lifewitheatingdisorders.blogg.com -

Sykehuset



I dag skal jeg en tur på sykehuset igjen, og jeg merker at ting er litt annerledes nå. Jeg hadde et lite håp om at jeg skulle klare å følge kostlistene litt bedre enn jeg har gjort nå tidligere, og jeg følte jeg faktisk var litt på vei oppover. Noe skjedde som fikk meg til å falle litt tilbake og snu igjen, men det skal jeg gjøre noe med. På sykehuset i dag skal jeg nok en gang ta en del prøver og se hvordan kroppen min er og har det, og hvordan blodprøvene ligger an. Jeg hater det virkelig, men jeg føler jeg ikke har så veldig mange andre valg. Jeg tror jeg skal sjekke hjertet mitt også, men det er jeg ikke helt sikker på enda. Tiden vil vise. Jeg vil så gjerne gjøre de rundt meg stolt. Jeg vil så gjerne vise dem at dette er noe jeg klarer og at dette er noe jeg føler jeg har kontroll på. Når jeg først føler jeg har kontroll, er alt i ubalanse.

Jeg mister kanskje litt fotfeste, og det gjør meg bare mer og mer redd. Mer og mer usikker. Utrygg. Usikker. Det er da ambivalensen surrer rundt og gjør mer bare enda mer sint og forvirret, og jeg vet virkelig ikke hva som skal til for at jeg skal føle meg sett. Hørt. Lyttet til. Mange spør meg hvilken hjelp jeg får, og mange som vet hvilken hjelp jeg får har virkelig tro på at dette er noe som kan hjelpe meg til å bli helt frisk igjen. Det er vanskelig å godta og det er vondt å tenke på det. Det er kun mat som kan gjøre meg frisk igjen, og mat er tross alt en av mine verste fiender. Jeg hater alt som har med mat å gjøre nå, og jeg er så utrolig lei. Så lei at ingenting av maten frister. Kanskje det flytende, men det er jo ikke så mye energi eller så mye næring i akkurat det. Det er derfor jeg må jobbe hardt framover nå.

Jeg må virkelig kjempe og ikke stoppe opp. Noe som jeg ble litt stolt over for noen dager siden, var en stor seier for meg. Jeg lagde god frokost, middag, lunsj og kvelds til familien, og jeg satt sammen med dem og fulgte hele kostlisten som jeg hadde.

Jeg håper på flere slike dager, og at det gjør at jeg har mot nok til å ta framskritt.

A life without friends are like a summer without sun.



Det er så godt å ha så mange rundt meg som støtter og som prøver å hjelpe. Alle smil, positive kommentarer, gode ord og alt som er av ros. Jeg syns det er trist at noen tenker at jeg bare vil ha oppmerksomhet når jeg er åpen om sykdommen. Det er virkelig ikke slik det er, jeg velger å være åpen om sykdommen fordi jeg vet jeg kan komme langt med det. Jeg vet jeg kan komme meg ut av hverdagen som spiseforstyrret når jeg ikke stenger alt det vonde anoreksien har å komme med inni meg, og jeg prøver alltid å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i. Dette er virkelig noe jeg kjemper hardt for. Jeg har så mange drømmer og mål i livet. Så mye som holder meg oppe på begge bena. Hadde jeg ikke hatt drømmene og målene mine som jeg har nå, så hadde ting vært enda vanskeligere.

Klart det er en utfordring å kjempe for dem når sykdommen tar så stor plass i livet mitt og i hverdagen som den gjør, men jeg gir ikke opp likevel, fordi jeg vet at anoreksien ikke fortjener å vinne. Den fortjener ikke å vinne over noe som helst, eller over noen som helst person. Den er virkelig ikke verdt det, og hadde det bare vært så enkelt å følge den kostlista som jeg må følge hver dag, og hadde det bare vært så lett, så kunne jeg snu. Den dagen jeg kommer til å klare å snu, kommer en gang. Jeg vet aldri når, men jeg vet at den kommer. Jeg vet det vil kreve veldig mye mot. Jeg må tørre og ha mot til å våge. Ha mot til å våge å spise mat sammen med andre, og ha mot til å tørre det å takle de utfordringene som står i kø og etter hverandre.

Det er i hvert fall ikke mangel på utfordringer, og det er virkelig ingen god følelse som jeg ofte sitter igjen med. Det er derfor den mestringsfølelsen er så utrolig viktig. Ah, jeg kjenner jeg blir så inspirert når jeg snakker med spesialisten som jeg har snakket med noen ganger nå. Det å ha mot er så utrolig viktig. Har jeg mot nok til å tørre? Har jeg mot nok til å våge? Jeg vet ikke om jeg har mot nok akkurat nå, men jeg må kjempe for det. Jeg må kjempe for meg selv, for livet mitt, for de rundt meg, og for framtiden og drømmene mine. Jeg vil så gjerne hjelpe andre mennesker som er i samme situasjon som jeg er i nå, og jeg vil så gjerne spre glede rundt meg. Kanskje ved å holde foredrag? Det er virkelig ikke enkelt når man er spiseforstyrret og skal prøve å spise så normalt som mulig, men det er heller ikke umulig.

Det er det jeg prøver å tenke mest på akkurat nå. Jeg må prøve å fokusere på det friske livet mitt, ikke så mye det syke.

En vond følelse



I det siste har jeg tenkt veldig mye på konsekvensene av sykdommen og på hvilken måte den ødelegger kroppen min. Det er vondt å tenke på og vanskelig å godta ting slik som de er nå, og det gjør meg bare mer og mer forvirret når ambivalensen herjer og styrer på slik som den bare vil. Jeg er så lei av å ikke vite hva som er rett og galt av meg å gjøre, og jeg er så utrolig lei av å surre rundt i mitt eget tankekaos som anoreksien lager til. Lei av å føle meg maktesløs og så svak. Jeg våkner hele tiden fra vonde mareritt som at jeg plutselig besvimer og aldri våkner igjen. Det er så utrolig skremmende å ha alle disse marerittene. Jeg kunne ønske jeg en dag våknet opp og så at dette bare var et mareritt. At det ikke var virkelig. At jeg bare hadde hatt en kjempe lang og vond drøm i så lang tid som sykdommen har vært en del av meg.

Jeg merker at jeg tenker tusen tanker når jeg går i gangene på Sykehuset når jeg er innom der for å ta prøver eller for å ha samtale med ernæringsfysiologen. Det føles så utrolig rart. Det er ikke her jeg vil være. Jeg får tanker tilbake til sist gang jeg besvimte og våknet med drypp og veneflon stukket i armen. Den lange slangen og posen som skulle gi meg nok væske slik at kroppen ble litt friskere og formen litt bedre. De gangene jeg føler meg sterkere enn anoreksien, er virkelig gode å ha. Jeg føler meg så mye mer fri da. Den friheten jeg så sårt og så inderlig savner å ha. Den friheten jeg savner å kjenne på hver eneste dag. Tenk så fantastisk det blir å være frisk. Slippe alt kaos. Slippe alle mulige bekymringer og alt det andre vonde anoreksien bærer med seg. Tenk så fantastisk det må være i drømmeland.

En dag skal jeg komme dit. Til drømmeland der livet er noe helt annet enn smerte og sykdom. Til drømmeland der det ikke finnes noe som heter spiseforstyrrelser og anoreksi. Der man kan sveve fritt og bare leve livet slik man vil.

Svar på Ukas spørsmål

Hva er favoritt klesplagget ditt? et klesplagg som gjør at du føler deg spesiell og ekstra fin?   

    Una B: Knits+elle girl and teenvogue features!  REMEMBERING SUMMER Sit & listen. ?

Det må være tykke gensre med god ull. Jeg elsker virkelig varme gensre, spesielt nå om høsten og vinteren. Også liker jeg veldig godt å gå med hals. Haha. Er skikkelig avhengig av det nå.

 

Hva er det tøffeste i hverdagen?                                                                               

Det varierer litt fra dag til dag, men det tøffeste i hverdagen er å spise. Spise regelmessig og sitte sammen med andre å spise. Jeg syns det er kjempe tøft og veldig vanskelig å følge kostlisten også, og jeg syns det er veldig vanskelig å leve så normalt som mulig. Skjule sykdommen. Det er veldig vanskelig når anoreksien er sterk og har en stor motstand, men av en eller annen grunn, så klarer jeg å komme meg gjennom hverdagen. Det er veldig tøft å møte på kommentarer, spørsmål og blikk også, og jeg merker veldig godt at det ikke skal så veldig mye til før dagen skal bli vond.

Hva gjør deg glad? 
  

BODIE and FOU★ Le Blog: Inspiring Interior Design blog by two French sisters Just be yourself; there is no one better.♥  en bola de cristal              Det er mye som kan gjøre meg glad. En klem, å gjøre andre glad, bake, fotografere, overraske andre, shopping, snø, vinter, snowboard, lage mat, være sammen med venner og familie, vinter, følelsen av mestring osv. Det trenger ikke å være så store gleder, men små gleder i hverdagen som jeg møter på.

Hva er det beste du har opplevd siden du ble syk?

Det beste jeg har opplevd som syk, er vel vanskelig å komme på. Men jeg kan vel si at jeg ser på livet helt annerledes nå. Jeg tar ikke en god dag som en selvfølge lenger, noe jeg gjorde før som frisk. Nå setter jeg mer pris på livet, selv om jeg er syk og har en sykdom. Jeg har fått ett mye tettere forhold til familien min og vennene mine, og jeg har lært veldig mye om kosthold og slikt. Det er vel det jeg kan komme på som har vært bra.

Hvordan får du hjelp?                                                                                  

Jeg snakker med psykolog, har ofte timer hos lege og jeg er en del på sykehuset og har noen samtaler der. Videre vet jeg ikke hva som skjer og om jeg skal ha en annen hjelp eller noe mer.

Har du mistet venner etter du ble syk. eller støtter de du forhåpentligvis hadde deg?                        

Jeg har mistet noen venner etter at jeg ble syk, men de nærmeste og de jeg har kjent veldig lenge og i mange år støtter meg og er der hele tiden for meg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem, og det betyr veldig mye for meg. Selvfølgelig har det vært tøft og veldig vanskelig for dem, og jeg håper bare at de forstår hvor glad jeg er i dem og hvor mye jeg virkelig bryr meg om dem. Bedre venner kunne jeg ikke hatt. De som har stått meg nær hele tiden viser bare at de er ekte venner. De som jeg har mistet har bare gitt meg et helt annet synspunkt for dem. Jeg vet hvem jeg stoler på nå. Men selvfølgelig, det har vært veldig trist å miste noen på grunn av sykdommen.

bestevennen din?                                                                                             

Vanskelig å velge ut èn, har så mange :-)

hvor gammel er du?                                                                                        

Jeg er snart 18 :-)

beste minne?                                                                                                   

Har så mange, så det blir garantert helt umulig å velge.!

beste du veet? 

Winter is beautiful  Smile!     Te lo vendo en cuotas                                                                   

Det beste jeg vet er kvalitetstid sammen med herlige mennesker, en kveld der jeg bare slapper av med favorittfilmene og favorittseriene, bake, fotografere, vinter, shopping, å føle mestring, å glede andre +++

Hvordan har du det for tiden?                                                                            

Det går veldig opp og ned, og det varierer hele tiden. Jeg har mange dårlige dager og merker veldig godt det nå den siste tiden. Jeg vet aldri hva jeg møter på, og jeg har lagt godt merke til at det ikke skal så veldig mye til før dagen skal bli veldig vanskelig og tøff.

Kommer du noen gang til å ikke være anonym?                                                             

Kanskje? Jeg har faktisk tenkt litt på det. Grunnen til at jeg er anonym nå er fordi jeg ikke føler meg helt klar for alle spørsmål og kommentarer som jeg vet jeg vil møte på en eller annen gang. Jeg gjør det også ovenfor familie og venner.

Hva er din største motivasjon for å klare å bli "frisk"?                                                    

Jeg savner å være frisk. Det er veldig mye som motiverer meg til å bli frisk igjen, men noen ganger så er ikke det nok motivasjon. Jeg tenker ofte på å fullføre skole og utdanning som en stor motivasjon. Mer tid sammen med venner, familie, få oppleve mer av det positive og bare det å kunne spise uten å kjenne angsten og den panikken. Jeg tenker også mye på at jeg slipper å ta så mange prøver og blodprøver som frisk, og det er virkelig en stor motivasjon for meg.

Hvor gammel var du da du fikk denne sykdommen?

Jeg var 16 år.

En vond følelse

Jeg kjenner selvtilliten synker og blir lavere og lavere. Om jeg ikke hadde noe jeg skulle gjort hver eneste dag, så hadde jeg kanskje ikke rørt meg utav senga. Noen ganger orker jeg bare ikke å vise meg foran andre. Jeg kjenner konstant denne vonde følelsen. Jeg kan fort begynne å skrike til dem som snakker med meg, og jeg orker egentlig ikke å gjør noe spesielt disse dagene. Ikke engang se meg selv i speilet. Jeg trodde ikke det var mulig å hate kroppen sin så mye som jeg gjør akkurat nå, og det er så vondt å tenke på. Det er så vondt å tenke på at det er slik det er. Jeg merker at det ikke skal så veldig mye til før dagen skal bli enda dårligere, og det kan for eksempel bare være noen små kommentarer.

Noen dager ligger jeg bare under dyna og krøller meg sammen. Tårene strømmer på, og jeg setter på litt musikk og leser litt i MAG. Jeg føler meg skikkelig slapp og trøtt disse dagene også, og energien er helt håpløs og elendig. Motivasjonen til å gjøre noe også. Jeg kjenner alt skolepress gjør ting enda verre, og med tanke på at jeg ikke er der alle dagene i uka, så burde jeg vel egentlig klare det? Det er alltid noe å gjøre. Og da mener jeg alltid. Hver eneste dag, prøver jeg å ta alt med et smil. Jeg prøver å kjempe meg gjennom alt som skal gjøres og alle de gjøremålene som bør gjøres og fullføres. Jeg har ikke noe motivasjon i det hele tatt. Det er så frustrerende. Jeg kjenner jeg blir så oppgitt over meg.

Jeg vil ikke skuffe de rundt meg. Jeg vil ikke at dem skal være frustrert og sinte på meg, men jeg kan også forstå dem veldig godt. Jeg tror jeg hadde vært litt frustrert hvis jeg hadde vært i samme situasjon som dem. Jeg møter på gode og dårlige dager, oppturer og nedturer. Det er slik det bare er nå. Det er sannheten og slik virkeligheten er. Jeg kan ikke gjøre annet enn å prøve hardere og hardere hver eneste dag, og jeg prøver. Jeg skal love dere at jeg prøver å vinne over sykdommen hver eneste dag, men noen ganger så må jeg bare godta at sykdommen vinner. Noen ganger så er den bare sterkere. Noen ganger og noen dager så taper jeg bare, men til slutt, og på sikt, så vil alt bli bedre. Det vet jeg bare.



Svarene på ukas spørsmål skal jeg svare på i kveld, så de kommer litt senere.

Som et slag i magen

"Det er så godt å se at du har det så bra, du ser så mye bedre ut nå". Hvem har sagt at jeg har det bra? Om det har komt fra meg, og om jeg selv hadde sagt det, så hadde jeg vel kanskje visst det? Det er som et slag i magen hver eneste gang disse kommentarene dukker opp. Anoreksien tar det ikke som positivt i det hele tatt, og det er det som er så vondt og vanskelig. "Det er så godt å se at du har lagt på deg og gått opp i vekt". Tårene bare renner. Slike kommentarer kommer bare så uforventet. Jeg forventer egentlig ikke at alle skal forstå meg, men likevel, slike kommentarer gjør bare ikke ting noe bedre for meg. Jeg vet de bare vil meg godt, men da er det så ekstra vondt å høre dem fortelle hvordan jeg har det. Det gjør så vondt, fordi det er så langt i fra sannhet.

Det er ikke slik det er eller slik jeg føler det. Det er ikke slik virkeligheten er. Jeg ser det på som veldig annerledes. Jeg ser aldri det andre ser. Jeg kan ikke forstå at dem kan snakke om meg og beskrive meg som tynn. De kan de umulig snakke om meg? Jeg er jo ikke tynn? Jeg kjenner jeg blir så frustrert. Så frustrert og oppgitt over meg selv. Når jeg gråter blir jeg ofte sint på meg selv. "Må det være så vanskelig å stoppe disse jævla tårene, og er det så forbanna vanskelig å bare spise litt mat? Skjerp deg!" Jeg prøver å høre mest på fornuften og ta de rette valgene, men det er langt i fra enkelt. Jeg vet ikke lenger om jeg smiler fordi jeg kjenner at jeg er glad eller om jeg bare gjør det for å skjule tårene eller det triste ansiktsuttrykket. Jeg vet ikke om hvem som har mest kontroll her.

Det er så vondt å høre disse kommentarene. Egentlig vil jeg bare skrike til dem og prøve å fortelle det på en måte som de forstår. Kanskje de slutter å komme med disse kommentarene hvis jeg viser dem at det er så sårende for meg som det faktisk er? Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting. Jeg vet ikke om jeg har gått opp i vekt, men det føles ut som det. Jeg hater det. Ord kan ikke beskrives. Jeg kjenner bare hatet skrike imot meg, anoreksien også. Den skriker og hyler imot meg. Det er så vondt å gå rundt med denne usikkerheten. Alle andre sier jeg ikke må bekymre meg. Alle andre sier at jeg ikke har gått opp i vekt, og da blir jeg så forvirret. Anoreksien skriker til meg og vil bare se vektnedgang. Det er som om verden raser sammen for meg når jeg tenker på det og når alle sier.

Jeg klarer ikke å se på vektoppgang som noe positivt, selv om jeg innerst inne vet at det bare er positivt for meg og bra. Jeg vil ikke tro det, så jeg håper jeg ikke har gjort det. Jeg nekter å tro det om det stemmer. Det vil gjøre så vondt for meg. Jeg vet det er vanskelig for andre og de rundt meg å forstå sykdommen og vite hva en skal si og gjøre, og det er mye jeg selv ikke forstår. Av og til skjønner jeg bare ikke hva jeg holder på med eller driver med. Av og til kunne jeg bare ønske at ingen så meg. At jeg var litt usynlig for dem. Jeg hater jo å gå rundt å vise meg for andre. Jeg hater det med tanke på den lave og dårlige selvtilliten jeg har. Aldri før har jeg hatet kroppen min så mye som jeg gjør nå. Aldri før har jeg hatt så lav og så dårlig selvtillit. Jeg skjønner ikke.



Weak today, stronger tomororrow


Jeg tenker ofte på tiden før jeg ble syk. Før anoreksien snek seg innpå livet mitt, og tok del av det. Tiden før jeg hadde en sykdom som kontrollerte og styrte mye i livet mitt og hverdagen, og jeg kjenner det blir en utfordring hver eneste gang jeg kjenner den vonde klumpen i halsen. Den er så vond å svelge, for jeg vet at tårene plutselig kan komme. Jeg kan bare ikke være sterk hele tiden, og enkelte dager kjenner jeg at jeg har null energi og krefter. Da vil jeg egentlig bare ligge i senga og stirre med øynene opp i taket, og bare ligge der resten av dagen. Tiden går så sakte når anoreksien er på sitt sterkeste. Tiden står da stille. Det er så mye jeg tenker på som jeg savner. Det er vanskelig når jeg har dager der anoreksien styrer alt og kontrollerer absolutt alt i hverdagen, og det er som oftest da jeg føler meg svak og maktesløs. Langt i fra sterk.

Jeg kunne bare ønske at jeg slapp alle disse tankene og bekymringene som har sammenheng med mat og kalorier. Utseende og vekt. Fremdeles vil jeg bare mer og mer ned i vekt, og når jeg forteller alle dem jeg har rundt meg at jeg har kontroll, så tror de aldri på det. Jeg har jo kontroll, har jeg ikke? Alt blir plutselig så usikkert, for det skal virkelig ikke så mye til før anoreksien har størst makt. Det monsteret inni meg. Jeg savner å kunne smile til meg selv i speilet, og det å kunne kle på meg finklær og pynte meg. Bare være fornøyd, og føle meg fin. Det er vondt å vite at det alltid kommer fram mye negativt når jeg ser meg i speilet hver eneste gang, og av og til så bare orker jeg ikke. Av og til så bare prøver jeg å unngå det jeg vet får meg i dårlig humør, og det tenker jeg jo er veldig bra. Det er jo egentlig veldig positivt.

Jeg kunne bare ønske at jeg klarte å styre anoreksien litt bedre, og at det var enklere å bli frisk og komme seg ut fra sykdommen. For dette er en sykdom jeg virkelig ikke unner noen som helst person. Ikke min fiende. Jeg savner friheten. Det å kunne gå skritt for skritt, uten å være sliten. Uten å ha alle disse tankene og spørsmålene i hodet som bare strømmer på og surrer rundt for å gjøre meg forvirret. Før var det ingen spørsmål om hvordan jeg klarte å holde begge bena i bakken, og det å holde meg oppreist. Holde balansen. Nå er det faktisk et spørsmål som kommer stadig fram, og det gjør meg bare mer og mer frustrert når jeg ikke klarer å finne et godt nok svar. Alt som var bra i livet uten sykdommen, savner jeg. Jeg savner å kunne spise sammen med andre, uten å få helt panikk etterpå eller ha dårlig samvittighet.

Jeg savner å oppleve noe nytt, reise, dra oftere i familiebesøk, ha mer overskudd og energi til trening, den gode konsentrasjonen jeg hadde før, følelsen av mestring, ha overskudd til de menneskene jeg har rundt meg som betyr så utrolig mye for meg, og det å gå barbeint i sanden på stranda en varm sommerkveld, uten å føle skam for kroppen og hvordan jeg ser ut. Jeg har mistet så utrolig mye, som jeg kunne ønske jeg bare kunne ta fort tilbake igjen. Om jeg bare kunne, og om det bare hadde vært så enkelt som det høres ut til, så hadde jeg gjort det med en gang. Da hadde alt vært så annerledes enn det er nå. Alt.

Let the rain comes. Let the tears stream down my face. I cant hide these feelings. It hurts. It's just pain.

Noe som er veldig vanskelig for meg uansett hvor mange ganger jeg har vært gjennom det, så er det å sitte sammen med andre å spise. Ambivalensen irriterer meg, og det er bare helt kaos i tankene. I dag når jeg var i familiebesøk og middagsbesøk, har bare tankene surret rundt i hodet mitt. Kommentarene, blikkene og pratingen etterpå er nesten alltid verst av alt. Selv om de fleste godtar situasjonen min slik som den er nå, og selv om de godtar og forstår at det er veldig vanskelig for meg å spise, så er det ikke alle som vet om det enda. Så uansett, så dukker det alltid opp nyskjerrige og vanskelige spørsmål. Jeg kjemper hardt for å klare å leve så normalt som mulig. Jeg prøver å legge sykdommen litt til side, spesielt når jeg er sammen blant andre.

Jeg vil ikke at det skal ødelegge for noen som helst person, og jeg vil ikke at sykdommen skal være i veien for noe. Den dårlige samvittigheten er virkelig ingen følelse jeg ønsker å ha, så jeg prøver bare å tenke positivt, og ikke la anoreksien snakke for meg. Spesielt er det vanskelig for meg å si nei, ettersom jeg føler det blir så uhøflig å ikke smake på all den gode maten som er laget til og satt fram på bordet. Hva vil de tenke om meg? Hva tror de egentlig at jeg holder på med? "Ta deg litt salat, du. Der er det nesten ingen kalorier". Jeg prøver å samle mot nok til å si noe som helst, og jeg prøver å snakke meg bort fra kommentaren som stadig kommer fram. Av og til orker jeg bare ikke å komme med slike dårlige unnskyldninger for å ikke forsyne meg med maten som står framme og helt klar på bordet.

Av og til orker jeg bare ikke å sitte med den dårlige samvittigheten jeg har ovenfor andre. Den hakker på meg. Gjør meg vondt. I stedet for å sitte med den vonde klumpen i magen og den ubehagelige følelsen, prøver jeg å ikke drepe stemningen. Jeg pleier alltid da å spørre om det er noe jeg skal servere. Jeg vet de bare prøver å hjelpe meg, og jeg vet de bare vil meg noe godt. Da er det så vondt for meg å vite at ikke hele meg klare å samarbeide og gå i den riktige retningen, og at jeg ikke vet hva som skal til. Anoreksien er på en måte en stor del av meg. En stor del av livet mitt, som dessverre har vært der en god stund nå. Den har et godt grep, og når jeg skal prøve å komme meg unna den, må jeg på en måte finne meg en ny identitet. Jeg vet det høres helt sprøtt og galt ut, men slik er det.

Det er slik det fungerer og det er slik spiseforstyrrelser er. For å bli frisk igjen, så må jeg gå i kamp med meg selv. Med og mot meg selv. For å bli frisk igjen, må jeg gå imot anoreksien. Jeg må gjøre mye som kommer til å bli veldig vanskelig, noe som gir et resultat videre til at jeg får kjenne det godt på kroppen. Ikke for å glemme all tankekaoset og den enorme ambivalensen. Er det rart jeg føler meg utrygg og usikker? Er det rart jeg må tenke meg godt om jeg har mot nok og styrke nok? Nei, egentlig så er det ikke så veldig rart. Jeg vet at det kommer til å kreve meg mye, og jeg vet at dagene kommer til å variere veldig. Veldig mye opp og ned, hele tiden. Jeg vil møte på oppturer, nedturer, gode og dårlige dager. Jeg bare gleder meg til jeg er over det verste.



Jeg har en drøm



Jeg har en drøm. En drøm om å våkne opp som frisk, uten å måtte forberede meg til den samme tøffe og vanskelige kampen som anoreksien er i seg selv. Den er så sterk, så ufattelig sterk. Den er så vond å kjempe imot, og den river meg i kroppen bare mer og mer når jeg prøver å utfordre den eller når jeg prøver å gå i riktig retning. Det må være fantastisk å legge seg for å sove om kvelden med et smil rundt munnen, og ikke bekymre seg sånn for morgendagen. Det er det jeg gjør nå. Hodet mitt er fult av tanker hver kveld, det er helt kaos i tankene, tankekjør og tankekaos. Tankene bare surrer rundt. Alt er så kaos. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal takle kampen videre. Jeg vet aldri hva anoreksien har å komme med. Jeg vet aldri hva jeg møter på.

Jeg vet aldri når magesmertene vil komme, og jeg vet aldri hva jeg skal gjøre i de situasjonene jeg møter på. Det er derfor jeg er så redd. Så redd for å møte på så mye vondt på en gang. Så redd for å stå der uten å vite hva som er bra for meg å gjøre, og hvordan jeg skal klare å gjøre det. Det er så utrolig mye jeg savner. Så utrolig mye jeg savner ved å være frisk. Det friske livet, der man slipper alt som har med sykdom å gjøre. Det må være en fantastisk følelse å være helt fri. Jeg savner å spise god mat sammen med venner og familie, nære og kjære. Jeg savner det gamle håret mitt, jeg savner de koselige adventstundene der jeg kunne tillate meg å spise god julemat sammen med andre, jeg savner å kunne ha overskudd til trening, jeg savner å spise favorittmaten min som var så utrolig mye forskjellig.

Jeg savner å få gode karakterer og føle mestring ved å gjøre gode resultater på skolen og andre steder, jeg savner å ha et godt immunforsvar og følelsen av å være frisk og fri, jeg savner å ha en sterk kropp som tålte veldig mye, og jeg savner alle sammen som har det tøft på grunn av meg. Når jeg tenker på alt jeg savner, kjenner jeg det stikker i hele kroppen. Hvorfor må det være så ufattelig vanskelig, å bare spise? Hvorfor prøver anoreksien å drepe meg og ødelegge meg bare mer og mer, og hvorfor har jeg fortjent dette? Hvorfor kan ikke sykdommen bare gi slipp, og bare få la meg leve livet slik som jeg ønsker det? Hvorfor, må det være så sårt og så inderlig vanskelig? Jeg savner å kunne ha energi og føle overskudd til å gjøre noe som helst.

Jeg savner å ha den troen på meg selv som jeg en gang hadde, og den selvsikkerheten. Den tryggheten, som sykdommen har tatt i fra meg. Jeg savner det friske.

Frihet.

It's so hard to answer the question whats wrong when nothings right.

Det har vært en god start på dagen, og magefølelsen sier at dette kommer til å bli en bra dag. Frokosten og dagens første måltid gikk helt greit uten noen spesielle utfordringer eller hindringer, og jeg kjenner en lettelse hver gang jeg opplever at et måltid går bra. Det er en utrolig god følelse, og ikke minst er det godt å kjenne på mestringsfølelsen igjen. Den er så god å kjenne på, og ikke minst så gir det meg litt mer håp og tro også. Motivasjon. Det styrker kampviljen, og når jeg ser og opplever at jeg klarer å mestre noe, så får jeg mer og mer tro på meg selv. Jeg tenker mer på at dette er noe jeg skal klare å komme meg ut fra. Sykdommen er sterk, og jeg er kjempe sliten og lei av alt som har med sykdommen å gjøre. Så lei av blodprøver, tester, dårlige resultater og dårlig søvn. Hele tiden, spesielt når humøret er nede og jeg har en dårlig dag, prøver jeg å tenke på alt det positive som jeg har opplevd.

Jeg tenker på alt som skal skje etter at jeg klarer å bli frisk fra spiseforstyrrelsen, og jeg tenker på hvor fantastisk det kommer til å bli. Bedre kommer det i hvert fall til å bli, om jeg ikke blir helt frisk igjen. Jeg har fantastiske mennesker rundt meg som støtter meg, som stiller opp, og som har tro på meg. Blant annet dere. Det gjør meg så glad. Jeg kan aldri være godt nok forberedt på alt det vonde sykdommen kommer med, men jeg kan prøve å gjøre det beste utav det. Det er det eneste jeg kan, og det er litt vondt å tenke på. Litt vanskelig å akseptere. Etter hvert nå må jeg prøve å godta vektoppgang og øking når det gjelder næring hver dag, og det skal ikke så mye til før tårene renner ned. Heldigvis er jeg blitt litt mer bevisst og litt mer sterkere, og jeg kjenner det gjør godt for meg.

Det er så godt å føle på den gode følelsen av at man er i en litt bedre periode, og at man klatrer litt oppover og ikke nedover. Det er så godt å føle på den følelsen av mestring. Det er lett for andre å tenke at; "Hun spiser litt mer nå, da er hun helt frisk igjen. Da er hun ikke syk lenger." Men, vær så snill, dere som måtte tro det; det er virkelig ikke så enkelt. Så for all del, i stedet for å juble over at jeg er det dere kaller for "frisk" fordi jeg spiser, vær heller glad for at jeg prøver å bli frisk igjen. Det skal egentlig mye til for å bli frisk igjen, og det tar veldig lang tid før man kan se på seg selv som frisk. I hvert fall når det gjelder denne sykdommen. Jeg har en lang periode og en lang tid foran meg nå, med både oppturer, nedturer, gode og dårlige dager, og det er mye jeg må gå gjennom. Det krever mye.

Husk ukens spørsmål da dere. Kom med spørsmål om ting dere lurer på, så svarer jeg på fredag eller lørdag :-)

It's hard, but I know I can do it!



Jeg er så lei av sykdom. Så lei av ordet syk. Hadde det bare vært så enkelt å bli frisk igjen, så hadde ikke så mange hatt den samme sykdommen. Jeg kunne ønske jeg bare klarte å godta meg selv. Jeg kunne ønske jeg klarte å godta meg selv som den jeg er akkurat nå, for det er så frustrerende. Jeg blir så oppgitt. Så oppgitt over meg selv og for de valgene jeg har gjort. Hvorfor? Hvorfor må det være så vanskelig? Hvorfor gjør jeg de samme feilene, om og om igjen, når jeg vet at det bare blir feil? Ord blir så tomme. Jeg føler meg tom, selv om tankene bare surrer rundt i hodet. Jeg håper dagene framover blir litt bedre. Jeg trenger litt mer motivasjon. Jeg trenger å oppleve noen gode dager. Noe.

Jeg er så glad og så takknemlig for at jeg har hatt noen gode dager. Noen dager uten så mye vondt å tenke på. Noen dager med smil, latter og bare glede. Jeg merker at når jeg har gode dager, så går det litt bedre med maten og måltidene også. Da har jeg ikke tid til å tenke så mye på alt det andre vonde som anoreksien har å komme med. Jeg tar ikke lenger en god dag som en selvfølge, noe jeg gjorde da jeg var frisk. Så, jeg har helt klart, uten tvil lært mye positivt gjennom denne vanskelige og tunge tiden også. Noe jeg er kjempe glad for. Jeg tror mye av dette jeg har lært kan hjelpe meg videre også. Framover. Jeg tror den erfaringen kommer til å bli noe positivt etter hvert. Det vil gå bra til slutt.

Jeg er så lei kommentarer, spørsmål og blikk. Jeg har ikke lenger ord for hvor utrolig lei jeg er av det. Tror dem at det blir noe bedre eller lettere for meg? Nei. Det gjør det langt i fra noe bedre for meg, og jeg kan fort begynne å gråte bare av en liten kommentar. Jeg knekker i sammen. Kollapser. Faller i sammen. Det kan fort ødelegge en dag for meg, og jeg kunne så inderlig ønske at enkelte tenkte seg godt om før de i det hele tatt sa noe. Før de i det hele tatt sa noe som helst til meg. Det er kun jeg som vet hvordan jeg har det og hvordan det går fortiden, så vær så snill, slutt å fortell meg at det går ba. Det er så sårende når det er så langt ifra sannhet. En dag skal det være sant og virkelig. Bare vent.

Det blir bedre, men akkurat nå må jeg prøve å feste bena i bakken og prøve å holde meg der. Jeg vil ikke falle tilbake. Jeg er redd for det hele tiden, og da mener jeg hele tiden. Jeg tror ikke det vil skje at jeg får et tilbakefall, men jeg er redd for det. Virkelig. Men, kanskje om jeg prøver å fokusere mer på det friske livet mitt og den friske meg, så slipper jeg kanskje å få tilbakefall? Så kan jeg kanskje klare å holde meg på bena? Jeg håper det, for jeg skal bli frisk for første og siste gang med denne sykdommen. Vil ikke tilbake. Jeg vil ikke oppleve smertehelvete igjen. Det er nok nå. Jeg trenger ikke sykdommen flere ganger. Når jeg kommer meg gjennom sykdommen nå, og når jeg blir frisk igjen, skal jeg være der.

My weekend

















Tenkte å begynne med noe nytt, nemlig ukens spørsmål. Hvis dere har noen spørsmål, så skriv dem i kommentarfeltet, så svarer jeg på fredag eller i helgen. Gjerne spør anonymt på mail også. lifewitheatingdisorders@hotmail.com


Hvordan har deres uke vært?

Please, stop saying the lies. It's hurts cause' thats not the truth. It's far away from the reality.

Jeg kjenner jeg blir så frustrert og lei av å høre de samme vonde og sårende kommentarene. Kanskje de ikke er ment vondt eller noe som helst, men for meg er det veldig vondt. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger jeg har hørt de samme kommentarene fra andre rundt meg, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro eller hvordan jeg skal tenke. Kommentaren som "Du ser så bra ut nå. Det er så bra å se at du har det så mye bedre". Første inntrykket er vel at det er en positiv kommentar som ikke har noen vond eller negativ betydning, men bare en slik kommentar, kan gjøre dagen veldig vanskelig for meg med mye tankekaos.

Anoreksien tolker det på en helt egen måte. Når jeg hører slike kommentarer, er jeg så sikker på at de mener jeg har gått opp i vekt og blitt mye feitere. Bare den kommentaren kan få til at jeg knekker totalt i sammen. Jeg kan begynne å gråte og bare tenke at dagen er helt elendig. Jeg kan kjenne på det sterke ønske om å gå ned i vekt og ta feile valg som å slanke meg på den dummeste måten man noen gang kan tenke seg. Det går utover så utrolig mye, men det er så vanskelig for de andre rundt meg å forstå det. De kjenner ikke på den samme motstanden som anoreksien gir. De vet bare ikke hvordan ting er, og sannhet.

Hva vet vel andre, egentlig? Sannheten er at de vet ingenting. Absolutt ingenting. De kan kanskje tolke veldig mye rart og mye forskjellig, men hvor nærme kommer de sannheten egentlig? Kommer de i det hele tatt nært? Nei. Egentlig ikke. Jeg kjenner jeg blir så frustrert hver eneste gang dette skjer. Hver eneste gang jeg møter på slike kommentarer i hverdagen som dette. Det gjør så vondt, så inderlig vondt. Det gjør at jeg fort kan falle tilbake om jeg har klart å komme meg litt oppover og gått i den riktige retningen. Den rette veien. Da er det ekstra vondt å falle tilbake. Da er det ekstra vondt å falle langt ned.



Every second in your life is important. Every breath is important. Live today, cause' you never know when you die.



Kvalmen gjør at jeg har null energi og krefter til å gjøre noe spesielt i dag, så jeg tror rett og slett at det blir en rolig dag der jeg prøver å få kreftene tilbake igjen. Jeg finner ikke lenger ord for hvor lei jeg er denne kvalmen nå. Det å kjenne på at formen er så dårlig som den er. På det verste, så klarer jeg ikke å holde tårene tilbake. Magesmerter, kvalme, svimmelhet og hodepine gjør ting bare enda verre, for å ikke å glemme angsten. Noen ganger så føles det som om alt skal eksplodere. Som om alt bare stopper opp, og at smertene bare blir verre og verre. Noen ganger føles det som om smertene blir verre når jeg puster.

Jeg prøver å stoppe opp litt. Konsentrere meg, og si til meg selv at dette skal gå bra, dette skal jeg klare. Jeg prøver å tenke på at dette er noe jeg har opplevd før, og de samme smertene har jeg klart å komme meg gjennom tidligere. Det er så vanskelig å vite akkurat der og da hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal tenke. Hvordan jeg skal fokusere. Jeg angrer hver eneste dag på at jeg gjorde feil. Jeg angrer hver eneste dag på at jeg ikke brukte den sunne og lureste måten for å gå ned i vekt på. Ikke denne feile måten som jeg valgte. Hver eneste dag, så angrer jeg meg i hjel på at jeg gjorde som jeg gjorde da.

Hadde jeg tenkt litt annerledes, og hadde jeg gjort noe annerledes, så hadde ikke jeg vært her jeg er nå. Jeg hadde kanskje ikke hatt sykdommen. Jeg hadde kanskje sluppet denne ubehagelige kvalmen og angsten som har et så godt grep rundt meg. Jeg hadde ikke hatt anoreksien som ikke vil gi slipp. Jeg hadde sluppet å være redd for å besvime. Jeg hadde sluppet sykehuset. Jeg hadde sluppet å ha disse vonde opplevelsene som jeg har opplevd og vært gjennom. Jeg hadde sluppet å grått alle disse tårene som har strømmet på. Jeg hadde sluppet alt dette tankekaoset og tankekjøret som er hver eneste dag.

Jeg hadde sluppet å måtte kjempe hver eneste dag mot sykdom. Jeg hadde sluppet å hatt denne lave selvtilliten og troen på meg selv. Jeg hadde hatt det bra. Jeg hadde sluppet alle disse legetimene og vonde dagene når formen er som verst. Når kvalmen er der konstant og de dagene jeg ikke orker annet enn å sove. De vonde dagene der kvalmen og svimmelheten bare tar overhånd og kontroll. Jeg hadde hatt den tryggheten. Den kontrollen. Den styringen. Alt det som anoreksien har tatt i fra meg. Jeg hadde vært min egen autopilot, og jeg hadde vært egen sjef i mitt eget liv. Tenk så fantastisk å ha være levende.

Tenk så fantastisk å kjenne at man har energi og krefter til å ta steg. Tenk så fantastisk det er å ikke føle seg sliten av å bare gå ute. Tenk så fantastisk å kjenne at man virkelig lever. Tenk så fantastisk det er å bare våkne med en god følelse i stedet for å grue seg og tørke bort tårene for at man ikke vil spise? Det er så vondt, og jeg håper så inderlig at dette kan være noen tanker som vekker dere. Jeg unner virkelig ingens om helst person denne smerten og denne sykdommen. Den smerten og den motstanden som anoreksien gir og alt det vonde den bærer med seg. Tenk at livet som frisk er så utrolig mye bedre.

For det er det. Hvert eneste hjertebank og minutt teller. Husk på det, dere.

Ett skritt fram, ett tilbake?



Noen ganger tar jeg framskritt men like mange skritt tilbake. Det føles litt utrygt og usikkert, og det gjør vondt i hele kroppen. Livet som frisk og livet uten sykdommen tenker kanskje de aller fleste er helt fantastisk og problemfritt. Slik er det dessverre ikke. Jeg vet jeg vil møte på nedturer og vanskelige perioder som frisk også, men jeg ser virkelig fram til den tiden. Jeg er redd mange skal miste tro på meg for at dette er noe jeg skal klare å komme meg ut fra, men jeg skal vise dem at det er jeg som skal vinne til slutt. Med en tøff kamp, og den indre styrken jeg har innerst inne, så skal jeg aldri gi opp med å sloss.

Noe som er vanskelig for meg å akseptere og å godta, er at det alltid vil være noe som er med meg videre i livet. Jeg tror jeg kommer til å være ekstra opptatt av maten og hva jeg trygt kan spise for å holde en stabil vekt, men akkurat nå, gjør ambivalensen det veldig vanskelig for meg. Jeg har fått flere ganger beskjed på at jeg må opp i vekt, men det er så uakseptabelt for anoreksien så det er mulig å bli. Det er så vondt å kjenne den sterke motstanden som kjemper imot. Så vondt å ikke vite hva som er rett og galt. Noen ganger vet jeg bare ikke hva jeg skal gjøre. Hvor jeg skal gjøre av meg. Sykdommen herjer stort.

Det er så mye som skremmer meg. Som gjør meg så utrygg og usikker. Hvordan vil livet som frisk være? Samtidig som det skremmer meg litt, så kan jeg nesten ikke vente med å bli frisk igjen. Hadde det bare vært mye enklere, og hadde det bare vært så enkelt å begynne å spise igjen, så hadde ikke det vært noe problem. Da hadde det ikke vært så store bekymringer. Det hadde ikke vært nødvendig å bekymre seg da, og da hadde jo det ikke vært så vanskelig å vinne denne kampen. Da hadde jo ikke så mange hatt sykdommen å kjempe imot heller da. Da hadde det vært så annerledes. Hadde det bare vært så enkelt?

Good days makes good memories

I dag tror jeg blir en bra dag. Skal bake sjokoladekake, lage noen sunne og grove kjeks som jeg selv kanskje skal prøve ut og smake på, og jeg skal gjøre ferdig noe som jeg ikke helt kan røpe enda. Hihi. Det jeg kan si, er at det har noe med scrapbook å gjøre, så kanskje jeg viser dere når jeg er ferdig? Jeg skal også ut for å fotografere også, det er blitt så utrolig fint ute også selv om det er utrolig kaldt. Jeg er jo alltid en person som fryser, så derfor må jeg alltid ha flere lag på meg med klær. Haha, uff, føler meg ikke noe bra når jeg går ut for å si det med andre ord. I går hadde jeg en veldig fin dag også, bortsett fra den ubehagelige kvalmen. Jeg kjenner jeg er utrolig lei av denne kvalmen som konstant er tilstede. Virkelig. Jeg gleder meg bare til den forsvinner. At den ikke er der hver dag.

Kanskje de to-tre siste dagene har vært litt bedre enn de andre dagene jeg har hatt, men det betyr likevel ikke at alt er perfekt og bra. Det er ikke noe enkelt å følge kostlisten, men jeg prøver så godt jeg kan. Og, bare ved at jeg prøver, er vel det viktigste og det beste, er det ikke? Jeg tenker i hvert fall det. Jeg kjenner ikke at jeg er noe spesielt stolt over meg selv så ofte, men noen ganger er jeg det. Noen ganger så kjenner jeg på den gode følelsen av å ha klart å mestre noe annet. Noe annet enn dette med mat og måltider. Det er kjempe vanskelig, men jeg ser nå at det ikke er umulig. Jeg tror det hadde vært enda vanskeligere om jeg visste at det var umulig å bli frisk igjen. Men nå er jeg så heldig at jeg kan bli det. Det er målet og det målet skal jeg klare å nå en gang. En vakker dag.

Jeg tenker mye på hvordan det kommer til å bli. Hvordan livet kommer til å bli uten spiseforstyrrelsen. Uten anoreksien. Jeg lurer på hvordan hverdagen kommer til å bli, og hva jeg kan erstatte for å gi slipp på den. Det er vanskelig og det er så mye lettere sagt enn gjort. Jeg må bare ta den tiden jeg trenger, og ikke forhaste meg. Om jeg gjør det, vil jeg bare falle tilbake. Jeg må ikke ha for høye krav eller for store forventninger til meg selv, for jeg vet at det er veldig vanskelig å takle stress også i denne situasjonen som jeg er i nå. Jeg syns det er veldig godt å snakke om det og å være åpen, og det er derfor så utrolig bra at jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg som virkelig er der for meg og som jeg vet jeg kan snakke med. Det betyr virkelig alt for meg i denne sykdomsperioden.

Gode og dårlige dager.



Dagen i går var faktisk veldig bra. Den var i hvert fall bedre enn en dårlig dag, for å si det med andre ord. Jeg følte jeg fikk gjort veldig mye nyttig ut av dagen, og det får meg alltid til å smile. Ah, elsker å føle at jeg klarer å mestre noe uten om det som har med maten å gjøre. Mestring på en god og positiv måte. Jeg fikk faktisk begynt på noen julegaver, og da slipper det å stresse meg så veldig mye når tiden nærmer seg med stormskritt. Det er veldig herlig og godt å kjenne på. Jeg hadde egentlig en veldig travel dag også, men det endte veldig bra. Jeg syns det er så utrolig godt å ha slike dager. Det gir meg så utrolig mye motivasjon også, og enda sterkere ønske om å klare å vinne over sykdommen og denne kampen.

Det er så godt å føle seg i topp humør. Så godt å ikke være sliten i hodet og kjenne hodepinen være der konstant på grunn av alle tanker og følelser som bare surrer rundt. Det merkes, og det varierer hele tiden nå med gode og dårlige dager. Det er nesten litt skremmende hvor mye det varierer fortiden. Alt er bare så rart. Jeg føler på en måte at jeg surrer rundt i mitt eget kaos? At jeg på en måte får flere og flere ubesvarte spørsmål for hver dag som går. Det er ingen god følelse akkurat, men jeg er veldig takknemlig og glad for at jeg får oppleve gode opplevelser og gode dager som dagen i går. Det blir så herlig og så fantastisk å bli frisk igjen. Å slippe å ha disse dagene der man bare drukner i alle slags mulige tanker.

Jeg vet det er en prosess å bli frisk igjen, og det er bare noe jeg må godta og akseptere. Jeg er bare glad for at jeg har oppturer også inni mellom, for det er så deprimerende å bare ha dårlige dager etter hverandre. Det er egentlig utrolig deilig å tenke på at det ikke skal så veldig mye til for at dagen skal bli litt bedre. Ett hakk opp. Det er derfor jeg pleier å gjøre det som jeg føler jeg blir glad av. Som dere helt sikkert har fått med dere, så elsker jeg jo å bake og å lage god mat til andre. Ikke for å glemme fotografere og ta bilder. Det betyr noe helt spesielt for meg, og det hjelper veldig på de vanskelige og dårlige dagene. Det er så godt å vite at det alltid er noe som hjelper, uansett hva som er årsaken til at dagen er vanskelig.

Anbefaler dere alle å høre Chris Medina sin nyeste sang. Herregud, jeg elsker den allerede. Er det en artist og person jeg virkelig beundrer sterkt og ser veldig opp til, så er det denne mannen. Han er helt fantastisk.

 

Jeg trodde jeg hadde kontroll.

Jeg kunne ønske jeg gjorde noe annerledes. Hver eneste dag angrer jeg på at jeg valgte denne veien som førte til at sykdommen snek seg sakte men sikkert inn i livet mitt og hverdagen. Hver eneste dag angrer jeg til tusen, og jeg hadde gjort så mye annerledes om jeg hadde fått mulighet og tilgang på det.

Jeg trodde jeg hadde kontroll. Jeg hadde jo egentlig det, hadde jeg ikke? I begynnelsen trodde jeg at jeg hadde god nok kontroll til å stoppe før jeg kom inn i anoreksiens onde sirkel, og det tok ikke lang tid før jeg ble for opptatt av kropp, vekt og utseende. Alt for opptatt. Sykelig opptatt. Jeg skulle jo bare ned noen kg i vekt, så var jeg jo fornøyd. Jeg kom aldri til den gode følelsen av å være fornøyd. Anoreksien tok etter hvert større og større plass og del i hverdagen og i livet mitt, og jeg trodde jeg fremdeles hadde den kontrollen. Den gode, trygge og sikre kontrollen. Slik var det ikke. Det var anoreksien som hadde styring. Jeg var ikke lenger min egen autopilot i mitt liv. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men den var ikke så stor som jeg selv trodde jeg hadde.

Det hendte jeg unngikk speilet i flere dager, og uansett hvor lite kalorier jeg hadde inntatt, måtte jeg trene i flere timer etterpå. Jeg så ikke konsekvensene. Jeg tror ikke jeg ville se dem. Jeg hadde jo kontroll, hadde jeg ikke? Jeg hadde aldri trodd at konsekvensene skulle være så store som de er blitt til nå og som var, og jeg har nå i ettertid fått et helt annet og nytt syn på livet og på framtiden. På alt, egentlig. Jeg var helt sikker på at jeg ikke skulle få noe sykdom ut i fra dette. Aldri i livet.Kvalme, hodepine, svimmelhet, smerter i kroppen og stiv i alle ledd. Ikke for å glemme at jeg har mistet hår og håret mitt er blitt skremmende tynt. Frister livet med spiseforstyrrelsen anoreksi? Nei. Ikke akkurat. Det er vondt å ikke vite hvem man er uten spiseforstyrrelsen. Vondt å tenke på at veien tilbake er så lang.

Vondt å tenke på at jeg må gå imot meg selv for å overvinne anoreksien. Vondt å tenke på at jeg må gjøre mye som er skremmende og skummelt, for å klare å komme meg opp på bena igjen. Det skremmer meg å tenke på at andre sykdommer kan komme med i ettertid. Det er derfor det er best å se alvoret og snu i tid. Som frisk hadde jeg ikke opplevd alle de skremmende episodene. Som frisk hadde jeg ikke stått opp alle de hundretusen gangene bare på grunn av kaldsvette og skjelvinger. Som frisk hadde jeg beholdt det håret jeg endelig var fornøyd med. Som frisk hadde jeg ikke hatt alle disse slitsomme dagene der jeg kjenner kroppen er min verste fiende. Som frisk hadde jeg sluppet å ta alle disse blodprøvene, og ikke måtte forberede meg så mye på det med tanke på sprøyteskrekken jeg har.

Som frisk hadde jeg hatt det så bra sammen med de jeg har rundt meg, av nære og kjære. Livet som frisk er så mye bedre enn dette.

Tenk dere om. Jeg unner ikke dette min verste fiende en gang. Det forteller vel kanskje litt.

I wish I could say Yes when someone ask me if I was Okay. But, If I say Yes, I lie.

Jeg merker veldig godt at tankene strømmer på når jeg går turer ute for å få frisk luft. Det skal ikke så mye til for at jeg kjenner jeg blir sliten i bena og vil egentlig snu å gå tilbake igjen, men jeg fortsetter likevel å gå litt til. Slik må jeg gjøre med sykdommen også. Uansett hvor vanskelig det blir og hvor slitsomt det er å alltid kjempe hver eneste dag mot anoreksien, og uansett hvor mye det frister å gå tilbake igjen på grunn av for stor motstand, så må jeg fortsette å gå framover. Dette er stadig tanker som kommer fram når jeg går ute. Det er så herlig å komme tilbake igjen etter å beveget kroppen litt og sett litt andre ting. Bare noe. Bare gjøre en liten forskjell. Noe litt annerledes. Det betyr noe for meg. Noe spesielt.

Jeg merker at speilet er blitt min fiende igjen, og anoreksien er aldri fornøyd. Jeg er aldri god nok, uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg klarer bare ikke å gå med inntilsittende klær, selv om jeg så inderlig kunne ønske jeg kunne bruke de fine klærne jeg nettopp har kjøpt. Det er jo favorittantrekkene mine som jeg ikke bruker, og det er så vanskelig å godta. Så vanskelig å godta at jeg aldri blir fornøyd, uansett hvordan jeg ser ut. Jeg vil bare gå ned i vekt, selv om jeg innerst inne vet at det ikke er noe bra for meg. Jeg kunne ønske jeg aldri ble så opptatt av kropp, vekt, utseende, mat og kalorier. I hvert fall ikke sykelig opptatt. Jeg har blitt alt for fokusert på kroppen og utseende, og jeg kunne ønske jeg bare kunne gi slipp så lett.

Jeg vet aldri hva tiden framover blir eller hva sykdommen bærer med seg, og det skremmer meg litt. Kommer jeg til å besvime flere ganger? Kommer jeg til å kollapse? Kommer jeg til å bli dårligere? Hvordan kommer jeg til å se ut til slutt? Som et vrak? Kommer noen til å reagere? Kommer noen til å se meg i det hele tatt? Kommer jeg til å se ut som et vrak som ingen ønsker å se på eller møte? Det er så vondt å tenke på. Så vondt å ikke vite. Så vondt å leve i den usikkerheten og alt i det utrygge. Ambivalensen gjør ikke ting lettere, og jeg vet ikke lenger hva jeg bør velge når de vanskelige valgene står i kø etter hverandre. Jeg prøver bare å ta en dag om gangen, og ta utfordringene som de kommer.

Jeg prøver. Det er nok det viktigste.

Oppskrift på sunne Muslibars

Noe som helt klart er min favoritt, er müslibars. Jeg fant en oppskrift for en god stund siden, og ettersom jeg ikke fant alle ingrediensene som skulle være med, bestemte jeg meg for å endre litt på den og gjøre det til mitt eget. De er supersunne og utrolig gode, og det som er så utrolig bra, er at man kan lage en egen vri etter det som er ønskelig. I stedet for rosiner, kan man bytte det ut med tranebær eller annen tørket frukt, og müsliblandingen kan man velge mange forskjellige typer. Det tar ikke så lang tid å lage heller, og dette er et fantastisk mellommåltid. Det er i hvert fall noe jeg liker veldig godt til et måltid.

Ingredienser:

4 egg (to egg med plomme og to egg uten)

2 ss natreen

1 1/5 dl tørket frukt (etter ønske, rosiner, tranebær ++)

Müsliblanding

Hasselnøtter

Slik gjør du:

Ha i eggene i en bolle. Ha i to egg med plomme, og to egg uten plomme. Tilsett søtningsstoffet natreen og rør godt. Ha i müsliblandingen og tørket frukt/bær og tilsett passe mengde som ønskelig. Knus litt av hasselnøttene i litt mindre biter, og rør godt. Ha i så mye müsli, nøtter og tørket frukt/bær at du ser det begynner å bli tykt. Sett ovnen på 150 grader. Ha klar steikebrett og bakepapir, og form blandingen slik som du selv ønsker. Jeg har noen runde og noen lange slik som bars. Det er alltid godt å variere litt, syns i hvert fall jeg. Sett steikebrettet midt i ovnen, og stek dem i 15-20 minutter. De skal ikke bli svidd, men litt brune. Når de er ferdig, avkjøl på rist. De er best når de er kalde. Gjerne frys dem også, slik at de blir enda hardere og sprøere. Da er de faktisk best, og smaken holder seg veldig godt.

Har du smakt disse før?

Motivasjon og styrke

Noen ganger føles alt så uvirkelig. Som om jeg bare surrer rundt i min helt egen verden der kun anoreksien og sykdommen eksisterer. Det føles så vondt. Så vanskelig. Av og til så vil jeg bare skrike høyt av frustrasjon og sinne, for hver eneste dag så surrer tankene inni hodet mitt og gjør meg bare mer og mer forvirret. Det skremmer meg veldig. Alt skremmer meg sånn om sykdommen. Det er så skummelt å ikke vite. Å gå rundt med den vonde følelsen av å ikke vite. Ikke vite noe som helst. Jeg blir helt sprø av disse spørsmålene som bare surrer rundt i hodet mitt og som aldri får noe godt svar bak seg. Det hjelper i hvert fall ikke noe spesielt for alt det tankekaoset som er.

Noen ganger er det bare så vanskelig å puste. Så vanskelig å konsentrere seg om her og nå. Det er så mye jeg lurer på som jeg ikke får svar på. Kanskje jeg ikke får svar på alle de hundretusen spørsmålene før jeg har klart å bli frisk igjen. Kjenne på den friheten igjen. Den friheten som jeg så sårt og så inderlig savner. Det er så vondt. Så inderlig vondt. Jeg vil så gjerne bare leve livet etter drømmene og målene mine, og bare kjenne på friheten? Følelsen av å være levende og litt sprø. Det å våge. Det å tørre å gjøre litt feil og være litt sprø. Jeg savner virkelig den følelsen. Den følelsen ga meg så utrolig mye. Den fikk meg til å føle meg levende. Følelsen av å leve av mitt indre mot.

Det er vondt når noe har kontroll over deg. Overtaket. Et godt grep. Det er en kamp hver eneste dag. En kamp å sloss mot anoreksien. Jeg vet den bare vil meg noe vondt, og det er derfor en ekstra utfordring å gå imot den. Jeg vet bare at jeg får hat mot meg fra anoreksien, og at jeg får kjenne det ekstra godt på kroppen da. Hele kroppen. Det er så vondt, og det er så vanskelig når anoreksien er sterkest. Hvordan skal jeg klare å være så sterk tilbake, når den tapper meg for alle krefter og absolutt all energi som bare finnes? Det er så vanskelig. Så sårt og så vanskelig. Det som er så vondt med det hele, er at anoreksien aldri gir opp. Det er noe jeg har merket veldig godt.

Det er derfor jeg må kjempe hele tiden og aldri gi opp, for at jeg skal vinne til slutt. Og det skal jeg. Jeg kjemper og sloss for å vinne. For å vinne tilbake kontrollen, styring og alt det gode som anoreksien har tatt i fra meg fra livet mitt. Det vil ta tid, og det kommer til å bli veldig vanskelig. Veien er enda lang. Veien er tøff å gå, men den er ikke umulig. Den er der, og det er det viktigste av alt. Det hadde vært enda verre om det ikke var mulig å bli frisk fra sykdommen. Da tror jeg at jeg ikke hadde hatt håp i det hele tatt. Håp og tro. Jeg prøver å holde fast ved håpet og styrken som jeg har innerst inne. Og det er på den måten jeg må kjempe også. Jeg må kjempe med kampviljen. Med all styrke.

Stop for a minute and breathe.

Noen ganger er det som om alt stopper opp. Jeg står fast på et bestemt sted, og jeg kommer meg ikke videre. Jeg kjenner usikkerheten i kroppen har et godt grep, og anoreksien skriker etter oppmerksomhet. Oppmerksomhet, styring og kontroll. Tre ord som beskriver alt. Det er så vondt å kjenne på at man ikke er sterkere. Innerst inne vet jeg at dette er noe jeg klarer å overvinne til slutt. Hadde det bare vært så enkelt, så hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Jeg hadde ikke hatt et så anstrengt forhold til mat og kalorier. Jeg hadde ikke kjempet mot tårene hver gang jeg spiser. Ting hadde vært så annerledes enn de er nå. Veldig.

Noen ganger står verden helt stille. Som om alt stopper opp litt. Som om alt bare stopper opp i ett sekund. I ett sekund som virker som all evighet. Det er vondt når man vet man må kjempe og gå imot noe som er så mye sterkere. Som om ingenting har en god effekt, uansett hva du prøver på. Som om det er noe som stopper deg, uansett hvor mye krefter du bare gir og kjemper med. Er det rart motivasjonen bare forsvinner da? Nei. Egentlig ikke. Jeg kjenner disse dagene er vanskelige. De periodene der jeg ikke føler noe som helst hjelper. Jeg kjenner bare frustrasjonen bygge seg oppover og oppover for hver eneste dag.

Jeg skal fighte. Kjempe. Sloss. Vinne. En dag vil det være jeg som tar tilbake kontrollen. Styringen. Alt.

Jeg vet aldri hva som venter meg eller hva jeg kommer til å møte på, og det er litt skremmende. Jeg vet ikke hvor sterk anoreksien kommer til å være når jeg går imot den neste gang, og jeg vet aldri hvor ofte den vil vinne over meg. Jeg kjenner jeg blir sint og oppgitt når det ikke er jeg som har overtaket. I de periodene jeg føler det er jeg som har mest kontroll, føler jeg også en form for mestring. Mestring og en slags lykkerus på en helt annen og riktig måte. Jeg føler meg så mye mer levende når jeg kan legge fra meg anoreksien og legge den litt til side. Jeg føler meg så mye mer fri. Den frihetsfølelsen er så fantastisk.



 

My weekend.





















Hvordan har din uke vært?

Dårlig dag

Jeg merker det veldig godt at dette er ikke min dag. Kroppen kjennes sliten og tankene er bare kaos. Det er så vanskelig å kjempe imot når anoreksien er så sterk som den er. Av og til så føles det som om den bare blir sterkere og sterkere for hver gang jeg prøver å kjempe imot. Det er kanskje ikke rart motivasjonen har vært på bunn i det siste, men den varierer så og si hele tiden. Det er nesten litt sykt å tenke på hvordan humørsvingningene er også, for det er det ingen tvil om. Det skal ikke så mye til for at dagen skal være veldig vanskelig og vond. Bare en liten nedtur eller negativ kommentar kan ødelegge alt.

Jeg kunne ønske livet hadde en angreknapp. En knapp der jeg kunne spole tilbake i tid. Jeg vil så gjerne oppleve den styrken jeg følte jeg hadde før. Da jeg var så bevisst og var helt klar for at jeg aldri skulle gi opp drømmene mine og det jeg så inderlig brente for. Jeg ga aldri opp. Det gjorde jeg ikke. Det var det pågangsmotet og styrken jeg hadde som alltid hjalp meg opp igjen på bena etter nedturer og vanskelige perioder. Nå kan jeg fort mistet motet og alt som finnes av motivasjon, og det er så utrolig frustrerende. Noen ganger føles det som om jeg bare står helt stille. At jeg ikke komme meg noe videre i det hele tatt.

Det er ikke rart at motivasjonen fort kan forsvinne helt når man ikke føler noe framgang etter å ha gitt alt man har. Det er kanskje ikke så veldig rart og det sier egentlig veldig mye i seg selv. Jeg merker at jeg har veldig lite energi også. Overskudd. Jeg føler jeg bruker opp all energi og alle krefter på alt det tankekjøret og tankekaoset som surrer rundt og bare gjør meg mer og mer forvirret. Det som gjør meg mer og mer forvirret enn jeg er fra før av. Av og til vet jeg bare ikke. Jeg føler meg bare så tom, samtidig som tankene er flere hundretusen. Jeg føler frustrasjonen aldri tar slutt. Usikkerheten. Ambivalensen. Alt er så utrygt.

Ambivalensen er så stor. Så sterk. Så vond å kjempe imot. Hva er riktig av meg å gjøre? Hvilken vei skal jeg ta, og hva er best av meg å gjøre? Det er så vanskelig å vite, for anoreksien gjør meg bare så utrygg og usikker. Så forvirret. Det gjør ikke situasjonen noe bedre akkurat. Når motivasjonen er langt nede og på bunn, så er det godt å ha noen rundt som hjelper meg å holder fast på motet og håpet. Jeg gruer meg veldig til å møte på de neste nedturene og utfordringene som står etter hverandre i kø nå, men jeg tror det blir godt for meg å komme over det verste. Jeg tror, at en dag, så vil jeg innse at det er bra jeg valgte rett.

En dag, vil jeg være glad for at jeg valgte å snu. For det skal jeg. Snu i riktig retning.

I came to win, not to loose. This is my fight. This is my war.



Det er så frustrerende når jeg sitter igjen med så mange spørsmål som ikke har noen svar. Jeg kjenner det gjør meg så forvirret og usikker. Utrygg. Den følelsen er virkelig ingen god følelse, og jeg kjenner jeg tappes av energi og krefter så utrolig fort. Det skal ikke så mye til, og jeg merker jeg har så mye sinne og frustrasjon inni meg. Det føles godt å være åpen om sykdommen og fortelle hvordan jeg føler det, men av og til så er det som om noe stopper meg. Som om alt stopper opp. Som om jeg ikke føler kroppen min. Som om jeg blir lam fra halsen og ned, og ikke kan røre meg. Å oppleve det er så skremmende. Så vondt.

Noen ganger kan jeg bare høre hjertet mitt banke. Ingenting annet. Noen ganger kan jeg så vidt kjenne bena mine. Føles lam. Hele kroppen. Noen ganger kjenner jeg det stikker skikkelig i hjertet og i magen. Det er da jeg prøver å holde motet oppe, og prøve å holde fast ved den positive innstillingen. Det er vanskelig, vondt og en stor utfordring i seg selv. Av og til så føles alt så uvirkelig. Som om jeg går å surrer i min egen verden. Som om jeg lever i min egen verden der kun anoreksien eksisterer. Det er så vondt, og jeg kjenner den samme smerten hver gang. Noen ganger så kjenner jeg kroppen er så utrolig slapp.

Noen ganger når jeg går, kjenner jeg at jeg ikke har mer krefter igjen til å gå flere skritt framover og videre. Som om jeg bare vil falle, eller stoppe helt opp. Det kan jeg ikke. Jeg må videre. Jeg må komme meg tilbake igjen. Gå videre til jeg kommer fram. Fram til mål. Slik er det med sykdommen også. Jeg kan ikke bare stoppe opp. Gå tilbake. Jeg må videre. Jeg må kjempe om hvert eneste skritt videre, og jeg må samle all mot og styrke som jeg møter på veien. Selv om jeg kanskje vil falle litt bakover og miste balansen, vet jeg at det blir bedre etter hvert. Ting tar bare tid. Det er bare noe jeg må lære meg å godta.

 

Dårlig periode og nedtur

Jeg kjenner kroppen er sliten. Lei. Tankene bare strømmer på og surrer rundt i hode og lager bare enda mer kaos. Enda mer kaos enn det er fra før av. Jeg kjenner motivasjonen ikke er helt på topp der den egentlig skal være, og lite søvn gjør meg bare enda mer sint og irritert. Jeg får vondt av dem rundt meg som må leve med meg på slike dager som dette, for dager som i dag er det jeg virkelig kan si ikke er de beste. Jeg kjenner jeg blir så fort sint på alt og alle i dag. Det skal ikke så mye til før jeg skriker og smeller i dører, men det er akkurat slik jeg føler meg i dag. Sint. Irritert. Frustrert. Lei. Jeg vil ta kontrollen tilbake.

Vi alle reagerer ulikt på ting vi opplever. Når jeg fikk beskjed om diagnosen min, satt jeg bare i stolen og smilte. Jeg kunne bare ikke tro det. Det kunne da umulig være sant, ettersom jeg var det feite, stygge, ekle monsteret som meg? Anoreksien hadde jo rett, så hvorfor snakket de om noe helt annet? Jeg forstod det bare ikke. Flere måneder etterpå, kom reaksjonene. Jeg hadde mange dager der jeg var sint og sur på alle rundt meg, jeg skrek, smelte med dører og jeg gråt. Jeg gråt mye, og aldri før hadde jeg opplevd den samme smerten som jeg følte akkurat da. Jeg følte meg så fortapt. Jeg følte meg så ensom. Jeg følte noe.

Jeg følte noe helt spesielt. Hva ville sykdommen bære med seg nå? Hvordan kom livet mitt til å være, og til å bli? Er det nå de første tårene kommer? Jeg husker jeg prøvde å være sterk. Hele tiden. Jeg ville jo vise til alle de rundt meg at jeg ikke kom til å gråte, for jeg ville jo ikke vise følelsene mine. Jeg ville jo vise at jeg ikke var lei meg, selv om jeg innerst inne var det. Jeg husker hvor vanskelig ting var da, og jeg husker det velig godt. Tårene var så vonde og så tunge. Jeg ville jo bare mer og mer ned i vekt, så hvorfor ville de stoppe meg? Det er vel en helt naturlig ting å ønske, er det ikke? Jeg ville bare ha det bra. Leve.

Det var første gangen jeg knakk i sammen etter beskjeden om diagnosen og sykdommen. At de etter hvert kalte det kronisk, fikk meg bare til å gråte enda mer. Jeg hater det ordet. Jeg opplevde til og med at noen fortalte meg at de ikke trodde jeg kom til å bli helt frisk igjen. Hvordan kan det være mulig? Når jeg hører at det er noen som har mistet troen, så mister jeg troen selv. Dette var ett nytt kapittel i livet mitt. Ett kapittel jeg aldri hadde sett for meg. Jeg trodde aldri jeg skulle høre denne diagnosen og sykdommen i journalen min eller i livet mitt. Aldri hadde jeg trodd det. Etter dette, har det skjedd flere ganger.

Sammenbrudd. Tårer. Kommentarer. Blikk. Spørsmål. Så mye.



Ambivalensen er stor

Ambivalensen er stor. Jeg kjenner anoreksien hate meg mer og mer etter hver gang jeg prøver å kjempe imot og være sterk tilbake. Like sterk som den er klarer jeg nok ikke å være, men jeg prøver. Jeg prøver å bite tennene sammen, og kjempe hver eneste dag. Jeg kjemper om å komme tilbake til den friske meg igjen, og til en bedre hverdag uten anoreksien. Uten et så anstrengt forhold til mat, kalorier, kropp, vekt og utseende. Hadde jeg bare hatt en angreknapp i livet, så hadde jeg gått tilbake til da det hele begynte og velge en helt annen vei enn det jeg gjorde. Hadde det bare vært mulig å spolt tilbake i tid, så hadde kanskje ting vært litt annerledes enn det er akkurat nå.

Det er så mye som skremmer meg. Som gjør så vondt. Hadde jeg hatt overtaket og hatt litt mer kontroll enn det anoreksien har, så hadde jeg kanskje hatt litt mer tro på meg selv også. Selv om veien er lang å gå, må jeg tenke på alle de jeg har rundt meg som støtter meg og som venter framme med mål. Der jeg en gang skal stå, og være stolt over meg selv for å ha vunnet over sykdommen. Jeg tror jeg vil kjenne styrken etter hvert etter all motstand som sykdommen har bært med seg, selv om jeg kunne ønske jeg hadde den styrken og den indre viljestyrken akkurat nå. Det er nå jeg trenger den mest. Det er akkurat nå jeg trenger all motivasjon og styrke for å vinne og ta seier.



Goodbye autumn, hello winter



















Høst eller vinter, hva er best?

Dont waste your life

Tenk så fantastisk det må være å våkne opp helt frisk. Spise en god frokost sammen med de du er glad i og de menneskene du virkelig bryr deg om. Tenk å slippe det tankekaoset og det tankekjøret når anoreksien herjer og styrer alt. Det er langt i fra enkelt. Tenk så fantastisk det må være å gå ut sammen med verdens beste venniner på en koselig resturant eller på en koselig cafè når det er kveld og det er skikkelig kaldt ute. Tenk så fint det må være å slippe all den panikken som anoreksien bærer med seg, og tenk så fantastisk det må være å slippe å tenke så mye over ingrediensene og hvor mye kalorier det er?

Livet som frisk er absolutt så mye bedre.

Tenk på den tiden man kaster bort. Tenk på å kunne styre livet sitt slik man selv vil og føler for er riktig, og tenk å kjenne på den friheten? Den friheten og den følelsen av å være frisk er noe jeg virkelig savner mest. Det er noe jeg savner mest av alt. Det er så vondt når anoreksien må være det første jeg må prioritere. Tenk å ha kontroll over eget liv? Tenk så fantastisk det må være. Tenk så herlig det er å være sin egen autopilot i eget liv? Det å kunne holde fast på den kontrollen og den styringen, og ikke ha disse dagene der man ikke kjenner noen krefter i kroppen, og de dagene der man ikke orker annet enn å sove?

Livet uten spiseforstyrrelser er det beste livet man kan ha.

Det er så lett for å miste kontrollen. Så lett for å bli ført inn i denne onde sirkelen. Denne onde sirkelen som er så utrolig vanskelig å komme seg ut fra. Aldri hadde jeg trodd det skulle bli så vanskelig som det er i virkeligheten. Aldri før hadde jeg trodd det skulle bli så vondt og så vanskelig å kunne spise igjen. Jeg lever i en helt annen verden. I en helt egen verden der kun anoreksien eksisterer. Tenk å våkne opp frisk og like hel med alle kroppsdelene på plass. Tenk så fantastisk det må være å slippe å psyke seg opp og gjøre seg klar for en kamp. Hver eneste dag. Det er så demotiverende å vite at anoreksien er så sterk.

Jeg vet det er vanskelig å godta seg selv for den en er, men vær så snill, tenk dere om før dere gjør noe. Om du bare ønsker å bli litt tynnere, kan du fort komme i denne onde sirkelen der anoreksien er en kontrollfreak og djevel som styrer og tar over alt. Tenk på det. Da er det jo bedre å være frisk, nyte livet, leve etter drømmene og målene sine, enn å leve med sykdommen som hindrer og ødelegger så mye som den gjør, er det ikke? Alle har noe positivt med seg akkurat som den en er, og tenk på det, dere. Prøv å sett pris på hver eneste bra dag dere får, og ikke ta det som en selvfølge. Tenk at du er unik, ingen er lik.

Dear God. If you can hear me know, please tell me the truth. Will I, one day in the future, disappear?

Jeg er lei av disse magesmertene som holder meg våken om natten, og som tapper meg for all energi. De magesmertene som gjør at jeg ikke orker annet enn å ligge under dyna og bare håpe på at dagen går fort over. Det er virkelig ikke de beste dagene jeg opplever, men slik er det jo for oss alle. Vi opplever alle både oppturer og nedturer, gode og dårlige dager. Da er det godt å vite at etter nedturene kommer det alltid en opptur før eller senere, og det kommer alltid bedre tider. Man må bare tro på det, og aldri miste motet eller bli motløs. Det er virkelig ikke noe enkelt, men det er heller ikke umulig. Det er godt å tenke på.

Tårene har bare strømmet på når jeg bare har sluppet ut all frustrasjon og sinne, og det har bare endt med flere tårer som har vært vanskelig å stoppe. Det gjør meg så frustrert å vite at det kun er mat, som nå er min verste fiende, kun kan gjøre meg frisk igjen. At det kun er det, som kan gjøre at magesmertene forhåpentligvis bare forsvinner? Jeg kjenner det stikker i magen, samtidig som det gjør det vanskelig å puste. Samtidig som det gjør det ekstra vanskelig med å fokusere og se framover. Enkelte dager er magesmertene som verst, og de dagene, er virkelig vonde. De dagene kunne jeg ønske jeg var uten.

Jeg prøver da å si til meg selv at det kommer til å ordne seg. At det kommer til å gå bra. At magesmertene kommer til å forsvinne en gang, og at de ikke er der for alltid. Jeg er så redd for at det er en av konsekvensene for sykdommen, og for at det kanskje er noe jeg må leve lenge med. Ingenting hjelper. Ikke en gang næring hjelper. Det er noen av de vanskeligste dagene, men heldigvis så har jeg så mange fantastisk rundt meg som hjelper og som gjør alt de kan for at smertene skal bli litt mindre. Av og til, så hjelper det med en liten tur ut også. Bare for å prate litt, og prøve å glemme smertene. Det hjelper.

De første gangene jeg hadde den samme magesmerten som jeg pleier å ha til vanlig, var jeg veldig redd. Jeg husker det veldig godt. Jeg visste ikke hvorfor, og jeg var så redd for hva det kunne være. Om det var noe kronisk som alltid kom til å være der som en stor plage og hindring for meg, eller om det var noe jeg selv kunne gjøre for å unngå de samme smertene. Nå har jeg på en måte blitt så vant til dem at jeg vet litt hva som hjelper for meg, og kanskje mange andre føler det samme. Å sove, ta en varm dusj og bare prøve å slappe av hjelper for meg. Men mest av alt pleier det å hjelpe best med å sove det bort.

Matlei og kaos

Det er aldri enkelt å følge kostplanen, og nå om dagene er jeg veldig matlei. Det er nesten ingenting som frister eller som er godt lenger, og det gjør meg veldig frustrert. Jeg vil så inderlig klare å vise de rundt meg at dette er noe jeg faktisk skal klare. Jeg vil så gjerne komme med gode nyheter når jeg snakker med psykologen eller ernæringsfysiologen. Det er nesten litt deprimerende å komme med de samme dårlige nyhetene hver gang, om at det ikke har gått så bra med matinntaket. Samtidig som de siste dagene har vært vanskelig sånn matmessig, så kjenner jeg litt mer motivasjon og styrke også. Jeg føler litt mer vilje.

Det kan jeg jo se på som en god nyhet, kan jeg ikke? Jeg håper jeg snart klarer å bytte ut nutridrink næringsdrikkene snart, for jeg innser at det er noe jeg ikke kan leve på resten av livet. Om jeg skal klare dette, og om jeg skal bli frisk igjen, så må jeg gi slipp på dette. Det blir ikke enkelt, men jeg tror jeg skal klare det til slutt om jeg setter meg små mål om gangen. Delmål hjelper meg i en liten grad, og det tenker jeg er bedre enn ingenting. Det hadde vært så fint om jeg klarte å spise litt mer nå som juletider kommer. Det hadde vært så godt for meg å kjenne den friheten der ikke anoreksien styrte og kontrollerte alt i meg.

Det virker så skremmende å gi slipp. Det virker så skummelt. Det er når jeg har en dårlig periode sånn matmessig anoreksien har en bra periode. Sykdommen er sterk når jeg prøver å være sterk tilbake, og det er da jeg virkelig kjenner det på kroppen. Det er spesielt vondt å drømme om dette om natten. Mareritt. Jeg kunne så inderlig ønske at det hele var en vond drøm om natten som jeg bare kunne våkne opp fra snart. Jeg er så utrolig lei sykdommen. Så utrolig lei av å ikke føle den friheten jeg så inderlig og så sårt savner. Jeg vil ha den tilbake, men jeg vet at for at det skjer, så må jeg kjempe og jobbe hardt mot målet.



Mørket













Helg

Jeg kjenner jeg er veldig klar for helg nå, og det er ingenting som er bedre enn det akkurat nå. Denne uka har vært ganske travel og mye å gjøre, og det kjennes veldig godt på kroppen. Jeg merker veldig godt hvor fantastiske lesere jeg har, og dere hjelper meg virkelig til å holde motet oppe. Dere kommer med så gode og varme ord, som virkelig gjør vonde dager enda bedre. Jeg håper denne helga blir bedre enn de siste helgene jeg har hatt, for dem kan jeg ikke akkurat skryte av. Jeg vet ikke helt hva som er planene for denne helga, men jeg har en veldig god følelse på at det kommer til å bli en bra helg. Det er så herlig.

Jeg har alltid vært innstilt på at skolen er noe jeg skal klare å fullføre, men nå er jeg veldig redd. Jeg er veldig redd for at jeg ikke skal klare å fullføre, og selv om jeg ikke går alle skoledager, så er dette noe jeg virkelig ønsker å klare å komme meg gjennom. Jeg skal ha en del samtaler i neste uke den uka som kommer, så får jeg se hvordan det går og hva som skjer videre. Jeg føler det er alt for mye å gjøre akkurat nå, og det stresser meg utrolig mye. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om alle måltidene og matinntaket jeg skal ha hver eneste dag. Jeg kjenner jeg blir så frustrert og irritert. Jeg vil ikke at anoreksien hindrer.

For å få opp humøret litt, og for å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i akkurat nå, skal jeg prøve å gjøre mye av det som ?fyller? meg og gjøre minst av det som tapper meg for all energi og krefter. Jeg skal bake, gå kveldsturer der jeg skal ta en del bilder som jeg skal vise dere etter hvert. Det er jo bedre at man prøver å ha et positivt fokus, enn å grave seg ned i alt det negative? Denne helga skal bli fin, og jeg skal ikke la anoreksien ødelegge denne gangen. Jeg håper jeg er mindre kvalm de neste dagene, for da kan jeg gjøre så mye mer utav dagene også. Det er virkelig en herlig følelse. Å bare kjenne på den friheten.



"Jeg er aldri god nok"



Det er en god følelse når man føler man får mye ut av dagen, og denne dagen tror jeg blir slik. Jeg skal blant annet til legen en liten tur, jeg skal ha samtale med psykologen og jeg har en rekke lekser og skolearbeid jeg må ta igjen som jeg ikke har orket og hatt tid til å gjøre. Når det gjelder skolearbeid kjenner jeg veldig mye press og mange krav, og det stresser meg egentlig veldig. Jeg har så inderlig lyst til å klare dette skoleåret, slik at jeg er enda ett skritt nærmere drømmen min og drømmeyrke. Jeg syns det er veldig vanskelig enkelte dager, men jeg syns også at det er en veldig god følelse å komme seg ut.

Jeg syns det er en veldig god følelse å være på skolen og bare få bort alle tankene fra sykdommen. I hvert fall deler av det. Jeg føler meg så mye mer fri når jeg er sammen med de herlige menneskene jeg møter der hver eneste dag, og det er virkelig godt å få le litt og kjenne på den gode følelsen innerst inne av å smile. Når jeg er på skolen, tenker jeg ikke så mye på sykdommen og alt det anoreksien bærer med seg av det vonde. Det er virkelig godt å legge den litt til side, men når jeg føler meg veldig dårlig, så skal det ikke så veldig mye til før tårene strømmer på. Da er det ekstra godt å vite at jeg har så mange rundt.

Jeg kjemper hver eneste dag. Hver eneste dag er en kamp for meg. Hver eneste dag er en kamp, selv om den er litt bedre enn enkelte dager. Alt er en stor utfordring for meg. Måltidene. Det å være samen med andre å spise. Alle de utfordringene anoreksien bærer med seg. Jeg prøver å høre etter hva fornuften sier til meg, og tenke på hva jeg ville gjort om jeg var frisk. Om jeg ikke var spiseforstyrret. Det hjelper litt, men jeg er alltid redd for å ta feile valg eller ikke være god nok. Det er så frustrerende å sitte igjen med den vonde følelsen av å aldri gjøre noe som er bra nok eller godt nok. For anoreksien er ingenting godt nok.

Jeg er aldri god nok for anoreksien, selv om jeg følger etter den. Den nekter å la kroppen innta næring og nok væske, og den skriker hver gang jeg prøver å gjøre ting litt vanskelig for den. For sykdommen. For anoreksien. Jeg kjenner sykdommen river i meg når jeg har vært flink til å følge kostlisten, og det gjør at jeg mister litt balansen og kontroll. Den følelsen er vond, og det er virkelig ikke noe jeg unner noen som helst person. Denne sykdommen er det ingen som helst person som fortjener å ha. Som fortjener å oppleve. Jeg gir aldri slipp på håpet og troen. På motet mitt. Det skal ikke anoreksien få lov til å ta. Stjele.

 

My weekend



















Hvordan har deres uke vært hittil?

Kontroll og styring.

Jeg kunne ønske det var jeg som hadde overtaket. At det var jeg som hadde større kontroll og styring i livet mitt. Det er så vondt å tenke på hva anoreksien ødelegger for meg akkurat nå. Så vondt å føle seg så svak og maktesløs. Å bli frisk er ikke noe som skjer over noen få sekunder eller over noen få dager, det tar tid, og det er en lang og hard prosess. Det er noe jeg har lagt godt merke til. Jeg kjenner jeg blir så frustrert når det ikke er så mye jeg kan gjøre for å bli frisk igjen. Jeg kjenner jeg blir så desperat etter gode dager og oppturer som gjør ting litt bedre og lettere for meg. Jeg kjenner all frustrasjon bli større og større.

Jeg kaster bort tiden min på sykdommen nå. Den tiden der jeg heller skulle vært ute sammen med venner, feste, reise, dra rundt omkring for å oppleve mer av livet. I stedet for å gjøre det, sitter jeg igjen med sykdommen. Den sterke motstanden som anoreksien kommer med. Jeg er glad for at jeg klarer å komme meg ut i verden når jeg føler meg bra, men det er ikke så ofte jeg føler det er jeg som har overtaket. Det er ikke så veldig ofte jeg føler jeg har større kontroll enn det anoreksien har. Anoreksien vil bare se vekttap og vektnedgang, ikke vektoppgang. Om det skjer, blir bare motstanden og det vonde i enda sterkere grad.

Jeg skal klare dette. Jeg skal klare å stå ut dette løpet, og til slutt skal jeg vinne. Jeg vet ikke når, men jeg nekter å la anoreksien ta motet og håpet fra meg. Ett sted må grensen gå, eller hva? Det er vondt for de rundt meg at dette ikke går så fort framover. Jeg forstår det så utrolig godt, men det er ikke noe jeg kan forandre eller endre på. Så lenge jeg får den tiden jeg trenger, så skal jeg vise alle dem jeg har rundt meg at dette er noe jeg skal klare. Jeg skal vise alle dem som har mistet tro på meg og forlatt meg. Jeg skal vise dem at jeg kan klare det jeg vil, når jeg faktisk virkelig kjemper for det. Jeg har lovet å vinne. Ta seier.







En dårlig dag

Anoreksien river i meg. Jeg kjenner det gjør vondt i hele kroppen, og uten å vite hvordan denne dagen kommer til å bli, er jeg ganske så sikker på at det ikke blir en bra dag. Det er ikke første gangen jeg har slike dager som dette, der jeg så vidt våger å se meg selv i speilet, blir sint og irritert på alle rundt meg og bare er i dårlig humør og i dårlig form. Jeg hater den følelsen når kroppen skriker etter mat. Det forferdelige matsuget. Jeg forstår jo det så godt, og jeg vet jo hvordan jeg skal spise, det hjelper bare ikke noe som helst for meg uansett hvor mange det er som forteller meg at jeg må spise. Det hjelper meg ikke.

Det er vondt når anoreksien får meg til å snu ryggen mot dem som sårt prøver å hjelpe meg ut fra sykdommen. De som vil at jeg skal bli frisk. Jeg prøver å komme med noen kommentarer som blir mer positiv for dem enn negativ, og jeg sier ofte det blir bedre, og jeg skal klare det, jeg trenger bare tid på meg nå. Det blir jo bedre med tiden for dem som våger å tro. Jeg gjør det. Jeg våger å tro at det en dag blir litt lettere og bedre, men det er vanskelig å akseptere at dette er noe som alltid kommer til å være med meg videre resten av livet. Sykdommen og anoreksien vil på en måte alltid påvirke meg. Liten grad, stor.

Jeg smiler, og sier at dette skal gå bra, jeg har full kontroll over dette - stol på meg. Hvem er det egentlig som har overtaket nå? Hvem er det egentlig som sier at jeg har kontroll? Er det anoreksien som snakker for meg, eller er det faktisk meg? Den friske. Jeg må begynne å fokusere mer på den friske meg, og sette opp enda flere ting på motivasjonslista nå. Jeg har opplevd at det har vært en positiv effekt og at det har hjulpet meg litt til å faktisk ta steg framover. Det er ingen tvil om at jeg er lei av alt som har med anoreksien å gjøre nå, men da er det ekstra vondt når den prøver å trigge meg og gjøre det godt for meg.

Alt er så dobbelt. Så tosidig. Så ambivalent. Jeg prøver å lytte etter fornuften og tenke på hva jeg som frisk ville gjort, men da er det så vanskelig å velge det rette når anoreksien er så sterk imot. Jeg prøver å sette meg små mål om gangen, og jeg prøver å være målbevisst hele tiden. Jeg håper bare at når ting blir litt lettere og bedre, og når det går litt bedre med maten og måltidene, at jeg tør mer og våger mer. At jeg ikke blir lei meg når jeg viser meg for andre når jeg går ut. At jeg smiler til meg selv når jeg ser meg selv i speilet, og at jeg våger å ta på meg andre klær enn store klær for å skjule kroppen. Jeg håper så inderlig.



Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Månedsoppdatering
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits