lifewitheatingdisorders.blogg.com -

Stop for a minute. Breathe in, breathe out. Keep going.

Av og til fles det som om alt stopper opp. At noe hindrer meg s sterkt at jeg ikke klarer kjempe imot. Anoreksien river i meg nr jeg prver fullfre mltidene som planlagt, og jeg kjenner det veldig godt p kroppen. Jeg mister s fort motivasjonen, og jeg faller s fort tilbake. Kanskje ikke s mye, men jeg merker det veldig godt nr jeg ikke gr skrittene framover. Jeg merker det veldig godt. Nr jeg er p sykehuset kan jeg plutselig bli kjempe motivert og fle meg veldig gira, for si det med andre ord. Alt fles s utrolig enkelt der og da, og det fles s enkelt nr jeg tenker tanken p at jeg skal klare spise.

Klare alle mltidene. "Det er jo bare til spise, er det ikke?". Nei. S enkelt er det virkelig ikke, noe jeg kunne nske. Det er noe jeg innser og tenker p nr jeg kommer hjem, og alt fles s uvirkelig. Som om det er en vegg i mellom, som stopper meg totalt. Som om det er noe som vil at jeg skal vre der jeg er n, og som om det er en murvegg som jeg m bryte ned for komme meg videre. Det er slik jeg fler det. Har jeg nok styrke? Klarer jeg det? Ting tar bare lang tid, og slik er det med veldig mange andre sykdommer ogs. Jeg m jobbe mye med meg selv, og jobbe oppover. Framover. Jeg m fokusere fram.

Jeg lurer p hvor lenge jeg skal fle denne tomheten. Denne ensomheten. Jeg vet jeg ikke er alene om ha sykdommen, men likevel, fles det som om jeg lever i min egne verden der kun anoreksien eksisterer. Jeg har fantastiske mennesker rundt meg som sttter meg hele tiden og som oppmuntrer meg nr jeg har drlige dager, og det betyr s utrolig mye for meg. Samme med de fine kommentarene dere kjre lesere kommer med. Dere alle er helt fantastiske, alle sammen. Det hjelper meg til tenke mer positivt og tenke framover, for det at noen andre har tro p meg ogs, hjelper meg til ha tro p meg selv ogs. Mestring.

Jeg prver tenke p det som motiverer meg og det som str p motivasjonsplakaten som henger over senga, og det hjelper en del. I hvert fall ofte. Jeg prver tenke p hvor fint det kommer til bli for meg bli frisk igjen, og f tilbake alt jeg savner s mye. Jeg gleder meg til kjenne den ekte flelsen av lykke og ikke den falske som anoreksien gir meg, og jeg gleder meg til komme tilbake til meg selv igjen. Bare flelsen av vre frisk, m vre helt fantastisk. Kanskje noe av det aller beste? Den flelsen skal jeg virkelig nyte, og jeg skal ta godt vare p alle de rundt meg som jeg har i livet mitt. Jeg skal virkelig leve.

Jeg skal kjenne at jeg virkelig kan puste igjen, at jeg kan ta et skritt om gangen og fle at jeg har energi til det. Jeg kommer til leve annerledes da. Jeg kommer til ta livet som det blir og er akuratt da, og jeg kommer til sette pris p hver eneste lille glede, god dag, klem, smil, alt av det positive. Jeg ser virkelig fram til den tiden som frisk, der jeg virkelig kan kjenne at jeg kan puste normalt igjen. At jeg slipper alt dette vonde som anoreksien brer med seg, at jeg slipper sykehuset og kjenne p den vonde smerten. At jeg kan fle frihet igjen. h, jeg kjenner jeg bare har mer og mer lyst til bare komme meg opp p bena.

Jeg m bare vre tlmodig n, og bruke den tiden jeg trenger slik at jeg ikke fr s fort tilbakefall igjen. Jeg tror nok det vil ta tid for meg bli vant til det livet som frisk, men det er virkelig ikke noe problem. Jeg vet det kommer til bli s mye bedre enn dette, og jeg kjenner det brenner under fttene. Kan ikke det bare skje noe mirakel? Kan ikke egentlig bar dette vre en vond drm, et mareritt som jeg har om natten ? og som jeg plutselig vkner opp fra snart? Kan ikke dette bare vre den lengste vonde drmmen jeg noen gang har hatt, s kan alt bare bli bra igjen? Jeg kunne s inderlig nske det, og at dette ikke var.









Veien til bli frisk er lang, men ikke umulig.

Jeg smiler, ler, er positiv og prver se framover. Jeg prver leve s normalt som mulig, og enkelte dager er enklere enn andre. Det har jeg virkelig sett n den siste tiden, og alt gr veldig opp og ned. Det varierer hele tiden, og alt kan snu s utrolig fort. En drlig start p dagen trenger ikke bety at resten av dagen skal vre drlig, men at den fort kan forandre og endre seg til noe bra og positivt. Jeg kjenner jeg er veldig motivert til fullfre mltidene som er planlagt, s dette skal jeg klare i dag. I dag er det min tur vinne over sykdommen, og i dag skal jeg ikke bry meg om hva vondt den brer med seg. Jeg er sterk.

Uansett hvor vondt det er fokusere nr kvalmen er p sin plass og nr formen fles helt hpls og elendig, s skal jeg holde ut. Jeg er sterk nok til dette, og i dag skal jeg vise sykdommen at jeg kan vre like sterk som den. I hvert fall sterkere enn jeg noen gang har vrt fr. Jeg vet jeg kan klare dette, fordi jeg har vrt s nr fr. Jeg vet jeg har styrke nok til klare dette, fordi jeg har alltid noen som str bak meg og passer p meg. Jeg vet jeg jeg har styrke nok til klare dette, fordi jeg har noen bak meg som tar meg imot hvis jeg faller. De er alle helt fantastiske mennesker, og de hjelper meg virkelig i denne kampen.

Dagens frste mltid sitter jeg faktisk med n, og s langt har det gtt veldig greit. Kanskje jeg kan komme med noen gode nyheter til dem p sykehuset nr jeg skal dit neste gang? Jeg fler jeg trenger noe annet bringe med meg opp dit, enn bare negative ting. Skuffelser. Det er nok av dem n, er det ikke? M ikke jeg en gang si stopp for sykdommen, for hva den fr lov til delegge og drepe? Rive fra meg ut av begge hendene? En gang m det bare vre min tur til vinne. Sloss tilbake. Jeg kjemper med bde nebb og klr, og dette er virkelig en av de tffeste kampene jeg har vrt med p fr. Jeg har lrt.

Jeg har lrt s utrolig mye gjennom denne sykdomsperioden, og det er noe jeg virkelig tar med meg videre. Det er noe jeg tar med meg videre i livet, og det er jeg veldig glad og takknemlig for. N m jeg bare fokusere og tenke p det som kan g bra, og det som er positivt i hverdagen. Jeg m ta vare p hver eneste lille glede jeg mter p, for det blir fort store ting for meg. En god dag for meg, er en liten seier. Det er som om jeg fr mer og mer tro og mer og mer motivasjon p disse dagene, fordi jeg vil s gjerne oppleve flere av disse gode dagene. De dagene gir meg s utrolig mye godt. Jeg fler jeg virkelig lever.

Jeg fler jeg kan bevege meg uten at det gjr vondt, jeg fler jeg kan puste uten noe problem, jeg fler jeg kan virkelig vre fri og vre meg selv. Bare slippe skuldrene ned, og bare kjenne at jeg lever. At jeg er levende. At hjertet mitt pumper ut oksygen, og at det banker. Fort eller sakte, det er herlig uansett. Bare det puste inn frisk luft ned i lungene, fles som frihet for meg. En veldig god flelse. Jeg fler jeg er mer fri, og jeg fler jeg virkelig har det bra. Den gode flelsen, er virkelig en lykkerus. Jeg kan ikke tenke meg eller forestille meg hvor fantastisk det blir oppleve flere av disse gode dagene. Det blir s utrolig bra.

I still fight because I have so much in my life who I fight for. Something who never dissappear.

Jeg vil bare vre frisk. Leve s normalt som mulig. Jeg vil ha overskudd og energi til trening, vre mer sosial og ha kvalitetstid med de herlige menneskene jeg har rundt meg. Jeg vil gjre det bra p skolen, flge drmmene og mlene mine videre. Det er det jeg egentlig vil, og det er det jeg vil bruke tiden min p. Fr jeg kan virkelig gjre dette, og fr jeg kan kjenne p det virkelig leve igjen, s vet jeg at jeg m bli frisk igjen. Kanskje ikke helt frisk, men bedre. Jeg tror at jeg kommer til bli helt frisk igjen en dag, og det skal jeg bli ved at jeg kjemper meg gjennom motstand og hindring, og alt det sykdommen tar med seg.

Jeg syns det er skremmende tenke p at jeg ikke vet hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, og det gjr vondt nr jeg kommer over det. Jeg vil bare vre frisk og fornyd med meg selv, men n klarer jeg det bare ikke. Det er vanskelig g ut blant andre mennesker nr tankene bare surrer rundt i hodet og lager bare kaos, og jeg blir aldri fornyd. Jeg kjenner selvtilliten bare synker mer og mer nr jeg skal i familiebesk for eksempel. Jeg finner aldri de klrne jeg skal g med som jeg syns passer fint. Ingenting er fint p meg lenger, og det gjr bare at trene strmmer p. Mye krangling, skriking og smelling i drer.

Jeg hadde virkelig ikke klart dette uten min fantastiske familie som alltid er der for meg, og selv om vi krangler en del og har drlige dager, s beundrer jeg styrken de har. Jeg har kjempe drlig samvittighet for hva de m slite seg gjennom sammen med meg, men jeg hper og tror at det kommer noe positivt ut av det helt til slutt. Jeg kjemper og prver vre sterk for min egen skyld og for andres, og jeg gleder meg til jeg en dag kan se p meg som frisk igjen. Ikke-spiseforstyrret. Et liv uten anoreksien, som skal absolutt delegge hverdagen og livet ellers. Jeg skal bli frisk igjen, og jeg skal virkelig ikke tilbake igjen.

Jeg har lrt mye om kosthold som jeg tar med meg videre, og jeg kommer til sitte igjen med en del erfaring som jeg tror kommer godt med nr jeg skal studere sykepleien og fullfre sykepleierutdanningen. Jeg ser virkelig fram til de rene p hysskolen, og det tror jeg blir noen fine og spennende r. Hadde jeg bare vrt frisk n, hadde det kanskje vrt litt lettere konsentrere seg og ta med kunnskap fra skolen. Det er virkelig ikke enkelt, men jeg klarer det hvis jeg vil. Slik er det egentlig med alt i livet ogs. Uansett hvor store mlene er, s kan man dele de opp i sm og enda mindre ml. Da virker de ikke s umulig.

Det er det jeg m. Jeg m sette meg sm ml, og jeg m vre veldig bevisst og sikker. Jeg vet jeg kanskje vil falle litt tilbake, men det er helt greit. Da vet jeg at jeg har klart komme meg lenger opp, og da vet jeg at jeg skal klare det igjen. Jeg sier det er greit falle litt tilbake litt og litt, fordi det er bedre falle litt tilbake underveis enn falle helt tilbake nr jeg har kommet meg helt til toppen. Nr jeg har kommet meg helt til ml. Jeg har kommet meg gjennom noen dager n der jeg har klart spise sammen med andre, og selv om det er noe jeg virkelig hater, s har jeg klart det. Jeg har vunnet litt over sykdommen.

Ikke helt. Ikke halvt en gang. Men deler av den. Det er lenge til jeg kan se p meg selv som frisk. Veien er enda veldig lang for meg, men den er der. Alt er mulig.

I wish I was strong like a solider. A solider who fight and fight and one who never runs out of strenght and power.

I dag blir det nok ingen skole p meg, ettersom jeg har vrt drlig i hele natt og fremdeles er like drlig. Kvalmen er p sin plass, og jeg har ingen krefter eller energi i kroppen. Jeg kjenner jeg er s utrolig sliten, bde av tankekjr og kaos, og av kjenne p kroppen at den ikke orker s veldig mye. Kroppen min har sagt klart og tydelig i fra, at n vil den bli frisk. N vil den ikke ha mer sykdom. Hele tiden surrer det hundretusen tanker i hodet, som jeg bare vil skrive ned. Alt. Nr jeg skal skrive det, glemmer jeg det bare. Det er som om alt forsvinner. Blir borte og ikke kommer tilbake. Det er s utrolig frustrerende nr det skjer.

Jeg er i en periode n der jeg tenker veldig mye. Mye av tiden og energien min gr til det, og det er vanskelig konsentrere seg om det jeg egentlig skal. Jeg fler alt jeg gjr n er veldig krevende for hva som kommer til skje de neste ukene og mnedene framover, og jeg vet virkelig ikke hva jeg har i vente. Det er som om jeg lever i min egen verden, der kun anoreksien og sykdommen eksisterer. Ingenting annet. Alt er utenp, og alt virker egentlig helt uvirkelig. S rart. S annerledes. Jeg kjenner det veldig godt at dette er noe som ikke stemmer. Slik skal det bare ikke vre. Jeg kjenner det veldig godt p meg.

Sykdommen river i meg, og drar meg i to forskjellige retninger. Alt er s ambivalent. En del av meg vil bli frisk igjen, mens den andre delen av meg vil vre syk. Spiseforstyrret. Plutselig nr jeg endelig har klart f opp motivasjonen til noe enda hyere, og nr jeg gr hjem fra sykehuset og skal prve fullfre det som str p kostlisten og planen jeg har, funker det bare ikke. Det gr bare ikke. Nr noe virker lett, er det s utrolig vanskelig gjre det i praksis. Nr jeg ser at jeg ikke kommer meg noen vei, eller gjr noen framskritt i det hele tatt, er det som om jeg mister meg selv. Det er som om sykdommen tar et godt grep.

Den holder godt fast, og jeg m kjempe hardt n for at den skal gi mer og mer slipp. Jeg m jobbe mye med meg selv, og det krever veldig mye. Det krever styrke, mot, tlmodighet og ikke minst innsatsvilje p topp. Har jeg det? Er jeg motivert nok? Er jeg helt klar til bli frisk igjen? Jeg vet faktisk ikke. Jeg kommer bare med svar som ikke har s mye mening i seg, slik som ?Kanskje? eller ?Jeg vet virkelig ikke?. Jeg kan godt forst at psykologen og de andre er lei av hre det samme svaret hver eneste gang, men det er bare sannheten. Jeg vet ikke lenger. Jeg vet bare at jeg str face to face med sykdommen.

Det er n det gjelder, er det ikke? Jeg prver hele tiden gjre det beste utav den situasjonen som jeg er i, men det er virkelig ikke enkelt. Det er en utfordring for seg selv, og jeg vil bare leve s normalt som mulig. Jeg prver vre sterk, men samtidig s innser jeg at jeg ikke alltid kan vre der heller. Jeg m lre meg vre svak. Lre meg kjenne p denne vonde smerten som sykdommen gir. Jeg m lre meg leve som svak og godta at jeg ikke alltid kan vre sterk og at jeg ikke alltid kan vinne. For det kan jeg bare ikke. Ingen kan det. Hvis jeg hele tiden prver vre sterk, knekker jeg til slutt totalt i sammen.









Nobody want to live in pain and a fight. It's all unfair, but we can't do something who change that. This is life. This is war.

Jeg er s sint og frustrert over meg selv. S skuffet. Anoreksien virker s sterk, og den delegger veldig mye i hverdagen min og livet generelt. Av og til lar jeg den bare vinne over meg. Av og til klarer jeg bare ikke vre den som vinner, og av og til har jeg bare ikke den styrken i kroppen som jeg trenger for overvinne den. Jeg kjenner jeg blir litt glad nr jeg tenker p livet jeg kommer til f som frisk, men samtidig s virker mlet mitt s fjernt. S langt borte. S langt vekke fra meg. Jeg faller s fort tilbake, og anoreksien river i meg hver gang jeg prver utfordre den eller gjre noe som blir en utfordring for den.

Den er s sterk, s ufattelig sterk. S vond. S vanskelig kjempe imot. Jeg prver holde fast hele tiden p styrken jeg har innerst inne, og den styrken jeg m bruke for bli frisk igjen. For vinne mot sykdommen. Den skal ikke f lov til ta fra meg den, eller noe som helst annet. Ikke en gang motet mitt. Kampviljen. Styrken jeg har i min indre vilje. Den kan ikke trekke meg lenger ned i sykdommen n, og den fr ikke lov til ta fra meg den lille delen av kontroll som jeg har. Det er n jeg m prve komme meg opp p bena igjen, og det er n jeg m ta noen flere skritt fr jeg kan se meg selv g mot den rette veien.

Hvorfor skal det vre s vanskelig alltid? Hvorfor skal jeg vre en av de mange som fr oppleve dette helvete, og hva har jeg gjort for fortjene dette? Hvorfor? Hvorfor skjer dette meg, og s utrolig mange andre? Hvorfor m jeg gjennom sykdommen, for kjenne at jeg faktisk lever? At jeg puster? Jeg tenker hele tiden, og slike sprsml som dette dukker opp hele tiden. Absolutt hele tiden. Det gr ikke en eneste dag uten at disse tankene og sprsmlene kommer fram, og det gjr meg bare mer og mer forvirret. Mer og mer forvirret enn jeg er fra fr av. Veien er s lang g. Veien til bli frisk igjen. Veien til bli fri. Livet.

Jeg lurer egentlig p hvordan jeg klarer ta ett skritt fr det andre, og jeg lurer p hvor jeg finner og hvor jeg har styrken min fra. Jeg ler, smiler, prver vre sterk, prver vre positiv, jeg prver spise og flge kostlisten som jeg skal flge hver eneste dag, og jeg prver komme meg framover. Jeg prver. Er ikke det bedre enn ingenting? Jo, absolutt. Jeg blir bare s sint og skuffet over meg selv nr jeg gir s fort kontrollen og styringen videre til anoreksien, for det er s utrolig lett for. Det gjr minst vondt flge etter anoreksien og dens regler, men det er den kontrollen jeg m prve vinne tilbake. En dag skal jeg vinne.



I pray to God about freedom. I pray for a life without pain and all these tears

Det skal ikke alltid s veldig mye til for at jeg skal miste balansen og falle litt tilbake, og jeg kommer tilbake til et sted der jeg var fr. Jeg syns det er s vanskelig godta mltidene og det spise, og alt som har med mat gjre er s utrolig vanskelig. S vondt. S utfordrende og tft. Jeg har lrt meg forskjellige metoder som hjelper meg gjennom de vonde dagene der sykdommen er som verst og nr den er ekstra sterk motstand mot meg, men jeg tenker bare mer og mer p hvor mye jeg savner vre frisk. Jeg savner smile oftere, jeg savner det gamle hret mitt, jeg savner vre frisk og det kunne spise mat.

Jeg savner spise god mat sammen med andre, og jeg savner den gode flelsen av lykke. N erstatter anoreksien til en lykkesflelse nr jeg gjr som den sier og vil, men hva skjer egentlig da? Er det ekte lykke, eller er det falsk? Det er bare falsk lykke, og det er blitt en avhengighet. Det er noe som er blitt viktig for meg, og det er blitt en stor del av meg. Jeg har lrt en del om kosthold, noe jeg syns er kjempe positivt. Det tar jeg med meg videre, og det er noe jeg er veldig glad for ha lrt mye om. Jeg vet bare ikke alltid hva jeg skal gjre i den situasjonen jeg er i akuratt n, og de andre situasjonene som oppstr.

Skal jeg bare ligge meg ned p gulvet nr jeg har magesmerter eller nr jeg er kvalm, og bare be til Gud? Skal jeg bare prve be og hpe p at noen hrer meg, ser meg og lytter til hva jeg har p hjerte? Det hjelper faktisk, og det er noe som jeg syns er veldig godt og trygt g rundt tenke p. Det fles veldig godt. Jeg vil ikke at andre skal se p meg som syk, og nr jeg fler sykdommen er p sitt sterkeste og p sitt verste. Jeg vil ikke at noen skal se meg som dette, for det er virkelig ikke noe jeg er stolt over. Jeg hater sykdommen mer enn noen sinne, men alt blir s vanskelig plutselig nr det er s ambivalent.

Sykdommen er bde min venn og fiende. Positivt og negativt. God og vond. Bra og drlig. Jeg vet ikke annet enn at jeg ofte str i mellom, og at det er s utrolig vanskelig velge hver gang. Jeg vet ikke hvem jeg skal vre lenger. Hvordan jeg skal oppfre meg. Jeg har det veldig godt og veldig bra nr jeg kommer meg p skolen, og selv om jeg ikke fler meg bra, s prver jeg komme meg p skolen selv om. Hvorfor? Jo, fordi jeg vet det er bare positivt og godt for meg. Mte de fantastiske og herlige menneskene jeg gr i klasse med, kunne smile, le, og tenke p noe annet enn sykdommen og anoreksien. En lettelse.

"Live in the moment, because yesterday is gone, and tomorrow may never come"

Noe som virkelig hjelper for meg nr det er bare tankekaos og surr, s er det komme seg litt ut en veldig fin ting gjre. Jeg elsker ta med kameraet i hnden mens jeg pakker meg godt inn i alt jeg finner av ullklr og varme klr, for jeg er det man virkelig kan kalle frysepinne. Kjenner jeg gleder meg veldig til vinter, ja. Selv om jeg fler jeg ikke har s mye energi fortiden, s gir det meg faktisk veldig mye nr jeg kommer meg litt ut i frisk luft og fr oppleve noe annet og nye nytt. Ingenting er bedre enn det, og jeg kjenner jeg blir glad nr jeg har klart ta noen fine bilder som jeg er litt fornyd med. Det har skjedd fr.

Den mestringsflelsen av ha mestret noe man lenge har kjempet for klare, er helt fantastisk. Den er jo med p bygge opp selvtilliten, og jeg tror etter hvert og med tiden nr jeg klarer gjennomfre og fullfre mltidene litt bedre, s vil jeg fle en form for glede og mestring. Jeg hper i hvert fall det. Jeg tror det vil bli litt lettere for meg nr jeg fler det gr litt bedre selv, og nr jeg er i en litt bra periode. Maten og mltidene er virkelig ikke enkelt, men jeg kan trygt si at jeg bde opplever oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Slik er det med oss alle. Vi vet aldri nr de gode dagene kommer, eller nr de drlige er.

Jeg fler jeg ikke trenger oppleve mer som gir meg flelsen av frustrasjon, for det er det vel nok av for si det med andre ord. Jeg fler jeg ikke alltid blir forsttt p den rette mten, og det er virkelig ingen god flelse. Heldigvis fler jeg at det er mange fantastiske og dyktige personer p sykehuset som virkelig nsker hjelpe meg, og det fr meg til smile. Virkelig. Jeg snakker med en fantastisk ernringsfysiolog som jeg har veldig tro p og som jeg ser veldig mye opp til, en sykepleier som alltid har noen ekstra minutter og som virkelig bryr seg og som viser omsorg, og det er slike personer jeg virkelig beundrer og ser fram til. Jeg ser opp til dem, og de er virkelig noen fine forbilder og noen gode rollemodeller for mange.

Har du noen du ser opp til?















I can't allways win. I just can't win everyday

Sykehuset gikk greit, men jeg kom ikke hjem uten trer i ynene. Det gjr s vondt tenke p at jeg m enda ke kaloriinntaket og matinntaket, og at jeg m forandre litt p kostholdslisten. Jeg kommer nok til dra flere ganger p sykehuset, og noen ganger gruer jeg meg mer enn andre ganger. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjre p sykehuset i dag, men det ble noen samtaler, mter og blodprver p slutten. Jeg m prve fullfre kostlistene hver dag n, og det verste er at jeg m ke vekten. Hver gang jeg fr beskjed om det, strmmer trene p. Det gjr s vondt, s uendelig vondt. Jeg m jobbe med meg selv.

Jeg vil bare ned i vekt, men samtidig s forstr jeg dem ogs. Vektoppgang og det fullfre mltidene hver dag er til mitt beste. Det er det som kommer til ha en positiv effekt inn p livet mitt og hverdagen min n, og det er det som kan vre de frste skrittene mot den riktige retningen. Alt er s avgjrende n, og det er ikke s veldig lenge til neste gang jeg skal p sykehuset igjen. Jeg vet ikke helt hva som skjer videre i tiden framover. Jeg m prve flge en kostholdsplan og spise et fast mltid hver tredje time, slik at blodsukkeret mitt holdes jevnt. Noen dager klarer jeg det ganske bra, men det finnes flere av de vonde.

Jeg slipper aldri unna den vonde flelsen av skam og drlig samvittighet. Den angsten. Jeg hater virkelig de vonde flelsene som de er, og det er virkelig noe som fort delegger humret mitt. Det er s vondt fle s mye tidspress og fle at det er s mange som krever s utrolig mye fra meg. Jeg kan ikke klare mer enn jeg klarer akuratt n, og jeg kan ikke g i noen andres tempo. Jeg sliter ofte med holde p motivasjonen nr jeg er her hjemme, for da fler jeg det er s vanskelig spise. Spesielt nr jeg spiser sammen med andre. Jeg hater det virkelig. Samtidig savner jeg veldig g ut sammen spise god mat.

Det er s utrolig mye jeg savner med livet som frisk. Jeg tenker p det hver eneste dag, og det er helt kaos i hodet. Jeg vil bare bli frisk, men hvorfor er det s utrolig mye som holder meg tilbake, s mye som delegger, og s mye som gjr at jeg faller s fort tilbake? Jeg virker kjempe motivert nr jeg er p sykehuset, men p vei hjem, surrer tankene i hodet mitt bare mer og mer, og jeg mistet litt av motivasjonen som jeg hadde bare for en kort stund siden. Det er s rart, for jeg vet virkelig ikke hva som gjr det. Jeg vet bare at anoreksien er veldig sterk, og at jeg ikke alltid kan vinne over den. Ikke alltid.

I'll be okay. Just not today

I dag skal jeg en liten tur p sykehuset, noe jeg tenker sikkert gr helt greit. Jeg gruer meg ikke noe spesielt, men jeg kjenner kroppen er veldig trtt og sliten, og for ikke glemme kvalmen. Er utrolig lei den flelsen av kvalme som konstant sitter i kroppen, men jeg prver s godt jeg bare kan unng det kaste opp. Det er ikke bra for meg, og jeg har ftt beskjed flere ganger om at det er bra om jeg lar vre. Jeg vil virkelig ikke kaste opp, for det er noe jeg definitivt missliker sterkt. Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen som jeg er i, men jeg har ogs lrt at det ikke alltid er s veldig enkelt. Definitivt ikke.

Noe som hjelper nr jeg ikke fler meg bra og nr sykdommen er som verst, er sove. Jeg er virkelig det man kan kalle et sovedyr, og jeg elsker sove. Det gjr at jeg glemmer at jeg er drlig, men ofte er det det som holder meg vken om natten. Hater vkne opp midt p natten for se p klokka og ikke f sove igjen. Spesielt nr det er lenge til jeg skal st opp. Noen andre som ogs hater det? Det delegger bare resten av dagen, med mindre noe positivt snur dagen om til noe helt annet. Tror jeg skal bake noen deilige grove rundstykker for f tankene over p noe annet. Hper jeg orker det nr jeg er kommet hjem.

Vet faktisk ikke hvor lenge jeg skal vre p sykehuset, eller hvor mange timer det blir til sammen. Er alltid lang ventetid der, s det er jeg litt vant til. Jeg fr bare krysse fingrene for at alt gr bra og at ting gr som det skal. Kanskje jeg blir litt bedre etter hvert ogs? Fr i hvert fall hpe det, for det er med p slite meg skikkelig ut. Fr bare hpe p det beste.

ikke vite hva tiden framover bringer, er veldig vanskelig

"Hvordan gr det med deg? Du ser bedre ut n", er ofte en kommentar som jeg har ftt mye i det siste. Hva skal jeg si? Det er et sprsml som alltid er vanskelig svare p, og jeg har bde oppturer og nedturer i denne sykdomsperioden. Kanskje jeg klarer meg litt bedre matmessig, ja, men det betyr virkelig ikke at alt er bra. At alt er perfekt, og slik som det skal vre. Det betyr ikke at jeg er helt frisk igjen, selv om jeg spiser litt, smiler, ler og viser glede. Det betyr veldig lite, egentlig. Kanskje det er bra og fint for andre se, de rundt meg, nre og kjre, men for meg, s fler jeg ikke framgang i det hele tatt. Inni meg er det bare tankekjr og tankekaos, og jeg fler hele tiden at jeg har liten tid p meg. Tid p hva? Bli frisk.

Jeg kan ikke bruke mer tid p vre syk n. Kjempe mot spiseforstyrrelsen hver eneste dag, og kjempe om vinne mot den hver eneste dag. En dag skal jeg vinne hele kampen, og ikke bare deler av den eller noe av den. Hele. Jeg m bare akseptere n at det ikke alltid er jeg som vinner mot den, fordi n er den s utrolig sterk mot meg. Sterkere enn fr. Den er sterkere enn fr n, fordi n ser den at jeg prver kjempe imot. Den vil bare dra meg lenger og lenger ned, og den vil delegge absolutt alt for meg. Det er da jeg m hente inn styrken min, og vise at jeg ikke skal tape denne kampen. Denne kampen er s utrolig viktig for meg, for det handler faktisk om livet mitt. Om framtiden min. Om drmmene og mlene mine. Alt.

Jeg prver leve s normalt som mulig, og jeg prver smile, le og tenke positivt nr jeg er ute blant andre. Jeg vil ikke gjre sykdommen noe strre, og jeg vil ikke bli sett p som "hun med spiseforstyrrelser" eller "hun med anoreksi". Jeg tror det er veldig lett se p meg nr jeg har en bra dag og nr jeg har en veldig vond og drlig dag, men ogs hvordan ting gr og hvordan det er. Jeg kjenner jeg har det verst nr jeg har spist og nr jeg skal prve fullfre og gjennomfre et mltid, men jeg har det veldig bra nr jeg ikke spiser. Det er veldig rart med det, og det er ikke alle som klarer forst seg p det. Det er mye jeg selv ikke forstr men som jeg prver finne ut av, men det er definitivt ikke noe enkelt.

Jeg lurer p s utrolig mye. Jeg lurer p om jeg klarer holde meg p bena og om jeg klarer holde en balanse. At jeg klarer skille mellom sykdommen og livet mitt. Jeg har nok noe med meg videre, uansett om jeg vil eller ikke. Det er bare slik ting har blitt, og det er noe jeg ikke kan gjre med akuratt n. Kanskje aldri. Jeg har med meg noe fra sykdommen, men som jeg kommer til lre meg takle ganske bra. Det har jeg i hvert fall tro p. Jeg tror jeg vil alltid vre litt mer opptatt av mat, mltider og kosthold enn det de aller fleste er, men om det blir mest p den negative mten eller den positive mten vet jeg virkelig ikke.

Tiden vil vise.

Tankekjr og tankekaos

Det er s vanskelig godta at jeg m spise alt som str p kostlisten, og at det er det beste for meg. S vanskelig godta at det kun er mat, som n er min verste fiende, kan gjre meg frisk igjen. Helt frisk. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har en kronisk sykdom, men det er skummelt tenke p at det kan bli det. Det skremmer meg tenke p at som frer med spiseforstyrrelsen, og jeg forstr ikke hvorfor det ikke har en effekt for motivasjon for meg? Jeg forstr det bare ikke helt. Alt virker s uvirkelig. S urealistisk. S komplisert. S utrolig vanskelig. Det er bare noe jeg m lre meg godta. Bde meg selv og maten.

Den delen av meg som bare vil dra meg lenger ned og helt tilbake, delegger s utrolig mye for meg. Den finner alltid noe feil med utseende og kroppen min, og det er den som fr meg til se p meg selv som feit. Overvektig. Selv om vekten viser noe annet, og BMI'en viser noe annet, s klarer jeg bare ikke tro p det. Jeg klarer bare ikke ta det innover meg, og si til meg selv "Jeg er tynn nok. Jeg er god nok og fin nok slik som jeg er n". Det virker s feil. S urealistisk. Det er ikke det jeg ser med mine egne yne, og jeg klarer virkelig ikke se den samme personen som de rundt meg ser. Jeg kan bare ikke forst det.

Jeg kan bare ikke forst at de snakker om samme person. De kan da umulig snakke om meg, nr jeg ser helt annerledes ut? Jeg lurer veldig p hvordan jeg vil se ut nr jeg er frisk igjen. Om jeg noen gang kommer til bli fornyd med meg selv igjen, og om jeg noen gang kommer til se meg som den jeg er. Jeg lurer veldig p om jeg kommer til godta kroppen min som den blir etter sykdommen, og jeg lurer virkelig p hvordan livet som frisk kommer til bli. Kommer jeg til klare det erstatte den tryggheten anoreksien gir med en positivt trygghet? Kommer jeg til klare st p egne ben, og holde en balanse?

Det er bare tiden som vil vise, og jeg vet virkelig ikke hvordan ting kommer til bli. Jeg innrmmer at jeg er redd. Jeg kjenner frykt. Selv om jeg vet jeg ikke kommer til savne sykdommen, s vet jeg at det vil ta meg tid fr jeg klarer vende meg til det vre frisk. Tenk dere. Jeg husker ikke hvordan det er vre frisk. Jeg husker ikke sist gang jeg kunne kose meg sammen med andre ved et mltid, og jeg husker ikke sist gang jeg unnet meg noe godt i helgene. Jeg husker det ikke. Jeg husker ingenting. Hukommelsen er virkelig ikke den samme som den var fr, og det er noe som gjr meg frustrert og trist. Alt er s forandret.

Alt er s annerledes. Jeg lurer p hvordan ting kommer til bli og vre, og jeg lurer p s utrolig mye mer. Jeg kommer nok ikke til f svar p alle de sprsmlene som surrer rundt i hodet mitt n, men jeg tror det vil ta meg tid til vende meg til livet som frisk. Jeg tror nok at det kommer til bli tft ogs, men mest av alt positivt. Jeg ser virkelig fram til kunne sette andre ting i livet mitt i fokus og slippe det g rundt tenke p sykdommen. Det blir en veldig god flelse, og jeg kan nesten ikke vente til den tiden kommer. Mlet er vel finne en bra og sunn vekt for meg, slik at alt i kroppen er som det skal vre.








I just wanna choose the right way

Alt er s avgjrende fortiden. Jeg m fullfre noen mltider hver eneste dag, noe som er en stor utfordring hver eneste gang. Selv om de kanskje ikke er s store, s er det veldig mye for meg. Jeg kjenner kvalmen med en gang jeg skal spise og etter jeg har spist, og den er virkelig uutholdelig. Jeg prver gjre alt jeg kan for at jeg skal bli litt bedre, og det hjelper virkelig f seg litt frisk luft ved g en tur. Jeg orker ikke s lange turer akuratt, men jeg klarer i hvert fall noe. Humret mitt er heller ikke p sitt beste nr jeg m fullfre s og s mange mltider og nr jeg m flge en kostliste, og jeg vil virkelig ikke at vekten skal g opp. Jeg kjenner frykten bare bli strre og strre, og det er virkelig ingen god flelse kjenne p.

Jeg har en rekke samtaler og vurderinger som jeg m gjennom, og det er ikke rart det er kaos i tankene og i hode. Jeg tenker hele tiden, og det er virkelig en vanskelig tid jeg er i n. Flere ganger har jeg ftt kommentarer p at jeg har vrt flink de siste dagene, men ser de virkelig alt? Nei. De gjr virkelig ikke det, og jeg fler meg aldri flink. Jeg fler meg aldri god nok som jeg er, uansett hva jeg gjr, og uansett hvor lenge jeg kjemper for noe. Innerst inne vet jeg at det er anoreksien som fr meg til fle det p den mten, og det er noe som gjr meg frustrert og sint. Jeg vil s gjerne bare leve livet mitt slik som de aller fleste andre gjr, leve etter mlene og drmmene mine, og bare vre frisk. Det er bare det jeg vil. Leve.

Jeg vil bare vre fornyd med meg selv, og ha et helt normalt forhold til mat og kroppen. Jeg vil ha et liv der jeg slipper telle kalorier og vre s opptatt av kaloriene som er i maten jeg spiser. Det er s slitsomt, og det krever utrolig mye. Det tapper meg utrolig mye for energi og krefter ogs. Det som gjr meg mer og mer frustrert og forvirret, er de ambivalente tankene. En del av meg vil bli frisk, mens en del av meg ikke vil bli frisk. Det er kanskje ikke rart jeg fler meg veldig forvirret og dratt i to forskjellige retninger. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal g, eller hva som er rett av meg gjre. Jeg fr kjenne det veldig godt p kroppen, og anoreksien bare river mer og mer i meg. Det er da jeg m vre sterkere.

Jeg kjenner anoreksien bare hater meg mer og mer nr jeg prver utfordre den eller gjre noe som egentlig er riktig og bra, og det fr jeg virkelig kjenne godt p kroppen. Det fr meg til vre mer usikker p hva jeg skal gjre neste gang og hva jeg skal gjre nr jeg mter p de neste utfordringene og hindringene som er vanskelig komme seg gjennom. Det er ikke alltid lett vite hva som er det riktige.

Det gr alltid bra til slutt.

Tanken p ikke vite hvordan dagene og ukene framover n blir, er av og til litt skremmende. Jeg prver hele tiden gjre det beste utav den situasjonen som jeg er i, og jeg prver vre sterk. Det er vel kanskje ikke s veldig rart at kroppen har lite energi og lite krefter, men etter ha snakket med noen spesialister fler jeg meg litt mer trygg. Selv om det vil ta meg lang tid bli frisk igjen, s skal jeg aldri miste hpet. Jeg skal prve fortsette kjempe, gi meg selv lov til ha drlige dager og det sykdommen mtte bre med seg, og jeg skal prve g skrittene framover selv nr jeg mter p utfordring etter utfordring. Det er det som er s utrolig vanskelig, men jeg vet jeg kan klare det. Det gr alltid bra til slutt.

Jeg kjenner flere som har sagt at det kommer til bli lettere med tiden, og det tror jeg p. N m jeg bare komme over det verste. Jeg m klare fullfre de mlene som jeg setter meg hver eneste dag, og jeg m prve holde motivasjonen og motet mitt oppe. Kampviljen er der, og jeg vil s inderlig sterkt bli frisk igjen. Det er vondt tenke p at det ikke gr s veldig fort framover nr det frst gjr det, men litt framover og litt framgang er jo bedre enn st helt stille eller i det hele tatt ingen framgang? Det er ikke frste gangen livet brer med seg vanskeligheter, og jeg har kommet meg styrket gjennom mye til n. Jeg skal klare dette, ting tar bare tid. Dere kjre, fantastiske, skjnne lesere hjelper meg virkelig p veien.

Jeg hper ogs at jeg kan vre til hjelp for andre som er i samme situasjon som meg, eller som har nre og kjre som sliter med samme sykdom. Som kjemper den samme daglige, tffe, harde kampen som meg. Det er det som er meningen bak hele bloggen. Jeg skriver om hvordan det er for meg ha sykdommen anoreksi, om bde oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Jeg har selv flt at det er godt kunne skrive tankene ned og alt som surrer rundt i hodet mitt, og jeg har selv lest blogger som skriver om samme sykdom. Det har i hvert fall hjulpet meg. Jeg fler meg s mye mindre alene, og den flelsen er virkelig god kjenne p. Da fler jeg mer hp og motivasjon ogs. Det gr alltid bra til slutt.



It's not always so easy.

Jeg kjenner jeg blir frustrert hver gang jeg mister balansen og meg selv. Kontrollen. I et yeblikk, kan alt virke s utrolig enkelt. Motivasjonen kan plutselig vre tilstede for fullt, men s bare forsvinner den igjen nr jeg skal prve fullfre mltidene. Trene renner, og jeg vil virkelig klare dette. Sprsml og tanker surrer rundt i hodet mitt, og lager bare et tankekjr. Som om jeg ikke skulle ha nok hodepine fra fr av, s hjelper det i hvert fall ikke nr tankene strmmer p. Det virker s enkelt gjre det nr jeg snakker med andre om det, om det s er sykepleier, lege, psykolog eller andre. Men nr jeg skal gjre det i praksis, nr jeg skal gjre det fysisk og i virkeligheten, s bare klarer jeg det ikke. Det virker s alt for skummelt. Rart.

Det er s vanskelig godta ting slik som de er n. S vanskelig godta at jeg m spise, at kaloriinntaket m kes, og at vekten skal opp. Jeg har nesten ikke flere trer igjen, selv om jeg egentlig vil grte hver gang jeg m fullfre et mltid. Det gjr s vond. S uendelig vondt. Jeg fler meg slapp i hele kroppen, og energi kjenner jeg ikke i det hele tatt. P den andre siden vet jeg at jeg er veldig bevisst. Dette er noe jeg virkelig nsker klare. Noe jeg virkelig nsker f til. Men hvorfor er det s vanskelig da? Hvorfor er det s vanskelig, og hvorfor fles det s umulig enkelte ganger? Jeg forstr det bare ikke, og jeg blir s frustrert og lei av tenke p det. Det tok meg over ett r komme meg inn i det, og det vil ta like lang tid.

For meg vil det ta like lang tid komme meg ut fra det, som jeg kom inn i sykdommen. Hvordan godtar man det? Hvordan godtar man mer smerte, trer, kvalme, drlige dager, og en evig lang kamp som man m daglig kjempe imot? Hvordan skal man reagere nr man fr beskjed p at man m kjempe like hardt i ett helt r til? Jeg vet virkelig ikke. Akuratt n, klarer jeg bare ikke reagere. Jeg kjenner jeg bare er mest sint og frustrert over meg selv. Det er n jeg m komme meg ut fra det. Det er n jeg m vise den styrken jeg har innerst inne, og det er n jeg m vinne over sykdommen. Jo lengre tid det gr, jo lengre tid vil det ta for at jeg skal bli frisk igjen. Dette er bare en sykdom som jeg virkelig ikke unner noen som helst.

Kostlisten min er proppet fullt med mange mltider hver dag, og selv om det virker kjempe mye for meg, s er det egentlig alt for lite. Jeg kan ikke tenke meg en gang hvordan det blir for meg hvis jeg syns dette er mye. Hvordan kommer jeg til takle det nr de ker det? Nr jeg fr beskjed p spise mer? Jeg gruer meg. Jeg gruer meg virkelig. Flere ganger har jeg hrt fra forskjellige personer at jeg er en veldig sterk jente. At jeg er sterk som holder ut, at jeg er sterk som kjemper og som prver og aldri gi opp. Det er styrken min, og som en psykolog sa til meg ; ta vare p den, og bruk den godt. Det skal jeg gjre ogs. For nr jeg har s mange drmmer og ml som holder motet mitt oppe, s er det ikke noe problem.

M nok en gang si tusen takk til dere herlige, skjnne, fantastiske lesere! Dere gjr hverdagen bedre.












foto // privat

It feels like life turn around to something bad on just few minutes. A few minutes of my life. I couldn't understand anything.

Tankene surrer rundt i hodet. Jeg tenker tilbake til tiden fr jeg ble syk, og til den tiden n. Det er s utrolig mye jeg savner. Jeg savner hret mitt, brunfargen, selvtilliten og vre frisk. Bare det vre frisk, er noe av det jeg savner aller mest. Jeg kjenner det gjr vondt innerst inne bare jeg tenker tanken, og det er spesielt vondt tenke p hvor fort livet mitt snudde seg opp ned og lagde totalt kaos. Jeg kjenner meg ikke selv igjen nr jeg ser p gamle bilder, og jeg ser selv at jeg har forandret meg mye p kort tid. Hadde jeg bare klart vrt fornyd med meg selv som den jeg er, s hadde kanskje ting vrt annerledes n. Det gjr vondt tenke p at det ikke skal s mye til alltid for at livet plutselig blir annerledes. Urettferdig.

Jeg tenker p hvor mye som har forandret seg etter at jeg ble syk, og hvor utrolig fort alt gikk. Jeg sitter fremdeles igjen med mange sprsml som jeg stiller meg hver eneste dag der hodet mitt er fylt med tanker og kaos, men jeg kommer aldri fram til noe som helst svar. Hvorfor? Hvordan? Hvorfor akuratt meg? Hvorfor akuratt da? Jeg savner kunne spise sammen med andre, og ha det bra samtidig uten f noe som helst panikk. Jeg savner den flelsen av ha energi og fle seg frisk. Jeg savner faktisk det f kommentarer p at jeg m vre litt mer stille fordi jeg snakker og maser for mye og har masse energi, og nr jeg bare tenker p det, kjenner jeg trene komme. Det er s vondt tenke p at det gikk s fort.

Det er vondt tenke p at det gikk s fort som det gjorde, og at jeg trodde jeg hadde kontroll. I begynnelsen var jeg s sikker p at det gikk bra. Hadde jeg forsttt konsekvensene, og hadde jeg bare ftt ynene skikkelig opp, s hadde jeg kanskje ikke vrt der jeg er n- I en hverdag der jeg sloss en daglig tff kamp mot anoreksien. Mot bli frisk igjen. Det er virkelig ikke lett komme seg p bena igjen etter at denne sykdommen vil bare delegge mer og mer, men noe jeg er veldig glad for, er at jeg klarer holde motet oppe og at jeg klarer holde fast ved drmmene og mlene mine. Det er ikke alltid enkelt det heller, men jeg prver. Jeg kjemper videre, og jeg gir aldri opp. Det tenker jeg er veldig bra og positivt.

Noe som ogs er godt tenke p, er at jeg har en enorm innsatsvilje og en enorm kampvilje. Den er sterk. Nr jeg frst har bestemt meg for klare noe, s er jeg veldig opptatt av fullfre og gjre det ferdig. bli frisk og vinne denne kampen, er noe jeg virkelig skal kjempe for klare. Jeg m bare prve komme meg opp p bena igjen ved ta ett skritt om gangen, og ved fokusere positivt og tenke framover. Det er det jeg m. Jeg m ikke g for fort eller ta for store skritt om gangen, for alt venter i framtiden rett foran meg. Drmmene mine, mlene som jeg virkelig brenner for klare, og alle de andre rundt meg. Jeg m bare klatre oppover, ta sm skritt om gangen, og bare prve gjre det beste utav det. Prve gjre det beste utav den situasjonen jeg er i akuratt n. Det kommer til bli tft og vanskelig, men det er mulig.



One day, I'll promise that I will stand on my own feet. I'll be fine, just not today.

Det gjr vondt nr jeg tenker p hvor stod del og plass sykdommen har tatt fra hverdagen og i livet mitt, og jeg kjenner det knyter seg i magen. Jeg kunne s inderlig nske at jeg klarte ta strre skritt for hver gang jeg selv flte jeg gjorde noen framskritt og framgang, og jeg kunne virkelig nske at det ikke var s mye som holdt meg tilbake. Som holdt meg tilbake i denne vonde sirkelen som jeg surrer rundt i hele tiden. Den som lager alt kaos og ting enda verre. Jeg fler jeg lever i en verden kun der sykdommen eksisterer, og at jeg bare m face frykten og ta motet til meg for vinne kampen. Jeg vinner ikke hver dag over sykdommen, noe som jeg bare m lre meg akseptere og godta. Hadde det bare vrt s enkelt.

Det er s utrolig mye jeg savner. Hvorfor virker det s fjernt, og s langt borte fra meg? Jeg har enda lang vei g, men den er der. Mulighetene for bli frisk igjen er der, og jeg m bare ta imot all hjelp jeg fr tilbud om. Skulle tro det ikke var noe problem, men jeg er blitt flinkere til snakke fra hjertet. Flelsen av bli forsttt og sett som den jeg er fles s utrolig bra. En stor lettelse. Hvert eneste mltid er en kamp i seg selv, og det er virkelig vanskelig holde tilbake trene. Jeg kjenner jeg er utrolig slapp og sliten i hele kroppen, og det gjr s vondt. Det er s vondt vite at sykdommen prver kjempe sterkere imot og at den prver delegge meg totalt. En ting er helt sikkert. Aldri om jeg skal la sykdommen ta livet fra meg.

Jeg har hele livet foran meg. Hele framtiden er der fremdeles, og den forsvinner ikke. Jeg ser virkelig fram til n mlene og de drmmene jeg har satt meg i tiden framover, og jeg hper jeg klarer n dem og mestre dette. Det er veldig vanskelig, og det er derfor det gr s utrolig sakte. Nr det frst gr framover, er det kanskje ikke s synlig. Man ser det ikke s godt. Det er noe som gjr meg frustrert, sint, og lei, for jeg vil virkelig bygge opp selvtilliten med kjenne p den mestringsflelsen av gjre noe bra eller ved f til noe som jeg lenge har kjempet for. Den tiden tror jeg vil komme en gang. Kanskje snart? Hvem vet. Tiden vil vise, og jeg m aldri tvile p meg selv. Dette er noe jeg skal klare til slutt, og den styrken og viljen jeg har innerst inne er nok for at jeg skal klare det en gang. Jeg m bare ikke ha for hye krav til meg selv.

Jeg ser veldig fram til slippe magesmertene, flelsen av ikke ha noe som helst krefter eller energi i kroppen, og bare flelsen av vre syk. Jeg er s utrolig lei den flelsen. Det er s slitsomt hele tiden tenke. Tankene lager bare kaos, og jeg tenker hele tiden. Jeg er i min helt egne verden, og av og til blir jeg bare helt borte. Det er s frustrerende og s vondt ha denne sykdommen etter seg. Kroppen min vil vre frisk. Den vil ha det bra med seg selv. Den vil kjenne overskudd til gjre det jeg pleide gjre fr, den vil klare trene, kjenne krefter og energi, og den vil s gjerne vre helt frisk uten noen som helst sykdom som dette. Jeg har sagt flere ganger til de rundt meg at dette er noe jeg skal klare. Og, har jeg bestemt meg for klare noe, s er jeg veldig bevisst. Da gir jeg meg ikke, og jeg nekter la den vinne.


















Take one step at a time, before you take the next step. Don't look back and think about the future and your dreams.

Jeg kjenner kvalmen spre seg rundt i hele kroppen. Det finnes ikke ord for hvor utrolig lei jeg er kvalmen n. Hver eneste dag, om jeg s har spist eller ikke, s kommer den samme flelsen av kvalme igjen. Trene presses p, og jeg prver gjre alt jeg kan for slippe den uutholdelige og grusomme kvalmen. Jeg fler jeg m kaste opp, men gjr det ikke. Jeg gjr det ikke fordi det er noe av det verste jeg vet, og jeg hater det virkelig. Det er s grusomt f den flelsen av ikke f puste. Flelsen av ikke f nok oksygen. Co2. Man vet ikke helt hva man skal gjre, men jeg begynner bli vant til denne flelsen n.

Kvalmen. Heldigvis s har jeg funnet ut noe som hjelper, men det er virkelig ikke enkelt komme seg ut alltid i frisk luft nr formen er s drlig som den er. Frisk luft pleier hjelpe, og for ikke glemme sove. Det er noe som pleier hjelpe i hvert fall, men har ogs opplevd at ingenting har hjulpet og gjort kvalmen noe stort mindre. Jeg prver bare fokusere, holde motet oppe, og si til meg selv at det gr over til slutt og etter hvert. Vanskelig er det, og jeg kjenner jeg er s utrolig lei av kvalmen n. Av vre s drlig. Det fr meg bare til vre mer usikker ved prve spise mer. Det fr meg bare til bli mer og mer usikker.

Nr kroppen kjennes sliten, har null energi, kvalme og nr hele kroppen fles drlig, er det ikke noe annet enn si at humret blir drlig det ogs. Det er virkelig en drlig dag uten tvil for meg, og det gjr vondt med slike dager. Jeg kan fort begynne grte av kvalmen, og faktisk grte helt uten videre. Egentlig fles det litt godt grte ogs. Godt f alle trene ut. De trene man kanskje ikke har ftt grtt ut nr det har vrt behov for det. Det er de tyngste trene. Det gjr s vondt da. Det knyter seg i magen, og kroppen tappes for all energi og alle krefter. Jeg vet det er lov ha slike dager ogs. Vi kan ikke tle alt i verden.

Vi er bare mennesker. Vi kan ikke alltid vre sterke hele tiden, og noen ganger trenger man kanskje bare et smil, en klem, eller en god skulder man kan grte p. Ikke noe mer enn det. Det handler bare om gjre det beste utav den situasjonen som man er i. Det handler om ha positivt fokus, og se framover.

Det er det jeg prver p n.











My tears stream down my face. I feel the pain. I feel the same pain.

Det fles nesten litt godt grte. Bare la trene renne, uten fle at jeg m holde p dem og vente til en annen gang der det fles riktig. Man kan ikke alltid klare vre like sterk alltid, og det er noe jeg har sett selv den siste tiden. Jeg vet jeg kommer til mte p drlige og mindre gode dager, jeg kommer til oppleve nedturer og vanskelige perioder p veien til bli frisk igjen, og jeg vet det kommer til bli tft. Hvorfor kjemper jeg fremdeles? Jo, fordi jeg vet at livet som frisk er s mye bedre, og det er noe jeg virkelig savner. Jeg trenger ikke denne sykdommen lenger. Jeg trenger ikke den nr den delegger alt.

Av og til gjr det vondt grte ogs. De vonde trene. De tunge trene. Av og til kommer bare alle trene som jeg egentlig bare har ventet p skulle komme, og p en mte fles det en lettelse samtidig som jeg kjenner det knyter seg i magen. Det er det som gjr s vondt. Egentlig hater jeg grte foran andre, men det er ogs veldig godt ha en skulder grte p. En som er der, og som er passer p. En som bare er tilstede. Det er s godt. Det er s godt vite at man ikke er alene, selv om det kanskje er vanskelig tro p det. Mest av alt, fler jeg meg s alene med sykdommen. Jeg fler jeg lever i en helt egen verden.

Jeg fler jeg lever i en verden der det kun er anoreksien som eksisterer. Jeg fler at det er den jeg m kjempe imot hver eneste dag, og at det er den samme motstanderen hver eneste dag. Noen dager klarer jeg vre sterkere, noen ganger klarer jeg vre like sterk som den der det er ingen av oss som vinner over dagen, men andre dager finnes det ikke noe styrke eller krefter i meg. Da er jeg bare sliten og lei alt som har med sykdommen gjre. Av og til fles det litt godt ikke vinne ogs. Det hres kanskje helt rart ut, men det er bare slik det er. Snn er det bare. Jeg fler jeg trenger all motivasjon og styrke n. Vilje.

Not all days are good.

I dag kjenner jeg at magesmertene er tilbake, og det er virkelig ikke noe jeg har savnet siden sist gang jeg hadde det. Det er en stund siden sist, og jeg vet ikke hvor det kommer fra. Det gjr litt mindre vondt nr jeg ligger, s det blir vel det jeg m gjre i dag. Heldigvis har jeg lrt meg en mte komme meg gjennom disse smertene p, s jeg satser p at jeg er litt bedre i morgen. Jeg tenker veldig mye fortiden, og veldig mye p at det er s mange andre som har det minst ti ganger verre enn meg. Jeg har en sykdom som jeg kan bli frisk fra, s p en eller annen mte, s er jeg veldig heldig. Missforst meg rett.

Selv om jeg sier dette n, er dette ingen sykdom jeg unner noen som helst person. Ikke en gang min verste fiende. Det er en daglig kamp som m kjempes, og av og til m man bare godta at man taper. Jeg kan ikke alltid vinne over anoreksien, og av og til s fles det ut som om jeg er maktesls og svakest. Det er virkelig ingen god flelse, men jeg prver likevel tenke positivt. Jeg prver bite tennene sammen, jeg prver gi meg selv lov til ha det bra og ha det gy nr det frst skjer. Jeg prver sette grenser, og jeg prver ikke la sykdommen delegge meg mer. Den kan bare ikke gjre det. Det gr bare ikke.

Selv om jeg smiler, ler, og viser glede, betyr det ikke at alle mltidene gr bra og problemfritt. Definitivt ikke. Jeg er virkelig lei alle disse dagene smertene i magen kommer fram, og det er s frustrerende fle at det varer i evigheter. At noen f minutter, virker som timer. Hvorfor er det egentlig slik, at tiden gr s fort nr man virkelig kjenner gleden ose innerst inne? Hvorfor er det gode, det motsatte nr det gjelder de vonde minuttene? Jeg syns det er s frustrerende og irriterende. Det skulle heller vrt omvendt, slik at de vonde minuttene var kort, og de gode minuttene og den gode tiden virket som en hel evighet- uten tvil.

Om jeg blir litt bedre til litt senere, blir det kanskje en liten gtur. Jeg trenger puste frisk luft ned i lungene, og bare prate om alt og ingenting. Jeg trenger f tankene over p noe annet etter en slik dag som dette, for smertene tapper meg ekstra ekstra for energi. Det er da jeg fr flelsen av at hvert skritt fles s uvirkelig. At flelsen av g, ta et nytt skritt etter det frste, at det fles s rart. Det er en veldig rar flelse, og jeg vet ikke om den er mest god eller mest vond kjenne p. Det viktigste med g ut for meg, er at jeg fr tankene over p noe annet. Da fokuserer jeg p andre ting som er s mye viktigere.





Det skal ikke vre s enkelt..

flge en kostliste slik som jeg gjr n, er veldig vanskelig. Jeg kjenner trene presses p, spesielt nr jeg blir mast p om at jeg m spise. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Alt som har med mat gjre, hater jeg. Kjenner jeg blir lei meg bare jeg tenker p det, og det gjr vondt innerst inne. N er det slik at jeg m spise hver tredje time, og for forebygge og hindre at jeg skal bli dehydrert m jeg drikke masse vann. Det er veldig vanskelig for meg, bde f i meg maten og drikken som jeg skal ha i meg i lpet av en hel da, og det er virkelig en utfordring hver eneste gang. Det er en tff utfordring som jeg prver fullfre og mestre p en grei mte. Selv om det er veldig lite mat for andre, s fles det alt for mye.

Dette er veldig avgjrende for meg, om jeg klarer det eller ikke, s jeg fler mye press. Jeg fler det er et stort ansvar p mine skuldre, og jeg fler at det er mange som forventet den beste innsats fra meg i tiden som kommer n. Noe som er vanskelig akseptere, er at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Utfordringene str p rekke og rad etter hverandre, og jeg mister s utrolig fort motivasjonen. Nr jeg er p sykehuset og snakker med ernringsfysiologen om kostlisten og hva jeg kan og skal spise, s er jeg s stolt og glad. Da fler jeg at dette er noe jeg virkelig skal kjempe for og klare, og at dette er kanskje ikke s vanskelig som jeg selv tror og tenker at det er. Men, nr jeg skal gjre det, blir alt s vanskelig.

Bare det spise, er vanskelig. Bare det bestemme seg for det. gjre det. I et lite yeblikk kan det virke kjempe lett, og jeg tenker at det ikke skal bli noe problem spise og fullfre kostlisten og planen som jeg har ftt. Det er s mye som holder meg tilbake, men som jeg m kjempe gjennom og kjempe mot. Jeg kjenner jeg blir s frustrert og lei nr ting ikke gr som planlagt og nr mltidene ikke gr som hpt og planlagt, og jeg blir s utrolig skuffet. Dette er noe jeg virkelig nsker klare, men samtidig s er det s ufattelig vanskelig. Hvor skal jeg begynne? Hvor skal jeg g? Hvordan skal jeg klare ta det store skrittet? Jeg vet virkelig ikke. Det er det eneste svaret jeg sitter inne med akuratt n. "Jeg vet virkelig ikke". S tom.

Noen dager klarer jeg det egentlig helt greit. Noen dager syns jeg kostplanen er helt grei fullfre, mens andre dager klarer jeg det bare ikke. Jeg fler meg s usikker og redd. S utrygg. Jeg vet virkelig ikke hva som skal til for erstatte anoreksiens trygghet, og det er noe som er vondt tenke p. Jeg vet virkelig ikke lenger hva som skal til. Spesielt vanskelig er det vre p skolen fullfre mltidene. Mange folk som stirrer med ynene og kommer med ubehagelige blikk, kommentarer som srer men som sikkert ikke er ment for sre. Det er s vondt oppleve det, samtidig som jeg vet det er godt for meg vre p skolen. Vre sammen med fantastiske mennesker, og bare le, smile, ha det bra. Det er en litt god flelse.



Herlig lrdag!

Denne kvelden har vrt helt fantastisk.

Etter dagens nedturer, bestemte jeg meg for gjre noe som jeg garantert kom til bli i bedre humr av. Jeg elsker lage god mat til andre og bake noe, s jeg bestemte meg for bake eplekake og muffins. De ble ganske vellykket, og de ble sikkert gode ogs. Anoreksien tillater meg nok ikke spise slike ting, men humret ble bare bedre og bedre utover kvelden. Jeg laget det ogs veldig koselig med stearinlys p bordet, god musikk p og bare kos. Ah, elsker denne helgeflelsen. Bare tanken p slippe stresse med f i seg nok svn fr man skal stresse seg til bussen og mltidene er en veldig herlig flelse. S, denne helgen skal jeg prve nyte s godt jeg bare kan. Plutselig er helgen over, s da m man gjre det beste utav det.

Tok noen bilder til dere ogs som jeg slenger med. Humret mitt var ikke s bra tidligere i dag, ettersom mltidene ikke gikk s bra og slik som det egentlig skulle, s da visste jeg egentlig hva som kom til f tankene over p noe annet. Det fungerer like bra hver gang, og jeg elsker gjre andre glad. Det er en utrolig god flelse, og kunne gjre noe s lite for andre som blir til noe stort. Nr vi hadde ingrediensene, s var det ingen problem. Oppskriften var ogs veldig enkel, s da var det jo ingen problem. Nesten litt utrolig at det er s lite som skal til for at en drlig dag skal snus om til en god dag, eller hva tenker dere?

Ingredienser

3 egg
2 dl sukker
2 1/2 dl hvetemel
1 toppet ts vaniljesukker
1 toppet ts bakepulver
Skrellede eplebter
Kanel og sukker til topping

Nok til 16 kakestykker

Fremgangsmte

Egg og sukker piskes til eggedosis.
Smr smeltes og blandes i.
Det trre blandes i.
Rren helles i en godt smurt 24cm-form.
Eplebtene fordeles opp.
Kanel og sukker strs til topping.
Stekes p 175 grader i ca. 40 minutter.








Ha en super kveld videre, dere! Det skal i hvert fall jeg prve p.

Nr mat blir vanskelig..

Noe som er veldig vanskelig for meg, er spise. Det er en stor utfordring hver eneste dag, og selv om jeg kanskje klarer noe av det som str p kostlisten, har jeg en lang vei g. Mange tenker at det er fort gjort bare bli ferdig og helt frisk igjen fra sykdommen, men slik er det virkelig ikke. Det krever s utrolig mye, og det handler om s utrolig mye mer enn bare spise og fullfre mltidene for en dag. Det handler om fullfre alle mltidene hver dag, uten mtte fle noe som helst frykt eller bekymring. Slik er det alts for meg, men anoreksien som kontrollerer og styrer nesten alt i livet mitt. Vondt er det. Det er s vanskelig. Mange tror kanskje at jeg er frisk nr jeg spiser, men problemet mitt er at jeg fort kan falle tilbake igjen.

Flere ganger har det skjedd. At jeg har klart spise ganske bra for vre meg, men etter kort tid har jeg ikke klart det. Da er det til det samme gamle. Jeg kjenner jeg blir s frustrert hver gang jeg tenker p det, men det er litt godt vite at jeg bde har oppturer og nedturer. Jeg har oppturer der jeg klarer spise bra for vre meg i en god periode, men holde en balanse, og holde p kontrollen er virkelig vanskelig for meg. Jeg kjenner jeg blir lei meg for enkelte kommentarer. Mange tenker ikke p hva dem sier, fr de i det hele tatt sier det. Det er noe som gjr meg s frustrert og irritert. Selv om jeg prver unng irritere meg s mye over det, er det virkelig ikke enkelt. Selv om det kommer til ta lang tid, s gr det bra til slutt.

Jeg hper bare p at jeg klarer godta kostlistene framover bedre enn jeg har gjort til n, og at jeg bare lrer meg til det? Jeg syns det er s vanskelig, uansett hvilket mltid det gjelder. Middag er vel verst, men som en sykepleier fortalte meg, s var det veldig vanlig med den sykdommen som jeg har. Den kommer nok p plass kanskje til slutt, men jeg gleder meg virkelig til kunne sitte sammen med andre spise med et smil rundt munnen- ikke trer og flelsen av frustrasjon og skam. Det er s vanskelig. Alt som har med anoreksien gjre. Jeg prver hele tiden holde motet oppe, og ikke minst fokuset p det rette. Jeg prver snakke slik at andre forstr meg p den rette mten, men det er virkelig ikke alltid s enkelt.

Jeg syns det er vondt g i besk uten spise. Jeg syns det er vondt og ubehagelig f alle blikk, kommentarer og snakk om mat. Alle blikk og kommentarer som "Skal ikke du ha mat da? Skal du ikke spise, kjre deg? Hvorfor ikke?". Det er s vanskelig vite hva jeg skal si, eller hva jeg skal komme med som en unnskyldning. Jeg fler alle unnskyldninger er gamle og helt brukt opp, s jeg velger ikke si noe. Det er ikke "bare bare" ha det forholdet jeg har til mat, og det tar veldig mye energi og krefter. Jeg vet at jeg bare m bite tennene sammen, og jeg vet at jeg fr enda flere perioder med magesmerter, kvalme, og smerter i hele kroppen. Jeg vet jeg er sterk nok til klare dette. En dag dere, en dag skal jeg bli frisk igjen.






I could wish it was so easy..

Jeg kunne bare nske at ting var som fr. At jeg var frisk. At jeg ikke hadde sykdommen som jeg mtte kjempe meg gjennom hver eneste dag. Jeg kunne bare nske at jeg kjente at kroppen levde som fr. Kunne kjenne at det gikk greit puste. At det ikke var noe problem i det hele tatt. Jeg kunne nske jeg flte den samme energien og det samme overskuddet som jeg hadde fr. At jeg ikke ble sliten av g et skritt fr det andre skrittet. Jeg kunne bare nske at jeg klarte fullfre mltidene og bare sitte sammen med andre mens jeg spiste, uten trke bort trene som hadde strmmet p. Jeg kunne bare nske...

Jeg kunne nske at jeg hadde nok energi til komme meg oftere ut. Se mine herlige og fantastiske venniner, dra i familiebesk uten tenke s mye p alle blikkene og kommentarene om mat og alt som har med det gjre, og jeg kunne virkelig nske at jeg hadde den samme energien som jeg hadde som frisk. Som fr. Jeg kunne nske jeg ikke trengte grue meg snn til neste dag ? til en ny kamp som m kjempes og vinnes over. Ta en seier. Jeg kunne virkelig nske at jeg kjente den gleden ose innerst inne, og virkelig kjenne p den gode selvflelsen og selvsikkerheten. Jeg kunne bare nske at det var som fr.

Om ikke jeg kunne komme tilbake til den jeg var, skal jeg komme til en ny person som jeg aldri har vrt fr. Jeg skal til drmmeland. Til paradis. Jeg skal finne tilbake til meg selv igjen, og jeg skal kunne kjenne p den flelsen av virkelig leve livet. Leve livet slik som jeg vil det, uten at noen sykdom skal delegge og knekke meg. Kunne kjenne at livet er der, og kunne kjenne det er mulig puste. Kjenne ren luft i lungene, og bare kjenne at jeg lever. Jeg trenger ikke den sykdommen for overleve. Jeg trenger ikke den i det hele tatt. Sykdommen er sterk, men fr jeg overbeviser noen som helst, m jeg gjre det selv.

Jeg m overbevise meg selv frst. Jeg m vise at dette er noe jeg skal klare. Jeg m vise sykdommen at dette er noe jeg skal klare komme meg gjennom. Jeg kunne virkelig nske at jeg ikke ble s opptatt av kropp, vekt, utseende, mat og kalorier, og jeg kunne nske at jeg klarte stoppe det fr det ble enda verre, slik som det er n. Jeg kunne virkelig nske det. Ord blir s tomme. S meningslse. S fattige. Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke lenger, for forklare ting riktig slik som det er. Det er s frustrerende. Det er n det gjelder. Det er n jeg m kjempe og vre sterk. Sl tilbake mot sykdommen.

Jeg kunne bare nske at det hadde vrt s lett.

S uvirkelig. Som en vond drm.

Av og til fles alt s uvirkelig. Som en vond drm, som jeg snart vil vkne opp fra. Ett mareritt. Noen ganger fr jeg bare en skikkelig tankevekker, motivasjon og enda strre kampvilje. Jeg har opplevd det nr jeg har hrt kloke ord fra venner og andre nre, og det har virkelig ftt meg til f ynene opp. Ofte tenker jeg p hvorfor jeg av og til gir opp med prve nye utfordringer og for at jeg gir seieren litt videre til anoreksien. Jeg innser n at jeg gjr det fordi jeg ikke har s stor tro p meg selv, og fordi den fr meg til fle meg svak og av og til litt maktesls. Jeg vet jeg klarer mer enn jeg selv tror, og jeg har en kampvilje.

Jeg har en kampvilje jeg m bruke, som er utrolig sterk. Nr jeg frst har bestemt meg for noe, s er jeg veldig opptatt og veldig bevisst p at jeg skal klare det. At jeg skal klare fullfre og gjennomfre. For de som kjenner meg veldig godt, s hater jeg tape - Haha. Selv om anoreksien er veldig sterk, s m jeg vise den at det er jeg som skal vinne denne kampen, at den ikke skal delegge mer, og at jeg er sterkere. Jeg skal vise at ingen sykdom skal f lov til delegge drmmene og mlene mine. Framtiden. Jeg skal vise sykdommen at den ikke skal f lov til drepe meg. Jeg m vise det, fr eller senere. Vise sannheten.

Det er s mye jeg opplever som fr meg til holde motet oppe. De herlige kommentarene fra dere, kjre, fantastiske lesere, smil, klemmer, gode dager, positive opplevelser, kvalitetstid sammen med familien og venner. Det er noe som virkelig gir meg en god flelse, og jeg smiler og kjenner p den gleden. Den er s god ha. Spesielt p vonde dager er det godt ta fram gode minner og positive tanker, og det hjelper s utrolig mye med de fantastiske kommentarene som dere kommer med. Ord kan bare ikke beskrive det godt nok, men jeg setter virkelig stor pris p alt det dere skriver til meg. Det gir meg mye mot og styrke.

Oppturer og nedturer.

Det varierer veldig med mltidene fortiden, og det er i sm perioder der jeg klarer ganske bra flge kostholdslistene. Det gjr vondt ikke klare det, for dette er noe jeg virkelig vil klare. Jeg er s utrolig lei av g rundt med den vonde flelsen av ikke f til noe som helst. Den flelsen av ikke vre "god nok" eller "bra nok". Selv om jeg vet det er anoreksien som fr meg til fle meg som det, s er det vondt. Jeg kjenner det veldig godt i kroppen. Den river i meg, og jeg legger veldig godt merke til det nr anoreksien er sterkere enn det den pleier vre enkelte dager. Det er da tiden plutselig fles s lenge.

Det er vondt at noen f sekunder fles som minutter, at en liten time fles som flere timer. Jeg prver bite tennene sammen, og jeg prver gjre det beste utav det. Det beste utav den situasjonen som jeg er i. Det er virkelig ikke lett, men jeg vet at det alltid ordner seg til slutt. Eller, det pleier i hvert fall gjre det. Noe som fr meg i godt humr, er trening, musikk, og kvalitetstid sammen med herlige mennesker. Da er det bare dumt at jeg har s lite energi og krefter til gjre mye av dette som nettopp fr meg til smile og le, og virkelig kjenne en glede ose innerst inne. Det er s frustrerende. Det er s utrolig frustrerende.

Det er derfor jeg prver nyte hver eneste god dag jeg fr lov til oppleve, for jeg vet aldri nr neste slik dag kommer. Jeg skal smile hver gang jeg fler at jeg er i litt bedre form, og jeg skal prve ta imot hver eneste lille glede jeg fr mte p. Tenk p hvor stort det blir, til slutt? Tenk p hva en liten glede, kan gjre med oss? Jeg kjenner i hvert fall at dagen min blir fort reddet nr jeg fr en klem og mange smil, og nr folk spr hvordan det gr og hvordan jeg har det. Det fles s godt ha s mange fantastiske mennesker rundt seg. Det fles s utrolig godt ha s mange rundt seg som bryr seg og som vil mitt aller beste.













I'm strong enough.

Jeg kjenner det knyter seg i magen. Smertene har vrt der i mange timer, og timene har fltes som en evighet. Det er s vondt. Det er s ufattelig vondt at tiden skal g s sakte nr det gjr s vondt. Nr dagene er vonde og vanskelige, s fles det ofte som om tiden ikke beveger seg. At tiden str helt stille. At alt er stoppet opp. Trene presser p, og jeg kjenner kroppen er sliten og trtt. Har null energi og krefter, s jeg tror det ikke blir s mye jeg har krefter til gjre i dag. Hver minste lille bevegelse gjr meg s utrolig sliten. Det skal virkelig ikke s mye til, og det er noe jeg virkelig har forsttt og innsett n.

Av og til fles det ut som om jeg str mellom to valg i livet. Om leve eller om d. Jeg vet at sykdommen frer med seg mange konsekvenser, og en del av dem har jeg kjent p veldig godt p kroppen. Jeg kjenner det veldig godt. Jeg fler jeg gr glipp av s utrolig mye, og det er noe som gjr meg veldig frustrert og full av fortvilelse. Jeg har s inderlig lyst til klare alle mltidene, vre sammen med fantastiske mennesker, ha overskudd til trene og gjre andre ting som fr meg til le og smile, og jeg har s inderlig lyst til kjenne meg fri. Fri fra alt som har med sykdom gjre. Jeg vil bare leve livet.

Jeg vil bare leve livet, og leve etter drmmene og mlene mine. Jeg vil kunne kjenne at jeg har nok styrke og energi til n flere ml som jeg har satt meg, og jeg vil kunne kjenne at det er lettere g. St oppreist, p begge bena. Jeg savner virkelig den flelsen, og det er det jeg kjemper for n. Nr jeg n kjemper imot sykdommen, s kjemper jeg for s mye, men samtidig s er det kun n ting. Jeg kjemper for livet mitt, og jeg kjemper for alt det gode som jeg nsker f tilbake. Den tryggheten. Det motet. Jeg kjemper for f tilbake kontrollen igjen, og ta tilbake alt det som anoreksien har revet bort fra meg.

Alt det, kjemper jeg for. Jeg kjemper for puste. Jeg kjemper for f tilbake livet mitt igjen, som frisk. Jeg kjemper for vise den styrken jeg har, innerst inne. Jeg kjemper for meg selv og for de rundt meg. Nre og kjre. Jeg kjemper for livet mitt, og jeg kjemper for bli frisk igjen. Det er det jeg kjemper for, og det er derfor jeg aldri gir opp. Det er dette som er motivasjonen min p de vonde og vanskelige dagene. Det er det som fr meg til vre sterk, og det er det som fr meg til vise styrken jeg har. Jeg er s utrolig glad for at jeg har satt meg noen ml og at jeg holder fast p drmmene mine. De slipper jeg aldri. Aldri.



Tusen takk, kjre lesere.

Det er helt utrolig hvor mange jeg har rundt meg som sttter meg og som stiller opp, og uten dem og uten dere hadde jeg ikke klart meg s bra. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde vrt, eller hvordan ting hadde vrt i livet mitt og hverdagen. Den sttten og alle de koselige mailene og meldingene jeg fr fra andre og dere gjr utrolig godt og det kommer godt med. Jeg blir helt rrt av se s mange fine kommentarer som dere kommer med, og det gir meg utrolig mye styrke og mot. Det er det som gir meg viljestyrke og motivasjon til kjempe videre, og ikke gi opp. For det skal jeg ikke. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen vinne over meg.

Frst og fremst har jeg verdens beste venner. Jeg har en familie som stiller opp for meg uansett hva, noe som er utrolig godt tenke p. De tar seg tid til meg, de bryr seg, og jeg vet jeg kan prate med dem om nedturene og de vonde dagene anoreksien brer med seg. For det er nok av dem. Virkelig. Hadde jeg ikke hatt noen s herlige mennesker rundt meg som hadde s mye fantastisk i seg, s hadde jeg kanskje ikke hatt motivasjonen til bli frisk i det hele tatt? Hvis jeg visste at det var ingen som brydde seg om meg, eller som ville meg godt? Hva hadde vrt meningen med bli frisk igjen da? Det hadde vrt feil.

Jeg har lovet flere personer at jeg aldri skal gi opp. At jeg skal fortsette kjempe videre, uansett hvor vanskelig det blir. Uansett hvor tungt det blir bre "ryggsekken", s skal jeg klare komme meg til ml. Jeg har s utrolig mange herlige mennesker og fantastiske lesere som er med meg og som flger meg p veien videre, at dette m jeg nesten klare til slutt. Det bare krever utrolig mye, og det vil bare ta utrolig lang tid. Tiden er vel mest opptil meg kanskje, og det er jeg som m kjempe og sloss. Men jeg kan ha dem som heier p meg ved siden av meg og ved sidelinja. Som kan heie og skrike s mye dem bare vil.

Heie og rope meg fram til ml. Vise meg den rette veien, gi meg gode rd og tips om hva som er best og lurest gjre osv. Det gjr utrolig godt kjenne p den flelsen av vre verdifull. Sterk. At jeg betyr noe. En verdi. Jeg har en fantastisk familie som gjr alt for meg for at jeg skal ha det bra, og jeg kjenner jeg blir glad innerst inne nr jeg tenker p det. Av og til, nr jeg fler meg veldig drlig, s sover alltid mamma sammen med meg. Det er utrolig godt ha henne der, og det betyr utrolig mye for meg. Da er jeg plutselig ikke s utrygg lenger. Jeg fler meg mer trygg nr jeg vet det er noen hos meg. Ikke s alene.

Jeg m bare si til dere alle, at jeg setter utrolig stor pris p hver eneste kommentar. Dere er herlige.

Klem til dere alle, kjre fantastiske lesere.


One second feels like long minutes. One hour feels like many days. It hurts when I think about that I'd forget how we walk again

I dag er virkelig en drlig dag. Morgenkpen er p, og jeg kjenner jeg er slapp og sliten i hele kroppen. Om jeg orker litt senere, s blir det en liten spasertur ogs. Syns det hjelper litt egentlig. Bare komme seg litt ut og f tankene over p noe annet, med kameraet i hnden med meg. Jeg elsker virkelig ta bilder, og det er virkelig noe som fr meg til tenke p noe litt mer positivt. Da fokuserer jeg ikke s mye p alt det andre som surrer oppi hodet mitt n fortiden. Det er s mye. Tankene bare surrer rundt og lager totalt kaos. Det er s utrolig mye jeg selv lurer p. S mange ubesvarte sprsml og tanker som dukker opp.

Det er ikke dette jeg vil bruke tiden min p. Det er ikke sykdommen som jeg nsker kjempe imot hver eneste dag. Jeg vil leve etter drmmene og mlene mine, vre ute sammen med herlige mennesker, og rett og slett bare leve livet. Jeg trenger ikke oppleve flere av de dagene der jeg bare har flt for ligge i senga med magesmerter og kvalme, og smerter som jeg aldri hadde trodd skulle g over og bli litt bedre. Jeg trenger ikke oppleve mer av det jeg ikke har vrt borti enda, for jeg vet hvordan dette er n. Jeg trenger ikke oppleve flere av disse dagene med sykdommen. Jeg trenger ikke sykdommen for leve.

Hadde det bare vrt s enkelt, s hadde ting vrt annerledes n. Mye mer annerledes. Hadde jeg kanskje gjort noe annerledes, ftt hjelp fra noen andre i starten da det hele begynte, eller tenkt noe som helst annerledes enn det jeg gjorde, s hadde jeg kanskje vrt frisk n. Det gjr s vondt nr jeg tenker p det. Det gjr s inderlig vondt. Hvorfor? Hvorfor skjedde det akuratt da? Akuratt n? Hvorfor m det vre s ufattelig vanskelig, bare spise? Det er jo bare snakk om mat, og jeg kan jo bare begynne i smtt- kan jeg ikke? Det er virkelig ikke enkelt, og det er s inderlig vanskelig. Vet ikke hvor jeg skal g.

Jeg m ta ett lite skritt fr jeg velger ta neste, men frst m jeg bestemme meg for hvilken retning som er den mest riktige for meg. Hvorfor m egentlig noe s enkelt, vre s utrolig vanskelig? Jeg er s sliten og lei av alt som har med sykdommen gjre, og jeg vil s gjerne bare f orden p alt. Jeg nsker s sterkt at pusslebitene skal begynne falle p plass igjen, og jeg vil at det skal skje fort. Hvorfor gr alt s sakte? Er det min feil? Er det noe jeg fortjener, og er det derfor jeg m kjempe imot sykdommen? Skal det vre en slags kamp som jeg liksom skal vre glad for at jeg opplever? Er det et slags tegn om styrken?

Det er kanskje ikke rart det er kaos i tankene og hode nr jeg fr fram s uendelig mange sprsml. Sprsml som verken jeg eller andre kan ha svar p. Det gjr meg bare mer og mer frustrert, og jeg blir s utrolig sliten av det. Det tapper meg for energi, og det er kanskje ikke rart det gr utover alt det andre ogs. Det er kanskje ikke s veldig rart. Jeg vet bare at jeg m fortsette vre sterk. Fortsette kjempe.

A little minute feels like an eternity.

Noen ganger fler jeg bare at jeg str stille. At jeg str helt stille, kun i min egen verden sammen med anoreksien. Der det bare er anoreksien som eksisterer, ingenting annet. Det fles rart puste, som om det er noe som mangler eller noe som ikke er som det skal. Den dagen jeg klarer st oppreist p begge beina med en fin balanse, s skal jeg bare fokusere framover. Den dagen jeg kommer til drmmeland, til paradis, s skal jeg vre stolt over hver eneste gang jeg kjempet og ikke ga opp. Jeg skal vre stolt og glad for at jeg ga meg selv flere sjanser, og for at jeg ikke mistet troen helt. Den dagen, kommer en dag.

Jeg skal vre glad for og takke alle dem som presset meg til spise, selv om jeg n begynner grte for det. Jeg skal se p livet p en annerledes mte, ta godt vare p de jeg har rundt meg- bde venner og familie, og jeg skal virkelig leve livet. Tenk dere - da er jeg fri. Da er jeg fri fra sykdommen, og da kan jeg leve livet mitt slik som jeg nsker det uten de samme utfordringene og den samme motstanden som jeg mter p n. Jeg kan glede meg sammen med andre, lage god mat og selv spise den nr jeg sitter rundt middagsbordet sammen med andre. Jeg slipper da alle de bekymringene og tankene som lager kaos.

Veien er lang g, jeg kommer til mte p nedturer underveis, og jeg kommer til mte p vonde perioder der jeg fort kan miste troen og motet mitt igjen. Men, det er da jeg m tenke p alt jeg har klart fr. Tidligere. Det jeg har kommet meg styrket gjennom. Levende. Det er s mange som har klart komme seg gjennom spiseforstyrrelser, og som har det s mye bedre n. De lever virkelig livet slik som de nsker det, uten den djevelen som alltid m ha oppmerksomhet, styre alt og velge slik som den vil ha det. Jeg m si at det er tungt og vanskelig se den inn i ynene. Og jeg gruer meg. Jeg gruer meg veldig.

Hvordan jeg skal trre se frykten, vet jeg ikke. Har jeg nok mot? Er jeg sterk nok? Vil noe skje? De jeg har rundt meg har tro p at jeg snart skal klare det. Kanskje jeg i smtt begynner bevege meg i det som kalles for riktig retning, kanskje ikke. Det er bare tiden som kommer meg i mte som kan gi meg et svar. Jeg m vente, jeg m kjempe, og jeg m ikke gi opp troen p meg selv n. Jeg har endelig klart f enda mer motivasjon og enda mer styrke og tro, s dette skal jeg klare. Enda tenker jeg p denne tida som det tar. Ord finnes ikke lenger. Ord som kan beskrive og forklare hvor utrolig lei jeg er vente. Vente p frihet.

Nr jeg kommer til drmmeland, kan jeg endelig puste inn frisk luft igjen. Jeg kan selv bestemme hvilken mat jeg skal spise, hvilken livsstil jeg skal ha, og jeg kan g ut sammen med gode venniner p byen for kose meg med god mat. h, jeg kjenner jeg gleder meg til jeg kan si ja til det. Uten fle noe press, eller noe som helst vond flelse. Jeg drmmer meg bort n. Livet som frisk fles s godt. Livet uten sykdommen. Jeg gleder meg til smile til meg selv og virkelig kjenne at jeg er stolt og glad over vre den jeg er, og jeg gleder meg til st oppreist p begge beina bare kjenne p den styrken innerst inne.

Den dagen vil komme. Ingen vet nr, og alt kan skje p veien videre. Men jeg fortsetter kjempe. Og da nr jeg mlet mitt ogs. Drmmen. Drmmen om leve livet uten sykdommen. kjenne p friheten igjen.


foto: privat //

I just want to close my eyes, and woke up to another world and a better life than this. I hope this is not reality but a dream.

Jeg kjenner jeg er sliten i hele kroppen. Av og til lurer jeg litt p hva som gjr at jeg klarer g framover. Hvordan jeg klarer ha nok energi til st oppreist, til smile, og til le. Selv blir jeg utrolig sliten av gjre hver minste bevegelse. Jeg prver ikke vise det, for jeg vil s gjerne vre sterk. Vise at dette er noe jeg skal klare. Men det er noe jeg har innsett n. Man kan ikke vre sterk hele tiden. Man kan ikke klare holde tilbake trene s lenge som man kanskje nsker at man skal klare gjre, og man kan ikke klare takle alt man mter p. Denne kampen jeg kjemper n, unner jeg ikke noen som helst person.

Jeg fler jeg ikke har s mye krefter igjen. Selv om jeg innerst inne ogs vet at jeg klarer mer enn jeg selv tror. Det er bare s vanskelig. S vanskelig bare begynne spise, og s utrolig vanskelig godta og akseptere det. Det krever s mye fra meg. Det krever s mye mot, styrke, motivasjon, kampvilje og innsatsvilje, og av og til s fler jeg meg bare helt tom og totalt svak. Maktesls. Jeg vet at det er anoreksien som fr meg til fle det. Jeg vet at det er den som fr meg til finne det negative ved meg selv som person nr jeg ser meg selv i speilet. Jeg vet at det er den som prver delegge meg mer.

Hvordan kan man tenke positivt og smile i den situasjonen som jeg er i? Hvordan kan man vre glad, le sammen med andre, nr man fler at man blir slukt, og totalt delagt? Nr kroppen ikke har noe som helst g p, eller noe som helst energi eller krefter? Jeg klarer smile med den styrken jeg har innerst inne. Jeg klarer le, ha gode dager, og jeg klarer ha litt tro p meg selv og for at dette er noe jeg skal klare. Men samtidig som jeg plutselig kan ha et positivt og riktig fokus, s kan jeg fort falle tilbake. Jeg kan fort g fra ha en grei dag til en veldig drlig og slitsom dag, og det er s utrolig frustrerende. Jeg blir s lei.

Anoreksien hater meg bare mer og mer for hver gang jeg prver kjempe imot, og for hver gang jeg prver spise noe. Jeg skjnner egentlig ikke hvordan jeg klarer reise meg opp p bena, og st oppreist. Jeg skjnner egentlig ikke hvor jeg fr den energien fra som skal til for klare det. Jeg er som de aller fleste andre ungdommer. Jeg har bde gode og drlige dager, og jeg mter p bde oppturer og nedturer. Det er en del av livet. Det er noe som vi alle kommer til oppleve flere ganger, men som vi bare m lre oss takle. Hver bra dag for meg, er som en seier. Det er noe stort, fordi jeg fler meg mer fri.

Jeg fler meg mer fri fra sykdommen. Det er s godt bare legge den til side av og til, og bare komme seg ut og bare leve livet. Jeg skal love dere at det fyller meg med masse ny motivasjon, og jeg kjenner jeg enda sterkere vil tilbake til det gamle livet mitt igjen. Som frisk. Jeg vil til drmmeland. Til paradis. Tenk s fantastisk det m vre kjenne at man virkelig lever, uten noe som helst sykdom? h, det m vre en helt fantastisk flelse. Det m vre en fantastisk flelse fle seg fri. Ikke kjenne p den smerten hele tiden, og ikke tenke s mye p at man neste dag skal kjempe den samme daglige, tffe, tunge kampen.



So empty.

Jeg fler meg s tom. S tom for trer og tanker. Egentlig vil jeg bare grte, men jeg klarer bare ikke. Ikke en eneste tre kommer, og jeg sitter vel egentlig venter p at de skal komme. Det gjr vondt nr jeg puster, og jeg kjenner hodet er tungt selv om jeg ikke klarer tenke s mye. At dagene mine gr veldig opp og ned fortiden, er det ingen tvil om. Jeg kommer hjem fra skolen sliten hver eneste dag, og jeg fler jeg ikke har s mye energi lenger. Jeg blir s fort sliten, av ikke gjre noen ting. Jeg blir s sliten, av hver minste bevegelse. Egentlig s er det kanskje ikke s rart, og det sier veldig mye i seg selv hvorfor.

Konsentrasjonen er ikke s bra fortiden, humret er ikke p sitt beste, og dgnrytmen min er helt totalt delagt. Jeg legger meg kjempe seint og str opp veldig tidlig. Ofte fr kl seks ogs. Da klarer jeg bare ikke sove mer, selv om jeg kjenner det svir i ynene. Jeg godtar egentlig at jeg har drlige dager som dette, for det er jo normalt. Alle mter p slike dager, men det kan vre veldig slitsomt hvis det blir mange av dem. Jeg tror det er veldig lett merke det p meg ogs. Nr jeg har drlige dager, og nr jeg har det vanskelig. Jeg prver se p motivasjonslista som henger over senga, og jeg prver fokusere positivt.

Jeg fortsetter prve, og jeg gir ikke opp. Jeg skal klare dette, selv om det er mye som prver hindre meg og stoppe meg. Det gjr vondt nr sykdommen er p sitt sterkeste, og det kjennes veldig godt i kroppen. Kroppen er sliten, kroppen fryser og det er sjeldent jeg opplever dager uten kvalmen. Ord finnes ikke lenger som kan forklare hvor lei jeg er den kvalmen. Hver eneste dag, dukker den samme kvalmen opp. Jeg er s utrolig lei det, og det gjr meg s utrolig sliten. Jeg fr egentlig bare lyst til sove lenge og mye p slike dager som dette, men da fr jeg jo ingenting utav dagene. S, det er aldri for sent snu det.

Jeg prver fokusere p det positive, selv p drlige dager. Det er en utfordring som er vanskelig mestre, men jeg har klart det fr. Nr jeg har klart det fr, er det ikke umulig at jeg skal klare det igjen. Ting tar tid, og det merker jeg veldig godt ogs. Det er ikke bare de rundt meg som merker at sykdommen tar tid komme seg ut fra, men jeg tror det er noe som er vanskelig godta og akseptere. Det er like vanskelig for meg akseptere det slik som det er for dem, men jeg kan bare ikke bli frisk s fort som andre nsker. Jeg m g i mitt eget tempo, og jeg m jobbe mye med meg selv for klare bli frisk igjen.






One thing I miss more than everything, is to breathe and live again. Live my life, and just be happy for that.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits