lifewitheatingdisorders.blogg.com -

Frykt



Dagene varierer veldig opp og ned, og jeg mter p oppturer og nedturer hele tiden. Jeg sitter igjen med en rar og ganske vond flelse nr bde gode og vonde ting har skjedd i lpet av dagen, for da vet jeg aldri om den har vrt mest god eller mest vond. Jeg merker det veldig godt at kroppen reagerer. Kroppen har det ikke s veldig bra n. Det er klart at den er sliten. Magen skriker jo etter mat, og det samme skjer nr jeg merker at konsentrasjonen er veldig drlig. Hjernen klarer jo ikke gjre en god innsats nr den har ingen samarbeide med. Jeg kunne nske det var s mye lettere. Jeg kunne nske det var s mye enklere enn det faktisk er. Jeg kjenner det gjr vondt langt innerst inne. Vondt i hele kroppen. Av og til fles det ut som om bare tiden stopper helt opp. Som om verden raser sammen og ikke gr videre fram.

Det skaper igjen angst. En frykt. En flelse av redsel. Jeg drmmer om s mye vond og s mye skremmende fortiden. Det gjr vondt. S uendelig vondt. Jeg vet denne kampen er tff og ikke minst lang. Men den er der. Framtiden er der ogs, og den vil ikke forsvinne. Sykdommen skal ikke delegge mer for meg n. Den har nok kontroll og nok styring. Det er vondt fle at den stopper og hindrer meg uansett hva jeg gjr. S vondt kjenne det p kroppen nr jeg prver utfordre den og nr jeg prver gi slipp. Mat blir som medisin for meg. Mat, som n i min situasjon er min verste fiende, er det eneste som kan gjre meg frisk igjen. Det er noe som er veldig vanskelig godta og akseptere for meg. S vanskelig tenke p. Jeg vet bare, at en dag, s vil jeg f en bedre hverdag som frisk. Som fri fra sykdommen.

Hva vet vel de?


Det er ikke s mye som skal til for at trene strmmer p og for at jeg skal knekke sammen, og spesielt er det ikke s mye som skal til n som jeg er i en litt drlig periode. Det er s vanskelig ignonere kommentarer og blikk, og ikke for glemme det andre vonde som kommer fram. Det er bare jeg som sitter igjen med sannheten, og det er bare jeg som vet hvordan jeg har det. Det er bare jeg som vet hvordan jeg takler det jeg mter p, men de rundt meg vet aldri hvordan det er for meg. Vi tolker ulikt, og det er noe jeg har merket veldig godt i det siste. Det er noe jeg har merket ekstra den siste tiden, og jeg er frustrert.

Hva vet vel andre om at jeg har det bra eller ikke? Hva vet vel andre om at jeg er sterk og takler mye eller ikke? Hva vet vel andre om at jeg spiser og klarer flge kostlista hver eneste dag? Hva vet vel andre hvordan dagene mine er? Hva vet vel andre om hva som skjuler seg bak smilene og latteren? Hva vet vel andre om hva som skjuler seg bak den positive innstillingen jeg prver vise og ha? Hva vet vel andre om hvordan sykdommen er for meg, og hva vet vel andre? Sannheten er at de ikke vet noe som helst helt sikkert, og at det er kun jeg, og bare jeg som vet sannheten. Det er kun jeg som sitter igjen med den.

Det er jo positivt at de tenker at det gr bedre med meg, men da er det s ekstra vondt nr jeg vet at det ikke er sant. S vondt nr jeg s inderlig nsker at det var sannhet. At jeg hadde det bra. At jeg plutselig var frisk igjen, nr jeg spiste. Men slik er det bare ikke. S enkelt er det virkelig ikke. Det krever s utrolig mye fra meg for bli frisk igjen, og det tar tid. Det er noe jeg har innsett n, og det er noe jeg bare m lre meg akseptere. Jeg opplever bde gode og drlige dager, oppturer og nedturer. Jeg syns det er godt komme meg ut sammen med andre. Smile, le og tenke p noe helt annet bare for en liten stund.

Selv om andre ser meg spise noe, s betyr det ikke at jeg er frisk igjen. S enkelt er det bare ikke. Selv om andre ser jeg smiler og ler, s betyr det ikke at jeg oser av glede eller har det slik hele tiden. Nr jeg smiler og ler, tenker positivt og har en positiv innstilling, er det fordi jeg klarer legge bort sykdommen for en liten stund. Og de stundene trenger jeg. Bare for puste litt. For slappe av litt og kjenne p den friheten. Den friheten som jeg s srt og s inderlig savner ha. Selv om jeg smiler og ler, s er det ingen som vet hvordan jeg har det innerst inne. Folk tolker og mener utrolig mye. Men det er bare jeg som vet.

Noe godt i det vonde.

Denne kvelden har vrt helt fantastisk. Ettersom matinntaket har gtt litt bedre i dag, s hjalp det ogs faktisk litt p humret. Jeg hadde ikke s veldig drlig samvittighet nr jeg spiste yoghurten med msli og nr jeg fikk i med nringsdrikken/energidrikken. Noe som hjalp veldig p humret mitt ogs, var nr jeg fikk snakke med en venninne. Det hjalp virkelig veldig mye, og jeg merket en veldig stor lettelse etterp. Jeg gikk fra trer i ynene og fra en oppgitt og frustrert person til en lettet og glad person. Det er nesten litt rart tenke p at det ikke skal s mye til, er det ikke? Jeg er s utrolig glad og takknemlig for sttten.

Jeg har mange venner jeg kan snakke med om alt, og det fles s utrolig godt. Jeg har spesielt noen som har vrt i vanskelige situasjoner fr som forstr meg veldig godt, og nr de snakker og forteller, s kjenner jeg meg s utrolig godt igjen i s mye av det de forteller. Det blir en helt annen flelse nr du snakker med noen som er i samme situasjon eller som har vrt der selv fr, for da er det ikke det helt det samme som snakke med psykolog eller lege. Det blir s annerledes. Det blir s forskjellig. Uten s gode venner som jeg har, s hadde jeg aldri klart dette. Uten de jeg har rundt meg, hadde jeg ikke komt langt.

Det er derfor det er s viktig ta vare p vennene man har, og vre glad for det. Sett pris p dem. Fortell dem det. Det er s utrolig viktig. De kan nok ikke gjre meg frisk, men bare at jeg vet jeg har dem, betyr s utrolig mye for meg. Det betyr alt, egentlig. Det er jeg som m gjre selve jobben, men med all den sttten og hjelpen som de gir meg akkurat n, s blir ting litt lettere. Det er virkelig en god flelse snakke om alt som er vondt og vanskelig, og nr du fler at personen faktisk forstr veldig godt. Jeg kunne ikke hatt bedre venner enn det jeg har, og spesielt i denne perioden jeg er i n, s er det s ekstra godt.

Ta vare p vennene du har. Du vet aldri hva du har fr du mister det.

En kamp



Jeg syns det er s vanskelig. S vanskelig godta og akseptere. Ord blir s tomme i en slik situasjon. Jeg prver holde meg sterk. Jeg prver vre positiv midt i behandling og alt som er av samtaler. Uansett hvor mye kjrlighet og omsorg jeg mottar, blir ikke tomrommet noe spesielt mindre. Det gjr s vondt. Jeg kjenner humret bare synker lenger og lenger ned nr jeg ser den syke kroppen min i speilet. Hvorfor m det vre s vanskelig? Hvorfor m det vre s vanskelig bare bli frisk og fri fra sykdom og elendighet? Hplshet? Jeg kunne nske sykdom ikke fantes. Jeg kunne nske det var s mye bedre. S mye annerledes enn det er. Jeg vil bare leve et normalt liv. Leve livet mitt.

Drmmene og mlene jeg har som jeg lenge har holdt fast p, blir ofte det viktigste som er av motivasjon og drivkraft framover. Jeg hater at det skal g s drlig. Jeg hater at blodprvene viser drlige resultater, at jeg har mangel og p ta tilskudd ved siden av mltidene og maten. Nringen. Jeg hater det. N syns jeg ikke det er noe spesielt gy lenger ta blodprver eller i det hele tatt vre p et sted som det. Venterom, drlige nyheter og alt det der. Jeg grter ikke s mye lenger. Jeg tror jeg er tom for trer.I hvert fall for en stund. Uansett hva det er jeg mter p av motstand, hindringer og utfordringer hver dag, s smiler jeg. Jeg graver meg ikke lenger ned, for jeg vil ikke gjre det verre n.

"Hvordan gr det med deg, gr det litt bedre?" jeg tar fram smilet, og rekker ikke tenke fr det kommer ut et ja. Jeg smiler nr jeg skal ta blodprver ogs. Innerst inne grter jeg. Innerst inne er jeg livredd, fordi det lenge har vrt en stor frykt for meg. "Er du helt sikker p at det gr bra?" Jada. Selvflgelig. Positiviteten er der. Jeg vil ikke vre s negativ. Jeg vil ikke vre fanget av sykdommen. Jeg m fortsette med det jeg liker holde p meg og som fyller dagene og som gjr det litt bedre og lettere for meg. Skrivinga fortsetter jeg med, jeg hper bare at jeg en gang kan gi ut boka. Jeg vil ikke grave meg lenger ned eller i det hele tatt vre p samme lag som sykdommen. Det vil jeg ikke.

Hvordan skal man liksom reagere? Hva er normal reaksjon nr man er syk? Jeg har det jo bra, er det ikke slik? Jo, nei? Kanskje? Jeg er veldig glad for at deler av livet er bedre, men det er fremdeles vondt kjenne sykdommens kraft og makt. Jeg m ha den kontrollen snart. Den friske og sunne. Jeg skal klare det, jeg trenger bare tid p meg. For trekke fram det positive, er jeg blitt mye flinkere til tenke p det gode og det fine i livet - selv i den vanskelige situasjonen jeg er i. Jeg er blitt flinkere til sette meg ml ogs. Til og med sitte sammen med andre spise. Noe er blitt bedre midt opp i all elendigheten. S dette ble jo nesten som to fluer i en smekk, eller hva man n kaller det?

Noe negativ og positivt. Godt og vondt. Jeg hper bare dere tar vare p dere selv, og at dere har det bra. Husk p at det ikke er meningen at dere skal vre like sterke hver eneste dag. Det er lov ha det vondt noen ganger. Det er lov si at man ikke har det s veldig bra nr det er det flelsene forteller deg innerst inne. Vi mennesker er ikke laget av stl, det er lov vre lei og trist. Det er lov ha drlige dager og det er lov grte. Tenk p at det er deres liv. Tenk s fantastisk og s vakkert det er, bare man leter etter bevis. Kropp, vekt, utseende, mat og kalorier betyr ikke alt i hele verden. Tenk p det. Det er det indre som teller, og alle og enhver er like vakre og fantastiske p hver mte.

I will try my best, not better

Jeg prver sette meg sm ml om gangen, slik at det skal bli enklere og litt lettere for meg n fram til de store mlene til slutt. Det har egentlig fungert veldig bra, og jeg gleder meg til kjenne at det er jeg som har overtaket og litt mer kontroll, og at det ikke bare er anoreksien som styrer og holder p. Jeg kjenner den river i meg, og den skriker til meg hver gang jeg prver utfordre den og gjre det litt vanskelig nr jeg gr imot. Den hater meg bare mer og mer, men jeg prver holde fast ved motet mitt og viljen. Kampviljen. Det blir s mye lettere nr maten og mltidene gr bedre ogs. Det blir s mye bedre.

Det er ingen tvil om at mat har blitt et stort fokus for meg, og ikke for glemme at det har blitt viktig for meg. Anoreksien har tatt en stor del av hverdagen min og livet mitt, og jeg kjenner klumpen i magen blir strre og strre. Det er vondt tenke over konsekvensene og det sykdommen har delagt for meg, og det er da frustrasjonen bare bygger seg strre og strre. Det er s vondt tenke p at det er s vanskelig komme seg ut fra denne sykdommen. S vanskelig godta at det er en lang prosess. S vanskelig godta at det er en alvorlig sykdom som en kan d av hvis en ikke snur til tide. Jeg m snu. Jeg m snu n.

Jeg kunne nske det var s lett som det er nr en sier det. Jeg kunne nske det var lettere enn det i virkeligheten er. Noen ganger vet jeg ikke hva som er virkelig, eller hva som er en vond drm om natten. Noen ganger lurer jeg p hvem som har mest kontroll og styring, og om det er sykdommen eller meg. Jeg prver hre mest p fornuften, men jeg har merket at det er blitt enda vanskeligere nr jeg prver kjempe og g imot anoreksiens vilje. Det er da jeg kjenner motstanden og kreftene imot meg aller mest. Det er da jeg kjenner anoreksien river i kroppen, og det er da det er verst. Det er de dagene som er vond.

En drlig dag

Det har virkelig ikke vrt min dag i dag. Trene har bare strmmet p, og jeg kjenner anoreksien river meg i kroppen. Samtidig som den fr meg til fle meg maktesls og svak, s kjenner jeg en spesiell styrke ogs. En styrke som jeg aldri har flt eller kjent p fr. Jeg er s glad for at jeg har s mange rundt meg av venner og familie, som alltid er der for meg og som sttter meg. Det er vondt tenke p hva de m g gjennom og oppleve gjennom denne sykdomsperioden, og jeg liker det virkelig ikke. Jeg vil ikke at dem skal se meg slik som dette. Jeg vil bare leve s normalt som mulig, og bli frisk igjen. Ha en balanse.

Det er mange grunner til at jeg har hatt en drlig dag som dette i dag, men slike dager kommer jeg til mte p mange ganger p veien videre ogs. Det er noe som er vanskelig godta, men jeg prver tenke p alt jeg lrer og all den erfaringen jeg fr til slutt. Den erfaringen jeg sitter igjen med til slutt som frisk, som jeg kan lre videre til andre eller hjelpe. Jeg vet at dette kommer til bli en veldig lang kamp og veldig tff prosess, men til slutt er det jeg som skal ta seieren. Jeg m bare kjempe n og aldri miste motet. Det er s utrolig viktig hente all styrke, vilje, mot og motivasjon som jeg m ha med meg videre.

Det er vondt nr jeg tenker over konsekvensene. Jeg er s redd for f andre sykdommer fra denne sykdommen, som jeg kommer til slite med videre i livet. Det er noe jeg virkelig ikke vil og nsker, og jeg innser n at det er n jeg m snu. Ikke i neste uke. Ikke i neste mned. Men n. Jo tidligere jeg klarer snu, jo bedre og jo lettere blir det for meg komme ut fra spiseforstyrrelsen og anoreksien ogs. Dagene kommer til bli lange, og jeg vet anoreksien kommer til vre sterk. Den kommer til hate meg mer og mer for hver gang jeg spiser og prver utfordre den. Og det kommer jeg til kjenne p kroppen.

Uten tvil.

Dear pain, please fly away


Jeg blir s sint og oppgitt over meg selv med den feile innstillingen som jeg har hatt den siste tiden. Jeg forstr det bare ikke. Jeg sitter igjen med s mange sprsml. S mange sprsml som ikke finnes svar p. Kanskje jeg finner de en dag langt innerst inne i sjelen, men n fles det veldig vanskelig. Det dukker bare flere og flere sprsml opp, og jeg blir nesten spr. Jeg tenker og tenker, og jeg kjenner det bare koker og bobler fordi det gjr s vondt tenke. Det gjr s vondt og det er s slitsomt tenke s utrolig mange tanker. Det er s vondt nr jeg ikke fler at jeg er i nrheten av ml. S vondt og s vanskelig. En dag kommer jeg vel fram til ml. En vakker dag kommer jeg til kjenne p den friheten jeg savner.

Anoreksien kommer aldri til gi slipp. Det er det jeg som m gjre. Det er kun opptil meg som person, og ansvaret brer jeg p mine egne skuldre. Jeg er s redd. Hele tiden. S redd for delegge kroppen min. S redd for f andre langvarige problemer. Jeg er redd for tape. Redd for at jeg ikke skal klare ha et normalt forhold til mat, kalorier og mltider. Det er det som skremmer meg litt. Jeg m velge rett. Jeg m velge presse meg selv spise sammen med andre hvert eneste mltid. Det er vondt, helt grusomt og alt det der, men det er ndvendig. Det er kanskje noe jeg kommer til hate meg selv for akkurat n, her og n, men i tiden etterp som frisk vil jeg nok mest sansynlig takke meg selv for at jeg gjorde det.

Velger jeg det feile, s er det ingen tvil om hvilken vei det vil g da. Jeg m bare prve st oppreist. Ikke falle.

I'm smiling. I'm laughing. I live, but It doesnt mean that I feel happiness. It doenst mean that I feel I'm alive.

Det er s lett for tro at alt er s bra nr smilet er p plass. S lett tenke at alt er som det skal vre og at livet er perfekt. Men nei. S enkelt er det virkelig ikke. I hvert fall ikke for meg. Nr jeg er sammen med andre, prver jeg presse fram smilet. Jeg prver holde igjen trene og holde meg oppreist p begge bena. Jeg vil ikke kollapse. Jeg vil ikke knekke i sammen. Jeg vil prve vise at jeg er sterk, for innerst inne vet jeg at jeg klarer mer enn jeg kanskje selv kan tenke og tro. Det er vi alle sammen. Jeg syns det er s vondt falle tilbake. S vondt st opp om morgenen etter lite svn og kjenne at sulthetsflelsen gnager og river i meg. Den flelsen gjr meg kvalm, men likevel har jeg ikke noe matlyst. Jeg er s tom. Den flelsen er ikke god kjenne p. Ikke i det hele tatt. Hvordan skal man reagere egentlig? Normalt?

Noe som sliter meg ut, er uten tvil feberen og den drlige formen ellers. Humret er heller ikke noe jeg kan skryte av, og blodprvene venter jeg svar p. Jeg kan ikke si jeg har s god flelse akkurat, men jeg skal prve ikke ta sorgen p forskudd. Jeg syns det er godt med de f som virkelig forstr meg. Det er s godt ikke fle seg s ensom med sykdommen. Jeg vet virkelig ikke hva sykdommen brer med seg, men jeg blir ikke akkurat s overrasket nr jeg mter p en nedtur. Nr noe vondt str venter p meg bak dra og jeg pner opp. Jeg har bde gode og drlige dager, men det har ikke vrt s ofte jeg har hatt disse dagene som jeg virkelig kan strle av glede og faktisk leve litt mer normalt og litt mer i frihet. Det er vondt kjenne p, men s lenge jeg fr litt mer fri fra sykdom og smerte er det noe som er viktig for meg.

Jeg forventer ikke at alle skal forst meg. Jeg krever ingenting. Jeg forventer ikke at opptur skal komme etter opptur, at gode dager skal komme etter gode dager. Jeg er redd, livredd for tape og d, men jeg prver hele tiden holde fast i hpet. Der er jo der enda, er det ikke? De dagene som er litt bedre enn de dagene som er verst, fr meg til smile litt. Det betyr ikke at jeg har det s bra selv om jeg smiler, men det er veldig lett for tro og tolke det p den mten. Kanskje jeg hadde gjort det samme om jeg var i en helt annen situasjon enn det jeg opplever n? Kanskje, kanskje ikke. Jeg vet virkelig ikke. Jeg syns det er s vondt g rundt bre p masken. Fortelle at det gr bra nr det ikke gr s bra. Jeg vil bare ikke vre s negativ hele tiden. Orker ikke. Vil ikke. Jeg vil bare leve et sunt og friskt liv. Leve i den friheten.

Jeg kan smile, le og tenke positivt. Jeg kan til og med ha en positiv og god innstilling selv nr jeg egentlig bare vil legge meg ned p bakken for grte. Samtidig som det bare frister, kan jeg bare ikke gjre det. Det blir bare feil. Det blir bare ikke riktig. Det er ikke det jeg egentlig vil. Det er ikke det jeg egentlig nsker. Det er s vondt kjenne sykdommen s sterk. S vondt miste litt balanse og krefter som gjr at jeg klarer holde meg oppreist og p begge ben. Jeg vil bare vre sterk. Jeg vil bare overleve og kjempe meg gjennom dette. Det er vondt, men jeg er glad s lenge jeg klarer holde meg oppreist p begge ben. Jeg er glad for hvert sekund jeg puster. Hvert sekund jeg faktisk lever. Jeg prver ta imot alt det gode og det som er positivt og bra. Jeg prver, men det er virkelig ikke enkelt. Jeg trenger bare tid. Tid til vinne.

A feeling is not always the reality.

Hei dere.

Jeg m bare beklage om det ikke kommer noen nye innlegg hver eneste dag som det har pleid vrt fr, for n er ting annerledes. Det er mye som skjer som jeg ikke kommer til g ut med her, og mye av tiden min gr til soving. Jeg liker ikke si det, men det er virkeligheten og sannheten. Det er s mye jeg nsker gjre, men som jeg ikke fr gjort. Bde energien og kreftene er p langt mer enn minus n og forbi tallet null, og jeg fler formen er helt elendig. Heldigvis er det ikke s veldig mange dager igjen til neste legetime. Tror det er frste gangen jeg ser fram til det.

Ettersom det ikke blir s mye tid til alt annet jeg hadde p planen, blir det heller ikke s veldig mange bilder. Jeg prver s godt jeg kan, men jeg kan ikke love noe som helst. Jeg hper bare dere alle forstr. Jeg skal nok fortsette komme med noen innlegg her og der og nr jeg virkelig har krefter til det, s fr jeg bare vente se hva som mter meg i tiden framover. Jeg m bare nok en gang takke dere alle sammen for de herlige kommentarene dere skriver. Hva skulle jeg gjort uten dere? Kunne bare nske jeg hadde muligheten til gi dere alle sammen en stor klem.

Jeg smiler, ler og prver vise den indre gleden, men likevel betyr det ikke at alt er som det skal vre. Likevel betyr det ikke at alt er s bra og s perfekt som mange tror og forventer at det skal vre. Jeg fler meg s hpls og elendig. Jeg fler det er s f som virkelig forstr. Det gjr s vondt innerst inne. Jeg fler jeg gr rundt og rundt i en ond sirkel sammen med sykdommen. Den er helt jvlig nr den er p sitt verste. Den river i meg og jeg slipper aldri unna de vonde flelsene. Hvor lenge skal det vare? Nr kan jeg kjenne frisk luft igjen og flelsen av virkelig vre i live? Jeg vil ikke bare se de fysiske tegnene til at jeg fremdeles puster og kan bevege meg, men jeg vil fle det ogs.

Nye muligheter

Det nrmer seg et nytt r og nye muligheter. Nr jeg ser tilbake p dette ret som har vrt hper jeg s inderlig at ret som kommer innebrer mye mer glede og oppturer enn det som har vrt. Jeg hper jeg slipper vre s mye p sykehuset og ta s mange prver og underskelser. Jeg hper jeg klarer til slutt sitte sammen med andre spise god mat uten f fullstendig panikk og kjenne den vonde klumpen i magen. Jeg hper det gr den rette veien, og at jeg en dag klarer overvinne over spiseforstyrrelsen. Det som er s vondt tenke p, er at den aldri gir slipp. Det er det jeg som m gjre. Det er jeg som m gjre selve hovedjobben og kjempe imot for s vinne over den. Det er langt i fra enkelt, men det er fullt mulig. Jeg m prve holde fast p motet og viljen. Viljestyrken. Kampviljen. Jeg m prve holde hodet oppe.

Jeg hper jeg slipper f vske gjennom intravens. Jeg hper jeg slipper vre dehydrert og besvime. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg hper jeg slipper. Det er en del ting jeg ser fram til p det nye ret, og jeg hper virkelig at det blir et enda bedre r. Jeg hper p slutten av jeg innser at dette ikke er noe jeg vil og skal tilbake til, og at jeg klarer holde den balansen som jeg nsker ha innerst inne. Jeg hper jeg ikke fr flere drlige nyheter og beskjeder som knekker meg fullstendig. Jeg hper jeg etter hvert kan leve livet mitt slik som jeg egentlig nsker og at jeg kan ta kontrollen p livet tilbake. Jeg hper den dagen er p det nye ret som kommer, og jeg hper det blir et mer godt r enn tft r. Jeg vet jeg ikke slipper unna nedturer, drlige dager og en sterk motstand, men jeg hper at det blir bedre enn dette.

A good friend is a person who never leave you, no matter what, and the best thing. A friend is your wings when you have lost.

Jeg legger veldig godt merke til hvor lite som knekker meg og som fr trene til renne. At jeg m ta tilskudd ved siden av mltidene, at jeg m spise enda mer og ke kaloriinntaket, drlige nyheter og beskjeder og kommentarer fra de rundt meg. Jeg vil ikke gjre de andre rundt meg noe som helst vondt. Ikke i det hele tatt. Jeg har s drlig samvittighet overfor dem. S drlig samvittighet nr jeg m p legevakten og nr det bare er s mye styr. Fortiden gr det i nutridrink nringsdrikker. Det er s vanskelig spise alt annen mat som str p kostlisten. Det er s vanskelig, samtidig som jeg tenker det er bedre enn ingenting. Nutridrink nringsdrikkene er fullverdige og da fr jeg ogs i meg de viktige nringsstoffene som kroppen mangler og som kroppen trenger. Det som er veldig viktig for meg n.

Jeg prver vre sterk. Bite tennene i sammen nr jeg kjenner de samme smertene. Om det s er i hjertet eller magen. Det er vondt at s mange tenker at jeg er frisk igjen. Det gjr vondt fordi det er s langt i fra sannhet. Jeg vil gjerne hre det, men det hadde vrt s mye annerledes om det var virkeligheten og sannheten. Jeg forstr at det er vanskelig forst, det er ikke alt jeg forstr heller. Kanskje det ikke er meningen forst alt. Kanskje det ikke er meningen. Jeg hper bare at ferien blir bra. Jeg trenger ferie. Jeg trenger ferie og litt fri n. Fri fra alt kaos og alt stress. Jeg hper det blir en fin ferie der jeg kan slappe av og lade opp til et hardt r. Det kommer til bli tft og vanskelig, men jeg vet ogs at det en dag kommer til bli enda bedre og enda lettere nr det gjelder mat. Akkurat n er det vanskelig.

Just I know the truth, then please, dont tell anobody something you dont know right.

Jeg kjenner jeg blir s frustrert, sint og oppgitt over meg selv. "Det gr bra, gjr det ikke?". Jeg vet bare at de venter seg et "Ja", men det fles aldri riktig. Je g prver holde fast p masken, smiler og forteller at det gr bra. Sannheten er at det ikke gjr det. Det gr ikke bra. Kanskje noe har blitt bedre, men jeg legger mest merke til det negative og det som har blitt verre. Noe har blitt bedre, men mye har blitt verre. Hvor str jeg da? Hvor befinner jeg meg da? Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting lenger. Det er det som er s frustrerende og irriterende. Jeg bare surrer rundt i denne onde sirkelen og ikke vet helt hva jeg skal gjre eller i det hele tatt hvordan jeg skal gjre det. Noen ganger nr jeg snakker med psykologen fler jeg meg veldig lettet etterp, men andre ganger fler jeg at det ikke har vrt til noe nytte i det hele tatt. Slitsomt.

Hver eneste dag prver jeg motivere meg selv. Motivasjonen m komme innenfra. Hvorfor er det s mange som tror at det er s enkelt? Hvorfor er det s mange som tror jeg er frisk igjen nr de ser meg spise? Jeg spiser ikke lenger nr jeg er sammen med andre. Matlysten er s lav og s drlig. Jeg blir s fort kvalm uansett hva jeg spiser, og uansett hvem det er som kommer med de kloke ordene og setningene som jeg hrer kommer fram, er det s vanskelig stole p det. S vanskelig vise tillit og tro p at det er sant. Det er vondt ikke stole p noen. S vondt nr det er s f som forstr meg. Jeg fler ofte at uansett hva jeg forteller til andre, s blir det tolket og missforsttt helt feil. Det er s vondt hver gang det skjer. Som om det er et slag i magen hver eneste gang. Jeg vil bare bli frisk igjen. Leve normalt.

Julaften

Det er lrdag og julaften. Jeg som hadde bestemt meg for sove lenge, klarte ikke sove i det hele tatt. Ikke verdens beste start p selve julaften, akkurat. Jeg ligger enda i sengen. Har ikke kommet noe stort lenger enn det. Morgenkpen er p, hret surret opp i en dott p hodet og jeg kjenner kvalmen brer seg ut i kroppen. Det gjr meg sliten og veldig lei, men likevel bruker jeg denne masken. Jeg smiler selv om jeg ikke fler meg bra eller fler at det er det rette. Det er kanskje derfor s mange tror det gr s mye bedre. Jeg venter p at alle de koselige julefilmene skal rulle over tv-skjermen, sitte sammen med de andre ved middagsbordet og lukte pinnekjttet, se glade mennesker, pne gaver og bare vre sammen med de nrmeste rundt meg, nre og kjre. Det er s koselig. Jeg hper bare at formen blir litt bedre til da.

Jeg elsker virkelig juletider, men akkurat n er det veldig annerledes. Jeg vil bare leve normalt. Jeg vil bare slippe denne sykdommen og leve livet mitt slik som de alle andre. Leve etter drmmene og mlene mine. Det er det jeg vil og det er det jeg nsker, innerst inne. Kanskje denne dagen kommer til bli bedre enn jeg selv tror? Jeg skal blant annet finne fram klrne jeg skal ha p meg, skal se julefilmene som gr p tv n i de neste timene framover, jeg skal sitte sammen med de andre ved middagsbordet og kjenne den herlige lukten fra pinnekjttet, se glade mennesker pne gaver og bare vre sammen med de rundt meg, nre og kjre. Julestemningen er dessverre ikke p topp, men kanskje den kommer etter hvert? Jeg hper virkelig det. Er ikke noe god jul uten julestemning, s vi hper p det beste i hvert fall. God jul!

I'm sorry that I'm not perfect

Det er s mange som tror det gr s bra. At det gr s mye bedre n. Jeg kunne nske jeg ikke hadde denne vonde flelsen inni meg som jeg fr nr noen kommer forteller meg det. Nr noen sier i fra. Men det er en vond flelse som bare prver si sannheten. Hvordan virkeligheten er. Det er noe som ikke stemmer. Det gr ikke s mye bedre som de tror. Det er ikke slik det er. Jeg syns desember har vrt vanskelig. Mange drlige dager, konstant mye smerter, mye kaos rundt mat og mltider, humret har ikke alltid vrt helt p topp og det har vrt en del krangling og smelling av drer. Jeg kunne virkelig nske at det ikke var slik. Jeg kunne nske det var s mye enklere. S mye lettere s snu. Snu mot riktig retning. Jeg kjenner veldig godt p kroppen. Noen ganger kommer jeg ikke s veldig mye lengre enn museskritt.

Nr jeg fr kjenne konsekvensene ekstra p kroppen, nr jeg fr beskjed om at jeg har tilfrt kroppen en skade som kanskje forblir en skade for alltid, s er det likevel noen som forventer at jeg skal smile, le og vre glad. Men nei, beklager. Beklager for at jeg ikke er perfekt. Beklager for at jeg er trist og at jeg viser flelser. Beklager for at jeg er et menneske som gjr feil i blant. Jeg gjr feil, slik som alle andre mennesker. Det er ikke s unormalt det, er det vel? Jeg vet jeg har blitt enda mer srbar den siste tiden og etter sykdommen, men det er bare noe jeg ikke klarer bestemme selv. Kanskje noen av dere kjenner dere igjen, kanskje ikke. Flte bare jeg trengte f ut litt frustrasjon n. For noen ganger fles det ut som om den frustrasjonen jeg har inni meg aldri blir noe mindre eller bedre. Som om det aldri stopper opp der.

I only wish. Hope


Jeg lurer p hvordan julen kommer til bli. Jeg gruer meg litt egentlig. Jeg hper den blir bedre enn forventet, og at jeg klarer holde meg frisk og i god form. I hvert fall p julaften. Det er jo bare tre dager til, og det som gjr det litt stressende for meg n er at jeg ikke fler meg s veldig bra. Jeg krysser fingrene for at det blir litt bedre etter hvert og utover morgendagen. Bare jeg fr oppleve julaften som bra, s hadde det vrt s fint. Det hadde gitt meg s mye godt. S mye glede. Noe jeg kanskje ikke har skrevet s veldig mye om, er at jeg har klart skade noe i kroppen min som jeg kanskje aldri fr bra igjen. Det er trist. Veldig trist. Jeg hper dere forstr at dette ikke er noe jeg vil? At dette er en sykdom holde seg unna?

Heldigvis hjelper medisiner for smertene. Heldigvis er det ikke s problematisk med medisinen ettersom den er flytende, og takk gud for det. Hater svelge store tabeletter. Jeg personlig elsker jo juletider. Julekos, julebaking, juleshopping, gaver, julemusikk, tre ntter til askepott og herlige mennesker. Maten er noe helt for seg selv. Orker ikke tanken p det en gang. Jeg skal komme meg gjennom det. Jeg skal prve glemme sykdommen litt. Legge den litt bort og skyve den litt til side. Gi meg selv lov til ha det bra. Ha det godt sammen med de andre rundt meg. Jeg hper det blir en fin dag. Jeg hper det ikke blir som i fjord, da jeg var s drlig at jeg ikke orket pakke opp alle gavene. Gaver betyr ikke alt her i livet. Ikke alt.

Jeg er virkelig glad det er ferie. Uten tvil. Svn er noe jeg mangler og trenger n. Jeg gleder meg til sove og kanskje fle at jeg er litt mer opplagt til morgendagen. Da skal jeg ut i skogen, lage snlykter og bare nyte det s lenge det er sn ute. Jeg skal pakke inn de siste julegavene, jeg skal lage god mat til de andre og jeg skal bake julebrd og kokkosmakroner. Jeg tror og hper at juletiden blir bra. Jeg hper p det beste, og jeg hper dere fr det fint.

A smile is the prettiest thing we can wear


Jeg er s glad jeg mter p sm gleder i hverdagen. Sm ting som fort blir store. Det betyr ofte ekstra mye for meg nr det har vrt en drlig dag, og da har jeg noen gleder jeg kan smile av helt p slutten. Jeg syns det er fullstendig kaos n. Tankene bare surrer rundt og lager tankekjr og bare gjr meg veldig forvirret. Jeg tar feile valg, har valg hver eneste dag som jeg prver gjre riktige og mest mulig positiv, men det er virkelig ikke enkelt. Jeg m fokusere mer p mlene mine og p den friske meg, og jeg m bare ta ett skritt om gangen. Det negative med det hele er at jeg aldri holder meg der jeg tar stegene fram. Jeg holder meg aldri dit jeg har klart komme, jeg faller bare tilbake igjen. Jeg vet bare at en dag, s vil jeg ha mot nok og styrke nok til holde bena fast bakken og st imot motstanden og det vanskelige.

Etter at jeg ble syk, har jeg blitt mye mer takknemlig for hver eneste bra dag som jeg har ftt. Jeg tar ikke en god dag som en selvflge lenger. Jeg setter mer pris p de gode tingene jeg har i livet mitt og dem jeg har rundt meg, virkelig. Jeg har lrt s utrolig mye som jeg vil ta med meg videre i livet, og det betyr veldig mye for meg uten tvil. Reisen er lang, men jeg vet at den vil ende en eller annen gang, ett eller annet sted langt langt unna og langt langt borte. Jeg ser ikke mlstreken helt enda, men kanskje jeg er p god vei? Kanskje, kanskje ikke. Jeg hper bare at det blir noen gode dager n, for jeg kjenner at jeg trenger litt mer motivasjon og litt mer mot til klare kjempe enda hardere imot sykdommen. Jeg hper helgen blir bra, det er jo tross alt fredag. Ta vare p dere selv alle sammen. Dere er alle like fantastiske.

One day, I hope my life will be beautiful like this yellow flower

Noen ganger knekker jeg i sammen. Trene kommer, og jeg kjenner bare at det er vanskelig st oppreist. St p begge bena. Det gjr s vondt innerst inne. Som om jeg ikke har noen krefter eller noe energi i det hele tatt. Slike dager som dette er ekstra vonde. Jeg blir s fort sint og irritert for ingenting, og det er s vondt sitte igjen med s drlig samvittighet. Jeg vil ikke de rundt meg noe som helst vondt. Ikke i det hele tatt. Men likevel m de oppleve alt mulig gjennom denne sykdommen. Jeg kunne virkelig nske at det ikke var slik som det er akkurat n. Jeg kunne virkelig nske at sykdommen ikke var s sterk som den egentlig er. Jeg prver holde meg sterk hele tiden. Jeg prver ikke bryte sammen eller falle, men det skjer. Noen ganger s er det bare ekstra vanskelig. Noen ganger klarer jeg ikke holde trene.

Noen ganger fles bare alt s uvirkelig. S ikke-eksisterende. Det gjr s vondt. Jeg prver bite tennene sammen, tenke at "det gr over" nr smertene er der. Det gjr meg s redd nr jeg kjenner smertene i hjertet. Det er s vondt si i fra. Jeg prver hele tiden tenke positivt selv nr det gjr ekstra vondt, og jeg prver holde motet oppe. Jeg skal klare bli frisk igjen, og nr jeg blir frisk igjen slipper jeg kanskje vre redd for disse smertene ogs. Jeg slipper kanskje alt tankekaos og kaos rundt mat. Det vonde som sykdommen brer med seg. Jeg kunne bare nske at det var s mye lettere. Jeg kunne nske at det var jeg som flte meg litt mer sterkere. At jeg hadde litt mer kontroll og styring. Overtaket. Jeg vet det blir bedre etter hvert og med tiden. Noen ganger trenger jeg bare at andre forteller meg det.

Det gr bra, ikke sant?

I wish I was strong like a solider



Jeg er s lei av holde p denne masken. Bre den med meg hele tiden. Noen ganger klarer jeg bare ikke holde den p. Noen ganger knekker jeg bare sammen i grt. Det skjer bare, uten at jeg klarer stoppe det. Jeg er lei av komme med de samme drlige unnskyldningene for at jeg ikke skal vre med til middagsbesk eller familiebesk. De samme gamle som jeg alltid pleier komme med og begrunne. Nr jeg har hatt besk en liten stund og nr det er klart for mat, m jeg bare komme meg bort fra alt kaos og press rundt mat. Takler det ikke. Orker det bare ikke. Ikke n. Ikke enda. Av og til blir det litt for mye. Jeg prver samle mot, tenke litt og vre litt for meg selv og alene. Jeg m gjre det for klare komme tilbake til de andre igjen. Det er veldig vanskelig spise sammen med andre. Jeg hater det. Hater det.

"Skal du ikke ha litt mat? Hvor ble det av deg i sted? Skulle du ikke spise mat sammen med oss?". Det er de samme kommentarene og sprsmlene som kommer og som jeg mter p. "Eh, nei, hadde bare ikke tid. M gjre noen viktige skriveoppgaver som skal vre inne til i morgen". Jeg fler meg like dum hver eneste gang. Jeg sier heller ikke i fra om smertene jeg kjenner. Om det s er i hjertet eller magen. Jeg klarer det ikke. Er s redd for at det skal bli missforsttt. S redd for at de ikke skal forst. S redd for at de tror at det bare handler om mat og at de bare skal ha mat som en rsak til smertene. Men nei, det er ikke alltid det er akkurat det. Det trenger ikke vre den rsaken til smertene jeg kjenner. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg kjenner jeg bare blir s ekstra trtt og slapp p slike dager som denne dagen.

Never stop breathing, even if you dont feel alive


Jeg smiler og ler, men det er s mye som ligger bak og som skjuler seg. Jeg merker veldig godt p kommentarene fra enkelte rundt meg at det er veldig lett tolke og tro feil. Missforst. "Du har smilt s mye i det siste, derfor trodde jeg du hadde det litt bedre?" Men nei. Jeg forstr at det er vanskelig forst sykdommen og hva en skal gjre, men sannheten er at det ikke er s veldig mye en kan gjre. Bare vre der. Lytte. Det er det jeg sier til dem som spr om det er noe de kan gjre for meg. Jeg trenger ikke noe mer enn det. Det har vrt veldig mye kaos rundt mat i det siste, og det har vrt veldig vanskelig for meg. Jeg har vrt s sint og frustrert. Oppgitt. Lei. Jeg har smelt i drer og skreket av frustrasjon. Jeg har grtt av frustrasjon og det har bare vrt ekstra tunge trer nr jeg prver holde dem og stenge dem inne.

Jeg vil ikke at andre skal se meg som dette. Det er s flt. Grusomt. Jeg vil egentlig ikke vise meg i det hele tatt til noen, s mye skam som jeg fler. S mye skam og drlig samvittighet. Det er en s vond flelse. Nr jeg str opp og morgenen, er det p med masken og sminken som skjuler trene Jeg prver holde smilet oppe og framme, men av og til s er det s vanskelig. Jeg prver holde hodet hevet, jeg prver se framover og bruke motivasjonsplakaten som jeg har laget, jeg prver kjempe, jeg prver. I en slik periode som dette, er det ekstra vondt nr det er sm ting som drar en lenger ned. Som om det er noe som str i veien. Jeg prver bare ta en dag om gangen, og jeg prver gjre mitt beste. Bedre eller mer kan jeg bare ikke. Jeg er ikke laget av stl, og jeg knekker i sammen. Det hender. Det har skjedd fr.

Good enough, strong enough, tough enough. A human.


Jeg tror jeg har kontrollen nr jeg dropper mltidene og nr jeg tar de viktige valgene jeg gjr hver eneste dag, men egentlig s er det ikke jeg som har den kontrollen. Den er det anoreksien som har og styrer. Jeg kunne virkelig nske det var jeg som hadde overtaket og kunne styre og bestemme litt mer. Kanskje det er lett for mange tenke at jeg har det s mye bedre nr jeg smiler, ler og er positiv, men nei. Jeg kunne nske det var den ekte flelsen, men ofte er det bare masken som viser seg. Selv om noen kanskje tror at jeg er frisk igjen nr de ser meg spise noe og fr nring til kroppen, s betyr det ikke det. Det betyr ikke at alt er s mye bedre eller at jeg bare plutselig er frisk igjen nr jeg spiser en liten matbit. Det er s mye mer. S mye mer og s mye ekstra. Det tar tid, og jeg m ta den tiden jeg trenger for klare bli frisk.

Jeg forstr s godt at det kan tolkes p den mten som mange andre tolker p, men det er virkelig vondt hre at andre tror det gr bedre nr det ikke gjr det. Det er s ekstra vondt fordi jeg kunne nske det var slik. Det er s langt i fra sannheten, derfor stikker det ekstra i magen nr jeg fr slike kommentarer fra andre. Jeg kjenner jeg blir s sint og oppgitt over meg selv. S frustrert. Denne frustrasjonen bare bygger seg mer og mer opp, og jeg blir nesten spr. Jeg har et nske om klare meg gjennom dette. Jeg har et nske om bli frisk igjen og komme tilbake til det normale og vanlige livet mitt igjen. Det som er s mye bedre enn det n. Det blir s bra slippe all kaos rundt mat, kalorier og mltider. S godt bare slippe alle disse utfordringene og hindringene som sykdommen brer med seg. Jeg hper nsket blir oppfylt.

Tanker og flelser


Sykdommen er sterk. S inderlig sterk. Det er s vondt fle seg s maktesls og svak. Motivasjonen har vrt litt drlig i det siste og jeg har rett og slett bare vrt ekstra slapp, trtt og sliten. Humret har heller ikke vrt p topp, og stakkers de rundt meg. Alt de m oppleve gjennom meg. h, fr s drlig samvittighet at det stikker i magen. Jeg fler s mye sinne, frustrasjon, flelsen av vre oppgitt, svak, maktesls, samtidig som jeg fler mestring, lykke og glede. Jeg har gode dager inni mellom de vonde dagene, men det er som oftest de drlige dagene jeg legger merke til mest. Bare jeg kjenner jeg er svimmel er jeg redd for besvime. Livredd. Alltid nr jeg ligger vken om kvelden er jeg mest redd. Hvis jeg fler meg veldig drlig, kjenner jeg bare at frykten og redselen har overtaket og kontroll. Jeg kunne nske livet hadde en angreknapp. Da hadde jeg brukt den for lenge siden, og alt hadde vrt annerledes.

Jeg blir s sint p meg selv. S oppgitt. Jeg forstr ikke hvorfor jeg gjr de samme feilene hver eneste gang. Har jeg ikke forsttt at anoreksien bare vil meg vondt? Har jeg ikke forsttt at anoreksien bare vil vinne over meg og ta alt i fra meg? Har jeg ikke forsttt at det er den feile veien nr man gjr de samme feilene som man faktisk vet bare frer til noe negativt og vondt? Vanskelig? Skjnner jeg det ikke? Nr jeg fler mestring, glede og en flelse av lykke blir jeg alltid s forvirret. Det fles rett, men likevel stemmer det bare ikke. Sykdommen vil ikke at jeg skal ha en bra dag. Sykdommen vil ikke at jeg skal tillate meg noe mat eller noe vske. Den tillater meg ikke smile, le og ha det bra. Det er derfor jeg har s drlig samvittighet og s mye skam etter en bra dag og etter at jeg har smilt og hatt det bra. Det er rsaken. Jeg vil ikke la sykdommen stoppe meg og skyve alt godt unna meg. Det blir bare ikke riktig. Det blir bare feil.

Everything gonna be okay in the end. If it's not okay, it's not the end.



Det er s vondt tenke p. S vondt tenke p at jeg m g s mye imot meg selv for bli frisk igjen. S vondt nr jeg fler det er s f som forstr. Det nrmer seg jul med stormskritt, og alltid har jeg vrt ekstra glad i juletiden. N er alt s mye annerledes. Absolutt alt. Jeg har virkelig gledet meg mye over for alt jeg har ftt muligheten til bakt og laget til andre, men likevel, det er noe som ikke stemmer. Dette er min andre jul med sykdommen, og jeg kjenner jeg savner vre frisk p julaften og bare spise masse god mat sammen med nre og kjre. Jeg kunne nske alt var s mye annerledes n. I denne tiden av ret er det ekstra mye matpress, kaos og mye mas rundt dette med mat og mltider. Det stresser meg. Det stresser meg egentlig veldig. Jeg fler meg bare ikke klar til spise hvert mltid sammen med andre.

Jeg kjenner bare av selvtilliten synker og synker bare mer og mer ned. Jeg er s lei av vre s missfornyd med kroppen min og utseende. Hvordan jeg ser ut. Jeg bare forstr ikke hvorfor jeg vil enda mer ned i vekt nr jeg vet at det bare vil vre feil for kroppen min. Spesielt nr jeg er s dum som bruker den feile metoden. Jeg hper dere som leser bloggen min tenker litt fr dere i det hele tatt gjr noe, for denne sykdommen er noe jeg ikke unner min verste fiende engang. Dere vil angre om dere velger gjre den samme dumme feilen som jeg gjorde. Kanskje ikke akkurat der og da, men nr konsekvensene kommer og alt det vonde, s er det kanskje ekstra vanskelig snu. Slik er det for meg akkurat n. Jeg angrer og angrer for hver eneste dag som gr. Likevel forstr jeg ikke hvorfor jeg vil mer ned i vekt n.

Sykdommen skader kroppen min, og jeg er s redd for f benskjrhet n. Osteoporose eller hva legene og sykepleierne kaller det for. Jeg har lrt veldig mye om dette under sykdomsperioden, men likevel forstr jeg det bare ikke. Anoreksien er s sterk. S ufattelig sterk. Jeg er s redd for at jeg skal f en langvarig sykdom eller skade p kroppen. Jeg er s livredd for at sykdommen skal skade kroppen min s mye at jeg ikke fr muligheten til bli gravid en gang. Det er jo drmmen min. Jeg nsker s inderlig stifte en familie og bare gi dem verdens beste oppvekst og gjre dem trygge i framtiden. Jeg kjenner trene renner nr jeg skriver om dette n. Hvorfor m det vre s vanskelig? Kan ikke alt bare bli bra igjen? Kan ikke jeg bare bli frisk fort? Jeg vil bare leve normalt igjen. Leve etter drmmene og mlene.

When nothing goes right, go left!


Det er vondt nr man fler at alt gr imot deg og at det ikke gr den rette veien. Ofte fler jeg det slik, og jeg er nok langt i fra alene om kjenne p denne vonde flelsen. Noen ganger kommer bare trene. Hulking, kvalme og trer. Noen ganger blir jeg bare s sint, oppgitt og s frustrert at jeg bare vil skrike. Det er s vondt g rundt ikke vite noen ting lenger. S vondt vite at mat blir som medisin, og at jeg ikke blir noe srlig friskere av komme meg unna eller gjre feil som jeg har gjort fr. Jeg har lrt s utrolig mye gjennom denne sykdomsperioden, likevel gr ikke alt innover meg. Likevel er det s vanskelig godta og akseptere. S vanskelig godta og akseptere alt som er n. Situasjonen og sykdommen. Alt det sykdommen brer med seg. Uten alle de rundt meg og dere sklart, hadde ting vrt mye vanskeligere.

Dette er en kamp. En kamp hver dag som jeg prver vinne. Noen ganger vinner jeg over sykdommen, jeg klarer presse meg selv og jeg klarer komme meg gjennom det vonde og det vanskelige av utfordringer og episoder. Selv om jeg klarer det, betyr det ikke at det er noe lett. Selv om jeg smiler betyr det ikke alltid at jeg er glad eller at jeg har det s bra. Vi tolker s forskjellig, men det som er s utrolig trist er at det er s f som tenker over hva de sier fr de i det hele tatt sier det. Det er som et slag i magen hver eneste gang, og jeg blir s sint og oppgitt over meg selv nr jeg tar til meg s lett av disse kommentarene jeg mter p. Det gjr like vondt hver eneste gang. Det er virkelig ikke lett, men det er absolutt noe som kan bli bedre og noe som jeg kan ve p. Jeg vet bare at kampen kommer til bli lang.

Feel free like an angel. Use your wings and fly. Fly far far away.


Hver eneste dag er en kamp. Jeg kjenner sykdommen river i meg, og noen dager er ekstra tffe og ekstra vanskelige. Jeg tar ikke en god dag som en selvflge lenger. Jeg tar ikke en opptur i livet som noe selvflge, jeg ser det bare p som en seier og en stor glede. Etter at jeg ble syk, har jeg blitt mye flinkere p ta vare p det gode i livet mitt og vre takknemlig for det jeg har. Tenk da, dere. Vi lever bare n gang, og om man velger gjre det rette, s er kanskje en gang nok. Jeg ser p livet p en helt annerledes mte n enn jeg gjorde fr, uten tvil. Jeg ser det fra en helt annen synsvinkel. Selv om jeg prver kjempe hardt s godt jeg bare kan, s er det s vondt og s frustrerende ikke kjenne noe framgang eller oppdage noe bedring. Den flelsen hater jeg. Det er da jeg fler meg s ekstra svak.

Det er da jeg fler meg ekstra svak og maktesls. At uansett hva jeg gjr, s er ikke det godt nok. Det er virkelig ingen god flelse. Ikke i det hele tatt. Det er s vondt nr anoreksien styrer og har s stor kontroll. Da fler jeg at det ikke hjelper uansett hva jeg gjr. Da fler jeg at den har mest overtaket og kontroll. Mer kontroll enn det jeg har. Jeg vil kjenne den flelsen av vre fri igjen. Ikke fanget i en sykdom. Hvordan kommer det til bli framover? Hvordan kommer det til g? Jeg vil ikke ligge i en sykehusseng og fle meg syk og drlig hele tiden. Jeg vil leve et normalt, friskt og godt liv der jeg lever etter drmmene og mlene mine. De drmmene, planene og mlene som jeg s inderlig og s sterkt brenner for. En gang m jeg jo klare reise meg opp p bena igjen. En gang m jeg klare komme i ml. Jeg hper det blir snart.

A helping hand is maybe the most importent thing you can give. Not only a hero or a solider can do that, we all can.


Jeg kjenner kroppen er sliten. Dagene er stappfull av forskjellige gjreml, og det gjr meg s frustrert og trist nr jeg blir s fort trtt og sliten. Det skal virkelig ikke mye til fr jeg kjenner at jeg har lite krefter og veldig lite energi. Nr jeg gr ute, surrer bare tankene mer og mer. Fullstendig kaos. Det er vel mest om kveldene jeg tenker, og det er da jeg kjenner mest frykt og angst. Det er s godt vite at jeg har s mange som har tro p meg og som vil heie meg fram til ml. Til bli frisk. Til livet etter sykdommen. Det gjr s utrolig godt ha slike fantastiske mennesker rundt seg, og uten dem og uten dere, s hadde det virkelig vrt enda vanskeligere og tyngre. Det skal jeg love dere. Selv om det er mange som forteller meg at det kommer til g bra og at jeg kommer til vinne, s blir jeg sint p meg selv nr jeg fr det samme sprsmlet opp hver eneste kveld. Hva om jeg ikke vinner? Hva om jeg taper denne kampen? Er s redd.

Samtidig som jeg kjenner denne frykten, redselen og angsten gnage og rive i meg, s prver jeg heve hodet og se framover. Jeg kan ikke la sykdommen vinne over meg. Jeg kan ikke gjre det, selv om jeg er redd for det. Selv om jeg er redd for d. Om jeg taper, forsvinner ogs drmmene og mlene mine. Alle de fine planene jeg har for framtiden. Jeg har dem enda. Jeg holder godt fast p dem slik at ikke sykdommen skal ta dem fra meg. Ml, planer og drmmer som jeg s inderlig brenner for. Drmmer som jeg har hatt helt siden jeg var liten. Helt siden da jeg var frisk. Jeg savner den flelsen av vre frisk og leve et normalt liv. Leve det livet der ute. Jeg gir aldri opp. Aldri. Jeg gir ikke opp fordi det er s meningslst bare la sykdommen vinne. Det er som si vr s god, bare ta alt i fra meg og drep alt. Det hres bare ikke riktig ut, og det fles heller ikke riktig. Det blir bare feil. Jeg skal jo vinne, skal jeg ikke?

Sometimes, I wish I was strong like a solider. A solider who was strong and a solider who fight harder everyday.


Nr jeg kjenner gleden og lykken ose inni meg, blir jeg alltid s usikker. Er det en ekte lykkeflelse eller er det sykdommens falske? Jeg blir s forvirret og redd. Noen ganger s lurer jeg bare snn p om jeg kommer til klare vinne over den til slutt eller ikke. Selv om det er vanskelig, s vet jeg ogs at det er mange som har blitt frisk igjen og at det ikke er umulig. Jeg skal klare det, men jeg sitter igjen med denne vonde flelsen nr jeg tenker p at det er lettere sagt enn gjort, og at det tar lang tid. Det er s frustrerende. Det som gjr meg enda mer trist er nr jeg tenker p at det alltid vil vre en liten del av meg som er spiseforstyrret. Det er s vondt tenke p. S vanskelig godta og akseptere. Det er ingenting jeg kan gjre med det n, for det er for sent. Hadde jeg forsttt konsekvensene og hadde jeg bare klart snu.

Hadde jeg klart snu fr sykdommen ble sterkere, hadde jeg kanskje ikke opplevd det videre i framtiden. N vet jeg ikke hvordan det kommer til bli, men jeg fler det alltid vil vre en liten del av meg som vil vre litt ekstra opptatt av mat, mltider og kalorier. Det er mange ganger jeg har opplevd f beskjeder som har vrt negative og ikke fullt s gode, men som dere sikkert vet s kommer jeg ikke til dele alt her med det samme. Jeg m prve f i meg alle nringsstoffene som kroppen trenger, ellers blir det bare drlige resultater p blodprvene. Jeg m skjerpe meg enda mer nr det gjelder vskeinntak og nring, og jeg har enda et langt langt stykke igjen g. Det er hardt, slitsomt og vanskelig, men jeg er her enda. S langt har det gtt bra, og det er kanskje et tegn p at jeg klarer g resten av denne reisen ogs.

Det er s godt hre at noen faktisk har trua p meg. Det hjelper meg virkelig, det m dere vite, kjre fantastiske lesere. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg lese alle de fine og positive kommentarene dere skriver. Har dere tenkt at ofte er det disse kommentarene som holder meg oppe? At det er ofte det som er grunnen til at jeg smiler? S jeg kan ikke f takket dere nok, kjre dere. Det skal ikke s veldig mye til, og det handler om kjempe videre og aldri gi opp uansett hvor vanskelig det er holde seg p bena. Jeg vet, at med tiden, s vil ting bli bedre og lettere. Det er virkelig ikke lett jobbe med tankemnsteret og snu det til noe bedre, men det er heller ikke umulig. Det er slik jeg m tenke. Utfordringer er til for lses dere, s derfor er det s utrolig viktig aldri gi opp ved vre den sterke.

Jeg kunne bare nske..



Jeg kjenner en lykkerus nr jeg har klart mestre noe. Nr jeg fler jeg klarer noe bra. Jeg kunne nske jeg klarte bruke noe annet i stedet for mat, for sykdommen er virkelig noe jeg ikke unner noen som helst person. Ikke en gang min verste fiende. Det er en veldig lang prosess og det krever veldig mye. I en lang stund har jeg bare flt meg slapp, sliten og jeg har ikke hatt s mye energi til noe som helst. Jeg kjenner jeg blir s sint p meg selv. Hvorfor velger jeg gjre feil nr jeg vet jeg vil angre? Hvorfor kan jeg bare ikke vre fornyd med meg selv? Godta meg selv og smile til meg selv i speilet i stedet for grte som jeg gjr hver gang n? Hvorfor vil jeg bare ned i vekt, nr jeg vet konsekvensene og hva som vil skje etterp? Jeg blir ikke annet enn veldig frustrert og oppgitt over meg selv. Jeg blir s sint og s frustrert.

Jeg kunne nske det var s mye lettere. S mye lettere bare vinne over anoreksien og all annen motstand. Jeg kunne nske jeg bare kunne spise normalt som alle de andre rundt meg gjr. Jeg kunne nske jeg bare kunne kjenne meg levende, og jeg kunne nske at ikke denne enorme og ekstreme frykten og angsten skulle stoppe meg og hindre meg s mye som den faktisk gjr. Jeg kunne nske jeg slapp den flelsen av skam, selvhat og drlig samvittighet etter ha spist noe. Jeg kunne nske jeg slapp den flelsen og det helvetet som det faktisk er. Hva om det ikke gr bra? Hva om jeg ikke klarer vinne til slutt? Jeg br kanskje ikke ta alle disse bekymringene p forskudd, men likevel er det en del av meg som tenker mer og mer p det. Jeg vil bare vinne. Jeg vil jo bare bli frisk? Jeg vil bare vre tynn og godta meg selv.

Breathe in. Breathe out. Repeat.

I dag er en drlig dag. I hele natt var jeg svimmel, kvalm og veldig drlig. Jeg merker veldig godt at smerter i ryggen har bare blitt enda verre, s det blir nok snart en legetime p meg tenker jeg. Jeg prvde sovne uten pute for kanskje hindre kaste opp, og utrolig nok, s hjelper det. Jeg klarte ikke engang drikke vann, selv om jeg ikke ville prve. Jeg orket ikke tanken p det engang. Tankene, sprsmlene og alt bare surret rundt og gjorde det vanskelig sove. Jeg flte meg s hpls og elendig nr trene nok en gang kom. Igjen. Hvorfor m det vre s vanskelig holde trene inne? Jeg vil ikke grte. Ikke n. Ikke enda. Heldigvis er jeg ikke s kvalm n, men jeg kjenner at jeg er veldig sliten fysisk. Tror det blir nok en rolig dag p meg, ettersom jeg har s lite energi og krefter til gjre noe. Kanskje bedre dag i morgen?

Det er en spesiell person jeg fler forstr meg veldig godt, uten at hun har hatt samme sykdom selv. Jeg ser at du har problemer med konsentrere deg, hvordan gr det?. Det gr fint, gjr det ikke? Bde ja og nei, men det er alltid p med masken. Et falskt smil som skjuler noe. Ambivalensen er helt ekstrem. Hadde det bare vrt s enkelt bli frisk, s hadde det jo ikke vrt noe problem. Det er s godt ta av masken og legge den litt bort. S godt bare fortelle og vre pen om det som gjr vondt og det som er s vanskelig. Hver eneste dag, prver jeg kjempe. Hver eneste dag prver jeg leve s normalt som mulig. Jeg prver holde p den rette innstillingen og det rette fokuset. Jeg vil ikke kjenne etter sykdommen eller lete etter det vonde. Det er s vondt nr sykdommen river i meg. Den er s sterk.

Dont let the fears hold you back

Noen ganger fles det som om verden raser sammen. Som om alt bare raser sammen og knuses i tusen biter. Jeg kjenner ansiktet er helt klistrete etter alle trene som har rent. N i det siste har jeg bare ikke klart stoppe eller styre trene. De bare kommer. Er det n jeg reagerer? Er det n det virkelig gr inn p meg at jeg er syk? At sykdommen er s sterk og s vanskelig kjempe imot? Jeg fler meg av og til s svak og s maktesls. Av og til har jeg bare s lyst til skrike. Det er s urettferdig. S vondt. S frustrerende og s vanskelig kjenne motstanden som gr imot og som jeg gr i mte. Jeg kunne nske livet hadde en angreknapp. Jeg kunne s inderlig nske at jeg gjorde noe annerledes. Jeg kjenner det er bde godt og vondt grte, men det gjr mest vondt. Egentlig vil jeg bare holde dem inni meg. Stille.

Hver eneste dag er en kamp. Alt er en kamp. En kamp spise. En kamp stoppe trene som bare kommer helt ukontrollert og i ubalanse. Det er s vondt smile nr det ikke fles rett. En kamp bre p masken nr jeg er blant andre og sammen med noen. Jeg prver holde fast p motet. Jeg prver holde fast p hpet og jeg prver hele tiden holde fast p motivasjonen og p den indre styrken jeg virkelig trenger for vinne over sykdommen. Jeg vet jeg skal klare vinne, men jeg trenger bare tid. Og den tiden jeg trenger m jeg f. Nr jeg skal vinne denne kampen, skal det vre frste og siste gang. Jeg vil ikke tilbake. Jeg vil ikke tilbake til det samme helvete med sykdommen. Jeg vil vre fri resten av livet, og virkelig kjenne hvor godt det er leve uten vre fanget av sykdom. Jeg skal holde fast p det gode.

Please, tell me that this is gonna be okay. Please tell me that I'm gonna win this war. This is my war, and I'm gonna be solider

Jeg kunne nske livet hadde en angreknapp. At jeg gjorde noe annerledes da sykdommen kom snikende inn p livet mitt. Det er s vondt tenke p. S vondt tenke p hva den delegger og hvor stor kontroll den har. Jeg kunne nske jeg gjorde noe annerledes og at jeg heller valgte den rette veien. Jeg kunne nske jeg ikke tok det feile valget som jeg gjorde, og at jeg hadde klart snu fr den fikk enda mer kontroll som den har n. Det gjr vondt innerst inne, og jeg kjenner det stikker i magen hver gang jeg tenker p det. Det er s lite som skal til. Det er s lite som skal til fr dagen bli vanskelig. Jeg kjenner jeg bare er lei hele sykdommen, og at jeg bare vil bli frisk. Da er det ekstra vondt vite at dette er en veldig lang prosess og at det ikke er s lett som det kanskje hres ut som. Jeg kunne nske det var mye lettere.

Hadde jeg vrt frisk, s hadde livet vrt s mye bedre. Livet hadde vrt s mye lettere. Hadde jeg ikke hatt sykdommen, hadde jeg sluppet alt dette. Jeg hadde ikke hatt den vonde opplevelsen som jeg hadde for noen mneder siden. Jeg hadde ikke opplevd besvimelsen. Jeg hadde ikke hatt magesmertene eller noen som helst smerter som holdt meg vken om natten. Jeg hadde ikke opplevd bli innlagt p sykehuset. Jeg hadde sluppet fryse og skjelve. Jeg hadde sluppet s utrolig mye av dette, og det er ekstra vondt tenke p det. Jeg vil bare gi slipp p sykdommen. Bare ta all kontroll og styre alt i stedet for la sykdommen gjre det. Jeg kjenner jeg er redd. Jeg er s redd for at noe skal skje. S redd for at smertene aldri skal ta slutt. S redd for ikke klare vinne over sykdommen. Jeg er veldig redd for det.



I'll be okay. Just not today.



Noe som er veldig vanskelig for meg, er sitte sammen med andre spise. Men vet dere hva? I hele tre dager har jeg klart sitte sammen med familien spist. Jeg kan ikke akkurat skryte noe srlig over det, men at jeg ikke har gitt opp ved prve, er jo egentlig et veldig positivt tegn? Det tenker i hvert fall jeg, og jeg er glad for at jeg har klart det. Det gir meg jo en del hp ogs da, og kanskje alt blir bedre neste r? Jeg har et fast og bestemt ml om klare bli frisk til neste r. Mange av dere tenker kanskje at det er rart at jeg ikke har et ml litt nrmere, men det er fordi jeg kjenner meg selv. Jeg vet hvor vanskelig det er bli frisk igjen fra sykdommen, men jeg hper jo bare p det aller beste.

Alt kan skje. Jeg vet aldri hva som venter meg eller hva sykdommen brer med seg. Det er det som er litt frustrerende, egentlig. Jeg hater kvalmen, og jeg blir mett uansett hva jeg spiser. Hvem liker vel presse i seg mat nr man er kvalm og mett? Tviler p at det er mange.. Jeg gir aldri opp, for dette er noe jeg skal klare. Jeg vet ikke helt om jeg har en opptur eller nedtur n, for alt fles s rart og s uvirkelig. Jeg har ikke bare gode dager selv om jeg har klart vrt mer sosial og sammen med andre, for det er faktisk slik at jo bedre ting blir og er, jo tyngre er det og vanskeligere blir det med tankekjr og tankekaos.

Jeg har ikke ord for hvor redd jeg er for tilbakefall. For at jeg plutselig skal kollapse og besvime igjen. For at jeg skal vkne opp i en sykehusseng med nl i armen. Jeg er redd for at det skal skje, men jeg prver ikke tenke s veldig mye p det. Jeg m jo prve holde et positivt fokus, for jeg vet det er p denne mten man kommer videre i livet. Jeg har enda en lang vei g, og jeg ser ikke mlstreken. Ikke enda. Men den dagen kommer den ogs. Jeg m bare vre tlmodig, og ta n dag om gangen. Jeg m prve fokusere p n ting om gangen ogs, for jeg merker at det gr drlig om jeg stresser alt for mye og har for mye gjre og tenke p. Mat, mltider og stress hrer liksom ikke helt i sammen.

Tenk s fantastisk...



Tenk s fantastisk vre frisk. Kunne leve livet uten s mange bekymringer, tanker, utfordringer og hindringer. Det er s mye jeg savner med vre frisk. Nesten alt, egentlig. Tenk s fantastisk vre ute i frisk luft, oppleve nye og fine ting. Tenk s fantastisk kunne g ut sammen med jentene p caf og spise god mat og drikke en varm kopp med kakao eller kaffe. bare sitte inne i varmen og skravle om alt og ingenting, mens det er skikkelig surt vr ute. Tenk s fantastisk bare kunne nyte et godt mltid, uten kjenne hjertebank, panikk og kvalme. Tenk s fantastisk bare kunne unne seg noe som det. Noe god mat sammen med herlige mennesker, og bare slenge seg p sofaen rett etterp nr man kom hjem. Jeg hadde ikke hatt samvittighet til gjre det som syk. Jeg hadde trent.

Livet som frisk er s utrolig mye bedre. Tenk s fantastisk det er leve et sunt og godt liv. Ha en sunn livsstil. Jeg glemmer aldri sist gang jeg besvimte, og visste ikke hva som skjedde. Om det var virkelig eller bare en drm. Alt ble bare svart for meg. Alt ble s uvirkelig. Jeg inns noe veldig viktig, og det fikk meg til tenke. Det er ikke dette livet jeg nsker ha. Det er ikke anoreksiens verden jeg nsker vre i. Jeg vil bare leve livet mitt slik som alle andre p min alder. Leve etter drmmene og mlene mine. Er det for mye be om? Kommer jeg noen gang til f den muligheten igjen? Kommer alt til g bra? Jeg tror det kommer til g bra til slutt, men veien er enda lang. Kanskje lengre?

Jeg m prve holde fokuset n. Jeg skal jo klare dette. Jeg har jo lovet s mange at jeg skal bli frisk igjen, og jeg holder alltid det jeg lover. Jeg ser bare fram til leve et mer normalt og friskt liv. Ikke bli styrt hele tiden av nedturer og hindringer. Utfordringer. Jeg skal jo ikke vkne opp p et sykehus hver eneste dag eller s ofte. Jeg skal jo vkne opp i min egen seng, se rundt meg p alle bildene og inspirasjonsbildene som henger p veggen og starte dagen p en best mulig mte. Jeg hper jeg fr noen gode dager n, og at motivasjonen blir litt bedre enn den er akkurat n. Jeg har jo s mye jeg ser fram til ogs, og som jeg skal gjre fr jul. Jeg hper det blir en fin mned med fine opplevelser.

A life without friends are like a summer without sun.



Det er s godt ha s mange rundt meg som sttter og som prver hjelpe. Alle smil, positive kommentarer, gode ord og alt som er av ros. Jeg syns det er trist at noen tenker at jeg bare vil ha oppmerksomhet nr jeg er pen om sykdommen. Det er virkelig ikke slik det er, jeg velger vre pen om sykdommen fordi jeg vet jeg kan komme langt med det. Jeg vet jeg kan komme meg ut av hverdagen som spiseforstyrret nr jeg ikke stenger alt det vonde anoreksien har komme med inni meg, og jeg prver alltid gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Dette er virkelig noe jeg kjemper hardt for. Jeg har s mange drmmer og ml i livet. S mye som holder meg oppe p begge bena. Hadde jeg ikke hatt drmmene og mlene mine som jeg har n, s hadde ting vrt enda vanskeligere.

Klart det er en utfordring kjempe for dem nr sykdommen tar s stor plass i livet mitt og i hverdagen som den gjr, men jeg gir ikke opp likevel, fordi jeg vet at anoreksien ikke fortjener vinne. Den fortjener ikke vinne over noe som helst, eller over noen som helst person. Den er virkelig ikke verdt det, og hadde det bare vrt s enkelt flge den kostlista som jeg m flge hver dag, og hadde det bare vrt s lett, s kunne jeg snu. Den dagen jeg kommer til klare snu, kommer en gang. Jeg vet aldri nr, men jeg vet at den kommer. Jeg vet det vil kreve veldig mye mot. Jeg m trre og ha mot til vge. Ha mot til vge spise mat sammen med andre, og ha mot til trre det takle de utfordringene som str i k og etter hverandre.

Det er i hvert fall ikke mangel p utfordringer, og det er virkelig ingen god flelse som jeg ofte sitter igjen med. Det er derfor den mestringsflelsen er s utrolig viktig. Ah, jeg kjenner jeg blir s inspirert nr jeg snakker med spesialisten som jeg har snakket med noen ganger n. Det ha mot er s utrolig viktig. Har jeg mot nok til trre? Har jeg mot nok til vge? Jeg vet ikke om jeg har mot nok akkurat n, men jeg m kjempe for det. Jeg m kjempe for meg selv, for livet mitt, for de rundt meg, og for framtiden og drmmene mine. Jeg vil s gjerne hjelpe andre mennesker som er i samme situasjon som jeg er i n, og jeg vil s gjerne spre glede rundt meg. Kanskje ved holde foredrag? Det er virkelig ikke enkelt nr man er spiseforstyrret og skal prve spise s normalt som mulig, men det er heller ikke umulig.

Det er det jeg prver tenke mest p akkurat n. Jeg m prve fokusere p det friske livet mitt, ikke s mye det syke.

En vond flelse



I det siste har jeg tenkt veldig mye p konsekvensene av sykdommen og p hvilken mte den delegger kroppen min. Det er vondt tenke p og vanskelig godta ting slik som de er n, og det gjr meg bare mer og mer forvirret nr ambivalensen herjer og styrer p slik som den bare vil. Jeg er s lei av ikke vite hva som er rett og galt av meg gjre, og jeg er s utrolig lei av surre rundt i mitt eget tankekaos som anoreksien lager til. Lei av fle meg maktesls og s svak. Jeg vkner hele tiden fra vonde mareritt som at jeg plutselig besvimer og aldri vkner igjen. Det er s utrolig skremmende ha alle disse marerittene. Jeg kunne nske jeg en dag vknet opp og s at dette bare var et mareritt. At det ikke var virkelig. At jeg bare hadde hatt en kjempe lang og vond drm i s lang tid som sykdommen har vrt en del av meg.

Jeg merker at jeg tenker tusen tanker nr jeg gr i gangene p Sykehuset nr jeg er innom der for ta prver eller for ha samtale med ernringsfysiologen. Det fles s utrolig rart. Det er ikke her jeg vil vre. Jeg fr tanker tilbake til sist gang jeg besvimte og vknet med drypp og veneflon stukket i armen. Den lange slangen og posen som skulle gi meg nok vske slik at kroppen ble litt friskere og formen litt bedre. De gangene jeg fler meg sterkere enn anoreksien, er virkelig gode ha. Jeg fler meg s mye mer fri da. Den friheten jeg s srt og s inderlig savner ha. Den friheten jeg savner kjenne p hver eneste dag. Tenk s fantastisk det blir vre frisk. Slippe alt kaos. Slippe alle mulige bekymringer og alt det andre vonde anoreksien brer med seg. Tenk s fantastisk det m vre i drmmeland.

En dag skal jeg komme dit. Til drmmeland der livet er noe helt annet enn smerte og sykdom. Til drmmeland der det ikke finnes noe som heter spiseforstyrrelser og anoreksi. Der man kan sveve fritt og bare leve livet slik man vil.

En vond flelse

Jeg kjenner selvtilliten synker og blir lavere og lavere. Om jeg ikke hadde noe jeg skulle gjort hver eneste dag, s hadde jeg kanskje ikke rrt meg utav senga. Noen ganger orker jeg bare ikke vise meg foran andre. Jeg kjenner konstant denne vonde flelsen. Jeg kan fort begynne skrike til dem som snakker med meg, og jeg orker egentlig ikke gjr noe spesielt disse dagene. Ikke engang se meg selv i speilet. Jeg trodde ikke det var mulig hate kroppen sin s mye som jeg gjr akkurat n, og det er s vondt tenke p. Det er s vondt tenke p at det er slik det er. Jeg merker at det ikke skal s veldig mye til fr dagen skal bli enda drligere, og det kan for eksempel bare vre noen sm kommentarer.

Noen dager ligger jeg bare under dyna og krller meg sammen. Trene strmmer p, og jeg setter p litt musikk og leser litt i MAG. Jeg fler meg skikkelig slapp og trtt disse dagene ogs, og energien er helt hpls og elendig. Motivasjonen til gjre noe ogs. Jeg kjenner alt skolepress gjr ting enda verre, og med tanke p at jeg ikke er der alle dagene i uka, s burde jeg vel egentlig klare det? Det er alltid noe gjre. Og da mener jeg alltid. Hver eneste dag, prver jeg ta alt med et smil. Jeg prver kjempe meg gjennom alt som skal gjres og alle de gjremlene som br gjres og fullfres. Jeg har ikke noe motivasjon i det hele tatt. Det er s frustrerende. Jeg kjenner jeg blir s oppgitt over meg.

Jeg vil ikke skuffe de rundt meg. Jeg vil ikke at dem skal vre frustrert og sinte p meg, men jeg kan ogs forst dem veldig godt. Jeg tror jeg hadde vrt litt frustrert hvis jeg hadde vrt i samme situasjon som dem. Jeg mter p gode og drlige dager, oppturer og nedturer. Det er slik det bare er n. Det er sannheten og slik virkeligheten er. Jeg kan ikke gjre annet enn prve hardere og hardere hver eneste dag, og jeg prver. Jeg skal love dere at jeg prver vinne over sykdommen hver eneste dag, men noen ganger s m jeg bare godta at sykdommen vinner. Noen ganger s er den bare sterkere. Noen ganger og noen dager s taper jeg bare, men til slutt, og p sikt, s vil alt bli bedre. Det vet jeg bare.



Svarene p ukas sprsmlskal jeg svare p i kveld, s de kommer litt senere.

Som et slag i magen

"Det er s godt se at du har det s bra, du ser s mye bedre ut n". Hvem har sagt at jeg har det bra? Om det har komt fra meg, og om jeg selv hadde sagt det, s hadde jeg vel kanskje visst det? Det er som et slag i magen hver eneste gang disse kommentarene dukker opp. Anoreksien tar det ikke som positivt i det hele tatt, og det er det som er s vondt og vanskelig. "Det er s godt se at du har lagt p deg og gtt opp i vekt". Trene bare renner. Slike kommentarer kommer bare s uforventet. Jeg forventer egentlig ikke at alle skal forst meg, men likevel, slike kommentarer gjr bare ikke ting noe bedre for meg. Jeg vet de bare vil meg godt, men da er det s ekstra vondt hre dem fortelle hvordan jeg har det. Det gjr s vondt, fordi det er s langt i fra sannhet.

Det er ikke slik det er eller slik jeg fler det. Det er ikke slik virkeligheten er. Jeg ser det p som veldig annerledes. Jeg ser aldri det andre ser. Jeg kan ikke forst at dem kan snakke om meg og beskrive meg som tynn. De kan de umulig snakke om meg? Jeg er jo ikke tynn? Jeg kjenner jeg blir s frustrert. S frustrert og oppgitt over meg selv. Nr jeg grter blir jeg ofte sint p meg selv. "M det vre s vanskelig stoppe disse jvla trene, og er det s forbanna vanskelig bare spise litt mat? Skjerp deg!" Jeg prver hre mest p fornuften og ta de rette valgene, men det er langt i fra enkelt. Jeg vet ikke lenger om jeg smiler fordi jeg kjenner at jeg er glad eller om jeg bare gjr det for skjule trene eller det triste ansiktsuttrykket. Jeg vet ikke om hvem som har mest kontroll her.

Det er s vondt hre disse kommentarene. Egentlig vil jeg bare skrike til dem og prve fortelle det p en mte som de forstr. Kanskje de slutter komme med disse kommentarene hvis jeg viser dem at det er s srende for meg som det faktisk er? Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting. Jeg vet ikke om jeg har gtt opp i vekt, men det fles ut som det. Jeg hater det. Ord kan ikke beskrives. Jeg kjenner bare hatet skrike imot meg, anoreksien ogs. Den skriker og hyler imot meg. Det er s vondt g rundt med denne usikkerheten. Alle andre sier jeg ikke m bekymre meg. Alle andre sier at jeg ikke har gtt opp i vekt, og da blir jeg s forvirret. Anoreksien skriker til meg og vil bare se vektnedgang. Det er som om verden raser sammen for meg nr jeg tenker p det og nr alle sier.

Jeg klarer ikke se p vektoppgang som noe positivt, selv om jeg innerst inne vet at det bare er positivt for meg og bra. Jeg vil ikke tro det, s jeg hper jeg ikke har gjort det. Jeg nekter tro det om det stemmer. Det vil gjre s vondt for meg. Jeg vet det er vanskelig for andre og de rundt meg forst sykdommen og vite hva en skal si og gjre, og det er mye jeg selv ikke forstr. Av og til skjnner jeg bare ikke hva jeg holder p med eller driver med. Av og til kunne jeg bare nske at ingen s meg. At jeg var litt usynlig for dem. Jeg hater jo g rundt vise meg for andre. Jeg hater det med tanke p den lave og drlige selvtilliten jeg har. Aldri fr har jeg hatet kroppen min s mye som jeg gjr n. Aldri fr har jeg hatt s lav og s drlig selvtillit. Jeg skjnner ikke.



Weak today, stronger tomororrow


Jeg tenker ofte p tiden fr jeg ble syk. Fr anoreksien snek seg innp livet mitt, og tok del av det. Tiden fr jeg hadde en sykdom som kontrollerte og styrte mye i livet mitt og hverdagen, og jeg kjenner det blir en utfordring hver eneste gang jeg kjenner den vonde klumpen i halsen. Den er s vond svelge, for jeg vet at trene plutselig kan komme. Jeg kan bare ikke vre sterk hele tiden, og enkelte dager kjenner jeg at jeg har null energi og krefter. Da vil jeg egentlig bare ligge i senga og stirre med ynene opp i taket, og bare ligge der resten av dagen. Tiden gr s sakte nr anoreksien er p sitt sterkeste. Tiden str da stille. Det er s mye jeg tenker p som jeg savner. Det er vanskelig nr jeg har dager der anoreksien styrer alt og kontrollerer absolutt alt i hverdagen, og det er som oftest da jeg fler meg svak og maktesls. Langt i fra sterk.

Jeg kunne bare nske at jeg slapp alle disse tankene og bekymringene som har sammenheng med mat og kalorier. Utseende og vekt. Fremdeles vil jeg bare mer og mer ned i vekt, og nr jeg forteller alle dem jeg har rundt meg at jeg har kontroll, s tror de aldri p det. Jeg har jo kontroll, har jeg ikke? Alt blir plutselig s usikkert, for det skal virkelig ikke s mye til fr anoreksien har strst makt. Det monsteret inni meg. Jeg savner kunne smile til meg selv i speilet, og det kunne kle p meg finklr og pynte meg. Bare vre fornyd, og fle meg fin. Det er vondt vite at det alltid kommer fram mye negativt nr jeg ser meg i speilet hver eneste gang, og av og til s bare orker jeg ikke. Av og til s bare prver jeg unng det jeg vet fr meg i drlig humr, og det tenker jeg jo er veldig bra. Det er jo egentlig veldig positivt.

Jeg kunne bare nske at jeg klarte styre anoreksien litt bedre, og at det var enklere bli frisk og komme seg ut fra sykdommen. For dette er en sykdom jeg virkelig ikke unner noen som helst person. Ikke min fiende. Jeg savner friheten. Det kunne g skritt for skritt, uten vre sliten. Uten ha alle disse tankene og sprsmlene i hodet som bare strmmer p og surrer rundt for gjre meg forvirret. Fr var det ingen sprsml om hvordan jeg klarte holde begge bena i bakken, og det holde meg oppreist. Holde balansen. N er det faktisk et sprsml som kommer stadig fram, og det gjr meg bare mer og mer frustrert nr jeg ikke klarer finne et godt nok svar. Alt som var bra i livet uten sykdommen, savner jeg. Jeg savner kunne spise sammen med andre, uten f helt panikk etterp eller ha drlig samvittighet.

Jeg savner oppleve noe nytt, reise, dra oftere i familiebesk, ha mer overskudd og energi til trening, den gode konsentrasjonen jeg hadde fr, flelsen av mestring, ha overskudd til de menneskene jeg har rundt meg som betyr s utrolig mye for meg, og det g barbeint i sanden p stranda en varm sommerkveld, uten fle skam for kroppen og hvordan jeg ser ut. Jeg har mistet s utrolig mye, som jeg kunne nske jeg bare kunne ta fort tilbake igjen. Om jeg bare kunne, og om det bare hadde vrt s enkelt som det hres ut til, s hadde jeg gjort det med en gang. Da hadde alt vrt s annerledes enn det er n. Alt.

Let the rain comes. Let the tears stream down my face. I cant hide these feelings. It hurts. It's just pain.

Noe som er veldig vanskelig for meg uansett hvor mange ganger jeg har vrt gjennom det, s er det sitte sammen med andre spise. Ambivalensen irriterer meg, og det er bare helt kaos i tankene. I dag nr jeg var i familiebesk og middagsbesk, har bare tankene surret rundt i hodet mitt. Kommentarene, blikkene og pratingen etterp er nesten alltid verst av alt. Selv om de fleste godtar situasjonen min slik som den er n, og selv om de godtar og forstr at det er veldig vanskelig for meg spise, s er det ikke alle som vet om det enda. S uansett, s dukker det alltid opp nyskjerrige og vanskelige sprsml. Jeg kjemper hardt for klare leve s normalt som mulig. Jeg prver legge sykdommen litt til side, spesielt nr jeg er sammen blant andre.

Jeg vil ikke at det skal delegge for noen som helst person, og jeg vil ikke at sykdommen skal vre i veien for noe. Den drlige samvittigheten er virkelig ingen flelse jeg nsker ha, s jeg prver bare tenke positivt, og ikke la anoreksien snakke for meg. Spesielt er det vanskelig for meg si nei, ettersom jeg fler det blir s uhflig ikke smake p all den gode maten som er laget til og satt fram p bordet. Hva vil de tenke om meg? Hva tror de egentlig at jeg holder p med? "Ta deg litt salat, du. Der er det nesten ingen kalorier". Jeg prver samle mot nok til si noe som helst, og jeg prver snakke meg bort fra kommentaren som stadig kommer fram. Av og til orker jeg bare ikke komme med slike drlige unnskyldninger for ikke forsyne meg med maten som str framme og helt klar p bordet.

Av og til orker jeg bare ikke sitte med den drlige samvittigheten jeg har ovenfor andre. Den hakker p meg. Gjr meg vondt. I stedet for sitte med den vonde klumpen i magen og den ubehagelige flelsen, prver jeg ikke drepe stemningen. Jeg pleier alltid da sprre om det er noe jeg skal servere. Jeg vet de bare prver hjelpe meg, og jeg vet de bare vil meg noe godt. Da er det s vondt for meg vite at ikke hele meg klare samarbeide og g i den riktige retningen, og at jeg ikke vet hva som skal til. Anoreksien er p en mte en stor del av meg. En stor del av livet mitt, som dessverre har vrt der en god stund n. Den har et godt grep, og nr jeg skal prve komme meg unna den, m jeg p en mte finne meg en ny identitet. Jeg vet det hres helt sprtt og galt ut, men slik er det.

Det er slik det fungerer og det er slik spiseforstyrrelser er. For bli frisk igjen, s m jeg g i kamp med meg selv. Med og mot meg selv. For bli frisk igjen, m jeg g imot anoreksien. Jeg m gjre mye som kommer til bli veldig vanskelig, noe som gir et resultat videre til at jeg fr kjenne det godt p kroppen. Ikke for glemme all tankekaoset og den enorme ambivalensen. Er det rart jeg fler meg utrygg og usikker? Er det rart jeg m tenke meg godt om jeg har mot nok og styrke nok? Nei, egentlig s er det ikke s veldig rart. Jeg vet at det kommer til kreve meg mye, og jeg vet at dagene kommer til variere veldig. Veldig mye opp og ned, hele tiden. Jeg vil mte p oppturer, nedturer, gode og drlige dager. Jeg bare gleder meg til jeg er over det verste.



Jeg har en drm



Jeg har en drm. En drm om vkne opp som frisk, uten mtte forberede meg til den samme tffe og vanskelige kampen som anoreksien er i seg selv. Den er s sterk, s ufattelig sterk. Den er s vond kjempe imot, og den river meg i kroppen bare mer og mer nr jeg prver utfordre den eller nr jeg prver g i riktig retning. Det m vre fantastisk legge seg for sove om kvelden med et smil rundt munnen, og ikke bekymre seg snn for morgendagen. Det er det jeg gjr n. Hodet mitt er fult av tanker hver kveld, det er helt kaos i tankene, tankekjr og tankekaos. Tankene bare surrer rundt. Alt er s kaos. Jeg prver finne ut hvordan jeg skal takle kampen videre. Jeg vet aldri hva anoreksien har komme med. Jeg vet aldri hva jeg mter p.

Jeg vet aldri nr magesmertene vil komme, og jeg vet aldri hva jeg skal gjre i de situasjonene jeg mter p. Det er derfor jeg er s redd. S redd for mte p s mye vondt p en gang. S redd for st der uten vite hva som er bra for meg gjre, og hvordan jeg skal klare gjre det. Det er s utrolig mye jeg savner. S utrolig mye jeg savner ved vre frisk. Det friske livet, der man slipper alt som har med sykdom gjre. Det m vre en fantastisk flelse vre helt fri. Jeg savner spise god mat sammen med venner og familie, nre og kjre. Jeg savner det gamle hret mitt, jeg savner de koselige adventstundene der jeg kunne tillate meg spise god julemat sammen med andre, jeg savner kunne ha overskudd til trening, jeg savner spise favorittmaten min som var s utrolig mye forskjellig.

Jeg savner f gode karakterer og fle mestring ved gjre gode resultater p skolen og andre steder, jeg savner ha et godt immunforsvar og flelsen av vre frisk og fri, jeg savner ha en sterk kropp som tlte veldig mye, og jeg savner alle sammen som har det tft p grunn av meg. Nr jeg tenker p alt jeg savner, kjenner jeg det stikker i hele kroppen. Hvorfor m det vre s ufattelig vanskelig, bare spise? Hvorfor prver anoreksien drepe meg og delegge meg bare mer og mer, og hvorfor har jeg fortjent dette? Hvorfor kan ikke sykdommen bare gi slipp, og bare f la meg leve livet slik som jeg nsker det? Hvorfor, m det vre s srt og s inderlig vanskelig? Jeg savner kunne ha energi og fle overskudd til gjre noe som helst.

Jeg savner ha den troen p meg selv som jeg en gang hadde, og den selvsikkerheten. Den tryggheten, som sykdommen har tatt i fra meg. Jeg savner det friske.

Frihet.

It's hard, but I know I can do it!



Jeg er s lei av sykdom. S lei av ordet syk. Hadde det bare vrt s enkelt bli frisk igjen, s hadde ikke s mange hatt den samme sykdommen. Jeg kunne nske jeg bare klarte godta meg selv. Jeg kunne nske jeg klarte godta meg selv som den jeg er akkurat n, for det er s frustrerende. Jeg blir s oppgitt. S oppgitt over meg selv og for de valgene jeg har gjort. Hvorfor? Hvorfor m det vre s vanskelig? Hvorfor gjr jeg de samme feilene, om og om igjen, nr jeg vet at det bare blir feil? Ord blir s tomme. Jeg fler meg tom, selv om tankene bare surrer rundt i hodet. Jeg hper dagene framover blir litt bedre. Jeg trenger litt mer motivasjon. Jeg trenger oppleve noen gode dager. Noe.

Jeg er s glad og s takknemlig for at jeg har hatt noen gode dager. Noen dager uten s mye vondt tenke p. Noen dager med smil, latter og bare glede. Jeg merker at nr jeg har gode dager, s gr det litt bedre med maten og mltidene ogs. Da har jeg ikke tid til tenke s mye p alt det andre vonde som anoreksien har komme med. Jeg tar ikke lenger en god dag som en selvflge, noe jeg gjorde da jeg var frisk. S, jeg har helt klart, uten tvil lrt mye positivt gjennom denne vanskelige og tunge tiden ogs. Noe jeg er kjempe glad for. Jeg tror mye av dette jeg har lrt kan hjelpe meg videre ogs. Framover. Jeg tror den erfaringen kommer til bli noe positivt etter hvert. Det vil g bra til slutt.

Jeg er s lei kommentarer, sprsml og blikk. Jeg har ikke lenger ord for hvor utrolig lei jeg er av det. Tror dem at det blir noe bedre eller lettere for meg? Nei. Det gjr det langt i fra noe bedre for meg, og jeg kan fort begynne grte bare av en liten kommentar. Jeg knekker i sammen. Kollapser. Faller i sammen. Det kan fort delegge en dag for meg, og jeg kunne s inderlig nske at enkelte tenkte seg godt om fr de i det hele tatt sa noe. Fr de i det hele tatt sa noe som helst til meg. Det er kun jeg som vet hvordan jeg har det og hvordan det gr fortiden, s vr s snill, slutt fortell meg at det gr ba. Det er s srende nr det er s langt ifra sannhet. En dag skal det vre sant og virkelig. Bare vent.

Det blir bedre, men akkurat n m jeg prve feste bena i bakken og prve holde meg der. Jeg vil ikke falle tilbake. Jeg er redd for det hele tiden, og da mener jeg hele tiden. Jeg tror ikke det vil skje at jeg fr et tilbakefall, men jeg er redd for det. Virkelig. Men, kanskje om jeg prver fokusere mer p det friske livet mitt og den friske meg, s slipper jeg kanskje f tilbakefall? S kan jeg kanskje klare holde meg p bena? Jeg hper det, for jeg skal bli frisk for frste og siste gang med denne sykdommen. Vil ikke tilbake. Jeg vil ikke oppleve smertehelvete igjen. Det er nok n. Jeg trenger ikke sykdommen flere ganger. Nr jeg kommer meg gjennom sykdommen n, og nr jeg blir frisk igjen, skal jeg vre der.

Please, stop saying the lies. It's hurts cause' thats not the truth. It's far away from the reality.

Jeg kjenner jeg blir s frustrert og lei av hre de samme vonde og srende kommentarene. Kanskje de ikke er ment vondt eller noe som helst, men for meg er det veldig vondt. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger jeg har hrt de samme kommentarene fra andre rundt meg, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro eller hvordan jeg skal tenke. Kommentaren som "Du ser s bra ut n. Det er s bra se at du har det s mye bedre". Frste inntrykket er vel at det er en positiv kommentar som ikke har noen vond eller negativ betydning, men bare en slik kommentar, kan gjre dagen veldig vanskelig for meg med mye tankekaos.

Anoreksien tolker det p en helt egen mte. Nr jeg hrer slike kommentarer, er jeg s sikker p at de mener jeg har gtt opp i vekt og blitt mye feitere. Bare den kommentaren kan f til at jeg knekker totalt i sammen. Jeg kan begynne grte og bare tenke at dagen er helt elendig. Jeg kan kjenne p det sterke nske om g ned i vekt og ta feile valg som slanke meg p den dummeste mten man noen gang kan tenke seg. Det gr utover s utrolig mye, men det er s vanskelig for de andre rundt meg forst det. De kjenner ikke p den samme motstanden som anoreksien gir. De vet bare ikke hvordan ting er, og sannhet.

Hva vet vel andre, egentlig? Sannheten er at de vet ingenting. Absolutt ingenting. De kan kanskje tolke veldig mye rart og mye forskjellig, men hvor nrme kommer de sannheten egentlig? Kommer de i det hele tatt nrt? Nei. Egentlig ikke. Jeg kjenner jeg blir s frustrert hver eneste gang dette skjer. Hver eneste gang jeg mter p slike kommentarer i hverdagen som dette. Det gjr s vondt, s inderlig vondt. Det gjr at jeg fort kan falle tilbake om jeg har klart komme meg litt oppover og gtt i den riktige retningen. Den rette veien. Da er det ekstra vondt falle tilbake. Da er det ekstra vondt falle langt ned.



Every second in your life is important. Every breath is important. Live today, cause' you never know when you die.



Kvalmen gjr at jeg har null energi og krefter til gjre noe spesielt i dag, s jeg tror rett og slett at det blir en rolig dag der jeg prver f kreftene tilbake igjen. Jeg finner ikke lenger ord for hvor lei jeg er denne kvalmen n. Det kjenne p at formen er s drlig som den er. P det verste, s klarer jeg ikke holde trene tilbake. Magesmerter, kvalme, svimmelhet og hodepine gjr ting bare enda verre, for ikke glemme angsten. Noen ganger s fles det som om alt skal eksplodere. Som om alt bare stopper opp, og at smertene bare blir verre og verre. Noen ganger fles det som om smertene blir verre nr jeg puster.

Jeg prver stoppe opp litt. Konsentrere meg, og si til meg selv at dette skal g bra, dette skal jeg klare. Jeg prver tenke p at dette er noe jeg har opplevd fr, og de samme smertene har jeg klart komme meg gjennom tidligere. Det er s vanskelig vite akkurat der og da hva jeg skal gjre eller hvordan jeg skal tenke. Hvordan jeg skal fokusere. Jeg angrer hver eneste dag p at jeg gjorde feil. Jeg angrer hver eneste dag p at jeg ikke brukte den sunne og lureste mten for g ned i vekt p. Ikke denne feile mten som jeg valgte. Hver eneste dag, s angrer jeg meg i hjel p at jeg gjorde som jeg gjorde da.

Hadde jeg tenkt litt annerledes, og hadde jeg gjort noe annerledes, s hadde ikke jeg vrt her jeg er n. Jeg hadde kanskje ikke hatt sykdommen. Jeg hadde kanskje sluppet denne ubehagelige kvalmen og angsten som har et s godt grep rundt meg. Jeg hadde ikke hatt anoreksien som ikke vil gi slipp. Jeg hadde sluppet vre redd for besvime. Jeg hadde sluppet sykehuset. Jeg hadde sluppet ha disse vonde opplevelsene som jeg har opplevd og vrt gjennom. Jeg hadde sluppet grtt alle disse trene som har strmmet p. Jeg hadde sluppet alt dette tankekaoset og tankekjret som er hver eneste dag.

Jeg hadde sluppet mtte kjempe hver eneste dag mot sykdom. Jeg hadde sluppet hatt denne lave selvtilliten og troen p meg selv. Jeg hadde hatt det bra. Jeg hadde sluppet alle disse legetimene og vonde dagene nr formen er som verst. Nr kvalmen er der konstant og de dagene jeg ikke orker annet enn sove. De vonde dagene der kvalmen og svimmelheten bare tar overhnd og kontroll. Jeg hadde hatt den tryggheten. Den kontrollen. Den styringen. Alt det som anoreksien har tatt i fra meg. Jeg hadde vrt min egen autopilot, og jeg hadde vrt egen sjef i mitt eget liv. Tenk s fantastisk ha vre levende.

Tenk s fantastisk kjenne at man har energi og krefter til ta steg. Tenk s fantastisk det er ikke fle seg sliten av bare g ute. Tenk s fantastisk kjenne at man virkelig lever. Tenk s fantastisk det er bare vkne med en god flelse i stedet for grue seg og trke bort trene for at man ikke vil spise? Det er s vondt, og jeg hper s inderlig at dette kan vre noen tanker som vekker dere. Jeg unner virkelig ingens om helst person denne smerten og denne sykdommen. Den smerten og den motstanden som anoreksien gir og alt det vonde den brer med seg. Tenk at livet som frisk er s utrolig mye bedre.

For det er det. Hvert eneste hjertebank og minutt teller. Husk p det, dere.

Ett skritt fram, ett tilbake?



Noen ganger tar jeg framskritt men like mange skritt tilbake. Det fles litt utrygt og usikkert, og det gjr vondt i hele kroppen. Livet som frisk og livet uten sykdommen tenker kanskje de aller fleste er helt fantastisk og problemfritt. Slik er det dessverre ikke. Jeg vet jeg vil mte p nedturer og vanskelige perioder som frisk ogs, men jeg ser virkelig fram til den tiden. Jeg er redd mange skal miste tro p meg for at dette er noe jeg skal klare komme meg ut fra, men jeg skal vise dem at det er jeg som skal vinne til slutt. Med en tff kamp, og den indre styrken jeg har innerst inne, s skal jeg aldri gi opp med sloss.

Noe som er vanskelig for meg akseptere og godta, er at det alltid vil vre noe som er med meg videre i livet. Jeg tror jeg kommer til vre ekstra opptatt av maten og hva jeg trygt kan spise for holde en stabil vekt, men akkurat n, gjr ambivalensen det veldig vanskelig for meg. Jeg har ftt flere ganger beskjed p at jeg m opp i vekt, men det er s uakseptabelt for anoreksien s det er mulig bli. Det er s vondt kjenne den sterke motstanden som kjemper imot. S vondt ikke vite hva som er rett og galt. Noen ganger vet jeg bare ikke hva jeg skal gjre. Hvor jeg skal gjre av meg. Sykdommen herjer stort.

Det er s mye som skremmer meg. Som gjr meg s utrygg og usikker. Hvordan vil livet som frisk vre? Samtidig som det skremmer meg litt, s kan jeg nesten ikke vente med bli frisk igjen. Hadde det bare vrt mye enklere, og hadde det bare vrt s enkelt begynne spise igjen, s hadde ikke det vrt noe problem. Da hadde det ikke vrt s store bekymringer. Det hadde ikke vrt ndvendig bekymre seg da, og da hadde jo det ikke vrt s vanskelig vinne denne kampen. Da hadde jo ikke s mange hatt sykdommen kjempe imot heller da. Da hadde det vrt s annerledes. Hadde det bare vrt s enkelt?

Gode og drlige dager.



Dagen i gr var faktisk veldig bra. Den var i hvert fall bedre enn en drlig dag, for si det med andre ord. Jeg flte jeg fikk gjort veldig mye nyttig ut av dagen, og det fr meg alltid til smile. Ah, elsker fle at jeg klarer mestre noe uten om det som har med maten gjre. Mestring p en god og positiv mte. Jeg fikk faktisk begynt p noen julegaver, og da slipper det stresse meg s veldig mye nr tiden nrmer seg med stormskritt. Det er veldig herlig og godt kjenne p. Jeg hadde egentlig en veldig travel dag ogs, men det endte veldig bra. Jeg syns det er s utrolig godt ha slike dager. Det gir meg s utrolig mye motivasjon ogs, og enda sterkere nske om klare vinne over sykdommen og denne kampen.

Det er s godt fle seg i topp humr. S godt ikke vre sliten i hodet og kjenne hodepinen vre der konstant p grunn av alle tanker og flelser som bare surrer rundt. Det merkes, og det varierer hele tiden n med gode og drlige dager. Det er nesten litt skremmende hvor mye det varierer fortiden. Alt er bare s rart. Jeg fler p en mte at jeg surrer rundt i mitt eget kaos? At jeg p en mte fr flere og flere ubesvarte sprsml for hver dag som gr. Det er ingen god flelse akkurat, men jeg er veldig takknemlig og glad for at jeg fr oppleve gode opplevelser og gode dager som dagen i gr. Det blir s herlig og s fantastisk bli frisk igjen. slippe ha disse dagene der man bare drukner i alle slags mulige tanker.

Jeg vet det er en prosess bli frisk igjen, og det er bare noe jeg m godta og akseptere. Jeg er bare glad for at jeg har oppturer ogs inni mellom, for det er s deprimerende bare ha drlige dager etter hverandre. Det er egentlig utrolig deilig tenke p at det ikke skal s veldig mye til for at dagen skal bli litt bedre. Ett hakk opp. Det er derfor jeg pleier gjre det som jeg fler jeg blir glad av. Som dere helt sikkert har ftt med dere, s elsker jeg jo bake og lage god mat til andre. Ikke for glemme fotografere og ta bilder. Det betyr noe helt spesielt for meg, og det hjelper veldig p de vanskelige og drlige dagene. Det er s godt vite at det alltid er noe som hjelper, uansett hva som er rsaken til at dagen er vanskelig.

Anbefaler dere alle hre Chris Medina sin nyeste sang. Herregud, jeg elsker den allerede. Er det en artist og person jeg virkelig beundrer sterkt og ser veldig opp til, s er det denne mannen. Han er helt fantastisk.

Jeg trodde jeg hadde kontroll.

Jeg kunne nske jeg gjorde noe annerledes. Hver eneste dag angrer jeg p at jeg valgte denne veien som frte til at sykdommen snek seg sakte men sikkert inn i livet mitt og hverdagen. Hver eneste dag angrer jeg til tusen, og jeg hadde gjort s mye annerledes om jeg hadde ftt mulighet og tilgang p det.

Jeg trodde jeg hadde kontroll. Jeg hadde jo egentlig det, hadde jeg ikke? I begynnelsen trodde jeg at jeg hadde god nok kontroll til stoppe fr jeg kom inn i anoreksiens onde sirkel, og det tok ikke lang tid fr jeg ble for opptatt av kropp, vekt og utseende. Alt for opptatt. Sykelig opptatt. Jeg skulle jo bare ned noen kg i vekt, s var jeg jo fornyd. Jeg kom aldri til den gode flelsen av vre fornyd. Anoreksien tok etter hvert strre og strre plass og del i hverdagen og i livet mitt, og jeg trodde jeg fremdeles hadde den kontrollen. Den gode, trygge og sikre kontrollen. Slik var det ikke. Det var anoreksien som hadde styring. Jeg var ikke lenger min egen autopilot i mitt liv. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men den var ikke s stor som jeg selv trodde jeg hadde.

Det hendte jeg unngikk speilet i flere dager, og uansett hvor lite kalorier jeg hadde inntatt, mtte jeg trene i flere timer etterp. Jeg s ikke konsekvensene. Jeg tror ikke jeg ville se dem. Jeg hadde jo kontroll, hadde jeg ikke? Jeg hadde aldri trodd at konsekvensene skulle vre s store som de er blitt til n og som var, og jeg har n i ettertid ftt et helt annet og nytt syn p livet og p framtiden. P alt, egentlig. Jeg var helt sikker p at jeg ikke skulle f noe sykdom ut i fra dette. Aldri i livet.Kvalme, hodepine, svimmelhet, smerter i kroppen og stiv i alle ledd. Ikke for glemme at jeg har mistet hr og hret mitt er blitt skremmende tynt. Frister livet med spiseforstyrrelsen anoreksi? Nei. Ikke akkurat. Det er vondt ikke vite hvem man er uten spiseforstyrrelsen. Vondt tenke p at veien tilbake er s lang.

Vondt tenke p at jeg m g imot meg selv for overvinne anoreksien. Vondt tenke p at jeg m gjre mye som er skremmende og skummelt, for klare komme meg opp p bena igjen. Det skremmer meg tenke p at andre sykdommer kan komme med i ettertid. Det er derfor det er best se alvoret og snu i tid. Som frisk hadde jeg ikke opplevd alle de skremmende episodene. Som frisk hadde jeg ikke sttt opp alle de hundretusen gangene bare p grunn av kaldsvette og skjelvinger. Som frisk hadde jeg beholdt det hret jeg endelig var fornyd med. Som frisk hadde jeg ikke hatt alle disse slitsomme dagene der jeg kjenner kroppen er min verste fiende. Som frisk hadde jeg sluppet ta alle disse blodprvene, og ikke mtte forberede meg s mye p det med tanke p spryteskrekken jeg har.

Som frisk hadde jeg hatt det s bra sammen med de jeg har rundt meg, av nre og kjre. Livet som frisk er s mye bedre enn dette.

Tenk dere om. Jeg unner ikke dette min verste fiende en gang. Det forteller vel kanskje litt.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits