lifewitheatingdisorders.blogg.com -

Speilet

Det er vondt når man ikke vil se seg selv i speilet. Når jeg først gjør det, er det første jeg legger merke til er øynene. Vil ikke se eller fokusere på resten av kroppen. Blir bare så skuffet. Så lei meg. Så trist. Det får meg ofte til å knekke i sammen, gråte og et ønske om å skrike. Det eneste jeg liker med kroppen jeg har akkurat nå må være ryggen og hendene. Armene. Ingenting annet. Jeg savner den tiden jeg klarte å smile til meg selv i speilet og ha kjenne selvtilliten. Jeg savner den tiden før da jeg klarte å godta kroppen og utseende slik som det var, uten å gråte eller være så skuffet. Jeg brydde meg ikke om hva andre fortalte.

Jeg prøver å samle all motivasjon og grunn til å bli frisk igjen slik at det skal være større og sterkere enn anoreksien, men så langt er jeg ikke kommet enda. Det er liksom aldri nok. Jeg tenker på besvimelsene, alle de dagene der kroppen er min største fiende og når formen er veldig dårlig, kvalmen, de dagene der jeg har hyperventilert og hatt problemer med å puste og alle de andre vonde dagene som har vært vanskelig. Skal ikke det være nok? Jeg vil bli frisk, og da er det ekstra vondt når anoreksien er så sterk som den er. Jeg er så lei av å ha dette anstrengte forholdet til maten. Til kropp, vekt, utseende, kalorier.

Alt er så dobbelt. Tosidig. Jeg føler jeg bare surrer rundt i mitt eget tankekaos av all forvirring, og det blir virkelig ikke bedre når jeg drukner i hundretusen spørsmål og dumme svar som ikke fører meg i riktig retning. Jeg vet ikke. Det er det svaret jeg sitter igjen med nå. Jeg vet ingenting. Det er skummelt å gå i møte med anoreksien og den motstanden som kommer meg i møte, for jeg vet aldri hvordan det kommer til å bli. Jeg føler meg ikke så sterk som andre sier at jeg er, men kanskje jeg har en indre styrke som er sterk nok til å overvinne kampen mot anoreksien? Det er bare tiden som vil gi meg alle de gode svarene.

Sterk nok

Jeg kjenner jeg blir så sint og frustrert over meg selv. Hele tiden prøver jeg å høre etter hva fornuften forteller meg, og jeg prøver virkelig å gjøre det rette for meg. Det er så vanskelig, og jeg føler uansett hva jeg gjør, så blir det aldri bra nok. Jeg føler meg aldri god nok, uansett hvor hardt jeg prøver å jobbe. Kjempe. Fighte. Jeg begynner å forstå mer og mer av sykdomsbilde og hvordan anoreksien virkelig er, og det skremmer meg egentlig veldig. Det er så vondt å tenke over konsekvensene. Selvfølgelig prøver man å komme seg opp på bena igjen, men ofte, så er det da det er vanskeligst å komme seg oppover. Fram.

Noen ganger har jeg overtaket på anoreksien, andre ganger ikke. Andre ganger eier jeg ikke kontroll og styring i det hele tatt. Da føler jeg meg bare maktesløs og svak. Svakere enn noen sinne. Jeg hater virkelig disse dagene, for det er så vanskelig å vite hvem som har den virkelige kontrollen. Er det meg, eller er det anoreksien som har mest kontroll og makt nå? Er det meg eller anoreksien som har mest makt? Mest makt i hverdagen og i livet mitt? Jeg vet ikke lenger. Det er så vanskelig å vite. Så vanskelig å finne det rette svaret. Det svaret som gir meg mest mening og det som føles mest riktig for meg. Gir svar.

Det er ingen tvil om at anoreksien har tatt en stor del og plass av livet mitt og hverdagen. Jeg merker det veldig godt. Hele tiden, uansett hva det er, så er det som om sykdommen må være førsteprioritert. Uansett hvor lite eller stort det er. Det er så vondt og vanskelig å tenke på, for det er virkelig ikke slik jeg vil ha det. Jeg vil kjenne at jeg lever. Jeg vil kjenne den energien og den styrken jeg kjemper med. Jeg vil kjenne at jeg virkelig lever og puster. At hjertet dunker fort. Normalt. Jeg vil oppleve hverdagene uten kvalmen, svimmelhet, og den vonde følelsen av å ikke ha noe som helst krefter og energi. Det er livet mitt.



Lørdag

Jeg kjenner anoreksien river i meg. Hele tiden. I dag kjenner jeg det ekstra godt, og dagens første måltid har ikke vært som forventet og ønsket. Kroppen min får ikke nok væske heller, og det er faktisk nesten like vanskelig som det er å få i seg noe mat. Noe næring som kroppen trenger. Det er jo ikke noe rart at kroppen føles trøtt og sliten og har null energi, for hjernen trenger noe å jobbe på. Magen trenger noe næring hver eneste dag, slik at jeg klarer å utføre de daglige gjøremålene. Dager som i dag, er veldig vanskelig. Derfor har jeg tenkt å prøve å snu dette, for jeg vil så gjerne gjøre helgen min til noe litt bedre.

I dag skal jeg lage god middag og bake noe godt litt senere. Det vet jeg kommer til å få tankene mine over på noe annet enn maten og alt det andre kaoset rundt. Det pleier alltid å hjelpe, og det er så godt å vite at det alltid finnes en god løsning. Så godt å tenke på at det alltid er noe som hjelper uansett hvor sterk motstand anoreksien kommer med. Det er en kamp, uten tvil. Men så lenge den kampen er mulig å vinne, så har jeg også motet på riktig plass. Jeg vet aldri hva jeg kommer til å møte på, noe som er litt skremmende, men samtidig kan jeg bare ikke la frykten ta over all kontroll og makt. Ta over all styring.

Om formen blir litt bedre i dag, går jeg en liten kveldstur senere på kvelden. Egentlig så trenger jeg enda mer søvn enn det jeg har klart å få nå den siste tiden, men samtidig så vil jeg bare ikke sove bort og kaste bort hele dagen heller. Jeg vil prøve å gjøre det beste utav det, og det er jo det som er det lureste, er det ikke dere? Med positivt fokus så tror jeg kanskje at en dårlig start på dagen blir til en bra dag til slutt om jeg klarer å komme i litt bedre form og i litt bedre humør. Jeg håper virkelig denne lørdagen blir litt bedre enn det som de andre dagene har vært nå i det siste. Jeg trenger å legge bort sykdommen litt og få kjenne friheten.









For mye motstand

Jeg kjenner angsten knyte seg fast i magen. Det er så mye som skremmer meg, og som gjør at jeg føler meg så usikker. Hver eneste dag prøver jeg å kjempe om å leve så normalt som mulig, men likevel føler jeg aldri at jeg gjør det godt nok. Ingenting er liksom bra nok for meg. Selv om jeg vet det er anoreksien som får meg til å føle meg slik, så er det likevel vondt å oppleve. Jeg vil bare være frisk, men samtidig kjenne at jeg har den kontrollen jeg ønsker å ha. Den kontrollen jeg vil ha, og den styringen jeg har selv. Jeg er så lei av sykdommen nå. Av og til vil jeg bare skrike av frustrasjon. Hadde det bare vært så enkelt.

Jeg vil bare bli godtatt og akseptert som den jeg er. Mange tenker kanskje at jeg bare ønsker oppmerksomhet når jeg blir tynnere, men det er virkelig ikke det jeg vil ha. Ikke på den måten. Jeg har gjort mange feil i livet og gjennom sykdomsperioden, og ja, jeg angrer veldig mye hver eneste gang. Jeg blir så sint på meg selv når jeg gjør de samme feilene, uten å tenke meg godt nok om. Uten å lære, og tenke på konsekvensene for det. Tanken på at jeg bare vil mer ned i vekt er der stadig, men dette må jeg bare klare å komme meg unna. Jeg må snu snart. Jeg må snu for at det skal bli lettere å bli frisk igjen.

Kampen om å bli frisk igjen kan sees på veldig mange forskjellige måter. I noen perioder, kan jeg føle at jeg bare kjemper og sloss mot en murvegg. Det forklarer den store og sterke motstanden anoreksien ofte kan være, og da kjenner jeg at jeg fort blir tom for krefter og energi. Hvor umotiverende er det ikke å kjempe og sloss, når man ikke føler noen som helst framgang? Når man har kjempet og gitt alt man har av krefter, uten å se noen som helst skritt fram? Jeg gir meg ikke. Jeg gir aldri opp denne kampen, for jeg har så lyst til å nå fram til de drømmene og målene jeg har i framtiden. Jeg kan ikke la anoreksien ta alt.


Hverdagen er en kamp

Anoreksien har helt klart uten tvil tatt en stor del av livet mitt. Den har tatt en stor plass, og den har forandret veldig mye. Det skremmer meg litt, og det er vondt når jeg først tenker over det. Mange har spurt meg opptil flere ganger om jeg ser meg selv som syk, og hvordan det egentlig er for meg, og det varierer egentlig veldig. Noen ganger kan jeg klare å legge det litt til side og legge det litt bort for så å tenke på noe helt annet, og det er virkelig noe jeg føler er godt for meg. Da kan jeg endelig kjenne den friheten igjen, puste dypt og konsentrere meg om andre viktige ting i livet mitt. Det som betyr noe for meg. Verdier.

Noen ganger får jeg kommentarer fra andre eller blikk fra andre som minner meg på sykdommen. Anoreksien. Det er jo ikke så veldig vanlig eller normalt at noen maser på en om at man må spise, og slik som jeg opplever det, så er det av og til som å få et slag i tryne. Da tenker jeg med en gang "åja, stemmer det ja - jeg er jo syk, anoreksien er jeg jo ikke blitt fri fra enda". Grunnen til at jeg bruker ordet enda, er fordi jeg ikke har mistet motet. Jeg har ikke mistet håpet, selv om det kanskje av og til høres ut som at jeg har det. Noen ganger kan det bare virke mer usynlig for de rundt meg. Noen ganger blir bare alt tolket feil.

Hvordan jeg opplever sykdommen og hverdagen med anoreksien, er det kun jeg som kan kjenne på og føle på. Ingen kan snakke for meg om hvordan jeg har det eller hvordan jeg opplever det hele, og jeg står fra en helt annen synsvinkel enn det de andre rundt meg gjør. Jeg klarer ikke å se den samme personen som de rundt meg ser, og det er veldig vanskelig å godta. Akseptere. Jeg lurer virkelig på hvordan jeg ser ut i deres øyne, og det er noe som er veldig rart å tenke på, egentlig. At jeg bare ikke klarer å se det samme som de ser. Jeg tror jeg aldri har klart å sett på meg selv som noe spesielt tynn før. Det er vondt.

Mange tenker kanskje med en gang de ser meg spise at alt er bra. At alt er perfekt, og at alt er som det skal være. Er det normalt å reagere med sinne og frustrasjon da? Det er i hvert fall min reaksjon på det, for det er da de store forventningene og det store presset kommer fram. Det er virkelig vanskelig å gå rundt å kjenne på, for det er virkelig ikke sannheten. Sannheten er det bare jeg som går rundt å bærer på, så jeg kunne virkelig ønske at folk heller spurte om sannheten i stedet for å lage en selv. Det hadde kanskje vært litt enklere, og kanskje jeg ikke hadde følt det store presset. Kanskje ting hadde vært lettere.

Jeg vil ikke gjøre noe som helst vondt mot andre, og jeg vil ikke at sykdommen skal gå utover de andre jeg har rundt meg. Nære og kjære. Jeg vil egentlig bare leve så normalt som mulig, og det er det jeg daglig kjemper for. Jeg prøver å stenge ute de vonde og sårende kommentarene og blikkene som kommer fram og de som jeg møter på så ofte, men det er virkelig ikke enkelt. Bare det er en stor utfordring, og jeg føler meg bare ikke klar eller sterk nok til å takle alle sammen like bra. Jeg kan ikke være like sterk hver dag. Like glad eller like positiv. Jeg er ikke den personen. Jeg vet bare at jeg vil.

Jeg vil og skal bli frisk - en dag - til slutt. Ting tar bare tid, og det er noe jeg bare må akseptere.



I need this control

Det irriterer meg at de nærmeste rundt meg tror jeg ikke har kontroll. De er redd jeg skal falle tilbake igjen etter bare kort tid, og all mas og snakk om mat gjør meg sprø. Jeg syns det er vanskelig å akseptere kostlistene fortida, selv om det ikke er noen spesielle forandringer. Jeg blir så kvalm av all mat jeg spiser, egentlig, men ofte har jeg dager der jeg bare klarer nutridrink næringsdrikkene. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å takle vektoppgang. Vektoppgang og forandring på kostlista betyr bare enda mer tankekaos og dårlige dager. Det betyr bare mer av de vonde følelsene som skam og dårlig samvittighet.

Jeg vil bare slippe alt det kaoset. Jeg vil leve så normalt som mulig, og jeg kjemper med både nebb og klør hver eneste dag for at jeg skal klare akkurat det. Jeg føler meg ikke klar til å øke kaloriinntaket eller matmengden, for jeg er så utrolig usikker og redd. Alt virker så usikkert. Så utrygt. Selv om det er de beste rådene fra de beste legene og sykepleierne, og selv om det kommer de gode rådene fra folk rundt meg som jeg virkelig stoler på og har tillit til, så tror jeg at det ikke vil forandre noe som helst. Jeg tenker at motivasjonen må komme innenfra, og uansett hvor mange ganger de sier det til meg, vil det ikke fungere.

Uansett hvor mange ganger de forteller meg hva jeg skal spise og når jeg skal spise, så er det ikke noe som kommer til å forandre det. Alt må komme innenfra, fra meg selv, og jeg må ha med meg alt for å klare å vinne mot anoreksien. Spiseforstyrrelsen. Jeg må virkelig være motivert til dette og for denne kampen, og jeg må virkelig ha kampviljen og innsatsviljen på plass. En del av meg samarbeider bare ikke, og det er det jeg må jobbe med nå. Jeg må tenke på alt det negative anoreksien har å komme med, og jeg må bruke det som motivasjon. Jeg må tenke på motivasjonslista under hvert eneste måltid, og bruke det mer.

Selv om det vil ta lang tid, så forsvinner aldri muligheten for å bli frisk igjen. Jeg trenger bare tid. Styrken.



Det er nå det gjelder



I dag skal jeg en tur på sykehuset igjen, og jeg er like spent hver eneste gang. Jeg vet ikke hva som skjer videre nå eller hva som er planen videre, og alt jeg gjør er avgjørende. Jeg vil så inderlig klare kostlistene og gjøre som det står på lista hver dag, men det er så utrolig mye som holder meg fast. Som holder meg tilbake. Som gjør det så utrolig vanskelig, og kanskje nærmere umulig. Jeg prøver å tenke på et motto som jeg fikk en gang, som "ingenting er umulig". Det har faktisk hjulpet meg utrolig mye gjennom vanskelige perioder med nedturer og vonde dager, og det håper jeg andre kan bruke også. Virkelig.

Jeg kjemper en kamp hver dag om å vinne over sykdommen. Jeg kjemper for et bedre liv, som jeg virkelig savner og vil tilbake til. Livet som frisk. Livet som fri. Jeg savner det hver dag, og jeg har tenkt spesielt mye på det nå den siste tiden. Hvordan vil livet være uten anoreksi? Hvordan vil skolen gå, hvordan vil de rundt meg reagere, hvordan vil jeg oppføre meg? Hvordan vil jeg være? Hvordan vil måltidene være for meg? Hvordan vil forholdet til mat være for meg, og hvordan forhold vil jeg ha til kropp, vekt, utseende, mat, kalorier, kosthold og trening? Jeg vet virkelig ikke, og det er nå det gjelder for meg. Nå gjelder det.

Om det tar lang tid før jeg klarer å snu i riktig retning og holde en balanse der, så tar det lenger tid for meg å bli frisk igjen. Jeg vet ikke om jeg skal være oftere på sykehuset eller ikke, om jeg skal være der hver dag i en periode, om jeg skal være der hele tiden eller hva som skjer videre. Jeg vet virkelig ikke. Jeg har ikke tenkt så mye på det, for å være helt ærlig. Akkurat nå, fokuserer jeg på hva jeg har som mål. Jeg prøver å gjøre en innsats, og jeg prøver å kjempe hardt. Jeg prøver å være sterk, og jeg prøver å vinne. Men jeg kan ikke alltid være den som er sterk. Jeg kan ikke alltid være den som vinner over anoreksien.

Blir det riktig at meg å være på sykehuset hele tiden, eller er det bra for meg å være der bare om dagen? Jeg vet virkelig ikke, og jeg har ikke satte meg helt inn i det skikkelig enda. Det er skummelt, for jeg vet ikke hvordan ting kommer til å bli. Jeg vet ikke når jeg klarer å godta det å spise måltidene, og jeg vet ikke når jeg setter ny rekord for hvor lang tid og for hvor mange dager på rad jeg klarer å følge det som står på kostlisten som jeg og ernæringsfysiologen har laget og som vi har blitt enig om. Det er virkelig vanskelig, men jeg håper på at jeg klarer en uke der jeg klarer alt som står. En uke er mitt første mål, og det krever.

Sometimes, it's hard to smile to myself

Det er vondt når jeg ikke klarer å smile til meg selv i speilet. I speilet ser jeg bare en feit og overvektig jente, og det skal ikke så mye til før tårene strømmer på. Jeg merker det er en enda større utfordring å fullføre kostlisten når det er mye vanskelig som skjer i livet mitt, og det er derfor jeg må lære meg å takle problemene uten å bruke maten. Det er vondt å innrømme det, men det er et veldig stort problem for meg. Selvfølgelig opplever jeg oppturer og gode dager også, men jeg merker også at det ikke skal så veldig mye til for at jeg skal falle litt tilbake. Jeg føler meg så redd og usikker. Det er så mye som hindrer meg.

Det er vondt når noen begynner å miste tro på meg og at jeg skal klare å komme meg opp på bena igjen og bli frisk igjen, og da kjenner jeg at det drar meg også litt i samme retning. Den feile veien. Det er som om motivasjonen og troen forsvinner sammen med det de forteller meg, og det er virkelig ingen god følelse. Hadde jeg bare hatt en angreknapp, og hadde jeg bare hatt mulighet til å spole tilbake i tid til tiden før da jeg ble syk, så hadde jeg gjort så mye annerledes. Hadde jeg bare visst at dette kom til å skje meg. Hadde jeg bare visst at dette utviklet seg til sykdommen, så hadde jeg kanskje tenkt annerledes. Uten tvil.

Jeg vil bare bli sett. Hørt. Lyttet til. Akseptert. Godtatt som den jeg er. Er det noe unormalt? Nei. Vi alle vil jo bli godtatt som den man er som person, og jeg kunne virkelig ønske at det ikke var så mye fokus på kropp, vekt og utseende. Det gikk ikke så veldig lang tid før jeg ble sykelig opptatt av det, og jeg kjenner det er vondt innerst inne bare jeg tenker over tanken. Det er som om det stikker i hjertet. Hadde jeg kommet meg over de største hindringene og utfordringene, tror jeg at motivasjonen og styrken hadde vært enda bedre og enda større. Enda sterkere. Jeg gir aldri opp, selv om jeg vet at kampen blir veldig tøff.

Ta godt vare på dere selv, alle sammen. Dere er alle verdifulle og fantastiske mennesker.



The same pain

Det er vondt når anoreksien er så sterk. Den får meg til å føle meg svak og maktesløs, og det gir virkelig ingen god følelse innerst inne. Alt går så sakte. Så sakte framover. Noen ganger lurer jeg på hvilken retning jeg holder på å gå i, og plutselig kan jeg bli så veldig usikker. Jeg snur fort igjen, fordi livet som frisk virker så skremmende og fjernt for meg. Så langt unna. Likevel prøver jeg å holde motet og fokuset oppe og på det riktige, selv om jeg kan føle at jeg mister balansen og meg selv. Det er frustrerende. Vondt. Vondt å gå rundt med den følelsen hele tiden. Av og til vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Ofte kjenner jeg ikke på den styrken som mange forteller meg om. Den jeg har. Jeg føler meg ikke alltid så sterk hele tiden, men det er egentlig helt greit. Man kan ikke klare alt like bra, og man kan ikke hele tiden være sterk og takle alt like bra hver gang. Jeg føler at jeg må stoppe opp av og til på veien. Stoppe opp og puste litt. Senke skuldrene, og prøve å tenke på noe annet. Bare det er en stor utfordring, for jeg vil jo egentlig leve så normalt som mulig. Jeg vil jo egentlig bare være frisk, men tynn. Det er det som har blitt så viktig for meg den siste tiden, og det er vondt å tenke på hvor fort livet egentlig kan snu feil vei igjen.



My weekend























Hvordan har din uke vært?

Keep holding on - just be strong

Er jeg redd? Frykter jeg noe? Jeg gjør det hele tiden. Jeg føler meg ikke alltid så sterk som jeg selv ønsker å være. Jeg prøver å holde tårene tilbake når andre er sammen med meg, men det er da det er vanskeligst å holde dem tilbake. Så vondt. Så forferdelig. Jeg vil ikke at andre skal se meg syk. På mitt verste. Jeg vil ikke at noen skal se meg når jeg ligger på gulvet krøpet i en fosterstilling fordi jeg har så sterke magesmerter, er kvalm, svimmel og veldig dårlig. Jeg vil ikke at noen skal se meg når jeg er på mitt svakeste, for det er noe jeg virkelig hater selv. Jeg vil ikke at noen skal se meg når jeg opplever dette.

Jeg vil ikke at noen skal se meg på den måten, hvit i huden og ansiktet, når jeg skjelver og fryser i hele kroppen. Tårene har jeg ikke klart å stoppe i slike situasjoner. Det er så skummelt. Så skremmende. Dette skjer når jeg ikke har klart å få i meg nok næring, men jeg syns jeg har blitt flinkere til å unngå disse situasjonene. De har skremt meg så veldig, og det er vel positivt på en eller annen måte. Men, det hender av og til utenom også. Det er så mye vondt som jeg har opplevd som har skremt meg veldig, som har skjedd på grunn av sykdommen. Besvimelser, anfall og flere ganger har jeg bare kollapset helt og totalt.

"Tar du ingenting med deg videre nå da, når slike ting skjer? Skjer det ikke noe med deg? Reagerer du ikke? Får du ikke opp øynene dine, og ser du ikke hva som skjer?". Jo. Jeg gjør det. Jeg hadde trodd litt på at det skulle få meg til å tørre å ta større skritt og større steg, men nei. Slik ble det altså ikke. I hvert fall har det ikke skjedd til nå. Jeg føler jeg får ganske god hjelp på sykehuset, og foreløpig er det bare en rekke samtaler og en rekke undersøkelser som gjør at jeg drar dit. Jeg har også en fast kostliste som jeg har fått fra sykehuset, men det er fremdeles veldig vanskelig for meg å klare å fullføre og å gjennomføre.

Jeg føler meg så tom, samtidig som jeg tenker alt for mye. Det blir bare kaos i hodet. Jeg prøver hele tiden å ha motet oppe, jeg prøver å være sterk og jeg prøver å tro på meg selv. Dette er noe jeg skal klare. Jeg prøver å si til meg selv at "dette er noe jeg skal klare! Jeg har ikke tid til å være syk resten av livet mitt. Denne sykdommen skal jeg ikke ha for alltid. Jeg skal bli frisk, og hjelpe andre". Den drømmen skal jeg nå, og målene mine for å ikke glemme dem. Om jeg ikke klarer å nå alle, så vet jeg at de alltid er med meg videre i hjerte. Jeg vet at uansett hva som skjer, så er ingenting umulig. Jeg må bare kjempe.

Jeg må kjempe for livet mitt. For framtiden. For drømmene og målene mine.

 

Når mat blir vanskelig

Tankene er bare kaos.

Hvordan kan egentlig mat være så vanskelig, når det bare er til å putte noe i munnen, tygge og så svelge? Er det så vanskelig da?

Når man har et så anstrengt forhold til mat som jeg har, så er det veldig vanskelig. Veldig mange utvikler spiseforstyrrelsen anoreksi, og det er en tøff kamp mot deg selv som du må hele tiden kjempe for å komme deg gjennom. Alt er bare kaos, og når jeg føler jeg har kontroll, har jeg det visst ikke likevel. Jeg vil så gjerne klare å spise uten noen problem, men det er da alt stopper opp. Jeg kommer meg ikke videre. Når jeg først er motivert og når jeg først har bestemt meg for at jeg skal klare å spise alle måltidene og følge det som står på kostlisten, så stopper jeg opp. Jeg føler meg så usikker. Så utrygg.

Alt er så ambivalent. Jeg føler meg kontrollert, samtidig som jeg føler meg ukontrollert. Jeg føler jeg er i balanse samtidig som jeg føler ubalanse. Jeg føler det er positivt men negativt, og jeg føler sykdommen er god men vond. Kan jeg bestemme meg for en bestemt og fast side som jeg skal være på og holde meg til? Jeg klarer det ikke. Ikke nå. Ikke enda. Jeg føler jeg trenger å bli mer sikker på meg selv først. Mer bevisst. Mer selvsikker og mer trygg. Jeg vil så gjerne styre meg selv. Styre anoreksien. Det er så mye jeg vil oppnå og klare, men likevel så går det ikke alltid den veien jeg skulle ønske det skulle gå. Jeg stoppes.

Jeg trodde i begynnelsen at jeg hadde kontroll. Jeg tenkte ikke engang på å utvikle en spiseforstyrrelse. Jeg fryktet det ikke. Var ikke redd. Jeg visste hva jeg holdt på med, og jeg hadde stålkontroll. Dette var noe jeg var klar og bevisst over, så jeg skulle ikke få noe problem eller noe anstrengt forhold til mat som dette. Likevel skjedde det. Det skjedde så fort. Utviklingen. Var jeg klar over det? Nei. Egentlig ikke. Jeg fortsatte å tro og håpe. Hele tiden. Jeg ba. Hver eneste dag. Jeg var så sikker på at dette var noe jeg hadde under kontroll, og at dette var noe jeg klarte å styre selv. Helt uten noen som helst problem.

Hvorfor er det så mange som utvikler spiseforstyrrelser? Er det bare på grunn av media og det store fokuset som er i dagens samfunn? Jeg tror det er begge deler. Hvordan en spiseforstyrrelse oppleves og er, varierer veldig fra person til person. Kroppen og hjernen skriker etter mat og energi slik at den har noe å gå på, og det skjer som oftest når det har gått lang tid mellom hvert måltid. Jeg kjenner anoreksien river i meg når jeg prøver å gå imot den og når jeg prøver å utfordre den og gjøre det vanskelig, og jeg får virkelig kjenne det. Svimmelhet, kvalme, hodepine, smerter i kroppen og følelsen av dårlig samvittighet.

Før jeg kan se på meg selv som frisk, har jeg en lang vei å gå. Jeg er ikke framme. Jeg er kanskje ikke halvveis engang. En følelse sier meg at jeg er på vei i riktig retning, mens noe annet får meg til å snu. Hvor skal jeg gå, og hvem skal jeg høre på? Lytte mest til og høre mest etter? Jeg vet virkelig ikke, og det er det som er så utrolig vanskelig. Når jeg først føler at det er jeg som har kontroll og ikke anoreksien, får det meg til å miste balanse. Jeg føler at den fort kan ta kontrollen tilbake, om jeg har litt mer kontroll enn den har. Det er vondt, for jeg vil så inderlig klare det. Jeg vil så inderlig klare å styre anoreksien helt selv.



One flower in life who light up the good thing, is better than no one flower

Noen dager er sykdommen sterkere enn andre dager. Det er som oftest da jeg føler meg svak og maktesløs, og ikke klarer å være så sterk med å kjempe tilbake. Det er ikke hver dag jeg vinner over anoreksien, men jeg gir aldri opp. Jeg kjemper med både nebb og klør, og jeg prøver å komme meg opp på bena igjen. Det som gir meg en ekstra styrke og motivasjon, er alt jeg tenker på som jeg får oppleve som frisk. Det er virkelig noe jeg ser fram til, og jeg kan nesten ikke vente til jeg får den følelsen igjen av å være frisk. Den følelsen av frihet, og det å kunne leve etter drømmene og målene mine slik jeg helst vil.

Veien er enda lang, selv når jeg er på bedringsvei. I denne perioden jeg er i nå, har jeg både oppturer og nedturer, gode og dårlige dager. Det er så vanskelig å si for meg om den er mest god eller vond, for det varierer hele tiden. Jeg merker veldig godt når jeg klarer å fullføre måltidene at anoreksien blir sterkere og enda verre. Det blir mer kaos og ambivalensen er der konstant og nesten hele tiden. Den dårlige samvittigheten jeg får etter å ha spist er ubeskrivelig vond. Den ødelegger humøret mitt og gjør så mye vanskelig for meg, men det er da jeg prøver å tenke på alle de jeg har rundt meg som har tro på meg.

Jeg savner virkelig den gode følelsen av å være helt frisk. Fri. Å bare leve livet mitt slik som jeg bare vil, uten av anoreksien skal styre og bestemme. Det er virkelig ikke enkelt, og jeg kan bare ikke være sterk hele tiden. Det kan ingen av oss. Noen ganger knekker man bare sammen, og har bare veldig lite krefter og energi. Jeg knekker fort i sammen hvis jeg har for store eller for høye krav og forventninger til meg selv, eller hvis jeg tar for store skritt som jeg ikke er klar til enda. Jeg er ikke frisk selv om jeg spiser og følger kostlista. Det betyr ikke at alt er bra, selv om jeg også prøver å smile og å være positivt.

Alt er så tosidig. Så forvirrende. En del av meg vil bli frisk, mens en del av meg vil ikke det. Jeg prøver hele tiden å kjempe og jobbe hele veien, og jeg prøver å gjøre den positive delen enda større enn anoreksien og den som ødelegger og hindrer meg i å gjøre det som egentlig er det riktige og det beste for meg. Noe som virkelig hjelper for meg under de måltidene jeg må gå gjennom hver eneste dag, er å fokusere på de små lappene jeg har hver gang. Der står det noe jeg ser fram til og noe som er positivt som jeg skal tenke på i stedet for de anorektiske tankene som pleier å strømme på og gjøre meg forvirret.

Frustrasjon



Jeg prøver å holde en balanse, og jeg prøver virkelig å kjempe hver eneste dag for å leve så normalt som mulig. Jeg liker virkelig ikke tanken på at noen ser på meg som "hun med spiseforstyrrelser" eller som stempler meg som "hun med anoreksi". Det er virkelig ikke noe jeg er stolt over, og det er ingen god følelse. Det gir ingen positiv følelse i det hele tatt. Det er veldig vanskelig, for av og til føler jeg at jeg ikke får noe ut av det når jeg faktisk prøver å kjempe hardt for å ta skrittene framover. Hvordan skal man reagere og hvordan skal man tenke når man bare føler det ikke gir noe godt resultat? Hva er meningen?

Jeg kjemper mot anoreksien hver eneste dag, og det er ikke alltid jeg vinner. Noen ganger taper jeg, men da prøver jeg likevel å holde fokuset oppe. Jeg prøver å holde motet oppe og ikke miste resten av det gode og resten av kontrollen som jeg faktisk har taket på. Jeg gleder meg virkelig til den følelsen av å ha litt mer kontroll, for bare det å vite at anoreksien har et godt grep, er virkelig ikke noe enkelt. Det er som å leve i all usikkerhet, der man ikke føler seg trygg i det hele tatt. Dette er den tøffeste kampen jeg noen gang har vært gjennom, og jeg vil virkelig ikke tilbake til denne. Nå vil jeg vinne, for første og siste gang.

Det er mye som holder meg tilbake, og som hindrer meg i å gå videre. Ta skrittene framover i riktig retning. Det gjør meg bare mer og mer frustrert, og mer frustrert enn det jeg er fra før av. Av og til føles det som om alt bare er et stort spørsmålstegn. Som om det ikke finnes noe svar på alle de hundretusen spørsmålene som bare surrer rundt, og som om jeg aldri kommer til å få noe svar på dem. Det er så vondt å vite, samtidig som det gir en veldig rar følelse. Hvordan blir man motivert nok? Når blir man det? Hva skal til, og hvilken hjelp har best effekt? Er det noe galt med meg, og at det er derfor jeg ikke kommer til?

Er det noe jeg gjør feil, eller er det noe jeg kan gjøre annerledes for å bryte den onde sirkelen som jeg er i sammen med anoreksien? Er dette noe jeg fortjener, og er det noe jeg har gjort for å fortjene dette? Spørsmålet står tomt og helt uten svar som har en mening i seg, og det eneste jeg sitter igjen med er liksom svaret "jeg vet ikke". Jeg vil bare være frisk og samtidig være fornøyd med meg selv. Være tynn. Jeg vil bare leve normalt og leve etter drømmene og målene mine. Er det umulig? Er det slik at jeg ikke får oppleve friheten igjen? Følelsen av å virkelig leve slik som jeg selv ønsker det? Det finnes ingen svar.

I en verden med anoreksi.

Alt er så forvirrende. Så ambivalent.

Tankene og følelsene etter et måltid er så forskjellig og så varierende for hver gang, og jeg vet aldri om følelsen jeg sitter igjen med er mest god eller vond. Når jeg prøver å tenke positivt om at jeg klarte å fullføre måltidet, går det ikke mange sekunder før den dårlige samvittigheten sniker seg innpå meg. Den dårlige samvittigheten og følelsen av skam kan ofte føles uutholdelig. Som om jeg står midt i mellom, og blir dratt og rever i stykker av begge disse vonde følelsene. Hvordan skal jeg da klare å kjempe imot, når det er bare kaos i tankene? Noen ganger trenger jeg å stoppe opp litt. Ta en liten pause, før jeg går igjen.

Det er vondt når enkelte tror at alt er bra igjen når de ser meg spise, for det er bare ikke sannheten. Det er ikke slik det fungerer, og det er bare ikke så enkelt og så fort det går. Å bli frisk igjen fra en spiseforstyrrelse kan ta opptil flere år, men at det sakte men sikkert blir bedre og bedre. Akkurat nå, klarer jeg ikke å se for meg tiden jeg har i vente. Jeg kan ikke se for meg hvor vanskelig det faktisk blir å klare det å spise middag igjen. Et helt vanlig middagsmåltid sammen med familien. Jeg er enda ikke klar til å ta det store skrittet, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare det. Det eneste jeg vet, er at det fullt mulig.

Jeg er bare forvirret. Forvirret og redd. Å leve i en usikkerhet skaper bare flere og flere spørsmål for hver eneste dag som går, og når jeg først har klart å tatt motet til meg til å prøve å gå et skritt i riktig retning, er det alltid noe som stopper meg. Kanskje ikke noe som er så stort i begynnelsen, men som bare vokser seg større og større med frykten og usikkerheten. Alle de ubesvarte spørsmålene som bare står helt uten noen som helst svar. Jeg har hatt mine oppturer og gode dager i perioder, og det har virkelig vært en positiv opplevelse. Om jeg kommer i møte med en opptur eller nedtur nå i tiden framover, vet jeg ikke.

Sykdommen er sterk.

Jeg prøver å finne svar på alle de hundretusen spørsmålene som surrer oppi hodet mitt fortiden. Det er så vanskelig. Jeg vet ikke hva som skjer framover nå, både med behandlingen og hvordan sykdommen kommer til å være. Om den kommer til å være sterk eller om det blir enkelt for meg å stå imot og kjempe meg videre. Ta flere skritt framover. Det å være i den usikkerheten, leve og holde ut i den, er virkelig en utfordring. Det er vanskelig å alltid vite hva som er det riktige av meg å gjøre, siden anoreksien har tatt en så stor del av livet mitt og hverdagen min. Så vanskelig å styre og holde en balanse med alt. Kontrollere.

Jeg syns det er veldig godt å snakke med psykologen om tankene og følelsene som bare surrer rundt, men det også så utrolig mye som er så vanskelig å forklare. Sette ord på. Så vanskelig å svare på alle de spørsmålene som kommer fram, både fra deg selv og psykologen som jeg snakker med. Jeg føler jeg ikke sitter igjen med noe som helst godt svar lenger. Et svar som er godt nok, og et svar som fyller alle de ubesvarte spørsmålene som bare står helt tomme og uten noen mening eller svar. Jeg kjemper og kjemper, hele tiden. Likevel føler jeg at jeg står fast. At jeg er i en periode der jeg bare står helt stille. Fast.

Det er så vanskelig for meg å vite hva som skal til for at jeg skal tørre mer og våge mer. Tørre og å våge det å spise mer. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tenke i stedet for den dårlige samvittigheten jeg har og den vonde følelsen som jeg bærer inni meg av skam. Skam og dårlig samvittighet er de følelsene som er så vonde å bære på. Uansett hva jeg spiser, så er det så vanskelig å stå imot de følelsene og tankene som kommer fram. Spesielt når kommentarene og blikkene strømmer på. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Noen ganger vil jeg bare ikke vise meg i det hele tatt til noen som helst person. Det er så vondt.

Noen dager klarer jeg bare ikke å gjøre noe som helst. Da er kroppen sliten og helt tom for energi, og de dagene kommer. Jeg vet jeg ikke trenger å vente på dem eller prøve å forberede meg godt nok. Jeg kan aldri være godt nok forberedt på neste nedtur jeg kommer til å møte på, og heller ikke slike dårlige dager og dager som er mindre gode for meg. Jeg har lært meg å takle det på en eller annen måte, og jeg prøver å ikke tenke så veldig mye på det. Neste dårlig dag for komme når den kommer, jeg kan virkelig ikke la dette tappe meg for energi som er unødvendig. Det vil bare ta mer fra meg. Mer av kontrollen. Det gode.



I cant be strong everyday.

Det er mye som holder meg tilbake, som river i meg og som gjør at jeg stopper opp og syns det er skummelt å gå nye skritt videre. Våge å gå nye veier der ingen andre har gått. Det føles skummelt og litt skremmende, side jeg ikke vet hva jeg går til, eller hvordan livet som frisk og uten anoreksien blir. Jeg vet i hvert fall at det vil bli bedre på mange forskjellige måter og på veldig mange forskjellige sider i livet, og jeg vil ikke savne hverdagen med sykdommen. Det er noe jeg er helt sikker på, men likevel føler jeg meg så usikker og utrygg i det hele. Hvordan vil ting bli, og hvordan vil ting være for meg? Hvordan forandrer det?

Det er så frustrerende at alle spørsmålene som dukker opp forblir uten noe svar, og det er virkelig veldig irriterende for meg. Det er jo klart man blir motløs når man føler man ikke kommer seg noe spesielt langt videre, selv om man kjemper og gir alt man har av krefter og innsats? Jeg merker at ting går fortere frem i perioder, men noen ganger lurer jeg på om jeg har tatt skritt fram eller tilbake. Noen ganger går jeg to skritt fram og fem tilbake, og, hvor langt har jeg egentlig kommet da? Dette er spørsmål som ingen rundt meg kan svare på, men som jeg tror jeg kanskje får svart på selv når jeg blir frisk igjen.

Jeg tror svarene vil dukke mer og mer fram når ting blir litt bedre, og når jeg føler det går bedre matmessig og med spisingen. Det er virkelig en utfordring. Akkurat nå går det veldig opp og ned og mye variasjon, og jeg kan vel trygt si at jeg er veldig matlei og lei av kostlisten. Det er det samme hver eneste dag, under hvert eneste måltid. Jeg har ikke så god matlyst heller, selv om det er lette matvarer som er lett å få ned og spise. Det er jo ikke så vanskelig å få det ned og få det i meg, men tiden før, under og etter er virkelig en tid fyllt med bare tanker og kaos. Det er da jeg prøver å trene, bake, høre på musikk eller andre ting.

Jeg prøver å gjøre det for å få orden på alt kaoset og alle tankene som bare surrer rundt og gjør meg bare forvirret. Jeg prøver å gjøre noe som jeg vet får meg til å tenke på noe annet som er litt mer positivt, og det pleier som oftest å gå bra. Jeg vet bare at jeg ikke kan gi mer enn jeg selv klarer. Jeg kan ikke klare å mestre alt, være sterkest hele tiden, løpe fortest eller være flinkest. Jeg er ikke den personen som vinner over sykdommen eller vinner over de tankene som bare strømmer på. Jeg er ikke den som alltid klarer å takle hver eneste dårlig dag eller nedtur like bra som jeg kanskje gjør andre ganger. Jeg er ikke alltid sterk.



Kaos.



Tankene går bare i surr. Kaos. Tankekjør. Jeg tenker på alt jeg savner fra tiden før jeg ble syk, og jeg tenker på den store forandringen. De samme spørsmålene dukker opp hele tiden, uten at jeg har noen svar. Det er så frustrerende. Som frisk hadde jeg ikke hatt dette anstrengte forholdet til mat, kalorier, kropp, vekt og utseende. Som frisk hadde jeg kanskje sluppet den episoden jeg hadde da jeg ble hentet av ambulanse fordi jeg bare kollapset og falt om. Det er en skremmende episode som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg husker alt så godt. Hvordan det skjedde, hvordan jeg følte meg før det skjedde. Alt.

Jeg vet ikke en gang hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, noe som skremmer meg veldig. Jeg vet ikke hvordan livet mitt som frisk er lenger, eller hvordan det kommer til å bli i ettertid. Jeg vet ikke hvordan denne sykdomsperioden vil prege resten av livet mitt, og om hvordan forholdet mitt vil bli nå i ettertid. Jeg vet ikke når den dagen kommer, der jeg virkelig bestemmer meg for at jeg bare skal gi alt jeg har og virkelig kjempe imot anoreksien. Jeg har ikke klart å få den andre delen av meg med på laget enda, og samarbeidet kunne virkelig vært bedre. Fremdeles er det en del av meg som vil være syk. Anorektisk.

Det er så mye som skremmer meg. Som gjør meg så usikker. Som gjør at jeg føler meg så utrygg. Jeg er redd for å spise usunt. Livredd. Akkurat nå føles det som om det bare blir sunne kosthold framover, for jeg tror jeg bare ikke har godt av det. Mange har kommentert mange ganger i familiebesøk og selskap at "Kom igjen! Et lite kakestykke har du bare godt av. Du trenger å legge på deg litt". Nei. Det frister faktisk så lite for meg akkurat nå, så jeg tror jeg holder meg til baking og å glede andre på den måten. Jeg elsker virkelig å lage god mat til andre og å bake. Det gjør meg virkelig glad, og det skal ikke så veldig mye til.

 

I really need this control. Control of my life and my self as a person.

Jeg kunne ønske jeg klarte å styre anoreksien litt bedre. At den ikke tok så mye i fra meg, og at den ikke hadde så god kontroll som den har. Ikke en eneste kalori er til å akseptere for spiseforstyrrelsen, og når jeg prøver å utfordre den eller gjøre noe som den virkelig ikke vil eller liker, så får jeg kjenne det veldig godt på kroppen. Kvalme, svimmelhet, hodepine, og den dårlige samvittigheten. Den får meg til å angre, uansett. Det er det som er så vondt. Kroppen føles så lammet. Kroppen føles så hjelpesløs enkelte ganger, og da er humøret så og si ikke på sitt beste. Jeg liker virkelig ikke slike dager som dette.

Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom sykdommen uten flere av disse vonde dagene. Det vet jeg, og det er noe som skremmer meg og gjør alt så utrygt. Så skummelt. Skremmende. Vondt. Vanskelig. Hvor er det jeg vil? Hvor jeg skal begynne å gå? Det er virkelig ikke enkelt, men det er dette sykehuset forteller at de skal hjelpe meg med. Jeg klarer bare ikke å stole på noen som helst lenger. Det er så vanskelig. Så vanskelig å høre dem si "Du skal få den hjelpen du trenger nå. Vi skal hjelpe deg", når ingenting skjer. Jeg tør ikke engang si hva jeg ønsker av hjelp, rett og slett fordi jeg føler meg så usikker med alt det friske.

Når noen har sviktet og snudd ryggen til deg før, er det kanskje vanskelig og nærmere umulig å tro og å stole på dem igjen. Jeg tror de aller fleste kjenner seg igjen der? Jeg har mange jeg kan snakke med, det er ikke det som er problemet - langt i fra. Jeg vet bare ikke hva som skal til for at ting skal bli litt lettere for meg når det gjelder alt det kaoset rundt mat og måltider, for akkurat nå står jeg så fast. Så stille. Kanskje jeg venter litt med å kjempe sterkt mot anoreksien fordi jeg prøver å samle opp alle krefter og all styrke som jeg bare kan, for så å være sterkere mot anoreksien? For så å vinne oftere og litt flere dager? Jeg vet ikke.

Det er bare tiden som vil vise nå, og da må det tålmodighet til. Jeg må fortsette å gå i mitt eget tempo, og prøve å sakte men sikkert ta tilbake kontrollen og alt det andre gode som anoreksien har tatt i fra meg.



Sometimes, you have to learn how to breath from start again. From the beginning.

Noe som er veldig vanskelig å godta, er at det tar lang tid med denne sykdommen. Det er ingen sykdom som jeg bare kan få noen medisiner for, også er jeg plutselig helt frisk igjen bare etter noen få dager. Jeg kunne virkelig ønske at det var slik, men det er desverre ikke noe som kan kureres med mange medisiner. Dette er ikke bare vanskelig for meg å godta, men også de rundt meg. Jeg er glad for at jeg er så bevisst som jeg er, og har jeg virkelig bestemt meg for å klare noe, så gir jeg aldri opp. Er det noe jeg virkelig hater og missliker sterkt, så er det å tape. Miste kontroll. Miste makt. Føle meg maktesløs og veldig svak.

Ofte føler jeg at anoreksien har kontroll og styring på absolutt alt. Det er frustrerende og det skal ikke så mye til før tårene bare strømmer på. For, er det rart man blir sliten om man hele tiden prøver å kjempe imot, uten at man føler man kommer noen vei i det hele tatt? Er det rart man mister litt motivasjon og styrke når man bare føler man står i ro og helt stille? Er det rart man blir fort sint og lei når man bare føler at alt går imot og at noe er så mye sterkere? Følelsen av å være maktesløs er virkelig ingen god følelse, men jeg prøver å tenke på alle de jeg kjenner og vet om som har klart å vinne over sykdommen.

Det gir meg så utrolig mye. Det gir meg håp, og det styrken troen. Det er så forskjellig fra person til person for hvor lang tid det vil ta å komme seg ut fra det. Noen er i en litt mindre svak spiseforstyrrelse, andre er alvorlig syk og veldig dårlig. Noen bruker kanskje noen måneder, andre bruker kanskje opptil mange år. Det har ingenting med hvor sterk man er fysisk eller psykisk, men hvor sterk spiseforstyrrelsen er og hvordan den oppleves hos hver enkelt person som sliter med det. Det er vondt og vanskelig, men jeg lever alltid i håpet om at jeg kanskje snart klarer å ta litt større skritt om gangen. Jeg vet ikke. Kanskje.



Sometimes, I just want to scream louder.

I dag føler jeg meg ikke bra i det hele tatt. Jeg føler meg rett og slett helt håpløs og elendig, og jeg kjenner jeg har absolutt ingen energi eller krefter i kroppen. Tankene bare surrer rundt, jeg fryser i hele kroppen selv om det ikke er så veldig kaldt ute, og jeg kjenner jeg er dårlig i hele kroppen. Svak. Sykdommen angriper virkelig, og den river i meg. Det gjør minst vondt å følge etter anoreksien og dens regler, men det er ikke noe bra eller positivt for verken meg eller andre. Jeg skal bli frisk, og nyte livet mitt. Jeg skal følge etter drømmene og målene mine, og jeg har så utrolig mye fint å se fram til. Jeg klarer meg fint uten den.

Jeg klarer meg fint uten sykdommen. Jeg trenger den vel ikke, gjør jeg? Kanskje det blir litt uvant og litt vanskelig i starten, men jeg tror det vil ordne seg og bli bra igjen. Jeg skal nok komme meg på toppen igjen, der jeg kan leve et mer normalt liv uten noen som helst sykdom etter meg. Selv om jeg vet at det krever mye for å komme seg ut fra sykdommen, og selv om jeg vet at jeg kommer til å falle litt tilbake noen ganger, så går det greit. Jeg er sterk nok til å takle det. Jeg er sterk nok til å komme meg opp på bena igjen etter å ha gått på tryne. Det vet jeg, fordi jeg har kommet meg gjennom andre vanskelige situasjoner.

Det er gjennom motstand man blir sterkere, ikke sant? Jeg kommer til å lære mye fra denne situasjonen som jeg er i nå, og det er noe jeg ser på som veldig positivt. Jeg har lært en masse om kosthold og hvordan spise sunt, og jeg har lært veldig mye om livet. Av og til blir jeg bare så oppgitt og frustrert over meg selv når jeg ikke klarer å samarbeide så godt. Når jeg ikke klarer å stole på noen som helst person. Hvorfor forandrer ting seg så utrolig fort? Bare sånn plutselig? Jeg kan være en person som stoler på en og som viser tillit til en, men så er det plutselig noe som gjør at jeg forandrer mening og holdning. Fort.

Jeg kan plutselig føle meg så utrolig usikker. Så utrygg. Så redd. Ikke trygg i det hele tatt. Jeg vet virkelig ikke hvorfor jeg plutselig kan være kjempe motivert til å forandre litt på kostlisten og gjøre flere utfordringer enn planlagt, men plutselig, er det noe som stopper meg helt og totalt. Bråstopp. Det blir vanskelig å puste, jeg får en følelse av elendighet og håpløshet, og det er virkelig ingen god følelse. Jeg vil bare føle meg god nok. God nok som jeg er. Jeg vil bare være frisk, og slippe alt som har med denne sykdommen å gjøre. Det er en veldig lang vei igjen å gå, men ett skritt må vel være det første og det neste, må det ikke?



Keep holding on.

Det er vanskelig når man føler at alt går mot deg, og at ingenting er på din side eller den rette. Hva gjør man da? Hva gjør man da for å være sterk, og hva gjør man da for å holde ut med den styrken man har?

Av og til vinner jeg mot anoreksien. Andre ganger ikke. Andre ganger taper jeg, og har ikke noe makt i det hele tatt. Null kontroll. Da har den tatt all kontroll fra meg, og bare revet det brått ut fra begge hendene. Hvordan skal jeg klare å holde fast på det når noe er så sterk mot meg? Jeg vet virkelig ikke, men noe jeg har bestemt meg for og er sikker og bevisst på, er at anoreksien ikke får ta fra meg mer enn den har gjort til nå. Jeg trenger det motet jeg har nå, den kampviljen og den innsatsviljen jeg har innerst inne. Ofte lurer jeg på om jeg har det i meg eller ikke, men enkelte ganger kjenner jeg det ekstra godt. Innerst inne. Motet.

Jeg har kampvilje nok, og jeg har innsatsviljen på plass der den skal være. Jeg må bare finne min måte å bli frisk igjen på, uten at noen forteller meg en måte som skal liksom være en fasit. Jeg trenger ikke noen som forteller meg hvordan jeg skal putte noe mat i munnen for så å tygge og svelge, for det vet jeg fra før av. Problemet er bare å gjøre det. Aldri før hadde jeg trodd at det skulle være så vanskelig som jeg har opplevd at det er nå, og jeg ser det hele fra en helt annen synsvinkel. Jeg ser på livet helt annerledes enn jeg gjorde som frisk, og det er egentlig ganske rart å tenke på. Litt skremmende også, med andre ord.

Jeg vet bare at jeg må fortsette å kjempe og aldri gi opp, og jeg må nok en gang si tusen takk til dere som fremdeles følger meg videre og heier meg framover. Dere er helt fantastiske alle sammen, virkelig. Dere kommer med de fineste ordene og alle de fine kommentarene, og hadde jeg bare kunne gitt dere en god klem alle sammen. Dere hjelper meg virkelig gjennom tunge og vanskelige dager, og det er jeg så utrolig glad og takknemlig for. Jeg håper dere skriker ut om dere syns det blir for mye negativt som jeg skriver om her på bloggen. Her skriver jeg rett og slett om hvordan jeg opplever hverdagen som spiseforstyrret og kampen videre. Hvordan jeg skal klare å kjempe meg oppover og framover, og hvordan jeg skal bli frisk.

Silence say more than words. My scream talk for the tears and pain.

Jeg vil så gjerne styre anoreksien. Vinne. Fighte. Kjempe. Være sterk. Være min egen autopilot i mitt eget liv. Kontrollere. Alt varierer fra hver eneste dag, og det går veldig opp og ned. Jeg tror først jeg har kontroll, men så plutselig er alt ukontrollert. Jeg prøver å ikke la anoreksien snakke for meg. Fortelle meg alt det negative den kommer på når jeg ser meg selv i speilet. Bare jeg kjemper og prøver å være sterk mot den, får jeg virkelig kjenne det på kroppen. Jeg må kjempe mot meg selv nå. Mot den anorektiske-jeg. Jeg kommer til å seire, falle, stå på bena igjen og falle litt tilbake. Men til slutt, skal jeg klare å stå oppreist.

Jeg kunne ønske jeg kunne skru tilbake tiden. Gjort noe annerledes. Trykt på angreknappen om jeg bare hadde hatt den med meg. Jeg vil bare skru tilbake tiden til da jeg var frisk. Til da jeg var normal. Til da jeg hadde et litt mer normalt forhold til mat og kroppen. Utseende. Vekten. Jeg vil ikke bli sett på som syk, og jeg vil heller ikke være syk. Fremdeles er det en del av meg som ønsker det. Anoreksien. Jeg vil ikke se syk ut, eller la andre - de nærmeste rundt meg se meg slik som dette. Jeg vil ikke la dem huske denne tiden. Jeg vil ikke at de skal med en gang knytte meg til sykdommen med en gang de bare hører om det.

Disse minnene er noe jeg aldri kommer til å glemme. De kan gjøre meg sterkere, men likevel kommer det alltid til å være vondt å tenke tilbake til. Jeg vet aldri hvordan framtiden blir, men jeg ser virkelig fram til livet som frisk. Flere ganger har jeg blitt spurt om det samme spørsmålet. "Er du sikker på at du er klar til å bli frisk da? Har du motivasjon nok?". Ja. Nei? Kanskje? En liten del av meg er alltid i tvil, uansett hva spørsmål det er. Det er noe som irriterer meg veldig. Jeg vil bare være frisk, men tynn. Det er det jeg innerst inne vil, uten at jeg hører på det anoreksien kommer med. Den snakker ikke for meg akkurat da.

Jeg vil ikke være annerledes. Bli sett på som det. Jeg vil ikke at andre skal gå bak ryggen min, se dumt og rart på meg, eller stemple meg som "hun med anoreksi". Jeg vil bare prøve å leve så normalt som mulig, og jeg vil så gjerne at noen skal se meg for den jeg innerst inne er, ikke det utenpå. Ikke dømme meg eller se meg på bare for utseende. Det er ikke det jeg vil, for, hva betyr egentlig utseende? Betyr det alt? Nei, egentlig ikke. Fornuften forteller meg at inni er alle like fantastiske. På hver og en sin måte. Er ikke det litt godt å tenke på? Fornuften forteller meg at det er det indre som er viktigst, og at det er det som teller mer.

Hver eneste dag jobber jeg med meg selv for å leve så normalt som mulig. Jeg føler meg ikke klar til å gå ut med andre å spise enda, og middagsmåltidet blir bare erstattet med nutridrink næringsdrikker. Det samme med frokost og kvelds også. Jeg føler meg ikke klar til å ta slike store skritt nå. Ikke enda. Den tiden kommer nok, men jeg vet aldri når. Jeg vet bare at jeg må prøve å kjempe videre, uansett hvor mye motgang jeg vil møte på. Uansett hvor sterk anoreksien blir og kommer til å være. Jeg må vise sykdommen hvem som egentlig skal vinne, og jeg må virkelig vise det også. Ikke bare fortelle det. Gjøre det.



My weekend.























Her har dere bildedryss fra helga. Er ikke så veldig fornøyd med bildene, men la gå!

Har du hatt en fin helg?

This is my war. This is my life. Thats the reason that I never give up to fight.

Noe som alltid er en stor utfordring for meg, er å spise sammen med andre. Før var det motsatt for meg, men etter at jeg ble syk har mye forandret seg. Jeg har mange ganger fått spørsmål om hvorfor det er så vanskelig å spise sammen med andre som det er nå, og av og til klarer jeg bare ikke å finne et godt nok svar. Et svar som jeg selv forstår. Det som er og gjør mest vondt, er kommentarene, spørsmålene og blikkene. Jeg spiser ikke når jeg er hos andre, og det er mange har reagert på det og komt med mange spørsmål. Ofte har jeg komt med dårlige unnskyldninger til de som ikke vet om spiseforstyrrelsen også.

De fleste er vant til at jeg ikke er den personen som er den første som tar mat opp på tallerkenen, og jeg er aldri den som forsyner seg først. De vet hvorfor jeg ikke spiser når jeg er i familiebesøk, og det er litt godt å slippe å svare på alt som kommer fram som spørsmål. Kommentarer som "Skal du ikke ha litt middag du da?". Nei. Eller, hva annet skal jeg svare? At jeg er matlei? At jeg ikke er sulten? At jeg har spist og at jeg ikke trenger noe? Det er så vanskelig, hver eneste gang. Jeg vet de vil så gjerne at jeg skal spise sammen med dem, og de jubler om jeg spiser litt frukt som står på bordet. De sitter å venter på det.

Jeg burde vel vært veldig glad og stolt over meg selv også om jeg klarte å spise litt frukt, men følelsen av mat i magen er virkelig ingen god følelse. Den er så uvan og vond å kjenne på. Egentlig så burde jo det være det motsatte, men den metthetsfølelsen er til å gråte av. Jeg føler anoreksien skriker til meg og river i meg hver gang jeg har spist noe. Jeg kjenner det veldig godt på kroppen, og jeg slipper aldri unna kvalmen og smerten i hele kroppen etterpå. Jeg tror heller aldri at jeg slipper unna noe som helst når det gjelder spiseforstyrrelsen, så det er jeg blitt vant til. Det er da jeg må bruke styrken jeg har innerst inne.

Jeg må bruke den til å kjempe imot, slik at den ikke tar over kontrollen. Slik at den ikke tar over mer kontroll enn den har nå. Jeg vil så gjerne styre anoreksien og klare meg bra. Jeg vil så gjerne spise et godt måltid sammen med andre herlige mennesker, uten å føle at jeg må trene i flere timer etterpå. Hva skal jeg si til dem som spør meg om hvordan det går? Hva skal jeg svare når det er noen som spør om hvordan det går med maten og om jeg spiser? Skal jeg bare si at det går bra, og slenge på et smil og noen kloke og gode ord? Eller skal jeg bare si det som det er, og ta fram sannheten og bare fortelle det?

Det skal virkelig ikke være enkelt, men for meg så passer det aldri å snakke om sykdommen i familiebesøk. Slike besøk skal være koselige, ikke ødelegges av noe som helst. Hvis jeg plutselig føler for å fortelle noe om det, så føler jeg de tror jeg bare vil ha oppmerksomhet og at det er derfor jeg snakker åpent om det. Veldig mange missforstår akkurat der, og det er noe som gjør meg veldig frustrert og irritert. Det er ikke oppmerksomhet jeg ønsker rundt dette, for det er faktisk noe jeg ønsker lite av akkurat nå. Når jeg får snakke med noen i familien om det, bare der jeg er alene med en, så er det alt jeg trenger. Alt.

Bare jeg får høre gode ord fra de rundt meg, så betyr det veldig mye. Bare jeg vet jeg har noen der, ved siden av, foran meg, bak meg og ved sidelinja som heier meg framover og oppover mot målet mitt, så er det alt jeg trenger. Jeg trenger noen som jeg virkelig kan stole på, og som jeg vet aldri vil gå uansett hva som skjer eller uansett hva jeg gjør. Jeg prøver å holde meg i riktig retning, men det er virkelig ikke enkelt når bena føles svak og sliten. Da må jeg bare ta en liten pause, for så å samle all mot, krefter, og motivasjon til å kjempe videre. Til å være sterk nok mot anoreksien, slik at jeg til slutt vinner tilbake alt.





Breathe in, breathe out. Repeat. Dont stop to breathe, even If you just feel pain.

Jeg er så frustrert fortiden. Ikke engang vet jeg hva jeg vil, hvor jeg skal sette foten i bakken eller hvilken retning jeg skal ta. Det er mye krangling med de nærmeste rundt meg, mange missforståelser og smelling i dører. Jeg er så lei av å bli missforstått av andre, og jeg er så utrolig lei av mennesker som tror de forstår alt når de egentlig ikke forstår noe som helst. Er det noen som virkelig forstår meg og som forstår hva jeg går gjennom i denne vanskelige tiden nå, så er det dem som har opplevd det samme før eller som er der i samme situasjon nå. Også andre liknende situasjoner som vi kan oppleve kan likne veldig.

Mange kan forstå meg, men ikke på helt samme måte. En sykepleier jeg har snakket med en del ganger, er en person jeg virkelig kan snakke med om alt. Jeg føler meg så trygg når jeg snakker med henne, og jeg føler jeg kan ta fram alle ting og bare senke skuldrene. Bare kjenne den gode følelsen av å bli forstått. Sett. Lyttet til. Det er virkelig en følelse som gir meg mye glede, og det har ofte vært dagens reddning for meg. Når det gjelder denne perioden jeg er i nå, så føler jeg at det hele tiden går opp og ned. Det varierer veldig. En dag kan jeg ha en helt OK dag, mens neste dag kan jeg bare ligge i senga og ikke ha krefter.

I ett øyeblikk kan jeg være kjempe motivert til å spise og å fullføre kostlisten og planen som jeg har hver eneste dag, men hva skjer så alt for ofte? Jo, alt blir så utrolig vanskelig å gjennomføre og å fullføre. Jeg vet ikke alltid hva, men det er så mye som stopper meg. Så mye som står i veien og sperrer. Ødelegger. Hindrer meg i å gjøre det rette. Jeg vil så gjerne styre anoreksien og være sterkere enn den hele tiden og hver eneste dag, men det kan jeg bare ikke. Ikke før jeg er helt frisk igjen. For meg vil det kanskje ta like lang tid som jeg kom inn i sykdommen, og det er noe som er veldig vanskelig for meg å godta og å takle.

Det betyr egentlig bare enda flere dårlige og vonde dager, flere kamper og kanskje enda mer frustrasjon, krangling og diskusjoner. Jeg vet jo at de rundt meg bare vil hjelpe, og det er så vondt for meg å vite hva de må gå gjennom sammen med meg. Jeg vil så gjerne at alle rundt meg skal slippe å se meg slik som dette. Jeg vil så gjerne at ingen skal se meg slik som jeg er nå, syk, og huske denne tiden som den var. Hadde bare livet hatt en angreknapp eller en knapp som man kunne styre alt selv, hadde ting vært mye enklere og mye annerledes enn det er den dag i dag. Jeg unner bare ingen som helst person dette her.

Jeg unner ikke sykdommen for min verste fiende engang, noe som sier en del. Det ambivalente gjør meg bare mer og mer frustrert og irritert, for jeg føler jeg bare surrer rundt i min egen onde sirkel der kun anoreksien eksisterer. Føler jeg meg klar til å kjempe hver dag? Føler jeg meg godt opplagt med god søvn om natten? Nei. Ikke alltid. Jeg vet aldri hvordan jeg skal takle det når jeg taper eller vinner mot den, for jeg vet uansett at jeg har en så lang vei å gå. Selv om jeg kanskje gjør små skritt framover noen ganger, så vet jeg at jeg ikke er i mål. Ikke enda. Jeg trenger bare tid. Det er det de rundt meg kan gi meg. Kun tid.

Sykehuset

I dag tror jeg blir en litt blandet dag. Jeg skal en liten tur på sykehuset, noe jeg gruer meg veldig til. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå eller hvor lenge samtalene tar, men jeg krysser virkelig fingrene og håper på det beste. Men før jeg skal på sykehuset, blir det litt tid i byen for å kikke litt i butikker og kanskje dra på Cafè. Anoreksien tillater meg nok ingenting, men en varm kopp te skader aldri. Det føler jeg at jeg fint kan drikke og få ned, og det er jo bedre enn ingenting. Er enda ikke flink til å drikke nok og få i meg nok væske, så det må jeg skjerpe meg på. Etter jeg har gått litt å sett i byen, blir det mest sansynlig kino før sykehuset. Skal bare være der noen timer ettersom det tar litt tid med venting og slikt, men det tror jeg skal gå bra. Er faktisk begynt å vende meg til dette.

Vendt meg til med venting. Jeg tror faktisk at tålmodigheten har forandret seg den siste tiden. Haha. Jeg har skrevet opp en del oppskrifter i det siste, så jeg skal bake noe godt til familien litt senere i kveld. Jeg elsker virkelig å bake og å lage god mat til andre, og det får meg virkelig i godt humør. Det får meg i mye bedre humør når jeg har hatt en dårlig dag, så akuratt det fungerer alltid like bra. Om jeg rekker alt dette i dag, så blir det kanskje en liten kveldstur også. Jeg elsker virkelig å gå ute og bare få frisk luft og bare oppleve noe helt nytt og noe helt annet. Ikke nok med det, så hjelper det også veldig mye på humøret mitt.

Selvtilliten min er virkelig ikke noe jeg kan skryte av, og den har faktisk blitt verre og mye lavere nå den siste tiden. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å få selvtilliten litt opp, men tror det kommer veldig i perioder egentlig. Det pleier å være slik. Jeg kjenner jeg stresser litt med måltidene nå som jeg har så mange planer og så mye jeg må gjøre på en gang, men kanskje jeg klarer å komme i mål med det som står på kostliten. Jeg er veldig matlei nå, og selv om jeg har vært med på å skrive kostlisten selv, så er det absolutt ingenting annet som frister enn nutridrink næringsdrikker. Det er lettest å få i seg, og faktisk godt.

Det er jo bedre enn ingenting, er det ikke? Jeg begynner å bli litt lei kalde høstdager nå, så jeg ser veldig fram til jul. Tenk at det bare er 3 mnd til, dere. Jeg er virkelig et vintermenneske, og jeg elsker alt som har med jul å gjøre. Jeg elsker å bake pepperkaker, julebakst, stå på kjøkkenet og lage god mat mens julemusikken kommer fra stereoanlegget, julebrus, familiebesøk, gaver, juleshopping, julefilmene og juleprogrammene på tv og ikke minst snøen og alt det andre. Ah. Kjenner jeg gleder meg utrolig mye nå, spesielt til det å dra på juleshopping og kjøpe masse gaver. Det er jo ingen jul uten snø og kuldegrader.

Men, for å være helt ærlig, så er det ingenting som gleder meg mer på vinterstid når jeg våkner opp til masse masse snø. Ah, kjenner jeg gleder meg alt for alt for mye. Jeg lover jeg skal bli mye flinkere på å ta bilder som jeg kan legge ut til dere, for jeg har jo egentlig kameraet mitt stappfullt med masse bilder som jeg ikke har selv sett så mye over. Haha. Siden jeg baker så mye som jeg gjør, og siden det er en av mine favoritthobbyer ved siden av fotograferingen, tenkte jeg kanskje å komme med noen oppskrifter som jeg kan dele med dere? Om noen skulle være interessert, bare skrik ut. Jeg skal bli mye flinkere til å variere.

Ha en super dag alle sammen! Det skal jeg i hvert fall prøve på.

If I win today, I know that I loose tomorrow.

Det er vondt å tenke på hva de rundt meg må gå gjennom i denne perioden, for jeg vil virkelig ikke gjøre det vanskelig for noen av dem. Mange har spurt meg om hvilken hjelp jeg får, og om jeg er fornøyd med den hjelpen. Jeg snakker en del med psykolog, en sykepleier og en ernæringsfysiolog, og jeg syns vel egentlig at det er helt greit. Kanskje det ikke er den aller beste hjelpen, men det er bare noe jeg godtar akkurat nå. Det er ikke alltid like enkelt å snakke og å prate om dette som er så vanskelig og som er en del av livet og hverdagen min, men jeg prøver så godt jeg kan. Det hjelper meg veldig å skrive om det.

Jeg snakker ikke så veldig mye med de nærmeste rundt meg, men jeg prøver å være så ærlig som mulig når de først spør. Jeg vil ikke være tragisk og negativ hele tiden, så jeg slenger på et smil og prøver å være positiv når jeg først er ute sammen med andre. Jeg er så heldig som har så fantastiske venner som jeg har, og det er jeg så utrolig glad og takknemlig for. Verdens beste. Jeg snakker vel kanskje spesielt mye med de jeg kjenner som har opplevd og vært gjennom det samme selv, for jeg føler de forstår meg best av egentlig alle. En som har vært gjennom det samme før, vet og forstår hvordan det er. Virkelig.

Når de sier til meg hver eneste dag at jeg må spise mer, så vet jeg jo at de bare vil hjelpe meg. Jeg vet de bare vil mitt beste, men likevel er det så vanskelig. Enkelte snakker før de tenker, og det gjør meg så utrolig frustrert og sint. Jeg har fått så mange kommentarer som holder meg tilbake i denne vonde sirkelen som jeg er i akkurat nå. Vonde kommentarer. Stygge kommentarer. Kommentarer som sårer. Jeg kunne virkelig ønske at enkelte var flinkere til å tenke over det de sier før de i det hele tatt slenger det ut. Det hadde vært så mye bedre da. Det er ikke alltid så lett å se alle konsekvensene på enkelte ting.



It's not so easy.



Å bli frisk igjen fra en spiseforstyrrelse er ikke noe enkelt. Det krever mye fra en, og man må jobbe veldig mye med seg selv for å klare det. Livet som frisk virker helt fantastisk, men det virker også veldig fjernt og litt skremmende. Det er så mye jeg lurer på som jeg ikke har svar på, og kanskje jeg ikke får noe svar i det hele tatt. Jeg tror det vil være veldig vanskelig for meg som frisk også, i begynnelsen. Alt blir så uvant og så rart siden jeg ikke er vant til å leve i en hverdag som frisk. Jeg tror jeg kanskje vil være forberedt på alle nedturer og motstand, rett og slett fordi jeg er vant til å møte på det i den situasjonen som jeg er i nå.

Å bli frisk igjen fra en spiseforstyrrelse vil ta tid. Lang tid. Jeg tror det alltid vil være en del av meg som er spiseforstyrret, men at jeg blir mye bedre og får det mye lettere etter hvert. Hvem vet? Kanskje jeg klarer å holde en balanse og kanskje jeg blir helt frisk igjen uten å tenke så mye på mat og kalorier? Noe jeg har merket veldig godt, er at jeg er veldig opptatt av det jeg spiser. Det være sunt. Jeg har ikke spist noe søtt eller noe godt på over ett år, og vet dere? Jeg savner det ikke. Jeg savner det ikke i det hele tatt. Det frister bare ikke med å stappe i meg masse snop og masse usunt. Jeg blir faktisk dårlig av tanken bare.

Jeg tenker egentlig at det er veldig positivt, for det er jo ikke noe som er bra for noen som helst person. For å få opp blodsukkeret, har jeg pleid å drikke litt appelsinjuice eller noen annen juice. Det har hjulpet meg, men jeg har også klart meg med noe syltetøy hvis jeg har besvimt. Jeg lurer veldig på hvordan hverdagen som frisk kommer til å bli, og jeg har jo det som mitt store mål foran meg. Det er dit jeg vil, og det er dit jeg skal. Jeg kommer nok til å kanskje falle litt bakover i perioder, men jeg vet jeg kommer til å reise meg opp igjen på bena etter kort tid. Jeg vet dette sikkert, fordi jeg har opplevd det før flere ganger.

Jeg vet aldri hva jeg kommer til å møte i hverdagen, og det gjør meg alltid så usikker. Jeg klarer ikke å være godt nok forberedt på en nedtur, og jeg vet heller aldri hvor sterk anoreksien kommer til å være. Noen ganger vinner jeg, andre ganger taper jeg. Av og til syns jeg det er greit å tape også. Da føler jeg at jeg stopper litt opp, tar et lite pust i bakken og prøver å samle opp all energi og krefter som jeg bare klarer å ta til meg. Jeg prøver å reise meg opp på bena igjen, og viser sykdommen at i dag skal jeg vinne. Jeg kjemper jo tross alt en kamp med meg selv, så å holde seg på begge bena under stor motstand er tøft.

 

One step forward, next step back again?

Jeg vet aldri hva dagene bringer med seg, og jeg vet aldri hvor sterk sykdommen er. Det varierer veldig fra dag til dag, og en god start på dagen kan fort bli snudd til en dårlig dag resten. Humøret mitt er virkelig ikke på sitt beste nå, og slik har det vært de siste dagene. Hadde det bare vært så enkelt å snu om tankene som anoreksien kommer med, så hadde kanskje ting vært annerledes nå. Jeg hadde kanskje ikke sett på meg selv som jeg gjør nå, og jeg hadde kanskje ikke hatt så store problemer med å spise. "Hvorfor er det så vanskelig å spise?", får jeg ofte spørsmål om. Hva skal jeg svare? Jeg vet virkelig ikke.

Det er så mye jeg sitter igjen med, men som jeg ikke finner svar på. Spørsmål som er de samme hele tiden, og som bare surrer rundt og rundt og gjør mer forvirret og mer frustrert. Jeg kjenner frustrasjonen bare bygger ser mer og mer opp, og alt jeg gjør er veldig avgjørende om hva som kommer til å skje i tiden framover nå. Jeg prøver å leve så normalt som mulig, følge kostlistene som jeg har fått fra ernæringsfysiologen, følge opp alle samtalene og legetimene, men det er virkelig ikke enkelt. Jeg skulle egentlig ikke tro at det skulle være slitsomt og vanskelig. Å snakke. Være tilstede og møte opp hver gang.

Tårene kommer ikke hver dag, noe som faktisk er veldig bra. En slags lettelse. Jeg blir så fort sår i øynene og sliten av det, men tårene kommer plutselig når jeg føler jeg knekker sammen og har en nedtur igjen. Når kommer neste nedtur, og hva blir det neste egentlig? Det er noe jeg aldri vet, før jeg møter på det sånn plutselig. En liten knekk. En nedtur. Enda en ny utfordring som er vanskelig å takle og å gjennomføre. Jeg vet virkelig ikke hva som kommer til å møte meg, og det gjør meg alltid så utrygg og usikker. Så redd. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal sette foten i bakken, eller hvilken retning jeg skal gå i.

I går kveld hadde jeg veldig store problemer med å gjennomføre kveldsmåltidet, men etter en del tårer og mye fram og tilbake, klarte jeg å komme meg gjennom det. Jeg fikk et spørsmål da som fikk meg litt til å tenke. "Ser du? Ser du styrken din, og ser du hvor sterk du er som ikke gir opp?". Egentlig ser jeg ikke styrken jeg har, men når jeg først tenker tilbake til det, så legger jeg merke til det. Jeg har en innsatsvilje og en kampvilje som virkelig er sterk, og det er det som får meg til å fortsette å kjempe og ikke gi opp. Det er veldig godt å tenke på at det ikke er noe jeg mangler, for det hadde vært enda tyngre uten det.

Jeg prøver å kjempe. Hver dag er en kamp, men jeg prøver å holde motet oppe hele tiden. Jeg prøver å ikke være så fokusert på kroppen og utseende nå, og jeg har klart meg uten vekten i 2 uker nå. Høres kanskje helt normalt ut for de aller fleste, men for meg, så er dette en god begynnelse på en framgang. Jeg skal prøve å klare meg uten nå, og ikke fokusere så mye på vekten. Det er vondt, og jeg kjenner det veldig godt på kroppen og humøret mitt, men jeg skal klare litt lenger. Jeg skal klare å kjenne på den mestringsfølelsen igjen av at jeg faktisk klarer å få til det jeg virkelig vil innerst inne. Dette skal jeg klare.






I dont know where I'm going, but I know where I want to be.

Snart når jeg har fått i meg noe frokost, så bærer det ut en liten tur for å ta noen bilder. Det får meg til å tenke på noe annet, og det trenger jeg virkelig nå. Det er totalt kaos, og jeg kjenner anoreksien river i meg. Følelsen av skam og dårlig samvittighet får meg tårene til å strømme på. Krangling med de nærmeste rundt meg gjør ting virkelig ikke noe bedre, men samtidig så kan jeg forstå den frustrasjonen de har også. Jeg kan på en måte forstå dem, for de vil jo egentlig bare hjelpe meg. Hadde det bare vært enklere å samarbeide, hadde kanskje ikke ting vært slik som de er akkurat nå. Da hadde det vært lettere.

Den vonde følelsen som jeg får hver gang jeg har klart å fullføre et måltid, er mer vond enn god. Det er kanskje vanskelig å tenke på den måten, men slik er det bare. Den følelsen jeg sitter igjen med er langt i fra en mestringsfølelse som får meg til å smile og være stolt over meg selv, i hvert fall ikke nå. I hvert fall ikke foreløpig. Jeg tror at hvis jeg selv føler jeg har klart å komme meg framover og når jeg har selv sett at det går fint, så tror jeg at jeg vil sitte igjen med en mer god følelse enn en vond følelse. Jeg tror det vil bli lettere og litt bedre etter hvert og med tiden. Nå er jeg bare i en veldig krevende og vond periode.

Jeg prøver å gjøre ting som får meg til å tenke på noe mer positivt og bra, og jeg prøver å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i. Enkelte ganger klarer jeg bare ikke å fokusere på noe annet enn anoreksien og sykdommen, men det er faktisk noe jeg godta mer enn jeg gjorde før. Jeg syns faktisk det er litt greit å være bare litt alene og for seg selv, tenke, gråte, og bare få ut all frustrasjon og sinne. Det blir alltid litt lettere etterpå, og den følelsen er virkelig god å kjenne på. Det er den samme gode følelsen som jeg har etter at jeg har fått snakket ut om det jeg har på hjertet til en person jeg stoler på og som jeg har tillit til.

Noen ganger forsvinner ikke de vonde følelsene og de anorektiske tankene. Noen ganger bare er de der hele tiden og konstant, og gjør jeg ikke annet enn å finne fram alt jeg har av bodylotion og alle slags kremer som lukter godt, og har en liten hjemmespa for så å prøve å slappe av litt. Jeg føler jeg trenger det akkurat når jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn det vonde som sykdommen bærer med seg. Men, når jeg tenker meg om, så skal det faktisk ikke så veldig mye til for at en dårlig dag skal snus om til en litt bedre dag, og det er herlig å tenke på at jeg har opplevd det så mange ganger. Det er en god følelse.

Når jeg ser meg selv i speilet..

Når jeg ser meg selv i speilet, ser jeg en feit, stygg og ekkel jente. Det er kanskje annsiktet jeg er mest fornøyd med, hvis jeg skulle ha valgt noe. Jeg kan bare ikke se den samme personen som de rundt meg beskriver. Det er helt umulig, og jeg kan virkelig ikke forstå hvordan vi kan snakke om samme person. Aldri før har jeg hatt så dårlig selvtillit. Aldri før har jeg hatet kroppen min så mye som jeg gjør nå. Det er bare så vondt. Så vondt og vanskelig å vite at anoreksien tar fram alt det negative og vonde. Den vil meg bare vondt, og det er ingen god følelse. Virkelig. Selv om jeg prøver å se det positive, dukker det fram.

Jeg prøver å se på det positive med meg selv, men det går bare ikke. Alt er for stort. Alltid noe galt eller noe feil. Jeg kjenner mange som blir irritert på meg fordi jeg ikke ser den samme personen som de ser, men jeg har prøvd flere ganger. Jeg lurer på hvordan jeg ser ut i deres øyne, selv om de har fortalt meg det mange ganger før. Jeg tenker "ser jeg syk ut?" "ser jeg tynn ut, eller er jeg bare feit slik som jeg selv tenker og syns om meg selv?". Jeg har så mange spørsmål som jeg sitter igjen med, men med så alt for få svar. Jeg kjenner det gjør meg bare mer og mer frustrert, for jeg vil så gjerne ha svar på spørsmålene.

Selv om jeg har kjøpt meg en del nye klær, så føler jeg meg aldri fin eller "ok" ut i dem. Jeg føler jeg aldri blir fornøyd, og jeg føler blikkene bare strømmer på. Da tenker jeg "Hva er galt med meg? Hvorfor stirrer de og ser sånn på meg?". Det er så vondt, og det er så utrolig ubehagelig. Det får meg til å grue meg til å gå ut blant andre, for jeg står alltid flere timer foran speilet før jeg kan gå ut. Jeg er aldri fornøyd. Aldri. Det er noe som virkelig irriterer meg, for uansett hvor hardt jeg prøver å få opp selvtilliten og troen på meg selv, så synker den bare fort ned igjen. Den synker fortere ned igjen enn det tiden tok for å komme litt opp.

Det skal virkelig ikke så mye til for at selvtilliten skal synke bare mer og mer, og jeg vet virkelig ikke hvorfor. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Hva har jeg gjort for å fortjene anoreksien og den djevelen inni meg som den er? Er det et tegn på noe? Er det et tegn på at jeg skal komme meg ut fra dette for så å hjelpe andre? Skal det være noe positivt ment, og at det er noe jeg fortjener? Noe jeg har gjort galt eller noe jeg har gjort feil for å fortjene dette? Spørsmålene slutter aldri å komme, og de har aldri en stopper for seg. Jeg prøver hele tiden å finne svar på dem, men jeg klarer det bare ikke. Jeg finner bare ingen svar.

I'll be fine. Just not today.

Jeg føler meg så tom, samtidig som tankene bare surrer rundt og lager kaos. Jeg kjenner øynene glir igjen etter bare noen få sekunder, og jeg har virkelig ikke noe energi eller krefter til å gjøre noe spesielt eller ekstra. Måltidene om dagen er så vanskelig å gjennomføre og å fullføre, og i tiden framover vet jeg ikke hva som skjer videre. Jeg føler meg bare så utrygg og så usikker. Vet ikke lenger hva jeg tenker eller mener, og sitter bare igjen med tomme svar, spørsmål og ord. Ordene blir så fattig i en slik situasjon som jeg er i nå, og jeg føler jeg ikke klarer å få ut ett eneste ord som har mening i seg når jeg snakker om det.

Hadde det bare vært så enkelt å bare kunne begynne å spise igjen, og hadde det bare vært så enkelt å bare bli frisk igjen, og snu i riktig retning - hadde ting vært så annerledes nå. Det hadde vært fantastisk.

Jeg gir ikke opp. Jeg gir aldri opp mot sykdommen, selv om jeg kanskje i perioder vil føle at alt går mot meg. Det har jeg følt flere ganger, men da må jeg bare ta en liten pause. En liten pust i bakken. Stoppe opp litt, og tenke meg godt om. Tenke meg godt om før jeg tar neste skritt, og passe på at jeg har noen foran meg som kan motivere meg og som kan få meg til å gå framover, en person bak meg som kan ta meg imot når jeg faller og mister litt balanse, og noen på hver min side som står ved sidelinja som kan heie meg fram til mål. Støtte meg og hjelpe meg underveis. Jeg vet at ikke alt kommer til å gå oppover.

Jeg kommer til å møte på oppturer og nedturer, gode og dårlige dager. Jeg kommer til å møte på mye motstand, men det er da jeg må prøve å være sterk. Vise min indre styrke til sykdommen, og vise at det faktisk er jeg som skal vinne denne kampen. Jeg kommer kanskje til å miste litt balanse underveis, men jeg vet også at jeg kan komme meg styrket ut fra dette. Jeg har verdens beste mennesker rundt meg som virkelig hjelper meg og som støtter meg, og det gjør en vanskelig kamp litt lettere. Det merker jeg veldig godt, og jeg føler meg så utrolig heldig som har de menneskene rundt meg som jeg har. Det betyr alt.



Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Månedsoppdatering
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits