lifewitheatingdisorders.blogg.com -

Stop for a minute. Breathe in, breathe out. Keep going.

Av og til føles det som om alt stopper opp. At noe hindrer meg så sterkt at jeg ikke klarer å kjempe imot. Anoreksien river i meg når jeg prøver å fullføre måltidene som planlagt, og jeg kjenner det veldig godt på kroppen. Jeg mister så fort motivasjonen, og jeg faller så fort tilbake. Kanskje ikke så mye, men jeg merker det veldig godt når jeg ikke går skrittene framover. Jeg merker det veldig godt. Når jeg er på sykehuset kan jeg plutselig bli kjempe motivert og føle meg veldig gira, for å si det med andre ord. Alt føles så utrolig enkelt der og da, og det føles så enkelt når jeg tenker tanken på at jeg skal klare å spise.

Klare alle måltidene. "Det er jo bare til å spise, er det ikke?". Nei. Så enkelt er det virkelig ikke, noe jeg kunne ønske. Det er noe jeg innser og tenker på når jeg kommer hjem, og alt føles så uvirkelig. Som om det er en vegg i mellom, som stopper meg totalt. Som om det er noe som vil at jeg skal være der jeg er nå, og som om det er en murvegg som jeg må bryte ned for å komme meg videre. Det er slik jeg føler det. Har jeg nok styrke? Klarer jeg det? Ting tar bare lang tid, og slik er det med veldig mange andre sykdommer også. Jeg må jobbe mye med meg selv, og jobbe oppover. Framover. Jeg må fokusere fram.

Jeg lurer på hvor lenge jeg skal føle denne tomheten. Denne ensomheten. Jeg vet jeg ikke er alene om å ha sykdommen, men likevel, føles det som om jeg lever i min egne verden der kun anoreksien eksisterer. Jeg har fantastiske mennesker rundt meg som støtter meg hele tiden og som oppmuntrer meg når jeg har dårlige dager, og det betyr så utrolig mye for meg. Samme med de fine kommentarene dere kjære lesere kommer med. Dere alle er helt fantastiske, alle sammen. Det hjelper meg til å tenke mer positivt og tenke framover, for det at noen andre har tro på meg også, hjelper meg til å ha tro på meg selv også. Mestring.

Jeg prøver å tenke på det som motiverer meg og det som står på motivasjonsplakaten som henger over senga, og det hjelper en del. I hvert fall ofte. Jeg prøver å tenke på hvor fint det kommer til å bli for meg å bli frisk igjen, og få tilbake alt jeg savner så mye. Jeg gleder meg til å kjenne den ekte følelsen av lykke og ikke den falske som anoreksien gir meg, og jeg gleder meg til å komme tilbake til meg selv igjen. Bare følelsen av å være frisk, må være helt fantastisk. Kanskje noe av det aller beste? Den følelsen skal jeg virkelig nyte, og jeg skal ta godt vare på alle de rundt meg som jeg har i livet mitt. Jeg skal virkelig leve.

Jeg skal kjenne at jeg virkelig kan puste igjen, at jeg kan ta et skritt om gangen og føle at jeg har energi til det. Jeg kommer til å leve annerledes da. Jeg kommer til å ta livet som det blir og er akuratt da, og jeg kommer til å sette pris på hver eneste lille glede, god dag, klem, smil, alt av det positive. Jeg ser virkelig fram til den tiden som frisk, der jeg virkelig kan kjenne at jeg kan puste normalt igjen. At jeg slipper alt dette vonde som anoreksien bærer med seg, at jeg slipper sykehuset og kjenne på den vonde smerten. At jeg kan føle frihet igjen. Åh, jeg kjenner jeg bare har mer og mer lyst til å bare komme meg opp på bena.

Jeg må bare være tålmodig nå, og bruke den tiden jeg trenger slik at jeg ikke får så fort tilbakefall igjen. Jeg tror nok det vil ta tid for meg å bli vant til det livet som frisk, men det er virkelig ikke noe problem. Jeg vet det kommer til å bli så mye bedre enn dette, og jeg kjenner det brenner under føttene. Kan ikke det bare skje noe mirakel? Kan ikke egentlig bar dette være en vond drøm, et mareritt som jeg har om natten ? og som jeg plutselig våkner opp fra snart? Kan ikke dette bare være den lengste vonde drømmen jeg noen gang har hatt, så kan alt bare bli bra igjen? Jeg kunne så inderlig ønske det, og at dette ikke var.









Veien til å bli frisk er lang, men ikke umulig.

Jeg smiler, ler, er positiv og prøver å se framover. Jeg prøver å leve så normalt som mulig, og enkelte dager er enklere enn andre. Det har jeg virkelig sett nå den siste tiden, og alt går veldig opp og ned. Det varierer hele tiden, og alt kan snu så utrolig fort. En dårlig start på dagen trenger ikke å bety at resten av dagen skal være dårlig, men at den fort kan forandre og endre seg til noe bra og positivt. Jeg kjenner jeg er veldig motivert til å fullføre måltidene som er planlagt, så dette skal jeg klare i dag. I dag er det min tur å vinne over sykdommen, og i dag skal jeg ikke bry meg om hva vondt den bærer med seg. Jeg er sterk.

Uansett hvor vondt det er å fokusere når kvalmen er på sin plass og når formen føles helt håpløs og elendig, så skal jeg holde ut. Jeg er sterk nok til dette, og i dag skal jeg vise sykdommen at jeg kan være like sterk som den. I hvert fall sterkere enn jeg noen gang har vært før. Jeg vet jeg kan klare dette, fordi jeg har vært så nær før. Jeg vet jeg har styrke nok til å klare dette, fordi jeg har alltid noen som står bak meg og passer på meg. Jeg vet jeg jeg har styrke nok til å klare dette, fordi jeg har noen bak meg som tar meg imot hvis jeg faller. De er alle helt fantastiske mennesker, og de hjelper meg virkelig i denne kampen.

Dagens første måltid sitter jeg faktisk med nå, og så langt har det gått veldig greit. Kanskje jeg kan komme med noen gode nyheter til dem på sykehuset når jeg skal dit neste gang? Jeg føler jeg trenger noe annet å bringe med meg opp dit, enn bare negative ting. Skuffelser. Det er nok av dem nå, er det ikke? Må ikke jeg en gang si stopp for sykdommen, for hva den får lov til å ødelegge og å drepe? Rive fra meg ut av begge hendene? En gang må det bare være min tur til å vinne. Sloss tilbake. Jeg kjemper med både nebb og klør, og dette er virkelig en av de tøffeste kampene jeg har vært med på før. Jeg har lært.

Jeg har lært så utrolig mye gjennom denne sykdomsperioden, og det er noe jeg virkelig tar med meg videre. Det er noe jeg tar med meg videre i livet, og det er jeg veldig glad og takknemlig for. Nå må jeg bare fokusere og tenke på det som kan gå bra, og det som er positivt i hverdagen. Jeg må ta vare på hver eneste lille glede jeg møter på, for det blir fort store ting for meg. En god dag for meg, er en liten seier. Det er som om jeg får mer og mer tro og mer og mer motivasjon på disse dagene, fordi jeg vil så gjerne oppleve flere av disse gode dagene. De dagene gir meg så utrolig mye godt. Jeg føler jeg virkelig lever.

Jeg føler jeg kan bevege meg uten at det gjør vondt, jeg føler jeg kan puste uten noe problem, jeg føler jeg kan virkelig være fri og være meg selv. Bare slippe skuldrene ned, og bare kjenne at jeg lever. At jeg er levende. At hjertet mitt pumper ut oksygen, og at det banker. Fort eller sakte, det er herlig uansett. Bare det å puste inn frisk luft ned i lungene, føles som frihet for meg. En veldig god følelse. Jeg føler jeg er mer fri, og jeg føler jeg virkelig har det bra. Den gode følelsen, er virkelig en lykkerus. Jeg kan ikke tenke meg eller forestille meg hvor fantastisk det blir å oppleve flere av disse gode dagene. Det blir så utrolig bra.

I still fight because I have so much in my life who I fight for. Something who never dissappear.

Jeg vil bare være frisk. Leve så normalt som mulig. Jeg vil ha overskudd og energi til trening, være mer sosial og ha kvalitetstid med de herlige menneskene jeg har rundt meg. Jeg vil gjøre det bra på skolen, følge drømmene og målene mine videre. Det er det jeg egentlig vil, og det er det jeg vil bruke tiden min på. Før jeg kan virkelig gjøre dette, og før jeg kan kjenne på det å virkelig leve igjen, så vet jeg at jeg må bli frisk igjen. Kanskje ikke helt frisk, men bedre. Jeg tror at jeg kommer til å bli helt frisk igjen en dag, og det skal jeg bli ved at jeg kjemper meg gjennom motstand og hindring, og alt det sykdommen tar med seg.

Jeg syns det er skremmende å tenke på at jeg ikke vet hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, og det gjør vondt når jeg kommer over det. Jeg vil bare være frisk og fornøyd med meg selv, men nå klarer jeg det bare ikke. Det er vanskelig å gå ut blant andre mennesker når tankene bare surrer rundt i hodet og lager bare kaos, og jeg blir aldri fornøyd. Jeg kjenner selvtilliten bare synker mer og mer når jeg skal i familiebesøk for eksempel. Jeg finner aldri de klærne jeg skal gå med som jeg syns passer fint. Ingenting er fint på meg lenger, og det gjør bare at tårene strømmer på. Mye krangling, skriking og smelling i dører.

Jeg hadde virkelig ikke klart dette uten min fantastiske familie som alltid er der for meg, og selv om vi krangler en del og har dårlige dager, så beundrer jeg styrken de har. Jeg har kjempe dårlig samvittighet for hva de må slite seg gjennom sammen med meg, men jeg håper og tror at det kommer noe positivt ut av det helt til slutt. Jeg kjemper og prøver å være sterk for min egen skyld og for andres, og jeg gleder meg til jeg en dag kan se på meg som frisk igjen. Ikke-spiseforstyrret. Et liv uten anoreksien, som skal absolutt ødelegge hverdagen og livet ellers. Jeg skal bli frisk igjen, og jeg skal virkelig ikke tilbake igjen.

Jeg har lært mye om kosthold som jeg tar med meg videre, og jeg kommer til å sitte igjen med en del erfaring som jeg tror kommer godt med når jeg skal studere sykepleien og fullføre sykepleierutdanningen. Jeg ser virkelig fram til de årene på høysskolen, og det tror jeg blir noen fine og spennende år. Hadde jeg bare vært frisk nå, hadde det kanskje vært litt lettere å konsentrere seg og å ta med kunnskap fra skolen. Det er virkelig ikke enkelt, men jeg klarer det hvis jeg vil. Slik er det egentlig med alt i livet også. Uansett hvor store målene er, så kan man dele de opp i små og enda mindre mål. Da virker de ikke så umulig.

Det er det jeg må. Jeg må sette meg små mål, og jeg må være veldig bevisst og sikker. Jeg vet jeg kanskje vil falle litt tilbake, men det er helt greit. Da vet jeg at jeg har klart å komme meg lenger opp, og da vet jeg at jeg skal klare det igjen. Jeg sier det er greit å falle litt tilbake litt og litt, fordi det er bedre å falle litt tilbake underveis enn å falle helt tilbake når jeg har kommet meg helt til toppen. Når jeg har kommet meg helt til mål. Jeg har kommet meg gjennom noen dager nå der jeg har klart å spise sammen med andre, og selv om det er noe jeg virkelig hater, så har jeg klart det. Jeg har vunnet litt over sykdommen.

Ikke helt. Ikke halvt en gang. Men deler av den. Det er lenge til jeg kan se på meg selv som frisk. Veien er enda veldig lang for meg, men den er der. Alt er mulig.

I wish I was strong like a solider. A solider who fight and fight and one who never runs out of strenght and power.

I dag blir det nok ingen skole på meg, ettersom jeg har vært dårlig i hele natt og fremdeles er like dårlig. Kvalmen er på sin plass, og jeg har ingen krefter eller energi i kroppen. Jeg kjenner jeg er så utrolig sliten, både av tankekjør og kaos, og av å kjenne på kroppen at den ikke orker så veldig mye. Kroppen min har sagt klart og tydelig i fra, at nå vil den bli frisk. Nå vil den ikke ha mer sykdom. Hele tiden surrer det hundretusen tanker i hodet, som jeg bare vil skrive ned. Alt. Når jeg skal skrive det, glemmer jeg det bare. Det er som om alt forsvinner. Blir borte og ikke kommer tilbake. Det er så utrolig frustrerende når det skjer.

Jeg er i en periode nå der jeg tenker veldig mye. Mye av tiden og energien min går til det, og det er vanskelig å konsentrere seg om det jeg egentlig skal. Jeg føler alt jeg gjør nå er veldig krevende for hva som kommer til å skje de neste ukene og månedene framover, og jeg vet virkelig ikke hva jeg har i vente. Det er som om jeg lever i min egen verden, der kun anoreksien og sykdommen eksisterer. Ingenting annet. Alt er utenpå, og alt virker egentlig helt uvirkelig. Så rart. Så annerledes. Jeg kjenner det veldig godt at dette er noe som ikke stemmer. Slik skal det bare ikke være. Jeg kjenner det veldig godt på meg.

Sykdommen river i meg, og drar meg i to forskjellige retninger. Alt er så ambivalent. En del av meg vil bli frisk igjen, mens den andre delen av meg vil være syk. Spiseforstyrret. Plutselig når jeg endelig har klart å få opp motivasjonen til noe enda høyere, og når jeg går hjem fra sykehuset og skal prøve å fullføre det som står på kostlisten og planen jeg har, funker det bare ikke. Det går bare ikke. Når noe virker lett, er det så utrolig vanskelig å gjøre det i praksis. Når jeg ser at jeg ikke kommer meg noen vei, eller gjør noen framskritt i det hele tatt, er det som om jeg mister meg selv. Det er som om sykdommen tar et godt grep.

Den holder godt fast, og jeg må kjempe hardt nå for at den skal gi mer og mer slipp. Jeg må jobbe mye med meg selv, og det krever veldig mye. Det krever styrke, mot, tålmodighet og ikke minst innsatsvilje på topp. Har jeg det? Er jeg motivert nok? Er jeg helt klar til å bli frisk igjen? Jeg vet faktisk ikke. Jeg kommer bare med svar som ikke har så mye mening i seg, slik som ?Kanskje? eller ?Jeg vet virkelig ikke?. Jeg kan godt forstå at psykologen og de andre er lei av å høre det samme svaret hver eneste gang, men det er bare sannheten. Jeg vet ikke lenger. Jeg vet bare at jeg står face to face med sykdommen.

Det er nå det gjelder, er det ikke? Jeg prøver hele tiden å gjøre det beste utav den situasjonen som jeg er i, men det er virkelig ikke enkelt. Det er en utfordring for seg selv, og jeg vil bare leve så normalt som mulig. Jeg prøver å være sterk, men samtidig så innser jeg at jeg ikke alltid kan være der heller. Jeg må lære meg å være svak. Lære meg å kjenne på denne vonde smerten som sykdommen gir. Jeg må lære meg å leve som svak og godta at jeg ikke alltid kan være sterk og at jeg ikke alltid kan vinne. For det kan jeg bare ikke. Ingen kan det. Hvis jeg hele tiden prøver å være sterk, knekker jeg til slutt totalt i sammen.









Nobody want to live in pain and a fight. It's all unfair, but we can't do something who change that. This is life. This is war.

Jeg er så sint og frustrert over meg selv. Så skuffet. Anoreksien virker så sterk, og den ødelegger veldig mye i hverdagen min og livet generelt. Av og til lar jeg den bare vinne over meg. Av og til klarer jeg bare ikke å være den som vinner, og av og til har jeg bare ikke den styrken i kroppen som jeg trenger for å overvinne den. Jeg kjenner jeg blir litt glad når jeg tenker på livet jeg kommer til å få som frisk, men samtidig så virker målet mitt så fjernt. Så langt borte. Så langt vekke fra meg. Jeg faller så fort tilbake, og anoreksien river i meg hver gang jeg prøver å utfordre den eller gjøre noe som blir en utfordring for den.

Den er så sterk, så ufattelig sterk. Så vond. Så vanskelig å kjempe imot. Jeg prøver å holde fast hele tiden på styrken jeg har innerst inne, og den styrken jeg må bruke for å bli frisk igjen. For å vinne mot sykdommen. Den skal ikke få lov til å ta fra meg den, eller noe som helst annet. Ikke en gang motet mitt. Kampviljen. Styrken jeg har i min indre vilje. Den kan ikke trekke meg lenger ned i sykdommen nå, og den får ikke lov til å ta fra meg den lille delen av kontroll som jeg har. Det er nå jeg må prøve å komme meg opp på bena igjen, og det er nå jeg må ta noen flere skritt før jeg kan se meg selv gå mot den rette veien.

Hvorfor skal det være så vanskelig alltid? Hvorfor skal jeg være en av de mange som får oppleve dette helvete, og hva har jeg gjort for å fortjene dette? Hvorfor? Hvorfor skjer dette meg, og så utrolig mange andre? Hvorfor må jeg gjennom sykdommen, for å kjenne at jeg faktisk lever? At jeg puster? Jeg tenker hele tiden, og slike spørsmål som dette dukker opp hele tiden. Absolutt hele tiden. Det går ikke en eneste dag uten at disse tankene og spørsmålene kommer fram, og det gjør meg bare mer og mer forvirret. Mer og mer forvirret enn jeg er fra før av. Veien er så lang å gå. Veien til å bli frisk igjen. Veien til å bli fri. Livet.

Jeg lurer egentlig på hvordan jeg klarer å ta ett skritt før det andre, og jeg lurer på hvor jeg finner og hvor jeg har styrken min fra. Jeg ler, smiler, prøver å være sterk, prøver å være positiv, jeg prøver å spise og å følge kostlisten som jeg skal følge hver eneste dag, og jeg prøver å komme meg framover. Jeg prøver. Er ikke det bedre enn ingenting? Jo, absolutt. Jeg blir bare så sint og skuffet over meg selv når jeg gir så fort kontrollen og styringen videre til anoreksien, for det er så utrolig lett for. Det gjør minst vondt å følge etter anoreksien og dens regler, men det er den kontrollen jeg må prøve å vinne tilbake. En dag skal jeg vinne.



I pray to God about freedom. I pray for a life without pain and all these tears

Det skal ikke alltid så veldig mye til for at jeg skal miste balansen og falle litt tilbake, og jeg kommer tilbake til et sted der jeg var før. Jeg syns det er så vanskelig å godta måltidene og det å spise, og alt som har med mat å gjøre er så utrolig vanskelig. Så vondt. Så utfordrende og tøft. Jeg har lært meg forskjellige metoder som hjelper meg gjennom de vonde dagene der sykdommen er som verst og når den er ekstra sterk motstand mot meg, men jeg tenker bare mer og mer på hvor mye jeg savner å være frisk. Jeg savner å smile oftere, jeg savner det gamle håret mitt, jeg savner å være frisk og det å kunne spise mat.

Jeg savner å spise god mat sammen med andre, og jeg savner den gode følelsen av lykke. Nå erstatter anoreksien til en lykkesfølelse når jeg gjør som den sier og vil, men hva skjer egentlig da? Er det ekte lykke, eller er det falsk? Det er bare falsk lykke, og det er blitt en avhengighet. Det er noe som er blitt viktig for meg, og det er blitt en stor del av meg. Jeg har lært en del om kosthold, noe jeg syns er kjempe positivt. Det tar jeg med meg videre, og det er noe jeg er veldig glad for å ha lært mye om. Jeg vet bare ikke alltid hva jeg skal gjøre i den situasjonen jeg er i akuratt nå, og de andre situasjonene som oppstår.

Skal jeg bare ligge meg ned på gulvet når jeg har magesmerter eller når jeg er kvalm, og bare be til Gud? Skal jeg bare prøve å be og håpe på at noen hører meg, ser meg og lytter til hva jeg har på hjerte? Det hjelper faktisk, og det er noe som jeg syns er veldig godt og trygt å gå rundt å tenke på. Det føles veldig godt. Jeg vil ikke at andre skal se på meg som syk, og når jeg føler sykdommen er på sitt sterkeste og på sitt verste. Jeg vil ikke at noen skal se meg som dette, for det er virkelig ikke noe jeg er stolt over. Jeg hater sykdommen mer enn noen sinne, men alt blir så vanskelig plutselig når det er så ambivalent.

Sykdommen er både min venn og fiende. Positivt og negativt. God og vond. Bra og dårlig. Jeg vet ikke annet enn at jeg ofte står i mellom, og at det er så utrolig vanskelig å velge hver gang. Jeg vet ikke hvem jeg skal være lenger. Hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg har det veldig godt og veldig bra når jeg kommer meg på skolen, og selv om jeg ikke føler meg bra, så prøver jeg å komme meg på skolen selv om. Hvorfor? Jo, fordi jeg vet det er bare positivt og godt for meg. Møte de fantastiske og herlige menneskene jeg går i klasse med, kunne smile, le, og tenke på noe annet enn sykdommen og anoreksien. En lettelse.

"Live in the moment, because yesterday is gone, and tomorrow may never come"

Noe som virkelig hjelper for meg når det er bare tankekaos og surr, så er det å komme seg litt ut en veldig fin ting å gjøre. Jeg elsker å ta med kameraet i hånden mens jeg pakker meg godt inn i alt jeg finner av ullklær og varme klær, for jeg er det man virkelig kan kalle frysepinne. Kjenner jeg gleder meg veldig til vinter, ja. Selv om jeg føler jeg ikke har så mye energi fortiden, så gir det meg faktisk veldig mye når jeg kommer meg litt ut i frisk luft og får oppleve noe annet og nye nytt. Ingenting er bedre enn det, og jeg kjenner jeg blir glad når jeg har klart å ta noen fine bilder som jeg er litt fornøyd med. Det har skjedd før.

Den mestringsfølelsen av å ha mestret noe man lenge har kjempet for å klare, er helt fantastisk. Den er jo med på å bygge opp selvtilliten, og jeg tror etter hvert og med tiden når jeg klarer å gjennomføre og å fullføre måltidene litt bedre, så vil jeg føle en form for glede og mestring. Jeg håper i hvert fall det. Jeg tror det vil bli litt lettere for meg når jeg føler det går litt bedre selv, og når jeg er i en litt bra periode. Maten og måltidene er virkelig ikke enkelt, men jeg kan trygt si at jeg både opplever oppturer og nedturer, gode og dårlige dager. Slik er det med oss alle. Vi vet aldri når de gode dagene kommer, eller når de dårlige er.

Jeg føler jeg ikke trenger å oppleve mer som gir meg følelsen av frustrasjon, for det er det vel nok av for å si det med andre ord. Jeg føler jeg ikke alltid blir forstått på den rette måten, og det er virkelig ingen god følelse. Heldigvis føler jeg at det er mange fantastiske og dyktige personer på sykehuset som virkelig ønsker å hjelpe meg, og det får meg til å smile. Virkelig. Jeg snakker med en fantastisk ernæringsfysiolog som jeg har veldig tro på og som jeg ser veldig mye opp til, en sykepleier som alltid har noen ekstra minutter og som virkelig bryr seg og som viser omsorg, og det er slike personer jeg virkelig beundrer og ser fram til. Jeg ser opp til dem, og de er virkelig noen fine forbilder og noen gode rollemodeller for mange.

Har du noen du ser opp til?















I can't allways win. I just can't win everyday

Sykehuset gikk greit, men jeg kom ikke hjem uten tårer i øynene. Det gjør så vondt å tenke på at jeg må enda øke kaloriinntaket og matinntaket, og at jeg må forandre litt på kostholdslisten. Jeg kommer nok til å dra flere ganger på sykehuset, og noen ganger gruer jeg meg mer enn andre ganger. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre på sykehuset i dag, men det ble noen samtaler, møter og blodprøver på slutten. Jeg må prøve å fullføre kostlistene hver dag nå, og det verste er at jeg må øke vekten. Hver gang jeg får beskjed om det, strømmer tårene på. Det gjør så vondt, så uendelig vondt. Jeg må jobbe med meg selv.

Jeg vil bare ned i vekt, men samtidig så forstår jeg dem også. Vektoppgang og det å fullføre måltidene hver dag er til mitt beste. Det er det som kommer til å ha en positiv effekt inn på livet mitt og hverdagen min nå, og det er det som kan være de første skrittene mot den riktige retningen. Alt er så avgjørende nå, og det er ikke så veldig lenge til neste gang jeg skal på sykehuset igjen. Jeg vet ikke helt hva som skjer videre i tiden framover. Jeg må prøve å følge en kostholdsplan og spise et fast måltid hver tredje time, slik at blodsukkeret mitt holdes jevnt. Noen dager klarer jeg det ganske bra, men det finnes flere av de vonde.

Jeg slipper aldri unna den vonde følelsen av skam og dårlig samvittighet. Den angsten. Jeg hater virkelig de vonde følelsene som de er, og det er virkelig noe som fort ødelegger humøret mitt. Det er så vondt å føle så mye tidspress og å føle at det er så mange som krever så utrolig mye fra meg. Jeg kan ikke klare mer enn jeg klarer akuratt nå, og jeg kan ikke gå i noen andres tempo. Jeg sliter ofte med å holde på motivasjonen når jeg er her hjemme, for da føler jeg det er så vanskelig å spise. Spesielt når jeg spiser sammen med andre. Jeg hater det virkelig. Samtidig savner jeg veldig å gå ut sammen å spise god mat.

Det er så utrolig mye jeg savner med livet som frisk. Jeg tenker på det hver eneste dag, og det er helt kaos i hodet. Jeg vil bare bli frisk, men hvorfor er det så utrolig mye som holder meg tilbake, så mye som ødelegger, og så mye som gjør at jeg faller så fort tilbake? Jeg virker kjempe motivert når jeg er på sykehuset, men på vei hjem, surrer tankene i hodet mitt bare mer og mer, og jeg mistet litt av motivasjonen som jeg hadde bare for en kort stund siden. Det er så rart, for jeg vet virkelig ikke hva som gjør det. Jeg vet bare at anoreksien er veldig sterk, og at jeg ikke alltid kan vinne over den. Ikke alltid.

I'll be okay. Just not today

I dag skal jeg en liten tur på sykehuset, noe jeg tenker sikkert går helt greit. Jeg gruer meg ikke noe spesielt, men jeg kjenner kroppen er veldig trøtt og sliten, og for å ikke glemme kvalmen. Er utrolig lei den følelsen av kvalme som konstant sitter i kroppen, men jeg prøver så godt jeg bare kan å unngå det å kaste opp. Det er ikke bra for meg, og jeg har fått beskjed flere ganger om at det er bra om jeg lar være. Jeg vil virkelig ikke kaste opp, for det er noe jeg definitivt missliker sterkt. Jeg prøver å gjøre det beste utav den situasjonen som jeg er i, men jeg har også lært at det ikke alltid er så veldig enkelt. Definitivt ikke.

Noe som hjelper når jeg ikke føler meg bra og når sykdommen er som verst, er å sove. Jeg er virkelig det man kan kalle et sovedyr, og jeg elsker å sove. Det gjør at jeg glemmer at jeg er dårlig, men ofte er det det som holder meg våken om natten. Hater å våkne opp midt på natten for å se på klokka og ikke få sove igjen. Spesielt når det er lenge til jeg skal stå opp. Noen andre som også hater det? Det ødelegger bare resten av dagen, med mindre noe positivt snur dagen om til noe helt annet. Tror jeg skal bake noen deilige grove rundstykker for å få tankene over på noe annet. Håper jeg orker det når jeg er kommet hjem.

Vet faktisk ikke hvor lenge jeg skal være på sykehuset, eller hvor mange timer det blir til sammen. Er alltid lang ventetid der, så det er jeg litt vant til. Jeg får bare krysse fingrene for at alt går bra og at ting går som det skal. Kanskje jeg blir litt bedre etter hvert også? Får i hvert fall håpe det, for det er med på å slite meg skikkelig ut. Får bare håpe på det beste.

Å ikke vite hva tiden framover bringer, er veldig vanskelig

"Hvordan går det med deg? Du ser bedre ut nå", er ofte en kommentar som jeg har fått mye i det siste. Hva skal jeg si? Det er et spørsmål som alltid er vanskelig å svare på, og jeg har både oppturer og nedturer i denne sykdomsperioden. Kanskje jeg klarer meg litt bedre matmessig, ja, men det betyr virkelig ikke at alt er bra. At alt er perfekt, og slik som det skal være. Det betyr ikke at jeg er helt frisk igjen, selv om jeg spiser litt, smiler, ler og viser glede. Det betyr veldig lite, egentlig. Kanskje det er bra og fint for andre å se, de rundt meg, nære og kjære, men for meg, så føler jeg ikke framgang i det hele tatt. Inni meg er det bare tankekjør og tankekaos, og jeg føler hele tiden at jeg har liten tid på meg. Tid på hva? Bli frisk.

Jeg kan ikke bruke mer tid på å være syk nå. Kjempe mot spiseforstyrrelsen hver eneste dag, og kjempe om å vinne mot den hver eneste dag. En dag skal jeg vinne hele kampen, og ikke bare deler av den eller noe av den. Hele. Jeg må bare akseptere nå at det ikke alltid er jeg som vinner mot den, fordi nå er den så utrolig sterk mot meg. Sterkere enn før. Den er sterkere enn før nå, fordi nå ser den at jeg prøver å kjempe imot. Den vil bare dra meg lenger og lenger ned, og den vil ødelegge absolutt alt for meg. Det er da jeg må hente inn styrken min, og vise at jeg ikke skal tape denne kampen. Denne kampen er så utrolig viktig for meg, for det handler faktisk om livet mitt. Om framtiden min. Om drømmene og målene mine. Alt.

Jeg prøver å leve så normalt som mulig, og jeg prøver å smile, le og tenke positivt når jeg er ute blant andre. Jeg vil ikke gjøre sykdommen noe større, og jeg vil ikke bli sett på som "hun med spiseforstyrrelser" eller "hun med anoreksi". Jeg tror det er veldig lett å se på meg når jeg har en bra dag og når jeg har en veldig vond og dårlig dag, men også hvordan ting går og hvordan det er. Jeg kjenner jeg har det verst når jeg har spist og når jeg skal prøve å fullføre og å gjennomføre et måltid, men jeg har det veldig bra når jeg ikke spiser. Det er veldig rart med det, og det er ikke alle som klarer å forstå seg på det. Det er mye jeg selv ikke forstår men som jeg prøver å finne ut av, men det er definitivt ikke noe enkelt.

Jeg lurer på så utrolig mye. Jeg lurer på om jeg klarer å holde meg på bena og om jeg klarer å holde en balanse. At jeg klarer å skille mellom sykdommen og livet mitt. Jeg har nok noe med meg videre, uansett om jeg vil eller ikke. Det er bare slik ting har blitt, og det er noe jeg ikke kan gjøre med akuratt nå. Kanskje aldri. Jeg har med meg noe fra sykdommen, men som jeg kommer til å lære meg å takle ganske bra. Det har jeg i hvert fall tro på. Jeg tror jeg vil alltid være litt mer opptatt av mat, måltider og kosthold enn det de aller fleste er, men om det blir mest på den negative måten eller den positive måten vet jeg virkelig ikke.

Tiden vil vise.

Tankekjør og tankekaos

Det er så vanskelig å godta at jeg må spise alt som står på kostlisten, og at det er det beste for meg. Så vanskelig å godta at det kun er mat, som nå er min verste fiende, kan gjøre meg frisk igjen. Helt frisk. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har en kronisk sykdom, men det er skummelt å tenke på at det kan bli det. Det skremmer meg å tenke på at som fører med spiseforstyrrelsen, og jeg forstår ikke hvorfor det ikke har en effekt for motivasjon for meg? Jeg forstår det bare ikke helt. Alt virker så uvirkelig. Så urealistisk. Så komplisert. Så utrolig vanskelig. Det er bare noe jeg må lære meg å godta. Både meg selv og maten.

Den delen av meg som bare vil dra meg lenger ned og helt tilbake, ødelegger så utrolig mye for meg. Den finner alltid noe feil med utseende og kroppen min, og det er den som får meg til å se på meg selv som feit. Overvektig. Selv om vekten viser noe annet, og BMI'en viser noe annet, så klarer jeg bare ikke å tro på det. Jeg klarer bare ikke å ta det innover meg, og si til meg selv "Jeg er tynn nok. Jeg er god nok og fin nok slik som jeg er nå". Det virker så feil. Så urealistisk. Det er ikke det jeg ser med mine egne øyne, og jeg klarer virkelig ikke å se den samme personen som de rundt meg ser. Jeg kan bare ikke forstå det.

Jeg kan bare ikke forstå at de snakker om samme person. De kan da umulig snakke om meg, når jeg ser helt annerledes ut? Jeg lurer veldig på hvordan jeg vil se ut når jeg er frisk igjen. Om jeg noen gang kommer til å bli fornøyd med meg selv igjen, og om jeg noen gang kommer til å se meg som den jeg er. Jeg lurer veldig på om jeg kommer til å godta kroppen min som den blir etter sykdommen, og jeg lurer virkelig på hvordan livet som frisk kommer til å bli. Kommer jeg til å klare det å erstatte den tryggheten anoreksien gir med en positivt trygghet? Kommer jeg til å klare å stå på egne ben, og holde en balanse?

Det er bare tiden som vil vise, og jeg vet virkelig ikke hvordan ting kommer til å bli. Jeg innrømmer at jeg er redd. Jeg kjenner frykt. Selv om jeg vet jeg ikke kommer til å savne sykdommen, så vet jeg at det vil ta meg tid før jeg klarer å vende meg til det å være frisk. Tenk dere. Jeg husker ikke hvordan det er å være frisk. Jeg husker ikke sist gang jeg kunne kose meg sammen med andre ved et måltid, og jeg husker ikke sist gang jeg unnet meg noe godt i helgene. Jeg husker det ikke. Jeg husker ingenting. Hukommelsen er virkelig ikke den samme som den var før, og det er noe som gjør meg frustrert og trist. Alt er så forandret.

Alt er så annerledes. Jeg lurer på hvordan ting kommer til å bli og å være, og jeg lurer på så utrolig mye mer. Jeg kommer nok ikke til å få svar på alle de spørsmålene som surrer rundt i hodet mitt nå, men jeg tror det vil ta meg tid til å vende meg til livet som frisk. Jeg tror nok at det kommer til å bli tøft også, men mest av alt positivt. Jeg ser virkelig fram til å kunne sette andre ting i livet mitt i fokus og slippe det å gå rundt å tenke på sykdommen. Det blir en veldig god følelse, og jeg kan nesten ikke vente til den tiden kommer. Målet er vel å finne en bra og sunn vekt for meg, slik at alt i kroppen er som det skal være.








I just wanna choose the right way

Alt er så avgjørende fortiden. Jeg må fullføre noen måltider hver eneste dag, noe som er en stor utfordring hver eneste gang. Selv om de kanskje ikke er så store, så er det veldig mye for meg. Jeg kjenner kvalmen med en gang jeg skal spise og etter jeg har spist, og den er virkelig uutholdelig. Jeg prøver å gjøre alt jeg kan for at jeg skal bli litt bedre, og det hjelper virkelig å få seg litt frisk luft ved å gå en tur. Jeg orker ikke så lange turer akuratt, men jeg klarer i hvert fall noe. Humøret mitt er heller ikke på sitt beste når jeg må fullføre så og så mange måltider og når jeg må følge en kostliste, og jeg vil virkelig ikke at vekten skal gå opp. Jeg kjenner frykten bare bli større og større, og det er virkelig ingen god følelse å kjenne på.

Jeg har en rekke samtaler og vurderinger som jeg må gjennom, og det er ikke rart det er kaos i tankene og i hode. Jeg tenker hele tiden, og det er virkelig en vanskelig tid jeg er i nå. Flere ganger har jeg fått kommentarer på at jeg har vært flink de siste dagene, men ser de virkelig alt? Nei. De gjør virkelig ikke det, og jeg føler meg aldri flink. Jeg føler meg aldri god nok som jeg er, uansett hva jeg gjør, og uansett hvor lenge jeg kjemper for noe. Innerst inne vet jeg at det er anoreksien som får meg til å føle det på den måten, og det er noe som gjør meg frustrert og sint. Jeg vil så gjerne bare leve livet mitt slik som de aller fleste andre gjør, leve etter målene og drømmene mine, og bare være frisk. Det er bare det jeg vil. Leve.

Jeg vil bare være fornøyd med meg selv, og ha et helt normalt forhold til mat og kroppen. Jeg vil ha et liv der jeg slipper å telle kalorier og være så opptatt av kaloriene som er i maten jeg spiser. Det er så slitsomt, og det krever utrolig mye. Det tapper meg utrolig mye for energi og krefter også. Det som gjør meg mer og mer frustrert og forvirret, er de ambivalente tankene. En del av meg vil bli frisk, mens en del av meg ikke vil bli frisk. Det er kanskje ikke rart jeg føler meg veldig forvirret og dratt i to forskjellige retninger. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå, eller hva som er rett av meg å gjøre. Jeg får kjenne det veldig godt på kroppen, og anoreksien bare river mer og mer i meg. Det er da jeg må være sterkere.

Jeg kjenner anoreksien bare hater meg mer og mer når jeg prøver å utfordre den eller gjøre noe som egentlig er riktig og bra, og det får jeg virkelig kjenne godt på kroppen. Det får meg til å være mer usikker på hva jeg skal gjøre neste gang og hva jeg skal gjøre når jeg møter på de neste utfordringene og hindringene som er vanskelig å komme seg gjennom. Det er ikke alltid lett å vite hva som er det riktige.

Det går alltid bra til slutt.

Tanken på å ikke vite hvordan dagene og ukene framover nå blir, er av og til litt skremmende. Jeg prøver hele tiden å gjøre det beste utav den situasjonen som jeg er i, og jeg prøver å være sterk. Det er vel kanskje ikke så veldig rart at kroppen har lite energi og lite krefter, men etter å ha snakket med noen spesialister føler jeg meg litt mer trygg. Selv om det vil ta meg lang tid å bli frisk igjen, så skal jeg aldri miste håpet. Jeg skal prøve å fortsette å kjempe, gi meg selv lov til å ha dårlige dager og det sykdommen måtte bære med seg, og jeg skal prøve å gå skrittene framover selv når jeg møter på utfordring etter utfordring. Det er det som er så utrolig vanskelig, men jeg vet jeg kan klare det. Det går alltid bra til slutt.

Jeg kjenner flere som har sagt at det kommer til å bli lettere med tiden, og det tror jeg på. Nå må jeg bare komme over det verste. Jeg må klare å fullføre de målene som jeg setter meg hver eneste dag, og jeg må prøve å holde motivasjonen og motet mitt oppe. Kampviljen er der, og jeg vil så inderlig sterkt bli frisk igjen. Det er vondt å tenke på at det ikke går så veldig fort framover når det først gjør det, men litt framover og litt framgang er jo bedre enn å stå helt stille eller i det hele tatt ingen framgang? Det er ikke første gangen livet bærer med seg vanskeligheter, og jeg har kommet meg styrket gjennom mye til nå. Jeg skal klare dette, ting tar bare tid. Dere kjære, fantastiske, skjønne lesere hjelper meg virkelig på veien.

Jeg håper også at jeg kan være til hjelp for andre som er i samme situasjon som meg, eller som har nære og kjære som sliter med samme sykdom. Som kjemper den samme daglige, tøffe, harde kampen som meg. Det er det som er meningen bak hele bloggen. Jeg skriver om hvordan det er for meg å ha sykdommen anoreksi, om både oppturer og nedturer, gode og dårlige dager. Jeg har selv følt at det er godt å kunne skrive tankene ned og alt som surrer rundt i hodet mitt, og jeg har selv lest blogger som skriver om samme sykdom. Det har i hvert fall hjulpet meg. Jeg føler meg så mye mindre alene, og den følelsen er virkelig god å kjenne på. Da føler jeg mer håp og motivasjon også. Det går alltid bra til slutt.



It's not always so easy.

Jeg kjenner jeg blir frustrert hver gang jeg mister balansen og meg selv. Kontrollen. I et øyeblikk, kan alt virke så utrolig enkelt. Motivasjonen kan plutselig være tilstede for fullt, men så bare forsvinner den igjen når jeg skal prøve å fullføre måltidene. Tårene renner, og jeg vil virkelig klare dette. Spørsmål og tanker surrer rundt i hodet mitt, og lager bare et tankekjør. Som om jeg ikke skulle ha nok hodepine fra før av, så hjelper det i hvert fall ikke når tankene strømmer på. Det virker så enkelt å gjøre det når jeg snakker med andre om det, om det så er sykepleier, lege, psykolog eller andre. Men når jeg skal gjøre det i praksis, når jeg skal gjøre det fysisk og i virkeligheten, så bare klarer jeg det ikke. Det virker så alt for skummelt. Rart.

Det er så vanskelig å godta ting slik som de er nå. Så vanskelig å godta at jeg må spise, at kaloriinntaket må økes, og at vekten skal opp. Jeg har nesten ikke flere tårer igjen, selv om jeg egentlig vil gråte hver gang jeg må fullføre et måltid. Det gjør så vond. Så uendelig vondt. Jeg føler meg slapp i hele kroppen, og energi kjenner jeg ikke i det hele tatt. På den andre siden vet jeg at jeg er veldig bevisst. Dette er noe jeg virkelig ønsker å klare. Noe jeg virkelig ønsker å få til. Men hvorfor er det så vanskelig da? Hvorfor er det så vanskelig, og hvorfor føles det så umulig enkelte ganger? Jeg forstår det bare ikke, og jeg blir så frustrert og lei av å tenke på det. Det tok meg over ett år å komme meg inn i det, og det vil ta like lang tid.

For meg vil det ta like lang tid å komme meg ut fra det, som jeg kom inn i sykdommen. Hvordan godtar man det? Hvordan godtar man mer smerte, tårer, kvalme, dårlige dager, og en evig lang kamp som man må daglig kjempe imot? Hvordan skal man reagere når man får beskjed på at man må kjempe like hardt i ett helt år til? Jeg vet virkelig ikke. Akuratt nå, klarer jeg bare ikke å reagere. Jeg kjenner jeg bare er mest sint og frustrert over meg selv. Det er nå jeg må komme meg ut fra det. Det er nå jeg må vise den styrken jeg har innerst inne, og det er nå jeg må vinne over sykdommen. Jo lengre tid det går, jo lengre tid vil det ta for at jeg skal bli frisk igjen. Dette er bare en sykdom som jeg virkelig ikke unner noen som helst.

Kostlisten min er proppet fullt med mange måltider hver dag, og selv om det virker kjempe mye for meg, så er det egentlig alt for lite. Jeg kan ikke tenke meg en gang hvordan det blir for meg hvis jeg syns dette er mye. Hvordan kommer jeg til å takle det når de øker det? Når jeg får beskjed på å spise mer? Jeg gruer meg. Jeg gruer meg virkelig. Flere ganger har jeg hørt fra forskjellige personer at jeg er en veldig sterk jente. At jeg er sterk som holder ut, at jeg er sterk som kjemper og som prøver og aldri gi opp. Det er styrken min, og som en psykolog sa til meg ; ta vare på den, og bruk den godt. Det skal jeg gjøre også. For når jeg har så mange drømmer og mål som holder motet mitt oppe, så er det ikke noe problem.

Må nok en gang si tusen takk til dere herlige, skjønne, fantastiske lesere! Dere gjør hverdagen bedre.












foto // privat

It feels like life turn around to something bad on just few minutes. A few minutes of my life. I couldn't understand anything.

Tankene surrer rundt i hodet. Jeg tenker tilbake til tiden før jeg ble syk, og til den tiden nå. Det er så utrolig mye jeg savner. Jeg savner håret mitt, brunfargen, selvtilliten og å være frisk. Bare det å være frisk, er noe av det jeg savner aller mest. Jeg kjenner det gjør vondt innerst inne bare jeg tenker tanken, og det er spesielt vondt å tenke på hvor fort livet mitt snudde seg opp ned og lagde totalt kaos. Jeg kjenner meg ikke selv igjen når jeg ser på gamle bilder, og jeg ser selv at jeg har forandret meg mye på kort tid. Hadde jeg bare klart å vært fornøyd med meg selv som den jeg er, så hadde kanskje ting vært annerledes nå. Det gjør vondt å tenke på at det ikke skal så mye til alltid for at livet plutselig blir annerledes. Urettferdig.

Jeg tenker på hvor mye som har forandret seg etter at jeg ble syk, og hvor utrolig fort alt gikk. Jeg sitter fremdeles igjen med mange spørsmål som jeg stiller meg hver eneste dag der hodet mitt er fylt med tanker og kaos, men jeg kommer aldri fram til noe som helst svar. Hvorfor? Hvordan? Hvorfor akuratt meg? Hvorfor akuratt da? Jeg savner å kunne spise sammen med andre, og ha det bra samtidig uten å få noe som helst panikk. Jeg savner den følelsen av å ha energi og å føle seg frisk. Jeg savner faktisk det å få kommentarer på at jeg må være litt mer stille fordi jeg snakker og maser for mye og har masse energi, og når jeg bare tenker på det, kjenner jeg tårene komme. Det er så vondt å tenke på at det gikk så fort.

Det er vondt å tenke på at det gikk så fort som det gjorde, og at jeg trodde jeg hadde kontroll. I begynnelsen var jeg så sikker på at det gikk bra. Hadde jeg forstått konsekvensene, og hadde jeg bare fått øynene skikkelig opp, så hadde jeg kanskje ikke vært der jeg er nå - I en hverdag der jeg sloss en daglig tøff kamp mot anoreksien. Mot å bli frisk igjen. Det er virkelig ikke lett å komme seg på bena igjen etter at denne sykdommen vil bare ødelegge mer og mer, men noe jeg er veldig glad for, er at jeg klarer å holde motet oppe og at jeg klarer å holde fast ved drømmene og målene mine. Det er ikke alltid enkelt det heller, men jeg prøver. Jeg kjemper videre, og jeg gir aldri opp. Det tenker jeg er veldig bra og positivt.

Noe som også er godt å tenke på, er at jeg har en enorm innsatsvilje og en enorm kampvilje. Den er sterk. Når jeg først har bestemt meg for å klare noe, så er jeg veldig opptatt av å fullføre og å gjøre det ferdig. Å bli frisk og å vinne denne kampen, er noe jeg virkelig skal kjempe for å klare. Jeg må bare prøve å komme meg opp på bena igjen ved å ta ett skritt om gangen, og ved å fokusere positivt og tenke framover. Det er det jeg må. Jeg må ikke gå for fort eller ta for store skritt om gangen, for alt venter i framtiden rett foran meg. Drømmene mine, målene som jeg virkelig brenner for å klare, og alle de andre rundt meg. Jeg må bare klatre oppover, ta små skritt om gangen, og bare prøve å gjøre det beste utav det. Prøve å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i akuratt nå. Det kommer til å bli tøft og vanskelig, men det er mulig.



One day, I'll promise that I will stand on my own feet. I'll be fine, just not today.

Det gjør vondt når jeg tenker på hvor stod del og plass sykdommen har tatt fra hverdagen og i livet mitt, og jeg kjenner det knyter seg i magen. Jeg kunne så inderlig ønske at jeg klarte å ta større skritt for hver gang jeg selv følte jeg gjorde noen framskritt og framgang, og jeg kunne virkelig ønske at det ikke var så mye som holdt meg tilbake. Som holdt meg tilbake i denne vonde sirkelen som jeg surrer rundt i hele tiden. Den som lager alt kaos og ting enda verre. Jeg føler jeg lever i en verden kun der sykdommen eksisterer, og at jeg bare må face frykten og ta motet til meg for å vinne kampen. Jeg vinner ikke hver dag over sykdommen, noe som jeg bare må lære meg å akseptere og å godta. Hadde det bare vært så enkelt.

Det er så utrolig mye jeg savner. Hvorfor virker det så fjernt, og så langt borte fra meg? Jeg har enda lang vei å gå, men den er der. Mulighetene for å bli frisk igjen er der, og jeg må bare ta imot all hjelp jeg får tilbud om. Skulle tro det ikke var noe problem, men jeg er blitt flinkere til å snakke fra hjertet. Følelsen av å bli forstått og sett som den jeg er føles så utrolig bra. En stor lettelse. Hvert eneste måltid er en kamp i seg selv, og det er virkelig vanskelig å holde tilbake tårene. Jeg kjenner jeg er utrolig slapp og sliten i hele kroppen, og det gjør så vondt. Det er så vondt å vite at sykdommen prøver å kjempe sterkere imot og at den prøver å ødelegge meg totalt. En ting er helt sikkert. Aldri om jeg skal la sykdommen ta livet fra meg.

Jeg har hele livet foran meg. Hele framtiden er der fremdeles, og den forsvinner ikke. Jeg ser virkelig fram til å nå målene og de drømmene jeg har satt meg i tiden framover, og jeg håper jeg klarer å nå dem og å mestre dette. Det er veldig vanskelig, og det er derfor det går så utrolig sakte. Når det først går framover, er det kanskje ikke så synlig. Man ser det ikke så godt. Det er noe som gjør meg frustrert, sint, og lei, for jeg vil virkelig bygge opp selvtilliten med å kjenne på den mestringsfølelsen av å gjøre noe bra eller ved å få til noe som jeg lenge har kjempet for. Den tiden tror jeg vil komme en gang. Kanskje snart? Hvem vet. Tiden vil vise, og jeg må aldri tvile på meg selv. Dette er noe jeg skal klare til slutt, og den styrken og viljen jeg har innerst inne er nok for at jeg skal klare det en gang. Jeg må bare ikke ha for høye krav til meg selv.

Jeg ser veldig fram til å slippe magesmertene, følelsen av å ikke ha noe som helst krefter eller energi i kroppen, og bare følelsen av å være syk. Jeg er så utrolig lei den følelsen. Det er så slitsomt å hele tiden tenke. Tankene lager bare kaos, og jeg tenker hele tiden. Jeg er i min helt egne verden, og av og til blir jeg bare helt borte. Det er så frustrerende og så vondt å ha denne sykdommen etter seg. Kroppen min vil være frisk. Den vil ha det bra med seg selv. Den vil kjenne overskudd til å gjøre det jeg pleide å gjøre før, den vil klare å trene, kjenne krefter og energi, og den vil så gjerne være helt frisk uten noen som helst sykdom som dette. Jeg har sagt flere ganger til de rundt meg at dette er noe jeg skal klare. Og, har jeg bestemt meg for å klare noe, så er jeg veldig bevisst. Da gir jeg meg ikke, og jeg nekter å la den vinne.


















Take one step at a time, before you take the next step. Don't look back and think about the future and your dreams.

Jeg kjenner kvalmen spre seg rundt i hele kroppen. Det finnes ikke ord for hvor utrolig lei jeg er kvalmen nå. Hver eneste dag, om jeg så har spist eller ikke, så kommer den samme følelsen av kvalme igjen. Tårene presses på, og jeg prøver å gjøre alt jeg kan for å slippe den uutholdelige og grusomme kvalmen. Jeg føler jeg må kaste opp, men gjør det ikke. Jeg gjør det ikke fordi det er noe av det verste jeg vet, og jeg hater det virkelig. Det er så grusomt å få den følelsen av å ikke få puste. Følelsen av å ikke få nok oksygen. Co2. Man vet ikke helt hva man skal gjøre, men jeg begynner å bli vant til denne følelsen nå.

Kvalmen. Heldigvis så har jeg funnet ut noe som hjelper, men det er virkelig ikke enkelt å komme seg ut alltid i frisk luft når formen er så dårlig som den er. Frisk luft pleier å hjelpe, og for å ikke glemme å sove. Det er noe som pleier å hjelpe i hvert fall, men har også opplevd at ingenting har hjulpet og gjort kvalmen noe stort mindre. Jeg prøver bare å fokusere, holde motet oppe, og si til meg selv at det går over til slutt og etter hvert. Vanskelig er det, og jeg kjenner jeg er så utrolig lei av kvalmen nå. Av å være så dårlig. Det får meg bare til å være mer usikker ved å prøve å spise mer. Det får meg bare til å bli mer og mer usikker.

Når kroppen kjennes sliten, har null energi, kvalme og når hele kroppen føles dårlig, er det ikke noe annet enn å si at humøret blir dårlig det også. Det er virkelig en dårlig dag uten tvil for meg, og det gjør vondt med slike dager. Jeg kan fort begynne å gråte av kvalmen, og faktisk gråte helt uten videre. Egentlig føles det litt godt å gråte også. Godt å få alle tårene ut. De tårene man kanskje ikke har fått grått ut når det har vært behov for det. Det er de tyngste tårene. Det gjør så vondt da. Det knyter seg i magen, og kroppen tappes for all energi og alle krefter. Jeg vet det er lov å ha slike dager også. Vi kan ikke tåle alt i verden.

Vi er bare mennesker. Vi kan ikke alltid være sterke hele tiden, og noen ganger trenger man kanskje bare et smil, en klem, eller en god skulder man kan gråte på. Ikke noe mer enn det. Det handler bare om å gjøre det beste utav den situasjonen som man er i. Det handler om å ha positivt fokus, og se framover.

Det er det jeg prøver på nå.











My tears stream down my face. I feel the pain. I feel the same pain.

Det føles nesten litt godt å gråte. Bare la tårene renne, uten å føle at jeg må holde på dem og vente til en annen gang der det føles riktig. Man kan ikke alltid klare å være like sterk alltid, og det er noe jeg har sett selv den siste tiden. Jeg vet jeg kommer til å møte på dårlige og mindre gode dager, jeg kommer til å oppleve nedturer og vanskelige perioder på veien til å bli frisk igjen, og jeg vet det kommer til å bli tøft. Hvorfor kjemper jeg fremdeles? Jo, fordi jeg vet at livet som frisk er så mye bedre, og det er noe jeg virkelig savner. Jeg trenger ikke denne sykdommen lenger. Jeg trenger ikke den når den ødelegger alt.

Av og til gjør det vondt å gråte også. De vonde tårene. De tunge tårene. Av og til kommer bare alle tårene som jeg egentlig bare har ventet på skulle komme, og på en måte føles det en lettelse samtidig som jeg kjenner det knyter seg i magen. Det er det som gjør så vondt. Egentlig hater jeg å gråte foran andre, men det er også veldig godt å ha en skulder å gråte på. En som er der, og som er å passer på. En som bare er tilstede. Det er så godt. Det er så godt å vite at man ikke er alene, selv om det kanskje er vanskelig å tro på det. Mest av alt, føler jeg meg så alene med sykdommen. Jeg føler jeg lever i en helt egen verden.

Jeg føler jeg lever i en verden der det kun er anoreksien som eksisterer. Jeg føler at det er den jeg må kjempe imot hver eneste dag, og at det er den samme motstanderen hver eneste dag. Noen dager klarer jeg å være sterkere, noen ganger klarer jeg å være like sterk som den der det er ingen av oss som vinner over dagen, men andre dager finnes det ikke noe styrke eller krefter i meg. Da er jeg bare sliten og lei alt som har med sykdommen å gjøre. Av og til føles det litt godt å ikke vinne også. Det høres kanskje helt rart ut, men det er bare slik det er. Sånn er det bare. Jeg føler jeg trenger all motivasjon og styrke nå. Vilje.

Not all days are good.

I dag kjenner jeg at magesmertene er tilbake, og det er virkelig ikke noe jeg har savnet siden sist gang jeg hadde det. Det er en stund siden sist, og jeg vet ikke hvor det kommer fra. Det gjør litt mindre vondt når jeg ligger, så det blir vel det jeg må gjøre i dag. Heldigvis har jeg lært meg en måte å komme meg gjennom disse smertene på, så jeg satser på at jeg er litt bedre i morgen. Jeg tenker veldig mye fortiden, og veldig mye på at det er så mange andre som har det minst ti ganger verre enn meg. Jeg har en sykdom som jeg kan bli frisk fra, så på en eller annen måte, så er jeg veldig heldig. Missforstå meg rett.

Selv om jeg sier dette nå, er dette ingen sykdom jeg unner noen som helst person. Ikke en gang min verste fiende. Det er en daglig kamp som må kjempes, og av og til må man bare godta at man taper. Jeg kan ikke alltid vinne over anoreksien, og av og til så føles det ut som om jeg er maktesløs og svakest. Det er virkelig ingen god følelse, men jeg prøver likevel å tenke positivt. Jeg prøver å bite tennene sammen, jeg prøver å gi meg selv lov til å ha det bra og å ha det gøy når det først skjer. Jeg prøver å sette grenser, og jeg prøver å ikke la sykdommen ødelegge meg mer. Den kan bare ikke gjøre det. Det går bare ikke.

Selv om jeg smiler, ler, og viser glede, betyr det ikke at alle måltidene går bra og problemfritt. Definitivt ikke. Jeg er virkelig lei alle disse dagene smertene i magen kommer fram, og det er så frustrerende å føle at det varer i evigheter. At noen få minutter, virker som timer. Hvorfor er det egentlig slik, at tiden går så fort når man virkelig kjenner gleden ose innerst inne? Hvorfor er det gode, det motsatte når det gjelder de vonde minuttene? Jeg syns det er så frustrerende og irriterende. Det skulle heller vært omvendt, slik at de vonde minuttene var kort, og de gode minuttene og den gode tiden virket som en hel evighet - uten tvil.

Om jeg blir litt bedre til litt senere, blir det kanskje en liten gåtur. Jeg trenger å puste frisk luft ned i lungene, og bare prate om alt og ingenting. Jeg trenger å få tankene over på noe annet etter en slik dag som dette, for smertene tapper meg ekstra ekstra for energi. Det er da jeg får følelsen av at hvert skritt føles så uvirkelig. At følelsen av å gå, ta et nytt skritt etter det første, at det føles så rart. Det er en veldig rar følelse, og jeg vet ikke om den er mest god eller mest vond å kjenne på. Det viktigste med å gå ut for meg, er at jeg får tankene over på noe annet. Da fokuserer jeg på andre ting som er så mye viktigere.

 



Det skal ikke være så enkelt..

Å følge en kostliste slik som jeg gjør nå, er veldig vanskelig. Jeg kjenner tårene presses på, spesielt når jeg blir mast på om at jeg må spise. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Alt som har med mat å gjøre, hater jeg. Kjenner jeg blir lei meg bare jeg tenker på det, og det gjør vondt innerst inne. Nå er det slik at jeg må spise hver tredje time, og for å forebygge og hindre at jeg skal bli dehydrert må jeg drikke masse vann. Det er veldig vanskelig for meg, både å få i meg maten og drikken som jeg skal ha i meg i løpet av en hel da, og det er virkelig en utfordring hver eneste gang. Det er en tøff utfordring som jeg prøver å fullføre og å mestre på en grei måte. Selv om det er veldig lite mat for andre, så føles det alt for mye.

Dette er veldig avgjørende for meg, om jeg klarer det eller ikke, så jeg føler mye press. Jeg føler det er et stort ansvar på mine skuldre, og jeg føler at det er mange som forventet den beste innsats fra meg i tiden som kommer nå. Noe som er vanskelig å akseptere, er at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Utfordringene står på rekke og rad etter hverandre, og jeg mister så utrolig fort motivasjonen. Når jeg er på sykehuset og snakker med ernæringsfysiologen om kostlisten og hva jeg kan og skal spise, så er jeg så stolt og glad. Da føler jeg at dette er noe jeg virkelig skal kjempe for og klare, og at dette er kanskje ikke så vanskelig som jeg selv tror og tenker at det er. Men, når jeg skal gjøre det, blir alt så vanskelig.

Bare det å spise, er vanskelig. Bare det å bestemme seg for det. Å gjøre det. I et lite øyeblikk kan det virke kjempe lett, og jeg tenker at det ikke skal bli noe problem å spise og å fullføre kostlisten og planen som jeg har fått. Det er så mye som holder meg tilbake, men som jeg må kjempe gjennom og kjempe mot. Jeg kjenner jeg blir så frustrert og lei når ting ikke går som planlagt og når måltidene ikke går som håpt og planlagt, og jeg blir så utrolig skuffet. Dette er noe jeg virkelig ønsker å klare, men samtidig så er det så ufattelig vanskelig. Hvor skal jeg begynne? Hvor skal jeg gå? Hvordan skal jeg klare å ta det store skrittet? Jeg vet virkelig ikke. Det er det eneste svaret jeg sitter inne med akuratt nå. "Jeg vet virkelig ikke". Så tom.

Noen dager klarer jeg det egentlig helt greit. Noen dager syns jeg kostplanen er helt grei å fullføre, mens andre dager klarer jeg det bare ikke. Jeg føler meg så usikker og redd. Så utrygg. Jeg vet virkelig ikke hva som skal til for å erstatte anoreksiens trygghet, og det er noe som er vondt å tenke på. Jeg vet virkelig ikke lenger hva som skal til. Spesielt vanskelig er det å være på skolen å fullføre måltidene. Mange folk som stirrer med øynene og kommer med ubehagelige blikk, kommentarer som sårer men som sikkert ikke er ment for å såre. Det er så vondt å oppleve det, samtidig som jeg vet det er godt for meg å være på skolen. Være sammen med fantastiske mennesker, og bare le, smile, ha det bra. Det er en litt god følelse.



Herlig lørdag!

Denne kvelden har vært helt fantastisk.

Etter dagens nedturer, bestemte jeg meg for å gjøre noe som jeg garantert kom til å bli i bedre humør av. Jeg elsker å lage god mat til andre og bake noe, så jeg bestemte meg for å bake eplekake og muffins. De ble ganske vellykket, og de ble sikkert gode også. Anoreksien tillater meg nok ikke å spise slike ting, men humøret ble bare bedre og bedre utover kvelden. Jeg laget det også veldig koselig med stearinlys på bordet, god musikk på og bare kos. Ah, elsker denne helgefølelsen. Bare tanken på å slippe å stresse med å få i seg nok søvn før man skal stresse seg til bussen og måltidene er en veldig herlig følelse. Så, denne helgen skal jeg prøve å nyte så godt jeg bare kan. Plutselig er helgen over, så da må man gjøre det beste utav det.

Tok noen bilder til dere også som jeg slenger med. Humøret mitt var ikke så bra tidligere i dag, ettersom måltidene ikke gikk så bra og slik som det egentlig skulle, så da visste jeg egentlig hva som kom til å få tankene over på noe annet. Det fungerer like bra hver gang, og jeg elsker å gjøre andre glad. Det er en utrolig god følelse, og kunne gjøre noe så lite for andre som blir til noe stort. Når vi hadde ingrediensene, så var det ingen problem. Oppskriften var også veldig enkel, så da var det jo ingen problem. Nesten litt utrolig at det er så lite som skal til for at en dårlig dag skal snus om til en god dag, eller hva tenker dere?

Ingredienser

3 egg
2 dl sukker
2 1/2 dl hvetemel
1 toppet ts vaniljesukker
1 toppet ts bakepulver
Skrellede eplebåter
Kanel og sukker til topping

Nok til 16 kakestykker

Fremgangsmåte

Egg og sukker piskes til eggedosis.
Smør smeltes og blandes i.
Det tørre blandes i.
Røren helles i en godt smurt 24cm-form.
Eplebåtene fordeles oppå.
Kanel og sukker strøs til topping.
Stekes på 175 grader i ca. 40 minutter.








Ha en super kveld videre, dere! Det skal i hvert fall jeg prøve på.

 

Når mat blir vanskelig..

Noe som er veldig vanskelig for meg, er å spise. Det er en stor utfordring hver eneste dag, og selv om jeg kanskje klarer noe av det som står på kostlisten, har jeg en lang vei å gå. Mange tenker at det er fort gjort å bare bli ferdig og helt frisk igjen fra sykdommen, men slik er det virkelig ikke. Det krever så utrolig mye, og det handler om så utrolig mye mer enn å bare spise og fullføre måltidene for en dag. Det handler om å fullføre alle måltidene hver dag, uten å måtte føle noe som helst frykt eller bekymring. Slik er det altså for meg, men anoreksien som kontrollerer og styrer nesten alt i livet mitt. Vondt er det. Det er så vanskelig. Mange tror kanskje at jeg er frisk når jeg spiser, men problemet mitt er at jeg fort kan falle tilbake igjen.

Flere ganger har det skjedd. At jeg har klart å spise ganske bra for å være meg, men etter kort tid har jeg ikke klart det. Da er det til det samme gamle. Jeg kjenner jeg blir så frustrert hver gang jeg tenker på det, men det er litt godt å vite at jeg både har oppturer og nedturer. Jeg har oppturer der jeg klarer å spise bra for å være meg i en god periode, men å holde en balanse, og holde på kontrollen er virkelig vanskelig for meg. Jeg kjenner jeg blir lei meg for enkelte kommentarer. Mange tenker ikke på hva dem sier, før de i det hele tatt sier det. Det er noe som gjør meg så frustrert og irritert. Selv om jeg prøver å unngå å irritere meg så mye over det, er det virkelig ikke enkelt. Selv om det kommer til å ta lang tid, så går det bra til slutt.

Jeg håper bare på at jeg klarer å godta kostlistene framover bedre enn jeg har gjort til nå, og at jeg bare lærer meg til det? Jeg syns det er så vanskelig, uansett hvilket måltid det gjelder. Middag er vel verst, men som en sykepleier fortalte meg, så var det veldig vanlig med den sykdommen som jeg har. Den kommer nok på plass kanskje til slutt, men jeg gleder meg virkelig til å kunne sitte sammen med andre å spise med et smil rundt munnen - ikke tårer og følelsen av frustrasjon og skam. Det er så vanskelig. Alt som har med anoreksien å gjøre. Jeg prøver hele tiden å holde motet oppe, og ikke minst fokuset på det rette. Jeg prøver å snakke slik at andre forstår meg på den rette måten, men det er virkelig ikke alltid så enkelt.

Jeg syns det er vondt å gå i besøk uten å spise. Jeg syns det er vondt og ubehagelig å få alle blikk, kommentarer og snakk om mat. Alle blikk og kommentarer som "Skal ikke du ha mat da? Skal du ikke spise, kjære deg? Hvorfor ikke?". Det er så vanskelig å vite hva jeg skal si, eller hva jeg skal komme med som en unnskyldning. Jeg føler alle unnskyldninger er gamle og helt brukt opp, så jeg velger å ikke si noe. Det er ikke "bare bare" å ha det forholdet jeg har til mat, og det tar veldig mye energi og krefter. Jeg vet at jeg bare må bite tennene sammen, og jeg vet at jeg får enda flere perioder med magesmerter, kvalme, og smerter i hele kroppen. Jeg vet jeg er sterk nok til å klare dette. En dag dere, en dag skal jeg bli frisk igjen.






I could wish it was so easy..

Jeg kunne bare ønske at ting var som før. At jeg var frisk. At jeg ikke hadde sykdommen som jeg måtte kjempe meg gjennom hver eneste dag. Jeg kunne bare ønske at jeg kjente at kroppen levde som før. Kunne kjenne at det gikk greit å puste. At det ikke var noe problem i det hele tatt. Jeg kunne ønske jeg følte den samme energien og det samme overskuddet som jeg hadde før. At jeg ikke ble sliten av å gå et skritt før det andre skrittet. Jeg kunne bare ønske at jeg klarte å fullføre måltidene og bare sitte sammen med andre mens jeg spiste, uten å tørke bort tårene som hadde strømmet på. Jeg kunne bare ønske...

Jeg kunne ønske at jeg hadde nok energi til å komme meg oftere ut. Se mine herlige og fantastiske venniner, dra i familiebesøk uten å tenke så mye på alle blikkene og kommentarene om mat og alt som har med det å gjøre, og jeg kunne virkelig ønske at jeg hadde den samme energien som jeg hadde som frisk. Som før. Jeg kunne ønske jeg ikke trengte å grue meg sånn til neste dag ? til en ny kamp som må kjempes og vinnes over. Ta en seier. Jeg kunne virkelig ønske at jeg kjente den gleden ose innerst inne, og virkelig kjenne på den gode selvfølelsen og selvsikkerheten. Jeg kunne bare ønske at det var som før.

Om ikke jeg kunne komme tilbake til den jeg var, skal jeg komme til en ny person som jeg aldri har vært før. Jeg skal til drømmeland. Til paradis. Jeg skal finne tilbake til meg selv igjen, og jeg skal kunne kjenne på den følelsen av å virkelig leve livet. Leve livet slik som jeg vil det, uten at noen sykdom skal ødelegge og knekke meg. Kunne kjenne at livet er der, og kunne kjenne det er mulig å puste. Kjenne ren luft i lungene, og bare kjenne at jeg lever. Jeg trenger ikke den sykdommen for å overleve. Jeg trenger ikke den i det hele tatt. Sykdommen er sterk, men før jeg overbeviser noen som helst, må jeg gjøre det selv.

Jeg må overbevise meg selv først. Jeg må vise at dette er noe jeg skal klare. Jeg må vise sykdommen at dette er noe jeg skal klare å komme meg gjennom. Jeg kunne virkelig ønske at jeg ikke ble så opptatt av kropp, vekt, utseende, mat og kalorier, og jeg kunne ønske at jeg klarte å stoppe det før det ble enda verre, slik som det er nå. Jeg kunne virkelig ønske det. Ord blir så tomme. Så meningsløse. Så fattige. Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke lenger, for å forklare ting riktig slik som det er. Det er så frustrerende. Det er nå det gjelder. Det er nå jeg må kjempe og være sterk. Slå tilbake mot sykdommen.

Jeg kunne bare ønske at det hadde vært så lett.

Så uvirkelig. Som en vond drøm.

Av og til føles alt så uvirkelig. Som en vond drøm, som jeg snart vil våkne opp fra. Ett mareritt. Noen ganger får jeg bare en skikkelig tankevekker, motivasjon og enda større kampvilje. Jeg har opplevd det når jeg har hørt kloke ord fra venner og andre nære, og det har virkelig fått meg til å få øynene opp. Ofte tenker jeg på hvorfor jeg av og til gir opp med å prøve nye utfordringer og for at jeg gir seieren litt videre til anoreksien. Jeg innser nå at jeg gjør det fordi jeg ikke har så stor tro på meg selv, og fordi den får meg til å føle meg svak og av og til litt maktesløs. Jeg vet jeg klarer mer enn jeg selv tror, og jeg har en kampvilje.

Jeg har en kampvilje jeg må bruke, som er utrolig sterk. Når jeg først har bestemt meg for noe, så er jeg veldig opptatt og veldig bevisst på at jeg skal klare det. At jeg skal klare å fullføre og gjennomføre. For de som kjenner meg veldig godt, så hater jeg å tape - Haha. Selv om anoreksien er veldig sterk, så må jeg vise den at det er jeg som skal vinne denne kampen, at den ikke skal ødelegge mer, og at jeg er sterkere. Jeg skal vise at ingen sykdom skal få lov til å ødelegge drømmene og målene mine. Framtiden. Jeg skal vise sykdommen at den ikke skal få lov til å drepe meg. Jeg må vise det, før eller senere. Vise sannheten.

Det er så mye jeg opplever som får meg til å holde motet oppe. De herlige kommentarene fra dere, kjære, fantastiske lesere, smil, klemmer, gode dager, positive opplevelser, kvalitetstid sammen med familien og venner. Det er noe som virkelig gir meg en god følelse, og jeg smiler og kjenner på den gleden. Den er så god å ha. Spesielt på vonde dager er det godt å ta fram gode minner og positive tanker, og det hjelper så utrolig mye med de fantastiske kommentarene som dere kommer med. Ord kan bare ikke beskrive det godt nok, men jeg setter virkelig stor pris på alt det dere skriver til meg. Det gir meg mye mot og styrke.

Oppturer og nedturer.

Det varierer veldig med måltidene fortiden, og det er i små perioder der jeg klarer ganske bra å følge kostholdslistene. Det gjør vondt å ikke klare det, for dette er noe jeg virkelig vil klare. Jeg er så utrolig lei av å gå rundt med den vonde følelsen av å ikke få til noe som helst. Den følelsen av å ikke være "god nok" eller "bra nok". Selv om jeg vet det er anoreksien som får meg til å føle meg som det, så er det vondt. Jeg kjenner det veldig godt i kroppen. Den river i meg, og jeg legger veldig godt merke til det når anoreksien er sterkere enn det den pleier å være enkelte dager. Det er da tiden plutselig føles så lenge.

Det er vondt at noen få sekunder føles som minutter, at en liten time føles som flere timer. Jeg prøver å bite tennene sammen, og jeg prøver å gjøre det beste utav det. Det beste utav den situasjonen som jeg er i. Det er virkelig ikke lett, men jeg vet at det alltid ordner seg til slutt. Eller, det pleier i hvert fall å gjøre det. Noe som får meg i godt humør, er trening, musikk, og kvalitetstid sammen med herlige mennesker. Da er det bare dumt at jeg har så lite energi og krefter til å gjøre mye av dette som nettopp får meg til å smile og le, og virkelig kjenne en glede ose innerst inne. Det er så frustrerende. Det er så utrolig frustrerende.

Det er derfor jeg prøver å nyte hver eneste god dag jeg får lov til å oppleve, for jeg vet aldri når neste slik dag kommer. Jeg skal smile hver gang jeg føler at jeg er i litt bedre form, og jeg skal prøve å ta imot hver eneste lille glede jeg får møte på. Tenk på hvor stort det blir, til slutt? Tenk på hva en liten glede, kan gjøre med oss? Jeg kjenner i hvert fall at dagen min blir fort reddet når jeg får en klem og mange smil, og når folk spør hvordan det går og hvordan jeg har det. Det føles så godt å ha så mange fantastiske mennesker rundt seg. Det føles så utrolig godt å ha så mange rundt seg som bryr seg og som vil mitt aller beste.













I'm strong enough.

Jeg kjenner det knyter seg i magen. Smertene har vært der i mange timer, og timene har føltes som en evighet. Det er så vondt. Det er så ufattelig vondt at tiden skal gå så sakte når det gjør så vondt. Når dagene er vonde og vanskelige, så føles det ofte som om tiden ikke beveger seg. At tiden står helt stille. At alt er stoppet opp. Tårene presser på, og jeg kjenner kroppen er sliten og trøtt. Har null energi og krefter, så jeg tror det ikke blir så mye jeg har krefter til å gjøre i dag. Hver minste lille bevegelse gjør meg så utrolig sliten. Det skal virkelig ikke så mye til, og det er noe jeg virkelig har forstått og innsett nå.

Av og til føles det ut som om jeg står mellom to valg i livet. Om å leve eller om å dø. Jeg vet at sykdommen fører med seg mange konsekvenser, og en del av dem har jeg kjent på veldig godt på kroppen. Jeg kjenner det veldig godt. Jeg føler jeg går glipp av så utrolig mye, og det er noe som gjør meg veldig frustrert og full av fortvilelse. Jeg har så inderlig lyst til å klare alle måltidene, være sammen med fantastiske mennesker, ha overskudd til å trene og gjøre andre ting som får meg til å le og smile, og jeg har så inderlig lyst til å kjenne meg fri. Fri fra alt som har med sykdom å gjøre. Jeg vil bare leve livet.

Jeg vil bare leve livet, og leve etter drømmene og målene mine. Jeg vil kunne kjenne at jeg har nok styrke og energi til å nå flere mål som jeg har satt meg, og jeg vil kunne kjenne at det er lettere å gå. Stå oppreist, på begge bena. Jeg savner virkelig den følelsen, og det er det jeg kjemper for nå. Når jeg nå kjemper imot sykdommen, så kjemper jeg for så mye, men samtidig så er det kun èn ting. Jeg kjemper for livet mitt, og jeg kjemper for alt det gode som jeg ønsker å få tilbake. Den tryggheten. Det motet. Jeg kjemper for å få tilbake kontrollen igjen, og ta tilbake alt det som anoreksien har revet bort fra meg.

Alt det, kjemper jeg for. Jeg kjemper for å puste. Jeg kjemper for å få tilbake livet mitt igjen, som frisk. Jeg kjemper for å vise den styrken jeg har, innerst inne. Jeg kjemper for meg selv og for de rundt meg. Nære og kjære. Jeg kjemper for livet mitt, og jeg kjemper for å bli frisk igjen. Det er det jeg kjemper for, og det er derfor jeg aldri gir opp. Det er dette som er motivasjonen min på de vonde og vanskelige dagene. Det er det som får meg til å være sterk, og det er det som får meg til å vise styrken jeg har. Jeg er så utrolig glad for at jeg har satt meg noen mål og at jeg holder fast på drømmene mine. De slipper jeg aldri. Aldri.



Tusen takk, kjære lesere.

Det er helt utrolig hvor mange jeg har rundt meg som støtter meg og som stiller opp, og uten dem og uten dere hadde jeg ikke klart meg så bra. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde vært, eller hvordan ting hadde vært i livet mitt og hverdagen. Den støtten og alle de koselige mailene og meldingene jeg får fra andre og dere gjør utrolig godt og det kommer godt med. Jeg blir helt rørt av å se så mange fine kommentarer som dere kommer med, og det gir meg utrolig mye styrke og mot. Det er det som gir meg viljestyrke og motivasjon til å kjempe videre, og ikke gi opp. For det skal jeg ikke. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen vinne over meg.

Først og fremst har jeg verdens beste venner. Jeg har en familie som stiller opp for meg uansett hva, noe som er utrolig godt å tenke på. De tar seg tid til meg, de bryr seg, og jeg vet jeg kan prate med dem om nedturene og de vonde dagene anoreksien bærer med seg. For det er nok av dem. Virkelig. Hadde jeg ikke hatt noen så herlige mennesker rundt meg som hadde så mye fantastisk i seg, så hadde jeg kanskje ikke hatt motivasjonen til å bli frisk i det hele tatt? Hvis jeg visste at det var ingen som brydde seg om meg, eller som ville meg godt? Hva hadde vært meningen med å bli frisk igjen da? Det hadde vært feil.

Jeg har lovet flere personer at jeg aldri skal gi opp. At jeg skal fortsette å kjempe videre, uansett hvor vanskelig det blir. Uansett hvor tungt det blir å bære "ryggsekken", så skal jeg klare å komme meg til mål. Jeg har så utrolig mange herlige mennesker og fantastiske lesere som er med meg og som følger meg på veien videre, at dette må jeg nesten klare til slutt. Det bare krever utrolig mye, og det vil bare ta utrolig lang tid. Tiden er vel mest opptil meg kanskje, og det er jeg som må kjempe og sloss. Men jeg kan ha dem som heier på meg ved siden av meg og ved sidelinja. Som kan heie og skrike så mye dem bare vil.

Heie og rope meg fram til mål. Vise meg den rette veien, gi meg gode råd og tips om hva som er best og lurest å gjøre osv. Det gjør utrolig godt å kjenne på den følelsen av å være verdifull. Sterk. At jeg betyr noe. En verdi. Jeg har en fantastisk familie som gjør alt for meg for at jeg skal ha det bra, og jeg kjenner jeg blir glad innerst inne når jeg tenker på det. Av og til, når jeg føler meg veldig dårlig, så sover alltid mamma sammen med meg. Det er utrolig godt å ha henne der, og det betyr utrolig mye for meg. Da er jeg plutselig ikke så utrygg lenger. Jeg føler meg mer trygg når jeg vet det er noen hos meg. Ikke så alene.

Jeg må bare si til dere alle, at jeg setter utrolig stor pris på hver eneste kommentar. Dere er herlige.

Klem til dere alle, kjære fantastiske lesere.


One second feels like long minutes. One hour feels like many days. It hurts when I think about that I'd forget how we walk again

I dag er virkelig en dårlig dag. Morgenkåpen er på, og jeg kjenner jeg er slapp og sliten i hele kroppen. Om jeg orker litt senere, så blir det en liten spasertur også. Syns det hjelper litt egentlig. Bare å komme seg litt ut og få tankene over på noe annet, med kameraet i hånden med meg. Jeg elsker virkelig å ta bilder, og det er virkelig noe som får meg til å tenke på noe litt mer positivt. Da fokuserer jeg ikke så mye på alt det andre som surrer oppi hodet mitt nå fortiden. Det er så mye. Tankene bare surrer rundt og lager totalt kaos. Det er så utrolig mye jeg selv lurer på. Så mange ubesvarte spørsmål og tanker som dukker opp.

Det er ikke dette jeg vil bruke tiden min på. Det er ikke sykdommen som jeg ønsker å kjempe imot hver eneste dag. Jeg vil leve etter drømmene og målene mine, være ute sammen med herlige mennesker, og rett og slett bare leve livet. Jeg trenger ikke å oppleve flere av de dagene der jeg bare har følt for å ligge i senga med magesmerter og kvalme, og smerter som jeg aldri hadde trodd skulle gå over og bli litt bedre. Jeg trenger ikke å oppleve mer av det jeg ikke har vært borti enda, for jeg vet hvordan dette er nå. Jeg trenger ikke å oppleve flere av disse dagene med sykdommen. Jeg trenger ikke sykdommen for å leve.

Hadde det bare vært så enkelt, så hadde ting vært annerledes nå. Mye mer annerledes. Hadde jeg kanskje gjort noe annerledes, fått hjelp fra noen andre i starten da det hele begynte, eller tenkt noe som helst annerledes enn det jeg gjorde, så hadde jeg kanskje vært frisk nå. Det gjør så vondt når jeg tenker på det. Det gjør så inderlig vondt. Hvorfor? Hvorfor skjedde det akuratt da? Akuratt nå? Hvorfor må det være så ufattelig vanskelig, å bare spise? Det er jo bare snakk om mat, og jeg kan jo bare begynne i smått - kan jeg ikke? Det er virkelig ikke enkelt, og det er så inderlig vanskelig. Vet ikke hvor jeg skal gå.

Jeg må ta ett lite skritt før jeg velger å ta neste, men først må jeg bestemme meg for hvilken retning som er den mest riktige for meg. Hvorfor må egentlig noe så enkelt, være så utrolig vanskelig? Jeg er så sliten og lei av alt som har med sykdommen å gjøre, og jeg vil så gjerne bare få orden på alt. Jeg ønsker så sterkt at pusslebitene skal begynne å falle på plass igjen, og jeg vil at det skal skje fort. Hvorfor går alt så sakte? Er det min feil? Er det noe jeg fortjener, og er det derfor jeg må kjempe imot sykdommen? Skal det være en slags kamp som jeg liksom skal være glad for at jeg opplever? Er det et slags tegn om styrken?

Det er kanskje ikke rart det er kaos i tankene og hode når jeg får fram så uendelig mange spørsmål. Spørsmål som verken jeg eller andre kan ha svar på. Det gjør meg bare mer og mer frustrert, og jeg blir så utrolig sliten av det. Det tapper meg for energi, og det er kanskje ikke rart det går utover alt det andre også. Det er kanskje ikke så veldig rart. Jeg vet bare at jeg må fortsette å være sterk. Fortsette å kjempe.

 

A little minute feels like an eternity.

Noen ganger føler jeg bare at jeg står stille. At jeg står helt stille, kun i min egen verden sammen med anoreksien. Der det bare er anoreksien som eksisterer, ingenting annet. Det føles rart å puste, som om det er noe som mangler eller noe som ikke er som det skal. Den dagen jeg klarer å stå oppreist på begge beina med en fin balanse, så skal jeg bare fokusere framover. Den dagen jeg kommer til drømmeland, til paradis, så skal jeg være stolt over hver eneste gang jeg kjempet og ikke ga opp. Jeg skal være stolt og glad for at jeg ga meg selv flere sjanser, og for at jeg ikke mistet troen helt. Den dagen, kommer en dag.

Jeg skal være glad for og takke alle dem som presset meg til å spise, selv om jeg nå begynner å gråte for det. Jeg skal se på livet på en annerledes måte, ta godt vare på de jeg har rundt meg - både venner og familie, og jeg skal virkelig leve livet. Tenk dere - da er jeg fri. Da er jeg fri fra sykdommen, og da kan jeg leve livet mitt slik som jeg ønsker det uten de samme utfordringene og den samme motstanden som jeg møter på nå. Jeg kan glede meg sammen med andre, lage god mat og selv spise den når jeg sitter rundt middagsbordet sammen med andre. Jeg slipper da alle de bekymringene og tankene som lager kaos.

Veien er lang å gå, jeg kommer til å møte på nedturer underveis, og jeg kommer til å møte på vonde perioder der jeg fort kan miste troen og motet mitt igjen. Men, det er da jeg må tenke på alt jeg har klart før. Tidligere. Det jeg har kommet meg styrket gjennom. Levende. Det er så mange som har klart å komme seg gjennom spiseforstyrrelser, og som har det så mye bedre nå. De lever virkelig livet slik som de ønsker det, uten den djevelen som alltid må ha oppmerksomhet, styre alt og velge slik som den vil ha det. Jeg må si at det er tungt og vanskelig å se den inn i øynene. Og jeg gruer meg. Jeg gruer meg veldig.

Hvordan jeg skal tørre å se frykten, vet jeg ikke. Har jeg nok mot? Er jeg sterk nok? Vil noe skje? De jeg har rundt meg har tro på at jeg snart skal klare det. Kanskje jeg i smått begynner å bevege meg i det som kalles for riktig retning, kanskje ikke. Det er bare tiden som kommer meg i møte som kan gi meg et svar. Jeg må vente, jeg må kjempe, og jeg må ikke gi opp troen på meg selv nå. Jeg har endelig klart å få enda mer motivasjon og enda mer styrke og tro, så dette skal jeg klare. Enda tenker jeg på denne tida som det tar. Ord finnes ikke lenger. Ord som kan beskrive og forklare hvor utrolig lei jeg er å vente. Vente på frihet.

Når jeg kommer til drømmeland, kan jeg endelig puste inn frisk luft igjen. Jeg kan selv bestemme hvilken mat jeg skal spise, hvilken livsstil jeg skal ha, og jeg kan gå ut sammen med gode venniner på byen for å kose meg med god mat. Åh, jeg kjenner jeg gleder meg til jeg kan si ja til det. Uten å føle noe press, eller noe som helst vond følelse. Jeg drømmer meg bort nå. Livet som frisk føles så godt. Livet uten sykdommen. Jeg gleder meg til å smile til meg selv og virkelig kjenne at jeg er stolt og glad over å være den jeg er, og jeg gleder meg til å stå oppreist på begge beina å bare kjenne på den styrken innerst inne.

Den dagen vil komme. Ingen vet når, og alt kan skje på veien videre. Men jeg fortsetter å kjempe. Og da når jeg målet mitt også. Drømmen. Drømmen om å leve livet uten sykdommen. Å kjenne på friheten igjen.


foto: privat //

I just want to close my eyes, and woke up to another world and a better life than this. I hope this is not reality but a dream.

Jeg kjenner jeg er sliten i hele kroppen. Av og til lurer jeg litt på hva som gjør at jeg klarer å gå framover. Hvordan jeg klarer å ha nok energi til å stå oppreist, til å smile, og til å le. Selv blir jeg utrolig sliten av å gjøre hver minste bevegelse. Jeg prøver å ikke vise det, for jeg vil så gjerne være sterk. Vise at dette er noe jeg skal klare. Men det er noe jeg har innsett nå. Man kan ikke være sterk hele tiden. Man kan ikke klare å holde tilbake tårene så lenge som man kanskje ønsker at man skal klare å gjøre, og man kan ikke klare å takle alt man møter på. Denne kampen jeg kjemper nå, unner jeg ikke noen som helst person.

Jeg føler jeg ikke har så mye krefter igjen. Selv om jeg innerst inne også vet at jeg klarer mer enn jeg selv tror. Det er bare så vanskelig. Så vanskelig å bare begynne å spise, og så utrolig vanskelig å godta og akseptere det. Det krever så mye fra meg. Det krever så mye mot, styrke, motivasjon, kampvilje og innsatsvilje, og av og til så føler jeg meg bare helt tom og totalt svak. Maktesløs. Jeg vet at det er anoreksien som får meg til å føle det. Jeg vet at det er den som får meg til å finne det negative ved meg selv som person når jeg ser meg selv i speilet. Jeg vet at det er den som prøver å ødelegge meg mer.

Hvordan kan man tenke positivt og smile i den situasjonen som jeg er i? Hvordan kan man være glad, le sammen med andre, når man føler at man blir slukt, og totalt ødelagt? Når kroppen ikke har noe som helst å gå på, eller noe som helst energi eller krefter? Jeg klarer å smile med den styrken jeg har innerst inne. Jeg klarer å le, ha gode dager, og jeg klarer å ha litt tro på meg selv og for at dette er noe jeg skal klare. Men samtidig som jeg plutselig kan ha et positivt og riktig fokus, så kan jeg fort falle tilbake. Jeg kan fort gå fra å ha en grei dag til en veldig dårlig og slitsom dag, og det er så utrolig frustrerende. Jeg blir så lei.

Anoreksien hater meg bare mer og mer for hver gang jeg prøver å kjempe imot, og for hver gang jeg prøver å spise noe. Jeg skjønner egentlig ikke hvordan jeg klarer å reise meg opp på bena, og stå oppreist. Jeg skjønner egentlig ikke hvor jeg får den energien fra som skal til for å klare det. Jeg er som de aller fleste andre ungdommer. Jeg har både gode og dårlige dager, og jeg møter på både oppturer og nedturer. Det er en del av livet. Det er noe som vi alle kommer til å oppleve flere ganger, men som vi bare må lære oss å takle. Hver bra dag for meg, er som en seier. Det er noe stort, fordi jeg føler meg mer fri.

Jeg føler meg mer fri fra sykdommen. Det er så godt å bare legge den til side av og til, og bare komme seg ut og bare leve livet. Jeg skal love dere at det fyller meg med masse ny motivasjon, og jeg kjenner jeg enda sterkere vil tilbake til det gamle livet mitt igjen. Som frisk. Jeg vil til drømmeland. Til paradis. Tenk så fantastisk det må være å kjenne at man virkelig lever, uten noe som helst sykdom? Åh, det må være en helt fantastisk følelse. Det må være en fantastisk følelse å føle seg fri. Ikke kjenne på den smerten hele tiden, og ikke tenke så mye på at man neste dag skal kjempe den samme daglige, tøffe, tunge kampen.



So empty.

Jeg føler meg så tom. Så tom for tårer og tanker. Egentlig vil jeg bare gråte, men jeg klarer bare ikke. Ikke en eneste tåre kommer, og jeg sitter vel egentlig å venter på at de skal komme. Det gjør vondt når jeg puster, og jeg kjenner hodet er tungt selv om jeg ikke klarer å tenke så mye. At dagene mine går veldig opp og ned fortiden, er det ingen tvil om. Jeg kommer hjem fra skolen sliten hver eneste dag, og jeg føler jeg ikke har så mye energi lenger. Jeg blir så fort sliten, av å ikke gjøre noen ting. Jeg blir så sliten, av hver minste bevegelse. Egentlig så er det kanskje ikke så rart, og det sier veldig mye i seg selv hvorfor.

Konsentrasjonen er ikke så bra fortiden, humøret er ikke på sitt beste, og døgnrytmen min er helt totalt ødelagt. Jeg legger meg kjempe seint og står opp veldig tidlig. Ofte før kl seks også. Da klarer jeg bare ikke å sove mer, selv om jeg kjenner det svir i øynene. Jeg godtar egentlig at jeg har dårlige dager som dette, for det er jo normalt. Alle møter på slike dager, men det kan være veldig slitsomt hvis det blir mange av dem. Jeg tror det er veldig lett å merke det på meg også. Når jeg har dårlige dager, og når jeg har det vanskelig. Jeg prøver å se på motivasjonslista som henger over senga, og jeg prøver å fokusere positivt.

Jeg fortsetter å prøve, og jeg gir ikke opp. Jeg skal klare dette, selv om det er mye som prøver å hindre meg og stoppe meg. Det gjør vondt når sykdommen er på sitt sterkeste, og det kjennes veldig godt i kroppen. Kroppen er sliten, kroppen fryser og det er sjeldent jeg opplever dager uten kvalmen. Ord finnes ikke lenger som kan forklare hvor lei jeg er den kvalmen. Hver eneste dag, dukker den samme kvalmen opp. Jeg er så utrolig lei det, og det gjør meg så utrolig sliten. Jeg får egentlig bare lyst til å sove lenge og mye på slike dager som dette, men da får jeg jo ingenting utav dagene. Så, det er aldri for sent å snu det.

Jeg prøver å fokusere på det positive, selv på dårlige dager. Det er en utfordring som er vanskelig å mestre, men jeg har klart det før. Når jeg har klart det før, er det ikke umulig at jeg skal klare det igjen. Ting tar tid, og det merker jeg veldig godt også. Det er ikke bare de rundt meg som merker at sykdommen tar tid å komme seg ut fra, men jeg tror det er noe som er vanskelig å godta og å akseptere. Det er like vanskelig for meg å akseptere det slik som det er for dem, men jeg kan bare ikke bli frisk så fort som andre ønsker. Jeg må gå i mitt eget tempo, og jeg må jobbe mye med meg selv for å klare å bli frisk igjen.






One thing I miss more than everything, is to breathe and live again. Live my life, and just be happy for that.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Månedsoppdatering
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits