lifewitheatingdisorders.blogg.com -

Speilet

Det er vondt nr man ikke vil se seg selv i speilet. Nr jeg frst gjr det, er det frste jeg legger merke til er ynene. Vil ikke se eller fokusere p resten av kroppen. Blir bare s skuffet. S lei meg. S trist. Det fr meg ofte til knekke i sammen, grte og et nske om skrike. Det eneste jeg liker med kroppen jeg har akkurat n m vre ryggen og hendene. Armene. Ingenting annet. Jeg savner den tiden jeg klarte smile til meg selv i speilet og ha kjenne selvtilliten. Jeg savner den tiden fr da jeg klarte godta kroppen og utseende slik som det var, uten grte eller vre s skuffet. Jeg brydde meg ikke om hva andre fortalte.

Jeg prver samle all motivasjon og grunn til bli frisk igjen slik at det skal vre strre og sterkere enn anoreksien, men s langt er jeg ikke kommet enda. Det er liksom aldri nok. Jeg tenker p besvimelsene, alle de dagene der kroppen er min strste fiende og nr formen er veldig drlig, kvalmen, de dagene der jeg har hyperventilert og hatt problemer med puste og alle de andre vonde dagene som har vrt vanskelig. Skal ikke det vre nok? Jeg vil bli frisk, og da er det ekstra vondt nr anoreksien er s sterk som den er. Jeg er s lei av ha dette anstrengte forholdet til maten. Til kropp, vekt, utseende, kalorier.

Alt er s dobbelt. Tosidig. Jeg fler jeg bare surrer rundt i mitt eget tankekaos av all forvirring, og det blir virkelig ikke bedre nr jeg drukner i hundretusen sprsml og dumme svar som ikke frer meg i riktig retning. Jeg vet ikke. Det er det svaret jeg sitter igjen med n. Jeg vet ingenting. Det er skummelt g i mte med anoreksien og den motstanden som kommer meg i mte, for jeg vet aldri hvordan det kommer til bli. Jeg fler meg ikke s sterk som andre sier at jeg er, men kanskje jeg har en indre styrke som er sterk nok til overvinne kampen mot anoreksien? Det er bare tiden som vil gi meg alle de gode svarene.

Sterk nok

Jeg kjenner jeg blir s sint og frustrert over meg selv. Hele tiden prver jeg hre etter hva fornuften forteller meg, og jeg prver virkelig gjre det rette for meg. Det er s vanskelig, og jeg fler uansett hva jeg gjr, s blir det aldri bra nok. Jeg fler meg aldri god nok, uansett hvor hardt jeg prver jobbe. Kjempe. Fighte. Jeg begynner forst mer og mer av sykdomsbilde og hvordan anoreksien virkelig er, og det skremmer meg egentlig veldig. Det er s vondt tenke over konsekvensene. Selvflgelig prver man komme seg opp p bena igjen, men ofte, s er det da det er vanskeligst komme seg oppover. Fram.

Noen ganger har jeg overtaket p anoreksien, andre ganger ikke. Andre ganger eier jeg ikke kontroll og styring i det hele tatt. Da fler jeg meg bare maktesls og svak. Svakere enn noen sinne. Jeg hater virkelig disse dagene, for det er s vanskelig vite hvem som har den virkelige kontrollen. Er det meg, eller er det anoreksien som har mest kontroll og makt n? Er det meg eller anoreksien som har mest makt? Mest makt i hverdagen og i livet mitt? Jeg vet ikke lenger. Det er s vanskelig vite. S vanskelig finne det rette svaret. Det svaret som gir meg mest mening og det som fles mest riktig for meg. Gir svar.

Det er ingen tvil om at anoreksien har tatt en stor del og plass av livet mitt og hverdagen. Jeg merker det veldig godt. Hele tiden, uansett hva det er, s er det som om sykdommen m vre frsteprioritert. Uansett hvor lite eller stort det er. Det er s vondt og vanskelig tenke p, for det er virkelig ikke slik jeg vil ha det. Jeg vil kjenne at jeg lever. Jeg vil kjenne den energien og den styrken jeg kjemper med. Jeg vil kjenne at jeg virkelig lever og puster. At hjertet dunker fort. Normalt. Jeg vil oppleve hverdagene uten kvalmen, svimmelhet, og den vonde flelsen av ikke ha noe som helst krefter og energi. Det er livet mitt.



Lrdag

Jeg kjenner anoreksien river i meg. Hele tiden. I dag kjenner jeg det ekstra godt, og dagens frste mltid har ikke vrt som forventet og nsket. Kroppen min fr ikke nok vske heller, og det er faktisk nesten like vanskelig som det er f i seg noe mat. Noe nring som kroppen trenger. Det er jo ikke noe rart at kroppen fles trtt og sliten og har null energi, for hjernen trenger noe jobbe p. Magen trenger noe nring hver eneste dag, slik at jeg klarer utfre de daglige gjremlene. Dager som i dag, er veldig vanskelig. Derfor har jeg tenkt prve snu dette, for jeg vil s gjerne gjre helgen min til noe litt bedre.

I dag skal jeg lage god middag og bake noe godt litt senere. Det vet jeg kommer til f tankene mine over p noe annet enn maten og alt det andre kaoset rundt. Det pleier alltid hjelpe, og det er s godt vite at det alltid finnes en god lsning. S godt tenke p at det alltid er noe som hjelper uansett hvor sterk motstand anoreksien kommer med. Det er en kamp, uten tvil. Men s lenge den kampen er mulig vinne, s har jeg ogs motet p riktig plass. Jeg vet aldri hva jeg kommer til mte p, noe som er litt skremmende, men samtidig kan jeg bare ikke la frykten ta over all kontroll og makt. Ta over all styring.

Om formen blir litt bedre i dag, gr jeg en liten kveldstur senere p kvelden. Egentlig s trenger jeg enda mer svn enn det jeg har klart f n den siste tiden, men samtidig s vil jeg bare ikke sove bort og kaste bort hele dagen heller. Jeg vil prve gjre det beste utav det, og det er jo det som er det lureste, er det ikke dere? Med positivt fokus s tror jeg kanskje at en drlig start p dagen blir til en bra dag til slutt om jeg klarer komme i litt bedre form og i litt bedre humr. Jeg hper virkelig denne lrdagen blir litt bedre enn det som de andre dagene har vrt n i det siste. Jeg trenger legge bort sykdommen litt og f kjenne friheten.









For mye motstand

Jeg kjenner angsten knyte seg fast i magen. Det er s mye som skremmer meg, og som gjr at jeg fler meg s usikker. Hver eneste dag prver jeg kjempe om leve s normalt som mulig, men likevel fler jeg aldri at jeg gjr det godt nok. Ingenting er liksom bra nok for meg. Selv om jeg vet det er anoreksien som fr meg til fle meg slik, s er det likevel vondt oppleve. Jeg vil bare vre frisk, men samtidig kjenne at jeg har den kontrollen jeg nsker ha. Den kontrollen jeg vil ha, og den styringen jeg har selv. Jeg er s lei av sykdommen n. Av og til vil jeg bare skrike av frustrasjon. Hadde det bare vrt s enkelt.

Jeg vil bare bli godtatt og akseptert som den jeg er. Mange tenker kanskje at jeg bare nsker oppmerksomhet nr jeg blir tynnere, men det er virkelig ikke det jeg vil ha. Ikke p den mten. Jeg har gjort mange feil i livet og gjennom sykdomsperioden, og ja, jeg angrer veldig mye hver eneste gang. Jeg blir s sint p meg selv nr jeg gjr de samme feilene, uten tenke meg godt nok om. Uten lre, og tenke p konsekvensene for det. Tanken p at jeg bare vil mer ned i vekt er der stadig, men dette m jeg bare klare komme meg unna. Jeg m snu snart. Jeg m snu for at det skal bli lettere bli frisk igjen.

Kampen om bli frisk igjen kan sees p veldig mange forskjellige mter. I noen perioder, kan jeg fle at jeg bare kjemper og sloss mot en murvegg. Det forklarer den store og sterke motstanden anoreksien ofte kan vre, og da kjenner jeg at jeg fort blir tom for krefter og energi. Hvor umotiverende er det ikke kjempe og sloss, nr man ikke fler noen som helst framgang? Nr man har kjempet og gitt alt man har av krefter, uten se noen som helst skritt fram? Jeg gir meg ikke. Jeg gir aldri opp denne kampen, for jeg har s lyst til n fram til de drmmene og mlene jeg har i framtiden. Jeg kan ikke la anoreksien ta alt.


Hverdagen er en kamp

Anoreksien har helt klart uten tvil tatt en stor del av livet mitt. Den har tatt en stor plass, og den har forandret veldig mye. Det skremmer meg litt, og det er vondt nr jeg frst tenker over det. Mange har spurt meg opptil flere ganger om jeg ser meg selv som syk, og hvordan det egentlig er for meg, og det varierer egentlig veldig. Noen ganger kan jeg klare legge det litt til side og legge det litt bort for s tenke p noe helt annet, og det er virkelig noe jeg fler er godt for meg. Da kan jeg endelig kjenne den friheten igjen, puste dypt og konsentrere meg om andre viktige ting i livet mitt. Det som betyr noe for meg. Verdier.

Noen ganger fr jeg kommentarer fra andre eller blikk fra andre som minner meg p sykdommen. Anoreksien. Det er jo ikke s veldig vanlig eller normalt at noen maser p en om at man m spise, og slik som jeg opplever det, s er det av og til som f et slag i tryne. Da tenker jeg med en gang "ja, stemmer det ja- jeg er jo syk, anoreksien er jeg jo ikke blitt fri fra enda". Grunnen til at jeg bruker ordet enda, er fordi jeg ikke har mistet motet. Jeg har ikke mistet hpet, selv om det kanskje av og til hres ut som at jeg har det. Noen ganger kan det bare virke mer usynlig for de rundt meg. Noen ganger blir bare alt tolket feil.

Hvordan jeg opplever sykdommen og hverdagen med anoreksien, er det kun jeg som kan kjenne p og fle p. Ingen kan snakke for meg om hvordan jeg har det eller hvordan jeg opplever det hele, og jeg str fra en helt annen synsvinkel enn det de andre rundt meg gjr. Jeg klarer ikke se den samme personen som de rundt meg ser, og det er veldig vanskelig godta. Akseptere. Jeg lurer virkelig p hvordan jeg ser ut i deres yne, og det er noe som er veldig rart tenke p, egentlig. At jeg bare ikke klarer se det samme som de ser. Jeg tror jeg aldri har klart sett p meg selv som noe spesielt tynn fr. Det er vondt.

Mange tenker kanskje med en gang de ser meg spise at alt er bra. At alt er perfekt, og at alt er som det skal vre. Er det normalt reagere med sinne og frustrasjon da? Det er i hvert fall min reaksjon p det, for det er da de store forventningene og det store presset kommer fram. Det er virkelig vanskelig g rundt kjenne p, for det er virkelig ikke sannheten. Sannheten er det bare jeg som gr rundt brer p, s jeg kunne virkelig nske at folk heller spurte om sannheten i stedet for lage en selv. Det hadde kanskje vrt litt enklere, og kanskje jeg ikke hadde flt det store presset. Kanskje ting hadde vrt lettere.

Jeg vil ikke gjre noe som helst vondt mot andre, og jeg vil ikke at sykdommen skal g utover de andre jeg har rundt meg. Nre og kjre. Jeg vil egentlig bare leve s normalt som mulig, og det er det jeg daglig kjemper for. Jeg prver stenge ute de vonde og srende kommentarene og blikkene som kommer fram og de som jeg mter p s ofte, men det er virkelig ikke enkelt. Bare det er en stor utfordring, og jeg fler meg bare ikke klar eller sterk nok til takle alle sammen like bra. Jeg kan ikke vre like sterk hver dag. Like glad eller like positiv. Jeg er ikke den personen. Jeg vet bare at jeg vil.

Jeg vil og skal bli frisk- en dag- til slutt. Ting tar bare tid, og det er noe jeg bare m akseptere.



I need this control

Det irriterer meg at de nrmeste rundt meg tror jeg ikke har kontroll. De er redd jeg skal falle tilbake igjen etter bare kort tid, og all mas og snakk om mat gjr meg spr. Jeg syns det er vanskelig akseptere kostlistene fortida, selv om det ikke er noen spesielle forandringer. Jeg blir s kvalm av all mat jeg spiser, egentlig, men ofte har jeg dager der jeg bare klarer nutridrink nringsdrikkene. Jeg skjnner ikke hvordan jeg skal klare takle vektoppgang. Vektoppgang og forandring p kostlista betyr bare enda mer tankekaos og drlige dager. Det betyr bare mer av de vonde flelsene som skam og drlig samvittighet.

Jeg vil bare slippe alt det kaoset. Jeg vil leve s normalt som mulig, og jeg kjemper med bde nebb og klr hver eneste dag for at jeg skal klare akkurat det. Jeg fler meg ikke klar til ke kaloriinntaket eller matmengden, for jeg er s utrolig usikker og redd. Alt virker s usikkert. S utrygt. Selv om det er de beste rdene fra de beste legene og sykepleierne, og selv om det kommer de gode rdene fra folk rundt meg som jeg virkelig stoler p og har tillit til, s tror jeg at det ikke vil forandre noe som helst. Jeg tenker at motivasjonen m komme innenfra, og uansett hvor mange ganger de sier det til meg, vil det ikke fungere.

Uansett hvor mange ganger de forteller meg hva jeg skal spise og nr jeg skal spise, s er det ikke noe som kommer til forandre det. Alt m komme innenfra, fra meg selv, og jeg m ha med meg alt for klare vinne mot anoreksien. Spiseforstyrrelsen. Jeg m virkelig vre motivert til dette og for denne kampen, og jeg m virkelig ha kampviljen og innsatsviljen p plass. En del av meg samarbeider bare ikke, og det er det jeg m jobbe med n. Jeg m tenke p alt det negative anoreksien har komme med, og jeg m bruke det som motivasjon. Jeg m tenke p motivasjonslista under hvert eneste mltid, og bruke det mer.

Selv om det vil ta lang tid, s forsvinner aldri muligheten for bli frisk igjen. Jeg trenger bare tid. Styrken.



Det er n det gjelder



I dag skal jeg en tur p sykehuset igjen, og jeg er like spent hver eneste gang. Jeg vet ikke hva som skjer videre n eller hva som er planen videre, og alt jeg gjr er avgjrende. Jeg vil s inderlig klare kostlistene og gjre som det str p lista hver dag, men det er s utrolig mye som holder meg fast. Som holder meg tilbake. Som gjr det s utrolig vanskelig, og kanskje nrmere umulig. Jeg prver tenke p et motto som jeg fikk en gang, som "ingenting er umulig". Det har faktisk hjulpet meg utrolig mye gjennom vanskelige perioder med nedturer og vonde dager, og det hper jeg andre kan bruke ogs. Virkelig.

Jeg kjemper en kamp hver dag om vinne over sykdommen. Jeg kjemper for et bedre liv, som jeg virkelig savner og vil tilbake til. Livet som frisk. Livet som fri. Jeg savner det hver dag, og jeg har tenkt spesielt mye p det n den siste tiden. Hvordan vil livet vre uten anoreksi? Hvordan vil skolen g, hvordan vil de rundt meg reagere, hvordan vil jeg oppfre meg? Hvordan vil jeg vre? Hvordan vil mltidene vre for meg? Hvordan vil forholdet til mat vre for meg, og hvordan forhold vil jeg ha til kropp, vekt, utseende, mat, kalorier, kosthold og trening? Jeg vet virkelig ikke, og det er n det gjelder for meg. N gjelder det.

Om det tar lang tid fr jeg klarer snu i riktig retning og holde en balanse der, s tar det lenger tid for meg bli frisk igjen. Jeg vet ikke om jeg skal vre oftere p sykehuset eller ikke, om jeg skal vre der hver dag i en periode, om jeg skal vre der hele tiden eller hva som skjer videre. Jeg vet virkelig ikke. Jeg har ikke tenkt s mye p det, for vre helt rlig. Akkurat n, fokuserer jeg p hva jeg har som ml. Jeg prver gjre en innsats, og jeg prver kjempe hardt. Jeg prver vre sterk, og jeg prver vinne. Men jeg kan ikke alltid vre den som er sterk. Jeg kan ikke alltid vre den som vinner over anoreksien.

Blir det riktig at meg vre p sykehuset hele tiden, eller er det bra for meg vre der bare om dagen? Jeg vet virkelig ikke, og jeg har ikke satte meg helt inn i det skikkelig enda. Det er skummelt, for jeg vet ikke hvordan ting kommer til bli. Jeg vet ikke nr jeg klarer godta det spise mltidene, og jeg vet ikke nr jeg setter ny rekord for hvor lang tid og for hvor mange dager p rad jeg klarer flge det som str p kostlisten som jeg og ernringsfysiologen har laget og som vi har blitt enig om. Det er virkelig vanskelig, men jeg hper p at jeg klarer en uke der jeg klarer alt som str. En uke er mitt frste ml, og det krever.

Sometimes, it's hard to smile to myself

Det er vondt nr jeg ikke klarer smile til meg selv i speilet. I speilet ser jeg bare en feit og overvektig jente, og det skal ikke s mye til fr trene strmmer p. Jeg merker det er en enda strre utfordring fullfre kostlisten nr det er mye vanskelig som skjer i livet mitt, og det er derfor jeg m lre meg takle problemene uten bruke maten. Det er vondt innrmme det, men det er et veldig stort problem for meg. Selvflgelig opplever jeg oppturer og gode dager ogs, men jeg merker ogs at det ikke skal s veldig mye til for at jeg skal falle litt tilbake. Jeg fler meg s redd og usikker. Det er s mye som hindrer meg.

Det er vondt nr noen begynner miste tro p meg og at jeg skal klare komme meg opp p bena igjen og bli frisk igjen, og da kjenner jeg at det drar meg ogs litt i samme retning. Den feile veien. Det er som om motivasjonen og troen forsvinner sammen med det de forteller meg, og det er virkelig ingen god flelse. Hadde jeg bare hatt en angreknapp, og hadde jeg bare hatt mulighet til spole tilbake i tid til tiden fr da jeg ble syk, s hadde jeg gjort s mye annerledes. Hadde jeg bare visst at dette kom til skje meg. Hadde jeg bare visst at dette utviklet seg til sykdommen, s hadde jeg kanskje tenkt annerledes. Uten tvil.

Jeg vil bare bli sett. Hrt. Lyttet til. Akseptert. Godtatt som den jeg er. Er det noe unormalt? Nei. Vi alle vil jo bli godtatt som den man er som person, og jeg kunne virkelig nske at det ikke var s mye fokus p kropp, vekt og utseende. Det gikk ikke s veldig lang tid fr jeg ble sykelig opptatt av det, og jeg kjenner det er vondt innerst inne bare jeg tenker over tanken. Det er som om det stikker i hjertet. Hadde jeg kommet meg over de strste hindringene og utfordringene, tror jeg at motivasjonen og styrken hadde vrt enda bedre og enda strre. Enda sterkere. Jeg gir aldri opp, selv om jeg vet at kampen blir veldig tff.

Ta godt vare p dere selv, alle sammen. Dere er alle verdifulle og fantastiske mennesker.



The same pain

Det er vondt nr anoreksien er s sterk. Den fr meg til fle meg svak og maktesls, og det gir virkelig ingen god flelse innerst inne. Alt gr s sakte. S sakte framover. Noen ganger lurer jeg p hvilken retning jeg holder p g i, og plutselig kan jeg bli s veldig usikker. Jeg snur fort igjen, fordi livet som frisk virker s skremmende og fjernt for meg. S langt unna. Likevel prver jeg holde motet og fokuset oppe og p det riktige, selv om jeg kan fle at jeg mister balansen og meg selv. Det er frustrerende. Vondt. Vondt g rundt med den flelsen hele tiden. Av og til vet jeg ikke hvor jeg skal gjre av meg.

Ofte kjenner jeg ikke p den styrken som mange forteller meg om. Den jeg har. Jeg fler meg ikke alltid s sterk hele tiden, men det er egentlig helt greit. Man kan ikke klare alt like bra, og man kan ikke hele tiden vre sterk og takle alt like bra hver gang. Jeg fler at jeg m stoppe opp av og til p veien. Stoppe opp og puste litt. Senke skuldrene, og prve tenke p noe annet. Bare det er en stor utfordring, for jeg vil jo egentlig leve s normalt som mulig. Jeg vil jo egentlig bare vre frisk, men tynn. Det er det som har blitt s viktig for meg den siste tiden, og det er vondt tenke p hvor fort livet egentlig kan snu feil vei igjen.



My weekend























Hvordan har din uke vrt?

Keep holding on - just be strong

Er jeg redd? Frykter jeg noe? Jeg gjr det hele tiden. Jeg fler meg ikke alltid s sterk som jeg selv nsker vre. Jeg prver holde trene tilbake nr andre er sammen med meg, men det er da det er vanskeligst holde dem tilbake. S vondt. S forferdelig. Jeg vil ikke at andre skal se meg syk. P mitt verste. Jeg vil ikke at noen skal se meg nr jeg ligger p gulvet krpet i en fosterstilling fordi jeg har s sterke magesmerter, er kvalm, svimmel og veldig drlig. Jeg vil ikke at noen skal se meg nr jeg er p mitt svakeste, for det er noe jeg virkelig hater selv. Jeg vil ikke at noen skal se meg nr jeg opplever dette.

Jeg vil ikke at noen skal se meg p den mten, hvit i huden og ansiktet, nr jeg skjelver og fryser i hele kroppen. Trene har jeg ikke klart stoppe i slike situasjoner. Det er s skummelt. S skremmende. Dette skjer nr jeg ikke har klart f i meg nok nring, men jeg syns jeg har blitt flinkere til unng disse situasjonene. De har skremt meg s veldig, og det er vel positivt p en eller annen mte. Men, det hender av og til utenom ogs. Det er s mye vondt som jeg har opplevd som har skremt meg veldig, som har skjedd p grunn av sykdommen. Besvimelser, anfall og flere ganger har jeg bare kollapset helt og totalt.

"Tar du ingenting med deg videre n da, nr slike ting skjer? Skjer det ikke noe med deg? Reagerer du ikke? Fr du ikke opp ynene dine, og ser du ikke hva som skjer?". Jo. Jeg gjr det. Jeg hadde trodd litt p at det skulle f meg til trre ta strre skritt og strre steg, men nei. Slik ble det alts ikke. I hvert fall har det ikke skjedd til n. Jeg fler jeg fr ganske god hjelp p sykehuset, og forelpig er det bare en rekke samtaler og en rekke underskelser som gjr at jeg drar dit. Jeg har ogs en fast kostliste som jeg har ftt fra sykehuset, men det er fremdeles veldig vanskelig for meg klare fullfre og gjennomfre.

Jeg fler meg s tom, samtidig som jeg tenker alt for mye. Det blir bare kaos i hodet. Jeg prver hele tiden ha motet oppe, jeg prver vre sterk og jeg prver tro p meg selv. Dette er noe jeg skal klare. Jeg prver si til meg selv at "dette er noe jeg skal klare! Jeg har ikke tid til vre syk resten av livet mitt. Denne sykdommen skal jeg ikke ha for alltid. Jeg skal bli frisk, og hjelpe andre". Den drmmen skal jeg n, og mlene mine for ikke glemme dem. Om jeg ikke klarer n alle, s vet jeg at de alltid er med meg videre i hjerte. Jeg vet at uansett hva som skjer, s er ingenting umulig. Jeg m bare kjempe.

Jeg m kjempe for livet mitt. For framtiden. For drmmene og mlene mine.

Nr mat blir vanskelig

Tankene er bare kaos.

Hvordan kan egentlig mat vre s vanskelig, nr det bare er til putte noe i munnen, tygge og s svelge? Er det s vanskelig da?

Nr man har et s anstrengt forhold til mat som jeg har, s er det veldig vanskelig. Veldig mange utvikler spiseforstyrrelsen anoreksi, og det er en tff kamp mot deg selv som du m hele tiden kjempe for komme deg gjennom. Alt er bare kaos, og nr jeg fler jeg har kontroll, har jeg det visst ikke likevel. Jeg vil s gjerne klare spise uten noen problem, men det er da alt stopper opp. Jeg kommer meg ikke videre. Nr jeg frst er motivert og nr jeg frst har bestemt meg for at jeg skal klare spise alle mltidene og flge det som str p kostlisten, s stopper jeg opp. Jeg fler meg s usikker. S utrygg.

Alt er s ambivalent. Jeg fler meg kontrollert, samtidig som jeg fler meg ukontrollert. Jeg fler jeg er i balanse samtidig som jeg fler ubalanse. Jeg fler det er positivt men negativt, og jeg fler sykdommen er god men vond. Kan jeg bestemme meg for en bestemt og fast side som jeg skal vre p og holde meg til? Jeg klarer det ikke. Ikke n. Ikke enda. Jeg fler jeg trenger bli mer sikker p meg selv frst. Mer bevisst. Mer selvsikker og mer trygg. Jeg vil s gjerne styre meg selv. Styre anoreksien. Det er s mye jeg vil oppn og klare, men likevel s gr det ikke alltid den veien jeg skulle nske det skulle g. Jeg stoppes.

Jeg trodde i begynnelsen at jeg hadde kontroll. Jeg tenkte ikke engang p utvikle en spiseforstyrrelse. Jeg fryktet det ikke. Var ikke redd. Jeg visste hva jeg holdt p med, og jeg hadde stlkontroll. Dette var noe jeg var klar og bevisst over, s jeg skulle ikke f noe problem eller noe anstrengt forhold til mat som dette. Likevel skjedde det. Det skjedde s fort. Utviklingen. Var jeg klar over det? Nei. Egentlig ikke. Jeg fortsatte tro og hpe. Hele tiden. Jeg ba. Hver eneste dag. Jeg var s sikker p at dette var noe jeg hadde under kontroll, og at dette var noe jeg klarte styre selv. Helt uten noen som helst problem.

Hvorfor er det s mange som utvikler spiseforstyrrelser? Er det bare p grunn av media og det store fokuset som er i dagens samfunn? Jeg tror det er begge deler. Hvordan en spiseforstyrrelse oppleves og er, varierer veldig fra person til person. Kroppen og hjernen skriker etter mat og energi slik at den har noe g p, og det skjer som oftest nr det har gtt lang tid mellom hvert mltid. Jeg kjenner anoreksien river i meg nr jeg prver g imot den og nr jeg prver utfordre den og gjre det vanskelig, og jeg fr virkelig kjenne det. Svimmelhet, kvalme, hodepine, smerter i kroppen og flelsen av drlig samvittighet.

Fr jeg kan se p meg selv som frisk, har jeg en lang vei g. Jeg er ikke framme. Jeg er kanskje ikke halvveis engang. En flelse sier meg at jeg er p vei i riktig retning, mens noe annet fr meg til snu. Hvor skal jeg g, og hvem skal jeg hre p? Lytte mest til og hre mest etter? Jeg vet virkelig ikke, og det er det som er s utrolig vanskelig. Nr jeg frst fler at det er jeg som har kontroll og ikke anoreksien, fr det meg til miste balanse. Jeg fler at den fort kan ta kontrollen tilbake, om jeg har litt mer kontroll enn den har. Det er vondt, for jeg vil s inderlig klare det. Jeg vil s inderlig klare styre anoreksien helt selv.



One flower in life who light up the good thing, is better than no one flower

Noen dager er sykdommen sterkere enn andre dager. Det er som oftest da jeg fler meg svak og maktesls, og ikke klarer vre s sterk med kjempe tilbake. Det er ikke hver dag jeg vinner over anoreksien, men jeg gir aldri opp. Jeg kjemper med bde nebb og klr, og jeg prver komme meg opp p bena igjen. Det som gir meg en ekstra styrke og motivasjon, er alt jeg tenker p som jeg fr oppleve som frisk. Det er virkelig noe jeg ser fram til, og jeg kan nesten ikke vente til jeg fr den flelsen igjen av vre frisk. Den flelsen av frihet, og det kunne leve etter drmmene og mlene mine slik jeg helst vil.

Veien er enda lang, selv nr jeg er p bedringsvei. I denne perioden jeg er i n, har jeg bde oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Det er s vanskelig si for meg om den er mest god eller vond, for det varierer hele tiden. Jeg merker veldig godt nr jeg klarer fullfre mltidene at anoreksien blir sterkere og enda verre. Det blir mer kaos og ambivalensen er der konstant og nesten hele tiden. Den drlige samvittigheten jeg fr etter ha spist er ubeskrivelig vond. Den delegger humret mitt og gjr s mye vanskelig for meg, men det er da jeg prver tenke p alle de jeg har rundt meg som har tro p meg.

Jeg savner virkelig den gode flelsen av vre helt frisk. Fri. bare leve livet mitt slik som jeg bare vil, uten av anoreksien skal styre og bestemme. Det er virkelig ikke enkelt, og jeg kan bare ikke vre sterk hele tiden. Det kan ingen av oss. Noen ganger knekker man bare sammen, og har bare veldig lite krefter og energi. Jeg knekker fort i sammen hvis jeg har for store eller for hye krav og forventninger til meg selv, eller hvis jeg tar for store skritt som jeg ikke er klar til enda. Jeg er ikke frisk selv om jeg spiser og flger kostlista. Det betyr ikke at alt er bra, selv om jeg ogs prver smile og vre positivt.

Alt er s tosidig. S forvirrende. En del av meg vil bli frisk, mens en del av meg vil ikke det. Jeg prver hele tiden kjempe og jobbe hele veien, og jeg prver gjre den positive delen enda strre enn anoreksien og den som delegger og hindrer meg i gjre det som egentlig er det riktige og det beste for meg. Noe som virkelig hjelper for meg under de mltidene jeg m g gjennom hver eneste dag, er fokusere p de sm lappene jeg har hver gang. Der str det noe jeg ser fram til og noe som er positivt som jeg skal tenke p i stedet for de anorektiske tankene som pleier strmme p og gjre meg forvirret.

Frustrasjon



Jeg prver holde en balanse, og jeg prver virkelig kjempe hver eneste dag for leve s normalt som mulig. Jeg liker virkelig ikke tanken p at noen ser p meg som "hun med spiseforstyrrelser" eller som stempler meg som "hun med anoreksi". Det er virkelig ikke noe jeg er stolt over, og det er ingen god flelse. Det gir ingen positiv flelse i det hele tatt. Det er veldig vanskelig, for av og til fler jeg at jeg ikke fr noe ut av det nr jeg faktisk prver kjempe hardt for ta skrittene framover. Hvordan skal man reagere og hvordan skal man tenke nr man bare fler det ikke gir noe godt resultat? Hva er meningen?

Jeg kjemper mot anoreksien hver eneste dag, og det er ikke alltid jeg vinner. Noen ganger taper jeg, men da prver jeg likevel holde fokuset oppe. Jeg prver holde motet oppe og ikke miste resten av det gode og resten av kontrollen som jeg faktisk har taket p. Jeg gleder meg virkelig til den flelsen av ha litt mer kontroll, for bare det vite at anoreksien har et godt grep, er virkelig ikke noe enkelt. Det er som leve i all usikkerhet, der man ikke fler seg trygg i det hele tatt. Dette er den tffeste kampen jeg noen gang har vrt gjennom, og jeg vil virkelig ikke tilbake til denne. N vil jeg vinne, for frste og siste gang.

Det er mye som holder meg tilbake, og som hindrer meg i g videre. Ta skrittene framover i riktig retning. Det gjr meg bare mer og mer frustrert, og mer frustrert enn det jeg er fra fr av. Av og til fles det som om alt bare er et stort sprsmlstegn. Som om det ikke finnes noe svar p alle de hundretusen sprsmlene som bare surrer rundt, og som om jeg aldri kommer til f noe svar p dem. Det er s vondt vite, samtidig som det gir en veldig rar flelse. Hvordan blir man motivert nok? Nr blir man det? Hva skal til, og hvilken hjelp har best effekt? Er det noe galt med meg, og at det er derfor jeg ikke kommer til?

Er det noe jeg gjr feil, eller er det noe jeg kan gjre annerledes for bryte den onde sirkelen som jeg er i sammen med anoreksien? Er dette noe jeg fortjener, og er det noe jeg har gjort for fortjene dette? Sprsmlet str tomt og helt uten svar som har en mening i seg, og det eneste jeg sitter igjen med er liksom svaret "jeg vet ikke". Jeg vil bare vre frisk og samtidig vre fornyd med meg selv. Vre tynn. Jeg vil bare leve normalt og leve etter drmmene og mlene mine. Er det umulig? Er det slik at jeg ikke fr oppleve friheten igjen? Flelsen av virkelig leve slik som jeg selv nsker det? Det finnes ingen svar.

I en verden med anoreksi.

Alt er s forvirrende. S ambivalent.

Tankene og flelsene etter et mltid er s forskjellig og s varierende for hver gang, og jeg vet aldri om flelsen jeg sitter igjen med er mest god eller vond. Nr jeg prver tenke positivt om at jeg klarte fullfre mltidet, gr det ikke mange sekunder fr den drlige samvittigheten sniker seg innp meg. Den drlige samvittigheten og flelsen av skam kan ofte fles uutholdelig. Som om jeg str midt i mellom, og blir dratt og rever i stykker av begge disse vonde flelsene. Hvordan skal jeg da klare kjempe imot, nr det er bare kaos i tankene? Noen ganger trenger jeg stoppe opp litt. Ta en liten pause, fr jeg gr igjen.

Det er vondt nr enkelte tror at alt er bra igjen nr de ser meg spise, for det er bare ikke sannheten. Det er ikke slik det fungerer, og det er bare ikke s enkelt og s fort det gr. bli frisk igjen fra en spiseforstyrrelse kan ta opptil flere r, men at det sakte men sikkert blir bedre og bedre. Akkurat n, klarer jeg ikke se for meg tiden jeg har i vente. Jeg kan ikke se for meg hvor vanskelig det faktisk blir klare det spise middag igjen. Et helt vanlig middagsmltid sammen med familien. Jeg er enda ikke klar til ta det store skrittet, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare det. Det eneste jeg vet, er at det fullt mulig.

Jeg er bare forvirret. Forvirret og redd. leve i en usikkerhet skaper bare flere og flere sprsml for hver eneste dag som gr, og nr jeg frst har klart tatt motet til meg til prve g et skritt i riktig retning, er det alltid noe som stopper meg. Kanskje ikke noe som er s stort i begynnelsen, men som bare vokser seg strre og strre med frykten og usikkerheten. Alle de ubesvarte sprsmlene som bare str helt uten noen som helst svar. Jeg har hatt mine oppturer og gode dager i perioder, og det har virkelig vrt en positiv opplevelse. Om jeg kommer i mte med en opptur eller nedtur n i tiden framover, vet jeg ikke.

Sykdommen er sterk.

Jeg prver finne svar p alle de hundretusen sprsmlene som surrer oppi hodet mitt fortiden. Det er s vanskelig. Jeg vet ikke hva som skjer framover n, bde med behandlingen og hvordan sykdommen kommer til vre. Om den kommer til vre sterk eller om det blir enkelt for meg st imot og kjempe meg videre. Ta flere skritt framover. Det vre i den usikkerheten, leve og holde ut i den, er virkelig en utfordring. Det er vanskelig alltid vite hva som er det riktige av meg gjre, siden anoreksien har tatt en s stor del av livet mitt og hverdagen min. S vanskelig styre og holde en balanse med alt. Kontrollere.

Jeg syns det er veldig godt snakke med psykologen om tankene og flelsene som bare surrer rundt, men det ogs s utrolig mye som er s vanskelig forklare. Sette ord p. S vanskelig svare p alle de sprsmlene som kommer fram, bde fra deg selv og psykologen som jeg snakker med. Jeg fler jeg ikke sitter igjen med noe som helst godt svar lenger. Et svar som er godt nok, og et svar som fyller alle de ubesvarte sprsmlene som bare str helt tomme og uten noen mening eller svar. Jeg kjemper og kjemper, hele tiden. Likevel fler jeg at jeg str fast. At jeg er i en periode der jeg bare str helt stille. Fast.

Det er s vanskelig for meg vite hva som skal til for at jeg skal trre mer og vge mer. Trre og vge det spise mer. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tenke i stedet for den drlige samvittigheten jeg har og den vonde flelsen som jeg brer inni meg av skam. Skam og drlig samvittighet er de flelsene som er s vonde bre p. Uansett hva jeg spiser, s er det s vanskelig st imot de flelsene og tankene som kommer fram. Spesielt nr kommentarene og blikkene strmmer p. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Noen ganger vil jeg bare ikke vise meg i det hele tatt til noen som helst person. Det er s vondt.

Noen dager klarer jeg bare ikke gjre noe som helst. Da er kroppen sliten og helt tom for energi, og de dagene kommer. Jeg vet jeg ikke trenger vente p dem eller prve forberede meg godt nok. Jeg kan aldri vre godt nok forberedt p neste nedtur jeg kommer til mte p, og heller ikke slike drlige dager og dager som er mindre gode for meg. Jeg har lrt meg takle det p en eller annen mte, og jeg prver ikke tenke s veldig mye p det. Neste drlig dag for komme nr den kommer, jeg kan virkelig ikke la dette tappe meg for energi som er undvendig. Det vil bare ta mer fra meg. Mer av kontrollen. Det gode.



I cant be strong everyday.

Det er mye som holder meg tilbake, som river i meg og som gjr at jeg stopper opp og syns det er skummelt g nye skritt videre. Vge g nye veier der ingen andre har gtt. Det fles skummelt og litt skremmende, side jeg ikke vet hva jeg gr til, eller hvordan livet som frisk og uten anoreksien blir. Jeg vet i hvert fall at det vil bli bedre p mange forskjellige mter og p veldig mange forskjellige sider i livet, og jeg vil ikke savne hverdagen med sykdommen. Det er noe jeg er helt sikker p, men likevel fler jeg meg s usikker og utrygg i det hele. Hvordan vil ting bli, og hvordan vil ting vre for meg? Hvordan forandrer det?

Det er s frustrerende at alle sprsmlene som dukker opp forblir uten noe svar, og det er virkelig veldig irriterende for meg. Det er jo klart man blir motls nr man fler man ikke kommer seg noe spesielt langt videre, selv om man kjemper og gir alt man har av krefter og innsats? Jeg merker at ting gr fortere frem i perioder, men noen ganger lurer jeg p om jeg har tatt skritt fram eller tilbake. Noen ganger gr jeg to skritt fram og fem tilbake, og, hvor langt har jeg egentlig kommet da? Dette er sprsml som ingen rundt meg kan svare p, men som jeg tror jeg kanskje fr svart p selv nr jeg blir frisk igjen.

Jeg tror svarene vil dukke mer og mer fram nr ting blir litt bedre, og nr jeg fler det gr bedre matmessig og med spisingen. Det er virkelig en utfordring. Akkurat n gr det veldig opp og ned og mye variasjon, og jeg kan vel trygt si at jeg er veldig matlei og lei av kostlisten. Det er det samme hver eneste dag, under hvert eneste mltid. Jeg har ikke s god matlyst heller, selv om det er lette matvarer som er lett f ned og spise. Det er jo ikke s vanskelig f det ned og f det i meg, men tiden fr, under og etter er virkelig en tid fyllt med bare tanker og kaos. Det er da jeg prver trene, bake, hre p musikk eller andre ting.

Jeg prver gjre det for f orden p alt kaoset og alle tankene som bare surrer rundt og gjr meg bare forvirret. Jeg prver gjre noe som jeg vet fr meg til tenke p noe annet som er litt mer positivt, og det pleier som oftest g bra. Jeg vet bare at jeg ikke kan gi mer enn jeg selv klarer. Jeg kan ikke klare mestre alt, vre sterkest hele tiden, lpe fortest eller vre flinkest. Jeg er ikke den personen som vinner over sykdommen eller vinner over de tankene som bare strmmer p. Jeg er ikke den som alltid klarer takle hver eneste drlig dag eller nedtur like bra som jeg kanskje gjr andre ganger. Jeg er ikke alltid sterk.



Kaos.



Tankene gr bare i surr. Kaos. Tankekjr. Jeg tenker p alt jeg savner fra tiden fr jeg ble syk, og jeg tenker p den store forandringen. De samme sprsmlene dukker opp hele tiden, uten at jeg har noen svar. Det er s frustrerende. Som frisk hadde jeg ikke hatt dette anstrengte forholdet til mat, kalorier, kropp, vekt og utseende. Som frisk hadde jeg kanskje sluppet den episoden jeg hadde da jeg ble hentet av ambulanse fordi jeg bare kollapset og falt om. Det er en skremmende episode som jeg aldri kommer til glemme, og jeg husker alt s godt. Hvordan det skjedde, hvordan jeg flte meg fr det skjedde. Alt.

Jeg vet ikke en gang hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, noe som skremmer meg veldig. Jeg vet ikke hvordan livet mitt som frisk er lenger, eller hvordan det kommer til bli i ettertid. Jeg vet ikke hvordan denne sykdomsperioden vil prege resten av livet mitt, og om hvordan forholdet mitt vil bli n i ettertid. Jeg vet ikke nr den dagen kommer, der jeg virkelig bestemmer meg for at jeg bare skal gi alt jeg har og virkelig kjempe imot anoreksien. Jeg har ikke klart f den andre delen av meg med p laget enda, og samarbeidet kunne virkelig vrt bedre. Fremdeles er det en del av meg som vil vre syk. Anorektisk.

Det er s mye som skremmer meg. Som gjr meg s usikker. Som gjr at jeg fler meg s utrygg. Jeg er redd for spise usunt. Livredd. Akkurat n fles det som om det bare blir sunne kosthold framover, for jeg tror jeg bare ikke har godt av det. Mange har kommentert mange ganger i familiebesk og selskap at "Kom igjen! Et lite kakestykke har du bare godt av. Du trenger legge p deg litt". Nei. Det frister faktisk s lite for meg akkurat n, s jeg tror jeg holder meg til baking og glede andre p den mten. Jeg elsker virkelig lage god mat til andre og bake. Det gjr meg virkelig glad, og det skal ikke s veldig mye til.

I really need this control. Control of my life and my self as a person.

Jeg kunne nske jeg klarte styre anoreksien litt bedre. At den ikke tok s mye i fra meg, og at den ikke hadde s god kontroll som den har. Ikke en eneste kalori er til akseptere for spiseforstyrrelsen, og nr jeg prver utfordre den eller gjre noe som den virkelig ikke vil eller liker, s fr jeg kjenne det veldig godt p kroppen. Kvalme, svimmelhet, hodepine, og den drlige samvittigheten. Den fr meg til angre, uansett. Det er det som er s vondt. Kroppen fles s lammet. Kroppen fles s hjelpesls enkelte ganger, og da er humret s og si ikke p sitt beste. Jeg liker virkelig ikke slike dager som dette.

Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom sykdommen uten flere av disse vonde dagene. Det vet jeg, og det er noe som skremmer meg og gjr alt s utrygt. S skummelt. Skremmende. Vondt. Vanskelig. Hvor er det jeg vil? Hvor jeg skal begynne g? Det er virkelig ikke enkelt, men det er dette sykehuset forteller at de skal hjelpe meg med. Jeg klarer bare ikke stole p noen som helst lenger. Det er s vanskelig. S vanskelig hre dem si "Du skal f den hjelpen du trenger n. Vi skal hjelpe deg", nr ingenting skjer. Jeg tr ikke engang si hva jeg nsker av hjelp, rett og slett fordi jeg fler meg s usikker med alt det friske.

Nr noen har sviktet og snudd ryggen til deg fr, er det kanskje vanskelig og nrmere umulig tro og stole p dem igjen. Jeg tror de aller fleste kjenner seg igjen der? Jeg har mange jeg kan snakke med, det er ikke det som er problemet- langt i fra. Jeg vet bare ikke hva som skal til for at ting skal bli litt lettere for meg nr det gjelder alt det kaoset rundt mat og mltider, for akkurat n str jeg s fast. S stille. Kanskje jeg venter litt med kjempe sterkt mot anoreksien fordi jeg prver samle opp alle krefter og all styrke som jeg bare kan, for s vre sterkere mot anoreksien? For s vinne oftere og litt flere dager? Jeg vet ikke.

Det er bare tiden som vil vise n, og da m det tlmodighet til. Jeg m fortsette g i mitt eget tempo, og prve sakte men sikkert ta tilbake kontrollen og alt det andre gode som anoreksien har tatt i fra meg.



Sometimes, you have to learn how to breath from start again. From the beginning.

Noe som er veldig vanskelig godta, er at det tar lang tid med denne sykdommen. Det er ingen sykdom som jeg bare kan f noen medisiner for, ogs er jeg plutselig helt frisk igjen bare etter noen f dager. Jeg kunne virkelig nske at det var slik, men det er desverre ikke noe som kan kureres med mange medisiner. Dette er ikke bare vanskelig for meg godta, men ogs de rundt meg. Jeg er glad for at jeg er s bevisst som jeg er, og har jeg virkelig bestemt meg for klare noe, s gir jeg aldri opp. Er det noe jeg virkelig hater og missliker sterkt, s er det tape. Miste kontroll. Miste makt. Fle meg maktesls og veldig svak.

Ofte fler jeg at anoreksien har kontroll og styring p absolutt alt. Det er frustrerende og det skal ikke s mye til fr trene bare strmmer p. For, er det rart man blir sliten om man hele tiden prver kjempe imot, uten at man fler man kommer noen vei i det hele tatt? Er det rart man mister litt motivasjon og styrke nr man bare fler man str i ro og helt stille? Er det rart man blir fort sint og lei nr man bare fler at alt gr imot og at noe er s mye sterkere? Flelsen av vre maktesls er virkelig ingen god flelse, men jeg prver tenke p alle de jeg kjenner og vet om som har klart vinne over sykdommen.

Det gir meg s utrolig mye. Det gir meg hp, og det styrken troen. Det er s forskjellig fra person til person for hvor lang tid det vil ta komme seg ut fra det. Noen er i en litt mindre svak spiseforstyrrelse, andre er alvorlig syk og veldig drlig. Noen bruker kanskje noen mneder, andre bruker kanskje opptil mange r. Det har ingenting med hvor sterk man er fysisk eller psykisk, men hvor sterk spiseforstyrrelsen er og hvordan den oppleves hos hver enkelt person som sliter med det. Det er vondt og vanskelig, men jeg lever alltid i hpet om at jeg kanskje snart klarer ta litt strre skritt om gangen. Jeg vet ikke. Kanskje.



Sometimes, I just want to scream louder.

I dag fler jeg meg ikke bra i det hele tatt. Jeg fler meg rett og slett helt hpls og elendig, og jeg kjenner jeg har absolutt ingen energi eller krefter i kroppen. Tankene bare surrer rundt, jeg fryser i hele kroppen selv om det ikke er s veldig kaldt ute, og jeg kjenner jeg er drlig i hele kroppen. Svak. Sykdommen angriper virkelig, og den river i meg. Det gjr minst vondt flge etter anoreksien og dens regler, men det er ikke noe bra eller positivt for verken meg eller andre. Jeg skal bli frisk, og nyte livet mitt. Jeg skal flge etter drmmene og mlene mine, og jeg har s utrolig mye fint se fram til. Jeg klarer meg fint uten den.

Jeg klarer meg fint uten sykdommen. Jeg trenger den vel ikke, gjr jeg? Kanskje det blir litt uvant og litt vanskelig i starten, men jeg tror det vil ordne seg og bli bra igjen. Jeg skal nok komme meg p toppen igjen, der jeg kan leve et mer normalt liv uten noen som helst sykdom etter meg. Selv om jeg vet at det krever mye for komme seg ut fra sykdommen, og selv om jeg vet at jeg kommer til falle litt tilbake noen ganger, s gr det greit. Jeg er sterk nok til takle det. Jeg er sterk nok til komme meg opp p bena igjen etter ha gtt p tryne. Det vet jeg, fordi jeg har kommet meg gjennom andre vanskelige situasjoner.

Det er gjennom motstand man blir sterkere, ikke sant? Jeg kommer til lre mye fra denne situasjonen som jeg er i n, og det er noe jeg ser p som veldig positivt. Jeg har lrt en masse om kosthold og hvordan spise sunt, og jeg har lrt veldig mye om livet. Av og til blir jeg bare s oppgitt og frustrert over meg selv nr jeg ikke klarer samarbeide s godt. Nr jeg ikke klarer stole p noen som helst person. Hvorfor forandrer ting seg s utrolig fort? Bare snn plutselig? Jeg kan vre en person som stoler p en og som viser tillit til en, men s er det plutselig noe som gjr at jeg forandrer mening og holdning. Fort.

Jeg kan plutselig fle meg s utrolig usikker. S utrygg. S redd. Ikke trygg i det hele tatt. Jeg vet virkelig ikke hvorfor jeg plutselig kan vre kjempe motivert til forandre litt p kostlisten og gjre flere utfordringer enn planlagt, men plutselig, er det noe som stopper meg helt og totalt. Brstopp. Det blir vanskelig puste, jeg fr en flelse av elendighet og hplshet, og det er virkelig ingen god flelse. Jeg vil bare fle meg god nok. God nok som jeg er. Jeg vil bare vre frisk, og slippe alt som har med denne sykdommen gjre. Det er en veldig lang vei igjen g, men ett skritt m vel vre det frste og det neste, m det ikke?



Keep holding on.

Det er vanskelig nr man fler at alt gr mot deg, og at ingenting er p din side eller den rette. Hva gjr man da? Hva gjr man da for vre sterk, og hva gjr man da for holde ut med den styrken man har?

Av og til vinner jeg mot anoreksien. Andre ganger ikke. Andre ganger taper jeg, og har ikke noe makt i det hele tatt. Null kontroll. Da har den tatt all kontroll fra meg, og bare revet det brtt ut fra begge hendene. Hvordan skal jeg klare holde fast p det nr noe er s sterk mot meg? Jeg vet virkelig ikke, men noe jeg har bestemt meg for og er sikker og bevisst p, er at anoreksien ikke fr ta fra meg mer enn den har gjort til n. Jeg trenger det motet jeg har n, den kampviljen og den innsatsviljen jeg har innerst inne. Ofte lurer jeg p om jeg har det i meg eller ikke, men enkelte ganger kjenner jeg det ekstra godt. Innerst inne. Motet.

Jeg har kampvilje nok, og jeg har innsatsviljen p plass der den skal vre. Jeg m bare finne min mte bli frisk igjen p, uten at noen forteller meg en mte som skal liksom vre en fasit. Jeg trenger ikke noen som forteller meg hvordan jeg skal putte noe mat i munnen for s tygge og svelge, for det vet jeg fra fr av. Problemet er bare gjre det. Aldri fr hadde jeg trodd at det skulle vre s vanskelig som jeg har opplevd at det er n, og jeg ser det hele fra en helt annen synsvinkel. Jeg ser p livet helt annerledes enn jeg gjorde som frisk, og det er egentlig ganske rart tenke p. Litt skremmende ogs, med andre ord.

Jeg vet bare at jeg m fortsette kjempe og aldri gi opp, og jeg m nok en gang si tusen takk til dere som fremdeles flger meg videre og heier meg framover. Dere er helt fantastiske alle sammen, virkelig. Dere kommer med de fineste ordene og alle de fine kommentarene, og hadde jeg bare kunne gitt dere en god klem alle sammen. Dere hjelper meg virkelig gjennom tunge og vanskelige dager, og det er jeg s utrolig glad og takknemlig for. Jeg hper dere skriker ut om dere syns det blir for mye negativt som jeg skriver om her p bloggen. Her skriver jeg rett og slett om hvordan jeg opplever hverdagen som spiseforstyrret og kampen videre. Hvordan jeg skal klare kjempe meg oppover og framover, og hvordan jeg skal bli frisk.

Silence say more than words. My scream talk for the tears and pain.

Jeg vil s gjerne styre anoreksien. Vinne. Fighte. Kjempe. Vre sterk. Vre min egen autopilot i mitt eget liv. Kontrollere. Alt varierer fra hver eneste dag, og det gr veldig opp og ned. Jeg tror frst jeg har kontroll, men s plutselig er alt ukontrollert. Jeg prver ikke la anoreksien snakke for meg. Fortelle meg alt det negative den kommer p nr jeg ser meg selv i speilet. Bare jeg kjemper og prver vre sterk mot den, fr jeg virkelig kjenne det p kroppen. Jeg m kjempe mot meg selv n. Mot den anorektiske-jeg. Jeg kommer til seire, falle, st p bena igjen og falle litt tilbake. Men til slutt, skal jeg klare st oppreist.

Jeg kunne nske jeg kunne skru tilbake tiden. Gjort noe annerledes. Trykt p angreknappen om jeg bare hadde hatt den med meg. Jeg vil bare skru tilbake tiden til da jeg var frisk. Til da jeg var normal. Til da jeg hadde et litt mer normalt forhold til mat og kroppen. Utseende. Vekten. Jeg vil ikke bli sett p som syk, og jeg vil heller ikke vre syk. Fremdeles er det en del av meg som nsker det. Anoreksien. Jeg vil ikke se syk ut, eller la andre -de nrmeste rundt meg se meg slik som dette. Jeg vil ikke la dem huske denne tiden. Jeg vil ikke at de skal med en gang knytte meg til sykdommen med en gang de bare hrer om det.

Disse minnene er noe jeg aldri kommer til glemme. De kan gjre meg sterkere, men likevel kommer det alltid til vre vondt tenke tilbake til. Jeg vet aldri hvordan framtiden blir, men jeg ser virkelig fram til livet som frisk. Flere ganger har jeg blitt spurt om det samme sprsmlet. "Er du sikker p at du er klar til bli frisk da? Har du motivasjon nok?". Ja. Nei? Kanskje? En liten del av meg er alltid i tvil, uansett hva sprsml det er. Det er noe som irriterer meg veldig. Jeg vil bare vre frisk, men tynn. Det er det jeg innerst inne vil, uten at jeg hrer p det anoreksien kommer med. Den snakker ikke for meg akkurat da.

Jeg vil ikke vre annerledes. Bli sett p som det. Jeg vil ikke at andre skal g bak ryggen min, se dumt og rart p meg, eller stemple meg som "hun med anoreksi". Jeg vil bare prve leve s normalt som mulig, og jeg vil s gjerne at noen skal se meg for den jeg innerst inne er, ikke det utenp. Ikke dmme meg eller se meg p bare for utseende. Det er ikke det jeg vil, for, hva betyr egentlig utseende? Betyr det alt? Nei, egentlig ikke. Fornuften forteller meg at inni er alle like fantastiske. P hver og en sin mte. Er ikke det litt godt tenke p? Fornuften forteller meg at det er det indre som er viktigst, og at det er det som teller mer.

Hver eneste dag jobber jeg med meg selv for leve s normalt som mulig. Jeg fler meg ikke klar til g ut med andre spise enda, og middagsmltidet blir bare erstattet med nutridrink nringsdrikker. Det samme med frokost og kvelds ogs. Jeg fler meg ikke klar til ta slike store skritt n. Ikke enda. Den tiden kommer nok, men jeg vet aldri nr. Jeg vet bare at jeg m prve kjempe videre, uansett hvor mye motgang jeg vil mte p. Uansett hvor sterk anoreksien blir og kommer til vre. Jeg m vise sykdommen hvem som egentlig skal vinne, og jeg m virkelig vise det ogs. Ikke bare fortelle det. Gjre det.



My weekend.























Her har dere bildedryss fra helga. Er ikke s veldig fornyd med bildene, men la g!

Har du hatt en fin helg?

This is my war. This is my life. Thats the reason that I never give up to fight.

Noe som alltid er en stor utfordring for meg, er spise sammen med andre. Fr var det motsatt for meg, men etter at jeg ble syk har mye forandret seg. Jeg har mange ganger ftt sprsml om hvorfor det er s vanskelig spise sammen med andre som det er n, og av og til klarer jeg bare ikke finne et godt nok svar. Et svar som jeg selv forstr. Det som er og gjr mest vondt, er kommentarene, sprsmlene og blikkene. Jeg spiser ikke nr jeg er hos andre, og det er mange har reagert p det og komt med mange sprsml. Ofte har jeg komt med drlige unnskyldninger til de som ikke vet om spiseforstyrrelsen ogs.

De fleste er vant til at jeg ikke er den personen som er den frste som tar mat opp p tallerkenen, og jeg er aldri den som forsyner seg frst. De vet hvorfor jeg ikke spiser nr jeg er i familiebesk, og det er litt godt slippe svare p alt som kommer fram som sprsml. Kommentarer som "Skal du ikke ha litt middag du da?". Nei. Eller, hva annet skal jeg svare? At jeg er matlei? At jeg ikke er sulten? At jeg har spist og at jeg ikke trenger noe? Det er s vanskelig, hver eneste gang. Jeg vet de vil s gjerne at jeg skal spise sammen med dem, og de jubler om jeg spiser litt frukt som str p bordet. De sitter venter p det.

Jeg burde vel vrt veldig glad og stolt over meg selv ogs om jeg klarte spise litt frukt, men flelsen av mat i magen er virkelig ingen god flelse. Den er s uvan og vond kjenne p. Egentlig s burde jo det vre det motsatte, men den metthetsflelsen er til grte av. Jeg fler anoreksien skriker til meg og river i meg hver gang jeg har spist noe. Jeg kjenner det veldig godt p kroppen, og jeg slipper aldri unna kvalmen og smerten i hele kroppen etterp. Jeg tror heller aldri at jeg slipper unna noe som helst nr det gjelder spiseforstyrrelsen, s det er jeg blitt vant til. Det er da jeg m bruke styrken jeg har innerst inne.

Jeg m bruke den til kjempe imot, slik at den ikke tar over kontrollen. Slik at den ikke tar over mer kontroll enn den har n. Jeg vil s gjerne styre anoreksien og klare meg bra. Jeg vil s gjerne spise et godt mltid sammen med andre herlige mennesker, uten fle at jeg m trene i flere timer etterp. Hva skal jeg si til dem som spr meg om hvordan det gr? Hva skal jeg svare nr det er noen som spr om hvordan det gr med maten og om jeg spiser? Skal jeg bare si at det gr bra, og slenge p et smil og noen kloke og gode ord? Eller skal jeg bare si det som det er, og ta fram sannheten og bare fortelle det?

Det skal virkelig ikke vre enkelt, men for meg s passer det aldri snakke om sykdommen i familiebesk. Slike besk skal vre koselige, ikke delegges av noe som helst. Hvis jeg plutselig fler for fortelle noe om det, s fler jeg de tror jeg bare vil ha oppmerksomhet og at det er derfor jeg snakker pent om det. Veldig mange missforstr akkurat der, og det er noe som gjr meg veldig frustrert og irritert. Det er ikke oppmerksomhet jeg nsker rundt dette, for det er faktisk noe jeg nsker lite av akkurat n. Nr jeg fr snakke med noen i familien om det, bare der jeg er alene med en, s er det alt jeg trenger. Alt.

Bare jeg fr hre gode ord fra de rundt meg, s betyr det veldig mye. Bare jeg vet jeg har noen der, ved siden av, foran meg, bak meg og ved sidelinja som heier meg framover og oppover mot mlet mitt, s er det alt jeg trenger. Jeg trenger noen som jeg virkelig kan stole p, og som jeg vet aldri vil g uansett hva som skjer eller uansett hva jeg gjr. Jeg prver holde meg i riktig retning, men det er virkelig ikke enkelt nr bena fles svak og sliten. Da m jeg bare ta en liten pause, for s samle all mot, krefter, og motivasjon til kjempe videre. Til vre sterk nok mot anoreksien, slik at jeg til slutt vinner tilbake alt.





Breathe in, breathe out. Repeat. Dont stop to breathe, even If you just feel pain.

Jeg er s frustrert fortiden. Ikke engang vet jeg hva jeg vil, hvor jeg skal sette foten i bakken eller hvilken retning jeg skal ta. Det er mye krangling med de nrmeste rundt meg, mange missforstelser og smelling i drer. Jeg er s lei av bli missforsttt av andre, og jeg er s utrolig lei av mennesker som tror de forstr alt nr de egentlig ikke forstr noe som helst. Er det noen som virkelig forstr meg og som forstr hva jeg gr gjennom i denne vanskelige tiden n, s er det dem som har opplevd det samme fr eller som er der i samme situasjon n. Ogs andre liknende situasjoner som vi kan oppleve kan likne veldig.

Mange kan forst meg, men ikke p helt samme mte. En sykepleier jeg har snakket med en del ganger, er en person jeg virkelig kan snakke med om alt. Jeg fler meg s trygg nr jeg snakker med henne, og jeg fler jeg kan ta fram alle ting og bare senke skuldrene. Bare kjenne den gode flelsen av bli forsttt. Sett. Lyttet til. Det er virkelig en flelse som gir meg mye glede, og det har ofte vrt dagens reddning for meg. Nr det gjelder denne perioden jeg er i n, s fler jeg at det hele tiden gr opp og ned. Det varierer veldig. En dag kan jeg ha en helt OK dag, mens neste dag kan jeg bare ligge i senga og ikke ha krefter.

I ett yeblikk kan jeg vre kjempe motivert til spise og fullfre kostlisten og planen som jeg har hver eneste dag, men hva skjer s alt for ofte? Jo, alt blir s utrolig vanskelig gjennomfre og fullfre. Jeg vet ikke alltid hva, men det er s mye som stopper meg. S mye som str i veien og sperrer. delegger. Hindrer meg i gjre det rette. Jeg vil s gjerne styre anoreksien og vre sterkere enn den hele tiden og hver eneste dag, men det kan jeg bare ikke. Ikke fr jeg er helt frisk igjen. For meg vil det kanskje ta like lang tid som jeg kom inn i sykdommen, og det er noe som er veldig vanskelig for meg godta og takle.

Det betyr egentlig bare enda flere drlige og vonde dager, flere kamper og kanskje enda mer frustrasjon, krangling og diskusjoner. Jeg vet jo at de rundt meg bare vil hjelpe, og det er s vondt for meg vite hva de m g gjennom sammen med meg. Jeg vil s gjerne at alle rundt meg skal slippe se meg slik som dette. Jeg vil s gjerne at ingen skal se meg slik som jeg er n, syk, og huske denne tiden som den var. Hadde bare livet hatt en angreknapp eller en knapp som man kunne styre alt selv, hadde ting vrt mye enklere og mye annerledes enn det er den dag i dag. Jeg unner bare ingen som helst person dette her.

Jeg unner ikke sykdommen for min verste fiende engang, noe som sier en del. Det ambivalente gjr meg bare mer og mer frustrert og irritert, for jeg fler jeg bare surrer rundt i min egen onde sirkel der kun anoreksien eksisterer. Fler jeg meg klar til kjempe hver dag? Fler jeg meg godt opplagt med god svn om natten? Nei. Ikke alltid. Jeg vet aldri hvordan jeg skal takle det nr jeg taper eller vinner mot den, for jeg vet uansett at jeg har en s lang vei g. Selv om jeg kanskje gjr sm skritt framover noen ganger, s vet jeg at jeg ikke er i ml. Ikke enda. Jeg trenger bare tid. Det er det de rundt meg kan gi meg. Kun tid.

Sykehuset

I dag tror jeg blir en litt blandet dag. Jeg skal en liten tur p sykehuset, noe jeg gruer meg veldig til. Jeg vet ikke hvordan det kommer til g eller hvor lenge samtalene tar, men jeg krysser virkelig fingrene og hper p det beste. Men fr jeg skal p sykehuset, blirdet litt tid i byen for kikke litt i butikker og kanskje dra p Caf. Anoreksien tillater meg nok ingenting, men en varm kopp te skader aldri. Det fler jeg at jeg fint kan drikke og f ned, og det er jo bedre enn ingenting. Er enda ikke flink til drikke nok og f i meg nok vske, s det m jeg skjerpe meg p. Etter jeg har gtt litt sett i byen, blir det mest sansynlig kino frsykehuset. Skal bare vre der noen timer ettersom det tar litt tid med venting og slikt, men det tror jeg skal g bra. Er faktisk begynt vende meg til dette.

Vendt meg til med venting. Jeg tror faktisk at tlmodigheten har forandret seg den siste tiden. Haha. Jeg har skrevet opp en del oppskrifter i det siste, s jeg skal bake noe godt til familien litt senere i kveld. Jeg elsker virkelig bake og lage god mat til andre, og det fr meg virkelig i godt humr. Det fr meg i mye bedre humr nr jeg har hatt en drlig dag, s akuratt det fungerer alltid like bra. Om jeg rekker alt dette i dag, s blir det kanskje en liten kveldstur ogs. Jeg elsker virkelig g ute og bare f frisk luft og bare oppleve noe helt nytt og noe helt annet. Ikke nok med det, s hjelper det ogs veldig mye p humret mitt.

Selvtilliten min er virkelig ikke noe jeg kan skryte av, og den har faktisk blitt verre og mye lavere n den siste tiden. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjre for f selvtilliten litt opp, men tror det kommer veldig i perioder egentlig. Det pleier vre slik. Jeg kjenner jeg stresser litt med mltidene n som jeg har s mange planer og s mye jeg m gjre p en gang, men kanskje jeg klarer komme i ml med det som str p kostliten. Jeg er veldig matlei n, og selv om jeg har vrt med p skrive kostlisten selv, s er det absolutt ingenting annet som frister enn nutridrink nringsdrikker. Det er lettest f i seg, og faktisk godt.

Det er jo bedre enn ingenting, er det ikke? Jeg begynner bli litt lei kalde hstdager n, s jeg ser veldig fram til jul. Tenk at det bare er 3 mnd til, dere. Jeg er virkelig et vintermenneske, og jeg elsker alt som har med jul gjre. Jeg elsker bake pepperkaker, julebakst, st p kjkkenet og lage god mat mens julemusikken kommer fra stereoanlegget, julebrus, familiebesk, gaver, juleshopping, julefilmene og juleprogrammene p tv og ikke minst snen og alt det andre. Ah. Kjenner jeg gleder meg utrolig mye n, spesielt til det dra p juleshopping og kjpe masse gaver. Det er jo ingen jul uten sn og kuldegrader.

Men, for vre helt rlig, s er det ingenting som gleder meg mer p vinterstid nr jeg vkner opp til masse masse sn. Ah, kjenner jeg gleder meg alt for alt for mye. Jeg lover jeg skal bli mye flinkere p ta bilder som jeg kan legge ut til dere, for jeg har jo egentlig kameraet mitt stappfullt med masse bilder som jeg ikke har selv sett s mye over. Haha. Siden jeg baker s mye som jeg gjr, og siden det er en av mine favoritthobbyer ved siden av fotograferingen, tenkte jeg kanskje komme med noen oppskrifter som jeg kan dele med dere? Om noen skulle vre interessert, bare skrik ut. Jeg skal bli mye flinkere til variere.

Ha en super dag alle sammen! Det skal jeg i hvert fall prve p.

If I win today, I know that I loose tomorrow.

Det er vondt tenke p hva de rundt meg m g gjennom i denne perioden, for jeg vil virkelig ikke gjre det vanskelig for noen av dem. Mange har spurt meg om hvilken hjelp jeg fr, og om jeg er fornyd med den hjelpen. Jeg snakker en del med psykolog, en sykepleier og en ernringsfysiolog, og jeg syns vel egentlig at det er helt greit. Kanskje det ikke er den aller beste hjelpen, men det er bare noe jeg godtar akkurat n. Det er ikke alltid like enkelt snakke og prate om dette som er s vanskelig og som er en del av livet og hverdagen min, men jeg prver s godt jeg kan. Det hjelper meg veldig skrive om det.

Jeg snakker ikke s veldig mye med de nrmeste rundt meg, men jeg prver vre s rlig som mulig nr de frst spr. Jeg vil ikke vre tragisk og negativ hele tiden, s jeg slenger p et smil og prver vre positiv nr jeg frst er ute sammen med andre. Jeg er s heldig som har s fantastiske venner som jeg har, og det er jeg s utrolig glad og takknemlig for. Verdens beste. Jeg snakker vel kanskje spesielt mye med de jeg kjenner som har opplevd og vrt gjennom det samme selv, for jeg fler de forstr meg best av egentlig alle. En som har vrt gjennom det samme fr, vet og forstr hvordan det er. Virkelig.

Nr de sier til meg hver eneste dag at jeg m spise mer, s vet jeg jo at de bare vil hjelpe meg. Jeg vet de bare vil mitt beste, men likevel er det s vanskelig. Enkelte snakker fr de tenker, og det gjr meg s utrolig frustrert og sint. Jeg har ftt s mange kommentarer som holder meg tilbake i denne vonde sirkelen som jeg er i akkurat n. Vonde kommentarer. Stygge kommentarer. Kommentarer som srer. Jeg kunne virkelig nske at enkelte var flinkere til tenke over det de sier fr de i det hele tatt slenger det ut. Det hadde vrt s mye bedre da. Det er ikke alltid s lett se alle konsekvensene p enkelte ting.



It's not so easy.



bli frisk igjen fra en spiseforstyrrelse er ikke noe enkelt. Det krever mye fra en, og man m jobbe veldig mye med seg selv for klare det. Livet som frisk virker helt fantastisk, men det virker ogs veldig fjernt og litt skremmende. Det er s mye jeg lurer p som jeg ikke har svar p, og kanskje jeg ikke fr noe svar i det hele tatt. Jeg tror det vil vre veldig vanskelig for meg som frisk ogs, i begynnelsen. Alt blir s uvant og s rart siden jeg ikke er vant til leve i en hverdag som frisk. Jeg tror jeg kanskje vil vre forberedt p alle nedturer og motstand, rett og slett fordi jeg er vant til mte p det i den situasjonen som jeg er i n.

bli frisk igjen fra en spiseforstyrrelse vil ta tid. Lang tid. Jeg tror det alltid vil vre en del av meg som er spiseforstyrret, men at jeg blir mye bedre og fr det mye lettere etter hvert. Hvem vet? Kanskje jeg klarer holde en balanse og kanskje jeg blir helt frisk igjen uten tenke s mye p mat og kalorier? Noe jeg har merket veldig godt, er at jeg er veldig opptatt av det jeg spiser. Det m vre sunt. Jeg har ikke spist noe stt eller noe godt p over ett r, og vet dere? Jeg savner det ikke. Jeg savner det ikke i det hele tatt. Det frister bare ikke med stappe i meg masse snop og masse usunt. Jeg blir faktisk drlig av tanken bare.

Jeg tenker egentlig at det er veldig positivt, for det er jo ikke noe som er bra for noen som helst person. For f opp blodsukkeret, har jeg pleid drikke litt appelsinjuice eller noen annen juice. Det har hjulpet meg, men jeg har ogs klart meg med noe syltety hvis jeg har besvimt. Jeg lurer veldig p hvordan hverdagen som frisk kommer til bli, og jeg har jo det som mitt store ml foran meg. Det er dit jeg vil, og det er dit jeg skal. Jeg kommer nok til kanskje falle litt bakover i perioder, men jeg vet jeg kommer til reise meg opp igjen p bena etter kort tid. Jeg vet dette sikkert, fordi jeg har opplevd det fr flere ganger.

Jeg vet aldri hva jeg kommer til mte i hverdagen, og det gjr meg alltid s usikker. Jeg klarer ikke vre godt nok forberedt p en nedtur, og jeg vet heller aldri hvor sterk anoreksien kommer til vre. Noen ganger vinner jeg, andre ganger taper jeg. Av og til syns jeg det er greit tape ogs. Da fler jeg at jeg stopper litt opp, tar et lite pust i bakken og prver samle opp all energi og krefter som jeg bare klarer ta til meg. Jeg prver reise meg opp p bena igjen, og viser sykdommen at i dag skal jeg vinne. Jeg kjemper jo tross alt en kamp med meg selv, s holde seg p begge bena under stor motstand er tft.

One step forward, next step back again?

Jeg vet aldri hva dagene bringer med seg, og jeg vet aldri hvor sterk sykdommen er. Det varierer veldig fra dag til dag, og en god start p dagen kan fort bli snudd til en drlig dag resten. Humret mitt er virkelig ikke p sitt beste n, og slik har det vrt de siste dagene. Hadde det bare vrt s enkelt snu om tankene som anoreksien kommer med, s hadde kanskje ting vrt annerledes n. Jeg hadde kanskje ikke sett p meg selv som jeg gjr n, og jeg hadde kanskje ikke hatt s store problemer med spise. "Hvorfor er det s vanskelig spise?", fr jeg ofte sprsml om. Hva skal jeg svare? Jeg vet virkelig ikke.

Det er s mye jeg sitter igjen med, men som jeg ikke finner svar p. Sprsml som er de samme hele tiden, og som bare surrer rundt og rundt og gjr mer forvirret og mer frustrert. Jeg kjenner frustrasjonen bare bygger ser mer og mer opp, og alt jeg gjr er veldig avgjrende om hva som kommer til skje i tiden framover n. Jeg prver leve s normalt som mulig, flge kostlistene som jeg har ftt fra ernringsfysiologen, flge opp alle samtalene og legetimene, men det er virkelig ikke enkelt. Jeg skulle egentlig ikke tro at det skulle vre slitsomt og vanskelig. snakke. Vre tilstede og mte opp hver gang.

Trene kommer ikke hver dag, noe som faktisk er veldig bra. En slags lettelse. Jeg blir s fort sr i ynene og sliten av det, men trene kommer plutselig nr jeg fler jeg knekker sammen og har en nedtur igjen. Nr kommer neste nedtur, og hva blir det neste egentlig? Det er noe jeg aldri vet, fr jeg mter p det snn plutselig. En liten knekk. En nedtur. Enda en ny utfordring som er vanskelig takle og gjennomfre. Jeg vet virkelig ikke hva som kommer til mte meg, og det gjr meg alltid s utrygg og usikker. S redd. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal sette foten i bakken, eller hvilken retning jeg skal g i.

I gr kveld hadde jeg veldig store problemer med gjennomfre kveldsmltidet, men etter en del trer og mye fram og tilbake, klarte jeg komme meg gjennom det. Jeg fikk et sprsml da som fikk meg litt til tenke. "Ser du? Ser du styrken din, og ser du hvor sterk du er som ikke gir opp?". Egentlig ser jeg ikke styrken jeg har, men nr jeg frst tenker tilbake til det, s legger jeg merke til det. Jeg har en innsatsvilje og en kampvilje som virkelig er sterk, og det er det som fr meg til fortsette kjempe og ikke gi opp. Det er veldig godt tenke p at det ikke er noe jeg mangler, for det hadde vrt enda tyngre uten det.

Jeg prver kjempe. Hver dag er en kamp, men jeg prver holde motet oppe hele tiden. Jeg prver ikke vre s fokusert p kroppen og utseende n, og jeg har klart meg uten vekten i 2 uker n. Hres kanskje helt normalt ut for de aller fleste, men for meg, s er dette en god begynnelse p en framgang. Jeg skal prve klare meg uten n, og ikke fokusere s mye p vekten. Det er vondt, og jeg kjenner det veldig godt p kroppen og humret mitt, men jeg skal klare litt lenger. Jeg skal klare kjenne p den mestringsflelsen igjen av at jeg faktisk klarer f til det jeg virkelig vil innerst inne. Dette skal jeg klare.






I dont know where I'm going, but I know where I want to be.

Snart nr jeg har ftt i meg noe frokost, s brer det ut en liten tur for ta noen bilder. Det fr meg til tenke p noe annet, og det trenger jeg virkelig n. Det er totalt kaos, og jeg kjenner anoreksien river i meg. Flelsen av skam og drlig samvittighet fr meg trene til strmme p. Krangling med de nrmeste rundt meg gjr ting virkelig ikke noe bedre, men samtidig s kan jeg forst den frustrasjonen de har ogs. Jeg kan p en mte forst dem, for de vil jo egentlig bare hjelpe meg. Hadde det bare vrt enklere samarbeide, hadde kanskje ikke ting vrt slik som de er akkurat n. Da hadde det vrt lettere.

Den vonde flelsen som jeg fr hver gang jeg har klart fullfre et mltid, er mer vond enn god. Det er kanskje vanskelig tenke p den mten, men slik er det bare. Den flelsen jeg sitter igjen med er langt i fra en mestringsflelse som fr meg til smile og vre stolt over meg selv, i hvert fall ikke n. I hvert fall ikke forelpig. Jeg tror at hvis jeg selv fler jeg har klart komme meg framover og nr jeg har selv sett at det gr fint, s tror jeg at jeg vil sitte igjen med en mer god flelse enn en vond flelse. Jeg tror det vil bli lettere og litt bedre etter hvert og med tiden. N er jeg bare i en veldig krevende og vond periode.

Jeg prver gjre ting som fr meg til tenke p noe mer positivt og bra, og jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Enkelte ganger klarer jeg bare ikke fokusere p noe annet enn anoreksien og sykdommen, men det er faktisk noe jeg godta mer enn jeg gjorde fr. Jeg syns faktisk det er litt greit vre bare litt alene og for seg selv, tenke, grte, og bare f ut all frustrasjon og sinne. Det blir alltid litt lettere etterp, og den flelsen er virkelig god kjenne p. Det er den samme gode flelsen som jeg har etter at jeg har ftt snakket ut om det jeg har p hjertet til en person jeg stoler p og som jeg har tillit til.

Noen ganger forsvinner ikke de vonde flelsene og de anorektiske tankene. Noen ganger bare er de der hele tiden og konstant, og gjr jeg ikke annet enn finne fram alt jeg har av bodylotion og alle slags kremer som lukter godt, og har en liten hjemmespa for s prve slappe av litt. Jeg fler jeg trenger det akkurat nr jeg ikke klarer tenke p noe annet enn det vonde som sykdommen brer med seg. Men, nr jeg tenker meg om, s skal det faktisk ikke s veldig mye til for at en drlig dag skal snus om til en litt bedre dag, og det er herlig tenke p at jeg har opplevd det s mange ganger. Det er en god flelse.

Nr jeg ser meg selv i speilet..

Nr jeg ser meg selv i speilet, ser jeg en feit, stygg og ekkel jente. Det er kanskje annsiktet jeg er mest fornyd med, hvis jeg skulle ha valgt noe. Jeg kan bare ikke se den samme personen som de rundt meg beskriver. Det er helt umulig, og jeg kan virkelig ikke forst hvordan vi kan snakke om samme person. Aldri fr har jeg hatt s drlig selvtillit. Aldri fr har jeg hatet kroppen min s mye som jeg gjr n. Det er bare s vondt. S vondt og vanskelig vite at anoreksien tar fram alt det negative og vonde. Den vil meg bare vondt, og det er ingen god flelse. Virkelig. Selv om jeg prver se det positive, dukker det fram.

Jeg prver se p det positive med meg selv, men det gr bare ikke. Alt er for stort. Alltid noe galt eller noe feil. Jeg kjenner mange som blir irritert p meg fordi jeg ikke ser den samme personen som de ser, men jeg har prvd flere ganger. Jeg lurer p hvordan jeg ser ut i deres yne, selv om de har fortalt meg det mange ganger fr. Jeg tenker "ser jeg syk ut?" "ser jeg tynn ut, eller er jeg bare feit slik som jeg selv tenker og syns om meg selv?". Jeg har s mange sprsml som jeg sitter igjen med, men med s alt for f svar. Jeg kjenner det gjr meg bare mer og mer frustrert, for jeg vil s gjerne ha svar p sprsmlene.

Selv om jeg har kjpt meg en del nye klr, s fler jeg meg aldri fin eller "ok" ut i dem. Jeg fler jeg aldri blir fornyd, og jeg fler blikkene bare strmmer p. Da tenker jeg "Hva er galt med meg? Hvorfor stirrer de og ser snn p meg?". Det er s vondt, og det er s utrolig ubehagelig. Det fr meg til grue meg til g ut blant andre, for jeg str alltid flere timer foran speilet fr jeg kan g ut. Jeg er aldri fornyd. Aldri. Det er noe som virkelig irriterer meg, for uansett hvor hardt jeg prver f opp selvtilliten og troen p meg selv, s synker den bare fort ned igjen. Den synker fortere ned igjen enn det tiden tok for komme litt opp.

Det skal virkelig ikke s mye til for at selvtilliten skal synke bare mer og mer, og jeg vet virkelig ikke hvorfor. Hva har jeg gjort for fortjene dette? Hva har jeg gjort for fortjene anoreksien og den djevelen inni meg som den er? Er det et tegn p noe? Er det et tegn p at jeg skal komme meg ut fra dette for s hjelpe andre? Skal det vre noe positivt ment, og at det er noe jeg fortjener? Noe jeg har gjort galt eller noe jeg har gjort feil for fortjene dette? Sprsmlene slutter aldri komme, og de har aldri en stopper for seg. Jeg prver hele tiden finne svar p dem, men jeg klarer det bare ikke. Jeg finner bare ingen svar.

I'll be fine. Just not today.

Jeg fler meg s tom, samtidig som tankene bare surrer rundt og lager kaos. Jeg kjenner ynene glir igjen etter bare noen f sekunder, og jeg har virkelig ikke noe energi eller krefter til gjre noe spesielt eller ekstra. Mltidene om dagen er s vanskelig gjennomfre og fullfre, og i tiden framover vet jeg ikke hva som skjer videre. Jeg fler meg bare s utrygg og s usikker. Vet ikke lenger hva jeg tenker eller mener, og sitter bare igjen med tomme svar, sprsml og ord. Ordene blir s fattig i en slik situasjon som jeg er i n, og jeg fler jeg ikke klarer f ut ett eneste ord som har mening i seg nr jeg snakker om det.

Hadde det bare vrt s enkelt bare kunne begynne spise igjen, og hadde det bare vrt s enkelt bare bli frisk igjen, og snu i riktig retning - hadde ting vrt s annerledes n. Det hadde vrt fantastisk.

Jeg gir ikke opp. Jeg gir aldri opp mot sykdommen, selv om jeg kanskje i perioder vil fle at alt gr mot meg. Det har jeg flt flere ganger, men da m jeg bare ta en liten pause. En liten pust i bakken. Stoppe opp litt, og tenke meg godt om. Tenke meg godt om fr jeg tar neste skritt, og passe p at jeg har noen foran meg som kan motivere meg og som kan f meg til g framover, en person bak meg som kan ta meg imot nr jeg faller og mister litt balanse, og noen p hver min side som str ved sidelinja som kan heie meg fram til ml. Sttte meg og hjelpe meg underveis. Jeg vet at ikke alt kommer til g oppover.

Jeg kommer til mte p oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Jeg kommer til mte p mye motstand, men det er da jeg m prve vre sterk. Vise min indre styrke til sykdommen, og vise at det faktisk er jeg som skal vinne denne kampen. Jeg kommer kanskje til miste litt balanse underveis, men jeg vet ogs at jeg kan komme meg styrket ut fra dette. Jeg har verdens beste mennesker rundt meg som virkelig hjelper meg og som sttter meg, og det gjr en vanskelig kamp litt lettere. Det merker jeg veldig godt, og jeg fler meg s utrolig heldig som har de menneskene rundt meg som jeg har. Det betyr alt.



Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits