lifewitheatingdisorders.blogg.com -

En sterk motstand, gir aldri opp.

Jeg kjenner sykdommen river i meg. Det gjr vondt. Av og til fles det vanskelig puste. Jeg prver legge meg ned i senga, ta godt p med klr ettersom jeg fryser s lett, og jeg stirrer opp i taket. Det er min dag nr jeg er i drlig form, og det er det jeg gjr nr jeg har vonde dager der sykdommen er s sterk som den er. Tankene surrer rundt og lager mer kaos. Mer tankekaos enn det er fra fr av. Jeg merker veldig godt nr det er en god dag, og nr jeg har en veldig drlig dag. Tung og vanskelig dag. Da kjenner jeg den samme vonde smerten er tilbake, og det gjr vondt. I dag er en slik dag. Det merker jeg veldig.

Det er vel kanskje ikke s rart at humret mitt er nede og at jeg er sliten. Det sier jo veldig mye i seg selv, for sykdommen tapper meg veldig for energi. Jeg blir sliten av alle blodprvene, testene og alle turene jeg m ha for ha samtale. Enkelte dager er jeg bare veldig sliten uten noen spesiell grunn, og da blir jeg bare liggende i senga. Noe som helt klart gjr meg enda mer sliten, er alt mas og fra dem som ikke forstr i det hele tatt. Noen ganger fler jeg meg s ensom. S alene. Sel vom jeg innerst inne vet at det er mange andre som kjemper den samme kampen som jeg gjr, s fles det s rart enkelte ganger.

Det er virkelig ikke enkelt for meg bytte ut nringsdrikkene med annen nring og annen mat, og jeg blir s frustrert og lei nr jeg hrer andre fortelle at det er enkelt. For, hadde man vrt i samme situasjon, s fr man et helt annen synspunkt og et nytt syn p enkelte ting. Jeg personlig har ftt et helt annet perspektiv p livet, bde positivt og negativt. Det har p en mte styrket meg, men ogs hatt en negativ effekt. komme seg ut fra sykdommen og bli frisk igjen er virkelig ikke enkelt, men det er ikke umulig. Jeg vet om mange som selv prver komme seg opp p beina igjen og som har samme sykdom.

Det er mange som ogs kan forst meg p helt sin egen mte, selv om de ikke har vrt der selv. Jeg kjenner jeg bare blir s lei av ikke bli forsttt. Da er det godt snakke med noen som har opplevd det eller som er der selv og som kjemper imot sykdommen. Da fler jeg p en mte en stor lettelse. En god flelse, som er s utrolig herlig kjenne p. Da fler jeg meg ofte mindre alene, og jeg fler meg litt lettere. Det er ikke s tungt bre p det lenger, og jeg fler jeg kan senke skuldrene litt. P slike dager som dette, er det mye som hjelper meg. Det er mye som kan forandre humret og dagen til noe litt bedre.

"Det som ikke dreper deg, gjr deg sterkere"


// weheartit.com

The next day are not like yesterday or today.

Dagene for meg er aldri lik. Jeg vet ikke hva sykdommen brer med seg, og jeg vet aldri hvor sterk motstand den kommer med. Det gjr vondt, det gjr meg fort sliten, og det tapper meg veldig fort for alt som er av energi og krefter. Jeg er glad jeg kommer meg p skolen, og jeg er glad jeg prver spise. Jeg er glad jeg ikke gir opp, og jeg er glad jeg fortsetter kjempe. Dette er noe jeg skal klare, men ting tar tid. Det er noe jeg har innsett n og forsttt, og det er ikke bare jeg som merker at det tar lang tid. N m jeg bare prve holde vekten der jeg har den n, jeg m prve vende meg til det, og jeg m bare prve.

Jeg m bare prve akseptere det. Akseptere det og godta det slik som det er. Det dukker alltid opp nye utfordringer. Hele tiden. Jeg skal prve spise frokost fr jeg drar p skolen, noe som vil gi meg energi slik at jeg klarer fullfre dagen og konsentrere meg bedre. Jeg merker selv at jeg har litt mer overskudd og litt mer energi nr jeg klarer f i meg en yoghurt eller nutridrink nringsdrikke, men nr jeg ikke klarer spise, blir jeg s utrolig slapp, trtt og sliten. Da har jeg null energi, og humret er p bnd. Da kjenner jeg ogs at motstanden fra sykdommen er utrolig sterk. Sterkere enn den pleier vre.

Fremdeles er det vanskelig spise og fullfre mltidene, selv om jeg prver. Selv om jeg klarer noe. Mange tenker kanskje at jeg er frisk med en gang jeg begynner spise noe, men det er ikke s enkelt. Det er det virkelig ikke, og det krever enda mer fra meg. Det krever s utrolig mye mer. Middagsmltidet er vel det jeg til sist og til slutt klarer mestre, og jeg m kjempe en hard kamp nr det kommer til kveldsmltidet. Det er vondt, og jeg kjenner anoreksien river i meg. Den river i kroppen, og jeg kjenner jeg blir utrolig sliten av det. Jeg vil s gjerne fle meg fri. Fri fra sykdom og all slags bekymringer. Vil vre fri.

Jeg vil vre mer sosial, ha mer overskudd og mer energi og krefter til trening, jeg vil kunne klare meg bedre p skolen, fullfre skole, utdanning og f meg drmmejobben som er bli sykepleier, og jeg vil kunne leve livet mitt uten sykdommen. Jeg trenger den ikke. Jeg har det s mye bedre uten den. Den delegger bare for meg, fr meg til fle meg feit, og den er virkelig ikke fornyd med noe som helst. Ingenting er "bra nok" eller "godt nok", og uansett hva jeg gjr, og uansett hvordan jeg gjr ting, s er det ikke bra. Jeg m vise sykdommen hvem som er sterkest n. Jeg m vise det n, fr det blir enda vanskeligere.

Man kan klare alt man vil. Bare man virkelig vil det.

Det gjr vondt, innerst inne.

Jeg er i en periode n der jeg er veldig forvirret der jeg tenker veldig mye. Jeg kjenner jeg blir skikkelig sliten og lei av alt som har med sykdommen gjre n, noe jeg faktisk ser p som veldig bra. Det betyr bare litt mer motivasjon for meg til bli frisk igjen, og jeg er bevisst p at jeg skal klare det til slutt. Selv om det kanskje vil ta lang tid, s skal jeg klare reise meg opp p bena igjen, og jeg skal klare n fram til mlene og drmmene mine. Enkelte ting gr greit spise, uten at jeg tenker s mye over at jeg har spist det etterp. Det er en veldig god flelse, og jeg fler meg litt stolt og glad etterp. Nesten litt fornyd.

Det som gr greit spise, er nutridrink nringsdrikker, activia yoghurt, biola yoghurt, og av og til noen rosiner.. Det sier vel kanskje noe i seg selv at yoghurt og slike ting som er "flytende" og som er lett f i seg. Jeg husker veldig godt at det var nesten den eneste nringen som jeg fikk i meg nr jeg var syk og hadde halsbetennelse eller var forkjla. Jeg tenker jo at dette er bedre enn ingenting, og jeg skal prve sette opp en annen kostliste n. Den jeg prvde tidligere fungerte bare en liten stund, men lenger kom jeg ikke. N m jeg begynne i sakte tempo, og jeg m begynne g ett skritt i riktig retning.

Jeg er redd for at jeg skal falle tilbake, etter at jeg har klart meg ganske bra en stund. Jeg er redd for tilbakefall nr jeg endelig har klart komme meg til toppen igjen, og nr jeg har klart bli helt frisk igjen. Jeg er kjempe redd for at det skal skje, men samtidig s tenker jeg at jeg ikke kan bruke mer tid og energi p bekymre meg for det. Jeg m prve fokusere p at det ikke skal skje, og at jeg ikke vil tilbake til hverdagen med anoreksi igjen. Dette er frste og siste gang jeg opplever denne sykdommen, og jeg skal virkelig ikke tilbake. Det er et ml. Jeg skal prve komme meg p bena igjen, og holde meg der oppe.

Mltidene mine er ikke s veldig interessante, nr de bare inneholder nringsdrikker og yoghurt. Av og til overrasker jeg meg selv ogs. For at jeg faktisk klarer mer enn jeg selv hadde trodd og forventet. Det er en utrolig herlig flelse, og jeg smiler fra re til re nr jeg opplever det. Jeg fr s mye mer mot, s mye mer energi og styrke. Ny porsjon med motivasjon. Nr jeg virkelig ser og opplever at jeg klarer mer enn jeg tror og tenker, og nr jeg gjr framskritt, s kjenner jeg at jeg fr mer og mer tro p meg selv. Selvtilliten ker mer og mer, og det fles s herlig. En frihetsflelse, som jeg vil fle mer p. Som frisk.

Jeg vet det krever veldig mye av meg for bli frisk, og det er veldig vondt tenke p. Jeg kunne nske det var s enkelt som noen tenker at det er. At det bare er til begynne spise igjen. Jeg klarer jo spise noe, men det er alltid en kamp hver dag som jeg m kjempe. En kamp hver dag, som jeg m kjempe meg gjennom med den styrken og det motet som jeg har. Innerst inne. Man mister fort motivasjonen nr man fler seg litt maktesls og svak, men jeg har blitt flinkere til snakke imot og kjempe imot sykdommen. Den skal ikke f lov til delegge mer n. Den har delagt nok. Den fr ikke lov til vinne over meg mer.

Den fr ikke lov til ta fra meg det gode mer. Den fr ikke lov til ta vekk drmmene og mlene mine, og den fr ikke lov til delegge framtiden min. Det er mine drmmer og ml, min framtid. Det er framtiden min det er snakk om, og jeg m virkelig vinne denne kampen. Det er en tff og vond kamp, men jeg tror jeg skal klare vinne til slutt. Det tar bare tid, og jeg hater det virkelig. Jeg hater at tiden skal g s sakte som den gjr i virkeligheten, og det ender bare opp med at jeg m fortsette kjempe, helt til jeg klarer st p egne ben. Helt til jeg klarer se p meg selv som den friske og sterke jenta. Den dagen kommer.

Tankekaos.

Jeg fler jeg gr rundt og surrer i mitt eget kaos. Tankekaos. Tankekjr. Det er s mange vanskelige valg jeg m ta n. Valg og avgjrelser som gjr meg bare mer og mer forvirret. Mer og mer forvirret enn jeg er fra fr. Skolen gjr meg veldig sliten, s sprsmlet er om jeg klarer fortsette. En del av meg vil virkelig kjempe, s det er vel kanskje den jeg br hre p n. Jeg vet virkelig ikke, og dette er noe som er veldig vanskelig for meg. Noen dager gr greit, andre dager ikke. Noen ganger har jeg energi, jeg klarer konsentrere meg med de mltidene som jeg klarer, og jeg har smilet p plass. Jeg har slike dager ogs.

De vonde dagene finnes det nok av. De mindre gode dagene. I det siste har jeg lagt vekk kostholdslista, og fokusert mer p de sm mlene som jeg har for hver eneste dag. Fr jeg skal p skolen, er mlet mitt spise en yoghurt med noe msli. Desverre gr det for det meste i nringsdrikker og yoghurt med msli for tiden, og det er noe som gjr meg bare mer og mer frustrert. Jeg vil s inderlig klare mer. Jeg vil komme meg lenger framover, ikke fle at jeg str stille eller gr bakover hele tiden. Hsten og tiden framover, vet jeg ikke hvordan kommer til bli. Jeg prver bare gjre det beste utav det hele. Prver.

Mange lurer kanskje p hvordan jeg klarer g p skolen nr jeg har den sykdommen som jeg har. Av og til lurer jeg veldig p det samme. Flere ganger vurderte jeg ta et frir for fokusere mer p bli frisk, fr jeg i det hele tatt kunne tenke p framtiden, skole, jobb og utdanning. Men, tanken slo meg p at dette er noe jeg vil prve fullfre. Jeg lrer masse om kosthold og ernring p skolen, et eget fag faktisk, og jeg har tro p at det kan kanskje gi meg litt mer kunnskap og erfaring. Kanskje jeg blir litt mer sikker p hvilke mat jeg faktisk kan spise, uten vektoppgang? Hvem vet. Det er bare tiden som kommer til vise.

Vektoppgang m jeg jo uansett, noe jeg gruer meg veldig til. BMIen min er p undervektig, og jeg er ikke innenfor det man kan kalle for "normalen". Jeg har faktisk ikke tenkt s mye p BMIen min fr n, for det vekker en god del tanker. Nye tanker. Andre tanker. Andre tanker som ikke har surret rundt i hodet mitt fr. Heldigvis, s reddes skoledagene fra dem jeg gr i klasse med. De er helt fantastiske, og de fr meg til smile og le nr jeg er i drlig humr. Det er en god flelse, og jeg vet at det bare er godt for meg komme meg p skolen for f tankene over p noe annet. Det fles utrolig godt. Den frihetsflelsen.

For komme meg opp p bena, krever det veldig mye. Det krever veldig mye mot og styrke. Kampvilje.

Jeg kjemper en daglig kamp hver dag. En kamp mot sykdommen. En kamp for bli frisk. Den er mulig vinne, bare jeg hele tiden fortsetter kjempe. Jeg gir meg ikke. Jeg gir ikke opp. Jeg kan ikke gi opp n. Jeg vet jeg klarer bedre enn dette. Jeg vet jeg klarer mer enn jeg innerst inne selv tror. Jeg m bare begynne en plass, noe som er veldig vanskelig. Jeg prver se p motivasjonslista hele tiden, noe som holder motet mitt litt mer oppe. Det fles godt, og bare det ha bestemt seg for bli frisk, er en god flelse. Jeg gleder meg til kjenne p den friheten som jeg fr som frisk. Jeg gleder meg til puste.


// weheartit.com

Not a word, can describe the feelings anymore.

Det finnes ikke ord for hvor mye jeg savner vre frisk. Flere ganger har jeg prvd, men tankene og alle slags sprsml surrer bare rundt i hodet i sitt eget kaos. Noe jeg virkelig savner, er spise god mat sammen med familien. Spise god mat som taco, pizza, eller annen mat p en fin fredags eller lrdagskveld med en god film, og bare ha kvalitetstid sammen med dem. Da vil jeg ikke ligge i sengen med morgenkpen p, kvalm, svimmel, kaldsvett og med magesmerter. Det samme med trening ogs. Jeg savner laget, jeg savner de gye treningene, alt den morroa vi hadde. Jeg savner alt ved det. Alt.

Hadde det bare vrt s enkelt, hadde kanskje ikke ting vrt slik som de er n. Hadde det bare vrt s enkelt...

Nr jeg tenker p alt jeg savner, fles det som om det ikke vil ta noen ende. Jeg kunne lagt i sengen min og sett opp i taket, og bare tenkt i flere timer. Det er det som er livet mitt n. Selv om jeg vet jeg kommer til bli sterkere etter at jeg har klart komme meg opp p bena igjen, trenger jeg all styrke og motivasjon n ogs. Jeg trenger den til bli frisk igjen, og jeg trenger den til holde ut. Jeg trenger den for kunne fortsette kjempe, selv under stor motstand og vanskeligheter. Den styrken m jeg prve finne n. Jeg m lete etter den, ta den til meg, og bruke den mot sykdommen. Da skal jeg vise at jeg er sterkere. Seier.

Jeg savner kunne sette andre ting i livet mitt i frste rekke. Prioritere det frst, fr alt annet. Jeg savner kunne spise god mat uten bekymre meg eller tenke s mye over kaloriinnholdet og mengde med mat, og det er virkelig vondt tenke p det nr jeg frst har tanken surrende i hode. Hvorfor er det s mye som stopper meg? Som holder meg tilbake? Hvorfor er det s utrolig vanskelig, bare prve spise? Hvorfor? Jeg spr meg selv. Flere ganger, gang p gang uten f noe svar. Jeg kjenner en liten glede inni meg som sprudler og som gjr at det kribler i magen nr jeg plutselig vil prve spise litt igjen. Men, igjen; Nei.

Alt stopper meg. Anoreksien stopper meg. Sykdommen stopper meg. Jeg er ikke sterk nok, modig nok til bryte gjennom anoreksien. Jeg er ikke modig nok til se sykdommen inn i ynene, og se frykten. Ikke enda. Men den dagen tror jeg kommer. Jeg tror jeg plutselig vil kjenne p den styrken som holder til akuratt det, og jeg tror jeg vil kunne mestre det ogs. Men, det krever mye fra meg, og jeg m bare fortsette kjempe. Jeg m tenke p den gaven jeg fr etter jeg har klart vinne over sykdommen. Jeg fr livet i gave, og jeg fr friheten med livet tilbake. Jeg fr kjenne hjertet banke skikkelig. Jeg fr puste igjen.

Det finnes ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til virkelig leve igjen. Kunne leve etter drmmene mine, og leve et helt normalt liv slik alle andre ungdommer og jenter p min alder gjr. Kunne kjenne og fle p det livet der ute. Kunne trene med god porsjon med overskudd og energi, kunne spille kamper igjen, kunne vre med p ferier og dra langt bort og oppleve mye nytt og spennende, kunne dra p shopping og ha energi til det og styrke i bena som holder meg oppe i flere timer, kunne dra i familiebesk og kose meg med masse god mat sammen med andre uten at jeg bekymrer meg for mye, kunne leve og puste normalt.

Det vil kunne bli lettere g. Ta skritt for skritt. Jeg vil kunne kjenne og fle p energi og krefter, og jeg vil ikke lenger g rundt lure p hvorfor og hvordan jeg klarer st oppreist. Selv om det vil ta meg lang tid, og selv om veien er lang g, s vet jeg at det er bare noe jeg m akseptere. Mange har klart kjempe seg gjennom sykdommen, mange har vunnet over anoreksien, og en dag, skal jeg stolt si med hnda p hjerte at; jeg har gjort det samme. Den dagen kommer til meg ogs. Det er jeg sikker p. Derfor skal jeg fortsette kjempe videre, og ikke la sykdommen knekke meg eller vinne over meg. Det kan jeg bare ikke.

Livet lever du bare en gang, s tenk p det, dere. Gjr alltid det beste utav den situasjonen dere er i.

Breathe in, breathe out. Repeat.

Kroppen kjennes vond. Jeg vet ikke p hvilken mte sykdommen har skadet og delagt kroppen min, men forandringer har jeg selv sett. Jeg har mistet litt av hret mitt, det er blitt mye mer slitt og mye mer tynnere enn det var fr. Jeg er redd for hva som blir det neste, men jeg vet ogs at immunforsvaret mitt er mye drligere enn det var fr ogs. Konsekvensene og alt det som sykdommen brer med seg forstod jeg bare ikke i begynnelsen da det hele startet, og det er noe jeg kjenner jeg blir frustrert av tenke p. Hadde jeg bare visst hva konsekvensene var, s hadde kanskje ting vrt annerledes. Det tror jeg p.

Listen over det negative med spiseforstyrrelsen er uendelig lang. Egentlig s er det en motivasjon nr jeg ser p den listen over det negative, for da vet jeg jo at jeg kommer til f det s mye bedre som frisk. Jeg p prve fortsette med se p det som positivt, og aldri gi opp. For det skal jeg ikke. Selv om jeg vet det kommer til bli en tff kamp, s vet jeg at det kommer til g bra til slutt. Da er jeg ikke s opptatt av skjule kroppen min med store klr lenger, og jeg vil kanskje ha god selvtillit etter at jeg har klart komme meg gjennom sykdommen. Det ser jeg virkelig fram til, og bare det er en stor motivasjon for meg.

Selv om det kanskje frister ta skrittene tilbake ved stor motstand, s vet jeg at det ikke blir riktig. Det blir bare feil. Det er ikke slik det skal vre. Nr jeg frst er p god vei, kan jeg jo ikke g tilbake og falle tilbake til der jeg en gang var. Da m jeg jo slite meg ut igjen med de samme tffe kampene som jeg har kjempet og vunnet for ha tatt framskritt. Skritt i riktig retning. For hvert skritt jeg klarer ta, m jeg se det p som en seier. For det er jo egentlig det som er. En seier. For hvert skritt jeg tar, skal jeg prve vre glad og stolt p mine vegne. Jeg m ta ett skritt om gangen, i mitt eget tempo. P den mten vinner jeg.


// weheartit.com

I'm strong enough.

Det er lange dager p skolen, og jeg merker det har vrt litt vanskelig komme tilbake til hverdagen igjen. Jeg prver spise noe hver dag, og jeg er litt stolt over meg selv for at jeg fortsetter kjempe selv nr jeg mter p en del nedturer og utfordringer p veien. Det er en styrke jeg har innerst inne, som jeg m bruke p bli frisk igjen og komme tilbake til det normale igjen. Middagsmltidet klarer jeg bare ikke, og det er s utrolig vanskelig. Det var utrolig godt f snakket med psykolog igjen etter en lang og vanskelig sommerferie, s det var definitivt en stor lettelse for meg. Jeg har en del samtaler foran meg n.

Jeg syns det er vanskelig konsentrere meg om det jeg skal. Heldigvis har jeg en kjempe god vennine som sttter meg og som holder motet mitt oppe, og s lenge jeg klarer holde ut, blir kanskje ting litt bedre ogs. Jeg gir ikke opp enda med skolen, selv om jeg kanskje br ta meg fri for fokusere bedre p bli frisk igjen og ta imot den hjelpen jeg trenger for klare det. Jeg kommer til bli en del borte fra timene og slikt, men jeg tror jeg skal klare det om jeg bare fr p plass de sm bitene som mangler n. Mltidene er fremdeles utrolig vanskelig gjennomfre og fullfre, noe som gjr det ekstra utfordrende.

Jeg prver vre bevisst, og jeg prver vre sterk og kjemper. Jeg har s inderlig lyst til klare fullfre skolen. Jeg har s lyst til n langt i livet, og jeg har s lyst til bli frisk igjen. Fort. Noe jeg innser, og noe jeg prver godta og akseptere, er at tiden kommer til g sakte. Det er en sykdom der man m jobbe mye med kroppen og seg selv, og det tar virkelig lang tid. Det er veldig forskjellig fra person til person og p hvor lang tid det tar, men jeg innser, og jeg prver akseptere tiden. At det gr sakte. Det er jo noe som er vanskelig godta nr jeg virkelig vil at tiden skal g fortere og at anoreksien skal forsvinne.

Det gr opp og ned hele tiden. Jeg kjenner jeg gruer meg til alle prvene, prosjektene og alt det tunge p skolen, og jeg ser ikke noe bra resultat fra den ukonsentrerte og umotiverte jenta som ikke har noe spesiell energi til gjre en innsats? Jeg velger g p skolen selv nr jeg er syk fordi jeg tror p en forandring. Jeg vil prve fullfre, og jeg vil prve bli frisk igjen. Jeg m bare ta sm skritt om gangen, og jeg m bare prve gjre mitt beste. Bedre kan jeg bare ikke gjre. Kanskje det blir litt lettere ogs etter hvert? Kanskje ting faller p plass, og kanskje jeg klarer fullfre alle mltidene snart? Hvem vet.

Jeg vil bare si tusen tusen takk til dere fantastiske og herlige leserene mine! Dere hjelper meg med holde motet oppe, og dere gjr hverdagen flere hakk bedre. Tusen tusen takk!


// weheartit.com

Det kjennes vondt..

Av og til fles det vanskelig puste. Vanskelig ta ett nytt skritt etter det frste, og holde balansen. I dag har jeg hatt skikkelige magesmerter som har gjort det vanskelig for meg g, og jeg kjenner p kroppen at det virkelig ikke er en bra dag i dag. Tankene surrer rundt i sitt eget kaos, og det stopper aldri. De surrer rundt og rundt og lager totalt kaos i hodet. Selv bare jeg gr meg en liten tur ut, kjenner jeg smertene. Tankene trenger seg gjennom, og de fortsetter lage kaos. Tankekjr. Kostholdslisten som jeg egentlig skal og pleier flge har heller ikke blitt fullfrt, s jeg regner med det blir enda mer kaos i hodet etter det.

Nr jeg prver glemme smerten, og gjemme den litt bort, kjenner jeg innerst inne den styrken jeg har. Smerter i magen stopper vel ikke meg i ta noen skritt? F litt frisk luft? Se og oppleve litt andre ting? Nei. Det er da jeg bruker styrken jeg har, tenker og prver fokusere positivt, og jeg fortsetter kjempe. Jeg vet at selv smerter klarer jeg komme over. Jeg klarer mer enn jeg tror, s derfor m jeg bli flinkere til ikke gi opp og ikke gi sykdommen mer kontroll. Jeg kan ikke gi den mer kontroll enn den faktisk har fra fr av. Det er jeg som burde hatt den kontrollen som sykdommen har over livet mitt, og jeg m vinne den.

Jeg m vinne den tilbake, og ta tilbake den kontrollen som sykdommen har n. Jeg vet hvor godt det blir for meg i livet som frisk, s hvorfor skal jeg bruke tid p dette? Ja, hvorfor? Det er virkelig et godt sprsml, og hadde det vrt s enkelt bli frisk igjen ? hadde det vrt s enkelt, s hadde nok mange klart bli frisk igjen p kort tid. Det krever s utrolig mye fra en selv, og det er nok derfor det tar s lang tid for veldig mange. Det er kanskje lett for andre si at det bare er " gjre snn og snn", men da kan de umulig vrt der selv og opplevd det samme. Sykdommen er virkelig sterk, og det tar veldig lang tid.

Av og til lurer jeg litt p hvor jeg fr energien min fra. Hvordan jeg klarer g, sprudle, smile og le. Jeg har mistet telling p hvor mange som har spurt meg om sprsmlet, og jeg kan virkelig ikke finne et godt svar. Ikke et svar som er godt nok, og som fles riktig. Jeg vet virkelig ikke hvor jeg fr energien min fra, men jeg vet at jeg er sterk. Jeg klarer mer enn jeg selv tror, og jeg tror de fleste opplever det samme som meg. Vi er kanskje litt usikker p oss selv, og da tr man kanskje ikke strekke grensene ut litt lenger. Jeg har tatt motet til meg, og jeg vet jeg kan klare alt jeg vil. Jeg kan n langt bare ved vre meg selv.

Jeg kan n langt ved vre meg selv og ved kjempe videre og ikke gi opp, og det er p den mten jeg skal klare bli frisk igjen. Det er det mnsteret. Det er det mnsteret jeg prver flge videre, selv om det har sine utfordringer og hindringer i seg. Det er bde vondt, tft og vanskelig, men jeg tror jeg klarer komme meg styrket gjennom sykdommen. Slik m jeg bare fortsette. Jeg m ha troen p meg selv.

It's not so easy.

Jeg kjenner sykdommen river i meg. Den drar meg i to forskjellige retninger, mens jeg m hele tiden prve kjempe imot. Prve g den rette veien, og ta de rette valgene. De som fles rett for meg ta. Anoreksien vil meg bare vondt, og den hater meg bare mer og mer hver gang jeg prver spise noe eller nr jeg prver ke kaloriinnholdet. Jeg kjenner det godt p kroppen. Svimmelhet, kvalme, hodepine og smerter. Det gjr vondt, og utfordringen blir fortsette kjempe imot selv nr den er p sitt verste. Jeg hater det virkelig, og jeg kunne s inderlig nske at jeg klarte snu p kort tid. Bli frisk igjen. Leve livet.

Enkelte dager er verre enn andre. Jeg har dager der jeg ikke orker gjre noe som helst, dager der jeg kjenner kroppen er mer sliten enn andre dager, dager der jeg ikke klarer spise noe som helst, og dager der sykdommen er sterkere enn andre dager. Heldigvis opplever jeg en del gode dager ogs. Dager der jeg klarer vre ute, dager der jeg klarer le, smile, tenke positivt, se framover og leve litt fritt uten at den skal styre og bestemme s mye av det jeg gjr. Det er de dagene jeg fler meg mest fri. Jeg fler meg mest frisk, selv om jeg innerst inne vet at jeg ikke er det. Jeg vet at det tar lang tid. Det krever mye.

Det krever mye mot. Mye styrke. Kampvilje. Motivasjon. Jeg vet ikke om jeg har nok motivasjon til klare snu og klare bli frisk igjen akuratt n, men jeg er sikker p at jeg kommer til f flere doser med motivasjon nr jeg klarer komme meg lengre oppover og helt til jeg ser mlstreken. Det endelige, store og mulige mlet som er bli frisk igjen. For det er det jeg drmmer om. bli frisk igjen, og komme tilbake til en mye bedre og lettere hverdag. Alt blir s mye enklere da. I hvert fall tror jeg det vil bli mye bedre enn det er n, noe jeg nesten er helt sikker p. Det kommer jeg til merke nr jeg kommer til drmmeland.

Jeg kommer til kjenne p den styrken jeg har innerst inne, nr jeg ser mlet. Mlstreken, nre og kjre som heier meg fram til mlet og som gir meg et lite dytt i ryggen for at jeg skal klare det. Fantastiske mennesker som gir meg en hjelpendes hnd slik at jeg klarer det siste stykket som gjennstr. Da vil jeg i hvert fall ikke gi opp eller la sykdommen vinne over meg, nr jeg ser tilbake p hva jeg har klart. Jeg tror ikke jeg skal fokusere s mye p sykdommen og det som ligger bak, men se framover. Forover. Jeg skal ikke bakover likevel, s det er framover jeg m se mest til. Det er den veien jeg skal og vil g.

Veien til bli frisk igjen fra sykdommen og spiseforstyrrelsen, kan sees p veldig forskjellig og p veldig mange mter. Jeg ser p den mest som lre g igjen. Bare jeg klarer fullfre mltidene hver dag, og bare jeg klarer spise regelmessig og ha energi og overskudd til trening for holde en stabil vekt, m jeg fokusere p andre ting ogs. Jeg m trene opp kroppen min igjen, fortsette g p kontroller etc. Det er nok ikke det verste, og det skal jeg nok klare fint. Det er bare mltidene og alt det som har en sammenheng med kostholdet som er verst og som er de strste utfordringene, men de er til for lses.

Det er alle problemer og utfordringer. De er til for lses, s jeg skal klare det.


// weheartit.com

I just want to fly. Be free. Be free in my own wonderful world.

Jeg har selv sett konsekvensene som sykdommen kommer med, og det er bde vondt og vanskelig akseptere. Lite visste jeg fra fr, s mye har kommet som et sjokk for meg. Jeg fler stadig det er noe jeg lrer og finner ut av, og det er mye som er nytt for meg. Jeg tror og er nesten helt sikker p at ting hadde vrt mye vanskeligere hvis jeg ikke hadde hatt verdens beste mennesker rundt meg, slik som jeg har n. Det betyr s utrolig mye for meg, og det er s godt vite at jeg kjenner slike fantastiske mennesker. Jeg kan nesten ikke forestille meg livet uten dem, og det er s rart tenke p. Det er helt uvirkelig tenke p.

Jeg har en fantastisk familie og fantastiske venner som alltid stiller opp for meg. Jeg har verdens beste mamma som alltid klarer f meg i godt humr igjen etter at jeg har vrt i drlig humr og nr dagen har vrt drlig, og det er s godt ha akuratt henne. Hun fr meg til le, smile, og humret forandrer seg plutselig til noe godt, og stemningen er s mye bedre da. Det skal virkelig ikke mye til, og bare det ha slike mennesker som hjelper meg s mye som de gjr, er jeg utrolig takknemlig for. Etter at jeg ble syk, har jeg blitt flinkere til fortelle dem hvor glad jeg er i dem og hvor mye de betyr for meg. Det er fantastisk.

Jeg tenker ofte p alt jeg savner. Jeg savner kunne g ut sammen med jentene p caf eller spise ute sammen med familien, jeg savner masse god mat, og jeg savner virkelig den tryggheten jeg hadde i kroppen fr. Det er s vondt g rundt kjenne p den uroen hele tiden. Jeg klarer ikke vre rolig nr jeg vet jeg har spist eller nr jeg har ftt kalorier i meg. Ikke en eneste kalori, er positivt for anoreksien. Ikke en eneste en, er akseptabelt for spiseforstyrrelsen. Da er det vonde sekunder, minutter, timer og dager etter at kroppen har ftt litt nring, og den tiden er helt grusom. Den er som verst. Helt forferdelig.

Jeg prver hre og lytte etter fornuften. Jeg prver s godt jeg kan kjempe, men av og til fler jeg bare at jeg ikke kommer meg framover. Det er ingen god flelse, og jeg kjenner det gjr vondt i kroppen. Jeg kjenner det gjr vondt i alle kroppsdeler, og det er virkelig noe som er tungt komme seg gjennom. Den uutholdelige kvalmen som konstant og hele tiden er tilstede er s forferdelig g rundt kjenne p. Ord finnes ikke lenger. Ord som kan beskrive hvor utrolig lei jeg er kjenne p den kvalmen. De sjeldne minuttene, timene og dagene jeg ikke kjenner noe som helst kvalme, er nesten litt rar for meg. Unormalt.

Selv om kvalmestillende hjelper litt mot kvalmen nr jeg skal fullfre mltidene, s er det tungt uansett. Da er det ikke kvalmen som er verst, men spiseforstyrrelsen i seg selv. Flere tusen tanker surrer gjennom hodet, alt fra tanker om vekt, kroppen, utseende, selvtillit, mat og kalorier. Jeg kunne virkelig nske at jeg hadde gjort noe annerledes om jeg bare kunne skru tilbake tilden, og da hadde jeg kanskje ikke hatt sykdommen hengende etter meg. Da hadde jeg kanskje sluppet kvalmen, hodepinen, den ubehagelige svimmelheten, frykten, alle de bekymringene, testene, legebeskene, blodprvene, tankene etc.

Livet som frisk er s utrolig mye bedre. Friheten. Jeg kan ikke si mer ord hvor mye jeg gleder meg til kjenne p den flelsen av vre fri og frisk igjen. Kunne spise god mat og bare kose meg. Kose meg sammen med andre, uten at alle de bekymringene skal dukke opp og komme fram for delegge s mye. Kunne kjenne at det er lettere puste, lettere g og ta skrittene framover, kunne tle mer og holde ut lenger enn det jeg klarer n, og kunne kjenne meg mer fri fra smerter. Kunne fle at jeg lever, og ikke bare eksisterer. Kunne leve i min egen fantastiske verden som jeg selv nsker, uten sykdommen.


// weheartit.com

When I'm free, I feel I can breath. When I breath, I feel me alive.

Av og til fler jeg at jeg stopper opp. At verden str helt stille. At jeg ikke kommer meg noen vei. Hodet er stappet fullt med tanker som surrer rundt til tusen og lager totalt kaos og tankekjr, og det verste er ambivalensen. "Skal, skal ikke?" "M, m ikke?" "Vil, vil ikke?" "Tr, tr ikke?" "Br, br ikke?". S vanskelig ta de valgene jeg mter p. S vanskelig vite hva som er rett og hva som frer den rette veien. Jeg er veldig opptatt av at det skal g den rette veien og at det skal g framover. Opptatt av at det skal g den rette veien, slik at jeg blir mer trygg p meg selv og slik at jeg blir litt mer selvsikker enn jeg er.

Jeg vet ikke hvem jeg lenger er uten spiseforstyrrelsen. Det er noe som er skummelt tenke p, for anoreksien har tatt s stor plass og del av livet mitt. Den har tatt s uendelig mye i fra meg, som jeg m kjempe med nebb og klr for f tilbake. For ta alt det gode tilbake. Det er virkelig tft kjenne det p kroppen, og jeg har hatt en del dager n i sommerferien der jeg ikke har orket noe spesielt. De vonde dagene er som verst. De dagene der jeg er helt blek og hvit i annsiktet, der jeg ligger fryser selv ved varmegrader med morgenkpen p og hret surret opp i en dott p hodet. De dagene er vonde.

De dagene der formen er drlig, prver jeg likevel holde motet oppe. Jeg prver tenke positivt selv om det er en stor utfordring i seg selv, og jeg prver gjre det beste utav den situasjonen som jeg er i. Jeg prver, og jeg gir ikke opp. Jeg har blitt flinkere p fortsette prve selv nr jeg ikke tror at jeg kommer til klare s mye mer enn det jeg har klart fra fr av, men sannheten er at man alltid klarer mer enn man tror og selv tenker. Man m bare utfordre og finne utav det selv. Finne egen vei. Oppdage nye lsninger. Bare jeg hadde klart alle mltidene like bra som jeg gjorde i starten, hadde ting kanskje vrt annerledes.

Jeg prver fokusere mer p livet som frisk. Selv om veien er lang g, og selv om sykdommen er tff kjempe imot, s vet jeg at det er mulig bli frisk igjen. Bare tanken p det, fr meg til senke skuldrene og puste litt lettere. Jeg vet ikke en gang hvem jeg kommer til bli som frisk, noe som er veldig skremmende tenke p. Jeg vet ikke hvem jeg er, uten sykdommen. Jeg vet ikke hvordan ting kommer til bli, hvordan livet forandrer seg, eller hvordan andre kommer til se p meg. Jeg vet ingenting om det friske livet som str venter p meg en gang i framtiden, og jeg vet aldri nr jeg klarer komme til ml.

Jeg prver tenke p alt det positive og gode jeg fr oppleve som frisk. Jeg klarer konsentrere meg bedre p skolen da, jeg klarer fullfre og mestre mer, jeg slipper den uutholdelige kvalmen, hodepinen, svimmelheten og alt det vonde som skremmer meg. Det m vre helt fantastisk vre frisk, og jeg savner det livet bare mer og mer n. Jeg vil s inderlig tilbake. Jeg vil s gjerne bli frisk igjen, men p en annen mte s er sykdommen s utrolig sterk. S sterk motstand. Sterk nok til holde meg tilbake. Det er n det gjelder. Det er n jeg m vise og bruke den indre styrken jeg har. Den styrken jeg har innerst inne.

Det krever mot. Det krever bde mot og styrke til komme seg videre gjennom sykdommen, og jeg m ta fram det motet jeg har. Mitt indre mot. Det blir tft nr jeg kommer til de vanskelige avgjrelsene og valgene jeg m ta, jeg m ha mot til trre mer, mot til g mine egne veier i livet og mot til kjempe mot noe som virker skremmende og vondt. Jeg m vise at jeg er sterk nok til vinne, og jeg m samle opp all motivasjon og styrke som jeg bare kan. Det er det jeg m gjre n. Prve fokusere, og se framover. Se framover mot mlene mine. Drmmene. Framtiden og livet som frisk venter p meg. Jeg m bare vinne.

Uvirkelig. S vanskelig forst.

Av og til fles alt s uvirkelig. Jeg kan g rundt fle meg fri og ha andre tanker enn tanker p sykdommen og alt det vonde den brer med seg, og det fles veldig godt. Det gir en veldig god flelse, og det er virkelig noe jeg prver nyte s lenge det varer. Men, det som gjr s uendelig vondt hver gang, er nr jeg innser virkeligheten. Nr jeg innser og ser den syke meg, og nr jeg oppdager det ekstra godt med mine egne yne. Jeg fler slag p slag mot annsiktet, og noen ganger kunne jeg bare nske at alt dette var en vond drm om natten. Et mareritt. Et mareritt jeg bare plutselig vil vkne opp fra en dag.

Jeg ser det selv nr jeg ser i speilet. Jeg vet konsekvensene og hva sykdommen brer med seg, og jeg fler jeg forstr godt hva det handler om. Men, likevel er det s vanskelig forst. S vanskelig godta. Det finnes ikke lenger ord p hvor lei jeg er beske sykehuset, oppleve nedturer og oppleve flelsen av skuffe og gjre noen sint og lei seg. Jeg fler det gr sakte framover nr det i det hele tatt skjer noe som helst framgang, og jeg fler nesten litt tidspress. Mange forstr ikke i det hele tatt, selv om de tror at de gjr det. Men, aldri tro og tenk at det er lett komme seg ut fra en sykdom. Det tar tid. Det gjr det alltid.

Jeg husker godt de frste reaksjonene til de nrmeste rundt meg. Foreldrene mine var mest sint og frustrert, men jeg forstod det veldig godt p samme mte som jeg selv var sint og frustrert. Det var mye krangling, og jeg var sikker p at det alltid ble en del diskusjoner nr jeg var hjemme. Det gjorde meg bare mer og mer sliten, og det skjer enda. Vi krangler, men ting har endret seg p helt forskjellige mter. Noe som er positivt, er at jeg har ftt ett mye mer tettere forhold til dem. Selv om de kan vre sinte og frustrerte, s betyr det bare at de er redd og bekymret. Jeg tror ikke jeg ville reagert p en annen mte.

Jeg vet at sykdommen er vanskelig forst seg p. Se hele bilde. Hele pusslespillet med alle pusslebitene. Jeg husker veldig godt at mange nre var veldig forsiktig med sprre om forskjellige sprsml selv om de kanskje lurte p veldig mye. Det var vel ganske tydelig ogs. Jeg trengte ikke si s veldig mye. Jeg viste det ved at jeg ikke spiste under familiebesk, bursdager, jeg ble tynnere og blekere i huden, og det var p denne mten det ble mer synlig. Mer synlig enn det var i begynnelsen. Da klarte jeg skjule det kanskje litt mer og litt bedre, men etter hvert har jeg blitt flinkere til vre mer pen om det.

Egentlig s ser jeg p det som noe positivt. Jeg er ikke redd lenger for snakke om det eller vre pen om det, og jeg svarer s godt jeg kan p de sprsmlene som mtte dukke opp og komme fram. Jeg har hatt flere koselige samtaler sammen med mange i familien min, bde tanter, kusiner og onkler, og det har vrt utrolig godt snakket ut om det. Da har jeg senket skuldrene, og pustet dypt. Det har vrt en stor lettelse, egentlig. Selv om noen sprsml har vrt vanskelig og nesten umulig svare p, s er det noen sprsml som er vonde f ogs. Det samme med kommentarer. Ikke alle klarer tenke seg om frst.

Jeg husker veldig godt de frste reaksjonene. At det var veldig forskjellige reaksjoner. De lurte p hvorfor og hvordan, og det var selv sprsml som jeg lurte p. Jeg hadde ingen gode svar komme med, men n i ettertid vet jeg hva jeg skal svare neste gang noen spr. Jeg er virkelig takknemlig for hvordan foreldrene mine har stilt opp for meg og stttet meg, og de gjr virkelig alt for at jeg skal ha det best mulig, og de gjr alt for at jeg skal spise igjen. Jeg har vrt mer pen og jeg snakker mer med dem n, og jeg har virkelig verdens beste foreldre. Det er s godt ha dem ved siden av meg nr jeg er i denne situasjonen.

Ikke nok med det, s har jeg verdens beste venner. Jeg fr god sttte fra dem, og jeg har verdens beste jenter. De sttter meg og stiller opp nr det er noe, og jeg er virkelig takknemlig for at jeg har de jeg har. De spr meg om jeg vil vre med p jentekvelder, om jeg vil vre med ut og finne p noe eller om vi skal mtes. Uten dem, og uten de fantastiske menneske jeg har i livet mitt og ved siden av meg akuratt n, s hadde ting vrt uten tvil vanskeligere. Da hadde jeg flt meg mer alene og mer ensom, og jeg hadde kanskje ikke flt meg s viktig? S verdifull? At jeg betyr noe for noen? Det betyr alt for meg ha alle.

To find ourselves, we must first lose ourselves.

Morgenkpen er kommet p, hret surret opp i en dott p hodet. Flere tusen tanker surrer gjennom hodet mitt p samme tid, og det gjr meg bare sliten og forvirret. Ord finnes ikke lenger som kan beskrive hvor mye jeg vil bli frisk og bare leve livet slik som jeg selv nsker, og for ikke snakke om leve etter drmmene og mlene mine. De jeg har satt meg i framtiden. Selv nr det ikke fles plass til mer tanker, s presses de inn i hodet. Det er vel kanskje ikke rart jeg har hatt snn hodepine de siste minuttene og timene, og jeg kjenner det enda gjr vondt. Det er bare helt kaos. Et tankekjr. De surrer rundt hele tiden.

Jeg lurer p hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Hvem er jeg n? "Anorektikeren?" "Hun med spiseforstyrrelser?" "Hun som er syk?". Jeg vet virkelig ikke. Jeg vet ikke hvordan andre ser p meg, men det er noe som gjr meg bare mer og mer forvirret. Mer og mer forvirret enn jeg er fra fr. Samtidig som det virker enkelt for andre tenke seg bli frisk fra sykdommen som jeg har, s er det veldig vanskelig. S vanskelig at det av og til fles litt umulig. Heldigvis har jeg venner som har vrt helt fantastisk sterk som har klart bekjempe sykdommen og kommet seg opp p bena igjen, og en dag skal jeg ogs det.

Det er nok ikke bare de rundt meg som ser fram til den tiden jeg klarer bli frisk, jeg gjr det jeg ogs. N m jeg bare kjempe meg oppover, ta ett skritt om gangen, og g i mitt eget tempo. Jeg gleder meg og ser veldig fram til kunne spise god mat sammen med familien, spise sammen med jentene p caf, ha mer energi og krefter til trening og andre aktiviteter, kunne g ute blant andre uten bekymre meg s mye, og ikke minst s gleder jeg meg til de positive kommentarene fra andre. Det er i hvert fall typisk at jeg fr positive kommentarer hvis jeg har klart mestre noe eller f til noe, og jeg tror mange blir glad og stolt.

Nr jeg blir frisk, drmmer jeg om gjre s utrolig mye. Selvflgelig er jeg veldig opptatt av ikke ta noe som helst seier p forskudd, for jeg vet hvor tff kamp dette er. Denne kampen jeg kjemper til daglig, s hardt jeg bare klarer. Noen dager klarer jeg bare ikke kjempe. Noen dager klarer jeg bare ikke vinne over den motstanden og alle de utfordringene sykdommen kommer med. Jeg gleder meg virkelig til st oppreist p begge bena, frisk, fri og sterkere enn noen gang. Det blir s godt kjenne p den flelsen av vre fri fra sykdom og alt det vonde sykdommen kommer med. Alt det positive. Jeg kommer da tilbake.

Tilbake til meg selv. Det er da jeg finner ut hvem jeg er. Hvem jeg har blitt etter denne vanskelige tiden. Det er helt klart noe jeg ser fram til, selv om jeg tror det vil vre litt uvant og litt skummelt i begynnelsen. Kanskje noe vil vre med meg resten av livet, men det viktigste og det beste er at det kommer til bli bedre. Mye bedre enn det er n. Bare tanken p at jeg slipper ta s ofte blodprver, spryter, tester, EKG etc, er en herlig tanke, og det fr meg til smile. Jeg er s utrolig lei av det n. S utrolig lei at jeg nesten ikke finner ord for det. Den dagen jeg blir frisk igjen, skal jeg virkelig st sterkere enn noensinne.

Jeg skal enelig f oppleve frihet igjen, og leve etter drmmene og mlene mine. G skritt for skritt opp mot framtiden og det jeg s inderlig og s sterkt drmmer om. Hjelpe andre. Bare tanken p alt jeg ser fram til og gleder meg til gjr meg glad, og jeg kjenner jeg vil mer og mer tilbake til det friske livet. Livet der ute. Det m vre fantastisk kunne slippe alle slags mulige bekymringer, tankekjr og tankekaos, kvalme, svimmelhet, hodepine, smerter i hele kroppen, nedturer og drlige dager. Selvflgelig, jeg kommer nok ikke unna nedturer og drlige dager som frer med seg problemer, men jeg vil vre sterk nok til takle.

Ting tar bare tid. En dag, skal jeg st oppreist p begge bena. Frisk. Fri. Fri fra sykdommen.


// weheartit.com


See me. See me as who I am, not what you think.

Tankene surrer rundt i hodet. S uendelig mange tanker. Jeg vet ikke hvordan andre ser p meg. Om det er positivt eller negativt. Hva tenker dem p nr de ser meg? Hva ser de frst? Hva oppdager de frst? Hva fokuserer de p? Er det den tynne kroppen, annsiktet eller p det syke? Jeg vet virkelig ikke. Jeg tror det er veldig forskjellig fra person til person, men jeg prver alltid gjre det beste utav det. Jeg vil ikke bli sett p som syk, s jeg prver jo da unng det. I det siste har jeg fokusert mer p se p den friske meg og ikke den syke, og det har ftt meg til tenke ogs. Tenke nye tanker. Andre tanker. Forskjellige.

Jeg kunne nske jeg kunne godta meg selv for den jeg er, og at jeg ikke var s opptatt av kropp, vekt, utseende, mat og kalorier. Hadde hele meg bare vrt enda flinkere p samarbeide, s hadde kanskje ting vrt annerledes n. Fremdeles er det en del av meg som holder meg tilbake til sykdommen og tr ikke tanken p bli frisk igjen. Det fles litt skummelt. Litt skremmende. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til vre, eller hvordan hverdagen kommer til bli. Det er n jeg m finne min egen vei, finne riktig retning og trre ta motet til meg og ta de utfordringene og kampene som jeg vil mte p videre p veien.

Det kreves mot for kjempe imot sykdommen og det fortsette g framover selv under sterk og stor motstand. Jeg tror jeg har mot nok. Jeg tror og hper jeg er sterk nok. Det fles s enkelt bare flge etter i den feile retning. Den feile veien. Det fles minst vondt flge etter anoreksien og hre p det den sier, samtidig s vet jeg at det er det som frer meg til der jeg helst ikke vil vre. Det er en sykdom jeg virkelig ikke unner noen som helst person, og det er ikke bare bare reise seg opp p bena igjen etter en lang periode med sykdommen hengende etter seg. Noen ser p det som lre g igjen etter stygt fall.

P veien videre kommer jeg til mte p oppturer, nedturer, gode dager, drlige dager, problemer og utfordringer. Jeg gruer meg, og jeg kjenner jeg har en klump i magen nr jeg tenker p det. Hver gang, dukker den vonde klumpen i magen opp. Hver gang dukker den opp nr jeg tenker p det. Det gjr vondt, og jeg kjenner det gjr vondt i hele kroppen. Det krever s utrolig mye. S ufattelig mye. Jeg merker det er vanskeligere finne de rette ordene n enn det var fr, og det skremmer meg. Jeg er s redd for at jeg ikke skal klare snakke ut om sykdommen lenger. Bare snn plutselig. Det vil jo bare gjre alt enda verre.

penhet er utrolig viktig, uansett hva problem eller sykdom det gjelder. Jeg er s utrolig glad og takknemlig for at jeg har s mange fantastiske mennesker rundt meg som sttter meg og som stiller opp, og uten dem, s hadde alt vrt enda verre. Enda verre enn det er fra fr av. Jeg fr meldinger, klemmer, en skulder grte p nr jeg m, og mange hjelpende hender. Det er s utrolig godt vite at jeg har s mange som heier p meg. S mange som heier meg fram til ml. Det store mlet. Mlet om bli frisk igjen. Jeg m bare begynne ett sted. Bestemme meg. Jeg m samle opp all styrke og krefter som jeg kan.


// weheartit.com

I en egen verden med sykdommen.

Jeg merker veldig godt at det er vanskeligere fullfre alle mltidene nr jeg er p farten hele tiden, og nr det bare er folk som stresser rundt meg. De siste dagene har vrt travle dager, men jeg har hatt det fint og mtt p bde fine opplevelser, oppturer og nedturer. Jeg fikk kommet meg litt bort og sett litt andre ting enn det jeg er vant til, s det er jeg veldig glad for. Det har vrt veldig godt for meg, og det var godt for kroppen. Dagene gr veldig opp og ned fortiden, og noen dager klarer jeg fullfre og flge etter kostholdslistene. Fremdeles er det vanskelig godta kaloriinnholdet og matinntaket, og det er vanskelig.

Jeg lurer p hvordan hsten kommer til bli. Tiden framover. Jeg vet ikke hva som kommer til mte meg eller hva anoreksien brer med seg av tffe dager og vonde perioder, men jeg m bare prve jobbe opp imot mlene mine. Jeg har et stort ml om bli frisk igjen til neste sommer, for denne sommeren har virkelig ikke vrt noe bra i det hele tatt. Jeg har hatt noen fine dager inni mellom de vonde og vanskelige dagene, men jeg har ogs hatt elendige dager der formen har vrt som verst, dager der jeg bare har lagt i sengen med morgenkpen rundt meg og hret surret opp i en dott p hodet. Slappe dager.

Jeg har prvd gjre det beste utav den situasjonen som jeg er i n, og jeg har prvd f tankene over p noe annet som er litt bedre ved bake, lage god mat, dra p shopping, fotografere, dra p stranden, og vrt ute sammen med andre nr jeg har vrt i god nok form til det. Det har virkelig vrt noen fine dager for meg, og godt har det ogs vrt. Godt komme seg litt bort fra tankene, og bare kjenne p det livet der ute. Det livet jeg en gang skal komme tilbake til. Jeg har ogs hatt noen lange gturer bde alene og sammen med andre, og bare pratet om alt og ingenting. Det har vrt utrolig godt for meg. Virkelig.

Nr det gjelder et valg jeg har tatt, s er det ett valg som jeg angrer p. Jeg skal g p skole n til hsten, men fler det ikke var det beste og det mest riktige valget. Jeg burde heller ha tatt ett frir, fokusert mer p bli frisk og ta imot all hjelp og sttte som jeg kan f, og jeg burde ha tatt det frst av alt. Men, som sagt, s kan jeg jo ogs endre p det. Jeg vet bare ikke. Jeg har s lyst til vre sterk, vise den styrken jeg har innerst inne, og at jeg faktisk klarer alt jeg vil bare jeg kjemper hardt for det. Jeg kan klare det, bare jeg kjemper og jobber meg oppover mot mlene og drmmene jeg har foran meg, og det er mulig.

Alt er mulig. Jeg kan bare ikke forestille meg hvordan det blir med lange skoledager, en ukonsentrert jente som kjemper daglig mot sykdom, fravr p grunn av legetimer og alt annet jeg gr p. Men, jeg har hrt noen har troen p meg, og at dette er noe jeg kan klare. Jeg skal prve fullfre skolen, og jeg skal prve gjre mitt beste. Jeg skal gi meg selv et forsk, og se hvordan det gr. Om det ikke gr s bra, skal jeg legge skole bort og tenke mer p bli frisk. Fokusere mer, og gjre mer med det. Det er det som er viktig n. Framtiden og alt det andre er der ute og venter p meg. Frst og fremst, er det viktig at jeg er frisk.

Helt frisk.

Sterk/Svak.

Spiseforstyrrelsen er s tosidig. S ambivalent. Jeg fler meg ikke lenger som et helt menneske, men et menneske med to forskjellige sider. Flere forskjellige. Sterk/svak. Frisk/syk. Flere ganger har jeg ftt kommentarer og sprsml som "Ser du ikke at du er tynn? Ser du ikke at skjelettet er synlig? Ser du ikke at skjelettet stikker ut? Ser du p deg som frisk eller syk?". Jeg forstr s godt at det dukker opp s uendelig mange sprsml rundt sykdommen, og det er ogs veldig mye jeg selv lurer p. S mye jeg ikke enda vet om sykdommen, selv om den har vrt en del av meg og en del av kroppen min i en god stund.

P en mte, ser jeg at jeg er tynn. Jeg klarer se at skjelettet stikker ut fra kroppen, men det er ikke noe moro. Ikke i det hele tatt. Det fr trene til renne, og det er da jeg faktisk innser at jeg er syk. At jeg er en av mange som sliter med samme sykdom. Det er p en mte det som minner meg p at jeg er syk. Det er det som gjr at jeg innser at jeg har anoreksien etter meg. Det er n av mange ting som minner meg p sykdommen, og det gjr vondt innerst inne. Jeg kjenner det ogs veldig godt p kroppen, bde psykisk og fysisk. Noe som ogs minner meg p sykdommen, er kommentarer p at jeg m spise mer. Det er verst.

Spesielt er det verst nr jeg har klart holde motet oppe og de dagene som har vrt gode. Som et lite pust i bakken, s delegges dagen fra noen sm kommentarer som srer. Som minner meg p at "du er syk, du". Det gjr like vondt hver gang, og jeg kjenner det s godt innerst inne. Det er da trene kommer, kranglingen begynner og de vonde flelsene dukker opp. Det er da trene fles nesten umulig stoppe, og det er da jeg fler meg s hpls. Jeg kan godt forst at det er vanskelig vite hva som skal gjres, og jeg hadde kanskje gjort ting p samme mte. Kanskje jeg hadde gjort ting annerledes. Det kan ingen vite.

P n side fler jeg meg sterk, p den andre siden fler jeg meg svak. Anoreksien fr meg til fle meg maktesls og som en taper, for den vil s gjerne vinne. Sykdommen. Den som delegger s utrolig mye. Jeg prver fokusere p den friske siden av meg, og ikke den syke. Jeg prver, men det er virkelig ikke lett nr den er som verst og nr sykdommen brer med seg s mye motstand og utfordringer. Det er virkelig ikke lett nr den brer med seg s mye vondt som den gjr, og det krever s utrolig mye. Det krever mye krefter og all styrke, s det er kanskje ikke s rart jeg blir s fort sliten. S fort sliten av s lite.

Det er vondt ikke vite hva folk tenker om meg. Jeg fler jeg m g med store klr for skjule kroppen, for jeg kjenner jeg virkelig er lei alle kommentarer n. Alle de kommentarene som srer s mye. Mye mer enn man egentlig kan tro og tenke seg. Jeg klarer bare ikke se p meg selv som tynn. Tynn nok. Hadde det ikke vrt s mye fokus p kropp, vekt, utseende, s hadde kanskje ting vrt annerledes n. Mye mer annerledes. Det er egentlig veldig skremmende nr jeg frst tenker over det, men jeg er veldig glad for at jeg prver og for at jeg aldri gir opp. For det er jeg bevisst p. Sykdommen skal ikke f lov til vinne.

Jeg m bare g i mitt eget tempo, og ta ett skritt om gangen. Det er p den mten jeg vil ta framskritt.





Tankekaos.

I det siste har jeg tenkt veldig mye p sykdommen og kjent p den belastningen som den er. Jeg har kjent det ekstra godt p kroppen, og det har p en mte gitt meg veldig mye tenke p. Anoreksien er helt klart en sykdom som jeg virkelig nsker komme meg ut og fri fra, og det er en sykdom som jeg ikke unner noen som helst. Ikke en gang min verste fiende. Den brer med seg s utrolig mye vondt, og nr man frst er i denne vonde sirkelen, er det virkelig ikke lett komme seg ut fra det. Det merker jeg veldig godt n i de spesielt vanskelige periodene og nedturene som jeg mter p, og det er n jeg virkelig vil tilbake.

Jeg vil bli frisk. Jeg vil kjenne p den ekte lykkerusen som gjr meg glad og som fr meg til smile, og jeg vil ikke ha denne anoreksidjevelen etter meg. Det er uten tvil en stor belastning p kroppen, og det delegger utrolig mye. Det finnes s uendelig mye negativt med sykdommen n, og etter hvert s har den listen bare blitt lengre og lengre. Det er noe jeg ser p som positivt. For jo lengre listen p det negative blir, jo lettere er det for meg kjenne p at det er noe jeg vil ut fra. Jeg fr motivasjon fra det, selv om det kanskje ikke er s synlig og selv om det ikke hres ut som det. Motivasjonen og kampviljen blir sterkere.

akseptere sykdommen, og godta at jeg har diagnosen har alltid vrt vanskelig og en ekstra utfordring, og enkelte ganger vil jeg bare ikke forst det. Enkelte dager vil jeg bare se p meg selv som frisk, prve legge sykdommen til side og bare nyte livet s godt jeg bare klarer. Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen som jeg er i, og jeg prver legge alt det vonde til side. Det er de dagene som er gode for meg, og jeg har det veldig bra de dagene jeg opplever slike dager. Jeg fler meg fri. Jeg fler meg friskere de dagene, og jeg fler jeg kan senke skuldrene og tenke p noe annet positivt enn det jeg pleier.

Det er ikke s enkelt, men jeg klarer det. Jeg m bare fokusere mer p den friske meg, og ikke den syke. Ikke den anorektiske. Jeg prver tenke p alt det vonde sykdommen brer med seg, og tenke p alt det positive og gode jeg kommer til oppleve og kjenne p som frisk. Jeg har faktisk skrevet en liste, som en slags motivasjon for meg. Jeg prver se p den lista nr jeg spiser og prver fullfre mltidene hver eneste dag, og det fr meg p en mte til tenke p noe annet bra. Det gjr det litt lettere da, med tanke p at anoreksien prver lage kaos og bare vonde flelser. Jeg prver og prver. Kjemper og kjemper.

Jeg skal ikke vre en som taper, men en som vinner. Jeg kan ikke la sykdommen ta i fra meg alle de drmmene og mlene jeg har foran meg. Jeg som har tenkt fullfre sykepleierutdanningen for hjelpe andre mennesker ut fra samme situasjon. Jeg kan ikke la sykdommen delegge det for meg, nr jeg har hatt det som drm i mange r. Jeg elsker virkelig den flelsen av vre til hjelp for andre og gjre noe godt for andre, s derfor er sykepleier mitt eneste og aktuelle drmmeyrke. Jeg vil virkelig fullfre og komme i ml, men jeg vet ogs hva som kreves. For klare det, s m jeg vre frisk. Ikke-spiseforstyrret.

Det umulige blir mulig.

Noe som jeg syns er utrolig bra, er at jeg har satt med ml og drmmer i framtiden. Jeg har noe se fram til, og det er helt klart noe som er med p motivere meg. For at jeg skal komme meg ut fra anoreksien, m jeg jobbe veldig mye med meg selv. Jeg m jobbe og kjempe hardt for komme meg fram til ml, men jeg ser ikke det skal vre noe umulig for meg nr det er s mange som har klart vinne over kampen. Selv om kanskje det er noen som begynner miste hpet om at jeg skal klare det fordi jeg har hatt sykdommen en god stund n, s mister ikke jeg hpet. Aldri om jeg skal la meg tape for anoreksien. Aldri.

Jeg kan ikke gi opp kampen nr jeg har gledet meg s lenge til n dram til alle de drmmene og mlene som jeg har foran meg. Jeg, som hadde de samme drmmene for tre r siden. Da var jeg s bevisst. S selvsikker. Det er jeg n ogs. Bevisst. Jeg skal klare fullfre skolen og videre utdanning, og jeg skal kjempe meg inn p sykepleierhysskolen. Jeg skal ta alt serist, bruke god tid p alt det skolearbeidet som m gjres, og jeg skal holde hodet kaldt. Jeg skal vise dem at det er dette jeg virkelig vil, og jeg skal vise alle dem rundt meg at; dette klarer jeg faktisk. Det tar tid, lang tid, men det er aldri umulig for meg.

Det hres kanskje ut som om jeg tar seieren p forskudd n, men det gjr jeg alts ikke. Jeg prver bare se framover og holde fast p hpet og motet jeg har, og det ser jeg p som veldig positivt. At jeg faktisk har noen drmmer og ml foran meg, er jo veldig positivt. Jeg skal selvflgelig ikke hpe for mye, men jeg skal virkelig kjempe for det. Og jeg skal vinne. Jeg har faktisk som ml til neste sommer bli frisk igjen, for da skal jeg reise til et land som jeg alltid har drmt om. Det er det mlet jeg har foran meg n. Bli frisk til sommeren igjen, der jeg kan spise god mat, reise og oppleve noe nytt og spennende, og virkelig leve livet.

Jeg m sette meg sm ml om gangen. Det er det jeg m. Jeg m ta ett skritt om gangen, og g i mitt eget tempo. Jeg kjenner jeg er utrolig lei av vre syk n. S utrolig lei og sliten. Jeg vil ikke vre mer i denne verden sammen med anoreksien, jeg vil vre utenfor og leve etter de andre mlene og drmmene mine som jeg har. Jeg vil virkelig kjenne at jeg lever, og ikke bare at jeg eksisterer. Jeg vil ikke bare kunne kjenne at jeg har alle kroppsdelene p plass, men jeg vil kjenne den gode flelsen innerst inne nr jeg virkelig kan leve fritt og godt. Uten noe som helst sykdom. Uten den vonde sykdommen som er s tung.

Nr jeg er ute blant andre, prver jeg smile. Da er det kanskje lett tenke at det gr bedre og at ting begynner falle p plass, men det jeg vil vise, er at jeg faktisk kan ha det bra inni mellom ogs. Jeg har mange dager som er gode og der jeg virkelig kan slippe tankene ls og ta fram smilet. Det er de dagene anoreksien ikke er s sterk. S sterk motstand. Det er virkelig en god flelse, og jeg kjenner at jeg lever mer da. Jeg kjenner at jeg savner det livet der ute, og det er helt klart et liv jeg vil tilbake til. Som frisk. Enda sterkere. Jeg vil s gjerne vre et forbilde for andre, hjelpe andre, og ikke minst vre der. Tilstede.

En dag skal det "umulige" bli mulig. For meg ogs. For, egentlig, s er ingenting umulig.


// weheartit.com

Litt uvirkelig.

Noen ganger fles alt s uvirkelig. S vanskelig innse at jeg faktisk er syk. Flere ganger har jeg spurt meg selv om hva som egentlig skjer og hva som egentlig foregr, og om jeg har forsttt ting som de er n p en riktig og klar mte. En del av meg vet det. Kjenner det p kroppen at sykdommen rammer, mens en del av meg sliter litt med forst det slik som det er. Det er jo ganske vondt tenke p at jeg var i mye bedre form fr da jeg var frisk, og det er to helt forskjellige situasjoner som ikke kan sammenliknes. To helt forskjellige sider. Alt gikk s fort. Sykdommen kom s brtt p. Det snudde fra noe godt til noe vondt.

Selv om jeg forstr at det er et alvorlig tema, s kan jeg sitte smile under en time hos psykologen. Utrolig nok, s har det skjedd flere ganger. Klarer ikke grte. Fr ikke trene ut. Jeg prver ta meg sammen, fokusere og ikke smile nr vi snakker om de temaene som vi gjr. Men det som fles litt rart ogs, er at det fles godt smile akuratt der og da. Jeg smiler hver gang jeg har snakket med psykologen, for det er s utrolig godt f tankene som surrer rundt i hodet ut til noen som lytter og hrer p. En person som man har tillit til, og som man virkelig kan stole p. Det blir en slags lettelse etterp.

Jeg har alltid vrt redd for at andre skal se p meg som syk. Nr jeg ser at andre stirrer p meg, surrer tusen tanker rundt i hodet. Det blir helt kaos. "Er jeg feit? Er det derfor dem ser p meg? Kan jeg ikke g med de klrene jeg gr med n? Er det noe galt med meg? Noe rart? Noe annerledes?". Jeg prver ikke tenke s mye p det, men disse tankene og de ubesvarte sprsmlene dukker automatisk opp. Jeg prver ikke bekymre meg for alt og ingenting, men det er virkelig ikke lett. Noen ganger fles det helt umulig ogs. Jeg kjenner jeg blir opptatt av hvordan jeg ser ut og hvilke klr jeg gr med, alt for opptatt.

I det siste har selvtilliten min bare sunker mer og mer ned. Mer enn fr. Ikke en gang de fineste klrene jeg finner i klesskapet er jeg "god nok" i. Anoreksien snakker for meg, og jeg vet veldig godt at det er den som fr meg til tenke slik som jeg gjr. Tenke alt mulig negativt som dukker opp nr jeg ser meg selv i speilet, og jeg klarer bare ikke se den tynne jenta, som alle de rundt meg gjr. Det er vondt nr jeg frst tenker p det, og hver gang jeg skal ut eller p familiebesk, bruker jeg ofte flere timer p finne meg klr og ordne meg. Kanskje ikke s veldig uvanlig blant jenter, men jeg blir virkelig aldri fornyd.

Anoreksien blir aldri fornyd, uansett hva det er. Det gjr meg bare mer og mer frustrert, og jeg kjenner det knytter seg i magen. Jeg har ikke noe angst for g ut for vre sosial eller vre sammen med familien, men det er mten jeg ser p meg selv. Utseende jeg er s utrolig opptatt av. Det blir s ambivalent. En del av meg hrer mest p fornuften og tenker p at det bare er fint ha former, mens den andre delen av meg ignonerer alt som har med fornuften gjre. Det er jo helt klart jeg liker best og syns det er finest med ha litt former, enn vre radmager og se at skjelettet blir synlig. Det er sannheten.

Livet der ute, og livet som frisk, er s utrolig mye bedre.

These days are days I feel I'm alive.

Jeg stod tidlig opp for bli ferdig med dagens frste mltid, nemlig frokosten. Det er vel kanskje ikke det som er det verste og det mest vanskeligste og krevende mltidet, s jeg fler det gr litt bedre med det frste mltidet enn det gjorde i starten. Det er jo noe jeg ser p som positivt, og det fr meg til smile nr det er noe jeg klarer mestre som jeg lenge har kjempet om f til og klare. Snart skal jeg nemlig til byen en tur sammen med en fantastisk vennine, s blir det en litt shopping, jenteprat og bare kos. Noe som gjr alt til noe enda bedre, er at det er sol og skikkelig sommervr ute. Kan det egentlig bli bedre? Nei.

Senere i dag skal jeg kanskje en tur p stranda hvis vret holder seg like bra som det gjr n, s jeg tror det kommer til bli en bra dag. Jeg kjenner jeg blir overlykkelig hver gang jeg opplever slike dager som dette, og det gir meg s utrolig mye motivasjon og krefter. Motivasjon og krefter til fortsette kjempe. Jeg har blitt mye flinkere til sette pris p hver bra dag som jeg mter p og som jeg opplever, og det er noe kanskje vi alle br tenke p. virkelig leve livet, nr man faktisk kan. Vi lever jo bare en gang, s hvorfor ikke gjre det beste utav det? Jeg har i hvert fall lrt meg leve livet de dagene jeg klarer.

Legger nok ut noen bilder fra dagen kanskje senere ikveld om jeg klarer huske det, ogs hper jeg bare p at ting gr bra videre og utover dagen. Jeg hper at den gode mageflelsen fortsetter og varer lengre, for jeg kjenner virkelig en lykkerus inni meg n. Ah, den er s herlig. Det som er s fantastisk, er at slike dager fr meg til smile, og ikke minst har jeg enda mer lyst til bli helt frisk igjen slik at jeg kan oppleve enda flere av disse dagene. Det m vre fantastisk! Det m vre fantastisk ha den flelsen av vre frisk og fri fra alt som har med sykdom og smerte gjre, og jeg gleder meg virkelig til ha den flelsen.

N m jeg hoppe i dusjen og rote litt i klesskapet for se om jeg finner noe jeg kan ha p meg. Hper dere fr en like fin dag som meg, og at dere koser dere! Det skal i hvert fall jeg.


// weheartit.com


Belive in your dreams.

Jeg har en drm. En drm om bli frisk igjen. For n den store drmmen, og for n helt fram til den, vet jeg at det krever veldig mye. P veien mot drmmen, m jeg sette meg sm ml underveis. Store og sm ml som jeg selv fler jeg klarer n fram til. Veien mot mlet er langt, og av og til fles det litt umulig. Nesten litt hplst. Anoreksien river i meg og sliter meg ut. Den vil s gjerne at jeg bare skal gi opp. Gi resten av kontrollen videre slik at den kan holde p og styre slik som den bare vil. Hvorfor fortsetter du kjempe? Hvorfor innser du ikke at jeg vinner over deg? Hvorfor gir du ikke opp kampen?

Det er fordi jeg har noe kjempe for. Jeg kjemper med nebb og klr, og jeg kjemper for livet. Jeg kjemper for f tilbake livet mitt igjen, det jeg s inderlig srt savner. Jeg savner det livet som jeg likte s utrolig godt. Det livet der jeg virkelig flte det var riktig smile og le, kunne g ut sammen med venner og bare tenke p andre ting enn alle de bekymringene som dukker opp underveis n. Kunne leve livet, og bare leve etter drmmene og mlene mine som jeg har satt meg i framtiden. Det er det jeg kjemper for. Puster for. Det er det som holder motet mitt oppe, og det er det som retter blikket mitt mot framtiden og mlene.

At jeg har bestemt meg for vinne, er vel bare bra. Jeg prver hele tiden bli bevisst og ikke miste fotfeste, og jeg prver hele tiden st p bena. Holde en balanse. Derfor er det s trist nr jeg faller tilbake nr det blir for mye tenke p og for mye takle, og det er det jeg har opplevd den siste tiden. Mye har skjedd i det siste, og jeg har kanskje vrt flink matmessig i noen f dager fr jeg har fallt tilbake igjen. Jeg kjenner bare frustrasjonen bli strre og strre for hver dag som gr, men likevel, med den lille styrken jeg har igjen, s fortsetter jeg. Jeg fortsetter kjempe. Jeg prver ikke fokusere s mye p fallet.

Jeg var ikke i nrheten av mlet, selv om jeg klarte spise litt mer og ke kaloriinnholdet. Jeg s ikke mlstreken. Ikke enda. Det er enda langt g, og jeg har mange utfordringer og vanskelige perioder foran meg n. Jeg prver bite tennene sammen, se framover og legge det vonde bak meg. Jeg kan ikke lenger vre redd for tilbakefall hele tiden. Hvis jeg fokuserer alt for mye p det, skjer det kanskje. Frykten sprer seg i hvert omrde i kroppen, og den har godt grep. Like godt grep som spiseforstyrrelsen. Den er sterk, og den vil virkelig ikke bli utfordret. Den vil bare ha mer og mer makt, og mer og mer kontroll.

Den hater meg bare mer og mer nr jeg prver spise noe og nr jeg prver fullfre alle mltidene, og jeg fr virkelig kjenne det p kroppen. Det hatet og skammen. Den drlige samvittigheten. Likevel prver jeg se framover, og tenke positivt. Selv p de dagene kroppen skjelver og fles svak og maktesls, prver jeg hele tiden holde motet oppe. Jeg skal ikke la meg knekke mer n. Jeg kan ikke la den ta fra meg livet mitt resten, drmmene mine, mlene mine, og hele framtiden. Kontrollfreak. Anoreksien. Den lager bare kaos i hodet, og den gjr meg bare mer og mer forvirret. Mer og mer forvirret enn jeg er.

Jeg ser n at det er hp, selv nr ting er vanskelig. Man m bare kjempe hele tiden. Kjempe for livet.


// weheartit.com


I just want to be free in my world

Sykdommen delegger s utrolig mye. Den gjr meg fort trtt og sliten, og det tar ikke s lang tid fr jeg virkelig kjenner det kroppen. ha den energien jeg hadde fr, er noe jeg savner veldig mye. Det er s utrolig mye mer jeg savner, s uendelig mye. Jeg savner kunne smile mer og oftere, le mer og samtidig fle at det er det som er riktig, og g rundt kjenne p den gode flelsen av virkelig leve livet. Leve etter drmmene og mlene mine. De jeg har satt meg og som jeg nsker n fram til og mestre. Det er helt klart at jeg skal tilbake til det livet en gang. Det er det ingen tvil om. Ting tar bare tid. Lang tid.

Aldri hadde jeg trodd det skulle bli s vanskelig som det egentlig er. Det er n jeg ser hvordan det er, og jeg har ftt et helt nytt syn p ting i livet mitt. Forskjellige og helt nye synspunkt. Det krever utrolig mye i denne kampen jeg kjemper meg gjennom, og det jeg har innsett og forsttt helt klart n er at det kommer til ta tid. Ingen vet hvor lenge, for det varierer veldig fra person til person, og fra sykdomsbilde og bakgrunn. Jeg skal nok klare finne tilbake til meg selv igjen, le og smile sammen med venninene mine og familien igjen, og ikke minst kjenne p den frie flelsen av vre frisk. Den flelsen savner jeg veldig.

vre frisk. Vre fri. Jeg savner det s inderlig. S srt. Aldri hadde jeg trodd det skulle vre s vanskelig begynne spise igjen. Anoreksien er bare vond, og den vil meg aldri noe godt eller noe som er positivt. Den er vond tvers gjennom, og den delegger s utrolig mye for meg. Bde i hverdagen og livet generelt. Alt blir s mye mer vanskelig. Mer vanskelig enn det faktisk er fra fr. Man kunne kanskje nske tar ting gikk litt fortere, og det finnes ikke ord p hvor mye jeg vil tilbake og hvor mye jeg nsker bli frisk igjen. Hadde det bare vrt s enkelt, s hadde jeg ikke vrt syk n. Da hadde ingen hatt det.

Jeg prver vre bevisst hele tiden. Holde motet oppe. Vre sterk. Kjempe. Fighte. Jeg vet at dette er noe jeg kan klare, nr det er s mange som har klart det tidligere. Jeg har s utrolig mange som sttter meg og som stiller opp, noe som er utrolig godt vite. Uten dem, og uten verdens beste og mest fantastiske lesere, s hadde kampen vrt enda vanskeligere. Det er jeg helt sikker p, s hver kommentar fra dere hjelper meg utrolig mye. Ord kan bare ikke beskrive. Selv nr jeg kanskje er p god vei til klatre oppover, s har jeg enda langt igjen g. Jeg m frst komme til det punktet jeg ser mlet.

Til det punktet der jeg klarer se mlstreken, der jeg har kommet veldig langt. Der jeg har bare et lite stykke igjen g og kjempe meg opp imot. Det er da jeg tror motivasjonen vil stige bare mer og mer, og det er da jeg virkelig vil kjenne den lykkerusen som er ekte. Den lykken. Ekte lykken. Den gode flelsen. Den gode flelsen av mestre noe stort og noe vanskelig. Den flelsen av vre en vinner. Jeg kjemper for noe stort og jeg kjemper frst og fremst for meg selv. For livet mitt. For drmmene, mlene mine og for framtiden min. Jeg kan ikke la den delegge og ta fra meg alt det gode. Det kan jeg bare ikke gjre.


// weheartit.com

kjempe videre..

Jeg fler meg tom. Tankene surrer rundt i hodet i et totalt kaos, og jeg lever i min egen verden sammen med anoreksien. Jeg lever i en verden der sykdommen kun eksisterer og kjemper sterkt imot meg. Den vil s gjerne vinne. Det kjenner jeg veldig godt p kroppen. Det kjenner jeg etter alt det slitet og nr den tapper meg for alle krefter og all energi. Spesielt fr jeg kjenne det p kroppen nr jeg har prvd fullfre mltidene i lpet av dagen. Da kjenner jeg all den motstanden og alle de vonde og vanskelige utfordringene anoreksien kommer med, og det gjr vondt. S fryktelig vondt. Jeg kjenner det innerst inne.

Jeg kjenner det innerst inne, i hjerte. Jeg kjenner all skammen, den drlige samvittigheten, selvhat og den vonde flelsen. Likevel prver jeg ikke knekke totalt sammen. Likevel, selv om det kjennes vondt, s vet jeg at jeg tler den smerten, som har vrt en del av meg i en god stund n. Jeg har nesten blitt vant til det og vet hva anoreksien kommer med nr jeg har vrt en sterk motstand og utfordring tilbake. N m jeg bare lre meg fortsette kjempe, st p egne ben, og fortsette ta skrittene framover selv nr jeg mter p alt for mye motstand og hindring. Det er da det er s lett ta skrittene tilbake. De jeg gikk fram.

Jeg kjenner jeg blir motivert nr jeg klarer mestre noe som jeg har lenge kjempet for og sloss for. Dagene er veldig forskjellig n fortiden, og jeg vet aldri om det kommer til bli en bra eller drlig dag. Om det blir en dag der jeg kjenner det er godt smile og le, eller om det er vonde og vanskelige dager der jeg ikke klarer vinne over anoreksiens kamp og motstand. Det er det som gjr livet litt spennende ogs. Man vet aldri hva man mter p. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til leve sammen med sykdommen eller hvor lenge jeg skal kjempe og sloss med nebb og klr, men det jeg vet, er at det kommer til g bra.

En dag, skal jeg st sammen med venninene mine som har klart vinne over sykdommen. Jeg skal st der, som frisk. Som et nytt menneske. Jeg skal g ut sammen med mine fantastiske jenter kose meg med god mat p caf og resturant, jeg kan vre lenge ute sene sommerkvelder og tilbringe mye kvalitetstid sammen med herlige mennesker, spise god grillmat uten at trene kommer og panikken dukker opp og den drlige samvittigheten, jeg kan g i bikini og vre fornyd og stolt over at jeg har litt mer former enn det jeg har n, jeg kan virkelig kjenne at livet er herlig leve som frisk og sunn osvosv.

Jeg lengter snn tilbake til det herlige livet. Som frisk. Som sunn og frisk, og ikke-spiseforstyrret. Det livet der ute er s utrolig mye bedre, enn livet med spiseforstyrrelsen hengende etter meg n. Jeg kjenner jeg vil mer og mer tilbake til det gode livet der ute, som jeg s srt og inderlig nsker ha tilbake. Det er faktisk noe jeg ser p som positivt. At jeg har flere ml og drmmer jobbe opp imot. Men selvflgelig, fr jeg kan nyte livet mitt og det livet der ute, s har jeg en stor jobb jeg m gjre. Jeg m kjempe imot anoreksien, og jeg m vinne. Jeg m vinne for f tilbake kontrollen, styringen, og alt det gode den har.

Jeg m kjempe for puste. Kjempe for livet.


// weheartit.com


If everyone can do it, I can do it.

Jeg kjenner jeg blir frustrert hver gang jeg gir s fort opp. De gangene jeg kjemper hardt for g skrittene framover men ender bare med g bakover p grunn av for sterk og stor motstand og hindring. Viljestyrken og kampviljen er p sin plass, n gjelder det bare vinne alle utfordringene og de tffe kampene som anoreksien kommer med. Fullfre mltidene, s etter hvert gi slipp og finne en annen identitet. Finne ut hvem jeg er, som frisk. Finne ut hvem jeg egentlig er, uten spiseforstyrrelsen. Det er s vanskelig gi slipp nr anoreksien har vrt en s stor del av meg i s lang tid. Det fles litt umulig.

P en annen side vet jeg at alt er mulig, bare man virkelig vil det og bare man virkelig kjemper hardt for det. Jeg saver virkelig det livet der ute, og jeg vil s inderlig tilbake til den friske jenta som jeg en gang var. Jeg vil p et nytt sted, der jeg aldri har vrt fr. Til drmmeland, der det ikke finnes sykdom, hplshet, bekymringer og smerte. Jeg vil vre en som kan vre fornyd med seg selv, godta ting slik som de er. Jeg vil til den verden der jeg kan le, smile, kose meg sammen med venner og familie, og jeg vil til den verdenen der jeg virkelig kan leve livet slik som jeg nsker det. Leve etter drmmene jeg har i framtiden.

Det er det jeg kjemper om n. Alt dette. Alt dette og s uendelig mye mer. Jeg kjemper for livet mitt. Jeg kjemper for framtiden, for at hjertet mitt skal banke, og for at jeg skal puste. Jeg kjemper for at jeg skal f et liv som er mindre bekymringsfullt der jeg kan virkelig senke skuldrene, slappe av og ikke tenke s mye p alt dette sykdommen brer med seg. Der jeg kan puste i frisk luft, tenke og fokusere positivt og se framover. Framover mot mlene, drmmene og framtiden jeg har i vente. Jeg ser virkelig fram til den morningen jeg vkner opp med full energi, sterkere enn fr, og flelsen av vre frisk. Uten sykdommen.

Drmmene og mlene mine har jeg jobbe opp imot. Framtiden er der, n er det bare jeg som kan redde alt jeg ikke vil miste. Det er jeg som m kjempe meg opp p bena, og det er jeg som m vinne kampen. Jeg kjenner jeg gruer meg veldig mye til tiden framover, og jeg har mistet helt telling p hvor mange ganger akuratt den setningen har gtt gjennom tankene og hodet mitt den siste tiden. Jeg er s bevisst. S klar til vinne. "Hva venter du p?" Alt fles s usikkert. S utrygt. Jeg tr ikke. Det er det som er s dumt. Jeg er s redd for g veien uten anoreksien og den tryggheten. S redd for g feil. S usikker.

Jeg m bygge opp min egen trygghet n. Det som er s vanskelig. Jeg m kjempe, sloss, ta ting som det kommer, sette meg sm ml om gangen, fokusere framover, ikke se bakover og vre redd for den motstanden og de utfordringene jeg har i vente. Det er s ufattelig enkelt si det, men s ufattelig vanskelig gjre det. Ordene er sterke, men det er noe helt annet nr jeg skal gjre det. Det er s uendelig vondt tenke p at det er mat som kan gjre meg frisk igjen. Ingenting annet. Mat, som er en av de strste fiendene i livet mitt n. Vektoppgang, kaloriking og kostholdslister som jeg m flge. S vondt.


// weheartit.com


Ett skritt, hver eneste dag.

Mltidene er alltid like vanskelig hver eneste dag, og det er en kamp i seg selv. Det er tft nr anoreksien brer med seg s mye vondt og vanskelig, og ekstra vanskelig blir det nr den retter alt hatet mot meg nr jeg prver alt jeg kan med fullfre mltidene jeg skal gjennom. Det er lenge til jeg skal til ernringsfysiologen igjen, og jeg lurer p hvordan dagene kommer til bli videre. Jeg har desverre ikke klart alle mltidene, og det gr ikke en eneste dag uten at trene strmmer p. Det gjr s ufattelig vondt innerst inne. Den smerten anoreksien gir. Den vonde flelsen som virker uutholdelig, og den kvalmen.

Kvalmen slipper jeg aldri unna. Den sprer seg rundt i hele kroppen, og jeg kjenner frykten er der ogs. Den frykten som er s vanskelig godta. Den frykten som gjr ting s mye vanskeligere. Jeg prver hele tiden tenke positivt og se framover, og det tror jeg at jeg er blitt litt flinkere til ? noe jeg ser p som positivt. Jeg skal komme meg styrket ut av sykdommen, det tar bare tid. Lang tid. Ingen kan vite hvor lang tid sykdommen vil vare eller nr jeg til slutt klarer vinne over den, ikke en gang jeg vet det. Jeg prver bare ta ett skritt om gangen, og jeg prver mte utfordringene med den styrken jeg har innerst inne.

"Gr det litt bedre med deg n?" Nei. Det gjr ikke det. Det er helt klart en vanskelig periode jeg er i n ettersom jeg m ta utfordringene slik som jeg mter dem, og det er vondt og vanskelig vite at det er flere slike. Jeg m komme meg gjennom alle mltidene hver dag, noe jeg enda ikke klarer. Det er n av de mange utfordringene jeg har foran meg i dagene, ukene og mnedene framover n. Ikke vet jeg hva anoreksien har komme med, men jeg skal klare kjempe imot, og jeg skal klare kjempe med nebb og klr. Jeg m bare prve tenke p den motivasjonen som jeg har. Den jeg har innerst inne. Det hjelper.

Det hjelper tenke p positive ting og gode minner nr jeg sitter med mltidene og skal prve fullfre og gjennomfre, for det fr meg til tenke p noe annet enn det anoreksien skriker til meg og trenger gjennom. Den prver, og det er jo sjeldent jeg opplever vinne over de tankene den kommer med. Det har skjedd at jeg har klart sttt imot den og vunnet etterp, s det kan skje igjen. N m jeg fokusere p det friske livet mitt som kommer etter seieren, men jeg m samtidig ikke ta seieren p forskudd. Jeg er langt i fra vinne enda, men det kan g i den rette veien. Jeg m bare ta ett skritt om gangen. Hver dag.

My tears runs with the rain. Sometimes, It feels like that never shall stop or end. Thats the worst feeling.

Humret og dagene svinger veldig opp og ned. Hver morning nr jeg vkner, vet jeg aldri hva den bringer med seg. Jeg vet aldri hva anoreksien brer med seg eller hvilke utfordringer jeg mter p. Tankene raser gjennom og lager totalt kaos i hodet. Jeg prver holde trene tilbake, konsentrere meg om kostholdslistene jeg har foran meg, og jeg prver gjennomfre. Jeg prver, og det er vel bedre enn at jeg ikke prver i det hele tatt? Grunnen til at jeg prver mer n, er fordi jeg har s mange fantastiske lesere og andre nre og kjre rundt meg som har tro p meg. Tro p at dette er noe jeg skal klare.

Det gir meg litt mot. Det gir meg litt styrke til gjennomfre. Trre. Selv om frykten sitter fast som en klump i magen, og selv om jeg kjenner trene presses fram av den smerten jeg kjenner innerst inne, s lar jeg den ikke stoppe meg helt. Det fles bare helt feil. Det blir bare ikke riktig. Jeg kan ikke la sykdommen ta fra meg framtiden, drmmene, mlene og alt det gode. Jeg kan ikke la den ta fra meg den jenta jeg er. Den fortjener ikke vinne. Anoreksien, som bare vil meg vondt, fortjener ikke noe godt i det hele tatt. Ikke noe som helst positivt. Jeg tror nok at dem som sliter med samme sykdom, at de forstr hva jeg mener.

Jeg flte meg helt alene fr og i begynnelsen. Jeg flte meg svak, jeg skammet meg mer enn jeg gjr n, og jeg flte meg veldig annerledes p alle forskjellige mter. Etter at jeg fikk snakket med noen som var i samme situasjon, flte jeg en enorm lettelse. "Endelig noen som forstr". Selv om det var vondt hre s mange vonde og sterke historier, var det en stor lettelse vite at jeg ikke var alene. En ekstra lettelse var nr jeg fikk snakket med noen som hadde kommet seg gjennom det, og som hadde det veldig bra n. De spiste helt normalt, hadde ikke panikk under mltidene, og de hadde et helt annerledes liv som frisk.

Jeg ser fram til det friske livet. Det gjr jeg. Jeg venter bare p at motivasjonen skal vokse seg til noe strre enn den er, for motivere meg n, er virkelig ikke noe lett. Jeg kjenner jeg fort gir kontrollen over til anoreksien, rett og slett fordi det gjr minst vondt flge etter den og dens regler. Jeg vet det er det dummeste og det feile, men p samme mte er det s utrolig vanskelig nr det er snakk om en trygg del av meg som har vrt der en stund. Den delen av meg, anoreksien, som er s god og vond p to helt forskjellige mter. Det er helt klart en kamp som er vanskelig vinne over, men den er ikke umulig.

Det er godt tenke p. Godt tenke p at ingenting er umulig, man m bare kjempe for det. Vre fighter.

One step at a time.

Heldigvis en litt bedre dag enn i gr. Hver bra dag er en lykke og stor glede for meg, og det trekker fram smilet. Jeg er s glad for at jeg kan ha bloggen der jeg skriver ned tanker og flelser, og det hjelper meg helt klart og uten tvil. Spesielt nr jeg har s herlige og fantastiske lesere som dere. Jeg smiler hver gang der dukker opp en ny herlig og fin kommentar, og det gjr virkelig noe med dagene mine. Spesielt de tunge og vanskelige dagene. De som er verst av alle. Etter ha skrevet, fler jeg meg ofte mye lettere. Kvalmen er kanskje ikke s stor lenger, og det fles en lettelse kunne skrive ned og sortere litt i kaoset.

For tankene som surrer rundt i hodet mitt er ofte er kaos. Jeg er i en periode n der mye skal skje, og jeg har et enormt stort ansvar p skuldrene mine n. Det er tungt bre, men jeg har s utrolig mange som nsker hjelpe meg videre. Det er en utrolig god flelse, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten de venninene jeg har som er verdens beste, familien ikke minst, og de nrmeste rundt meg. Uten dem, hadde jeg ikke klart meg i det hele tatt tror jeg. Jeg tror ikke jeg hadde hatt den motivasjonen som de gir. De sttter meg virkelig og holder meg oppe nr dagene er tunge og vanskelige, og det er veldig positivt.

Det er veldig positivt og bra. I begynnelsen var jeg veldig usikker p om jeg skulle skrive om hverdagen og livet mitt med anoreksi p bloggen, men det frte med at jeg flte det hjalp for meg skrive, s jeg fortsatte. S, jeg vil bare si tusen tusen takk til dere som faktisk leser bloggen min, og som heier meg framover til mlet. Det store mlet, som er bli frisk igjen. En dag, skal jeg klare det. Det tar bare lang tid, og jeg vet aldri hva anoreksien brer med seg, eller hva jeg har i vente. Det er helt klart en veldig krevende tid der jeg m hele tiden fokusere p framtiden og det som skal skje som er positivt. Se fram.

Jeg kommer nok til vre en stund i behandling, og jeg bare hper jeg fr ha de behandlerne som jeg har akuratt n. Endelig fler jeg de forstr meg litt bedre enn jeg har flt fr, og det er virkelig en god og ikke minst ndvendig flelse. bli sett. Hrt. Ha noen som nsker lytte, og noen som virkelig bryr seg og som faktisk vil deg godt. Jeg har virkelig en fantastisk psykolog som jeg har kloke samtaler med, og hun sier s mye bra som fr meg til tenke. Jeg er faktisk glad for at vi har en fast velse hver gang der jeg skal prve spise noe. Selv om jeg bare fr lyst til grte med en gang, s forstr jeg hvorfor.

Jeg bare hper jeg en gang i framtiden, som frisk, at jeg kan hjelpe andre gjennom samme sykdom. Det er sykepleier som er drmmen, og etter noen r blir det videreutdanning til psykiatrisk sykepleier. Jeg tror det er et tft yrke, men jeg tror jeg vil klare det. Jeg har jo da vrt gjennom det samme fr, og jeg har kanskje en del erfaring enn de kanskje fleste har da. Jeg vet ikke hvordan framtiden vil bli, men jeg er klar for fighte gjennom de utfordringene som m til gjennom det yrke. Frst av alt, s m jeg jo selv bli frisk.

Jeg m kjempe og fighte meg gjennom alle de vonde og tunge dagene, gjennom utfordringene og hindringene jeg vil mte p, og jeg m hele tiden ha et ml foran meg. Et ml jobbe opp mot. Framtiden.


// weheartit.com

You never know what you have, before you loose.

Etter jeg ble syk, har jeg blitt flinkere til sette pris p livet. Selv om sykdommen er sterk og vanskelig kjempe imot, betyr det ikke at jeg har tapt. Det gir meg mye styrke selv om det gjr meg svak og litt maktesls, men likevel, har jeg lrt utrolig mye om livet. Jeg setter mer pris p de gode dagene der jeg fr tid sammen med de herlige menneskene som betyr mye for meg, dager der jeg klarer komme meg ut og se litt andre ting og oppleve noe nytt. De dagene jeg smiler, kan le og tenke og fokusere litt mer positivt. Jeg tenkte ikke s godt over de gode dagene fr som frisk, men n har jeg virkelig lrt noe.

Selv om sommerferien har vrt veldig annerledes n enn den var i fjord, s har jeg ogs smilt, hatt det bra og klart meg noen dager uten at trene har strmmet p. De dagene er dager jeg virkelig setter pris p, og jeg smiler hver gang jeg tenker tilbake. Det blir til gode minner, som virkelig er godt tenke p nr anoreksien er som verst. Da kjenner jeg at jeg klarer tenke positivt selv i en vanskelig situasjon, noe som gir en utrolig stor styrke og motivasjon for meg. Ikke nok med det, s ker det hpet ogs. Hpet blir strre, og jeg fr mer lyst til sl anoreksien og bare vinne over hele sykdommen og alt den brer med.

I ett yeblikk kan det virke som om kampen ikke er s vanskelig som jeg tror den er, men det er bare nr jeg tenker og fantaserer om hvordan det kommer til bli vinne. Jeg kan verken ta gleden eller sorgen p forskudd, og jeg m bare prve ta ett skritt om gangen. Det er p den mten jeg selv kan se framgang og se selv at jeg klarer g framover. Jeg kan ikke alltid fokusere s mye p hva andre nsker, selv om det er noen som kommer med trer i ynene og ber meg om bli frisk igjen snart. Hadde det virkelig vrt s enkelt som det er nr man sier det, s hadde jeg ikke vrt syk n. Da hadde jeg klart det med en gang.

Det er virkelig ikke enkelt, og det er mye lettere sagt enn gjort. Det handler s utrolig mye om frykt og kontroll, og det er utfordringene i seg selv. Jeg fler for det meste at jeg surrer rundt i min egen lille onde verden sammen med anoreksien, og det er virkelig ingen god flelse. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, det er s mange utfordringer jeg m ta og vinne over. Jeg vet ikke hvilken vei som er den riktige veien g, og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal klare reise meg opp igjen nr jeg faller tilbake. Jeg vet ikke hva som skal til for at jeg skal trre se sykdommen inn i ynene, og kun fokusere p vinne. Bli frisk.

Det eneste jeg vet er at det tar tid. Lang tid. Det er det jeg har innsett n.


// weheartit.com

Everything's gonna be okay in the end. If there's not okay, it's not the end.

Dagene er lange. Jeg har bde gode og drlige dager, og jeg har dager der jeg klarer ke kalori og matinntak uten noe problem. Den drlige samvittigheten gnager og river i meg, og det gjr vondt nr flelsen er s sterk som den er. Noe som er vanskelig akseptere, er de nye kostholdslistene jeg skal prve flge. Jeg har snakket med en kjempe grei og koselig ernringsfysiolog, og jeg flte meg veldig godt forsttt p en veldig fin mte. bli forsttt og sett som den man er, er s utrolig godt. Det er lettere senke skuldrene, og endelig kunne pne seg for personer som man virkelig fler man kan stole fullt p.

Jeg m n trre g mine egne veier, og prve gi slipp p anoreksien. Litt etter litt. Jeg vil kunne ha dager der jeg kanskje faller litt tilbake til det gamle, dager der jeg grter og vrir meg av smerte, og dager som er ufattelig vonde g gjennom. Tunge og vonde dager. Vanskelige dager. Jeg m gi slipp p noe som har vrt en del av meg i en god stund n, og jeg innser at det snart er p tide gjre det. For godt. For frste, og aller siste gang. Jeg skal virkelig bli ferdig med dette, og jeg vil aldri mer la meg styre av den djevelen og kontrollfreaken som absolutt skal delegge alt for meg. Anoreksien som delegger alt.

Den har tatt stor plass og del av livet mitt og som person, noe som er vondt tenke p. Selv om jeg kanskje kommer meg litt og litt, og opp p bena igjen, s betyr det ikke at alt er bra igjen. Det betyr ikke at etter at jeg klarer holde meg til mltidene, s betyr det ikke at alt er perfekt og at alt er slik som det skal vre. Da handler det om finne kontrollen tilbake, holde godt fast p den, og ikke la den lure meg slik som den har gjort fr. Den gjr det enda. Prver ta meg tilbake med en gang jeg prver flge kostholdslister og alle gode rd jeg fr fra bde leger, psykologer og sykepleiere. Den prver og prver.

Den er sterk. Sykdommen. Anoreksien. Den river i meg, og den vil s gjerne vinne over meg. Den gjr at jeg fler meg maktesls og svak, noe som er vonde flelser. Jeg hater virkelig fle meg som en taper, og jeg fler meg sjeldent sterkere enn anoreksien. Men noe jeg syns er bra, er at jeg prver kjempe og holde fast p hpet og styrken innerst inne. Jeg prver tenke p motivasjonen, og jeg prver motivere meg selv under mltidene. Mltidene er helt grusomme og fle, og det gr veldig opp og ned. Noen ganger klarer jeg det bra, andre ganger klarer jeg ikke stoppe trene. De renner og renner, og fortsetter.

Jeg fler den bestemmer s utrolig mye. At det er den som avgjr valgene mine. Alt er s ambivalent. S usikkert og utrygt. S forvirrende. Jeg surrer rundt i min egen verden sammen med anoreksien, og den gjr bare valgene jeg tar enda vanskeligere. Enda vanskeligere enn de er fra fr av. Jeg prver gjre noe positivt som fr meg til tenke p noe annet, spesielt p de drlige dagene. Jeg er veldig glad for at jeg prver vre bevisst, og jeg har bestemt meg. Jeg kan ikke gi opp. Skal ikke. M ikke. Kan ikke la den la meg knekke eller delegge meg mer. Ikke mer enn det den har gjort til n. Jeg m kjempe videre.

Jeg m kjempe videre, og ta igjen alt jeg har mistet. Ta tilbake kontrollen, og smilet jeg savner ha rundt munnen. Ta tilbake gleden. Den lykkerusen og flelsen av lykke som er ekte, og ikke den anoreksien gir meg som er falsk. Som en slags belnning, om at jeg flger anoreksiens regler og det den vil. Den flelsen er virkelig ikke noe god etter en stund, og den fles bare god i noen f sekunder. Jeg har lrt meg til det n. At den ikke er ekte. Jeg vil ha tilbake den gode flelsen, og jeg vil bare vre fornyd med meg selv. Jeg vil vre frisk. Leve livet, slik som jeg innerst inne nsker og som jeg drmmer om.

Det er det, jeg egentlig nsker og vil. Leve etter framtiden. Drmmene og mlene mine.


// weheartit.com


Sometimes, It feels good to cry.

Jeg fler meg delt. Delt i to. Jeg fler den ene delen av meg er den som virkelig kjemper og hrer etter de gode rdene og tipsene som strmmer p, mens den andre delen av meg hrer p anoreksien og flger etter den. Det gjr minst vondt, s den velger hele tiden gjre det. Jeg sloss. Kjemper. Prver kjempe og sloss med bde nebb og klr om vinne. Vinne tilbake kontrollen, og gjre den friske delen av meg enda strre. For den flelsen av ikke vre hel, er utrolig vond. Jeg surrer bare rundt i mine egne ambivalente og anorektiske tanker, og det gjr s uendelig vondt enkelte ganger. De vonde dagene.

I en periode kan jeg klare flge etter de gode rdene og tipsene som jeg bde har ftt fra dyktige og flinke leger og sykepleiere, men likevel, s fles alt s utrygt og usikkert. Klarer ikke stole p s veldig mange behandlere lenger. Jeg vet ikke hvorfor det er slik som det er, og jeg vet virkelig ikke hva som skal til. Hva som skal til for at jeg skal bli mer selvsikker og tro mer p det som blir sagt. Jeg er bare redd for at det ikke skal g som planlagt, at nr jeg begynner spise igjen s vil vekten bare ke og ke og ke og ikke g nedover igjen. Jeg er s fryktelig redd for at det skal skje, men det er vel bare noe jeg m prve?

Jeg har ingen valg. Hvis jeg virkelig nsker komme meg ut fra sykdommen og bli fri fra anoreksien, s m jeg bare prve. Prve se hvordan det gr. Eksponering. Jeg m prve spise, ogs m jeg se hva som skjer ut i fra det. Jeg er redd for falle tilbake hele tiden, og jeg kjenner det gjr vondt i hele kroppen bare jeg tenker tanken. Det kommer helt sikkert ikke til skje, men likevel fler jeg det ikke skal s mye til for at det skal skje. Det fikk jeg oppleve litt i dag fra en kommentar jeg fikk. Trene er tomme, og jeg har virkelig ikke flere trer igjen n. Trene har strmmet p, og jeg kjenner de presses fram n ogs.

Likevel klarer jeg ikke grte. S vanskelig. S utrolig vanskelig. Jeg kjenner en klump i halsen, og kommentaren fra en person gjorde at det kjentes ut som noe stakk i magen. Som om jeg ble sett p som "storspiseren" eller "hun som spiser s utrolig mye". For meg, uansett hva jeg spiser og uansett hva kalori og matinntaket er, s fler jeg at det er alt for mye. Jeg vet selv at det er sykdommen som snakker for meg og som fr meg til fle det, og det samme med den enorme drlige samvittigheten jeg fler. Den er utrolig vond kjenne p, og jeg kjenner det stikker i magen hver gang den flelsen dukker opp og er der.

"Spiser du mer nr du er alene hjemme, da?"var kommentaren som fikk meg til hylgrte. Nei. Jeg gjr ikke det. Ikke faen om du kan si at jeg spiser mye. Selv om vedkommende sa etterp at det ikke var stygt ment, s virket det veldig negativ inn p meg. Jeg grt og grt, trene rant og rant. Jeg klarte ikke stoppe. Flte enorm frustrasjon og sinne. Ville bare grte mer og mer til trene en gang ville stoppe. Helt av seg selv. Jeg vet veldig godt at jeg ikke spiser mye, noe fornuften sier meg, mens anoreksien sier uansett hva jeg spiser at det er alt for mye. Jeg prver tenke p det fornuften sier til meg, og hre etter.

Slike kommentarer gjr meg bare mer sret. Jeg fler mer smerte enn jeg gjr fra fr, og det gjr vondt. Jeg kjenner det fort kan snu til en drlig dag om jeg mter p slike kommentarer, men jeg forstr ogs veldig godt at det er vanskelig tenke etter fr en sier noe. Det er ikke jeg s flink til heller, og jeg tror de aller fleste kan kjenne seg litt igjen. Vi sier ofte ting som vi kanskje ikke burde sagt eller at vi sier noe som kanskje burde forklart og sagt p en litt annen mte. En annen mte som var litt mer forstelig enn det som ble sagt og p den mten det kom fram. Budskapet. Derfor prvde jeg gjre noe positivt igjen.

Etter dagens nedturer, tok jeg p musikk, hadde ansiktsmaske i ansiktet og prvde se p gamle bilder. Meg for ett r siden. Jeg savner kanskje ikke utseende, men jeg savner vre den friske jenta som jeg var. Jeg kjenner trene bare vil strmme p nr jeg tenker tanken p det, hvor utrolig fort ting snudde i livet mitt, og endret seg totalt. Fra et godt liv til et helvete. Et friskt liv til et liv med anoreksi. Jeg gikk fra vre en lykkelig, glad og fornyd jente til en syk jente med maske skjult bak trene. Til en jente som ikke har kontroll i det hele tatt, og som lar seg styre av sykdommen. Anoreksien.

Anoreksien har helt klart uten tvil tatt en stor plass og del av livet mitt, og det merkes. Fr var jeg sjeldent syk. Jeg var i godt humr, jeg klarte stille opp for vennene mine, jeg elsket vre sosial og vre ute blant andre, jeg trente mye, kunne spise god mat, gjorde det bra p skolen, kunne reise uten f noe som helst panikk, og jeg kunne gjre s utrolig mye som fikk meg til smile og kjenne en lykkerus ose innerst inne. N er alt annerledes. Absolutt alt. Anoreksien har tatt i fra meg alt det gode, og jeg vet ikke en gang hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Det er det som er utrolig vondt vite. Kjenne p den flelsen.


weheartit.com

Utfordringene er vanskelig.

Kostholdsplanen er vanskelig flge, men jeg prver vre bevisst p at jeg ikke skal gi opp, uansett hvor vanskelig det blir. Anoreksien hater meg bare mer og mer, og jeg kjenner selvtilliten synker lavere og lavere. Frokosten gikk vel egentlig helt greit, men jeg slipper nok aldri unna den vonde flelsen av drlig samvittighet, hat og skam. Det er virkelig uvanlig for meg spise n, s jeg fr jo egentlig helt sjokk. Jeg skal prve spise regelmessig og flge den planen som jeg har satt opp sammen med en ernringsfysiolog, og jeg hper virkelig jeg kan klare fullfre og gjennomfre. Jeg hper virkelig det.

Hvis jeg selv merker og ser at det er forandringer, s stoler jeg kanskje mer p andre ogs. Da kan jeg samarbeide mye bedre ogs. Trene renner hver gang jeg prver spise, og innerst inne gjr det s uendelig vondt. Mange tenker sikkert at det er en stor forandring og forbedring ettersom jeg n klarer spise litt annen mat enn nutridrink nringsdrikker, men jeg faller litt tilbake ogs. Jeg faller s alt for fort tilbake. Men, jeg skal prve se positivt p det, og tenke p at det er en begynnelse. Jeg m ikke tenke s mye p tilbakefall og alt det der, for n skal jeg se hvordan det gr, og se hva som kommer til skje.

Jeg kjenner jeg er sliten. S trtt og lei. Jeg prver gjre noe med anoreksien, men jeg fler jeg bare fr alt det vonde tilbake, selv nr jeg gjr mitt aller beste? Jeg tror jeg kanskje vil se forandringene etter hvert og etter at det har gtt en stund, og da vil jeg kanskje f selvtilliten tilbake. Bare tanken p mat gjr meg kvalm, og nr jeg tenker p at jeg har spist og at jeg har mat i magen, blir jeg helt i fra meg. Jeg blir redd, frustrert, sint, lei meg og irritert. Jeg gir s fort opp. Tr ikke g flere skritt n. Tr ikke ta flere skritt om gangen. Det gjr meg s utrolig usikker. S redd. Det fr meg til stoppe opp. Alle de utfordringene.

Anoreksien brer med seg s utrolig mye vondt. S mye som er vondt og vanskelig. Jeg m bare prve bite tennene sammen, fullfre mltidene uten falle tilbake og tenke p at jeg angrer og fr drlig samvittighet, og jeg m prve gjre ting som fr meg til tenke p noe annet som er positivt. Det er det jeg m. Det er det jeg m gjre for ikke tenke s mye p at jeg har spist og alt det vonde anoreksien brer med seg og hva den kommer med. Bare det, er en stor utfordring i seg selv. S vanskelig. S vondt og vanskelig prve gi slipp p noe som i en tid har gitt meg trygghet og en god flelse. Det gode.

Jeg m fokusere n p den friske meg. Det er i hvert fall en begynnelse.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits