lifewitheatingdisorders.blogg.com -

Sykehuset



I dag skal jeg en tur p sykehuset igjen, og jeg merker at ting er litt annerledes n. Jeg hadde et lite hp om at jeg skulle klare flge kostlistene litt bedre enn jeg har gjort n tidligere, og jeg flte jeg faktisk var litt p vei oppover. Noe skjedde som fikk meg til falle litt tilbake og snu igjen, men det skal jeg gjre noe med. P sykehuset i dag skal jeg nok en gang ta en del prver og se hvordan kroppen min er og har det, og hvordan blodprvene ligger an. Jeg hater det virkelig, men jeg fler jeg ikke har s veldig mange andre valg. Jeg tror jeg skal sjekke hjertet mitt ogs, men det er jeg ikke helt sikker p enda. Tiden vil vise. Jeg vil s gjerne gjre de rundt meg stolt. Jeg vil s gjerne vise dem at dette er noe jeg klarer og at dette er noe jeg fler jeg har kontroll p. Nr jeg frst fler jeg har kontroll, er alt i ubalanse.

Jeg mister kanskje litt fotfeste, og det gjr meg bare mer og mer redd. Mer og mer usikker. Utrygg. Usikker. Det er da ambivalensen surrer rundt og gjr mer bare enda mer sint og forvirret, og jeg vet virkelig ikke hva som skal til for at jeg skal fle meg sett. Hrt. Lyttet til. Mange spr meg hvilken hjelp jeg fr, og mange som vet hvilken hjelp jeg fr har virkelig tro p at dette er noe som kan hjelpe meg til bli helt frisk igjen. Det er vanskelig godta og det er vondt tenke p det. Det er kun mat som kan gjre meg frisk igjen, og mat er tross alt en av mine verste fiender. Jeg hater alt som har med mat gjre n, og jeg er s utrolig lei. S lei at ingenting av maten frister. Kanskje det flytende, men det er jo ikke s mye energi eller s mye nring i akkurat det. Det er derfor jeg m jobbe hardt framover n.

Jeg m virkelig kjempe og ikke stoppe opp. Noe som jeg ble litt stolt over for noen dager siden, var en stor seier for meg. Jeg lagde god frokost, middag, lunsj og kvelds til familien, og jeg satt sammen med dem og fulgte hele kostlisten som jeg hadde.

Jeg hper p flere slike dager, og at det gjr at jeg har mot nok til ta framskritt.

A life without friends are like a summer without sun.



Det er s godt ha s mange rundt meg som sttter og som prver hjelpe. Alle smil, positive kommentarer, gode ord og alt som er av ros. Jeg syns det er trist at noen tenker at jeg bare vil ha oppmerksomhet nr jeg er pen om sykdommen. Det er virkelig ikke slik det er, jeg velger vre pen om sykdommen fordi jeg vet jeg kan komme langt med det. Jeg vet jeg kan komme meg ut av hverdagen som spiseforstyrret nr jeg ikke stenger alt det vonde anoreksien har komme med inni meg, og jeg prver alltid gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Dette er virkelig noe jeg kjemper hardt for. Jeg har s mange drmmer og ml i livet. S mye som holder meg oppe p begge bena. Hadde jeg ikke hatt drmmene og mlene mine som jeg har n, s hadde ting vrt enda vanskeligere.

Klart det er en utfordring kjempe for dem nr sykdommen tar s stor plass i livet mitt og i hverdagen som den gjr, men jeg gir ikke opp likevel, fordi jeg vet at anoreksien ikke fortjener vinne. Den fortjener ikke vinne over noe som helst, eller over noen som helst person. Den er virkelig ikke verdt det, og hadde det bare vrt s enkelt flge den kostlista som jeg m flge hver dag, og hadde det bare vrt s lett, s kunne jeg snu. Den dagen jeg kommer til klare snu, kommer en gang. Jeg vet aldri nr, men jeg vet at den kommer. Jeg vet det vil kreve veldig mye mot. Jeg m trre og ha mot til vge. Ha mot til vge spise mat sammen med andre, og ha mot til trre det takle de utfordringene som str i k og etter hverandre.

Det er i hvert fall ikke mangel p utfordringer, og det er virkelig ingen god flelse som jeg ofte sitter igjen med. Det er derfor den mestringsflelsen er s utrolig viktig. Ah, jeg kjenner jeg blir s inspirert nr jeg snakker med spesialisten som jeg har snakket med noen ganger n. Det ha mot er s utrolig viktig. Har jeg mot nok til trre? Har jeg mot nok til vge? Jeg vet ikke om jeg har mot nok akkurat n, men jeg m kjempe for det. Jeg m kjempe for meg selv, for livet mitt, for de rundt meg, og for framtiden og drmmene mine. Jeg vil s gjerne hjelpe andre mennesker som er i samme situasjon som jeg er i n, og jeg vil s gjerne spre glede rundt meg. Kanskje ved holde foredrag? Det er virkelig ikke enkelt nr man er spiseforstyrret og skal prve spise s normalt som mulig, men det er heller ikke umulig.

Det er det jeg prver tenke mest p akkurat n. Jeg m prve fokusere p det friske livet mitt, ikke s mye det syke.

En vond flelse



I det siste har jeg tenkt veldig mye p konsekvensene av sykdommen og p hvilken mte den delegger kroppen min. Det er vondt tenke p og vanskelig godta ting slik som de er n, og det gjr meg bare mer og mer forvirret nr ambivalensen herjer og styrer p slik som den bare vil. Jeg er s lei av ikke vite hva som er rett og galt av meg gjre, og jeg er s utrolig lei av surre rundt i mitt eget tankekaos som anoreksien lager til. Lei av fle meg maktesls og s svak. Jeg vkner hele tiden fra vonde mareritt som at jeg plutselig besvimer og aldri vkner igjen. Det er s utrolig skremmende ha alle disse marerittene. Jeg kunne nske jeg en dag vknet opp og s at dette bare var et mareritt. At det ikke var virkelig. At jeg bare hadde hatt en kjempe lang og vond drm i s lang tid som sykdommen har vrt en del av meg.

Jeg merker at jeg tenker tusen tanker nr jeg gr i gangene p Sykehuset nr jeg er innom der for ta prver eller for ha samtale med ernringsfysiologen. Det fles s utrolig rart. Det er ikke her jeg vil vre. Jeg fr tanker tilbake til sist gang jeg besvimte og vknet med drypp og veneflon stukket i armen. Den lange slangen og posen som skulle gi meg nok vske slik at kroppen ble litt friskere og formen litt bedre. De gangene jeg fler meg sterkere enn anoreksien, er virkelig gode ha. Jeg fler meg s mye mer fri da. Den friheten jeg s srt og s inderlig savner ha. Den friheten jeg savner kjenne p hver eneste dag. Tenk s fantastisk det blir vre frisk. Slippe alt kaos. Slippe alle mulige bekymringer og alt det andre vonde anoreksien brer med seg. Tenk s fantastisk det m vre i drmmeland.

En dag skal jeg komme dit. Til drmmeland der livet er noe helt annet enn smerte og sykdom. Til drmmeland der det ikke finnes noe som heter spiseforstyrrelser og anoreksi. Der man kan sveve fritt og bare leve livet slik man vil.

Svar p Ukas sprsml

Hva er favoritt klesplagget ditt? et klesplagg som gjr at du fler deg spesiell og ekstra fin?

Una B: Knits+elle girl and teenvogue features! REMEMBERING SUMMERSit & listen. ?

Det m vre tykke gensre med god ull. Jeg elsker virkelig varme gensre, spesielt n om hsten og vinteren. Ogs liker jeg veldig godt g med hals. Haha. Er skikkelig avhengig av det n.

Hva er det tffeste i hverdagen?

Det varierer litt fra dag til dag, men det tffeste i hverdagen er spise. Spise regelmessig og sitte sammen med andre spise. Jeg syns det er kjempe tft og veldig vanskelig flge kostlisten ogs, og jeg syns det er veldig vanskelig leve s normalt som mulig. Skjule sykdommen. Det er veldig vanskelig nr anoreksien er sterk og har en stor motstand, men av en eller annen grunn, s klarer jeg komme meg gjennom hverdagen. Det er veldig tft mte p kommentarer, sprsml og blikk ogs, og jeg merker veldig godt at det ikke skal s veldig mye til fr dagen skal bli vond.

Hva gjr deg glad?

BODIE and FOU★ Le Blog: Inspiring Interior Design blog by two French sistersJust be yourself; there is no one better.♥en bola de cristal Det er mye som kan gjre meg glad. En klem, gjre andre glad, bake, fotografere, overraske andre, shopping, sn, vinter, snowboard, lage mat, vre sammen med venner og familie, vinter, flelsen av mestring osv. Det trenger ikke vre s store gleder, men sm gleder i hverdagen som jeg mter p.

Hva er det beste du har opplevd siden du ble syk?

Det beste jeg har opplevd som syk, er vel vanskelig komme p. Men jeg kan vel si at jeg ser p livet helt annerledes n. Jeg tar ikke en god dag som en selvflge lenger, noe jeg gjorde fr som frisk. N setter jeg mer pris p livet, selv om jeg er syk og har en sykdom. Jeg har ftt ett mye tettere forhold til familien min og vennene mine, og jeg har lrt veldig mye om kosthold og slikt. Det er vel det jeg kan komme p som har vrt bra.

Hvordan fr du hjelp?

Jeg snakker med psykolog, har ofte timer hos lege og jeg er en del p sykehuset og har noen samtaler der. Videre vet jeg ikke hva som skjer og om jeg skal ha en annen hjelp eller noe mer.

Har du mistet venner etter du ble syk. eller sttter de du forhpentligvis hadde deg?

Jeg har mistet noen venner etter at jeg ble syk, men de nrmeste og de jeg har kjent veldig lenge og i mange r sttter meg og er der hele tiden for meg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem, og det betyr veldig mye for meg. Selvflgelig har det vrt tft og veldig vanskelig for dem, og jeg hper bare at de forstr hvor glad jeg er i dem og hvor mye jeg virkelig bryr meg om dem. Bedre venner kunne jeg ikke hatt. De som har sttt meg nr hele tiden viser bare at de er ekte venner. De som jeg har mistet har bare gitt meg et helt annet synspunkt for dem. Jeg vet hvem jeg stoler p n. Men selvflgelig, det har vrt veldig trist miste noen p grunn av sykdommen.

bestevennen din?

Vanskelig velge ut n, har s mange :-)

hvor gammel er du?

Jeg er snart 18 :-)

beste minne?

Har s mange, s det blir garantert helt umulig velge.!

beste du veet?

Winter is beautifulSmile!Te lo vendo en cuotas

Det beste jeg vet er kvalitetstid sammen med herlige mennesker, en kveld der jeg bare slapper av med favorittfilmene og favorittseriene, bake, fotografere, vinter, shopping, fle mestring, glede andre +++

Hvordan har du det for tiden?

Det gr veldig opp og ned, og det varierer hele tiden. Jeg har mange drlige dager og merker veldig godt det n den siste tiden. Jeg vet aldri hva jeg mter p, og jeg har lagt godt merke til at det ikke skal s veldig mye til fr dagen skal bli veldig vanskelig og tff.

Kommer du noen gang til ikke vre anonym?

Kanskje? Jeg har faktisk tenkt litt p det. Grunnen til at jeg er anonym n er fordi jeg ikke fler meg helt klar for alle sprsml og kommentarer som jeg vet jeg vil mte p en eller annen gang. Jeg gjr det ogs ovenfor familie og venner.

Hva er din strste motivasjon for klare bli "frisk"?

Jeg savner vre frisk. Det er veldig mye som motiverer meg til bli frisk igjen, men noen ganger s er ikke det nok motivasjon. Jeg tenker ofte p fullfre skole og utdanning som en stor motivasjon. Mer tid sammen med venner, familie, f oppleve mer av det positive og bare det kunne spise uten kjenne angsten og den panikken. Jeg tenker ogs mye p at jeg slipper ta s mange prver og blodprver som frisk, og det er virkelig en stor motivasjon for meg.

Hvor gammel var du da du fikk denne sykdommen?

Jeg var 16 r.

En vond flelse

Jeg kjenner selvtilliten synker og blir lavere og lavere. Om jeg ikke hadde noe jeg skulle gjort hver eneste dag, s hadde jeg kanskje ikke rrt meg utav senga. Noen ganger orker jeg bare ikke vise meg foran andre. Jeg kjenner konstant denne vonde flelsen. Jeg kan fort begynne skrike til dem som snakker med meg, og jeg orker egentlig ikke gjr noe spesielt disse dagene. Ikke engang se meg selv i speilet. Jeg trodde ikke det var mulig hate kroppen sin s mye som jeg gjr akkurat n, og det er s vondt tenke p. Det er s vondt tenke p at det er slik det er. Jeg merker at det ikke skal s veldig mye til fr dagen skal bli enda drligere, og det kan for eksempel bare vre noen sm kommentarer.

Noen dager ligger jeg bare under dyna og krller meg sammen. Trene strmmer p, og jeg setter p litt musikk og leser litt i MAG. Jeg fler meg skikkelig slapp og trtt disse dagene ogs, og energien er helt hpls og elendig. Motivasjonen til gjre noe ogs. Jeg kjenner alt skolepress gjr ting enda verre, og med tanke p at jeg ikke er der alle dagene i uka, s burde jeg vel egentlig klare det? Det er alltid noe gjre. Og da mener jeg alltid. Hver eneste dag, prver jeg ta alt med et smil. Jeg prver kjempe meg gjennom alt som skal gjres og alle de gjremlene som br gjres og fullfres. Jeg har ikke noe motivasjon i det hele tatt. Det er s frustrerende. Jeg kjenner jeg blir s oppgitt over meg.

Jeg vil ikke skuffe de rundt meg. Jeg vil ikke at dem skal vre frustrert og sinte p meg, men jeg kan ogs forst dem veldig godt. Jeg tror jeg hadde vrt litt frustrert hvis jeg hadde vrt i samme situasjon som dem. Jeg mter p gode og drlige dager, oppturer og nedturer. Det er slik det bare er n. Det er sannheten og slik virkeligheten er. Jeg kan ikke gjre annet enn prve hardere og hardere hver eneste dag, og jeg prver. Jeg skal love dere at jeg prver vinne over sykdommen hver eneste dag, men noen ganger s m jeg bare godta at sykdommen vinner. Noen ganger s er den bare sterkere. Noen ganger og noen dager s taper jeg bare, men til slutt, og p sikt, s vil alt bli bedre. Det vet jeg bare.



Svarene p ukas sprsmlskal jeg svare p i kveld, s de kommer litt senere.

Som et slag i magen

"Det er s godt se at du har det s bra, du ser s mye bedre ut n". Hvem har sagt at jeg har det bra? Om det har komt fra meg, og om jeg selv hadde sagt det, s hadde jeg vel kanskje visst det? Det er som et slag i magen hver eneste gang disse kommentarene dukker opp. Anoreksien tar det ikke som positivt i det hele tatt, og det er det som er s vondt og vanskelig. "Det er s godt se at du har lagt p deg og gtt opp i vekt". Trene bare renner. Slike kommentarer kommer bare s uforventet. Jeg forventer egentlig ikke at alle skal forst meg, men likevel, slike kommentarer gjr bare ikke ting noe bedre for meg. Jeg vet de bare vil meg godt, men da er det s ekstra vondt hre dem fortelle hvordan jeg har det. Det gjr s vondt, fordi det er s langt i fra sannhet.

Det er ikke slik det er eller slik jeg fler det. Det er ikke slik virkeligheten er. Jeg ser det p som veldig annerledes. Jeg ser aldri det andre ser. Jeg kan ikke forst at dem kan snakke om meg og beskrive meg som tynn. De kan de umulig snakke om meg? Jeg er jo ikke tynn? Jeg kjenner jeg blir s frustrert. S frustrert og oppgitt over meg selv. Nr jeg grter blir jeg ofte sint p meg selv. "M det vre s vanskelig stoppe disse jvla trene, og er det s forbanna vanskelig bare spise litt mat? Skjerp deg!" Jeg prver hre mest p fornuften og ta de rette valgene, men det er langt i fra enkelt. Jeg vet ikke lenger om jeg smiler fordi jeg kjenner at jeg er glad eller om jeg bare gjr det for skjule trene eller det triste ansiktsuttrykket. Jeg vet ikke om hvem som har mest kontroll her.

Det er s vondt hre disse kommentarene. Egentlig vil jeg bare skrike til dem og prve fortelle det p en mte som de forstr. Kanskje de slutter komme med disse kommentarene hvis jeg viser dem at det er s srende for meg som det faktisk er? Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting. Jeg vet ikke om jeg har gtt opp i vekt, men det fles ut som det. Jeg hater det. Ord kan ikke beskrives. Jeg kjenner bare hatet skrike imot meg, anoreksien ogs. Den skriker og hyler imot meg. Det er s vondt g rundt med denne usikkerheten. Alle andre sier jeg ikke m bekymre meg. Alle andre sier at jeg ikke har gtt opp i vekt, og da blir jeg s forvirret. Anoreksien skriker til meg og vil bare se vektnedgang. Det er som om verden raser sammen for meg nr jeg tenker p det og nr alle sier.

Jeg klarer ikke se p vektoppgang som noe positivt, selv om jeg innerst inne vet at det bare er positivt for meg og bra. Jeg vil ikke tro det, s jeg hper jeg ikke har gjort det. Jeg nekter tro det om det stemmer. Det vil gjre s vondt for meg. Jeg vet det er vanskelig for andre og de rundt meg forst sykdommen og vite hva en skal si og gjre, og det er mye jeg selv ikke forstr. Av og til skjnner jeg bare ikke hva jeg holder p med eller driver med. Av og til kunne jeg bare nske at ingen s meg. At jeg var litt usynlig for dem. Jeg hater jo g rundt vise meg for andre. Jeg hater det med tanke p den lave og drlige selvtilliten jeg har. Aldri fr har jeg hatet kroppen min s mye som jeg gjr n. Aldri fr har jeg hatt s lav og s drlig selvtillit. Jeg skjnner ikke.



Weak today, stronger tomororrow


Jeg tenker ofte p tiden fr jeg ble syk. Fr anoreksien snek seg innp livet mitt, og tok del av det. Tiden fr jeg hadde en sykdom som kontrollerte og styrte mye i livet mitt og hverdagen, og jeg kjenner det blir en utfordring hver eneste gang jeg kjenner den vonde klumpen i halsen. Den er s vond svelge, for jeg vet at trene plutselig kan komme. Jeg kan bare ikke vre sterk hele tiden, og enkelte dager kjenner jeg at jeg har null energi og krefter. Da vil jeg egentlig bare ligge i senga og stirre med ynene opp i taket, og bare ligge der resten av dagen. Tiden gr s sakte nr anoreksien er p sitt sterkeste. Tiden str da stille. Det er s mye jeg tenker p som jeg savner. Det er vanskelig nr jeg har dager der anoreksien styrer alt og kontrollerer absolutt alt i hverdagen, og det er som oftest da jeg fler meg svak og maktesls. Langt i fra sterk.

Jeg kunne bare nske at jeg slapp alle disse tankene og bekymringene som har sammenheng med mat og kalorier. Utseende og vekt. Fremdeles vil jeg bare mer og mer ned i vekt, og nr jeg forteller alle dem jeg har rundt meg at jeg har kontroll, s tror de aldri p det. Jeg har jo kontroll, har jeg ikke? Alt blir plutselig s usikkert, for det skal virkelig ikke s mye til fr anoreksien har strst makt. Det monsteret inni meg. Jeg savner kunne smile til meg selv i speilet, og det kunne kle p meg finklr og pynte meg. Bare vre fornyd, og fle meg fin. Det er vondt vite at det alltid kommer fram mye negativt nr jeg ser meg i speilet hver eneste gang, og av og til s bare orker jeg ikke. Av og til s bare prver jeg unng det jeg vet fr meg i drlig humr, og det tenker jeg jo er veldig bra. Det er jo egentlig veldig positivt.

Jeg kunne bare nske at jeg klarte styre anoreksien litt bedre, og at det var enklere bli frisk og komme seg ut fra sykdommen. For dette er en sykdom jeg virkelig ikke unner noen som helst person. Ikke min fiende. Jeg savner friheten. Det kunne g skritt for skritt, uten vre sliten. Uten ha alle disse tankene og sprsmlene i hodet som bare strmmer p og surrer rundt for gjre meg forvirret. Fr var det ingen sprsml om hvordan jeg klarte holde begge bena i bakken, og det holde meg oppreist. Holde balansen. N er det faktisk et sprsml som kommer stadig fram, og det gjr meg bare mer og mer frustrert nr jeg ikke klarer finne et godt nok svar. Alt som var bra i livet uten sykdommen, savner jeg. Jeg savner kunne spise sammen med andre, uten f helt panikk etterp eller ha drlig samvittighet.

Jeg savner oppleve noe nytt, reise, dra oftere i familiebesk, ha mer overskudd og energi til trening, den gode konsentrasjonen jeg hadde fr, flelsen av mestring, ha overskudd til de menneskene jeg har rundt meg som betyr s utrolig mye for meg, og det g barbeint i sanden p stranda en varm sommerkveld, uten fle skam for kroppen og hvordan jeg ser ut. Jeg har mistet s utrolig mye, som jeg kunne nske jeg bare kunne ta fort tilbake igjen. Om jeg bare kunne, og om det bare hadde vrt s enkelt som det hres ut til, s hadde jeg gjort det med en gang. Da hadde alt vrt s annerledes enn det er n. Alt.

Let the rain comes. Let the tears stream down my face. I cant hide these feelings. It hurts. It's just pain.

Noe som er veldig vanskelig for meg uansett hvor mange ganger jeg har vrt gjennom det, s er det sitte sammen med andre spise. Ambivalensen irriterer meg, og det er bare helt kaos i tankene. I dag nr jeg var i familiebesk og middagsbesk, har bare tankene surret rundt i hodet mitt. Kommentarene, blikkene og pratingen etterp er nesten alltid verst av alt. Selv om de fleste godtar situasjonen min slik som den er n, og selv om de godtar og forstr at det er veldig vanskelig for meg spise, s er det ikke alle som vet om det enda. S uansett, s dukker det alltid opp nyskjerrige og vanskelige sprsml. Jeg kjemper hardt for klare leve s normalt som mulig. Jeg prver legge sykdommen litt til side, spesielt nr jeg er sammen blant andre.

Jeg vil ikke at det skal delegge for noen som helst person, og jeg vil ikke at sykdommen skal vre i veien for noe. Den drlige samvittigheten er virkelig ingen flelse jeg nsker ha, s jeg prver bare tenke positivt, og ikke la anoreksien snakke for meg. Spesielt er det vanskelig for meg si nei, ettersom jeg fler det blir s uhflig ikke smake p all den gode maten som er laget til og satt fram p bordet. Hva vil de tenke om meg? Hva tror de egentlig at jeg holder p med? "Ta deg litt salat, du. Der er det nesten ingen kalorier". Jeg prver samle mot nok til si noe som helst, og jeg prver snakke meg bort fra kommentaren som stadig kommer fram. Av og til orker jeg bare ikke komme med slike drlige unnskyldninger for ikke forsyne meg med maten som str framme og helt klar p bordet.

Av og til orker jeg bare ikke sitte med den drlige samvittigheten jeg har ovenfor andre. Den hakker p meg. Gjr meg vondt. I stedet for sitte med den vonde klumpen i magen og den ubehagelige flelsen, prver jeg ikke drepe stemningen. Jeg pleier alltid da sprre om det er noe jeg skal servere. Jeg vet de bare prver hjelpe meg, og jeg vet de bare vil meg noe godt. Da er det s vondt for meg vite at ikke hele meg klare samarbeide og g i den riktige retningen, og at jeg ikke vet hva som skal til. Anoreksien er p en mte en stor del av meg. En stor del av livet mitt, som dessverre har vrt der en god stund n. Den har et godt grep, og nr jeg skal prve komme meg unna den, m jeg p en mte finne meg en ny identitet. Jeg vet det hres helt sprtt og galt ut, men slik er det.

Det er slik det fungerer og det er slik spiseforstyrrelser er. For bli frisk igjen, s m jeg g i kamp med meg selv. Med og mot meg selv. For bli frisk igjen, m jeg g imot anoreksien. Jeg m gjre mye som kommer til bli veldig vanskelig, noe som gir et resultat videre til at jeg fr kjenne det godt p kroppen. Ikke for glemme all tankekaoset og den enorme ambivalensen. Er det rart jeg fler meg utrygg og usikker? Er det rart jeg m tenke meg godt om jeg har mot nok og styrke nok? Nei, egentlig s er det ikke s veldig rart. Jeg vet at det kommer til kreve meg mye, og jeg vet at dagene kommer til variere veldig. Veldig mye opp og ned, hele tiden. Jeg vil mte p oppturer, nedturer, gode og drlige dager. Jeg bare gleder meg til jeg er over det verste.



Jeg har en drm



Jeg har en drm. En drm om vkne opp som frisk, uten mtte forberede meg til den samme tffe og vanskelige kampen som anoreksien er i seg selv. Den er s sterk, s ufattelig sterk. Den er s vond kjempe imot, og den river meg i kroppen bare mer og mer nr jeg prver utfordre den eller nr jeg prver g i riktig retning. Det m vre fantastisk legge seg for sove om kvelden med et smil rundt munnen, og ikke bekymre seg snn for morgendagen. Det er det jeg gjr n. Hodet mitt er fult av tanker hver kveld, det er helt kaos i tankene, tankekjr og tankekaos. Tankene bare surrer rundt. Alt er s kaos. Jeg prver finne ut hvordan jeg skal takle kampen videre. Jeg vet aldri hva anoreksien har komme med. Jeg vet aldri hva jeg mter p.

Jeg vet aldri nr magesmertene vil komme, og jeg vet aldri hva jeg skal gjre i de situasjonene jeg mter p. Det er derfor jeg er s redd. S redd for mte p s mye vondt p en gang. S redd for st der uten vite hva som er bra for meg gjre, og hvordan jeg skal klare gjre det. Det er s utrolig mye jeg savner. S utrolig mye jeg savner ved vre frisk. Det friske livet, der man slipper alt som har med sykdom gjre. Det m vre en fantastisk flelse vre helt fri. Jeg savner spise god mat sammen med venner og familie, nre og kjre. Jeg savner det gamle hret mitt, jeg savner de koselige adventstundene der jeg kunne tillate meg spise god julemat sammen med andre, jeg savner kunne ha overskudd til trening, jeg savner spise favorittmaten min som var s utrolig mye forskjellig.

Jeg savner f gode karakterer og fle mestring ved gjre gode resultater p skolen og andre steder, jeg savner ha et godt immunforsvar og flelsen av vre frisk og fri, jeg savner ha en sterk kropp som tlte veldig mye, og jeg savner alle sammen som har det tft p grunn av meg. Nr jeg tenker p alt jeg savner, kjenner jeg det stikker i hele kroppen. Hvorfor m det vre s ufattelig vanskelig, bare spise? Hvorfor prver anoreksien drepe meg og delegge meg bare mer og mer, og hvorfor har jeg fortjent dette? Hvorfor kan ikke sykdommen bare gi slipp, og bare f la meg leve livet slik som jeg nsker det? Hvorfor, m det vre s srt og s inderlig vanskelig? Jeg savner kunne ha energi og fle overskudd til gjre noe som helst.

Jeg savner ha den troen p meg selv som jeg en gang hadde, og den selvsikkerheten. Den tryggheten, som sykdommen har tatt i fra meg. Jeg savner det friske.

Frihet.

It's so hard to answer the question whats wrong when nothings right.

Det har vrt en god start p dagen, og mageflelsen sier at dette kommer til bli en bra dag. Frokosten og dagens frste mltid gikk helt greit uten noen spesielle utfordringer eller hindringer, og jeg kjenner en lettelse hver gang jeg opplever at et mltid gr bra. Det er en utrolig god flelse, og ikke minst er det godt kjenne p mestringsflelsen igjen. Den er s god kjenne p, og ikke minst s gir det meg litt mer hp og tro ogs. Motivasjon. Det styrker kampviljen, og nr jeg ser og opplever at jeg klarer mestre noe, s fr jeg mer og mer tro p meg selv. Jeg tenker mer p at dette er noe jeg skal klare komme meg ut fra. Sykdommen er sterk, og jeg er kjempe sliten og lei av alt som har med sykdommen gjre. S lei av blodprver, tester, drlige resultater og drlig svn. Hele tiden, spesielt nr humret er nede og jeg har en drlig dag, prver jeg tenke p alt det positive som jeg har opplevd.

Jeg tenker p alt som skal skje etter at jeg klarer bli frisk fra spiseforstyrrelsen, og jeg tenker p hvor fantastisk det kommer til bli. Bedre kommer det i hvert fall til bli, om jeg ikke blir helt frisk igjen. Jeg har fantastiske mennesker rundt meg som sttter meg, som stiller opp, og som har tro p meg. Blant annet dere. Det gjr meg s glad. Jeg kan aldri vre godt nok forberedt p alt det vonde sykdommen kommer med, men jeg kan prve gjre det beste utav det. Det er det eneste jeg kan, og det er litt vondt tenke p. Litt vanskelig akseptere. Etter hvert n m jeg prve godta vektoppgang og king nr det gjelder nring hver dag, og det skal ikke s mye til fr trene renner ned. Heldigvis er jeg blitt litt mer bevisst og litt mer sterkere, og jeg kjenner det gjr godt for meg.

Det er s godt fle p den gode flelsen av at man er i en litt bedre periode, og at man klatrer litt oppover og ikke nedover. Det er s godt fle p den flelsen av mestring. Det er lett for andre tenke at; "Hun spiser litt mer n, da er hun helt frisk igjen. Da er hun ikke syk lenger." Men, vr s snill, dere som mtte tro det; det er virkelig ikke s enkelt. S for all del, i stedet for juble over at jeg er det dere kaller for "frisk" fordi jeg spiser, vr heller glad for at jeg prver bli frisk igjen. Det skal egentlig mye til for bli frisk igjen, og det tar veldig lang tid fr man kan se p seg selv som frisk. I hvert fall nr det gjelder denne sykdommen. Jeg har en lang periode og en lang tid foran meg n, med bde oppturer, nedturer, gode og drlige dager, og det er mye jeg m g gjennom. Det krever mye.

Husk ukens sprsml da dere. Kom med sprsml om ting dere lurer p, s svarer jeg p fredag eller lrdag :-)

It's hard, but I know I can do it!



Jeg er s lei av sykdom. S lei av ordet syk. Hadde det bare vrt s enkelt bli frisk igjen, s hadde ikke s mange hatt den samme sykdommen. Jeg kunne nske jeg bare klarte godta meg selv. Jeg kunne nske jeg klarte godta meg selv som den jeg er akkurat n, for det er s frustrerende. Jeg blir s oppgitt. S oppgitt over meg selv og for de valgene jeg har gjort. Hvorfor? Hvorfor m det vre s vanskelig? Hvorfor gjr jeg de samme feilene, om og om igjen, nr jeg vet at det bare blir feil? Ord blir s tomme. Jeg fler meg tom, selv om tankene bare surrer rundt i hodet. Jeg hper dagene framover blir litt bedre. Jeg trenger litt mer motivasjon. Jeg trenger oppleve noen gode dager. Noe.

Jeg er s glad og s takknemlig for at jeg har hatt noen gode dager. Noen dager uten s mye vondt tenke p. Noen dager med smil, latter og bare glede. Jeg merker at nr jeg har gode dager, s gr det litt bedre med maten og mltidene ogs. Da har jeg ikke tid til tenke s mye p alt det andre vonde som anoreksien har komme med. Jeg tar ikke lenger en god dag som en selvflge, noe jeg gjorde da jeg var frisk. S, jeg har helt klart, uten tvil lrt mye positivt gjennom denne vanskelige og tunge tiden ogs. Noe jeg er kjempe glad for. Jeg tror mye av dette jeg har lrt kan hjelpe meg videre ogs. Framover. Jeg tror den erfaringen kommer til bli noe positivt etter hvert. Det vil g bra til slutt.

Jeg er s lei kommentarer, sprsml og blikk. Jeg har ikke lenger ord for hvor utrolig lei jeg er av det. Tror dem at det blir noe bedre eller lettere for meg? Nei. Det gjr det langt i fra noe bedre for meg, og jeg kan fort begynne grte bare av en liten kommentar. Jeg knekker i sammen. Kollapser. Faller i sammen. Det kan fort delegge en dag for meg, og jeg kunne s inderlig nske at enkelte tenkte seg godt om fr de i det hele tatt sa noe. Fr de i det hele tatt sa noe som helst til meg. Det er kun jeg som vet hvordan jeg har det og hvordan det gr fortiden, s vr s snill, slutt fortell meg at det gr ba. Det er s srende nr det er s langt ifra sannhet. En dag skal det vre sant og virkelig. Bare vent.

Det blir bedre, men akkurat n m jeg prve feste bena i bakken og prve holde meg der. Jeg vil ikke falle tilbake. Jeg er redd for det hele tiden, og da mener jeg hele tiden. Jeg tror ikke det vil skje at jeg fr et tilbakefall, men jeg er redd for det. Virkelig. Men, kanskje om jeg prver fokusere mer p det friske livet mitt og den friske meg, s slipper jeg kanskje f tilbakefall? S kan jeg kanskje klare holde meg p bena? Jeg hper det, for jeg skal bli frisk for frste og siste gang med denne sykdommen. Vil ikke tilbake. Jeg vil ikke oppleve smertehelvete igjen. Det er nok n. Jeg trenger ikke sykdommen flere ganger. Nr jeg kommer meg gjennom sykdommen n, og nr jeg blir frisk igjen, skal jeg vre der.

My weekend

















Tenkte begynne med noe nytt, nemlig ukens sprsml. Hvis dere har noen sprsml, s skriv dem i kommentarfeltet, s svarer jeg p fredag eller i helgen. Gjerne spr anonymt p mail ogs. lifewitheatingdisorders@hotmail.com


Hvordan har deres uke vrt?

Please, stop saying the lies. It's hurts cause' thats not the truth. It's far away from the reality.

Jeg kjenner jeg blir s frustrert og lei av hre de samme vonde og srende kommentarene. Kanskje de ikke er ment vondt eller noe som helst, men for meg er det veldig vondt. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger jeg har hrt de samme kommentarene fra andre rundt meg, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro eller hvordan jeg skal tenke. Kommentaren som "Du ser s bra ut n. Det er s bra se at du har det s mye bedre". Frste inntrykket er vel at det er en positiv kommentar som ikke har noen vond eller negativ betydning, men bare en slik kommentar, kan gjre dagen veldig vanskelig for meg med mye tankekaos.

Anoreksien tolker det p en helt egen mte. Nr jeg hrer slike kommentarer, er jeg s sikker p at de mener jeg har gtt opp i vekt og blitt mye feitere. Bare den kommentaren kan f til at jeg knekker totalt i sammen. Jeg kan begynne grte og bare tenke at dagen er helt elendig. Jeg kan kjenne p det sterke nske om g ned i vekt og ta feile valg som slanke meg p den dummeste mten man noen gang kan tenke seg. Det gr utover s utrolig mye, men det er s vanskelig for de andre rundt meg forst det. De kjenner ikke p den samme motstanden som anoreksien gir. De vet bare ikke hvordan ting er, og sannhet.

Hva vet vel andre, egentlig? Sannheten er at de vet ingenting. Absolutt ingenting. De kan kanskje tolke veldig mye rart og mye forskjellig, men hvor nrme kommer de sannheten egentlig? Kommer de i det hele tatt nrt? Nei. Egentlig ikke. Jeg kjenner jeg blir s frustrert hver eneste gang dette skjer. Hver eneste gang jeg mter p slike kommentarer i hverdagen som dette. Det gjr s vondt, s inderlig vondt. Det gjr at jeg fort kan falle tilbake om jeg har klart komme meg litt oppover og gtt i den riktige retningen. Den rette veien. Da er det ekstra vondt falle tilbake. Da er det ekstra vondt falle langt ned.



Every second in your life is important. Every breath is important. Live today, cause' you never know when you die.



Kvalmen gjr at jeg har null energi og krefter til gjre noe spesielt i dag, s jeg tror rett og slett at det blir en rolig dag der jeg prver f kreftene tilbake igjen. Jeg finner ikke lenger ord for hvor lei jeg er denne kvalmen n. Det kjenne p at formen er s drlig som den er. P det verste, s klarer jeg ikke holde trene tilbake. Magesmerter, kvalme, svimmelhet og hodepine gjr ting bare enda verre, for ikke glemme angsten. Noen ganger s fles det som om alt skal eksplodere. Som om alt bare stopper opp, og at smertene bare blir verre og verre. Noen ganger fles det som om smertene blir verre nr jeg puster.

Jeg prver stoppe opp litt. Konsentrere meg, og si til meg selv at dette skal g bra, dette skal jeg klare. Jeg prver tenke p at dette er noe jeg har opplevd fr, og de samme smertene har jeg klart komme meg gjennom tidligere. Det er s vanskelig vite akkurat der og da hva jeg skal gjre eller hvordan jeg skal tenke. Hvordan jeg skal fokusere. Jeg angrer hver eneste dag p at jeg gjorde feil. Jeg angrer hver eneste dag p at jeg ikke brukte den sunne og lureste mten for g ned i vekt p. Ikke denne feile mten som jeg valgte. Hver eneste dag, s angrer jeg meg i hjel p at jeg gjorde som jeg gjorde da.

Hadde jeg tenkt litt annerledes, og hadde jeg gjort noe annerledes, s hadde ikke jeg vrt her jeg er n. Jeg hadde kanskje ikke hatt sykdommen. Jeg hadde kanskje sluppet denne ubehagelige kvalmen og angsten som har et s godt grep rundt meg. Jeg hadde ikke hatt anoreksien som ikke vil gi slipp. Jeg hadde sluppet vre redd for besvime. Jeg hadde sluppet sykehuset. Jeg hadde sluppet ha disse vonde opplevelsene som jeg har opplevd og vrt gjennom. Jeg hadde sluppet grtt alle disse trene som har strmmet p. Jeg hadde sluppet alt dette tankekaoset og tankekjret som er hver eneste dag.

Jeg hadde sluppet mtte kjempe hver eneste dag mot sykdom. Jeg hadde sluppet hatt denne lave selvtilliten og troen p meg selv. Jeg hadde hatt det bra. Jeg hadde sluppet alle disse legetimene og vonde dagene nr formen er som verst. Nr kvalmen er der konstant og de dagene jeg ikke orker annet enn sove. De vonde dagene der kvalmen og svimmelheten bare tar overhnd og kontroll. Jeg hadde hatt den tryggheten. Den kontrollen. Den styringen. Alt det som anoreksien har tatt i fra meg. Jeg hadde vrt min egen autopilot, og jeg hadde vrt egen sjef i mitt eget liv. Tenk s fantastisk ha vre levende.

Tenk s fantastisk kjenne at man har energi og krefter til ta steg. Tenk s fantastisk det er ikke fle seg sliten av bare g ute. Tenk s fantastisk kjenne at man virkelig lever. Tenk s fantastisk det er bare vkne med en god flelse i stedet for grue seg og trke bort trene for at man ikke vil spise? Det er s vondt, og jeg hper s inderlig at dette kan vre noen tanker som vekker dere. Jeg unner virkelig ingens om helst person denne smerten og denne sykdommen. Den smerten og den motstanden som anoreksien gir og alt det vonde den brer med seg. Tenk at livet som frisk er s utrolig mye bedre.

For det er det. Hvert eneste hjertebank og minutt teller. Husk p det, dere.

Ett skritt fram, ett tilbake?



Noen ganger tar jeg framskritt men like mange skritt tilbake. Det fles litt utrygt og usikkert, og det gjr vondt i hele kroppen. Livet som frisk og livet uten sykdommen tenker kanskje de aller fleste er helt fantastisk og problemfritt. Slik er det dessverre ikke. Jeg vet jeg vil mte p nedturer og vanskelige perioder som frisk ogs, men jeg ser virkelig fram til den tiden. Jeg er redd mange skal miste tro p meg for at dette er noe jeg skal klare komme meg ut fra, men jeg skal vise dem at det er jeg som skal vinne til slutt. Med en tff kamp, og den indre styrken jeg har innerst inne, s skal jeg aldri gi opp med sloss.

Noe som er vanskelig for meg akseptere og godta, er at det alltid vil vre noe som er med meg videre i livet. Jeg tror jeg kommer til vre ekstra opptatt av maten og hva jeg trygt kan spise for holde en stabil vekt, men akkurat n, gjr ambivalensen det veldig vanskelig for meg. Jeg har ftt flere ganger beskjed p at jeg m opp i vekt, men det er s uakseptabelt for anoreksien s det er mulig bli. Det er s vondt kjenne den sterke motstanden som kjemper imot. S vondt ikke vite hva som er rett og galt. Noen ganger vet jeg bare ikke hva jeg skal gjre. Hvor jeg skal gjre av meg. Sykdommen herjer stort.

Det er s mye som skremmer meg. Som gjr meg s utrygg og usikker. Hvordan vil livet som frisk vre? Samtidig som det skremmer meg litt, s kan jeg nesten ikke vente med bli frisk igjen. Hadde det bare vrt mye enklere, og hadde det bare vrt s enkelt begynne spise igjen, s hadde ikke det vrt noe problem. Da hadde det ikke vrt s store bekymringer. Det hadde ikke vrt ndvendig bekymre seg da, og da hadde jo det ikke vrt s vanskelig vinne denne kampen. Da hadde jo ikke s mange hatt sykdommen kjempe imot heller da. Da hadde det vrt s annerledes. Hadde det bare vrt s enkelt?

Good days makes good memories

I dag tror jeg blir en bra dag. Skal bake sjokoladekake, lage noen sunne og grove kjeks som jeg selv kanskje skal prve ut og smake p, og jeg skal gjre ferdig noe som jeg ikke helt kan rpe enda. Hihi. Det jeg kan si, er at det har noe med scrapbook gjre, s kanskje jeg viser dere nr jeg er ferdig? Jeg skal ogs ut for fotografere ogs, det er blitt s utrolig fint ute ogs selv om det er utrolig kaldt. Jeg er jo alltid en person som fryser, s derfor m jeg alltid ha flere lag p meg med klr. Haha, uff, fler meg ikke noe bra nr jeg gr ut for si det med andre ord. I gr hadde jeg en veldig fin dag ogs, bortsett fra den ubehagelige kvalmen. Jeg kjenner jeg er utrolig lei av denne kvalmen som konstant er tilstede. Virkelig. Jeg gleder meg bare til den forsvinner. At den ikke er der hver dag.

Kanskje de to-tre siste dagene har vrt litt bedre enn de andre dagene jeg har hatt, men det betyr likevel ikke at alt er perfekt og bra. Det er ikke noe enkelt flge kostlisten, men jeg prver s godt jeg kan. Og, bare ved at jeg prver, er vel det viktigste og det beste, er det ikke? Jeg tenker i hvert fall det. Jeg kjenner ikke at jeg er noe spesielt stolt over meg selv s ofte, men noen ganger er jeg det. Noen ganger s kjenner jeg p den gode flelsen av ha klart mestre noe annet. Noe annet enn dette med mat og mltider. Det er kjempe vanskelig, men jeg ser n at det ikke er umulig. Jeg tror det hadde vrt enda vanskeligere om jeg visste at det var umulig bli frisk igjen. Men n er jeg s heldig at jeg kan bli det. Det er mlet og det mlet skal jeg klare n en gang. En vakker dag.

Jeg tenker mye p hvordan det kommer til bli. Hvordan livet kommer til bli uten spiseforstyrrelsen. Uten anoreksien. Jeg lurer p hvordan hverdagen kommer til bli, og hva jeg kan erstatte for gi slipp p den. Det er vanskelig og det er s mye lettere sagt enn gjort. Jeg m bare ta den tiden jeg trenger, og ikke forhaste meg. Om jeg gjr det, vil jeg bare falle tilbake. Jeg m ikke ha for hye krav eller for store forventninger til meg selv, for jeg vet at det er veldig vanskelig takle stress ogs i denne situasjonen som jeg er i n. Jeg syns det er veldig godt snakke om det og vre pen, og det er derfor s utrolig bra at jeg har s mange fantastiske mennesker rundt meg som virkelig er der for meg og som jeg vet jeg kan snakke med. Det betyr virkelig alt for meg i denne sykdomsperioden.

Gode og drlige dager.



Dagen i gr var faktisk veldig bra. Den var i hvert fall bedre enn en drlig dag, for si det med andre ord. Jeg flte jeg fikk gjort veldig mye nyttig ut av dagen, og det fr meg alltid til smile. Ah, elsker fle at jeg klarer mestre noe uten om det som har med maten gjre. Mestring p en god og positiv mte. Jeg fikk faktisk begynt p noen julegaver, og da slipper det stresse meg s veldig mye nr tiden nrmer seg med stormskritt. Det er veldig herlig og godt kjenne p. Jeg hadde egentlig en veldig travel dag ogs, men det endte veldig bra. Jeg syns det er s utrolig godt ha slike dager. Det gir meg s utrolig mye motivasjon ogs, og enda sterkere nske om klare vinne over sykdommen og denne kampen.

Det er s godt fle seg i topp humr. S godt ikke vre sliten i hodet og kjenne hodepinen vre der konstant p grunn av alle tanker og flelser som bare surrer rundt. Det merkes, og det varierer hele tiden n med gode og drlige dager. Det er nesten litt skremmende hvor mye det varierer fortiden. Alt er bare s rart. Jeg fler p en mte at jeg surrer rundt i mitt eget kaos? At jeg p en mte fr flere og flere ubesvarte sprsml for hver dag som gr. Det er ingen god flelse akkurat, men jeg er veldig takknemlig og glad for at jeg fr oppleve gode opplevelser og gode dager som dagen i gr. Det blir s herlig og s fantastisk bli frisk igjen. slippe ha disse dagene der man bare drukner i alle slags mulige tanker.

Jeg vet det er en prosess bli frisk igjen, og det er bare noe jeg m godta og akseptere. Jeg er bare glad for at jeg har oppturer ogs inni mellom, for det er s deprimerende bare ha drlige dager etter hverandre. Det er egentlig utrolig deilig tenke p at det ikke skal s veldig mye til for at dagen skal bli litt bedre. Ett hakk opp. Det er derfor jeg pleier gjre det som jeg fler jeg blir glad av. Som dere helt sikkert har ftt med dere, s elsker jeg jo bake og lage god mat til andre. Ikke for glemme fotografere og ta bilder. Det betyr noe helt spesielt for meg, og det hjelper veldig p de vanskelige og drlige dagene. Det er s godt vite at det alltid er noe som hjelper, uansett hva som er rsaken til at dagen er vanskelig.

Anbefaler dere alle hre Chris Medina sin nyeste sang. Herregud, jeg elsker den allerede. Er det en artist og person jeg virkelig beundrer sterkt og ser veldig opp til, s er det denne mannen. Han er helt fantastisk.

Jeg trodde jeg hadde kontroll.

Jeg kunne nske jeg gjorde noe annerledes. Hver eneste dag angrer jeg p at jeg valgte denne veien som frte til at sykdommen snek seg sakte men sikkert inn i livet mitt og hverdagen. Hver eneste dag angrer jeg til tusen, og jeg hadde gjort s mye annerledes om jeg hadde ftt mulighet og tilgang p det.

Jeg trodde jeg hadde kontroll. Jeg hadde jo egentlig det, hadde jeg ikke? I begynnelsen trodde jeg at jeg hadde god nok kontroll til stoppe fr jeg kom inn i anoreksiens onde sirkel, og det tok ikke lang tid fr jeg ble for opptatt av kropp, vekt og utseende. Alt for opptatt. Sykelig opptatt. Jeg skulle jo bare ned noen kg i vekt, s var jeg jo fornyd. Jeg kom aldri til den gode flelsen av vre fornyd. Anoreksien tok etter hvert strre og strre plass og del i hverdagen og i livet mitt, og jeg trodde jeg fremdeles hadde den kontrollen. Den gode, trygge og sikre kontrollen. Slik var det ikke. Det var anoreksien som hadde styring. Jeg var ikke lenger min egen autopilot i mitt liv. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men den var ikke s stor som jeg selv trodde jeg hadde.

Det hendte jeg unngikk speilet i flere dager, og uansett hvor lite kalorier jeg hadde inntatt, mtte jeg trene i flere timer etterp. Jeg s ikke konsekvensene. Jeg tror ikke jeg ville se dem. Jeg hadde jo kontroll, hadde jeg ikke? Jeg hadde aldri trodd at konsekvensene skulle vre s store som de er blitt til n og som var, og jeg har n i ettertid ftt et helt annet og nytt syn p livet og p framtiden. P alt, egentlig. Jeg var helt sikker p at jeg ikke skulle f noe sykdom ut i fra dette. Aldri i livet.Kvalme, hodepine, svimmelhet, smerter i kroppen og stiv i alle ledd. Ikke for glemme at jeg har mistet hr og hret mitt er blitt skremmende tynt. Frister livet med spiseforstyrrelsen anoreksi? Nei. Ikke akkurat. Det er vondt ikke vite hvem man er uten spiseforstyrrelsen. Vondt tenke p at veien tilbake er s lang.

Vondt tenke p at jeg m g imot meg selv for overvinne anoreksien. Vondt tenke p at jeg m gjre mye som er skremmende og skummelt, for klare komme meg opp p bena igjen. Det skremmer meg tenke p at andre sykdommer kan komme med i ettertid. Det er derfor det er best se alvoret og snu i tid. Som frisk hadde jeg ikke opplevd alle de skremmende episodene. Som frisk hadde jeg ikke sttt opp alle de hundretusen gangene bare p grunn av kaldsvette og skjelvinger. Som frisk hadde jeg beholdt det hret jeg endelig var fornyd med. Som frisk hadde jeg ikke hatt alle disse slitsomme dagene der jeg kjenner kroppen er min verste fiende. Som frisk hadde jeg sluppet ta alle disse blodprvene, og ikke mtte forberede meg s mye p det med tanke p spryteskrekken jeg har.

Som frisk hadde jeg hatt det s bra sammen med de jeg har rundt meg, av nre og kjre. Livet som frisk er s mye bedre enn dette.

Tenk dere om. Jeg unner ikke dette min verste fiende en gang. Det forteller vel kanskje litt.

I wish I could say Yes when someone ask me if I was Okay. But, If I say Yes, I lie.

Jeg merker veldig godt at tankene strmmer p nr jeg gr turer ute for f frisk luft. Det skal ikke s mye til for at jeg kjenner jeg blir sliten i bena og vil egentlig snu g tilbake igjen, men jeg fortsetter likevel g litt til. Slik m jeg gjre med sykdommen ogs. Uansett hvor vanskelig det blir og hvor slitsomt det er alltid kjempe hver eneste dag mot anoreksien, og uansett hvor mye det frister g tilbake igjen p grunn av for stor motstand, s m jeg fortsette g framover. Dette er stadig tanker som kommer fram nr jeg gr ute. Det er s herlig komme tilbake igjen etter beveget kroppen litt og sett litt andre ting. Bare noe. Bare gjre en liten forskjell. Noe litt annerledes. Det betyr noe for meg. Noe spesielt.

Jeg merker at speilet er blitt min fiende igjen, og anoreksien er aldri fornyd. Jeg er aldri god nok, uansett hvor hardt jeg prver. Jeg klarer bare ikke g med inntilsittende klr, selv om jeg s inderlig kunne nske jeg kunne bruke de fine klrne jeg nettopp har kjpt. Det er jo favorittantrekkene mine som jeg ikke bruker, og det er s vanskelig godta. S vanskelig godta at jeg aldri blir fornyd, uansett hvordan jeg ser ut. Jeg vil bare g ned i vekt, selv om jeg innerst inne vet at det ikke er noe bra for meg. Jeg kunne nske jeg aldri ble s opptatt av kropp, vekt, utseende, mat og kalorier. I hvert fall ikke sykelig opptatt. Jeg har blitt alt for fokusert p kroppen og utseende, og jeg kunne nske jeg bare kunne gi slipp s lett.

Jeg vet aldri hva tiden framover blir eller hva sykdommen brer med seg, og det skremmer meg litt. Kommer jeg til besvime flere ganger? Kommer jeg til kollapse? Kommer jeg til bli drligere? Hvordan kommer jeg til se ut til slutt? Som et vrak? Kommer noen til reagere? Kommer noen til se meg i det hele tatt? Kommer jeg til se ut som et vrak som ingen nsker se p eller mte? Det er s vondt tenke p. S vondt ikke vite. S vondt leve i den usikkerheten og alt i det utrygge. Ambivalensen gjr ikke ting lettere, og jeg vet ikke lenger hva jeg br velge nr de vanskelige valgene str i k etter hverandre. Jeg prver bare ta en dag om gangen, og ta utfordringene som de kommer.

Jeg prver. Det er nok det viktigste.

Oppskrift p sunne Muslibars

Noe som helt klart er min favoritt, er mslibars. Jeg fant en oppskrift for en god stund siden, og ettersom jeg ikke fant alle ingrediensene som skulle vre med, bestemte jeg meg for endre litt p den og gjre det til mitt eget. De er supersunne og utrolig gode, og det som er s utrolig bra, er at man kan lage en egen vri etter det som er nskelig. I stedet for rosiner, kan man bytte det ut med tranebr eller annen trket frukt, og msliblandingen kan man velge mange forskjellige typer. Det tar ikke s lang tid lage heller, og dette er et fantastisk mellommltid. Det er i hvert fall noe jeg liker veldig godt til et mltid.

Ingredienser:

4 egg (to egg med plomme og to egg uten)

2 ss natreen

1 1/5 dl trket frukt (etter nske, rosiner, tranebr ++)

Msliblanding

Hasselntter

Slik gjr du:

Ha i eggene i en bolle. Ha i to egg med plomme, og to egg uten plomme. Tilsett stningsstoffet natreen og rr godt. Ha i msliblandingen og trket frukt/br og tilsett passe mengde som nskelig. Knus litt av hasselnttene i litt mindre biter, og rr godt. Ha i s mye msli, ntter og trket frukt/br at du ser det begynner bli tykt. Sett ovnen p 150 grader. Ha klar steikebrett og bakepapir, og form blandingen slik som du selv nsker. Jeg har noen runde og noen lange slik som bars. Det er alltid godt variere litt, syns i hvert fall jeg. Sett steikebrettet midt i ovnen, og stek dem i 15-20 minutter. De skal ikke bli svidd, men litt brune. Nr de er ferdig, avkjl p rist. De er best nr de er kalde. Gjerne frys dem ogs, slik at de blir enda hardere og sprere. Da er de faktisk best, og smaken holder seg veldig godt.

Har du smakt disse fr?

Motivasjon og styrke

Noen ganger fles alt s uvirkelig. Som om jeg bare surrer rundt i min helt egen verden der kun anoreksien og sykdommen eksisterer. Det fles s vondt. S vanskelig. Av og til s vil jeg bare skrike hyt av frustrasjon og sinne, for hver eneste dag s surrer tankene inni hodet mitt og gjr meg bare mer og mer forvirret. Det skremmer meg veldig. Alt skremmer meg snn om sykdommen. Det er s skummelt ikke vite. g rundt med den vonde flelsen av ikke vite. Ikke vite noe som helst. Jeg blir helt spr av disse sprsmlene som bare surrer rundt i hodet mitt og som aldri fr noe godt svar bak seg. Det hjelper i hvert fall ikke noe spesielt for alt det tankekaoset som er.

Noen ganger er det bare s vanskelig puste. S vanskelig konsentrere seg om her og n. Det er s mye jeg lurer p som jeg ikke fr svar p. Kanskje jeg ikke fr svar p alle de hundretusen sprsmlene fr jeg har klart bli frisk igjen. Kjenne p den friheten igjen. Den friheten som jeg s srt og s inderlig savner. Det er s vondt. S inderlig vondt. Jeg vil s gjerne bare leve livet etter drmmene og mlene mine, og bare kjenne p friheten? Flelsen av vre levende og litt spr. Det vge. Det trre gjre litt feil og vre litt spr. Jeg savner virkelig den flelsen. Den flelsen ga meg s utrolig mye. Den fikk meg til fle meg levende. Flelsen av leve av mitt indre mot.

Det er vondt nr noe har kontroll over deg. Overtaket. Et godt grep. Det er en kamp hver eneste dag. En kamp sloss mot anoreksien. Jeg vet den bare vil meg noe vondt, og det er derfor en ekstra utfordring g imot den. Jeg vet bare at jeg fr hat mot meg fra anoreksien, og at jeg fr kjenne det ekstra godt p kroppen da. Hele kroppen. Det er s vondt, og det er s vanskelig nr anoreksien er sterkest. Hvordan skal jeg klare vre s sterk tilbake, nr den tapper meg for alle krefter og absolutt all energi som bare finnes? Det er s vanskelig. S srt og s vanskelig. Det som er s vondt med det hele, er at anoreksien aldri gir opp. Det er noe jeg har merket veldig godt.

Det er derfor jeg m kjempe hele tiden og aldri gi opp, for at jeg skal vinne til slutt. Og det skal jeg. Jeg kjemper og sloss for vinne. For vinne tilbake kontrollen, styring og alt det gode som anoreksien har tatt i fra meg fra livet mitt. Det vil ta tid, og det kommer til bli veldig vanskelig. Veien er enda lang. Veien er tff g, men den er ikke umulig. Den er der, og det er det viktigste av alt. Det hadde vrt enda verre om det ikke var mulig bli frisk fra sykdommen. Da tror jeg at jeg ikke hadde hatt hp i det hele tatt. Hp og tro. Jeg prver holde fast ved hpet og styrken som jeg har innerst inne. Og det er p den mten jeg m kjempe ogs. Jeg m kjempe med kampviljen. Med all styrke.

Stop for a minute and breathe.

Noen ganger er det som om alt stopper opp. Jeg str fast p et bestemt sted, og jeg kommer meg ikke videre. Jeg kjenner usikkerheten i kroppen har et godt grep, og anoreksien skriker etter oppmerksomhet. Oppmerksomhet, styring og kontroll. Tre ord som beskriver alt. Det er s vondt kjenne p at man ikke er sterkere. Innerst inne vet jeg at dette er noe jeg klarer overvinne til slutt. Hadde det bare vrt s enkelt, s hadde jeg ikke vrt der jeg er n. Jeg hadde ikke hatt et s anstrengt forhold til mat og kalorier. Jeg hadde ikke kjempet mot trene hver gang jeg spiser. Ting hadde vrt s annerledes enn de er n. Veldig.

Noen ganger str verden helt stille. Som om alt stopper opp litt. Som om alt bare stopper opp i ett sekund. I ett sekund som virker som all evighet. Det er vondt nr man vet man m kjempe og g imot noe som er s mye sterkere. Som om ingenting har en god effekt, uansett hva du prver p. Som om det er noe som stopper deg, uansett hvor mye krefter du bare gir og kjemper med. Er det rart motivasjonen bare forsvinner da? Nei. Egentlig ikke. Jeg kjenner disse dagene er vanskelige. De periodene der jeg ikke fler noe som helst hjelper. Jeg kjenner bare frustrasjonen bygge seg oppover og oppover for hver eneste dag.

Jeg skal fighte. Kjempe. Sloss. Vinne. En dag vil det vre jeg som tar tilbake kontrollen. Styringen. Alt.

Jeg vet aldri hva som venter meg eller hva jeg kommer til mte p, og det er litt skremmende. Jeg vet ikke hvor sterk anoreksien kommer til vre nr jeg gr imot den neste gang, og jeg vet aldri hvor ofte den vil vinne over meg. Jeg kjenner jeg blir sint og oppgitt nr det ikke er jeg som har overtaket. I de periodene jeg fler det er jeg som har mest kontroll, fler jeg ogs en form for mestring. Mestring og en slags lykkerus p en helt annen og riktig mte. Jeg fler meg s mye mer levende nr jeg kan legge fra meg anoreksien og legge den litt til side. Jeg fler meg s mye mer fri. Den frihetsflelsen er s fantastisk.



My weekend.





















Hvordan har din uke vrt?

Drlig dag

Jeg merker det veldig godt at dette er ikke min dag. Kroppen kjennes sliten og tankene er bare kaos. Det er s vanskelig kjempe imot nr anoreksien er s sterk som den er. Av og til s fles det som om den bare blir sterkere og sterkere for hver gang jeg prver kjempe imot. Det er kanskje ikke rart motivasjonen har vrt p bunn i det siste, men den varierer s og si hele tiden. Det er nesten litt sykt tenke p hvordan humrsvingningene er ogs, for det er det ingen tvil om. Det skal ikke s mye til for at dagen skal vre veldig vanskelig og vond. Bare en liten nedtur eller negativ kommentar kan delegge alt.

Jeg kunne nske livet hadde en angreknapp. En knapp der jeg kunne spole tilbake i tid. Jeg vil s gjerne oppleve den styrken jeg flte jeg hadde fr. Da jeg var s bevisst og var helt klar for at jeg aldri skulle gi opp drmmene mine og det jeg s inderlig brente for. Jeg ga aldri opp. Det gjorde jeg ikke. Det var det pgangsmotet og styrken jeg hadde som alltid hjalp meg opp igjen p bena etter nedturer og vanskelige perioder. N kan jeg fort mistet motet og alt som finnes av motivasjon, og det er s utrolig frustrerende. Noen ganger fles det som om jeg bare str helt stille. At jeg ikke komme meg noe videre i det hele tatt.

Det er ikke rart at motivasjonen fort kan forsvinne helt nr man ikke fler noe framgang etter ha gitt alt man har. Det er kanskje ikke s veldig rart og det sier egentlig veldig mye i seg selv. Jeg merker at jeg har veldig lite energi ogs. Overskudd. Jeg fler jeg bruker opp all energi og alle krefter p alt det tankekjret og tankekaoset som surrer rundt og bare gjr meg mer og mer forvirret. Det som gjr meg mer og mer forvirret enn jeg er fra fr av. Av og til vet jeg bare ikke. Jeg fler meg bare s tom, samtidig som tankene er flere hundretusen. Jeg fler frustrasjonen aldri tar slutt. Usikkerheten. Ambivalensen. Alt er s utrygt.

Ambivalensen er s stor. S sterk. S vond kjempe imot. Hva er riktig av meg gjre? Hvilken vei skal jeg ta, og hva er best av meg gjre? Det er s vanskelig vite, for anoreksien gjr meg bare s utrygg og usikker. S forvirret. Det gjr ikke situasjonen noe bedre akkurat. Nr motivasjonen er langt nede og p bunn, s er det godt ha noen rundt som hjelper meg holder fast p motet og hpet. Jeg gruer meg veldig til mte p de neste nedturene og utfordringene som str etter hverandre i k n, men jeg tror det blir godt for meg komme over det verste. Jeg tror, at en dag, s vil jeg innse at det er bra jeg valgte rett.

En dag, vil jeg vre glad for at jeg valgte snu. For det skal jeg. Snu i riktig retning.

I came to win, not to loose. This is my fight. This is my war.



Det er s frustrerende nr jeg sitter igjen med s mange sprsml som ikke har noen svar. Jeg kjenner det gjr meg s forvirret og usikker. Utrygg. Den flelsen er virkelig ingen god flelse, og jeg kjenner jeg tappes av energi og krefter s utrolig fort. Det skal ikke s mye til, og jeg merker jeg har s mye sinne og frustrasjon inni meg. Det fles godt vre pen om sykdommen og fortelle hvordan jeg fler det, men av og til s er det som om noe stopper meg. Som om alt stopper opp. Som om jeg ikke fler kroppen min. Som om jeg blir lam fra halsen og ned, og ikke kan rre meg. oppleve det er s skremmende. S vondt.

Noen ganger kan jeg bare hre hjertet mitt banke. Ingenting annet. Noen ganger kan jeg s vidt kjenne bena mine. Fles lam. Hele kroppen. Noen ganger kjenner jeg det stikker skikkelig i hjertet og i magen. Det er da jeg prver holde motet oppe, og prve holde fast ved den positive innstillingen. Det er vanskelig, vondt og en stor utfordring i seg selv. Av og til s fles alt s uvirkelig. Som om jeg gr surrer i min egen verden. Som om jeg lever i min egen verden der kun anoreksien eksisterer. Det er s vondt, og jeg kjenner den samme smerten hver gang. Noen ganger s kjenner jeg kroppen er s utrolig slapp.

Noen ganger nr jeg gr, kjenner jeg at jeg ikke har mer krefter igjen til g flere skritt framover og videre. Som om jeg bare vil falle, eller stoppe helt opp. Det kan jeg ikke. Jeg m videre. Jeg m komme meg tilbake igjen. G videre til jeg kommer fram. Fram til ml. Slik er det med sykdommen ogs. Jeg kan ikke bare stoppe opp. G tilbake. Jeg m videre. Jeg m kjempe om hvert eneste skritt videre, og jeg m samle all mot og styrke som jeg mter p veien. Selv om jeg kanskje vil falle litt bakover og miste balansen, vet jeg at det blir bedre etter hvert. Ting tar bare tid. Det er bare noe jeg m lre meg godta.

Drlig periode og nedtur

Jeg kjenner kroppen er sliten. Lei. Tankene bare strmmer p og surrer rundt i hode og lager bare enda mer kaos. Enda mer kaos enn det er fra fr av. Jeg kjenner motivasjonen ikke er helt p topp der den egentlig skal vre, og lite svn gjr meg bare enda mer sint og irritert. Jeg fr vondt av dem rundt meg som m leve med meg p slike dager som dette, for dager som i dag er det jeg virkelig kan si ikke er de beste. Jeg kjenner jeg blir s fort sint p alt og alle i dag. Det skal ikke s mye til fr jeg skriker og smeller i drer, men det er akkurat slik jeg fler meg i dag. Sint. Irritert. Frustrert. Lei. Jeg vil ta kontrollen tilbake.

Vi alle reagerer ulikt p ting vi opplever. Nr jeg fikk beskjed om diagnosen min, satt jeg bare i stolen og smilte. Jeg kunne bare ikke tro det. Det kunne da umulig vre sant, ettersom jeg var det feite, stygge, ekle monsteret som meg? Anoreksien hadde jo rett, s hvorfor snakket de om noe helt annet? Jeg forstod det bare ikke. Flere mneder etterp, kom reaksjonene. Jeg hadde mange dager der jeg var sint og sur p alle rundt meg, jeg skrek, smelte med drer og jeg grt. Jeg grt mye, og aldri fr hadde jeg opplevd den samme smerten som jeg flte akkurat da. Jeg flte meg s fortapt. Jeg flte meg s ensom. Jeg flte noe.

Jeg flte noe helt spesielt. Hva ville sykdommen bre med seg n? Hvordan kom livet mitt til vre, og til bli? Er det n de frste trene kommer? Jeg husker jeg prvde vre sterk. Hele tiden. Jeg ville jo vise til alle de rundt meg at jeg ikke kom til grte, for jeg ville jo ikke vise flelsene mine. Jeg ville jo vise at jeg ikke var lei meg, selv om jeg innerst inne var det. Jeg husker hvor vanskelig ting var da, og jeg husker det velig godt. Trene var s vonde og s tunge. Jeg ville jo bare mer og mer ned i vekt, s hvorfor ville de stoppe meg? Det er vel en helt naturlig ting nske, er det ikke? Jeg ville bare ha det bra. Leve.

Det var frste gangen jeg knakk i sammen etter beskjeden om diagnosen og sykdommen. At de etter hvert kalte det kronisk, fikk meg bare til grte enda mer. Jeg hater det ordet. Jeg opplevde til og med at noen fortalte meg at de ikke trodde jeg kom til bli helt frisk igjen. Hvordan kan det vre mulig? Nr jeg hrer at det er noen som har mistet troen, s mister jeg troen selv. Dette var ett nytt kapittel i livet mitt. Ett kapittel jeg aldri hadde sett for meg. Jeg trodde aldri jeg skulle hre denne diagnosen og sykdommen i journalen min eller i livet mitt. Aldri hadde jeg trodd det. Etter dette, har det skjedd flere ganger.

Sammenbrudd. Trer. Kommentarer. Blikk. Sprsml. S mye.



Ambivalensen er stor

Ambivalensen er stor. Jeg kjenner anoreksien hate meg mer og mer etter hver gang jeg prver kjempe imot og vre sterk tilbake. Like sterk som den er klarer jeg nok ikke vre, men jeg prver. Jeg prver bite tennene sammen, og kjempe hver eneste dag. Jeg kjemper om komme tilbake til den friske meg igjen, og til en bedre hverdag uten anoreksien. Uten et s anstrengt forhold til mat, kalorier, kropp, vekt og utseende. Hadde jeg bare hatt en angreknapp i livet, s hadde jeg gtt tilbake til da det hele begynte og velge en helt annen vei enn det jeg gjorde. Hadde det bare vrt mulig spolt tilbake i tid, s hadde kanskje ting vrt litt annerledes enn det er akkurat n.

Det er s mye som skremmer meg. Som gjr s vondt. Hadde jeg hatt overtaket og hatt litt mer kontroll enn det anoreksien har, s hadde jeg kanskje hatt litt mer tro p meg selv ogs. Selv om veien er lang g, m jeg tenke p alle de jeg har rundt meg som sttter meg og som venter framme med ml. Der jeg en gang skal st, og vre stolt over meg selv for ha vunnet over sykdommen. Jeg tror jeg vil kjenne styrken etter hvert etter all motstand som sykdommen har brt med seg, selv om jeg kunne nske jeg hadde den styrken og den indre viljestyrken akkurat n. Det er n jeg trenger den mest. Det er akkurat n jeg trenger all motivasjon og styrke for vinne og ta seier.



Goodbye autumn, hello winter



















Hst eller vinter, hva er best?

Dont waste your life

Tenk s fantastisk det m vre vkne opp helt frisk. Spise en god frokost sammen med de du er glad i og de menneskene du virkelig bryr deg om. Tenk slippe det tankekaoset og det tankekjret nr anoreksien herjer og styrer alt. Det er langt i fra enkelt. Tenk s fantastisk det m vre g ut sammen med verdens beste venniner p en koselig resturant eller p en koselig caf nr det er kveld og det er skikkelig kaldt ute. Tenk s fint det m vre slippe all den panikken som anoreksien brer med seg, og tenk s fantastisk det m vre slippe tenke s mye over ingrediensene og hvor mye kalorier det er?

Livet som frisk er absolutt s mye bedre.

Tenk p den tiden man kaster bort. Tenk p kunne styre livet sitt slik man selv vil og fler for er riktig, og tenk kjenne p den friheten? Den friheten og den flelsen av vre frisk er noe jeg virkelig savner mest. Det er noe jeg savner mest av alt. Det er s vondt nr anoreksien m vre det frste jeg m prioritere. Tenk ha kontroll over eget liv? Tenk s fantastisk det m vre. Tenk s herlig det er vre sin egen autopilot i eget liv? Det kunne holde fast p den kontrollen og den styringen, og ikke ha disse dagene der man ikke kjenner noen krefter i kroppen, og de dagene der man ikke orker annet enn sove?

Livet uten spiseforstyrrelser er det beste livet man kan ha.

Det er s lett for miste kontrollen. S lett for bli frt inn i denne onde sirkelen. Denne onde sirkelen som er s utrolig vanskelig komme seg ut fra. Aldri hadde jeg trodd det skulle bli s vanskelig som det er i virkeligheten. Aldri fr hadde jeg trodd det skulle bli s vondt og s vanskelig kunne spise igjen. Jeg lever i en helt annen verden. I en helt egen verden der kun anoreksien eksisterer. Tenk vkne opp frisk og like hel med alle kroppsdelene p plass. Tenk s fantastisk det m vre slippe psyke seg opp og gjre seg klar for en kamp. Hver eneste dag. Det er s demotiverende vite at anoreksien er s sterk.

Jeg vet det er vanskelig godta seg selv for den en er, men vr s snill, tenk dere om fr dere gjr noe. Om du bare nsker bli litt tynnere, kan du fort komme i denne onde sirkelen der anoreksien er en kontrollfreak og djevel som styrer og tar over alt. Tenk p det. Da er det jo bedre vre frisk, nyte livet, leve etter drmmene og mlene sine, enn leve med sykdommen som hindrer og delegger s mye som den gjr, er det ikke? Alle har noe positivt med seg akkurat som den en er, og tenk p det, dere. Prv sett pris p hver eneste bra dag dere fr, og ikke ta det som en selvflge. Tenk at du er unik, ingen er lik.

Dear God. If you can hear me know, please tell me the truth. Will I, one day in the future, disappear?

Jeg er lei av disse magesmertene som holder meg vken om natten, og som tapper meg for all energi. De magesmertene som gjr at jeg ikke orker annet enn ligge under dyna og bare hpe p at dagen gr fort over. Det er virkelig ikke de beste dagene jeg opplever, men slik er det jo for oss alle. Vi opplever alle bde oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Da er det godt vite at etter nedturene kommer det alltid en opptur fr eller senere, og det kommer alltid bedre tider. Man m bare tro p det, og aldri miste motet eller bli motls. Det er virkelig ikke noe enkelt, men det er heller ikke umulig. Det er godt tenke p.

Trene har bare strmmet p nr jeg bare har sluppet ut all frustrasjon og sinne, og det har bare endt med flere trer som har vrt vanskelig stoppe. Det gjr meg s frustrert vite at det kun er mat, som n er min verste fiende, kun kan gjre meg frisk igjen. At det kun er det, som kan gjre at magesmertene forhpentligvis bare forsvinner? Jeg kjenner det stikker i magen, samtidig som det gjr det vanskelig puste. Samtidig som det gjr det ekstra vanskelig med fokusere og se framover. Enkelte dager er magesmertene som verst, og de dagene, er virkelig vonde. De dagene kunne jeg nske jeg var uten.

Jeg prver da si til meg selv at det kommer til ordne seg. At det kommer til g bra. At magesmertene kommer til forsvinne en gang, og at de ikke er der for alltid. Jeg er s redd for at det er en av konsekvensene for sykdommen, og for at det kanskje er noe jeg m leve lenge med. Ingenting hjelper. Ikke en gang nring hjelper. Det er noen av de vanskeligste dagene, men heldigvis s har jeg s mange fantastisk rundt meg som hjelper og som gjr alt de kan for at smertene skal bli litt mindre. Av og til, s hjelper det med en liten tur ut ogs. Bare for prate litt, og prve glemme smertene. Det hjelper.

De frste gangene jeg hadde den samme magesmerten som jeg pleier ha til vanlig, var jeg veldig redd. Jeg husker det veldig godt. Jeg visste ikke hvorfor, og jeg var s redd for hva det kunne vre. Om det var noe kronisk som alltid kom til vre der som en stor plage og hindring for meg, eller om det var noe jeg selv kunne gjre for unng de samme smertene. N har jeg p en mte blitt s vant til dem at jeg vet litt hva som hjelper for meg, og kanskje mange andre fler det samme. sove, ta en varm dusj og bare prve slappe av hjelper for meg. Men mest av alt pleier det hjelpe best med sove det bort.

Matlei og kaos

Det er aldri enkelt flge kostplanen, og n om dagene er jeg veldig matlei. Det er nesten ingenting som frister eller som er godt lenger, og det gjr meg veldig frustrert. Jeg vil s inderlig klare vise de rundt meg at dette er noe jeg faktisk skal klare. Jeg vil s gjerne komme med gode nyheter nr jeg snakker med psykologen eller ernringsfysiologen. Det er nesten litt deprimerende komme med de samme drlige nyhetene hver gang, om at det ikke har gtt s bra med matinntaket. Samtidig som de siste dagene har vrt vanskelig snn matmessig, s kjenner jeg litt mer motivasjon og styrke ogs. Jeg fler litt mer vilje.

Det kan jeg jo se p som en god nyhet, kan jeg ikke? Jeg hper jeg snart klarer bytte ut nutridrink nringsdrikkene snart, for jeg innser at det er noe jeg ikke kan leve p resten av livet. Om jeg skal klare dette, og om jeg skal bli frisk igjen, s m jeg gi slipp p dette. Det blir ikke enkelt, men jeg tror jeg skal klare det til slutt om jeg setter meg sm ml om gangen. Delml hjelper meg i en liten grad, og det tenker jeg er bedre enn ingenting. Det hadde vrt s fint om jeg klarte spise litt mer n som juletider kommer. Det hadde vrt s godt for meg kjenne den friheten der ikke anoreksien styrte og kontrollerte alt i meg.

Det virker s skremmende gi slipp. Det virker s skummelt. Det er nr jeg har en drlig periode snn matmessig anoreksien har en bra periode. Sykdommen er sterk nr jeg prver vre sterk tilbake, og det er da jeg virkelig kjenner det p kroppen. Det er spesielt vondt drmme om dette om natten. Mareritt. Jeg kunne s inderlig nske at det hele var en vond drm om natten som jeg bare kunne vkne opp fra snart. Jeg er s utrolig lei sykdommen. S utrolig lei av ikke fle den friheten jeg s inderlig og s srt savner. Jeg vil ha den tilbake, men jeg vet at for at det skjer, s m jeg kjempe og jobbe hardt mot mlet.



Mrket













Helg

Jeg kjenner jeg er veldig klar for helg n, og det er ingenting som er bedre enn det akkurat n. Denne uka har vrt ganske travel og mye gjre, og det kjennes veldig godt p kroppen. Jeg merker veldig godt hvor fantastiske lesere jeg har, og dere hjelper meg virkelig til holde motet oppe. Dere kommer med s gode og varme ord, som virkelig gjr vonde dager enda bedre. Jeg hper denne helga blir bedre enn de siste helgene jeg har hatt, for dem kan jeg ikke akkurat skryte av. Jeg vet ikke helt hva som er planene for denne helga, men jeg har en veldig god flelse p at det kommer til bli en bra helg. Det er s herlig.

Jeg har alltid vrt innstilt p at skolen er noe jeg skal klare fullfre, men n er jeg veldig redd. Jeg er veldig redd for at jeg ikke skal klare fullfre, og selv om jeg ikke gr alle skoledager, s er dette noe jeg virkelig nsker klare komme meg gjennom. Jeg skal ha en del samtaler i neste uke den uka som kommer, s fr jeg se hvordan det gr og hva som skjer videre. Jeg fler det er alt for mye gjre akkurat n, og det stresser meg utrolig mye. Jeg klarer ikke konsentrere meg om alle mltidene og matinntaket jeg skal ha hver eneste dag. Jeg kjenner jeg blir s frustrert og irritert. Jeg vil ikke at anoreksien hindrer.

For f opp humret litt, og for gjre det beste utav den situasjonen jeg er i akkurat n, skal jeg prve gjre mye av det som ?fyller? meg og gjre minst av det som tapper meg for all energi og krefter. Jeg skal bake, g kveldsturer der jeg skal ta en del bilder som jeg skal vise dere etter hvert. Det er jo bedre at man prver ha et positivt fokus, enn grave seg ned i alt det negative? Denne helga skal bli fin, og jeg skal ikke la anoreksien delegge denne gangen. Jeg hper jeg er mindre kvalm de neste dagene, for da kan jeg gjre s mye mer utav dagene ogs. Det er virkelig en herlig flelse. bare kjenne p den friheten.



"Jeg er aldri god nok"



Det er en god flelse nr man fler man fr mye ut av dagen, og denne dagen tror jeg blir slik. Jeg skal blant annet til legen en liten tur, jeg skal ha samtale med psykologen og jeg har en rekke lekser og skolearbeid jeg m ta igjen som jeg ikke har orket og hatt tid til gjre. Nr det gjelder skolearbeid kjenner jeg veldig mye press og mange krav, og det stresser meg egentlig veldig. Jeg har s inderlig lyst til klare dette skoleret, slik at jeg er enda ett skritt nrmere drmmen min og drmmeyrke. Jeg syns det er veldig vanskelig enkelte dager, men jeg syns ogs at det er en veldig god flelse komme seg ut.

Jeg syns det er en veldig god flelse vre p skolen og bare f bort alle tankene fra sykdommen. I hvert fall deler av det. Jeg fler meg s mye mer fri nr jeg er sammen med de herlige menneskene jeg mter der hver eneste dag, og det er virkelig godt f le litt og kjenne p den gode flelsen innerst inne av smile. Nr jeg er p skolen, tenker jeg ikke s mye p sykdommen og alt det anoreksien brer med seg av det vonde. Det er virkelig godt legge den litt til side, men nr jeg fler meg veldig drlig, s skal det ikke s veldig mye til fr trene strmmer p. Da er det ekstra godt vite at jeg har s mange rundt.

Jeg kjemper hver eneste dag. Hver eneste dag er en kamp for meg. Hver eneste dag er en kamp, selv om den er litt bedre enn enkelte dager. Alt er en stor utfordring for meg. Mltidene. Det vre samen med andre spise. Alle de utfordringene anoreksien brer med seg. Jeg prver hre etter hva fornuften sier til meg, og tenke p hva jeg ville gjort om jeg var frisk. Om jeg ikke var spiseforstyrret. Det hjelper litt, men jeg er alltid redd for ta feile valg eller ikke vre god nok. Det er s frustrerende sitte igjen med den vonde flelsen av aldri gjre noe som er bra nok eller godt nok. For anoreksien er ingenting godt nok.

Jeg er aldri god nok for anoreksien, selv om jeg flger etter den. Den nekter la kroppen innta nring og nok vske, og den skriker hver gang jeg prver gjre ting litt vanskelig for den. For sykdommen. For anoreksien. Jeg kjenner sykdommen river i meg nr jeg har vrt flink til flge kostlisten, og det gjr at jeg mister litt balansen og kontroll. Den flelsen er vond, og det er virkelig ikke noe jeg unner noen som helst person. Denne sykdommen er det ingen som helst person som fortjener ha. Som fortjener oppleve. Jeg gir aldri slipp p hpet og troen. P motet mitt. Det skal ikke anoreksien f lov til ta. Stjele.

My weekend



















Hvordan har deres uke vrt hittil?

Kontroll og styring.

Jeg kunne nske det var jeg som hadde overtaket. At det var jeg som hadde strre kontroll og styring i livet mitt. Det er s vondt tenke p hva anoreksien delegger for meg akkurat n. S vondt fle seg s svak og maktesls. bli frisk er ikke noe som skjer over noen f sekunder eller over noen f dager, det tar tid, og det er en lang og hard prosess. Det er noe jeg har lagt godt merke til. Jeg kjenner jeg blir s frustrert nr det ikke er s mye jeg kan gjre for bli frisk igjen. Jeg kjenner jeg blir s desperat etter gode dager og oppturer som gjr ting litt bedre og lettere for meg. Jeg kjenner all frustrasjon bli strre og strre.

Jeg kaster bort tiden min p sykdommen n. Den tiden der jeg heller skulle vrt ute sammen med venner, feste, reise, dra rundt omkring for oppleve mer av livet. I stedet for gjre det, sitter jeg igjen med sykdommen. Den sterke motstanden som anoreksien kommer med. Jeg er glad for at jeg klarer komme meg ut i verden nr jeg fler meg bra, men det er ikke s ofte jeg fler det er jeg som har overtaket. Det er ikke s veldig ofte jeg fler jeg har strre kontroll enn det anoreksien har. Anoreksien vil bare se vekttap og vektnedgang, ikke vektoppgang. Om det skjer, blir bare motstanden og det vonde i enda sterkere grad.

Jeg skal klare dette. Jeg skal klare st ut dette lpet, og til slutt skal jeg vinne. Jeg vet ikke nr, men jeg nekter la anoreksien ta motet og hpet fra meg. Ett sted m grensen g, eller hva? Det er vondt for de rundt meg at dette ikke gr s fort framover. Jeg forstr det s utrolig godt, men det er ikke noe jeg kan forandre eller endre p. S lenge jeg fr den tiden jeg trenger, s skal jeg vise alle dem jeg har rundt meg at dette er noe jeg skal klare. Jeg skal vise alle dem som har mistet tro p meg og forlatt meg. Jeg skal vise dem at jeg kan klare det jeg vil, nr jeg faktisk virkelig kjemper for det. Jeg har lovet vinne. Ta seier.







En drlig dag

Anoreksien river i meg. Jeg kjenner det gjr vondt i hele kroppen, og uten vite hvordan denne dagen kommer til bli, er jeg ganske s sikker p at det ikke blir en bra dag. Det er ikke frste gangen jeg har slike dager som dette, der jeg s vidt vger se meg selv i speilet, blir sint og irritert p alle rundt meg og bare er i drlig humr og i drlig form. Jeg hater den flelsen nr kroppen skriker etter mat. Det forferdelige matsuget. Jeg forstr jo det s godt, og jeg vet jo hvordan jeg skal spise, det hjelper bare ikke noe som helst for meg uansett hvor mange det er som forteller meg at jeg m spise. Det hjelper meg ikke.

Det er vondt nr anoreksien fr meg til snu ryggen mot dem som srt prver hjelpe meg ut fra sykdommen. De som vil at jeg skal bli frisk. Jeg prver komme med noen kommentarer som blir mer positiv for dem enn negativ, og jeg sier ofte det blir bedre, og jeg skal klare det, jeg trenger bare tid p meg n. Det blir jo bedre med tiden for dem som vger tro. Jeg gjr det. Jeg vger tro at det en dag blir litt lettere og bedre, men det er vanskelig akseptere at dette er noe som alltid kommer til vre med meg videre resten av livet. Sykdommen og anoreksien vil p en mte alltid pvirke meg. Liten grad, stor.

Jeg smiler, og sier at dette skal g bra, jeg har full kontroll over dette- stol p meg. Hvem er det egentlig som har overtaket n? Hvem er det egentlig som sier at jeg har kontroll? Er det anoreksien som snakker for meg, eller er det faktisk meg? Den friske. Jeg m begynne fokusere mer p den friske meg, og sette opp enda flere ting p motivasjonslista n. Jeg har opplevd at det har vrt en positiv effekt og at det har hjulpet meg litt til faktisk ta steg framover. Det er ingen tvil om at jeg er lei av alt som har med anoreksien gjre n, men da er det ekstra vondt nr den prver trigge meg og gjre det godt for meg.

Alt er s dobbelt. S tosidig. S ambivalent. Jeg prver lytte etter fornuften og tenke p hva jeg som frisk ville gjort, men da er det s vanskelig velge det rette nr anoreksien er s sterk imot. Jeg prver sette meg sm ml om gangen, og jeg prver vre mlbevisst hele tiden. Jeg hper bare at nr ting blir litt lettere og bedre, og nr det gr litt bedre med maten og mltidene, at jeg tr mer og vger mer. At jeg ikke blir lei meg nr jeg viser meg for andre nr jeg gr ut. At jeg smiler til meg selv nr jeg ser meg selv i speilet, og at jeg vger ta p meg andre klr enn store klr for skjule kroppen. Jeg hper s inderlig.



Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits