lifewitheatingdisorders.blogg.com -

En fin fredag

Dagen i dag har vrt veldig bra. Jeg har storkost meg i middagsbesk og har bare vrt sammen med herlige mennesker. Jeg ble veldig fort sliten og sovnet faktisk p sofaen etter ha vrt full av energi og krefter, haha. Powernap blir aldri feil. Jeg fikk ogs tid inni mellom alt som skulle gjres fr kvelden i dag, og jeg fikk bakt noen konfekter som jeg lenge har hatt lyst til prve ut og lage. Jeg trodde egentlig at det var veldig vanskelig lage alt sammen, men vet dere, det lnner seg aldri gi opp. Uansett hva det gjelder. Jeg fikk litt hjelp da, men det var veldig moro prve noe nytt ut. Det var det ingen tvil om. Jeg kjenner veldig godt p kroppen at det er herlig ha ferie. Det trengs virkelig. Det er s fantastisk ikke stresse s mye og ha hele tiden noe gjre. S godt bare senke skuldrene og bare slappe av med alt.

I morgen er det alts nyttrsaften og det er en del ting som m gjres fr det. Jeg har en del ting jeg m bake og noe jeg m lage tidlig nr jeg str opp, og jeg tror det egentlig blir veldig koselig. Nok en gang blir det tilbringe mye tid sammen med nre og kjre, og det kan man bare ikke f nok av. Det er s godt smile og le. Kjenne glede og lykkerus. I morgen skal jeg prve gjre det beste utav den situasjonen som jeg er i, og jeg skal prve legge sykdommen bort litt. Skyve den litt til side og prve gjre starten p det nye ret best mulig. Jeg skal ta en del bilder ettersom jeg har ftt nytt utstyr, noe som gjr det enda gyere og enda bedre bruke speilrefleksen. Jeg tror faktisk at det blir en bedre dag enn jeg kanskje selv tror og forventer. Jeg hper at det blir en god start p det nye ret, og at mlene mine er oppnelige.

Ha en super kveld videre alle sammen!

Sometime a hug is the only thing I need. I know Its just a little thing, but its worth something for me.

Jeg tenker s mye fortiden. Tankene bare er fullstendig kaos. Jeg vet ingenting lenger, og det gjr meg bare mer og mer forvirret og mer og mer frustrert og oppgitt. Hver eneste dag prver jeg finne ny motivasjon til spise mer. Hver eneste dag prver jeg gjre mitt beste, men noen ganger m jeg bare godta og innse at sykdommen er sterkere. Noen ganger vinner jeg, andre ganger taper jeg. Slik er det bare. Jeg gleder meg bare til vre fri. Kjenne p det vre frisk. Det kommer til bli noe helt annet og noe helt fantastisk, og det er helt klart en motivasjon i seg selv. Jeg har s mye jeg skal gjre og som jeg vil fullfre. S mange drmmer, planer og ml for framtiden. Det er s vondt tenke p at kanskje sykdommen kommer til hindre meg i fullfre disse store drmmene mine som jeg lenge har drmt om og hatt bakerst i tankene mine. Hva om jeg taper? Hva om sykdommen er s mye sterkere enn meg?

Jeg kan ikke la sykdommen vinne. Jeg kan bare ikke la den ta alt i fra meg, det blir bare feil. Det blir bare ikke riktig. Da vil alle ml, planer og drmmer forsvinne. Jeg er redd for utvikle benskjrhet og andre problemer som jeg m leve med resten av livet. Jeg fr ikke i meg nok protein og kalsium, og det er virkelig ikke bra for skjelettet mitt. Jeg kjenner jeg er veldig stiv og har svake muskler ogs, s jeg hper at kanskje fysioterapi kan vre til noe hjelp. Om ikke det, s hper jeg at det blir bedre til slutt nr det gr bedre ogs. Nr det er jeg som har mest kontroll og overtaket. Jeg m bare bestemme meg for det, men det er det som er s utrolig vanskelig. S utrolig vanskelig bare hoppe i det. Det krever s utrolig mye, og det tapper meg s mye for krefter og energi. Jeg kunne bare nske at dette ikke var virkeligheten.

Look at the mirror and smile. Smile because its just one of you.


Det er s mye som skremmer meg. Som gjr s vondt. Jeg gr rundt og sloss og kjemper i min helt egne verden. En verden der kun sykdommen eksisterer. Hver dag. Jeg er klar til kjempe. Jeg er klar til sloss, og jeg har kampviljen p plass der den skal vre. Jeg har brettet opp armene og er klar for vinne over sykdommen. Jeg vil ikke tape denne kampen. Jeg vil ut i verden og leve livet mitt, slik som jeg drmmer om hver eneste dag. Slik som jeg nsker gjre n, men som jeg ikke kan. Det er bare s vondt kjenne sykdommen s sterk. Makten den har. Kreftene og styrken. Er jeg svak? Kommer jeg til vinne?

Vi mennesker vet ingenting. Ikke hva som skjer morgendagen. Ikke en gang hva som skjer i framtiden. Jeg husker jeg en vakker dag sa med smil rundt munnen "Heh, jeg kommer aldri til f spiseforstyrrelser. Det skjer ikke meg". Her er jeg. Her havnet jeg. Jeg har lrt s uendelig mye om livet generelt gjennom sykdomsperioden. Man vet aldri nr man dr. Man vet aldri nr man bare plutselig forsvinner, og hva skjer da? Da kan man ikke gjre det man har lyst til og det man drmmer om. Man vet aldri hva som skjer, og selv om det er veldig lett for tenke "det skjer aldri meg", s kan det plutselig skje. Men hvem som helst.

Jeg skriver ikke dette for vre negativ mot noen som helst person, men jeg vil s gjerne at dere skal tenke dere litt om. Dere er like vakre og fantastiske alle sammen. Tenk p det. Det finnes bare en av dere. Akkurat den du er, finnes det ingen andre av. Er det ikke det helt fantastisk? Tenk p at det er det indre som teller. Lev her og n, fr det er for sent. Dden skremmer meg, men det er noe vi alle mennesker m tenke p. Lev her og n, og la morgendagen komme som den blir. Ha mot til ha drmmer og ml. Det er s viktig i livet. Kropp, vekt og utseende betyr s lite. Vr s snill, kjre fantastiske lesere, prv tenk p dette. Vil dere delegge kroppen deres bare p grunn avdette?

Dennedrittsykdommen? Vil dere utsette kroppen for noe slikt? Jeg hper ikke det, og jeg hper dere forstr hva jeg mener. Se dere i speilet, og smil. Se noe s vakkert. Se s fantastisk. En sunn og vakker kropp. Hadde jeg forsttt alvoret, og hadde jeg forsttt konsekvensne, hadde jeg kanskje hatt det annerledes n den dag i dag. Jeg angrer meg i hjel p at jeg valgte noe s dumt som jeg gjorde. Hver eneste dag. Kampen om komme tilbake til en sunnere og friskere kropp og hverdag er tff. Beintff og beinhard. Jeg forstr ikke hvor jeg fr kreftene fra. Jeg er bare glad for at jeg har s fantastiske mennesker i livet mitt som holder motet mitt oppe. Tusen takk alle sammen.

Nye muligheter

Det nrmer seg et nytt r og nye muligheter. Nr jeg ser tilbake p dette ret som har vrt hper jeg s inderlig at ret som kommer innebrer mye mer glede og oppturer enn det som har vrt. Jeg hper jeg slipper vre s mye p sykehuset og ta s mange prver og underskelser. Jeg hper jeg klarer til slutt sitte sammen med andre spise god mat uten f fullstendig panikk og kjenne den vonde klumpen i magen. Jeg hper det gr den rette veien, og at jeg en dag klarer overvinne over spiseforstyrrelsen. Det som er s vondt tenke p, er at den aldri gir slipp. Det er det jeg som m gjre. Det er jeg som m gjre selve hovedjobben og kjempe imot for s vinne over den. Det er langt i fra enkelt, men det er fullt mulig. Jeg m prve holde fast p motet og viljen. Viljestyrken. Kampviljen. Jeg m prve holde hodet oppe.

Jeg hper jeg slipper f vske gjennom intravens. Jeg hper jeg slipper vre dehydrert og besvime. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg hper jeg slipper. Det er en del ting jeg ser fram til p det nye ret, og jeg hper virkelig at det blir et enda bedre r. Jeg hper p slutten av jeg innser at dette ikke er noe jeg vil og skal tilbake til, og at jeg klarer holde den balansen som jeg nsker ha innerst inne. Jeg hper jeg ikke fr flere drlige nyheter og beskjeder som knekker meg fullstendig. Jeg hper jeg etter hvert kan leve livet mitt slik som jeg egentlig nsker og at jeg kan ta kontrollen p livet tilbake. Jeg hper den dagen er p det nye ret som kommer, og jeg hper det blir et mer godt r enn tft r. Jeg vet jeg ikke slipper unna nedturer, drlige dager og en sterk motstand, men jeg hper at det blir bedre enn dette.

Gjesteinnlegg

Heisann alle som leser denne bloggen. Dette er ikke eieren av bloggen som blogger n, dette er et gjesteinnlegg. Hun var s snill at jeg fikk lov blogge et innlegg til dere. Hper dere gidder lese selv om det er jeg som skriver. Da begynner jeg vel bare.. Sorry for at det ble veldig langt, hper du gidder lese fordeom!

Jeg er ei jente p 14 r, ved navnet Kristine. Jeg er bare ei simpel jente. Ei jente som ikke har det s bra lenger. Ei jente som sliter i hverdagen. Jeg har ikke spiseforstyrrelse av noen slag, men holder jeg p slik jeg gjr n.. Har jeg det vell om noen uker, kanskje bare noen dager. Ja dette innlegget handler om hvordan jeg har det egentlig. Det er et press. Press om vre tynn. Press om vre "perfekt". Selv om jeg ikke vet hva vre perfekt, kan du definere perfekt? Jeg som mange andre blir pvirket av dette presset. Jeg er ikke den tynneste jenta, men ikke den feiteste heller. Sklart ser jeg p meg selv som feit. For ca. 1 mnd siden hadde jeg det vell aller verst. Var faktisk s frustrert at jeg sto med kniven i hnda tenkte "hvorfor ikke bare lage dette lille kuttet?". Jeg lot vr. Jeg la fra meg kniven. Jeg var sterk. Jeg tenkte p familien min. Vennene mine, som jeg ikke helt vet hvor er.
Jeg ville ikke ha det arret. Jeg ville ikke minnes p denne fle perioden i livet mitt. (Jeg skriver ikke dette for rakke ned p noen for ha kuttet seg selv, jeg fler med de!). Jeg ville kutte meg for fle noe igjen. For vite at jeg faktisk lever i denne verden. For f ut de vonde flelsene. Jeg gjorde det jo ikke. Det jeg gjorde var spise veldig lite. Kanskje ett til to mltider om dagen, jeg sultet meg selv. For noen uker siden skrev jeg ut flelsene min p et innlegg p min personlige blogg (oppgir ikke bloggen fordi jeg ikke vil at dere skal vite hvem jeg er og innlegget ligger i arkivet mitt, postet det aldri!). Noen dager etter skrev jeg flelsene mine litt annerledes og pussig nok.. postet jeg det p en facebook side. Norske Beliebers heter siden. Trodde mange ville se p meg som gal, jeg hadde jo tanken om kutte meg. Men nei! Alle var gode, alle kom med stttende ord! Fltes godt vite at noen brydde seg!
Dagen etter eller samme dag sendte jeg det jeg hadde skrevet til min bestevenn! Hun er den eneste av mine venner som vet dette om meg og slik vil det vre en stund. Hun ble sklart bekymret, og er der for meg♥ Det at jeg har kommet i kontakt med hun som eier bloggen m vre en av de beste tingene som har skjedd for meg i hele 2011! Jeg vet faktisk ikke navnet hennes, men jeg trenger ikke det! Jeg trenger ikke et navn, jeg trenger bare henne jeg! Det begynte med at jeg skrev en anonym kommentar her p bloggen hennes med hvordan jeg hadde det. Etter 1 kanskje 2 uker fikk jeg en melling p bloggen. Ja man kan sende snn melling ingen andre ser. Vi begynte snakke der fr det gikk over til mail. De siste dagene har vi vell sendt 1 mail til hverandre daglig. Hun er s forstleses full. Jeg er s glad i henne. Jeg fler meg s trygg da jeg snakker med henne.
Hun har hjulpet meg s mye gjennom disse vonde dagene. Men bloggen sin og med mailene! Anbefaler virkelig snakke med henne om du skulle trenge hjelp. Eller snakk med meg. Om du sender en mail til henne spr etter mail adressa mi, s kan hun gi den til deg. Vil ikke legge den ut om dere skjnner. Oii shit! Ble veldig mye n, men ja. Aldri glem at du er pen. Uansett hva andre sier. Uansett hva djevelen p skuldra de sier. Ikke minst aldri gi opp. Snakk med noen. Det hjelper, mer enn du tror! Det hjelper snakke med noen som forstr, noen som kan gi deg rd. Noen som kan hjelpe deg. Denne fantastiske jenta som eier bloggen her er s god. Hun er min reddende engel, virkelig! Hun er som en bestevenn. Du kan virkelig stole p henne her! Jeg stoler nesten mer p henne enn mine venner, det er stort det!
Til slutt s ville jeg si, tusen takk for at du tok deg tid lese alt dette over. S om det skulle vre noe er jeg her for dere alle sammen. Uansett hva! Bare send en mail til henne spr etter min mail adresse s snakkes vi! OG jeg kan love dere at det dere sier eller skriver til meg kommer ingen andre til f vite. Kunne skrevet s mye mer, men skal spare dere for det! Hihi.


When its difficult to stand up on your both feet and its hurt when you breath, keep smiling and stay positive. Keep living.

Det er vanskelig vre positiv nr det ikke fles rett. S vanskelig smile nr jeg bare kjenner at trene bare til renne. I dag klarte jeg ikke stoppe trene fr det hadde gtt en hel time. Jeg var s sliten i hele kroppen. S sliten i ynene og jeg kjente begge ynene bare begynte svi og ville bare lukke seg igjen. Jeg syns sykdommen er vanskelig n. Den er vanskelig, og selv om jeg kjenner at den er sterk, s gir jeg ikke opp. Jeg har bestemt meg og jeg har et klart ml om vinne og kjempe videre helt til jeg er frisk igjen, men noen ganger m jeg stoppe opp litt. Vente. Hvile litt fr jeg kan g videre og kjempe enda hardere. Noen ganger tenker jeg det bare er negativt med ha en diagnose og ingenting positivt med det, men andre ganger merker at jeg slapper mer av nr jeg vet hva som er galt. Det gir p en mte trygghet.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal blogge eller om jeg skal slutte blogge. En del av meg har lyst mens jeg merker jo at jeg har en stor glede av skrive om hverdagen min ogs. Jeg elsker skrive og det er en viktig del av meg. En viktig verdi. Jeg skriver en dagbok utenfor bloggen ogs, om mine dypeste tanker og flelser og hvordan de verste dagene er. Jeg vet det bare er feil av meg tenke p denne mten, men nr jeg leser gjennom det jeg skriver og nr jeg hrer p det jeg selv forteller til psykologen, s tenker jeg bare p at jeg egentlig er heldig. Jeg er "heldig" som har en sykdom som jeg kan bli frisk fra, og jeg er "heldig" fordi det er noe jeg kan gjre med og forandre p. Det er s mange andre som har det verre enn meg. S mange andre som faktisk har en sykdom som bare venter p d. Det er en veldig vond flelse kjenne.

Hp



Hpet finnes alltid I det mrkeste kroker

Hpet finnes alltid bak stengte drer

Hpet finnes bak hver tre

Et hp som driver vekk de tunge og mrke skyer

Et hp som gir nytt liv

Et hp som vekker deg fra svnen

Et hp som gir deg verdi

Et hp som driver vekk frosten fra ditt indre landskap

Et hp som gjr deg levende

Et hp som gir deg vinger

Et hp som setter deg fri

Hp.

A good friend is a person who never leave you, no matter what, and the best thing. A friend is your wings when you have lost.

Jeg legger veldig godt merke til hvor lite som knekker meg og som fr trene til renne. At jeg m ta tilskudd ved siden av mltidene, at jeg m spise enda mer og ke kaloriinntaket, drlige nyheter og beskjeder og kommentarer fra de rundt meg. Jeg vil ikke gjre de andre rundt meg noe som helst vondt. Ikke i det hele tatt. Jeg har s drlig samvittighet overfor dem. S drlig samvittighet nr jeg m p legevakten og nr det bare er s mye styr. Fortiden gr det i nutridrink nringsdrikker. Det er s vanskelig spise alt annen mat som str p kostlisten. Det er s vanskelig, samtidig som jeg tenker det er bedre enn ingenting. Nutridrink nringsdrikkene er fullverdige og da fr jeg ogs i meg de viktige nringsstoffene som kroppen mangler og som kroppen trenger. Det som er veldig viktig for meg n.

Jeg prver vre sterk. Bite tennene i sammen nr jeg kjenner de samme smertene. Om det s er i hjertet eller magen. Det er vondt at s mange tenker at jeg er frisk igjen. Det gjr vondt fordi det er s langt i fra sannhet. Jeg vil gjerne hre det, men det hadde vrt s mye annerledes om det var virkeligheten og sannheten. Jeg forstr at det er vanskelig forst, det er ikke alt jeg forstr heller. Kanskje det ikke er meningen forst alt. Kanskje det ikke er meningen. Jeg hper bare at ferien blir bra. Jeg trenger ferie. Jeg trenger ferie og litt fri n. Fri fra alt kaos og alt stress. Jeg hper det blir en fin ferie der jeg kan slappe av og lade opp til et hardt r. Det kommer til bli tft og vanskelig, men jeg vet ogs at det en dag kommer til bli enda bedre og enda lettere nr det gjelder mat. Akkurat n er det vanskelig.

Desember

Just I know the truth, then please, dont tell anobody something you dont know right.

Jeg kjenner jeg blir s frustrert, sint og oppgitt over meg selv. "Det gr bra, gjr det ikke?". Jeg vet bare at de venter seg et "Ja", men det fles aldri riktig. Je g prver holde fast p masken, smiler og forteller at det gr bra. Sannheten er at det ikke gjr det. Det gr ikke bra. Kanskje noe har blitt bedre, men jeg legger mest merke til det negative og det som har blitt verre. Noe har blitt bedre, men mye har blitt verre. Hvor str jeg da? Hvor befinner jeg meg da? Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting lenger. Det er det som er s frustrerende og irriterende. Jeg bare surrer rundt i denne onde sirkelen og ikke vet helt hva jeg skal gjre eller i det hele tatt hvordan jeg skal gjre det. Noen ganger nr jeg snakker med psykologen fler jeg meg veldig lettet etterp, men andre ganger fler jeg at det ikke har vrt til noe nytte i det hele tatt. Slitsomt.

Hver eneste dag prver jeg motivere meg selv. Motivasjonen m komme innenfra. Hvorfor er det s mange som tror at det er s enkelt? Hvorfor er det s mange som tror jeg er frisk igjen nr de ser meg spise? Jeg spiser ikke lenger nr jeg er sammen med andre. Matlysten er s lav og s drlig. Jeg blir s fort kvalm uansett hva jeg spiser, og uansett hvem det er som kommer med de kloke ordene og setningene som jeg hrer kommer fram, er det s vanskelig stole p det. S vanskelig vise tillit og tro p at det er sant. Det er vondt ikke stole p noen. S vondt nr det er s f som forstr meg. Jeg fler ofte at uansett hva jeg forteller til andre, s blir det tolket og missforsttt helt feil. Det er s vondt hver gang det skjer. Som om det er et slag i magen hver eneste gang. Jeg vil bare bli frisk igjen. Leve normalt.

Julaften

Det er lrdag og julaften. Jeg som hadde bestemt meg for sove lenge, klarte ikke sove i det hele tatt. Ikke verdens beste start p selve julaften, akkurat. Jeg ligger enda i sengen. Har ikke kommet noe stort lenger enn det. Morgenkpen er p, hret surret opp i en dott p hodet og jeg kjenner kvalmen brer seg ut i kroppen. Det gjr meg sliten og veldig lei, men likevel bruker jeg denne masken. Jeg smiler selv om jeg ikke fler meg bra eller fler at det er det rette. Det er kanskje derfor s mange tror det gr s mye bedre. Jeg venter p at alle de koselige julefilmene skal rulle over tv-skjermen, sitte sammen med de andre ved middagsbordet og lukte pinnekjttet, se glade mennesker, pne gaver og bare vre sammen med de nrmeste rundt meg, nre og kjre. Det er s koselig. Jeg hper bare at formen blir litt bedre til da.

Jeg elsker virkelig juletider, men akkurat n er det veldig annerledes. Jeg vil bare leve normalt. Jeg vil bare slippe denne sykdommen og leve livet mitt slik som de alle andre. Leve etter drmmene og mlene mine. Det er det jeg vil og det er det jeg nsker, innerst inne. Kanskje denne dagen kommer til bli bedre enn jeg selv tror? Jeg skal blant annet finne fram klrne jeg skal ha p meg, skal se julefilmene som gr p tv n i de neste timene framover, jeg skal sitte sammen med de andre ved middagsbordet og kjenne den herlige lukten fra pinnekjttet, se glade mennesker pne gaver og bare vre sammen med de rundt meg, nre og kjre. Julestemningen er dessverre ikke p topp, men kanskje den kommer etter hvert? Jeg hper virkelig det. Er ikke noe god jul uten julestemning, s vi hper p det beste i hvert fall. God jul!

Lille julaften




S langt har det vrt en veldig travel lille julaften. Ser virkelig fram til bare slappe av og kose meg resten av kvelden sammen med herlige mennesker. Det blir blant annet siste innspurt med pakke inn de siste julegavene til morgendagen, julefilmer p tv, matlaging, baking og julemusikk. Ah, herlig. Jeg tror og hper p at dette blir en rolig, avslappende men fin lille julaften. Morgendagen kommer plutselig og det er det neste som str for tur. Tiden gr s utrolig fort. Fler at det nesten var 1.desember i gr, jeg, haha.

Ha en fin jul alle sammen!

I'm sorry that I'm not perfect

Det er s mange som tror det gr s bra. At det gr s mye bedre n. Jeg kunne nske jeg ikke hadde denne vonde flelsen inni meg som jeg fr nr noen kommer forteller meg det. Nr noen sier i fra. Men det er en vond flelse som bare prver si sannheten. Hvordan virkeligheten er. Det er noe som ikke stemmer. Det gr ikke s mye bedre som de tror. Det er ikke slik det er. Jeg syns desember har vrt vanskelig. Mange drlige dager, konstant mye smerter, mye kaos rundt mat og mltider, humret har ikke alltid vrt helt p topp og det har vrt en del krangling og smelling av drer. Jeg kunne virkelig nske at det ikke var slik. Jeg kunne nske det var s mye enklere. S mye lettere s snu. Snu mot riktig retning. Jeg kjenner veldig godt p kroppen. Noen ganger kommer jeg ikke s veldig mye lengre enn museskritt.

Nr jeg fr kjenne konsekvensene ekstra p kroppen, nr jeg fr beskjed om at jeg har tilfrt kroppen en skade som kanskje forblir en skade for alltid, s er det likevel noen som forventer at jeg skal smile, le og vre glad. Men nei, beklager. Beklager for at jeg ikke er perfekt. Beklager for at jeg er trist og at jeg viser flelser. Beklager for at jeg er et menneske som gjr feil i blant. Jeg gjr feil, slik som alle andre mennesker. Det er ikke s unormalt det, er det vel? Jeg vet jeg har blitt enda mer srbar den siste tiden og etter sykdommen, men det er bare noe jeg ikke klarer bestemme selv. Kanskje noen av dere kjenner dere igjen, kanskje ikke. Flte bare jeg trengte f ut litt frustrasjon n. For noen ganger fles det ut som om den frustrasjonen jeg har inni meg aldri blir noe mindre eller bedre. Som om det aldri stopper opp der.

I only wish. Hope


Jeg lurer p hvordan julen kommer til bli. Jeg gruer meg litt egentlig. Jeg hper den blir bedre enn forventet, og at jeg klarer holde meg frisk og i god form. I hvert fall p julaften. Det er jo bare tre dager til, og det som gjr det litt stressende for meg n er at jeg ikke fler meg s veldig bra. Jeg krysser fingrene for at det blir litt bedre etter hvert og utover morgendagen. Bare jeg fr oppleve julaften som bra, s hadde det vrt s fint. Det hadde gitt meg s mye godt. S mye glede. Noe jeg kanskje ikke har skrevet s veldig mye om, er at jeg har klart skade noe i kroppen min som jeg kanskje aldri fr bra igjen. Det er trist. Veldig trist. Jeg hper dere forstr at dette ikke er noe jeg vil? At dette er en sykdom holde seg unna?

Heldigvis hjelper medisiner for smertene. Heldigvis er det ikke s problematisk med medisinen ettersom den er flytende, og takk gud for det. Hater svelge store tabeletter. Jeg personlig elsker jo juletider. Julekos, julebaking, juleshopping, gaver, julemusikk, tre ntter til askepott og herlige mennesker. Maten er noe helt for seg selv. Orker ikke tanken p det en gang. Jeg skal komme meg gjennom det. Jeg skal prve glemme sykdommen litt. Legge den litt bort og skyve den litt til side. Gi meg selv lov til ha det bra. Ha det godt sammen med de andre rundt meg. Jeg hper det blir en fin dag. Jeg hper det ikke blir som i fjord, da jeg var s drlig at jeg ikke orket pakke opp alle gavene. Gaver betyr ikke alt her i livet. Ikke alt.

Jeg er virkelig glad det er ferie. Uten tvil. Svn er noe jeg mangler og trenger n. Jeg gleder meg til sove og kanskje fle at jeg er litt mer opplagt til morgendagen. Da skal jeg ut i skogen, lage snlykter og bare nyte det s lenge det er sn ute. Jeg skal pakke inn de siste julegavene, jeg skal lage god mat til de andre og jeg skal bake julebrd og kokkosmakroner. Jeg tror og hper at juletiden blir bra. Jeg hper p det beste, og jeg hper dere fr det fint.

A smile is the prettiest thing we can wear


Jeg er s glad jeg mter p sm gleder i hverdagen. Sm ting som fort blir store. Det betyr ofte ekstra mye for meg nr det har vrt en drlig dag, og da har jeg noen gleder jeg kan smile av helt p slutten. Jeg syns det er fullstendig kaos n. Tankene bare surrer rundt og lager tankekjr og bare gjr meg veldig forvirret. Jeg tar feile valg, har valg hver eneste dag som jeg prver gjre riktige og mest mulig positiv, men det er virkelig ikke enkelt. Jeg m fokusere mer p mlene mine og p den friske meg, og jeg m bare ta ett skritt om gangen. Det negative med det hele er at jeg aldri holder meg der jeg tar stegene fram. Jeg holder meg aldri dit jeg har klart komme, jeg faller bare tilbake igjen. Jeg vet bare at en dag, s vil jeg ha mot nok og styrke nok til holde bena fast bakken og st imot motstanden og det vanskelige.

Etter at jeg ble syk, har jeg blitt mye mer takknemlig for hver eneste bra dag som jeg har ftt. Jeg tar ikke en god dag som en selvflge lenger. Jeg setter mer pris p de gode tingene jeg har i livet mitt og dem jeg har rundt meg, virkelig. Jeg har lrt s utrolig mye som jeg vil ta med meg videre i livet, og det betyr veldig mye for meg uten tvil. Reisen er lang, men jeg vet at den vil ende en eller annen gang, ett eller annet sted langt langt unna og langt langt borte. Jeg ser ikke mlstreken helt enda, men kanskje jeg er p god vei? Kanskje, kanskje ikke. Jeg hper bare at det blir noen gode dager n, for jeg kjenner at jeg trenger litt mer motivasjon og litt mer mot til klare kjempe enda hardere imot sykdommen. Jeg hper helgen blir bra, det er jo tross alt fredag. Ta vare p dere selv alle sammen. Dere er alle like fantastiske.

One day, I hope my life will be beautiful like this yellow flower

Noen ganger knekker jeg i sammen. Trene kommer, og jeg kjenner bare at det er vanskelig st oppreist. St p begge bena. Det gjr s vondt innerst inne. Som om jeg ikke har noen krefter eller noe energi i det hele tatt. Slike dager som dette er ekstra vonde. Jeg blir s fort sint og irritert for ingenting, og det er s vondt sitte igjen med s drlig samvittighet. Jeg vil ikke de rundt meg noe som helst vondt. Ikke i det hele tatt. Men likevel m de oppleve alt mulig gjennom denne sykdommen. Jeg kunne virkelig nske at det ikke var slik som det er akkurat n. Jeg kunne virkelig nske at sykdommen ikke var s sterk som den egentlig er. Jeg prver holde meg sterk hele tiden. Jeg prver ikke bryte sammen eller falle, men det skjer. Noen ganger s er det bare ekstra vanskelig. Noen ganger klarer jeg ikke holde trene.

Noen ganger fles bare alt s uvirkelig. S ikke-eksisterende. Det gjr s vondt. Jeg prver bite tennene sammen, tenke at "det gr over" nr smertene er der. Det gjr meg s redd nr jeg kjenner smertene i hjertet. Det er s vondt si i fra. Jeg prver hele tiden tenke positivt selv nr det gjr ekstra vondt, og jeg prver holde motet oppe. Jeg skal klare bli frisk igjen, og nr jeg blir frisk igjen slipper jeg kanskje vre redd for disse smertene ogs. Jeg slipper kanskje alt tankekaos og kaos rundt mat. Det vonde som sykdommen brer med seg. Jeg kunne bare nske at det var s mye lettere. Jeg kunne nske at det var jeg som flte meg litt mer sterkere. At jeg hadde litt mer kontroll og styring. Overtaket. Jeg vet det blir bedre etter hvert og med tiden. Noen ganger trenger jeg bare at andre forteller meg det.

Det gr bra, ikke sant?

I wish I was strong like a solider



Jeg er s lei av holde p denne masken. Bre den med meg hele tiden. Noen ganger klarer jeg bare ikke holde den p. Noen ganger knekker jeg bare sammen i grt. Det skjer bare, uten at jeg klarer stoppe det. Jeg er lei av komme med de samme drlige unnskyldningene for at jeg ikke skal vre med til middagsbesk eller familiebesk. De samme gamle som jeg alltid pleier komme med og begrunne. Nr jeg har hatt besk en liten stund og nr det er klart for mat, m jeg bare komme meg bort fra alt kaos og press rundt mat. Takler det ikke. Orker det bare ikke. Ikke n. Ikke enda. Av og til blir det litt for mye. Jeg prver samle mot, tenke litt og vre litt for meg selv og alene. Jeg m gjre det for klare komme tilbake til de andre igjen. Det er veldig vanskelig spise sammen med andre. Jeg hater det. Hater det.

"Skal du ikke ha litt mat? Hvor ble det av deg i sted? Skulle du ikke spise mat sammen med oss?". Det er de samme kommentarene og sprsmlene som kommer og som jeg mter p. "Eh, nei, hadde bare ikke tid. M gjre noen viktige skriveoppgaver som skal vre inne til i morgen". Jeg fler meg like dum hver eneste gang. Jeg sier heller ikke i fra om smertene jeg kjenner. Om det s er i hjertet eller magen. Jeg klarer det ikke. Er s redd for at det skal bli missforsttt. S redd for at de ikke skal forst. S redd for at de tror at det bare handler om mat og at de bare skal ha mat som en rsak til smertene. Men nei, det er ikke alltid det er akkurat det. Det trenger ikke vre den rsaken til smertene jeg kjenner. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg kjenner jeg bare blir s ekstra trtt og slapp p slike dager som denne dagen.

4.sndag i advent






Never stop breathing, even if you dont feel alive


Jeg smiler og ler, men det er s mye som ligger bak og som skjuler seg. Jeg merker veldig godt p kommentarene fra enkelte rundt meg at det er veldig lett tolke og tro feil. Missforst. "Du har smilt s mye i det siste, derfor trodde jeg du hadde det litt bedre?" Men nei. Jeg forstr at det er vanskelig forst sykdommen og hva en skal gjre, men sannheten er at det ikke er s veldig mye en kan gjre. Bare vre der. Lytte. Det er det jeg sier til dem som spr om det er noe de kan gjre for meg. Jeg trenger ikke noe mer enn det. Det har vrt veldig mye kaos rundt mat i det siste, og det har vrt veldig vanskelig for meg. Jeg har vrt s sint og frustrert. Oppgitt. Lei. Jeg har smelt i drer og skreket av frustrasjon. Jeg har grtt av frustrasjon og det har bare vrt ekstra tunge trer nr jeg prver holde dem og stenge dem inne.

Jeg vil ikke at andre skal se meg som dette. Det er s flt. Grusomt. Jeg vil egentlig ikke vise meg i det hele tatt til noen, s mye skam som jeg fler. S mye skam og drlig samvittighet. Det er en s vond flelse. Nr jeg str opp og morgenen, er det p med masken og sminken som skjuler trene Jeg prver holde smilet oppe og framme, men av og til s er det s vanskelig. Jeg prver holde hodet hevet, jeg prver se framover og bruke motivasjonsplakaten som jeg har laget, jeg prver kjempe, jeg prver. I en slik periode som dette, er det ekstra vondt nr det er sm ting som drar en lenger ned. Som om det er noe som str i veien. Jeg prver bare ta en dag om gangen, og jeg prver gjre mitt beste. Bedre eller mer kan jeg bare ikke. Jeg er ikke laget av stl, og jeg knekker i sammen. Det hender. Det har skjedd fr.

En lrdag i desember


Hope



Jeg vet ikke helt hvordan julen kommer til bli, men det er ikke tvil om at jeg gleder meg til litt ferie. Det er langt i fra enkelt nr det er s mye kaos og s mye mas rundt nettopp dette med julemat og mltider, spise sammen og dra i besk og alt det der. Jeg elsker virkelig juletider og desember, men det er ikke det samme lenger. Ingenting er som fr, og alt er s forandret. Jeg fler ikke den samme gleden lenger som jeg gjorde nr jeg var liten og mye mindre. Da var det virkelig et stort hydepunkt, men n, n er alt s forandret. Jeg sitter inne med s mange sprsml. Tomme sprsml som jeg ikke finner noe svar p. Hva kommer til skje neste r? Hvordan kommer det til bli og vre? Kommer jeg til bli noe drligere eller bedre? Blir det et godt eller drlig r? Jeg hper virkelig det blir et godt r, for jeg trenger litt motivasjon.

Jeg trenger litt mer motivasjon merker jeg, og det kjenner jeg velig godt bde p kroppen, humret og den drlige innstillingen. Jeg blir s sint, frustrert og oppgitt over meg selv nr jeg tenker og graver i alt det vonde og det negative. Men, man kan jo ikke vre positiv hele tiden heller, og det sier jo egentlig ganske mye i seg selv. Jeg hadde bare litt tro p at det kom til bli en litt bedre og litt lettere jul der jeg selv kunne spise og tillate meg all den gode julematen, men nei. Kanskje neste r? Jeg hper virkelig at det ser bedre ut og lysere ut p matfronten i de neste mnedene som jeg kommer i mte. Jeg trenger en opptur og jeg trenger oppleve noe som er bra og som kan gi meg bde styrke, mot og motivasjon videre. Det krever veldig mye vre syk og det vre i en slik situasjon som dette. Spesielt hvis det er s lenge. Har hp.

Good enough, strong enough, tough enough. A human.


Jeg tror jeg har kontrollen nr jeg dropper mltidene og nr jeg tar de viktige valgene jeg gjr hver eneste dag, men egentlig s er det ikke jeg som har den kontrollen. Den er det anoreksien som har og styrer. Jeg kunne virkelig nske det var jeg som hadde overtaket og kunne styre og bestemme litt mer. Kanskje det er lett for mange tenke at jeg har det s mye bedre nr jeg smiler, ler og er positiv, men nei. Jeg kunne nske det var den ekte flelsen, men ofte er det bare masken som viser seg. Selv om noen kanskje tror at jeg er frisk igjen nr de ser meg spise noe og fr nring til kroppen, s betyr det ikke det. Det betyr ikke at alt er s mye bedre eller at jeg bare plutselig er frisk igjen nr jeg spiser en liten matbit. Det er s mye mer. S mye mer og s mye ekstra. Det tar tid, og jeg m ta den tiden jeg trenger for klare bli frisk.

Jeg forstr s godt at det kan tolkes p den mten som mange andre tolker p, men det er virkelig vondt hre at andre tror det gr bedre nr det ikke gjr det. Det er s ekstra vondt fordi jeg kunne nske det var slik. Det er s langt i fra sannheten, derfor stikker det ekstra i magen nr jeg fr slike kommentarer fra andre. Jeg kjenner jeg blir s sint og oppgitt over meg selv. S frustrert. Denne frustrasjonen bare bygger seg mer og mer opp, og jeg blir nesten spr. Jeg har et nske om klare meg gjennom dette. Jeg har et nske om bli frisk igjen og komme tilbake til det normale og vanlige livet mitt igjen. Det som er s mye bedre enn det n. Det blir s bra slippe all kaos rundt mat, kalorier og mltider. S godt bare slippe alle disse utfordringene og hindringene som sykdommen brer med seg. Jeg hper nsket blir oppfylt.

Tanker og flelser


Sykdommen er sterk. S inderlig sterk. Det er s vondt fle seg s maktesls og svak. Motivasjonen har vrt litt drlig i det siste og jeg har rett og slett bare vrt ekstra slapp, trtt og sliten. Humret har heller ikke vrt p topp, og stakkers de rundt meg. Alt de m oppleve gjennom meg. h, fr s drlig samvittighet at det stikker i magen. Jeg fler s mye sinne, frustrasjon, flelsen av vre oppgitt, svak, maktesls, samtidig som jeg fler mestring, lykke og glede. Jeg har gode dager inni mellom de vonde dagene, men det er som oftest de drlige dagene jeg legger merke til mest. Bare jeg kjenner jeg er svimmel er jeg redd for besvime. Livredd. Alltid nr jeg ligger vken om kvelden er jeg mest redd. Hvis jeg fler meg veldig drlig, kjenner jeg bare at frykten og redselen har overtaket og kontroll. Jeg kunne nske livet hadde en angreknapp. Da hadde jeg brukt den for lenge siden, og alt hadde vrt annerledes.

Jeg blir s sint p meg selv. S oppgitt. Jeg forstr ikke hvorfor jeg gjr de samme feilene hver eneste gang. Har jeg ikke forsttt at anoreksien bare vil meg vondt? Har jeg ikke forsttt at anoreksien bare vil vinne over meg og ta alt i fra meg? Har jeg ikke forsttt at det er den feile veien nr man gjr de samme feilene som man faktisk vet bare frer til noe negativt og vondt? Vanskelig? Skjnner jeg det ikke? Nr jeg fler mestring, glede og en flelse av lykke blir jeg alltid s forvirret. Det fles rett, men likevel stemmer det bare ikke. Sykdommen vil ikke at jeg skal ha en bra dag. Sykdommen vil ikke at jeg skal tillate meg noe mat eller noe vske. Den tillater meg ikke smile, le og ha det bra. Det er derfor jeg har s drlig samvittighet og s mye skam etter en bra dag og etter at jeg har smilt og hatt det bra. Det er rsaken. Jeg vil ikke la sykdommen stoppe meg og skyve alt godt unna meg. Det blir bare ikke riktig. Det blir bare feil.

Everything gonna be okay in the end. If it's not okay, it's not the end.



Det er s vondt tenke p. S vondt tenke p at jeg m g s mye imot meg selv for bli frisk igjen. S vondt nr jeg fler det er s f som forstr. Det nrmer seg jul med stormskritt, og alltid har jeg vrt ekstra glad i juletiden. N er alt s mye annerledes. Absolutt alt. Jeg har virkelig gledet meg mye over for alt jeg har ftt muligheten til bakt og laget til andre, men likevel, det er noe som ikke stemmer. Dette er min andre jul med sykdommen, og jeg kjenner jeg savner vre frisk p julaften og bare spise masse god mat sammen med nre og kjre. Jeg kunne nske alt var s mye annerledes n. I denne tiden av ret er det ekstra mye matpress, kaos og mye mas rundt dette med mat og mltider. Det stresser meg. Det stresser meg egentlig veldig. Jeg fler meg bare ikke klar til spise hvert mltid sammen med andre.

Jeg kjenner bare av selvtilliten synker og synker bare mer og mer ned. Jeg er s lei av vre s missfornyd med kroppen min og utseende. Hvordan jeg ser ut. Jeg bare forstr ikke hvorfor jeg vil enda mer ned i vekt nr jeg vet at det bare vil vre feil for kroppen min. Spesielt nr jeg er s dum som bruker den feile metoden. Jeg hper dere som leser bloggen min tenker litt fr dere i det hele tatt gjr noe, for denne sykdommen er noe jeg ikke unner min verste fiende engang. Dere vil angre om dere velger gjre den samme dumme feilen som jeg gjorde. Kanskje ikke akkurat der og da, men nr konsekvensene kommer og alt det vonde, s er det kanskje ekstra vanskelig snu. Slik er det for meg akkurat n. Jeg angrer og angrer for hver eneste dag som gr. Likevel forstr jeg ikke hvorfor jeg vil mer ned i vekt n.

Sykdommen skader kroppen min, og jeg er s redd for f benskjrhet n. Osteoporose eller hva legene og sykepleierne kaller det for. Jeg har lrt veldig mye om dette under sykdomsperioden, men likevel forstr jeg det bare ikke. Anoreksien er s sterk. S ufattelig sterk. Jeg er s redd for at jeg skal f en langvarig sykdom eller skade p kroppen. Jeg er s livredd for at sykdommen skal skade kroppen min s mye at jeg ikke fr muligheten til bli gravid en gang. Det er jo drmmen min. Jeg nsker s inderlig stifte en familie og bare gi dem verdens beste oppvekst og gjre dem trygge i framtiden. Jeg kjenner trene renner nr jeg skriver om dette n. Hvorfor m det vre s vanskelig? Kan ikke alt bare bli bra igjen? Kan ikke jeg bare bli frisk fort? Jeg vil bare leve normalt igjen. Leve etter drmmene og mlene.

When nothing goes right, go left!


Det er vondt nr man fler at alt gr imot deg og at det ikke gr den rette veien. Ofte fler jeg det slik, og jeg er nok langt i fra alene om kjenne p denne vonde flelsen. Noen ganger kommer bare trene. Hulking, kvalme og trer. Noen ganger blir jeg bare s sint, oppgitt og s frustrert at jeg bare vil skrike. Det er s vondt g rundt ikke vite noen ting lenger. S vondt vite at mat blir som medisin, og at jeg ikke blir noe srlig friskere av komme meg unna eller gjre feil som jeg har gjort fr. Jeg har lrt s utrolig mye gjennom denne sykdomsperioden, likevel gr ikke alt innover meg. Likevel er det s vanskelig godta og akseptere. S vanskelig godta og akseptere alt som er n. Situasjonen og sykdommen. Alt det sykdommen brer med seg. Uten alle de rundt meg og dere sklart, hadde ting vrt mye vanskeligere.

Dette er en kamp. En kamp hver dag som jeg prver vinne. Noen ganger vinner jeg over sykdommen, jeg klarer presse meg selv og jeg klarer komme meg gjennom det vonde og det vanskelige av utfordringer og episoder. Selv om jeg klarer det, betyr det ikke at det er noe lett. Selv om jeg smiler betyr det ikke alltid at jeg er glad eller at jeg har det s bra. Vi tolker s forskjellig, men det som er s utrolig trist er at det er s f som tenker over hva de sier fr de i det hele tatt sier det. Det er som et slag i magen hver eneste gang, og jeg blir s sint og oppgitt over meg selv nr jeg tar til meg s lett av disse kommentarene jeg mter p. Det gjr like vondt hver eneste gang. Det er virkelig ikke lett, men det er absolutt noe som kan bli bedre og noe som jeg kan ve p. Jeg vet bare at kampen kommer til bli lang.

Feel free like an angel. Use your wings and fly. Fly far far away.


Hver eneste dag er en kamp. Jeg kjenner sykdommen river i meg, og noen dager er ekstra tffe og ekstra vanskelige. Jeg tar ikke en god dag som en selvflge lenger. Jeg tar ikke en opptur i livet som noe selvflge, jeg ser det bare p som en seier og en stor glede. Etter at jeg ble syk, har jeg blitt mye flinkere p ta vare p det gode i livet mitt og vre takknemlig for det jeg har. Tenk da, dere. Vi lever bare n gang, og om man velger gjre det rette, s er kanskje en gang nok. Jeg ser p livet p en helt annerledes mte n enn jeg gjorde fr, uten tvil. Jeg ser det fra en helt annen synsvinkel. Selv om jeg prver kjempe hardt s godt jeg bare kan, s er det s vondt og s frustrerende ikke kjenne noe framgang eller oppdage noe bedring. Den flelsen hater jeg. Det er da jeg fler meg s ekstra svak.

Det er da jeg fler meg ekstra svak og maktesls. At uansett hva jeg gjr, s er ikke det godt nok. Det er virkelig ingen god flelse. Ikke i det hele tatt. Det er s vondt nr anoreksien styrer og har s stor kontroll. Da fler jeg at det ikke hjelper uansett hva jeg gjr. Da fler jeg at den har mest overtaket og kontroll. Mer kontroll enn det jeg har. Jeg vil kjenne den flelsen av vre fri igjen. Ikke fanget i en sykdom. Hvordan kommer det til bli framover? Hvordan kommer det til g? Jeg vil ikke ligge i en sykehusseng og fle meg syk og drlig hele tiden. Jeg vil leve et normalt, friskt og godt liv der jeg lever etter drmmene og mlene mine. De drmmene, planene og mlene som jeg s inderlig og s sterkt brenner for. En gang m jeg jo klare reise meg opp p bena igjen. En gang m jeg klare komme i ml. Jeg hper det blir snart.

En sndag i desember

A helping hand is maybe the most importent thing you can give. Not only a hero or a solider can do that, we all can.


Jeg kjenner kroppen er sliten. Dagene er stappfull av forskjellige gjreml, og det gjr meg s frustrert og trist nr jeg blir s fort trtt og sliten. Det skal virkelig ikke mye til fr jeg kjenner at jeg har lite krefter og veldig lite energi. Nr jeg gr ute, surrer bare tankene mer og mer. Fullstendig kaos. Det er vel mest om kveldene jeg tenker, og det er da jeg kjenner mest frykt og angst. Det er s godt vite at jeg har s mange som har tro p meg og som vil heie meg fram til ml. Til bli frisk. Til livet etter sykdommen. Det gjr s utrolig godt ha slike fantastiske mennesker rundt seg, og uten dem og uten dere, s hadde det virkelig vrt enda vanskeligere og tyngre. Det skal jeg love dere. Selv om det er mange som forteller meg at det kommer til g bra og at jeg kommer til vinne, s blir jeg sint p meg selv nr jeg fr det samme sprsmlet opp hver eneste kveld. Hva om jeg ikke vinner? Hva om jeg taper denne kampen? Er s redd.

Samtidig som jeg kjenner denne frykten, redselen og angsten gnage og rive i meg, s prver jeg heve hodet og se framover. Jeg kan ikke la sykdommen vinne over meg. Jeg kan ikke gjre det, selv om jeg er redd for det. Selv om jeg er redd for d. Om jeg taper, forsvinner ogs drmmene og mlene mine. Alle de fine planene jeg har for framtiden. Jeg har dem enda. Jeg holder godt fast p dem slik at ikke sykdommen skal ta dem fra meg. Ml, planer og drmmer som jeg s inderlig brenner for. Drmmer som jeg har hatt helt siden jeg var liten. Helt siden da jeg var frisk. Jeg savner den flelsen av vre frisk og leve et normalt liv. Leve det livet der ute. Jeg gir aldri opp. Aldri. Jeg gir ikke opp fordi det er s meningslst bare la sykdommen vinne. Det er som si vr s god, bare ta alt i fra meg og drep alt. Det hres bare ikke riktig ut, og det fles heller ikke riktig. Det blir bare feil. Jeg skal jo vinne, skal jeg ikke?

Sometimes, I wish I was strong like a solider. A solider who was strong and a solider who fight harder everyday.


Nr jeg kjenner gleden og lykken ose inni meg, blir jeg alltid s usikker. Er det en ekte lykkeflelse eller er det sykdommens falske? Jeg blir s forvirret og redd. Noen ganger s lurer jeg bare snn p om jeg kommer til klare vinne over den til slutt eller ikke. Selv om det er vanskelig, s vet jeg ogs at det er mange som har blitt frisk igjen og at det ikke er umulig. Jeg skal klare det, men jeg sitter igjen med denne vonde flelsen nr jeg tenker p at det er lettere sagt enn gjort, og at det tar lang tid. Det er s frustrerende. Det som gjr meg enda mer trist er nr jeg tenker p at det alltid vil vre en liten del av meg som er spiseforstyrret. Det er s vondt tenke p. S vanskelig godta og akseptere. Det er ingenting jeg kan gjre med det n, for det er for sent. Hadde jeg forsttt konsekvensene og hadde jeg bare klart snu.

Hadde jeg klart snu fr sykdommen ble sterkere, hadde jeg kanskje ikke opplevd det videre i framtiden. N vet jeg ikke hvordan det kommer til bli, men jeg fler det alltid vil vre en liten del av meg som vil vre litt ekstra opptatt av mat, mltider og kalorier. Det er mange ganger jeg har opplevd f beskjeder som har vrt negative og ikke fullt s gode, men som dere sikkert vet s kommer jeg ikke til dele alt her med det samme. Jeg m prve f i meg alle nringsstoffene som kroppen trenger, ellers blir det bare drlige resultater p blodprvene. Jeg m skjerpe meg enda mer nr det gjelder vskeinntak og nring, og jeg har enda et langt langt stykke igjen g. Det er hardt, slitsomt og vanskelig, men jeg er her enda. S langt har det gtt bra, og det er kanskje et tegn p at jeg klarer g resten av denne reisen ogs.

Det er s godt hre at noen faktisk har trua p meg. Det hjelper meg virkelig, det m dere vite, kjre fantastiske lesere. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg lese alle de fine og positive kommentarene dere skriver. Har dere tenkt at ofte er det disse kommentarene som holder meg oppe? At det er ofte det som er grunnen til at jeg smiler? S jeg kan ikke f takket dere nok, kjre dere. Det skal ikke s veldig mye til, og det handler om kjempe videre og aldri gi opp uansett hvor vanskelig det er holde seg p bena. Jeg vet, at med tiden, s vil ting bli bedre og lettere. Det er virkelig ikke lett jobbe med tankemnsteret og snu det til noe bedre, men det er heller ikke umulig. Det er slik jeg m tenke. Utfordringer er til for lses dere, s derfor er det s utrolig viktig aldri gi opp ved vre den sterke.

Friday



Julemusikk. Baking. Pepsi max. Stearinlys. Tvkos. En fin fredag med andre ord!

Jeg kunne bare nske..



Jeg kjenner en lykkerus nr jeg har klart mestre noe. Nr jeg fler jeg klarer noe bra. Jeg kunne nske jeg klarte bruke noe annet i stedet for mat, for sykdommen er virkelig noe jeg ikke unner noen som helst person. Ikke en gang min verste fiende. Det er en veldig lang prosess og det krever veldig mye. I en lang stund har jeg bare flt meg slapp, sliten og jeg har ikke hatt s mye energi til noe som helst. Jeg kjenner jeg blir s sint p meg selv. Hvorfor velger jeg gjre feil nr jeg vet jeg vil angre? Hvorfor kan jeg bare ikke vre fornyd med meg selv? Godta meg selv og smile til meg selv i speilet i stedet for grte som jeg gjr hver gang n? Hvorfor vil jeg bare ned i vekt, nr jeg vet konsekvensene og hva som vil skje etterp? Jeg blir ikke annet enn veldig frustrert og oppgitt over meg selv. Jeg blir s sint og s frustrert.

Jeg kunne nske det var s mye lettere. S mye lettere bare vinne over anoreksien og all annen motstand. Jeg kunne nske jeg bare kunne spise normalt som alle de andre rundt meg gjr. Jeg kunne nske jeg bare kunne kjenne meg levende, og jeg kunne nske at ikke denne enorme og ekstreme frykten og angsten skulle stoppe meg og hindre meg s mye som den faktisk gjr. Jeg kunne nske jeg slapp den flelsen av skam, selvhat og drlig samvittighet etter ha spist noe. Jeg kunne nske jeg slapp den flelsen og det helvetet som det faktisk er. Hva om det ikke gr bra? Hva om jeg ikke klarer vinne til slutt? Jeg br kanskje ikke ta alle disse bekymringene p forskudd, men likevel er det en del av meg som tenker mer og mer p det. Jeg vil bare vinne. Jeg vil jo bare bli frisk? Jeg vil bare vre tynn og godta meg selv.

Breathe in. Breathe out. Repeat.

I dag er en drlig dag. I hele natt var jeg svimmel, kvalm og veldig drlig. Jeg merker veldig godt at smerter i ryggen har bare blitt enda verre, s det blir nok snart en legetime p meg tenker jeg. Jeg prvde sovne uten pute for kanskje hindre kaste opp, og utrolig nok, s hjelper det. Jeg klarte ikke engang drikke vann, selv om jeg ikke ville prve. Jeg orket ikke tanken p det engang. Tankene, sprsmlene og alt bare surret rundt og gjorde det vanskelig sove. Jeg flte meg s hpls og elendig nr trene nok en gang kom. Igjen. Hvorfor m det vre s vanskelig holde trene inne? Jeg vil ikke grte. Ikke n. Ikke enda. Heldigvis er jeg ikke s kvalm n, men jeg kjenner at jeg er veldig sliten fysisk. Tror det blir nok en rolig dag p meg, ettersom jeg har s lite energi og krefter til gjre noe. Kanskje bedre dag i morgen?

Det er en spesiell person jeg fler forstr meg veldig godt, uten at hun har hatt samme sykdom selv. Jeg ser at du har problemer med konsentrere deg, hvordan gr det?. Det gr fint, gjr det ikke? Bde ja og nei, men det er alltid p med masken. Et falskt smil som skjuler noe. Ambivalensen er helt ekstrem. Hadde det bare vrt s enkelt bli frisk, s hadde det jo ikke vrt noe problem. Det er s godt ta av masken og legge den litt bort. S godt bare fortelle og vre pen om det som gjr vondt og det som er s vanskelig. Hver eneste dag, prver jeg kjempe. Hver eneste dag prver jeg leve s normalt som mulig. Jeg prver holde p den rette innstillingen og det rette fokuset. Jeg vil ikke kjenne etter sykdommen eller lete etter det vonde. Det er s vondt nr sykdommen river i meg. Den er s sterk.

Live your life today. You never know when it's your last day.


For f tankene over p noe annet etter sykehuset, valgte jeg bake noe godt til de andre. Det hjalp ogs litt p det drlige humret, s jeg fler meg litt bedre n enn jeg gjorde fr i dag. Da var jeg bare frustrert, sint og bare oppgitt. Med andre ord ikke helt i godt humr. Jeg hper bare at morgendagen blir litt bedre enn dagen i dag.

Sykehuset

I dag skal jeg nok en gang en tur p sykehuset, og jeg m si jeg har en litt vond flelse. Jeg vil s gjerne komme med noe nytt. En god nyhet. Jeg vil ikke alltid vre den som kommer med de samme kjedelige og drlige nyhetene til samtalen jeg skal p. Jeg er lei av vre negativ og ikke fle at jeg gjr en god innsats. S lei av ikke fle meg god nok. Bra nok. Flink nok. At jeg ikke mestrer noe annet enn maten. Det er en veldig vond flelse. Jeg m bare fortelle det som det er, og ikke gjemme meg bak noen ord. Jeg m fortelle hvordan sykdommen styrer livet mitt og hvordan jeg opplever den. Jeg vil vre positiv, ha den rette innstillingen oftere enn jeg har den, og jeg vil virkelig fortelle dem at det gr bedre. Det gr bra. Det er s vanskelig vite hva jeg skal gjre eller hva jeg skal si. Det er s vondt vre i denne onde sirkelen.

Nr jeg er p sykehuset, fr jeg s mange tanker tilbake. Nr jeg ser ambulansen, bllys, sykepleiere og leger i hvite klr og uniformer, s strmmer bare tankene p. Det fles ikke riktig. Det er jo ikke her jeg vil vre s ofte. Det er jo ikke her jeg vil g som pasient, det er her jeg vil jobbe som sykepleier som frisk. Det er jo drmmen. Det er jo mlet mitt. Mlet mitt er jo fullfre sykepleierutdanningen og hjelpe andre som har samme sykdom. Hjelpe andre som trenger hjelp. Da kan jeg ikke vre syk da. Da m jeg vre frisk for klare holde meg p bena og for klare gjr en god innsats. Jeg kaster bort s mye tid n. N som jeg er syk. N som sykdommen er s sterk og s stor. Sykdommen tar s stor plass av livet mitt og av hverdagen min. Jeg vil kjenne meg fri igjen. Fri fra sykdom og smerte. Jeg vil jo bare vre frisk.


Just please, tell me that this gonna be okay.

Please, let this be a nightmare I woke up from tomorrow. Please, I just want to be free.



Jeg kunne nske sykdommen bare var en vond drm. Ett mareritt om natten, som jeg bare etter noen timer og kort tid ville vkne opp fra. Jeg kunne nske at da jeg vknet igjen, var alt bra igjen. Jeg kunne nske at jeg ikke kjente p denne vonde kvalmen og den samme vanlige smerten i kroppen. Jeg prver gjre alt jeg kan for at magesmertene skal vre litt bedre og litt lettere. Men nei. Noen ganger s hjelper ingenting, kun svn. Trene bare strmmer p. Klarer ikke engang stoppe dem. Hvor lenge vil denne kampen vare? I dag er jeg fysisk sliten. Kroppen verker, hodet dunker med en gang jeg legger meg ned og prver f litt svn. ynene svir. De er helt sre og slitne etter at trene bare har trillet. Jeg vil ikke vre syk lenger. Jeg kjenner jeg bare er mer redd enn jeg var fr og i begynnelsen. Angsten er s stor.

Noen ganger grter jeg bare stille. Jeg vil ikke at noen skal hre meg eller se meg grte. Jeg vil ikke at noen skal se meg som dette. Jeg vil ikke at noen skal huske og tenke tilbake til denne tiden. Nr trene triller og nr noen str i dra inn p rommet, blir jeg alltid s sint. Vr s snill og g ut, g vekk, langt vekk. Ikke se meg snn som dette. Jeg vil ikke dem noe som helst vondt, jeg vil bare at de ikke skal se meg som dette akkurat n. Det gjr meg s vondt. Jeg vil ikke at dem skal se meg grte eller ha det vondt. Jeg vil ikke at dem skal se hvor sterk sykdommen er. Jeg vil vise dem at jeg klarer mer enn jeg selv tror noen ganger, at jeg ikke er lei meg eller at jeg grter. Jeg vil vise dem at jeg er sterk og at jeg klarer vinne over sykdommen noen ganger. Men av og til er det bare ikke jeg som vinner. Jeg taper ogs.

Noen dager er sykdommen sterkest. Sterkere enn den pleier vre. Det er noen veldig vonde dager. Noen dager fler jeg bare at jeg har s lite krefter og energi. Noen ganger fler jeg at det viktigste jeg kan gjre er konsentrere meg om puste. vre tungpustet skaper igjen angst og flelsen av redsel og frykt, og det er en grusom flelse. Jeg hater den flelsen. Noen ganger s er det bare alt for mange tanker som slr meg med det frste. Som et hardt slag i magen. Jeg blir s sint og s oppgitt over meg selv. Noen ganger tenker jeg bare :"Hva venter jeg p?" Hvorfor kan jeg bare ikke putte noe mat i munnen, tygge og s svelge det igjen? Hvorfor m det vre s forbanna vanskelig?. Det er s mye jeg lurer p som jeg ikke har svaret p. Jeg fler jeg bare surrer rundt i min egen verden. En verden med kun sykdommen.

Dont let the fears hold you back

Noen ganger fles det som om verden raser sammen. Som om alt bare raser sammen og knuses i tusen biter. Jeg kjenner ansiktet er helt klistrete etter alle trene som har rent. N i det siste har jeg bare ikke klart stoppe eller styre trene. De bare kommer. Er det n jeg reagerer? Er det n det virkelig gr inn p meg at jeg er syk? At sykdommen er s sterk og s vanskelig kjempe imot? Jeg fler meg av og til s svak og s maktesls. Av og til har jeg bare s lyst til skrike. Det er s urettferdig. S vondt. S frustrerende og s vanskelig kjenne motstanden som gr imot og som jeg gr i mte. Jeg kunne nske livet hadde en angreknapp. Jeg kunne s inderlig nske at jeg gjorde noe annerledes. Jeg kjenner det er bde godt og vondt grte, men det gjr mest vondt. Egentlig vil jeg bare holde dem inni meg. Stille.

Hver eneste dag er en kamp. Alt er en kamp. En kamp spise. En kamp stoppe trene som bare kommer helt ukontrollert og i ubalanse. Det er s vondt smile nr det ikke fles rett. En kamp bre p masken nr jeg er blant andre og sammen med noen. Jeg prver holde fast p motet. Jeg prver holde fast p hpet og jeg prver hele tiden holde fast p motivasjonen og p den indre styrken jeg virkelig trenger for vinne over sykdommen. Jeg vet jeg skal klare vinne, men jeg trenger bare tid. Og den tiden jeg trenger m jeg f. Nr jeg skal vinne denne kampen, skal det vre frste og siste gang. Jeg vil ikke tilbake. Jeg vil ikke tilbake til det samme helvete med sykdommen. Jeg vil vre fri resten av livet, og virkelig kjenne hvor godt det er leve uten vre fanget av sykdom. Jeg skal holde fast p det gode.

Sunday



Har du hatt en fin 2.sndag i advent?






Please, tell me that this is gonna be okay. Please tell me that I'm gonna win this war. This is my war, and I'm gonna be solider

Jeg kunne nske livet hadde en angreknapp. At jeg gjorde noe annerledes da sykdommen kom snikende inn p livet mitt. Det er s vondt tenke p. S vondt tenke p hva den delegger og hvor stor kontroll den har. Jeg kunne nske jeg gjorde noe annerledes og at jeg heller valgte den rette veien. Jeg kunne nske jeg ikke tok det feile valget som jeg gjorde, og at jeg hadde klart snu fr den fikk enda mer kontroll som den har n. Det gjr vondt innerst inne, og jeg kjenner det stikker i magen hver gang jeg tenker p det. Det er s lite som skal til. Det er s lite som skal til fr dagen bli vanskelig. Jeg kjenner jeg bare er lei hele sykdommen, og at jeg bare vil bli frisk. Da er det ekstra vondt vite at dette er en veldig lang prosess og at det ikke er s lett som det kanskje hres ut som. Jeg kunne nske det var mye lettere.

Hadde jeg vrt frisk, s hadde livet vrt s mye bedre. Livet hadde vrt s mye lettere. Hadde jeg ikke hatt sykdommen, hadde jeg sluppet alt dette. Jeg hadde ikke hatt den vonde opplevelsen som jeg hadde for noen mneder siden. Jeg hadde ikke opplevd besvimelsen. Jeg hadde ikke hatt magesmertene eller noen som helst smerter som holdt meg vken om natten. Jeg hadde ikke opplevd bli innlagt p sykehuset. Jeg hadde sluppet fryse og skjelve. Jeg hadde sluppet s utrolig mye av dette, og det er ekstra vondt tenke p det. Jeg vil bare gi slipp p sykdommen. Bare ta all kontroll og styre alt i stedet for la sykdommen gjre det. Jeg kjenner jeg er redd. Jeg er s redd for at noe skal skje. S redd for at smertene aldri skal ta slutt. S redd for ikke klare vinne over sykdommen. Jeg er veldig redd for det.



I'll be okay. Just not today.



Noe som er veldig vanskelig for meg, er sitte sammen med andre spise. Men vet dere hva? I hele tre dager har jeg klart sitte sammen med familien spist. Jeg kan ikke akkurat skryte noe srlig over det, men at jeg ikke har gitt opp ved prve, er jo egentlig et veldig positivt tegn? Det tenker i hvert fall jeg, og jeg er glad for at jeg har klart det. Det gir meg jo en del hp ogs da, og kanskje alt blir bedre neste r? Jeg har et fast og bestemt ml om klare bli frisk til neste r. Mange av dere tenker kanskje at det er rart at jeg ikke har et ml litt nrmere, men det er fordi jeg kjenner meg selv. Jeg vet hvor vanskelig det er bli frisk igjen fra sykdommen, men jeg hper jo bare p det aller beste.

Alt kan skje. Jeg vet aldri hva som venter meg eller hva sykdommen brer med seg. Det er det som er litt frustrerende, egentlig. Jeg hater kvalmen, og jeg blir mett uansett hva jeg spiser. Hvem liker vel presse i seg mat nr man er kvalm og mett? Tviler p at det er mange.. Jeg gir aldri opp, for dette er noe jeg skal klare. Jeg vet ikke helt om jeg har en opptur eller nedtur n, for alt fles s rart og s uvirkelig. Jeg har ikke bare gode dager selv om jeg har klart vrt mer sosial og sammen med andre, for det er faktisk slik at jo bedre ting blir og er, jo tyngre er det og vanskeligere blir det med tankekjr og tankekaos.

Jeg har ikke ord for hvor redd jeg er for tilbakefall. For at jeg plutselig skal kollapse og besvime igjen. For at jeg skal vkne opp i en sykehusseng med nl i armen. Jeg er redd for at det skal skje, men jeg prver ikke tenke s veldig mye p det. Jeg m jo prve holde et positivt fokus, for jeg vet det er p denne mten man kommer videre i livet. Jeg har enda en lang vei g, og jeg ser ikke mlstreken. Ikke enda. Men den dagen kommer den ogs. Jeg m bare vre tlmodig, og ta n dag om gangen. Jeg m prve fokusere p n ting om gangen ogs, for jeg merker at det gr drlig om jeg stresser alt for mye og har for mye gjre og tenke p. Mat, mltider og stress hrer liksom ikke helt i sammen.

My weekend

Hvordan har din uke vrt?

En fin fredag



I dag tror jeg blir en ganske s bra dag. Skal inn til byen for kikke litt i butikker sammen med en venninne, og etterp brer det en liten tur p Caf fr det blir kino. Senere i kveld skal jeg i familiebesk og ta meg en liten kveldstur, og det tror jeg blir veldig bra. Syns det er s herlig med slike dager som dette, og det som ikke gjr meg s veldig usikker og utrygg, er at formen fles ganske fin ogs. For vre meg, s fler jeg meg ikke s verst i dag. Jeg er ikke s veldig kvalm som jeg pleier vre, og jeg er heller ikke svimmel eller har noe hodepine. Det er virkelig en god flelse som jeg har savnet ha. Skal se om jeg fr tatt noen bilder til dere ogs fra dagen, og heldigvis s er det ikke typisk hstvr ute. Regn er virkelig noe som gjr humret mitt drlig, spesielt nr det regner i flere uker i strekk.

Da blir det bare ligge p sofaen med ullteppet rundt med favorittserien p tv. Er jo ganske koselig det ogs da, men jeg tror de aller fleste skjnner hva jeg mener. Ikke er det s alt for lenge til jul heller, og jeg gr ut i fra at jeg ikke er den eneste som gleder seg? Ah- jeg elsker virkelig juletida og adventstid. Det er s utrolig koselig. Julegaver, pepperkaker, julebakst, kakao, varm kopp te, julebrus, juleshopping og tvkos. Herlig. Uten sn er det jo ingen jul, s det er noe jeg spesielt gleder meg mye til. Da skal jeg love dere at jeg skal ta med kameraet ut for ta masse bilder til dere, og det er noe jeg virkelig ser fram til. Vinter og advent er absolutt den beste rstiden utenom sommeren, og det eneste negative med det er vel minusgradene.

Jeg fryser jo uansett hvilke rstid vi er i, s jeg er faktisk blitt ganske vant til pakke meg godt inn i skjerf og tykke gensre. Jeg elsker virkelig alt som har med gaver og overraskelser gjre, s jeg tror dette kommer til bli veldig bra. Da er det vel ikke annet gjre enn planlegge og fortsette glede seg fram til jul.

Noen andre enn meg som gleder seg til jul?

Mnedsoppdatering: November

Denne mneden har vrt veldig annerledes enn det jeg hadde tenkt meg, bde p en positiv og negativ mte. Jeg hper bare at desembermneden blir litt bedre enn denne mneden, og jeg satser bare p det aller beste. Hope.

Mnedens opptur: Jeg har blitt flinkere til drikke mer vann. Det er jo egentlig ganske s positiv ettersom vskeinntaket er noe jeg m skjerpe meg p.

Mnedens nedtur: Mye syk og mange dager der formen har vrt drlig, say no more.

Mnedens innkjp: Jeg har faktisk ikke kjpt noe klesplagg eller noen klr denne mneden, noe som faktisk er litt utrolig og litt imponerende for vre meg, haha. Elsker virkelig dra p shopping og bare komme hjem med posene fulle av nye klr, men denne mneden har jeg faktisk bare kjpt julegaver. Herlig vre godt i gang og faktisk snart ferdig.

Mnedens hobby:


Baking.

Mnedens irritasjon: Det er s irriterende nr du skal forte deg og egentlig har kjempe drlig tid og du ikke kommer deg fram nok i tide p grunn av de foran deg har s sinnsykt god tid. rh, herregud! Det er s frustrerende.

Mnedens utfordring: spise sammen med andre.

Mnedens person: Verdens beste bestevennine.

Mnedens sanger: Demi lovato - Skyscraper, Chris Medina - One more time, og andre julesanger?

Mnedens drikke: Pepsi max

Mnedens favorittmat:


Skyr yoghurt om det kan regnes som mat. Selv om den er utrolig mettende, s er den utrolig god.

Mnedens gladnyhet: Jeg skal bli frisk igjen til jeg blir 18 r - det har jeg bestemt meg for. Det er jo en ganske stor gladnyhet, ettersom jeg er s bevisst p det og ettersom det er et bestemt og stort ml for meg.

Mlet for neste mned: Jeg skal bli flinkere til spise sammen med andre under hvert mltid, prve flge kostlisten og prve bytte ut nutridrink nringsdrikke med annen vanlig mat. Det er jo ml det er snakk om, men jeg vet jo aldri hvordan det kommer til g eller hvordan ting blir. Jeg skal ogs fortsette drikke mye vann slik at jeg ikke blir dehydrert og kjenner at jeg blir svimmel og har mye hodepine.

Hva syns du om at jeg har slike oppdateringer? Br jeg fortsette med det?

Hvordan har din november-mned vrt?

Tenk s fantastisk...



Tenk s fantastisk vre frisk. Kunne leve livet uten s mange bekymringer, tanker, utfordringer og hindringer. Det er s mye jeg savner med vre frisk. Nesten alt, egentlig. Tenk s fantastisk vre ute i frisk luft, oppleve nye og fine ting. Tenk s fantastisk kunne g ut sammen med jentene p caf og spise god mat og drikke en varm kopp med kakao eller kaffe. bare sitte inne i varmen og skravle om alt og ingenting, mens det er skikkelig surt vr ute. Tenk s fantastisk bare kunne nyte et godt mltid, uten kjenne hjertebank, panikk og kvalme. Tenk s fantastisk bare kunne unne seg noe som det. Noe god mat sammen med herlige mennesker, og bare slenge seg p sofaen rett etterp nr man kom hjem. Jeg hadde ikke hatt samvittighet til gjre det som syk. Jeg hadde trent.

Livet som frisk er s utrolig mye bedre. Tenk s fantastisk det er leve et sunt og godt liv. Ha en sunn livsstil. Jeg glemmer aldri sist gang jeg besvimte, og visste ikke hva som skjedde. Om det var virkelig eller bare en drm. Alt ble bare svart for meg. Alt ble s uvirkelig. Jeg inns noe veldig viktig, og det fikk meg til tenke. Det er ikke dette livet jeg nsker ha. Det er ikke anoreksiens verden jeg nsker vre i. Jeg vil bare leve livet mitt slik som alle andre p min alder. Leve etter drmmene og mlene mine. Er det for mye be om? Kommer jeg noen gang til f den muligheten igjen? Kommer alt til g bra? Jeg tror det kommer til g bra til slutt, men veien er enda lang. Kanskje lengre?

Jeg m prve holde fokuset n. Jeg skal jo klare dette. Jeg har jo lovet s mange at jeg skal bli frisk igjen, og jeg holder alltid det jeg lover. Jeg ser bare fram til leve et mer normalt og friskt liv. Ikke bli styrt hele tiden av nedturer og hindringer. Utfordringer. Jeg skal jo ikke vkne opp p et sykehus hver eneste dag eller s ofte. Jeg skal jo vkne opp i min egen seng, se rundt meg p alle bildene og inspirasjonsbildene som henger p veggen og starte dagen p en best mulig mte. Jeg hper jeg fr noen gode dager n, og at motivasjonen blir litt bedre enn den er akkurat n. Jeg har jo s mye jeg ser fram til ogs, og som jeg skal gjre fr jul. Jeg hper det blir en fin mned med fine opplevelser.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits