lifewitheatingdisorders.blogg.com -

Svar del 2

Legger ut del 2 i samme slengen, ettersom jeg ikke fr tid senere i dag.

Behandler mennesker deg annerleder pga spiseforestyrelsen?

Jeg har opplevd det i sm og mindre perioder, men det er ikke s mye til det akuratt n.

Har bloggingen hjulpet noe p plagene du har?

Ja, det vil jeg si. Det er godt f ut tankene og flelsene, og ikke minst godt lese blogger som skriver om samme tema. Da fler jeg meg mindre alene, og jeg har selv snakket med noen som blogger om spiseforstyrrelsen sin og forteller at det hjelper og har en positivt og bra effekt. Det fles alltid godt ikke fle seg alene om samme problem. Siden jeg har s utrolig mange flotte og fantastiske lesere som jeg har, s har det helt klart hjulpet meg nr det er s mange som har trua p meg og som vil heie meg fram til ml og veien tilbake til bli frisk.

Hva er din "oppskrift" p en bra blogg?

Min "oppskrift" p en bra blogg, m vel kanskje vre fordelt tekst og fordelt bilder? Litt vanskelig si, men jeg elsker virkelig bildeblogger med masse bilder. Det er veldig inspirerende. Det m ogs vre et ryddig, enkelt og greit design.

Skal du reise noe mer i ferien?

Jeg vet ikke helt enda, men jeg er i gang med planene. Om sykdommen lar meg f lov til reise, og om ting gr bra og som det skal, s blir det kanskje en liten tur.

Hvordan klarte du st over mange av mltidene?

Nr jeg hoppet over mltidene, visste jeg at jeg kom til g ned i vekt ? som da var mlet mitt. Jeg ville bare vre tynn og bli litt tynnere, og det var den ?beste? og enkleste mten akuratt da. Jeg var ikke motivert til spise sunt og trene for g den rette veien, s jeg ble p en mte motivert nr jeg visste at jeg kom til g ned i vekt p grunn av at jeg spiste mindre og hoppet over mltidene. Mange som ikke forstr seg p det og kan ikke forst at jeg klarte det og fremdeles klarer det n, men jeg tror nok at det er to forskjellige synspunkter fra to forskjellige ststeder. De med spiseforstyrrelser og samme problem forstr hvordan det er og vet at det er mulig med ikke lurt, mens de som ikke opplever det samme kan ikke tenke seg hoppe over mltider og klare seg uten mat.

Hvordan kom du deg unna?

Mltidene tenker du? Jeg ly om at jeg hadde spist andre steder, og jeg tok alltid med meg mat p rommet for s kaste det og si etterp at jeg hadde spist opp og at jeg var mett. Jeg spiste aldri sammen med andre, s ingen hadde kontroll over det. Men, det hendte at jeg ble avslrt og at noen fant ut av det, og siden noen fant ut av det, s kunne jeg ikke lenger lyve om det og si at jeg hadde spist. S, det er en stund siden sist jeg ly om det. Jeg vet at jeg ikke vil bli trodd p det uansett.

Ser du forbedringer n?

Egentlig har det gtt veldig opp og ned, men jeg ser ikke meg selv akuratt nrmere bli frisk. Det varierer litt i perioder, og jeg kan for eksempel ha sm perioder der jeg klarer ke kaloriinnholdet og matinntaket, men jeg vet selv veldig godt at jeg ikke er i nrheten av det som egentlig er mlet. Det store mlet. Men jeg fler jeg fort kan falle tilbake, og det er virkelig frustrerende. S, i perioder kan jeg se noen forbedringer p enkelte omrder og forskjellige ting, men i andre perioder kan jeg ikke se noen forbedringer i det hele tatt. Av og til har ting bare blitt verre.

Hva gjorde du igr?
Jeg gjorde ikke noe spesielt.

Hvordan reagerte du da du fikk vite at du hadde ftt anoreksi?

Frst nektet jeg. Jeg fortalte legen at det ikke stemte meg symptomene og at jeg ikke passet inn i diagnosen anoreksi, og det er enda vanskelig godta det slik som det er. Men, etter en god stund, gikk det innover meg. Egentlig vil jeg ikke innrmme det nr jeg snakker med leger og sykepleiere og andre hjelpere, men det er nesten det jeg m. Fortelle sannheten. Jeg reagerte etter hvert med frustrasjon og sinne, og enkelte ganger kan jeg ta det veldig innover meg. Tankene og flelsene rundt dette er veldig varierende fra periode til periode.

Hvordan klarte du og ikke spise noen ting?

Jeg hadde ikke noe spesielt matlyst, og jeg tenkte hele tiden p kaloriene. Jeg ble sykelig opptatt av kalorier og maten, og jeg var veldig opptatt av vite hvor mye kalorier eller hvor lite det innehold i maten hvis jeg skulle spise. Jeg tenkte og trodde at jeg kom til g opp i vekt hvis jeg spiste, s det var p en mte den mten og derfor jeg klarte spise liten. Det er virkelig ikke det lureste man kan gjre, og det er s mye bedre vre frisk og sunn enn ha anoreksi og vre syk. Det var p en mte anoreksien som snakket for meg, og det var den som hadde mest kontroll.

Angrer du n?

Ja, definitivt. Jeg kunne virkelig nske at jeg gikk ned i vekt p den sunne og riktige mten, enn det jeg gjorde da. Det har virkelig forandret mye i livet mitt p en negativ og vond mte, og hadde jeg bare kunne gtt tilbake i tid, s hadde jeg gjort mye annerledes. Livet som frisk er mye bedre, og det m vre godt ikke ha og fle at noen bestemmer og styrer valgene man tar og det man gjr, s det har helt klart gjort og forandret livet mitt uten tvil.


Gr det ofte opp s ned? eller hvordan virker det?

Jeg opplever bde oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Det varierer veldig fra periode til periode, og jeg kan plutselig g fra ha en bra uke der jeg klarer meg bra matmessig, til falle helt tilbake og ikke klare mlene mine og kostholdslistene. I en periode kan jeg for eksempel klare meg ganske bra i en god stund, og da har jeg kanskje litt mer tro og litt mer selvtillit, mens s kan det skje noe og vre noe som kan gjre at jeg faller tilbake igjen. Det svinger veldig, s jeg opplever bde gode og drlige perioder.

Hvordan klarte du leve p s lite mat?

Jeg klarte det med tanke p det anoreksien sa og fortalte. Det var den som snakket for meg og p en mte styrte det jeg gjorde, og nsket mitt var jo egentlig g ned i vekt. S, etter at jeg s at jeg gikk ned i vekt, visste jeg hva jeg skulle gjre videre. Det endte bare opp med at jeg fikk en mestringsflelse og jeg ble aldri fornyd med hva vekten viste.

Er du redd for framtiden?

Et ganske godt sprsml. Jeg har egentlig ikke tenkt s veldig mye over det, men jeg tror det vil bli lettere og mye enklere for meg se framover mot framtiden som frisk. N vet jeg ikke hva som skjer og hva tiden framover innebrer, og jeg vet ikke hvordan sykdommen kommer til bli. Om den blir lett komme seg ut fra, eller om den kommer med enda flere utfordringer som er veldig krevende. Men, jeg tar n dag om gangen, og tar ting som det kommer.

Hva er drmmene dine?

Jeg har en drm om bli psykiatrisk sykepleier og hjelpe andre ut fra spiseforstyrrelser. Jeg har ogs en drm om stifte en familie, men frst og fremst har jeg en drm om bli frisk igjen.


google.no


Kjenner du noen som har spiseforstyrrelser eller som har hatt det fr?

Ja, det gjr jeg. Jeg kjenner noen fantastiske mennesker som har kommet seg styrket ut av det, og jeg kjenner en del som sliter med det samme som jeg sliter med n. At noen er kommet ut fra spiseforstyrrelser, beviser jo egentlig at det faktisk er mulig.

Trener du mye?

Det varierer egentlig veldig.

Hvilken kjendis vil du nsket mte?

Veldig vanskelig velge, ettersom jeg har veldig mange forbilder. Men det mtte vre en av Leona Lewis eller Rihanna.

Gr du p sport?

Ikke akuratt n. Har en pause.

Har du noen dyr?

Nei, det har jeg ikke.

Hvor lenge har du blogga?

Jeg har blogget i 3 og en halv mned, selv om det fles enda lenger. Hehe, litt rart tenke p at jeg ikke har blogget i lenger tid.

Har spiseforstyrrelsene dine pvirket karakterer og lring p skolen?

Ja, det har den definitivt. Jeg merket det veldig godt p karakterene jeg fikk p prvene, ettersom jeg ikke hadde noe spesiell energi eller krefter til lese og pugge til prvene eller det andre vi skulle gjre p skolen. Jeg merket ogs at jeg var kjempe sliten og trtt bare etter noen timer, men jeg prvde alltid vre bevisst og jeg prvde alltid holde ut. Timene virket som en evighet, men jeg prvde alltid flge med i timen slik at jeg hadde en liten sjanse til komme meg videre ogs. Komme meg framover. Jeg var kjempe umotivert, men jeg klarte fullfre til slutt det jeg hadde som ml. Jeg merket ogs det veldig godt p holdningen, humret, innstillingen og oppfrselen, og det var ganske tydelig.

Har du lest boken Vinterjenter?

Nei, det har jeg ikke.

Favorittfarge?

Turkis.

Hvordan sminke har du?

Har mest fra Loral og IsaDora :) Kan kanskje vise en dag.

Hva er den strste utfordringen nr det gjelder spiseforstyrrelsen?

Det er litt vanskelig si, for det er s utrolig mange utfordringer som er s vanskelig komme seg gjennom. Men, hvis jeg skal si n ting, s m det vre fullfre alle mltidene. Jeg hater virkelig spise sammen med andre, og jeg er redd for f kommentarer slengende mot meg. S, helt klart, s er det fullfre mltidene uten ha drlig samvittighet en veldig stor utfordring for meg.

Hvordan hjelp fr du?

Jeg snakker med psykolog, lege, helsesster og sykepleier.

Har du noen gode tips om hvordan man kan komme seg ut fra en spiseforstyrrelse slik som anoreksi?

Snakk om det, og vr pen og ikke minst rlig. Selv om det kan vre vanskelig fullfre mltidene sammen med andre, s prv ikke lur deg unna. Det vil bare gjre det enda verre, selv om det kanskje fles rett ut akuratt der og da. Prv spis alle mltidene sammen med andre, og prv gjr noe positivt etterp som vil f deg til tenke p noe annet som er bra og positivt. Ikke steng vonde tanker inne, for det vil bare gjre det verre enn det er. Ta imot hjelp, selv om det kan vre vanskelig.

Hvor hy er du?

Jeg er ca. 1.63 kan jeg tenke meg?

Hvor mye veier du?

Jeg gr nok ikke ut p bloggen med vekten, ettersom det kan ha en negativ effekt eller pvirkning. Men, kan si at i forhold til hyden min, s er jeg undervektig. Det endelige mlet er jo ha en sunn vekt som er bra for meg.

Er du ofte p sykehus?

Jeg er en del p kontroller og tar en del prver og slikt, men jeg kan vel ikke si at jeg er der s ofte enda. Kan vre jeg skal f bedre oppflgning der etter hvert.

Fler du at en del av deg nsker bli frisk igjen, mens en annen del av deg ikke nsker det?

Ja, det gjr jeg. Det er det som gjr det s ekstra vanskelig ogs. Det blir s vanskelig vite hva som er rett og hva som er feil og galt, og det blir veldig ambivalent. S, jeg kan helt klart si at det er en del av meg som vil bli frisk, mens en annen del av meg ikke nske det.

Hvordan begynte du med spiseforstyrrelser?

Etter at jeg hadde nske om g ned i vekt og bli tynnere, mistet jeg kontrollen ettersom jeg hoppet over mltider, ly om at jeg hadde spist og tok feile avgjrelser som jeg virkelig angrer p n i ettertid. Jeg flte p en mte at det var min mte mestre problemer p, og jeg flte p en mte at det var en lykkesflelse som jeg virkelig trengte akuratt da. Jeg flte jeg hadde kontroll i begynnelsen, men egentlig s var jeg i ferd med g inn i en vond sirkel som jeg n ser hvor vanskelig er komme seg ut fra. Det utviklet seg bare mer og mer mot den feile retningen, og etter hvert fikk jeg spiseforstyrrelsen anoreksi. Jeg hadde heller ikke noe srlig matlyst, var redd for g opp i vekt og kaste opp igjen hvis jeg spiste, og slik fortsatte det.

Svar del 1

Hvordan gr det med deg n? Det gr veldig opp og ned, og det er tungt kjempe mot anoreksien hele tiden. Den daglige samme harde kampen. Akuratt n er jeg i en ganske vanskelig periode der jeg prver fullfre alle mltidene der jeg flger noen kostholdsplaner med aktivitet etc. Det er utrolig tft, men jeg forstr n hvorfor det er s viktig. Uten at jeg klarer fullfre dette som jeg kjemper mot og med n, s kommer jeg meg ikke noe srlig videre.

Bruker du sminke vr dag? Bruker ikke s mye sminke nr jeg ikke skal noe spesielt, men bruker sminke nr jeg skal ut sammen med venner, dra p shopping, eller nr jeg skal noe annet. Bruker ikke sminke p daffedager der jeg ikke gjr noe annet enn slappe av.

Hva heter bestevenninen din?
Har flere bestevenniner, s er umulig velge :-)

Fotball vs Handball?
Fotball.

Kan du blogge om alle parfymene dine p et innlegg :D
Det kan jeg helt sikkert gjre :-)

Hva synes du om bloggen til TCMN?
Den er bra, selv om jeg ikke har lest den s utrolig ofte. Er innom av og til.

Hvordan fikk du spiseforstyrrelse? Det var mye slankepress, hye krav og forventninger rundt flte jeg, samtidig som jeg opplevde en del vonde ting som skjedde. Jeg mistet en del personer som gikk bort som jeg var glad i og som betydde mye for meg, og det hadde bare en negativ effekt p det hele. Jeg forstod ikke helt hva jeg holdt p med gjre, og jeg skjnte ikke konsekvensene fr veldig lenge etterp. Jeg begynte hoppe over mltider, lyve om at jeg hadde spist og kaste maten, og etter at jeg s at jeg hadde klart g ned i vekt, s flte jeg en form for mestring. ?Endelig var det noe jeg klarte og mestre?. Jeg flte en slags lykkerus som egentlig var falsk og uekte, og det er frst n jeg ser hvor utrolig mye negativt og vondt den brer med seg. Det var noe av det dummeste jeg har gjort, og jeg kunne nske jeg hadde gjort en del ting annerledes enn jeg gjorde da. Det var mye fram og tilbake, men etter at jeg raste ned i vekt, og hadde det feile forholdet jeg hadde til kropp, vekt, mat, og kalorier, s var det ingen tvil om at diagnosen var spiseforstyrrelsen anoreksi.

Hva m til for at du skal lese en blogg?

Jeg leser ganske mange forskjellige blogger, men jeg liker blogger som har mange bilder og bra tekst. Jeg syns ogs det er gode blogger nr det er litt forskjellig og litt blandet. Liker blogger som skriver om faste eller forskjellige temaer, og jeg liker lese om mote og slike ting.

Gr du p skole?

Jeg har en ordning der jeg kan selv velge nr jeg skal ha halve dager p skolen. Men jeg prver s godt jeg kan ikke droppe ut fra skolen bare p grunn av sykdommen, men jeg kan trygt si at jeg fr god hjelp der fra. Jeg er ikke s mye p skolen, men de dagene jeg er der, har jeg det kjempe bra. Stortrives.

Hva er din/dine fav filmer?

Jeg har utrolig mange favoritt filmer, men om jeg skal velge de frste og beste, s m det nesten bli; My sisters keeper, the notebook, dear john, the blind side og the last song.

Hva liker du og se p tv`n?

Jeg elsker og er virkelig avhengig av seriene som privat praksis, greys anatomy, frustrerte fruer, that 70?show, csi og hawaii five?o. Hahaha, har flere favoritter ogs, men det er de jeg ser mest p.

Har du noen fav blogger?

Jeg har veldig mange favoritt blogger som jeg leser fast, men noen av dem er;

www.etdobbeltliv.blogg.no www.lungo.blogg.no www.sht.blogg.no www.klovh0lt.blogg.no

www.katrineped.blogg.no

www.ssbk.blogg.no

osvosvosv.

Fav mat?

Biff med fltegratinerte poteter. Nam!

Har du kjreste?

Nei.

Kan det hende du avslrer hvem du er?

Har ikke tenkt p det helt enda, men kanskje en dag? Hvem vet. Grunnen til at jeg velger vre anonym er ovenfor andre rundt meg ogs.

Hvor lenge har du hatt spiseforstyrrelse?

Har hatt spiseforstyrrelser i litt over 1 r. Jeg var i en stund under diagnosen atypisk anoreksi, men det er veldig mange forskjellige diagnoser nr det gjelder spiseoforstyrrelser og typen anoreksi. Har hatt anoreksi i litt over 1 r.

Fler du at folk behandler deg annerledes fordi du har det?

Jeg har p en mte flt det i sm og mindre perioder, men jeg fler ikke det s veldig ofte og mye av det n. Jeg forstod egentlig at det var litt vanskelig vite hva en skulle si eller gjre, og jeg hadde nok kanskje reagert og gjort ting p samme mte. Men, jeg fler egentlig n at jeg blir behandlet p en helt normal mte.

Har du vrt p ferie/skal du? Hvor?

Jeg har dessverre ikke vrt s mange plasser i sommer i r, p grunn av sykdommen. Jeg har vrt en del slapp og mer sliten og trtt enn jeg til vanlig pleier, og drlig form har hindret meg i reise noen plass. Men, kanskje det blir en liten tur en plass i slutten av sommerferien om ting gr bra :-) Da vet jeg ikke helt hvor jeg skal, men det blir kanskje Oslo eller Trondheim.

Hvilket yrke ser du deg i selv i om noen r?

Psykiatrisk sykepleier.

Kan du noen gang legge ut hvordan du ser ut n?:)

Jeg vet ikke helt, men kanskje det skjer en gang om jeg velger ikke vre anonym lenger?

SPRSMLSRUNDE - NOE DERE LURER P?

Hei dere.

Tenkte kanskje ha en liten sprsmlsrunde igjen. Er en god stund siden sist gang jeg hadde, s om det er noe dere lurer p, s er det bare til sprre. Jeg svarer s godt jeg kan, men jeg kommer ikke til svare p sprsml ang. vekten fordi jeg er redd det skal vre en negativ effekt. Om dere vil sprre anonymt, kan dere ogs gjre det, eller dere kan sprre i kommentarfeltet. Det kommer helt ann p hvor mange sprsml som kommer inn, men jeg tenker jeg mest sansynlig svarer p sprsmlene dere kommer med i morgen :) S, er det noe dere lurer p? Spr. N har dere sjansen :-)

Kan ogs kontaktes p lifewitheatingdisorders@hotmail.com

Trtt og svnls.

Nok en svnls natt. Ettersom jeg ikke fikk sove igjen etter at jeg vknet og var lys vken, valgte jeg bare st opp og bli ferdig med dagens frste mltid. I dag er det siste dag med nutridrink nringsdrikke fr jeg begynner p en ny kostplan i morgen, og jeg gruer meg virkelig. Jeg har ftt en kostholdsliste som jeg skal flge n, og jeg skal ke om jeg fler det gr greit, og om jeg fler meg trygg p den kostholdslisten. Jeg vil vel kanskje f litt panikk og fle meg ganske s utrygg i begynnelsen, men jeg har litt tro p at det kommer til g bra. Jeg m jo bare begynne ett sted, for kommentarer fra andre hjelper bare ikke.

Uansett hvor mange kommentarer som strmmer p fra andre om at jeg m spise mer og spise sammen med dem, s hjelper det ikke meg. Det er ikke det som fr meg til begynne spise igjen, det gjr meg egentlig bare mer og mer sliten og lei. Jeg har vel tenkt en del og sett konsekvensene og merket dem selv ettersom jeg har hatt problemer med anoreksi en stund n, og jeg har jo opplevd en del som den har brt med seg. Ikke noe positivt, for si det med andre ord. Jeg tror kanskje at det vil g bra med spise knekkebrd, ettersom det er en del fiber i det som fr fordyelsen i gang, og ettersom man ikke blir kvalm.

Har heldigvis ftt noe som skal dempe kvalmen, noe jeg er veldig glad og takknemlig for. Da tr jeg kanskje spise litt mer ogs, men den siste tiden har det bare gtt i nutridrink nringsdrikker for det meste. Jeg kan jo ikke fortsette p det resten av livet, og veien til bli frisk krever utrolig mye styrke og mot. Pgangsvilje. Kampvilje. Jeg tror jeg er sterk nok, og jeg tror jeg har nok kampvilje og viljestyrke. Jeg tror kanskje at jeg har det som skal til for at jeg skal klare bli frisk igjen, eller i hvert fall bedre. Om jeg bare klarer klatre litt oppover, om jeg bare fr et helt greit og sunt forhold til mat, s er jeg fornyd.

Det er tungt. Vanskelig. Vanskelig fle p den uroen i kroppen. Selv om jeg vet det kommer noen gode dager og oppturer, s betyr det ikke at det blir slik hver dag i tiden framover n. Det kommer til bli en del trer, kvalme, vonde og tunge dager som er vanskelig komme seg gjennom, men jeg skal klare det. Jeg kjenner mange herlige jenter som har klart komme seg gjennom det, som jeg ogs snakker en del med. De gir meg mer og mer hp, og det styrker det hpet jeg har p meg selv og den troen jeg har p at jeg til slutt skal klare vinne over anoreksien. Dere herlige lesere gir meg ogs mer og mer hp. Det gir mye.

Tankekaos.

Mltidene er vanskelig gjennomfre. Jeg m alltid kjempe hardt imot anoreksien, og jeg kjenner den river og sliter i meg. Den drar meg i to forskjellige retninger, og spiseforstyrrelsen prver trigge meg og gjre det trygt og godt. Det er det som er vanskelig. vite hva som er det rette for meg n, og hvilken vei jeg skal ta. Anoreksien er som en autopilot i livet mitt, og det er helt klart uten tvil den som har mest kontroll av begge. Det er det som er s vondt tenke p. S vanskelig takle. Bare jeg har klart noen dager matmessig bra, s skal det veldig lite til fr jeg faller litt tilbake. Fr motstanden blir enda sterkere.

Da gr jeg skritt jeg har gtt framover tilbake, og jeg blir usikker. Redd. Utrygg. Vet ikke hvordan jeg skal forklare meg eller finne de rette ordene. Jeg blir lei meg, sint, frustrert, og ikke minst skuffet. Skuffet over meg selv og spiseforstyrrelsen. Innerst inne, vil jeg s gjerne kjempe hardere og hardere, og vise at det er jeg som skal vinne, og at det er faktisk noe jeg virkelig vil og noe som jeg virkelig nsker. Jeg prver og prver, men den delen av meg som har gitt opp med kjempe, den anorektiske delen av meg, den er enda sterkere og enda strre del. Det er det jeg m endre og forandre p. Det er det som er utfordringen.

Jeg er redd for feile. Gjre feil. Falle tilbake. Kanskje noen ting har blitt litt bedre, og jeg har en del gode dager der anoreksien ikke er s sterk som den pleier vre. De dagene pleier jeg nyte s godt jeg bare kan, og det fr meg virkelig til smile og kjenne p den gleden. Den gleden jeg virkelig savner kjenne p. Jeg skal dele opp mltidene mine n, og jeg har et fast skjema jeg skal prve flge. Frokost, lunsj, middag og kvelds. Egentlig skal jeg ha mellommltid ogs, men jeg orker virkelig ikke tenke p flere mltider n. Jeg kjenner jeg er utrolig sliten fra fr av, og jeg gruer meg nok til dagens frste mltid.

Jeg gruer meg til hvert mltid. Enda klarer jeg ikke takle det sitte sammen med andre spise, og det er veldig vanskelig for meg. Vanskelig tenke positivt, og vanskelig tenke p de blikkene og kommentarene som jeg som mest frykter av alt. Kanskje de rundt meg bare vil vre glad for at jeg spiser og sitter sammen med dem rundt middagsbordet, og kanskje de er glad p mine vegne, men jeg orker bare ikke tanken p det. Kommentarer som "N har du vrt flink til holde vekten din syns jeg. Du har verken gtt opp eller ned", fr meg til f totalt panikk. Bare slike kommentarer, kan f meg til grte.

Jeg kan bli helt i fra meg. Helt hysterisk. Jeg kan plutselig g fra vre glad til kjempe trist og frustrert, og det svinger veldig med humret og dagene mine fortiden. Noe helt ekstremt. Jeg har ikke snakket med psykologen p en stund n, men jeg har en rekke legetimer og samtaler foran meg n. Ikke vet jeg hvordan hsten kommer til bli. Mlet mitt, og en av de tingene som str p motivasjonsplakaten som henger p veggen, er jo fullfre skole og jobb. Fullfre utdanning til psykiatrisk sykepleier. Jeg prver holde fast p hpet og troen p at jeg kommer til klare det, men en gang m jeg bare starte. Jeg m begynne en plass. Jeg kan ikke g rundt eller surre rundt i min egen sirkel lenger. En gang m det ta slutt.

En gang m jeg bare gi slipp p anoreksien, som har vrt en stor del av meg i en veldig lang periode. I en lang lang tid. Jeg hper jeg en dag kan vre en person som kan hjelpe andre gjennom samme sykdom, og jeg hper jeg kan ha en del kunnskap om kosthold som bde kan hjelpe meg selv som person og andre. Selv syns jeg det er kjempe interessant og spennende lre om hvordan kroppen fungerer, anatomi, psykologi og kosthold og ernring. Det er vel det jeg har lrt mest om, men s utrolig vanskelig gjre det i praksis. S utrolig vanskelig ta seg til den informasjonen og fakta som jeg har hrt om.

Jeg hadde selv aldri trodd at det skulle vre s vanskelig begynne spise igjen. Frykten er utrolig stor, men til tider er den plutselig blitt litt mindre, ettersom jeg har ftt tankene over p noe annet. Ettersom motivasjonen har sltt til. Det er en god flelse ha kontroll, men det er jo den jeg har mistet og som jeg ikke har hatt p kjempe lenge. Jeg savner ha den kontrollen. Holde fast p den. St p egne ben, og leve livet som jeg egentlig vil leve. Leve etter drmmene og mlene mine. Leve slik som jeg vil, uten at denne anoreksien skal styre, kontrollere og holde p slik som den bare vil. Det er s utrolig vanskelig.

S vanskelig ta tilbake styring og kontroll, og bli autopiloten i mitt eget liv. Bestemme. Styre selv. Snu.


// weheartit.com

Utfordring etter utfordring.

En vanskelig dag har det vrt helt uten tvil. I dag skulle jeg begynne p helt nye kostholdslister og nye kostplaner, og det var mye som gjorde at jeg strittet imot. Frokosten mtte jeg konsentrere meg veldig for fullfre og gjennomfre, og det var vanskelig kjempe imot det anoreksien hadde med seg. Den vonde motstanden den er i seg selv, er alltid vanskelig kjempe imot og vinne over. Vinne over tankene og den hye stemmen den skriker og hyler med. Den hater meg bare mer og mer for hver gang jeg inntak mat, og det fr jeg virkelig kjenne og fle p kroppen. Den blir ikke noe srlig glad, akuratt. Det vet jeg.

Jeg fr kjenne det veldig godt p kroppen, og det pvirker humret mitt helt klart uten tvil. Jeg klarer enda ikke spise en porsjon med vanlig middag, men det skal jeg ogs begynne med etter hvert som jeg ser at denne kostplanen gr bra. Det har vrt veldig vanskelig i dag, spesielt nr det kommer til alle mltidene. Alt virker s alt for mye for meg. Jeg reagerte selv nr jeg s hvor mye jeg skulle spise, men "mye" er egentlig litt for lite for en normal persons mltid og inntak av mat og kalorier. Jeg skal ogs gradvis ke kalorier uke for uke, og jeg hater bare mer og mer tanken p det. Dette er virkelig ingen god tid for meg.

Jeg forstr hvorfor det m bli slik som det er n, selv om jeg sliter litt med akseptere det. Egentlig vil en stor del av meg stritte imot og bare hoppe over alt som er av mltider, men samtidig vet jeg at det bare blir feil. Det blir bare ikke riktig. Jeg vil jo selvflgelig prve gjre det som er rett for meg og det som er det beste for meg selv, s jeg prver. Jeg gir ikke s fort opp, selv om det ofte frister mest av alt. Jeg kan ikke bare gi opp nr det er noen der ute som har tro p meg og at jeg skal klare dette. Jeg kan bare ikke g rund t tro at det kommer til ordne seg helt av seg selv, det er faktisk noe som m jobbes med.

Det er jeg som m jobbe med det, og det er jeg som m kjempe. Andre kan kjempe sammen med meg, og heie meg fram til ml. Det kommer til bli dager der humret svinger, der jeg plutselig kan vre glad til trist og plutselig strmmer trene p, men slik vil det bare vre. Jeg m bare akseptere det, slik som det er n, og slik som det blir i tiden etterp. Jeg m bare akseptere vekten nr den ligger p det som er normalt og sunt for meg, og jeg m bare lre meg til godta det. Jeg har ikke s veldig mange andre valg, hvis jeg skal prioritere andre ting som er mye viktigere. Hvis jeg skal velge det rette, m det bli det.

Jeg hper virkelig jeg er p rett vei n. Den veien jeg m g for bli frisk igjen.



Gode og drlige dager...

Det gjr vondt i hele kroppen. Jeg kjenner kvalmen bli verre og verre for hver gang jeg bare puster, og for hver gang hjertet slr, kjenner jeg det gjr vondt. Den samme smerten som jeg har opplevd fr. Flere ganger. Jeg kjenner jeg har en rekke utfordringer foran meg som gjr vondt takle, og jeg fler utrolig stort ansvar overfor meg selv. Om jeg skal klare komme meg ut fra dette, bli frisk og leve et bedre liv uten noen som helst sykdom, m jeg selv kjempe for det. Ingen kan begynne spise for meg, ingen kan bli frisk for meg eller ta de viktige og avgjrende valgene jeg mter p. Det er kun meg det er opptil.

Det er snakk om valg som avgjr det hele. Om jeg snart skal f oppleve livet som frisk, eller om det vil ta enda lengre tid. Bare det begynne spise igjen, og godta vektoppgang og kaloriking er en utfordring. En av de strste utfordringene jeg syns er ufattelig vanskelig takle. Takle p en god mte, og akseptere det. Det som motiverer meg og som gjr at jeg klarer holde fast p hpet, er at det er s utrolig mange som jeg kjenner som har klart seg. S utrolig mange som har klart komme styrket gjennom spiseforstyrrelsen, og som helt fint klarer spise uten f panikk. De har det livet jeg s inderlig vil ha.

Det livet jeg nsker. Et friskt liv, der jeg er en frisk og sunn jente, som klarer smile, le, kose meg med masse god mat og bare leve videre etter drmmene og mlene mine. Etter framtiden. Heldigvis har jeg en kampvilje som er p sin plass, og en innsatsvilje og pgangsmot som alltid vil vre i meg. Et eller annet sted. Det fr meg til kjempe. Hardere. Kjempe sterkere. Ikke gi opp, uansett hvor mye det frister. Uansett hvor mye det frister gi alt til anoreksien, og bare la den holde p og styre p slik som den bare vil. Jeg m nok bare akseptere den uroen og den utryggheten, selv om det er utrolig vondt leve med.

Jeg hper denne slutten av sommerferien blir bra for meg. At jeg fr noen fine dager, der jeg kan smile, le, vre masse p stranden med kameraet i hnden og sand mellom trene. Der jeg kan hoppe uti, der jeg kanskje kan f i meg noe god mat uten at de anorektiske tankene forstyrrer og delegger alt. Jeg hper jeg kan komme meg litt bort, reise litt, uten at sykdommen hindrer meg i gjre det. Uten av sykdommen hindrer meg i ha det bra inni mellom. Der sykdommen kan godta at jeg smiler, ler, og kjenner en god mageflelse. Det hadde vrt s bra. S godt. S godt kjenne at jeg slapper av, og kan senke skuldrene.

Det hadde vrt en fin slutt p sommerferien, og jeg kan vel prve ha som ml at jeg kan vre frisk til neste sommer? Jeg kan ikke ha for store forhpninger. Jeg kan ikke ha s hye krav eller forventninger til meg selv, enn at jeg m ta ett skritt om gangen, og prve sette meg sm ml. Det vil nok hjelpe meg etter hvert, og jeg vil kanskje f et lite snev av selvtillit nr jeg klarer f til noe. Mestre noe annet enn dette som har med mat og sykdommen gjre. Jeg m begynne med et lite ml om gangen, og det blir vel fullfre alle mltidene. Holde en stabil vekt, og prve vre fornyd med den. Akseptere meg selv.

Det krever s utrolig mye mot. S mye styrke. En dag, vil jeg komme meg styrket gjennom det.

Weak today, stronger tomorrow.

Denne uken skal jeg begynne med nye kostholdslister, ettersom det har gtt bra med ha nutridrink til hvert mltid. Jeg har snakket litt med en ernringsfysiolog og lege, og jeg kjenner kanskje at jeg er litt mer motivert til bli frisk igjen n? Jeg vet ikke helt. Jeg hadde virkelig ikke trodd at begynne spise igjen skulle bli s vanskelig, men noe jeg faktisk ser p som positivt, er at jeg lrer mye om riktig og sunt kosthold. Jeg tror jeg kommer til bli veldig opptatt av spise sunt og slikt etter denne perioden som syk, men det er vel kanskje mer positivt enn negativt. Det er i hvert fall slik jeg ser p det, fra mitt synspunkt.

Jeg ser p livet helt annerledes n. Jeg er ikke frisk enda, men det er s mange muligheter jeg har som jeg bare m ta imot. Ta imot med pne armer. Jeg er egentlig ganske heldig som har nkkelen til bli frisk igjen, og jeg kan faktisk klare det. Men jeg m ikke bruke s lang tid, slik at det delegger mer p kroppen n. Anoreksien har delagt nok, og den gjr meg s utrolig sliten. Jeg skal fortsette med nutridrink i morgen, men da er det kun annen mat som str p kostlista. Jeg kjenner jeg gruer meg utrolig mye, og jeg har ftt beskjed om vektoppgang ogs n. Det er vel kanskje det jeg sliter mest med godta.

Anoreksien gjr meg ikke fornyd med den vekta jeg har n. Den fr meg bare til komme med nye ml om g mer og mer ned i vekt, men det vet jeg selv veldig godt ikke er noe srlig sunt for meg. Mlet blir jo holde en sunn vekt som er bra for meg, og stabilisere den. Jeg er s utrolig redd for at dette ikke skal g bra n, at jeg skal falle ut, at jeg ikke skal klare spise normalt igjen, og at det er deler av anoreksien som alltid vil vre med meg. Jeg er s utrolig redd for det. Jeg vet jo ikke hvordan livet som frisk er, men jeg kan jo tenke meg det vil vre mye bedre enn slik det er n. Jeg vet bare det vil ta tid. Veldig lang tid.

Nr jeg kommer meg over det verste, blir jeg kanskje enda mer motivert nr jeg ser det gr bra. Jeg kjenner jeg kanskje klarer mestre noe p en bra mte, og jeg ser kanskje da at det faktisk er mulig spise uten g opp i vekt. Forbrenningen min er jo helt feil n. Det er bare jeg som ikke har forsttt at man gr opp i vekt ved spise av og til, og det er noe som har ftt meg til tenke. Jeg fler meg p en eller annen mte motivert, men s er det fremdeles en stor del av meg som ikke er motivert i det hele tatt. Den delen m jeg jobbe med n, i tiden framover ? noe som kommer til bli en utfordring i seg selv.

Veien er ikke kort. Den har bde store og sm utfordringer, gode og drlige dager. Det er jeg som m ta ansvar for de hindringene jeg mter p, og det kommer til bli bde tft og vanskelig. Jeg fler meg ikke lenger s sikker. Vet ikke hvor eller hvilken retning jeg skal g. Jeg har egentlig bare lyst til flge anoreksien nr den trigger meg og nr den gjr meg sikker, men fornuften sier noe helt annet, og den drar meg i en helt annen retning enn det anoreksien gjr. Jeg vet selv veldig godt at den vil meg vondt selv om en del av meg ser bde en positiv og negativ side ved spiseforstyrrelsen, men jeg m bare prve tenke.

Tenke p hva fornuften sier, og hva jeg selv tror er bra og det rette for meg. Jeg har jo en framtid foran meg, som aldri forsvinner. Anoreksien vil egentlig stjele den ogs fra meg, men det fr den bare ikke lov til. Det blir bare feil. Det blir bare ikke riktig. Jeg ser fram til et liv som frisk der jeg faktisk klarer smile og kjenne p den gleden som jeg kjente p fr. Tidligere. Fr jeg fikk spiseforstyrrelsen. En av de vanskeligste utfordringene blir vel sitte sammen med andre under mltidene, noe jeg virkelig hater og missliker sterkt. Jeg hater det virkelig, og jeg stritter alltid imot nr jeg blir spurt om sitte ved middagsbordet. Det er en utfordring, men jeg m nesten bare begynne et sted. Ta ett skritt om gangen.

Trene renner...

Trene renner nedover. Hret er surret opp i en dott, jeg sitter meg morgenkpen godt inntil kroppen og kjenner jeg ikke orker gjre noe spesielt i dag. Anoreksien er s ufattelig sterk, og den gir meg slag p slag i trynet hver gang jeg gjr noe den ikke liker. Hver gang jeg prver. Hver gang jeg prver spise noe, og hver gang jeg prver kjempe imot. Vinne kontrollen tilbake. Tankene suser og flyr gjennom hodet mitt samtidig, og det er totalt kaos. De ambivalente tankene gjr meg bare mer og mer forvirret, og det gjr valgene jeg m ta s ufattelig vanskelig. Enda vanskeligere enn de allerede er fra fr av.

Trene fortsetter renne nedover. Det forundrer meg ikke om det blir rettere sagt umulig for meg lese det jeg skriver n etterson trene er i veien, og jeg klarer det ikke uten konsentrere meg og bruke lang tid p det. Jeg kjenner det gjr vondt i kroppen. Fra trene til hodet, i alle slags mulige kroppsdeler. Blodprvene viser ikke s veldig mye interessant enn at jeg har mandel p den del viktige stoffer som er veldig ndvendig og viktig, og det forundrer meg ikke. Det kommer ikke som noe stor overraskelse. Det var vel det jeg forventet, og jeg kan vel slappe av litt n fr jeg kan begynne grue meg til neste gang.

Jeg tenker tilbake hvor det hele startet. Det gjr vondt. Stikker i hele kroppen. Jeg husker jeg plutselig begynte kaste opp uten at jeg var smittet av noe som helst sykdom som gikk rundt omkring, og jeg trodde jeg bare hadde spist noe som var typisk bli kvalm av. Jeg var frisk, kanskje ikke verdens sunneste som spise s mye sunt, men jeg var frisk. Det var det viktigste den gangen. Det var det som betydde noe for meg den gangen. Jeg kastet opp den frste kvelden. To dager etterp gjorde jeg det igjen. Frykten ble bare strre og strre ettersom kvalmen var tilstede i lang tid etterp. Jeg var redd.

Jeg ville ikke kaste opp flere ganger. Var lei av den flelsen av bli kvelt av alt som kom opp. Jeg tvilte litt p om jeg kanskje skulle begynne spise normalt igjen eller ikke, og jeg husker hvor vanskelig det var de dagene etterp. Hver gang jeg inntok kroppen mat, suste tankene rundt i hodet mitt. Fra den gangen, begynte angsten komme og g. Helt slik som den ville, og den bestemte helt selv. Styrte og holdt p. Den hadde kontroll. Den visste hva jeg skulle f oppleve, og den var klar over absolutt alt. Det var ikke jeg. Det var ikke jeg i det hele tatt. Jeg prvde spise litt i sm mengder og porsjoner, men angsten ble.

Den forsvant ikke. Den forsvant aldri, og jeg sitter med den i kroppen enda. Den vil virkelig ikke gi slipp. Den har et veldig godt grep, og jeg vil virkelig ikke oppleve det jeg gjorde den gangen. Det er jo en stund siden, men den uroen jeg har nr jeg vet jeg har mat i magen, gjr meg vondt. Den uroen, er ikke til holde ut med. Det gjr vondt bare jeg kjenner den frykten er tilstede, og jeg kastet opp annen hver dag i en lang periode. Jeg husker alle trene jeg grt, jeg var redd for at jeg ikke skulle f puste, og jeg var veldig redd for at det ikke skulle bli bra igjen. Jeg merket etter hvert at det var noe jeg ikke ville mer.

Ble sliten av all oppkast. Jeg gikk til legen, fikk sjekket opp i det, og de fant ikke ut noe som helst. Joda, jeg var frisk jeg. Det var helt normalt g ned flere kg p veldig kort tid. Jada. Joda, hun har ikke noe problemer i det hele tatt. Friskere enn hun noen gang har vrt. Alt ser greit ut. Nei. Det var virkelig ikke greit den gangen, og det var da det hele begynte. Det ble bare verre og verre, ting skjedde, jeg mistet noen nre personer i livet mitt som betydde absolutt alt for meg, og jeg fortsatte bare videre i den feile retningen. Jeg trodde det var greit g ned i vekt p den mten som jeg gjorde ved spise mindre.

S dum som jeg var, trodde jeg det var greit. Vondt gjr det bare jeg tenker tanken. Jeg s ikke konsekvensene, og jeg trodde og hpte p at det bare var en periode som var litt vanskelig for meg. At det kom til g over etter en liten stund. Dagene og ukene gikk. Jeg flte enormt slankepress, og jeg ville gjre en forandring. Fort. Sikkert. Trygt. Jeg ville vre tynn, og bli akseptert slik som jeg var. Den personen som jeg var. Det gjr vondt bare jeg tenker tanken p at jeg kanskje kunne ha unngtt s mye av det jeg har opplevd gjennom sykdommen. Alt den brer med seg. Alt det vonde den brer med seg.

Jeg flte meg ikke sett. Jeg flte meg ikke god nok. Flink nok til noe som helst. Jeg ville ikke g rundt ha den flelsen av at noen s ned p meg og som snakket gjennom ynene. Jeg ville bare vre tynn, men samtidig frisk. Frisk slik som egentlig jeg ser det. Sterk. Bevisst. Siden den perioden jeg kastet opp gang etter gang, etter hverandre og i k, s er jeg veldig redd for kaste opp n. Jeg har i perioder ogs n gjort det, men ikke s mye n lenger. Det er bare hver gang jeg kjenner kvalme, s tenker jeg tilbake p den gangen jeg kastet opp s ofte. Den tanken gjr meg ikke noe godt, og jeg kjenner trene presser p. Heldigvis har jeg funnet ut noen metoder som hjelper litt, jeg prver spise selv om veldig mye prver stoppe meg og hindre meg i gjre det. Jeg prver konsentrere meg, ta meg sammen. Tenke. Se fram.

Jeg fler meg ikke alltid s sterk. De dagene formen er som verst, ligger jeg kanskje med morgenkpen i senga, en kopp varm te i handa, film eller tv'en s vidt p, og med dyna rundt meg. Tankene fortsetter surre rundt i hodet mitt, og det merkes. Jeg er helt i min egen verden, og jeg klarer ikke holde en samtale uten falle ut eller uten g glipp av halvparten av det som blir sagt. Jeg prver gjre det beste utav det med litt hjemmespa, kanskje litt musikk og det jeg vet er bra og godt for meg, og det jeg vet gjr meg glad. Jeg prver, og det er vel bedre enn at jeg gir opp? For det gjr jeg ikke. Jeg gir aldri opp.

Jeg kan ikke. Jeg har en drm. En framtid. Rett foran meg, har jeg framtiden og mlet mitt. Det store mlet. Det krever bare ufattelig mye mot og styrke, og ikke minst motivasjon. Den m jeg bare holde fast.

Et savn

Jeg savner vre den livsglade, blide, og fornyde jenta. Den jeg en gang husker jeg var. Selv om jeg kanskje aldri blir den samme igjen, og selv om jeg kanskje forandrer meg etter at jeg har klart bekjempe anoreksien, s tror jeg at jeg en gang til slutt vil klare finne tilbake til meg selv igjen. Til en annen jente, som ogs er livsglad og fornyd med seg selv. Jeg vil til et sted jeg aldri har vrt fr. Jeg vil finne meg selv, prve vre sterk og kjempe imot alle de hindringene og utfordringene jeg mter p veien videre. Selv nr jeg kommer meg p bedringsvei, har jeg likevel enda flere skritt jeg m ta. De er vanskelig ta.

Jeg savner vre frisk. Jeg savner den energien jeg hadde fr, og den tiden jeg faktisk klarte dra p shopping i flere timer uten kjenne at formen var drlig. Denne sommeren har jeg ikke klart komt meg noe som helst sted, men selvflgelig, det er jo fremdeles noen uker igjen av sommerferien, s kanskje jeg fr noen fine uker med noen fine og litt andre opplevelser. Formen og tilstanden varierer veldig fortiden, og da mener jeg veldig. Jeg kan plutselig ha en dag der jeg ikke kjenner s mye til kvalmen og svimmelhet, men neste dag kan jeg kanskje ikke orke gjre noe som helst. Da sover jeg for det meste.

En del av meg kjemper. Den kjemper med nebb og klr, og prver vinne over anoreksien. Anoreksiens motstand og kamp. Det er virkelig tft bytte ut nutridrink nringsdrikkene med annen mat, og jeg kjenner med en gang at trene kommer. De presser seg fram, og vil ikke stoppe med det samme. Jeg har bde hatt gode og drlige dager. Jeg har heldigvis ftt opplevd noen fine dager p stranden, kvalitetstid sammen med herlige mennesker som helt klart betyr mye for meg, og jeg har hatt dager der jeg faktisk har turt ke kaloriinntaket og matinntaket. Da har jeg jo selv sett at det har gtt bra, men uroen er vond.

Den er vond bre p. Den uroen i kroppen som skriker og hyler, og anoreksien som river i meg. Jeg m alltid konsentrere meg under mltidene, prve styre tankene og flelsene og f en oversikt og f litt kontroll. Det er virkelig ikke enkelt, ettersom jeg har en kontrollfreak stor djevel som er anoreksien inni meg. Den gjr meg bare vondt. Den gjr meg bare sliten og redd. Utrygg. Den fr meg til fle meg utrygg nr jeg prver g mine egne veier og nr jeg prver velge andre retninger som jeg skal g. Det fles minst vondt flge etter anoreksien og dens regler, og det fles av og til rett hre p det den sier.

Innerst inne, vet jeg hvor grensen gr fra det som er sykt, og det som er fra den fornuftige siden. Det jeg egentlig vet er rett og bra for meg. Ofte er det en utfordring i seg selv og skildre mellom disse to sidene. Anoreksien, og den jeg egentlig er. Anoreksien er aldri fornyd med det jeg gjr, og jeg fler meg aldri god nok. Flink nok. "Ok". Det er anoreksien som fr meg til fle meg slik. Hpls og elendig. "Fr ingenting til". Da er det jo helt klart det tapper meg bde for energi og motivasjon, og det er virkelig ikke enkelt holde motivasjonen oppe, og tenke p hva som str p motivasjonslista. Det er s vanskelig.

Mat er helt klart blitt min store fiende, og det er veldig lett for andre si "Ja, men herregud! Er det ikke bare til spise da?". Nei, s enkelt er det virkelig ikke. Det krever s utrolig mye, nr anoreksien skriker og river i meg, og den kontrollerer s sterkt imot. Den prver og prver. Den kjemper og kjemper. Hele tiden. Det er vel sjeldent jeg har klart holde trene tilbake, og trene strmmer p hver gang jeg skal ha et mltid eller nr jeg er i en situasjon som har tilknytning med mat gjre. Det er vondt. Forferdelig vondt. Det er s vanskelig prve kjempe imot anoreksiens ambivalente tanker, og det fles s utrygt.

Selv om jeg vet hvor den rette veien gr, s har jeg enda langt igjen. Det er den veien jeg m g. Rett fram. Det er ingen snarvei jeg kan g. Det er kun mat som kan gjre meg frisk igjen, noe som er bde tft og vondt akseptere. Mat, som i min situasjon er en av mine verste fiender. Da er det s vanskelig gi slipp. Gi slipp p anoreksien og finne en ny identitet. For n, akuratt n, er det blitt den jeg er. Meg.

It's hard to fight and be strong when something is so hard to fight through.

Anoreksien skriker til meg. Den styrer og holder p slik som den vil og selv nsker, og den er virkelig en stor motstand. Den vil s gjerne vinne over meg, ta all kontroll den bare klarer holde styr p, og den skriker bare mer og mer etter oppmerksomhet. Jeg er glad jeg er bevisst p at den ikke skal f lov til delegge mer og ta fra meg mer av det gode n, for nok m vre nok. Jeg m sette meg en grense som den ikke fr lov til strekke lenger ut enn den er n, for slik kan det virkelig ikke fortsette. Jeg prver f i meg noe annen mat enn nutridrink nringsdrikkene jeg har, men av og til, fles det bare helt umulig.

Noen ganger vinner jeg, andre ganger ikke. Jeg kjenner jeg har motivasjon og en ekstra viljestyrke nr jeg vet jeg har klart vinne over noe vanskelig fr. Det gir meg hp. En tro. En slags pgangsmot. Jeg har i dag prvd spise litt yoghurt som er fettfri og uten sukker, men noe mat uten kalorier kan jeg vel bare drmme om. Heldigvis s er yoghurt blitt litt mer akseptabelt enn det det var fr, for da var det ikke mulig og snakk om noe annen mat enn nringdrikkene. Det er virkelig en kamp nr det kommer til mltidene. Virkelig. Jeg m styre unna anoreksiens tanker og det den sier til meg, og det er en stor utfordring.

Jeg fler meg ikke s veldig mye sterkere enn anoreksien. Den er s sterk. S sterk og stor motstand. Jeg er s glad for at jeg har s mange rundt meg som stiller opp og som sttter meg, og heldigvis vet jeg hva som hjelper p slike tunge og vonde dager. Da hjelper det komme seg litt ut i frisk luft, g en tur med kameraet i hnden. Det fr meg helt klart til tenke p andre ting enn det anoreksien kommer med, og det er en herlig og god flelse kunne komme seg litt vekk. Litt bort fra det daglige. Enkelte dager er bare vonde uten ha noe rsak bak seg. Samme med de gode dagene ogs. Noen ganger er det bare slik.

I skrivende sekund, sitter jeg her prver f i meg noe yoghurt. Vanskelig er det, spesielt nr anoreksien skriker og sier i fra at det er nok. "Nok mat n. Du m stoppe. Du klarer ikke mer. Du har nok i magen. Nok mat. Nok kalorier. Feit nok". Det fr trene til renne nedover. Jeg prver og prver, men samtidig s fler jeg at det aldri er bra nok. Godt nok. Jeg fler jeg ikke fr fram noe godt resultat i det jeg prver, s hvorfor gidder jeg? Jeg gjr det fordi jeg enda har litt tro. Selv om jeg kanskje ikke ser resultatet akuratt n, s tror jeg at jeg vil se det etter hvert og med tiden. Jeg tror det vil vre veien til bli frisk.

Det er vanskelig akseptere ting slik som de er n. Egentlig s vil jeg ikke bruke mer tid p dette mer. Ligge i sengen hele dager p grunn av kvalmen og den drlige tilstanden jeg er i, grte, vre redd og usikker for ta valg og vre redd hele tiden for ta feile valg som vil fre enda lenger inn i den feile retningen. Den jeg gr n. Men, jeg tenker ogs at ingen av oss er feilfrie. Jeg kommer nok til mte p mye vondt og mye som er vanskelig p veien til bli frisk, men jeg hper virkelig at jeg lrer av det. At jeg kommer meg ut fra det, og at jeg vil komme med gode resultater etter hvert som tiden gr. Jeg har litt tro.

Jeg har tro fordi det er s mange som har klart komme seg gjennom dette. Da er det jo ikke umulig for meg, men det krever utrolig mye. Det krever mye mot for eksponering, jeg m bare fortsette prve og prve uansett hvor lite eller hvor sjeldent jeg lykkes eller fler jeg gr framover og rrer meg i riktig retning. Jeg m bare ikke miste hpet og den troen, og jeg m bare fortsette prve og prve, og kjempe og kjempe. Jeg tror det er det som er den lille nkkelen til suksess. ha tro p seg selv, tro p at man klarer og fr til, og virkelig holde fast p det gode man mter p veien. Jeg tror jeg vil klare det, en dag.

Om det ikke blir snart, s kommer den tiden til meg ogs. En dag, skal jeg klare bli frisk igjen.

En dag, i framtiden.


I try to do my best. One day,I know that I will stand on my own feet, without this pain I feel right now. One day. In the future.

Veien er lang.

Veien er lang g. Selv nr jeg kommer meg p bedringsvei, s har jeg enda flere skritt jeg m ta. Vanskelige skritt. Det er spesielt vanskelig nr anoreksien er p sitt sterkeste, og nr jeg har lite motivasjon. Det er de verste dagene, der jeg har drlig samvittighet etter matinntak og kaloriinntak, for frykten for g opp i vekt er enda stor. Hadde jeg bare klart stole mer p de som prver s godt de bare kan hjelpe meg, s hadde kanskje ting vrt annerledes n. Jeg hadde kanskje flt meg litt mer sikker og trygg enn det jeg fler n, for jeg vet ikke helt hvem jeg skal sttte meg p. Hvilken vei jeg skal ta.

Det er vanskelig. Veldig vanskelig. Jeg vet ikke helt hva som er riktig av meg gjre, hvordan jeg skal se anoreksien i ynene og mte sykdommen med mine egne yne. Det er skummelt. Det skremmer meg litt bort. Vil egentlig ikke gjre alt dette vanskelige som krever s utrolig mye av meg, men samtidig fler jeg at jeg m. Jeg m gjre mye som gjr vondt og som er vanskelig, hvis jeg skal klare komme meg ut fra anoreksien. Det er den eneste mten, og det er det eneste som er det beste og det som er det riktige for meg. Selv om det fles minst vondt flge etter anoreksien, s er det egentlig ikke det jeg vil.

Jeg fler meg tom. Tom for ord. Vet ikke hvilke ord som blir riktig formulert for hva jeg tenker og fler. Tankene surrer rundt i hodet mitt, s ambivalente og s mange av dem. Et kaos. Tankekjr. Vet ikke helt hvor jeg skal plassere dem, det er helt fullt. Er ikke plass til flere tanker n. Det sliter meg ut, anoreksien bestemmer og styrer p slik som den vil, og det er meg og mitt ansvar som m gjre noe med det. Det er jeg som m stoppe det, og gjre noe med det. Vre sterk. Det er det jeg m vre. Sterk. Vre en kjemper. En kriger. Selv om jeg kanskje ikke er den personen som har mest energi n, s er det mulig.

Det er hp. Det er det for absolutt alle, man m bare tro p det. Jeg tror jeg kommer til klare hjelpe andre ut fra spiseforstyrrelser en gang i framtiden. For den er der. Venter p meg. Jeg vet ikke hvordan framtiden min vil bli eller hvordan tiden framover n kommer til vre, og jeg venter spent og veldig nyskjerrig. Jeg vet ikke hvordan tilstanden og sykdommen kommer til vre, om den blir enda verre eller om det kommer flere oppturer enn nedturer, men jeg tr virkelig ikke ta verken glede eller sorg p forskudd. Jeg vet aldri hva som venter eller hva anoreksien har komme med, s jeg venter spent.

Det er det som er s vondt og vanskelig. vente. Vre redd for flere nedturer og flere slag mot ansiktet. Anoreksien er tff. Kjemper hardt imot, kjemper om kampen mot meg, vil vinne og den er kjempe sterk. Motstanden og kampen er kjempe sterk, og det handler hele tiden om vise hvem som skal vinne. Da er det vel kanskje ikke rart jeg av og til er motls og ikke har noe motivasjon i det hele tatt. Jeg fler meg av og til maktesls og svakere enn spiseforstyrrelsen, noe som gir en vond flelse. Den er ikke noe god i det hele tatt, og jeg ser virkelig fram til komme meg ut fra denne grusomme sykdommen. Den djevelen.

Den som vil meg vondt. For det er det den vil. Anoreksien vil meg bare vondt, og den finner alltid noe klage p, og den finner alltid noe feil med meg. Det er det som er s vondt med den. Ingenting er bra. Ingenting er godt nok for den. Jeg er ikke god nok. Ingen er god nok for den. Jeg har heldigvis prvd kjempe imot nr den virkelig har prvd vinne over meg, og jeg prver og prver. Hele tiden. Kjemper og kjemper. Jeg kjemper med nebb og klr, og jeg prver vinne friheten tilbake. Kontrollen. Livet mitt. Jeg prver vinne over sykdommen som har tatt stor plass i livet mitt, noe som virkelig er en tff og hard kamp.

Kampen mot anoreksien

Det er vanskelig nr jeg gr i kamp mot anoreksien. Anoreksien er sterk, og den prver trigge meg og gjre det godt. Den prver g meg til flge den videre og resten av tiden, men innerst inne vet jeg hva som er rett vei og hva som er galt av meg velge. Jeg prver hele tiden kjempe imot, og jeg prver bytte ut i smtt med andre matplaner enn bare nutridrink. Jeg blir ikke lei det, men innerst inne har jeg s inderlig lyst til klare spise vanlig god og sunn mat. Jeg vil jo ikke leve p nutridrink resen av livet heller. Det sier jo mye i seg selv, og det kommer til bli tft g de utrygge retningene som jeg ikke har gtt fr.

Det kommer til bli tft og vanskelig, og jeg gruer meg til tiden framover n. Det kommer til bli en del trer, kvalme, situasjoner der jeg ligger p gulvet og vrir meg i smerte med trer i ynene og skriker kanskje fordi jeg er s lei av den konstante og ubehagelige kvalmen jeg kjenner p hver gang jeg inntat mat og alt som har med kalorier gjre. Jeg vil s gjerne mestre noe p en helt annen mte. P den riktige mten. Egentlig skjnner jeg bare ikke hvorfor det spise m vre s ufattelig vanskelig for meg.

innta kalorier og mat, slik som alle andre mennesker m ha. Det er jo en liten bagatell for de aller fleste, og det er jo noe som er en del av dagen. spise. Innta mat. Kalorier. Jeg kjenner trene komme nr jeg tenker over det. S vanskelig det skal vre. Trene kommer nr jeg fler meg alene med anoreksien, i en helt egen anorektisk verden. Det fles vondt og vanskelig. Tft. Jeg har et ansvar selv for mitt eget liv og framtid, og mlet mitt er jo bli frisk med hjelp fra psykolog, sykepleier, lege og andre som kan gi god hjelp. Den rette hjelpen. Jeg skal nok klare det til slutt, men det vil ta tid. Kanskje lang tid. Tiden vil vise.

Kvalmen er der konstant. Den er s uutholdelig. Vil egentlig bare kaste opp, med tanke p den drlige samvittigheten jeg har etter inntak av mat. Det er vanskelig akseptere ting slik som det er n, men det er bare noe jeg m gjre. Har ikke s veldig mange andre valg enn dem jeg har n. Jeg fler jeg slser bort mye tid, noe som gir meg en vond flelse. En vond klump i magen. Veien tilbake er s utrolig lang, men med god hjelp fra andre og de rundt meg, s skal jeg en dag klare kjempe imot, og vinne over spiseforstyrrelsen. Uansett hvor lang tid det vil ta, s vil jeg ogs ta med meg en del lrdom. Noe positivt.

Motivasjon

Jeg prver motivere meg selv, noe som virkelig ikke er enkelt. Jeg tenker ofte gjennom de konsekvensene som kommer av spiseforstyrrelser, og jeg ser ofte opp p motivasjonsplakaten som jeg har laget. Det gir meg helt klart motivasjon, men jeg fler likevel at det ikke er godt nok. Det er ikke sterkt nok, for vre like sterk motstand som anoreksien. For anoreksien, er jo det en lek kjempe imot meg og vinne. Den gjr at jeg fler meg s svak. S maktesls og ikke god nok. For anoreksien, s er jeg ikke flink nok uansett hva jeg gjr, eller uansett hvor mye jeg kjemper og sloss med nebb og klr. Ingenting.

I dag har jeg faktisk hatt lyst p noe. Fikk helt sjokk da jeg stod opp i dag med flelsen av sult, og der jeg faktisk summet meg gjennom kjleskapet i lange minutter. Nutridrink var kanskje ikke det som fristet mest, men jeg hadde faktisk lyst p spekeskinke som egentlig er utrolig godt og helt klart min favoritt. Spesielt om sommeren. Elsker virkelig spekemat. Det er s utrolig godt. Hadde jeg bare klart ta noe brd til og ved siden av ogs, s hadde jo det vrt helt fantastisk. Om jeg bare lot meg f lov. Om bare anoreksien hadde godtatt det, og ikke straffet meg med uutholdelig kvalme og svimmelhet, trer og smerte etterp.

Den flelsen av ha lyst p noe mat, var ganske rar, men mest god. Mest positiv. Jeg surrer bare rundt i mine egne tanker, der jeg bare blir mer og mer forvirret. Som jeg har ofte ftt sprsml om, det samme om og om igjen, klarer jeg ikke svare. "Er ikke det god nok motivasjon, da? Har du ikke nok motivasjon til sloss imot anoreksien?". Jeg vet ikke. Kanskje. Ja. Nei? Er kanskje mulig, ja. Tankene er s ambivalente. De gjr meg bare mer forvirret enn jeg er fra fr av, og jeg har enda ikke blitt trygg p den kostholdslisten som jeg har n. Nr jeg har det, og nr jeg har klart holde meg p den, s er det ny plan.

Etter at jeg har flt meg trygg p den kostholdslisten som er nutridrink til hvert mltid, s skal jeg prve fullfre noen andre kostholdslister, og bli trygg p dem ogs. Jeg gruer meg virkelig mye, og jeg tr ikke tenke tanken p det en gang. Det kommer til bli skummelt, fles utrygt og vre vondt. Vanskelig. Jeg hper bare jeg fr litt mer kunnskap og kjennskap til kosthold og sunn mat som jeg virkelig kan trygt spise uten vektoppgang, for jeg vil virkelig ikke opp i vekt. Jeg er s redd for det. Selv om jeg har ftt beskjed om at vekten m kes, s har jeg vel ingen valg. Jeg bare hper anoreksien gir slipp snart. Mer og mer.

Jeg hper jeg klarer komme opp til en vekt som jeg selv trives med, og som anoreksien kan godta. Jeg hper jeg klarer vre fornyd med meg selv, og jeg hper virkelig at selvtilliten blir bedre enn den er n. N ligger den vel kanskje helt p bunn, men det hender jo selvflgelig at jeg har et snev av selvtillit inni mellom, nr jeg faktisk fler jeg klarer f til noe og nr jeg faktisk fler at jeg klarer mestre noe. Gjre noe bra, endten det er for meg eller for andre. Veien er enda lang g, men det handler bare om holde ut, og vre sterk, uansett hvor slitsomt det er. Det er jo helt klart slitsomt kjempe den daglige kampen.

Kampen mot anoreksien, og kampen tilbake til den friske meg.


// weheartit.com

En mindre bra dag

Jeg surrer rundt i mitt eget tankekaos. S ambivalent. S vanskelig sortere og plassere. Jeg kjenner jeg blir sint og frustrert over meg selv nr jeg lar spiseforstyrrelsen styre og kontrollere s lett over meg. Over meg og det jeg gjr. Valgene mine. Livet mitt. Trene kommer fort nr jeg tenker p hvor mye anoreksien hindrer meg i gjre ting, og den vil s gjerne vinne. Den vil s gjerne ha mer oppmerksomhet, mer oppmerksomhet enn det den allerede har fra fr av. Det er ekstra vanskelig nr anoreksien er p sitt sterkeste, og det fr meg til fle meg maktesls og svak. Den onde djevelen som er totalt kontrollfreak.

I dag er virkelig en drlig dag. Trene renner, jeg er sint, frustrert, og veldig irritert p bde meg selv og anoreksien. De siste dagene har gtt opp og ned, og det svinger veldig. Jeg vet aldri nr jeg mter p en god eller mindre bra dag, og hverdagen er en kamp i seg selv. Jeg blir s sint p meg selv nr jeg fler jeg gir kontrollen videre til anoreksien. At jeg bare lar den styre og holde p slik som den vil. Hvorfor m det vre s ufattelig vanskelig bare spise? Jeg kan bare ikke forst det. P en mte, virker det s utrolig enkelt, men nr det kommer til hindringen og utfordringen som er stor, s fr det meg til stoppe opp.

St helt stille. Jeg klarer ikke bevege meg. G skrittene framover. Kunnskapen jeg har er kanskje ikke den beste, men likevel, s kommer trene silende ned bare jeg tenker tanken. Det er s enkelt som begynne spise igjen, men det er samtidig s forferdelig vanskelig. Frustrasjonen blir ikke mindre nr jeg tenker over og reflekterer over det, og trene fortsetter komme. P et tidspunkt kan jeg tenke p masse mat jeg nsker spise, og at jeg har en liten kampvilje og motivasjon som gjr at jeg nsker spise igjen. Men bare jeg tenker tanken, kommer anoreksien med all sin motstand og kraft. Den djevelen inni meg.

Den vil absolutt delegge for meg, og den river og sliter i meg. Den drar meg fram og tilbake, i helt forskjellige retninger. Den gjr meg bare mer og mer usikker, og jeg fler meg s usikker og utrygg. Hvorfor kan jeg bare ikke vre sterkere enn anoreksien, og bare godta kvalmen? Hvorfor lar jeg den onde anoreksien ta over, og hvorfor lar jeg den bestemme? Hvorfor lar jeg den stoppe meg? Det er jo helt klart anoreksien stopper meg opp. Jeg stopper. Str stille. Ser rett fram, og vet ikke hvilken retning eller vei jeg skal g. Jeg prver lukke ynene, puste dypt, og tenke p motivasjonen og alt det positive og gode.

Det er uten tvil noe enkelt, og selv om motivasjonen er der, s sliter jeg litt med den fortiden. Innerst inne, er det en del av meg som fremdeles kjemper og prver f tilbake all kontroll. Den delen, hrer p fornuften og vet veldig godt at jeg fint kan spise uten g opp i vekt eller uten at jeg kaster opp. Jeg kunne bare nske at anoreksien var litt svakere, og at jeg faktisk klarte stoppe den motstanden og hindringen den kom med. Det er s vanskelig. Det er en av de vanskeligste utfordringene med hele spiseforstyrrelsen. snakke til den, se den i ynene, og prve vinne tilbake den tryggheten igjen.

Jeg savner kunne sitte sammen med andre spise. Jeg savner kunne g ut p caf og resturant, og bare kose meg med masse god mat uten f panikk. Jeg savner det virkelig mye, og jeg kjenner en vond klump i magen hver gang jeg tenker over det. Det er jo ikke slik jeg vil ha det. Jeg vil jo egentlig ikke at den onde anoreksien skal styre livet mitt og det jeg gjr. Jeg vil vre den jeg egentlig er. Den jenta jeg var. Jeg vil bare vre frisk, ha en kropp jeg selv klarer akseptere og en vekt som jeg trives med. Det er alt jeg vil. Og nr jeg bare tenker over det, er det s mange vonde flelser som knyter seg fast i magen.

Noen perioder klarer jeg meg bra. Bde med kostholdsliste og med stoppe anoreksien. Bare jeg hadde hatt flere slike perioder, og bare jeg kunne f oppleve en slik periode n, s hadde det vrt s bra. Det hadde vrt en god flelse, som jeg virkelig hadde trengt akuratt n. Selv om jeg vet det kommer til bli vanskelig og at det kommer til bli en stor utfordring, s vet jeg at jeg vil kjenne en spesiell styrke nr jeg har kommet meg over det verste. Det som er vanskeligst med hele sykdommen. Tft blir det, og det kommer nok bde gode og drlige dager, oppturer og nedturer. Det er bare noe jeg m akseptere..

Tankekjr

Tankene surrer rundt. Tankekjr. Tankekaos. I dag har dagen vrt ganske blandet. Bde god og vond. Jeg syns det er s utrolig vanskelig velge. Velge mellom de ambivalente tankene. "Skal, skal ikke?" "M, m ikke?" "Tr, tr ikke?" "Vil, vil ikke" "Jo. Nei. Jo. Nei. Kanskje. Vet ikke. Kan hende. Nei. Jo. Eller?". Tankene styres av enorm ambivalens, og det gjr meg bare mer og mer forvirret. Mer og mer forvirret enn jeg er fra fr av. Hva er rett velge? Hva skal jeg gjre? Hva er det som er den rette veien? Hvor frer det meg til? Jeg vet ikke. Jeg er s usikker, og jeg fler meg s utrygg nr jeg strekker ut grensene.

Jeg fler meg s usikker nr jeg strekker grensene og gr ut i det som fles s usikkert og utrygt. De veiene som fles s utrygt og skummelt g. De veiene jeg en gang turte g, men som jeg n frykter og er redd for. Alt virker s utrygt nr jeg tar utfordringer og nr jeg ikke flger etter anoreksiens regler. Alt.

Jeg vet ikke hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Jeg vet ikke hvordan ting kommer til bli, hvordan jeg kommer til se ut, hvordan jeg kommer til vre, hvordan andre vil se p meg. Jeg er redd for at det skal fre med seg noe negativt, selv om jeg har ftt flere kommentarer p at jeg ikke trenger bekymre meg for det. Innerst inne vet jeg at det er s mye bedre leve fritt og uten spiseforstyrrelsen som delegger og tar s mye i fra meg. I fra meg og som delegger s mye. Det sier vel mye i seg selv, gjr det ikke? Det er jo ikke noe godt flge etter spiseforstyrrelsen, nr den bare vil meg vondt? Nr den bare vil delegge?

Den vrir og vender hele tiden p alt den kommer over, til noe som er negativt. Det er s mange vanskelige valg jeg m ta i hverdagen, og det gjr meg s usikker og forvirret. Jeg vet ikke lenger hva som er rett og hva som vil fre meg i feil retning, og hva som vil ha en negativ effekt. Jeg vet ikke hvordan morgendagen vil vre, eller i det hele tatt hvordan framtiden vil bli. Om jeg klarer n mlene og drmmene jeg har satt meg, eller om jeg har klart fullfre skole og utdanning. Man kan aldri vite, fr man plutselig er kommet p det tidspunktet som er "framtiden". Noe som gir en veldig god flelse, er nr andre har tro p meg.

Det fr meg til smile, og spesielt nr jeg leser kommentarene fra dere. Det betyr s utrolig mye for meg. Det er definitivt en motivasjon som jeg tar med meg videre.

En fin sommerdag

I dag har jeg hatt en nok s bra dag, og det er utrolig herlig kjenne p den flelsen. Den gode flelsen. Jeg har vrt en tur p stranden, solt meg, hatt kvalitetstid med herlige folk, slappet av og virkelig kost meg. Det er s godt kunne senke skuldrene, fle ro inni seg og fle p den gode flelsen av at spiseforstyrrelsens motstand og kamp ikke er s sterk. Den er der, men enkelte dager er motstanden og kampen mindre enn den pleier vre. Det er de beste dagene jeg kan f og oppleve, og det er godt f fram smilet og latteren igjen. Det er godt kunne smile, ikke for pynte p sannheten, men mene det.

I det siste har jeg tenkt veldig mye. Jeg har tenkt mye p viljen og motivasjonen til bli frisk igjen, og jeg lurer veldig p hva som skal til. Hva som skal gjre meg sikker p sunn mat, og hva som skal til for at jeg skal klatre oppover og g skrittene framover mot mlet mitt ? som er bli frisk igjen. Jeg vet virkelig ikke hva som skal til for vinne over hele anoreksien og dens kamp og det som er av motstand, men jeg m bare prve. Jeg m bare prve meg fram, takle det feile og mte p motstand, prve mestre og overvinne frykten og den enorme angsten, og da, om jeg klarer det, s er det med p gi en dytt i ryggen.

Gi meg et lite dytt i ryggen slik at jeg kommer meg framover. Som en indre drivkraft. En styrke. Det er jo helt klart at det krever veldig mye mot, og jeg hper bare ikke jeg blir s mye svakere enn motstanden, og at jeg vil falle tilbake nr jeg har kommet meg et godt stykke av grde. Et godt stykke p veien, i den riktige retningen. I den riktige retningen, mot mlet mitt som er der framme, rett foran meg. Jeg m tenke mer p hva jeg fr oppleve nr jeg blir frisk igjen. Jeg m ikke fokusere s veldig mye p den syke meg. P den anorektiske meg. Det blir bare ikke riktig. Jeg har innsett n at det bare vil ha en negativ effekt.

Noe som er helt klart en motivasjon for meg, er komme tilbake til et liv som er mye bedre og mer fritt. Det livet der jeg faktisk har krefter og nok energi til shopping, reiser, hobbyer, mer tid og overskudd til venner, trening, aktiviteter og det som fr meg til le og smile. Det er det jeg savner, s inderlig mye. Det gjr vondt nr jeg tenker p det, og det gjr vondt nr jeg tenker p alt spiseforstyrrelsen har tatt fra meg. Den kontrollen, den gleden, den lykken, alt. Alt den har tatt fra meg, som er s positivt. Det blir en hard og veldig tff kamp kjempe imot og vinne den tilbake, og det kommer til bli en veldig stor utfordring.

Ett sted m jeg begynne. En gang m jeg bare bestemme meg for gjre det, og bare hoppe uti det. Uansett hvor ubehagelig, vondt, tft og vanskelig det blir, s har jeg ikke noen andre valg. Vil jeg virkelig ha forandring, m jeg gjre det selv. Det er opptil meg n. Mitt ansvar. Mine avgjrelser og valg.













kjempe imot...

Det strste problemet i dag har uten tvil vrt motivasjonen. Det er s vanskelig si til seg selv og snakke til anoreksien og fortelle at jeg bare m trre mer. Trre g flere veier. Trre ta flere sjanser, og ikke g rundt tro at spiseforstyrrelsen trigger meg og gjr meg godt for alltid. Det er jo ikke slik jeg vil ha det. Det er jo ikke p denne mten jeg nsker leve livet mitt. Jeg vil vre den livsglade og lykkelige jenta som tr vre seg selv og som godtar seg selv for den jeg er. Jeg vil vre den jenta som er bevisst og lever etter drmmene. Etter mlene. Jeg vil vre fri fra spiseforstyrrelsen. Jeg vil virkelig kjenne p livet.

Livet uten anoreksi. Selv om jeg vet det er mye bedre uten spiseforstyrrelsen, er det vanskelig snu. Men heldigvis har jeg den enorme viljestyrken inni meg. Den er der, og den skal jeg fortsette holde fast p. Har jeg virkelig bestemt meg for klare noe, s fullfrer jeg det. Jeg gir meg ikke. Jeg gir meg aldri nr jeg frst har bestemt meg for klare det. Jeg gir meg aldri fr jeg har klart fullfre mlene og drmmene mine, og jeg gir meg ikke fr jeg vinner. Jeg prver si dette flere ganger hver eneste dag, i hp om at anoreksien vil gi litt slipp. I hp om at anoreksien vil gi litt slipp p den enorme kontrollen den har.

Spiseforstyrrelsen er sterk. Det er den. Veldig sterk. Jeg prver motivere meg selv med tenke p alt det positive jeg fr oppleve som frisk, spesielt under mltider, ettersom det er veldig vanskelig komme seg gjennom. Kanskje det er noen sm bagateller for andre, men for meg, s er det noe jeg gruer meg til hver gang. Hver dag, gruer jeg meg til alle mltidene. Jeg kjenner trene presser seg fram om kvelden nr jeg ligger med ynene pen. Klarer ikke sove. Klarer ikke stoppe trene. De fortsetter renne. Hva grter jeg for? Hvorfor kommer trene n? Hvorfor har de ikke kommet fr? Det er virkelig ikke enkelt.

Det er s mye som holder meg tilbake. Det er s mye som holder meg tilbake nr jeg prver ta nye utfordringer og utfordre meg selv, og det er virkelig ikke lett kjempe imot angsten og de anorektiske tvangstankene. Jeg m bare vise at det er jeg som innerst inne nsker vinne. For det gjr jeg, selv om anoreksien drar meg og river i meg, og prver vinne over alt. Den har s inderlig lyst til vinne. Vinne over alt i livet mitt. Styre alt jeg gjr. Hvordan jeg tenker. Hvordan livet mitt skal vre. Hverdagen. Jeg m bare prve og prve og fortsette kjempe og vise hvem som skal vinne. Det er det jeg m. Kun det.

Det finnes ingen snarvei, kun en vei. Det er den veien jeg m g.

En dag der jeg kan smile, er en god dag

I dag har jeg vrt p tur med en vennine, og det er utrolig godt komme seg litt vekk ogs. Komme seg litt ut, puste dypt, f litt frisk luft, og snakke om et helt annet tema. Snakke om noe positivt, som fr meg til le og trekke fram smilet. Det er en veldig herlig flelse, og jeg kunne virkelig nske at det var flere slike dager. Flere av de gode dagene. I natt har jeg bare sovet noen f timer, fordi kvalmen og angsten har vrt veldig vanskelig. Jeg stod opp, hentet meg en nutridrink og fikk i meg hele fr jeg prvde sove litt igjen. Det hjalp litt, s jeg sovnet til slutt. S det var ekstra godt komme seg litt ut, og at formen ble bra.

Nr jeg tenker p det jeg har skrevet opp som motivasjon til bli frisk igjen fra spiseforstyrrelsen, s fler jeg det stopper litt opp. Anoreksien sier "Hvorfor skal du prve bli frisk igjen, nr du har det s trygt og godt nr du lever etter mine regler?". Jeg prver stoppe tanken, og tenke heller "Hvorfor flge anoreksien og det helvete, nr jeg har mulighet til forandre og endre p det?" Det er jo frihet jeg nsker. Kontroll. Jeg vil jo ikke ha det p denne mten resten av livet mitt heller, vil jeg? Nei. Hvis det er noen som skal gjre en endring, s er det jeg som m gjre det. Ingen andre kan bli frisk for meg. Ingen.

I det siste har jeg byttet ut noen mltider med noe annet enn nutridrink, og jeg m si at for hver gang jeg m ke kaloriinnholdet, hater anoreksien meg bare mer og mer. Psykologen sa noe til meg som fikk meg virkelig til tenke, og det har forandret tankegangen min p en eller annen mte. Hvorfor skal jeg la spiseforstyrrelsen delegge mer for meg, enn det den allerede har gjort? Hvorfor skal jeg la sykdommen f lov til ta mer styring og kontroll, og stoppe meg? Gjre at alt stopper opp? Det er ikke verdt det. Jeg, som er den jenta som har s mange drmmer og ml foran seg. Jeg kan ikke la den stoppe meg.

Selv om jeg vil mte p mye motstand og utfordringer, s kan jeg ikke falle tilbake. Jeg kan ikke g skrittene tilbake, selv om motstanden finnes i massevis. Det blir bare ikke riktig? Jeg slser s utrolig mye tid bort, og jeg merker at det er blitt en ny motivasjon for meg ogs. Dette med tid. Ungdomstiden har vi bare n gang, mens jeg kjemper imot spiseforstyrrelsen og ikke fr gjort alt jeg nsker gjre. Alt jeg drmmer om. Vre ute sammen med venner, dra oftere i familiebesk, trene mer, vre mer sosial, dra p kino, jentekvelder, filmkvelder, og drive med ting som fr meg til smile. Ting som fr meg til le.

Noen ganger fler jeg at verden str helt stille. Jeg kommer meg ikke fram. Jeg gruer meg mye til neste uke, for da er det tid for enda en ny utfordring. Enda en ny utfordring som jeg m kjempe og komme meg gjennom. Det jeg frykter aller mest, er jo den hindringen og motstanden anoreksien vil bre med seg. Da m jeg kjempe imot det den sier, noe som virkelig ikke er enkelt. Det er definitivt en utfordring i seg selv. Jeg skal ogs fullfre mlet mitt som er delta ved hvert mltid, alts 4-5 mltider, og spise sammen med andre. Det er noe jeg virkelig hater og missliker sterkt, men utfordringer vil jeg nok mte p ofte framover.

Jeg vil nok mte p mange utfordringer mot mlet mitt som er bli frisk igjen. Det er den endelige og store mlet mitt, som jeg har rett foran meg. Hadde det bare vrt litt mer samarbeidsvilje i meg, s hadde kanskje ting vrt annerledes n. Noe som jeg ser p som positivt, og noe som er definitivt en motivasjon for meg, er at nr jeg blir frisk igjen, s skal jeg dra til et sted som jeg alltid har drmt om reise til. Av alle land, s skal turen g til Afrika. Jeg har alltid hatt s lyst til dra dit. Dra til det herlige landet, der det er herlige mennesker som har smil rundt munnen uansett hvor vanskelig og tungt livet dems er.

Siden lista over motivasjonen min til bli frisk blir strre og strre, s fles det litt lettere. I starten tenkte jeg ikke p motivasjonen i det hele tatt, og jeg hadde en del problemer med komme med noe som skulle f meg til ta skrittene framover. Framover mot mlet mitt. Jeg vil ogs vre frisk til jeg er 18 r. Det er jo ingenting positivt med vre syk og ikke kunne feire skikkelig. Da ble det enda mer dose motivasjon p meg, og det fr meg til smile. Da har jeg jo noe se fram til, selv om veien enda er lang g. Kanskje om jeg klarer neste oppoverbakke, ser jeg ml? Kanskje det skal bare noen sm skritt, s er jeg kanskje p god vei? S er jeg kanskje halvveis? Halvveis til mlet? Halvveis til en bedre liv, og der jeg kan puste ut og kjenne min egen kontroll? Min egen frihet? Kontroll p mitt eget liv?










lurer litt p hvor sommeren blir av .. ettersom det nesten bare er drlig vr. Vil ha sol og sommer. Varmegrader.


Livet der ute.

Jeg har en drm. En framtid. Jeg er som de fleste andre, opplever bde oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Det er ingen tvil om at anoreksien har tatt stor del av livet mitt og den jeg er, og den delegger veldig mye. Det er ingen tvil om at jeg sterkt nsker komme meg ut fra dette og at jeg vil bli frisk, men samtidig s er det s mye som holder meg tilbake. S mye som ikke vil gi slipp, og s mye som hindrer meg i trre ta flere sjanser og utfordringer. Det er det som er s vanskelig med komme seg p bena igjen og ut fra en spiseforstyrrelse.

Jeg har hele livet foran meg, og jeg har mange drmmer og ml som jeg virkelig nsker n fram til. Det er vondt og vanskelig nr anoreksien skal vre s sterk og bre med seg all motstand som finnes, og det gjr at jeg fler meg svak. Svak og maktesls. En bra dag der jeg kan smile fra re til re, le, og vre positivt innstilt, betyr veldig mye for meg. Det betyr mer enn jeg kan klare forklare med ord, for det gir meg s utrolig mye. Det gir meg s utrolig mye energi, nr jeg kjenner jeg blir sliten av sykdommen. Det er helt klart noe som er positivt.

Jeg prver alltid gjre det beste utav det. Det beste utav den situasjonen jeg er i n. Det er jo helt klart det er vanskelig skjule smerten nr jeg er ute blant andre, men jeg klarer alltid f fram et smil. Jeg vil ikke at andre skal se p meg som "hun med anoreksi" eller "hun med spiseforstyrrelser", s jeg prver s ofte som det lar seg gjre legge alt som har med sykdommen gjre til side. Selvflgelig er det ikke alltid s enkelt, men jeg prver s godt jeg kan. Jeg prver s godt jeg kan kjempe og vre sterk. Jeg prver s godt jeg kan fighte.

Jeg prver ta skrittene framover, og ikke falle tilbake nr jeg endelig fler det gr litt bedre. Hele tiden frykter jeg at jeg skal falle tilbake, for det skal kanskje ikke s veldig mye til. Som psykologen sa til meg, s m jeg prve holde fast p motet, og tenke p det jeg har foran meg. Tenke p det positive, det som er bra, gjre mye av det jeg vet fr meg til smile og det som er positivt for meg, og fokusere p drmmene og mlene mine. Fokusere p den friske, livsglade jenta jeg vil tilbake til. Fokusere p friheten jeg fr mer av, nr jeg blir frisk igjen.

Fokusere mer p livet. Livet der ute.


Livet som frisk er s mye bedre. Livet der ute..

En kamp jeg kjemper

Jeg kjemper og sloss. Jeg kjemper med nebb og klr. Jeg kjemper for bli frisk igjen, og det er virkelig en utfordring i seg selv. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli s vanskelig bli frisk igjen og komme seg ut fra anoreksien, og i begynnelsen hadde jeg ingen tanke om hvordan ting kom til bli. Jeg mter p gleder, sorger, trer, gode dager, drlige dager, oppturer, nedturer, og ting som fr meg til grte, le og smile. Jeg fler det blir viktig for meg ha en balanse nr jeg frst kommer meg p bena, derfor er jeg s utrolig usikker og utrygg n. Jeg kan ikke g for fort fram, og bare krysse fingrene for at alt skal g bra etter plan.

Enda sliter jeg med de fire mltidene. Hver dag. Noen dager opplever jeg at livet smiler og at det gr bra med nutridrink til hvert mltid, men selvflgelig er det vanskelig tenke p at det er kun den maten som er akseptabel for meg akuratt n. Det er jo ikke slik jeg vil ha det, nr jeg gruer meg til mltidene hver gang. Jeg har enda ikke blitt trygg p de andre tingene jeg skal prve ut, men det er vel bare hoppe i det og bare ta utfordringene, uansett hvor vanskelig og tft det blir? Jeg har ingen valg. Jeg har et liv som venter.

Livet der ute. Det livet jeg virkelig nsker leve. Jeg har s mange drmmer og ml foran meg. En framtid som jeg virkelig ser fram til. Hvorfor m anoreksien, vre det eneste og det aller strste som hindrer meg? Hvorfor m den vre den strste hindringen og utfordringen til n, og hvorfor m den gjre alt s utrolig vanskelig? Urettferdig er det, og ikke minst vanskelig er det akseptere ting slik som det er. Det er jo s mye jeg gr glipp av. Nr jeg sier det, tenker jeg mest p det sosiale. Nr jeg egentlig skal ut en plass som for eksempel har noe tilknyttning til mat gjre, prver anoreksien skyve meg bort. Hindre.

Tft er det. Vanskelig. Vet ikke helt hva jeg skal gjre for vre sterkere enn anoreksien og den motstanden den kommer med og brer med seg. Jeg hper virkelig timene hos ernringsfysiolog kan hjelpe meg litt og kan gi meg litt trygghet. Jeg hper jeg snart begynner forst litt bedre og litt mere av dette med sunn mat som jeg trygt kan spise uten vektoppgang, men det blir vel kanskje vanskelig godta at vekten skal kes enda mer. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg er bare s redd for miste balanse nr jeg frst har ftt den, og s redd for miste alt som heter kontroll og styring. Kontroll p alt.

Noe som er godt tenke p, er at jeg har utrolig mange herlige, flotte og helt fantastiske lesere her. Alle de gode og varme ordene dere kommer med, betyr utrolig mye for meg. Jeg svarer ikke p alle kommentarer, men det betyr ikke at jeg overser dem, ignonerer dem eller at jeg ikke bryr meg. For det gjr jeg. Virkelig. Ofte fr jeg helt trer i ynene, for alt det fine dere skriver og kommenterer her. Det gir meg motivasjon og ikke minst en spesiell styrke og pgangsmot. En styrke som gjr at jeg fler meg sterk, og en tro at jeg skal klare dette. At andre har tro p meg, gjr at det styrker troen jeg har selv.

S, tusen takk dere. Dere er herlige.

Den siste tiden..

I de siste dagene har ikke formen vrt noe spesielt bra, og det endte bare opp med at jeg mtte f meg en legetime. Har hatt vondt i hele kroppen, stiv i alle ledd, vrt mer svimmel enn jeg til vanlig pleier, kvalmen har vrt der konstant og nesten hele tiden, og slik har det ikke vrt p en god stund. S, for vre p den sikre siden, s skal jeg ta noen nye underskelser og se hvordan ting er. Jeg har jo hatt en ganske bra periode der jeg har klart holde motet og motivasjonen oppe, og prvd spise litt mer og forandre litt p kostholdslisten.

De siste dagene har jeg presset i meg noen nutridrink, og det er en stund siden jeg har vrt s kvalm som jeg er n og som jeg har vrt de siste dagene. Det er jo en stor hindring i seg selv nr jeg skal spise igjen, og det er virkelig vanskelig nr spiseforstyrrelsen er s sterk som den er og som den prver vre. Det er s vanskelig kjempe imot nr den brer med seg all motstand og kamp, og det fr meg virkelig til fle meg maktesls og svak. Heldigvis s sier fornuften noe helt annet, og at jeg har en styrke jeg kan bruke for vinne til slutt. En dag.

Jeg er s usikker p hva som venter i dagene og mnedene framover n. Om jeg klarer snu dette alene, eller om det blir sykehuset. Jeg har s gjerne lyst til klare dette selv og p egenhnd, men jeg br ikke vente s lenge hvis innleggelse er det som kanskje kan hjelpe meg videre. Jeg vet det ikke er den beste behandlingen, men kanskje det en gang kommer til et tidspunkt der det kun er sykehuset som er det beste alternativet. Jeg kjenner trene strmmer fort til bare jeg tenker tanken, for det er virkelig ikke dette jeg vil. Dette jeg nsker.

Jeg vil vre den livsglade jenta som setter pris p livet, som er sosial, som klarer trene og ha overskudd til mye annet. Jeg vil vre den som kan glede seg til mltidene og nyte god mat istedet for sitte med klumpen i magen og kjenne at trene presses fram. Jeg vil vre sterk, og kjenne at jeg er en sterk person. Jeg tror nok dette kommer til styrke meg som person uten tvil, men det vil ogs vre noen minner igjen. En tid fra livet mitt som jeg aldri vil glemme. Jeg tror nok etter denne tiden med anoreksi, at det har forandret en del uten tvil.

Det er s vanskelig nr spiseforstyrrelsen river i meg, fram og tilbake, og nr den virkelig vil ha mer og mer oppmerksomhet. Den vil bli mer og mer sett, og den vil s gjerne overta resten av livet mitt. delegge alt, og gjre alt vanskelig for meg. Knuse livet mitt i tusen biter, som vil bli en utfordring sette sammen og p plass igjen. Jeg vet nok at det kommer en tid der jeg virkelig blir lei alt som har med sykdommen og gjre, og at det vil gi meg nok styrke til sloss tilbake. Til kjempe. Til vre sterk. Til vre en ekte fighter. En som klarer kjempe imot.

Da vil jeg nok komme tilbake til den jenta jeg nsker vre. Jeg vil komme til et nytt sted der jeg aldri har vrt fr, der jeg har kontroll over meg selv, mat og kalorier, og resten av livet. Der jeg selv kan styre mine egne valg, og der jeg kan bestemme mer hva jeg nsker og hva jeg vil videre i livet. Der jeg virkelig kan leve etter drmmene og mlene mine, og der jeg virkelig klarer vre fornyd med meg selv, og der jeg kan smile uten anstrenge meg eller fle at jeg m gjre det uten at det fles s riktig. Uten at det fles falskt. Det blir en bra tid.

For komme dit, m jeg jobbe. Jeg m kjempe. Kjempe hardt, og kjempe imot sykdommen. Kjempe imot og hindre at den ikke skal f lov til ta mer kontroll og styring, og at den ikke skal f lov til delegge mer. En utfordring blir det uten tvil, og jeg m si jeg gruer meg mye til mte alle de vonde dagene jeg m gjennom. Jeg m kanskje begynne med sette meg sm ml om gangen, slik at jeg fr nok tid til bli mer sikker p meg selv og at dette faktisk kommer til g bra. Jeg m tenke p alt det negative spiseforstyrrelsen brer med seg.

For det gjr den. Spiseforstyrrelsen vil virkelig ikke mitt beste, og den hater at jeg har gode dager der jeg smiler og ler, tenker positivt og ser framover. Den hater virkelig nr jeg prver kjempe imot og nr jeg utfordrer den, og det er da det er vanskelig kjempe imot. Det er da spiseforstyrrelsen blir den strste utfordringen, og det er da det er vanskelig holde motet oppe, og se framover. Mitt neste ml for morgendagen, er tenke p noe positivt og bra nr jeg prver fullfre mltidene. Tenke p at det blir s mye bedre uten anoreksien og kampen.

Det er en daglig kamp jeg s inderlig nsker vinne hver gang, men noen ganger klarer jeg bare ikke vinne over den. "Det er helt greit! Jeg prver igjen i morgen. Da er jeg kanskje sterkere". Jeg fler meg ikke alltid sterk, men jeg, som alle andre, har en indre styrke innerst inne. En indre styrke som man plutselig trenger og har bruk for, nr man skal kjempe imot noe som er vanskelig. Det krever s mye mot for komme opp p bena fra denne sykdommen, og selv om det vil vre vanskelig, s m jeg bare fortsette g framover. Fortsette kjempe.

Jeg m bare bite tennene sammen, og se sykdommen inn i ynene. Skummelt er det, men det er bare noe jeg m. Jeg gruer meg og kjenner jeg blir veldig usikker nr jeg skal g ut i det utrygge og det vonde, men jeg m bare bestemme meg. Ingen kan klare bli frisk for meg, det er kun jeg som kan gjre noe med det. Noe som er veldig vanskelig tenke p, og ikke minst akseptere, er at det kun er mat som kan gjre meg frisk igjen. Vondt er det, og jeg kunne virkelig ikke nske at det var slik som det var. Jeg m overvinne frykten og anoreksien.

For frste og siste gang.


// weheartit.com

Og forresten, tusen tusen takk for alle kommentarene p forrige innlegg. Dere er s utrolig herlige alle sammen. Dere holder virkelig motet mitt oppe, noe jeg setter utrolig stor pris p. Dere gir meg ogs motivasjon ikke minst. Kommer et takkeinnlegg snart, bare snn at dere vet det. Setter utrolig stor pris p alle dere som flger meg og kampen videre til bli frisk igjen :-) igjen; tusen takk. Dere er bare helt fantastiske.

Don't waste your life - livet uten spiseforstyrrelser er mye bedre.

Jeg har ftt en del sprsml fra lesere og andre om jeg kan skrive et innlegg om hvordan det hele startet, og det tenkte jeg gjre n.



Jeg husker vel egentlig ikke helt nr det begynte, hvordan eller hvorfor, men det jeg husker, var at det startet for rundt ca. 1 r siden. Jeg var den jenta som ikke skulle la seg presse av de rundt, og jeg prvde hele tiden vre sterk. Jeg skulle ikke la meg knekke av noe som helst, og jeg var en veldig bevisst jente som visste hva hun gjorde og sa. Jeg hadde et snev av selvtillit, og egentlig, s var den ganske bra for vre meg. Selvtilliten min har gjennom tiden gtt bde opp og ned, og variert veldig fra r til r, og fra periode til periode. Jeg hadde i en god stund klart vre fornyd med meg selv.

I en lang periode, klarte jeg godta meg slik som jeg var. Jeg brydde meg ikke om det som var slankepress, og jeg var nok s fornyd med den kroppen og utseende jeg hadde. Jeg smilte, lo, og hadde virkelig det bra i livet. Jeg hadde det s bra som frisk. Selv om jeg mtte p en del problemer p veien, og selv om jeg hadde mine drlige dager og nedturer, s klarte jeg alltid komme meg styrket ut av det til slutt, og jeg klarte alltid komme meg p bena igjen etter ha gtt p tryne. Det var en god flelse vite at jeg var sterk nok til det, og at jeg hadde en del erfaring etter alle problemene og alt det vanskelige.

Etter hvert som tiden gikk, s begynte jeg plutselig fle veldig mye slankepress. Noe som var forandret, var at jeg ikke klarte la vre st imot. Jeg klarte ikke ignonere det, og jeg flte at jeg mtte forandre meg. Jeg ville ikke bli mobbet eller oppleve noe slikt negativt, og jeg fryktet aller mest stygge kommentarer for utseende. Jeg opplevde en del vonde ting i livet mitt i den perioden ogs, noe som hadde helt klart en negativ effekt. Det gjorde alt bare enda verre. Ddsfall, sorger og nre som gikk bort fikk meg til fle meg forvirret og usikker. Utrygg. Redd. Jeg var plutselig ikke meg lenger. Den jenta jeg trodde jeg var.

Jeg fikk flelsen av at jeg gikk opp i vekt med en gang jeg spiste, og dette med beholde maten i magen var ekstremt vanskelig og skummelt. Jeg var redd for kaste opp, om jeg visste jeg hadde mye mat i magen. Jeg ly om at jeg hadde spist, hoppet over mltider, jeg flte en ro innerst inne, og jeg flte meg ganske trygg. Egentlig s var det en litt bra periode for meg, for jeg ville jo egentlig bare bli tynn. Tynnere. Jeg s at det var en mte g ned i vekt p, men jeg visste jo at det ikke var den riktige mten. spise mindre. Jeg klarte kanskje spise litt, men jeg hadde alltid s drlig samvittighet etterp. En vond flelse.

Jeg ble opptatt av kropp, vekt, utseende, mat og kalorier, og dette ble veldig viktig for meg. Jeg flte mer og mer slankepress, og jeg klarte ikke la vre bry meg. Jeg skulle vre en av de tynne, populre jentene. Jeg skulle ikke vre den feite jenta som var hele tiden redd for bli baksnakket eller f mange stygge kommentarer etter seg, s da hadde jeg bare et nske om g ned i vekt. I begynnelsen, ville jeg bare bli synlig tynn. Jeg ville bare ned noen f kilo, men ettersom jeg aldri ble fornyd, klarte jeg ikke stoppe med det. Det var blitt min nye livsstil. Dagene gikk, mnedene kom, og det ble synlig for mange.

Jeg var ikke motivert til trene eller spise sunt. Klarte det bare ikke. Jeg hadde klart det fr, men jeg flte jeg trente en forandring ganske fort. Jeg hadde ikke tid til vente. Orket ikke. Klarte bare ikke. Jeg flte meg mer sett ogs, noe som jeg flte var veldig positivt. Jeg flte meg akseptert, fikk flere venner, og jeg flte meg veldig godt likt blant andre. Endelig kunne jeg kjenne p den gode flelsen igjen. Det var en herlig flelse, og det kom mye positivt med det. Jeg fortsatte, og det hadde blitt en slags lykkerus for meg for hvert kilo jeg klarte g ned. Jeg s ikke konsekvensene for det, og tenkte aldri p noe sykdom.

Jeg tenkte aldri p at det kom til skje meg. At jeg, av alle andre, skulle f noe som anoreksi og slite med noe som spiseforstyrrelser. Jeg tenkte aldri p det, men jeg hadde en liten tanke om det i bakhodet. Jeg var ikke s bekymret, egentlig. Hadde s mye annet tenke p. Jeg fortsatte pynte p sannheten, lyve om at jeg hadde spist, kaste maten og jeg hoppet over mltider. Det var blitt en slags vane for meg dette, og den dag i dag, her jeg sitter, angrer jeg s inderlig p at jeg ikke la merke til konsekvensene fr. Det jeg gjorde da, som jeg ikke var s klar over, var at jeg gikk sakte men sikkert inn i en vond sirkel.

En vond sirkel som er ufattelig vanskelig komme seg ut fra. Det er ikke umulig, men det er veldig vanskelig nr man frst har vrt her en stund. Man m hele tiden sloss og kjempe med bde nebb og klr. Hele tiden. Dag etter dag. Etter hvert som tiden gikk, inns jeg at jeg hadde ftt et problem. Selv om det bde var en positivt og negativ side med ha det feile forholdet jeg hadde til kropp, vekt, mat, utseende og kalorier, s flte jeg meg s forvirret. Visste ikke helt hva jeg holdt p med, eller hva jeg var i ferd med gjre. Jeg hadde bare aldri trodd at det var s vanskelig komme seg ut fra noe som dette.

Det hadde jeg aldri trodd. Mange s forandringen, kommenterte at jeg hadde blitt s tynn og fin, og at jeg hadde blitt en helt annen person. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si eller gjre, og jeg hadde bde gode og drlige perioder midt oppi det hele. I begynnelsen fantes det ingenting negativt med ha en spiseforstyrrelse, men n i ettertid, etter at anoreksien snek seg inn i livet mitt, s har det helt klart blitt mye mer negativt. Det er nesten like mange negative ting som positive. Jeg flte meg mer drlig, hadde mine besvimelser og skumle episoder, flte konstant kvalme, hadde lyst til kaste opp hver dag.

Kroppen fltes sliten. Jeg hadde stive ledd og vonde muskler, jeg fikk ikke sove s godt om natten lenger, og jeg ble tatt i fra mye av kontrollen. Anoreksien delagte s utrolig mye for meg, og det er noe jeg virkelig ser p som negativt. Jeg syns det er dumt at det er mange som ikke ser konsekvensene for spiseforstyrrelser, og at det skal vre s mange hye krav og forventninger. Jeg flte at jeg ville vre noe. Jeg flte jeg ville vre tynn, populr, og vre en av de pene jentene. Jeg ville s gjerne ha en slank kropp, og jeg ville s gjerne bli akseptert for det. Jeg ville klare f til noe. Mestre noe. Jeg ville s gjerne.

Etter at jeg s at jeg klarte g ned i vekt, flte jeg en form for mestring. Jeg flte at dette var noe jeg hadde kontroll p, og at endelig var det noe jeg klarte f til. Det var veldig positivt for meg i begynnelsen, men ettersom det ble enda verre som anoreksien kom snikende inn i livet mitt, forandret veldig mye seg. Det forandret seg p veldig kort tid. Kommentarer som "s tynn du er blitt", fikk meg til smile og fle mestring. Jeg ble glad, selv om jeg visste det var en falsk lykkesflelse som anoreksien ga meg og belnnet meg ned. Den flelsen var egentlig ikke ekte. Det var en slags "nring" for anoreksien.

Hadde jeg visst hva jeg var i ferd med gjre, og hvor jeg bevegde meg, s hadde kanskje ting vrt annerledes n. Hadde jeg bare pnet ynene, og sett det som skjedde og vrt bevisst og klar over det, s hadde jeg kanskje ikke vrt anorektiker n. Det er bde vondt og vanskelig tenke p det, men jeg prver holde fast p motet og styrken jeg har innerst inne. Det er ikke bare begynne spise igjen, og tro at det er s enkelt. For det er det virkelig ikke. Vonde minner setter spor, og ikke minst vonde episoder som jeg opplevde ogs gjennom den tiden jeg flte s enormt mye slankepress. Jeg flte meg aldri god nok.

Anoreksien er aldri fornyd, uansett hvor hardt jeg jobber, og uansett hva jeg gjr. Jeg er aldri flink nok. God nok som jeg er. Jeg bare hper at dere andre ikke tenker p samme mte som meg, og at dere aldri gjr det jeg gjorde den gangen, som startet det hele. komme seg ut fra anoreksi og spiseforstyrrelser er et helvete, og livet som frisk er definitivt mye bedre. Det trer og delegger p kroppen, og det m vre helt fantastisk fle seg fri og ikke fle at en sykdom styrer og kontrollerer livet og nesten alt en gjr. Dere som er frisk, og dere som ikke har denne onde djevelen m ha det helt fantastisk. Mitt beste rd til dere, er; tenk dere om, fr dere i det hele tatt gjr noe. Uansett hva det er. Tenk dere om. Det er ditt liv.

Husk p at det er ditt liv, dine valg, din framtid. Din framtid venter der ute. Ta et skritt om gangen, vr deg selv, og prv bit tennene sammen og vr sterk gjennom vanskelige og tunge perioder. Tenk at du er sterk nok til klare det. Vr glad for den du er, og ikke minst stolt. Tenk at du er unik, og ingen er som deg. Ikke g der alle andre gr, og vg g egne veier. Trr g din egen vei, s ser du hvor mye bedre det blir.

Dont waste your life. Livet som frisk og ikke-spiseforstyrret, er s utrolig mye bedre.

Ikke helt min dag..

Formen er virkelig ikke bra n, kvalmen er p sin plass og blir fort svimmel hvis jeg str oppreist. Tror nok det blir en rolig dag der jeg prver slappe av og lade opp batteriene til morgendagen, til enda flere utfordringer og en ny kamp. Kampen mot vinne over anoreksien og hva den mtte bre med seg. Jeg har en flelse p at dagen kommer til fortsette drlig, men det kommer som ingen overraskelse, egentlig. Vi alle opplever jo drlige dager og dager som er mindre bra, og det er helt normalt. Kjenner kroppen er helt utslitt etter grsdagen, selv om jeg ikke gjorde s mye. Kun sm ting som tok mye energi.

Jeg ser tilbake p gamle bilder som bringer fram minner. Gode minner. Det fr meg virkelig til smile, og det er s godt ha s mange gode minner som jeg alltid vil ta vare p. Litt rart er det ogs, nr jeg ser p bilder av meg selv for noen r siden. For forandret alt er. Jeg hadde kanskje ikke den beste selvtilliten da heller, men jeg hadde i hvert fall noe jeg var fornyd med. Jeg hadde i hvert fall ikke spiseforstyrrelsen slite med, og jeg hadde flere av de gode dagene da, enn det jeg opplever n. Jeg var flinkere til se framover, tenke positivt og gjre det beste utav de situasjonene jeg opplevde. Jeg savner det. Veldig mye.

Det er bde rart og skremmende tenke p hvor fort ting kan snu, og p hvor fort livet kan snu fra noe positivt til negativt. Jeg savner ikke alt med det gamle, men noe av det. Sm ting. Enkle ting. Jeg har bare lyst til komme meg ut fra denne sykdommen, leve livet som jeg selv nsker uten at spiseforstyrrelsen skal bestemme og ta kontroll over alt, jeg vil vre bekymringsfri og fri fra negative tanker og flelser, slippe alt det tankekaoset som gjr mer bare mer og mer forvirret, og jeg nsker flge etter drmmene og mlene mine. De jeg har. Rett foran meg. I framtiden. Det er det jeg vil. Det er det jeg inderlig nsker.

Det er vondt og vanskelig tenke p at anoreksien skal delegge og hindre s utrolig mye som den gjr. Den hindrer meg i gjre s utrolig mye, og det gjr meg bare mer og mer frustrert og lei. Sint. Irritert. Det er som om den hele tiden vil delegge alt i livet mitt, og det fles ut som om den prver stoppe meg nr jeg prver kjempe imot eller gjre noe bra. Noe som er bra for meg og min del. Tankene presses inn i hodet mitt, selv om det er ganske s stappfullt der fra fr av. Jeg fler meg bare mer og mer forvirret. Vet ikke hva jeg skal gjre, vet ikke hvilke valg jeg skal ta, eller hvor jeg skal begynne ta de frste skrittene.

Veien er lang. Veldig lang. Tung ogs. Tff. Det blir en krig og en tff kamp, men som jeg er bevisst p og vinne. Jeg m det. Har ikke noen andre valg, nr jeg har s mange drmmer og ml i framtiden som jeg virkelig nsker n fram til og mestre. De betyr s mye for meg, selv p de verste dagene der sykdommen sliter og river i meg p sitt verste. De dagene jeg ikke fr en liten pause mellom hver slosskamp. De dagene der jeg bare m kjempe hele tiden, og der jeg ikke kan senke skuldrene og kjenne at pusten synker litt og blir mer nrmere normal. Der jeg kan hre hjertet mitt banke slik som det skal.

Kampviljen er der. Jeg kjenner den er p sin plass, n er det bare jeg som m bruke den mot anoreksien. Tft er det, men jeg har s mange som tror p meg og at jeg skal klare det, s det m g bra, uansett hvor lang tid det vil ta. Uansett hvor lang tid jeg blir innestengt i denne vonde sirkelen, s m det g bra.





gi slipp p spiseforstyrrelsen, og utvikle en ny identitet.

Det er vanskelig gi slipp p spiseforstyrrelsen nr den har vrt en stor del av meg i lang tid, men jeg vet at den ikke vil vre noe positiv og bra for meg, s jeg m bare prve vre sterk og kjempe imot helt til jeg en gang klarer vinne. Jeg prver holde fast p troen, og jeg prver vre bevisst. Spiseforstyrrelsen har blitt min identitet etter lang tid, og n m jeg bare prve utvikle en ny identitet, og prve gi slipp. Det er virkelig ikke enkelt, og det blir nok uten tvil en veldig stor utfordring i seg selv. Med den rette hjelpen, s tror jeg at det kommer til g bra til slutt. Bare jeg n fortsetter kjempe videre.

Det gjr minst vondt flge anoreksien. Det gjr minst vondt flge anoreksiens regler og gjre det den vil, og den skriker bare mer og mer etter oppmerksomhet. Ingenting er godt nok. Jeg er ikke god nok eller verdifull i anoreksiens yne, og ingenting jeg gjr er bra nok. Den rakker ned p meg, river og sliter i meg. Den gjr det enda vanskeligere enn det er fra fr av, den gjr meg mer og mer forvirret, og det er alltid vanskelig ta de viktige valgene nr tankene er s ambivalente. Jeg er s lei av ikke fle jeg klarer noe som helst. At jeg ikke klarer gjre noe bra. Noe som er positivt. S lei av ikke fle at jeg er flink til noe.

Selv om spiseforstyrrelsen har bde en positiv og negativ side, og selv om den er veldig tosidig, s er den uten tvil mest negativ og vond. Jeg merker fort nr det er spiseforstyrrelsen som snakker for meg, og det er helt klart og tydelig at den har god kontroll og styring. I begynnelsen forstod jeg jo ikke s mye. Jeg smilte mens de rundt meg var redd, frustrert, sint og bekymret, og jeg flte en form for mestring. Endelig klarte jeg noe. Endelig fikk jeg til noe. Jeg trodde det kom til g bra, og jeg trodde jeg hadde kontroll. Jeg hadde kontroll, inntil spiseforstyrrelsen tok alt fra meg. Det stygge monsteret, som gjorde ting s forandret.

Anoreksien er blitt min autopilot. Den styrer og holder p med sitt, passer godt p om jeg flger etter dens regler eller om jeg gjr noe straffbart eller noe som er feil. Noe som ikke er bra. Det er vondt og vanskelig kjempe imot og vinne tilbake kontrollen nr motstanden er s sterk, men det gir mer bare mer og mer motivasjon for hver gang jeg leser og hrer om andre som har klart komme seg ut fra det. Det er en herlig flelse, for da kjenner jeg at troen p meg selv vokser seg litt strre og strre. Jeg m bare en gang bestemme meg for snu, fullfre de sm mlene jeg setter meg, og aldri gi opp. Jeg m bare vre sterk.

Jeg er redd for hvordan ting vil bli etter at jeg har kommet ut fra anoreksien, og mange ser p det som kanskje rart. Jeg er s redd for at jeg skal miste det gode og det positive i livet mitt. S redd for at jeg ikke skal vre fornyd med meg selv, og s redd for at noe skal skje som frer meg tilbake til et tilbakefall. Jeg kjenner klumpen i magen vokser seg strre og strre for hver gang jeg tenker p det, men samtidig s m jeg bare prve tenke p alt det positive som kommer til skje. Jeg fr jo tross alt oppleve den friheten som jeg s sterkt nsker oppleve igjen. Det er den jeg gleder meg s inderlig til kjenne p.

Jeg gleder meg til kjenne p den flelsen av vre fri fra sykdom og alt som har med anoreksien gjre. I hvert fall det meste av den. Fri fra store deler av sykdommen. Kanskje noe vil vre med meg for alltid, men det er definitivt noe jeg ser p som positivt. Det er jo bare bra ha det bedre, enn ikke se noen forandring i det hele tatt? Bare jeg fr p plass noen pusslebiter, og bare jeg klarer spise alle mltidene uten f panikk eller uten noen trer, og bare jeg fr et sunt og godt forhold til mat, kropp, vekt og utseende, s er jeg veldig fornyd. Det er noe jeg godt kan leve med. Jeg kommer styrket ut fra det.

Jeg vet ikke hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Uten anoreksien. Jeg er vel "jenta med anoreksi" eller "jenta med spiseforstyrrelser". Det er vel det mange tenker om meg og ser p meg som n, og det er bde rart og vondt tenke p at sykdommen har forandret og delagt s utrolig mye som den har gjort. En sted m vre stopp. Et sted m vre grensen, og en gang m jeg stoppe den ikke la den f lov til delegge mer. Det er nok kaos n. Nok trer. Nok kvalme. Ordet "syk" er blitt brukt alt for mange ganger n. Det holder. Jeg trenger ikke oppleve mer av anoreksien n. Har opplevd nok. Sett nok.

Jeg vet hvordan det er. Trenger ikke flere runder med skam, drlig samvittighet, kvalme, svnlse netter, kaos, trangen for kaste opp, drlige dager og ambivalente tanker. Trenger ikke se mer av sykdommen n, er ikke interessert i det hele tatt. Vil ikke la sykdommen ta over livet mitt, styre og holde p slik som den bare vil og nsker. Vil ikke la den ta fra meg s mye tid som jeg kunne brukt p s utrolig mye annet som hadde vrt s mye bedre enn dette. Jeg kan ikke la den puste for meg mer. Jeg kan ikke la den trigge mer meg, og lure meg trill rundt. Kan ikke. Vil ikke. Skal ikke. Jeg kan ikke la den ta fra meg livet mitt og alle de drmmene og mlene jeg har. Framtiden. Den venter p meg, og jeg vil mte den som fri.

Jeg vil mte den med smil rundt munnen, som en frisk og ikke-spiseforstyrret person. Det er det jeg vil.

En dag.

Den dagen kommer til meg ogs. Seieren. En gang i framtiden.


// weheartit.com

Anoreksien - en utfordring i seg selv.

Spiseforstyrrelsen river i meg, og vil virkelig delegge alt. Jeg prver smile til meg selv i speilet, tenke positivt og se framover, men det skal virkelig ikke s mye til fr den trenger seg gjennom alle andre positive tanker. Den nsker bare ha mer oppmerksomhet, og med en gang jeg prver utfordre sykdommen, sier den klart og tydelig i fra om det. Jeg er s lei av alt som har med sykdom gjre. S lei av ha anoreksien som den strste hindringen i nesten alt. S lei av at den m prioriteres og komme frst av alt. S lei av at den m komme frst av alt i livet mitt.

Ofte ligger jeg lenge vken om natten p grunn av kvalmen og for drlig form. Etter at jeg i lang tid har vrt plaget av enorm svimmelhet, er jeg veldig redd for besvime ogs. Det har skjedd, og det er virkelig ingen god flelse. Jeg fler kroppen skjelver i lang tid etterp, og man blir bare mer og mer redd for at det skal skje igjen. Heldigvis s er det lenge siden sist, og jeg har blitt litt flinkere til drikke vann ogs, noe som jeg ser p som veldig positivt. N gjelder det bare mltidene, s blir alt s mye bedre etterp. Da er det ikke s mye i livet mitt som delegger.

Hsten kommer til bli lang og tff. Jeg skal prve fullfre skole og resten av ret, og det str et stort sprsmlstegn bak akuratt det. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare fullfre det skoleret jeg har i vente, og jeg er redd for at spiseforstyrrelsen skal g utover enda mer. Redd for at anoreksien skal delegge enda mer og ta all kontroll. Den kontrollen jeg har igjen. S redd for at den skal styre alt. Jeg vet jeg ikke kommer til klare bli frisk igjen p egenhnd, og jeg vet veldig godt at det ikke kommer til skje p kort tid. Det kommer til ta lang tid, og tft blir det.

Jeg er veldig glad for at jeg har en fantastisk psykolog som jeg fler jeg har veldig god tillit til, en lege som forstr, og andre kontaktpersoner som virkelig nsker og vil mitt beste. En dag, hper jeg at jeg kan vre en av mange som prver hjelpe andre gjennom denne sykdommen. Spiseforstyrrelser. Jeg har bestemt meg for bli psykiatrisk sykepleier, og jeg tror med egen erfaring at jeg kanskje kan hjelpe noen ut fra samme problem. Da vet jeg i hvert fall hvor tft og vanskelig det blir, og at det ikke "bare er til begynne spise igjen". For det er det ikke.

S enkelt er det virkelig ikke, noe jeg kunne nske det var. Det handler om s utrolig mye annet enn mat, kropp, kalorier, utseende og vekt. Det handler om s utrolig mye tanker, flelser, angst og kontroll. Jeg vil ikke vre den som mister mye tid av denne tiden jeg bare fr oppleve n gang i livet. Ungdomstiden. Det er derfor jeg prver ha det gy nr jeg frst fler meg i god nok form til det, og det er derfor jeg prver se framover og tenke positivt. Det er derfor jeg klarer smile, le, ha en positiv innstilling og vre litt av den gamle meg. Ta litt fri fra sykdommen.

Hvis noen har noen gode rd til hvordan man kan tenke mer positivt og ha en positivt innstilling, s gjerne kom med dem. Tar imot alle gode rd og tips.

St p egne ben

Jeg vil st p mine begge ben i bakken, leve etter drmmene og mlene mine, og jeg vil oppleve s mye. Oppleve hvordan det virkelige livet er, leve ut ungdomstiden, fle meg fri fra alle bekymringer og anorektiske tvangstanker. Det er det jeg vil. Det er det jeg egentlig nsker. Det er det livet jeg vil leve.

Det fles bde vanskelig og urettferdig og vite at det kun er mat, vektoppgang, viljestyrke og samarbeidsvilje som kan f meg ut fra dette. Det er det som kan f meg til komme dit i livet som jeg nsker. Til det livet der jeg slipper bekymre meg s mye for mat og alt som har med kalorier gjre, og jeg vil komme til et annet ststed i livet. Et annet ststed som jeg aldri har vrt fr. Til drmmeland, der jeg klarer vre mer sosial, der jeg slipper oppleve hektiske dager og tffe kamper mot anoreksien, der jeg klarer smile og virkelig smile fordi jeg fler for at det er riktig. Det er den personen jeg vil vre.

Jeg vil bare akseptere meg selv som den jeg er. Ferdig med det. Det er nok dessverre en av de mange utfordringene jeg har, og det er ikke lett nr det er s mye som holder meg tilbake. Anoreksien holder meg tilbake, og den prver gjre det trygt for meg. Det m vel vre et framskritt og bare bestemme seg for at man vil ha en endring? At man vil forandre p noe? Det m vel vre et framskritt at jeg er klar over at det ikke er etter spiseforstyrrelsen jeg vil leve etter resten. For det skal jeg ikke. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen delegge mer enn den har gjort. Jeg kan ikke la den styre alt i livet mitt, for alltid.

Jeg m bruke den styrken jeg har. Jeg m bruke den s godt jeg bare kan.


// weheartit.com


En motivasjon for meg..

Noe som er en motivasjon for meg, er vite at andre har klart bli frisk igjen. Jeg fler meg mindre alene nr jeg snakker med andre som er der selv eller som selv har vrt der og opplevd det samme, og selv om det er vondt hre andre fortelle om det, s gjr det litt godt ogs. Det gjr godt vite at det finnes muligheter, bare man m kjempe og jobbe hardt for det. Det er vanskelig akseptere ting slik som de er n, og det er vondt tenke p at det er kun mat som kan gjre meg frisk igjen. Mat, som n i min situasjon er min verste fiende. Ingen kan kjempe for meg. Ingen kan bli frisk for meg. Det er kun meg selv.

Jeg kan ha mange ved siden av meg som kan flge meg p veien til bli frisk igjen, og jeg kan ha mange fantastiske mennesker ved sidelinja som heier meg fram. Som heier meg fram til ml, som jeg s inderlig nsker n. En dag, blir kanskje ting litt lettere, tken forsvinner kanskje litt og litt etter hver vanskelig hindring jeg klarer komme meg over, og jeg ser kanskje ml. Jeg ser kanskje da mlstreken, og jeg ser kanskje den friheten som jeg kjemper for n. Det er den jeg virkelig kjemper for. Det er den jeg s inderlig nsker f tilbake, og ikke minst f tilbake den kontrollen som spiseforstyrrelsen har tatt fra meg.

Jeg tror jeg vil bli enda mer motivert nr jeg har klart det store mlet som spise alle de fire mltidene. Det er vanskelig nr jeg tenker p det, men jeg prver tenke p den tanken som ; det er mulig. Jeg kan klare det. Det viktigste er vel at jeg klarer snu snart, slik at det ikke blir enda verre. Hvis det blir enda verre, blir det bare enda vanskeligere for meg kjempe imot, og det blir enda vanskeligere vinne over spiseforstyrrelsen. Ofte strmmer trene p nr jeg tenker tanken. Jeg vil s gjerne vre sterk, vise anoreksien at jeg skal vinne til slutt, og vise den styrken og kampviljen jeg har. Den jeg har innerst inne.

For kampviljen er der. Motivasjonen og styrken. Selv om jeg ikke kan forestille meg hvordan tiden framover n kommer til bli, og enda tffere vil det nok bli ettersom kostholdslistene skal forandres og endres p hvis det gr bra med den kostholdslita jeg har n. Jeg gruer meg, det er mye som holder meg tilbake, fler meg usikker, maktesls, svak, og jeg fler jeg ikke har kontroll i det hele tatt. Jeg fler meg s usikker. S redd. Uansett hvor mange utfordringer, hindringer, trer, motstand og drlige dager som vil mte meg n, s tror jeg at jeg vil komme meg styrket ut av det til slutt, og jeg tror jeg vil vre veldig glad.

Jeg tror jeg vil vre veldig glad for den innsatsviljen jeg har. For den er p sin plass, og nr jeg frst har bestemt meg for klare noe, s kjemper jeg alt jeg kan for fullfre det. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare det, og uansett hvor lang tid det vil ta meg, s gir jeg ikke opp. Det kan jeg bare ikke. Vil ikke.

Jeg m vise anoreksien. Jeg m vise hvem som er sterkest.

Ikke alle dager er like bra..

Dagen i dag har nesten bare besttt av sinne og raseri. Jeg fler jeg ikke har klart f noe som helst til, selv om jeg har prvd og prvd flere ganger. Jeg har heller ikke vrt noe spesielt bra i dag heller, s dette kan jeg trygt si er en drlig dag. Jeg vil s gjerne vre fri. Jeg vil s gjerne vre fri fra spiseforstyrrelsen, og virkelig kunne leve livet og f oppleve nye ting. Det er en av de mange tingene som str p motivasjonslisten, og det er jo helt klart noe som fr meg til se framover. Det er helt klart noe som motiverer meg til bli frisk igjen. Kunne leve livet mer fritt, og ikke la spiseforstyrrelsen delegge s mye.

Er det noe som er hindringen i gjre mye sosialt og slike ting, s er det helt klart anoreksien. Jeg blir veldig fort sliten om jeg ikke fler meg s veldig bra, men jeg har faktisk noen dager der jeg klarer mer enn andre dager. Der jeg klarer dra p shopping, vre ute sammen med venner, dra p stranden, dra i familiebesk og oppleve fine yeblikk. Det er en fantastisk god flelse for meg, og jeg fler meg s mye mer levende. Jeg fler meg s mye mer levende nr jeg opplever slike perioder og slike dager. Da kan jeg p en mte legge spiseforstyrrelsen litt til side, og erstatte litt andre positive tanker med de andre tankene.

Anoreksien delegger s utrolig mye. Den delegger s utrolig mye av hverdagen for meg. Den vil hele tiden at jeg skal flge etter dens regler, og den styrer og holder p. Hele tiden. Den gir seg ikke. Den gir seg aldri. Selv nr jeg prver kjempe hardt med snu tankene til noe mer positivt, s er det mange hindringer jeg m kjempe meg gjennom frst. Hindringene og utfordringene som spiseforstyrrelsens tanker kommer med. Det tapper meg mye for energi og krefter, s da er det kanskje ikke rart jeg sovner med en gang jeg legger hodet nedp puten. Heldigvis har jeg noen netter der jeg sover veldig godt.

Det er en god flelse. kunne sove lenge, slippe bekymring og anorektiske tvangstanker. Det gir meg bare tankekaos og gjr meg helt gal nr jeg surrer rundt i min egen verden i lang tid. S for hver bra dag jeg mter p og opplever, jo flere gode minner blir det. Jo flere positive tanker blir det, og det fles godt kunne tenke tilbake til slike yeblikk. Til slike gode yeblikk. De er like mye verdt, og det er veldig viktig ta vare p det. Det fles godt kunne skrive ned tanker og flelser nr tankene er helt kaos i hodet, og det er noe som virkelig hjelper meg. Alle har jo drlige dager ogs. Alle opplever jo nedturer. Tffe dager.

Det er lettere sagt enn gjort komme seg ut fra en spiseforstyrrelse, og det er en kamp. Hver eneste dag. Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i, jeg prver ta vare p de gode yeblikkene og stundene jeg opplever, jeg prver nyte hver bra dag jeg kommer over, og jeg prver vre sterk. Jeg prver kjempe, fordi jeg vet jeg en dag kan klare det. Og det skal jeg ogs. Det tar bare tid. Lang tid. Det krever s utrolig mye jobbing med seg selv ogs. Det er jo en ekstra utfordring nr en stor del av deg ikke er p samme lag, og det er veldig vanskelig. Enkelte dager er bedre enn andre, og slik er det bare. Livet.

Det er slik livet er. Uansett hvor urettferdig det er, s er det ingenting som endrer seg. Jeg vet ikke hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, og det er det jeg m finne ut av. Til slutt, ser jeg hvem jeg er. Til slutt, nr jeg har klart komme meg p bena igjen og bli frisk, s ser jeg hvem jeg egentlig er. Den friske meg. Den friske, livsglade, modige og sterke jeg. Den jenta som jeg vil vre. Den jenta som en gang kunne smile til seg selv i speilet. Den jenta med god selvtillit og tro p seg selv. Den jenta som ikke har noe problemer i forhold til kropp, vekt, mat, kalorier, utseende. Det er den jenta jeg vil vre. Jeg vil vre fri.

Fri fra alt som har med spiseforstyrrelser gjre. Fri fra anoreksi. Fri fra alle bekymringer og anorektiske tvangstanker. Det er mulig for meg ogs. Jeg m bare vinne frst.


// weheartit.com

Et hp.

Utfordringene jeg har i vente er virkelig ikke noe jeg gleder meg til, og jeg kjenner det er vanskelig holde trene inne hver gang jeg tenker p det. Vektoppgang, kt kaloriinntak av mat, king av nring p kostholdslistene, og enda vet jeg ikke hva som vil vente meg. Kommer jeg til klare det? Eller blir det slik at med en gang jeg fler jeg ikke klarer mestre noe, s faller jeg tilbake? Angsten har et godt grep, og vil virkelig ikke slippe taket. Samme med anoreksien. Den holder s godt fast. Den vil virkelig ikke gi slipp. Det er da det blir min oppgave og min jobb og kjempe imot, noe som er en utfordring i seg selv. Vanskelig.

Humret svinger, dagene svinger og har bde oppturer og nedturer, og alt dette gjr meg bare mer og mer forvirret. Plutselig kan jeg vre klar over min egen situasjon, stole og tro p fornuften, mens plutselig kan jeg vre et helt annet menneske. Plutselig kan jeg miste alt som er av tro og motivasjon, og jeg lar anoreksien styre. Jeg lar den styre p og gjre det den vil, for jeg fler meg plutselig ikke s sterk. Jeg klarer ikke i enkelte perioder kjenne p den indre styrken jeg har, selv om fornuften vet og sier at den er der. Innerst inne. Godt gjemt. Bare jeg hadde hatt litt mer tro p meg selv, s hadde ting vr annerledes.

Kanskje mye annerledes. Jeg er s lei av at alt skal plutselig svinge og hoppe fra noe positivt til noe negativt. P s kort tid. Jeg blir s forvirret. S redd og usikker. Det er vanskelig kjempe og overvinne mot angsten som ofte er en veldig stor utfordring, og det er vanskelig. Jeg kjenner jeg blir frustrert, sint og lei nr jeg ikke klarer mestre de daglige mlene jeg har foran meg. Det er s vondt og vanskelig tenke p at spiseforstyrrelsen delegger s utrolig mye. Bde i hverdagen og livet generelt. Det er ikke verdt det, og selv om kampviljen og innsatsviljen er der, s er det s utrolig vanskelig snu. Snu i riktig retning.


Jeg har et hp. Jeg har et hp om at jeg en dag skal vinne.


Du er ikke alene, husk p det!

En spiseforstyrrelse er veldig vanskelig komme seg gjennom, men noe man aldri m glemme, er at det finnes hp, og det finnes hjelp f. Det er dessverre veldig mange som opplever ha en spiseforstyrrelse, og det er mange som har problemer om snakke om det. n plass m vre en begynnelse, og uansett hvor vanskelig det kommer til bli, og uansett hvor vanskelig det er snakke om det, s er det veldig viktig tenke p konsekvensene for en spiseforstyrrelse, og man m tenke p at jo tidligere man fr den hjelpen man trenger, og jo tidligere man er pen om det og snakker om det, jo bedre blir det, og jo bedre fr man det. Har man tatt imot hjelp, s er det frste skritt i riktig retning.
Det tar tid, det gjr det. Men det er utrolig viktig tenke p at det er mulig. Ting tar tid, og det gjr det med nesten alle problemer. Jeg vet det finnes mange som sliter med spiseforstyrrelser, om det s er anoreksi, bulimi, overspising etc. Det viktigste er at man m bestemme seg for gjre en endring. Vre en kjemper. En fighter. Noe som hjelper helt klart for meg, er lese andre blogger som skriver om samme problem. Som selv har spiseforstyrrelser, uansett hvilken type spiseforstyrrelse det er. De forskjellige typene av spiseforstyrrelser er ganske like, men selvflgelig, de har sine ulikheter.
Noe som ogs er veldig viktig huske p, er at du ikke er alene. Det er alltid noen der ute som kan hjelpe deg og som vil snakke med deg, og det er kjempe viktig at man prver ta ett skritt om gangen, i helt eget tempo etter det behovet man har. Ikke tenk p at det skal vre en slags konkurranse. Gjerne snakk med noen som er der selv og som opplever det samme. I dette innlegget, skal jeg skrive litt om tips og rd, og linke noen nettsider som kan vre nyttige g innp. Jeg hper det kan vre til hjelp, og uansett, s ikke glem at ; det finnes hp! Det er mange som har klart det, og selv om det virker umulig, er det mulig.
  • Lag en motivasjonsplakat. Skriv opp det du fler motiverer deg til bli frisk igjen, gjerne ta med bilder og hva du selv mtte nske. Denne kan vre en viktig ting i kampen om bli frisk igjen. Se p den nr du legger deg, nr dagene er tunge og vanskelige, nr humret er drlig, og nr du str opp om morningen. En viktig ?reminder?, dette.
  • Gjr mer av det som ?fyller? deg enn det som ?tapper? deg. G ut sammen med venner nr formen fles bedre enn det den pleier, gjr mye av hobbyen din og det du mtte like. Tegn, mal, hr p musikk, dans, syng, ta bilder, g tur. Gjr det du liker og det som fr deg i godt humr. Det er helt klart noe som hjelper.
  • Vr pen. Snakk om det du syns er vanskelig.Det er veldig viktig at man ikke stenger inne tankene slik at det blir helt kaos, og det er en god flelse og lettelse etterp. Om du syns det er vanskelig snakke og vre pen, begynn skriv ned tankene og flelsene og hva du mtte fle for. Skriv dikt. Skriv sanger. Skriv lange tekster, og alt du mtte ha p hjertet. Du kan for eksempel snakke med en god venn du har tillit til, psykolog, helsesster, lege, eller noen i familien som du stoler p og som du fler er lett snakke med og vre pen for.
  • Sett deg sm ml.Det kan vre sm ml for dagen, for uka, for denne mneden, for neste mned etc. Det kan for eksempel vre som ; prve ut nye kostholdslister, mer variert og litt andre matvarianter. Det kan vre som sitte sammen med andre under mltider, delta under mltider, gjre ting du ikke tr eller som du syns er vanskelig og skummelt. Noen ganger m man utfordre seg selv litt, noe som kanskje virker tft og vanskelig i begynnelsen, men som man vil vre stolt og glad over i ettertid, nr man har klart n mlene. Ikke ha for hye krav til deg selv. Ikke ha for hye krav og forventninger. Begynn i det som er passe tempo, og k nr du fler for det. Nr du fler deg klar for det. For store ml kan virke umulig, og troen p seg selv blir kanskje lavere. Derfor er det viktig ta ett skritt om gangen, og aldri gi opp selv om man kanskje ikke lykkes ved frste forsk.
  • Lag deg en positiv plattform.En positiv plattform likner kanskje litt p motivasjonplakaten som jeg tidligere har skrevet om, men bare litt annerledes. Lag deg en plakat, skriv ned hva du liker ved deg selv, hvorfor andre er glad i deg og hva andre liker ved akuratt deg. Tenk p det og prv snu de tankene spiseforstyrrelsen mtte komme med. Det er vanskelig, men ikke umulig.
  • Gjr mye av det som fr deg til tenke positivt og fle deg bra.Det er alltid godt komme seg litt bort fra spiseforstyrrelsens tanker, og gjr s mye du bare kan og klarer av det positive. Det er veldig viktig, og man vil i ettertid vre glad for at man gjorde som man gjorde.
Dette var i hvert fall noen tips og rd, og om det er noe mer kan dere bare sprre meg enten i kommentarfeltet eller p mail. Noen nettsider kan ogs vre verdt g innp og sjekke ut:
ROS (rdgivning om spiseforstyrrelser)
http://www.nettros.no/
IKS (interessegruppe for kvinner med spiseforstyrrelser)
www.iks.no
IKS sin blogg
www.iks.blogg.no
Hper dette var til hjelp for noen, og husk ; det er alltid hp. Det er alltid mulig komme seg ut fra en spiseforstyrrelse, og aldri glem ; du er ikke alene. Kjemp videre, og aldri gi opp. Det umulige er mulig.
Har dere noen sprsml eller noe dere lurer p, kan dere sprre meg p mail :lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

Kampen videre.

Noen dager er vanskeligere enn andre. Jeg har dager der jeg klarer holde fast p motivasjonen og jeg har dager der jeg fler meg maktesls og svak. Svakere enn sykdommen, og det blir da veldig enkelt for anoreksien fle seg som en vinner. Kampen er ikke vunnet enda, men det skal den. Det m den. Jeg har en del hindringer jeg m komme meg over frst, fr jeg kanskje ser ml. Fr jeg kan se mlstreken, og fr jeg ser friheten som jeg s inderlig kjemper hardt for. Jeg tror, og er nesten helt sikker p, at nr jeg kommer over de verste hindringene gjennom hele sykdomsperioden, s vil kanskje ting bli litt lettere.

Jeg tror p en mte at det er enkelte ting i sykdommen som m bekjempes frst, fr andre ting kan bekjempes og vinnes over. Jeg m jo klare alle mltidene, jeg m klare overvinne frykten og angsten, og jeg m klare kjempe imot de neste utfordringene som venter p meg. Jeg gleder meg virkelig ikke, og jeg kjenner klumpen i halsen blir vanskelig svelge nr jeg bare tenker tanken. Vondt er det, og ikke minst urettferdig tenke p at det ikke finnes andre snarveier g, eller andre mter bli frisk igjen p. Det er kun maten, som for tiden er min verste fiende, som kan gjre meg frisk igjen. Det er kun det.

Ved siden av meg, p hver min side, har jeg fantastiske mennesker som heier meg fram. Uten dem, og uten dere, blir det enda vanskeligere. Egentlig s lurer jeg litt p hva som skal vre med p gi meg et lite dytt i ryggen, slik at jeg kommer meg fortere framover. Jeg fler jeg slser bort mye tid, og det fr meg ofte til ta til trene. Jeg vil s gjerne leve livet, vre ute sammen med herlige mennesker, dra p fester, ha det gy og bare gjre alt jeg mtte fle for gjre. Jeg vil s gjerne gjre s mye uten alle disse hindringene og utfordringene sykdommen kommer med. Det er det jeg vil. Det er det jeg innerst inne vil.

Jeg vil ikke vre sengeliggende og vken om natten bare fordi trene renner og tetter igjen nesen. Jeg vil ikke prioritere anoreksien frst og fremst av alt, selv om jeg fler jeg ikke har noen andre valg. Sprsml og tanker surrer rundt i hodet p meg, og jeg surrer rundt i mitt eget kaos. I mitt eget tankekaos. Jeg klarte f tankene over p noe annet positivt i gr etter mltidene, noe som jeg ser p som veldig bra. Det er helt klart noe som fr meg til smile, selv om det krever veldig mye, og jeg prver s godt jeg kan med all konsentrasjon som jeg kommer over. Bare jeg n klarer komme over det verste, s tror jeg det skal g.

Bare jeg kommer over det verste med sykdommen, s tror jeg at det kommer til g den rette veien. Jeg tror jeg kanskje da sakte men sikkert klarer finne meg selv, klarer finne tilbake det positive og det spiseforstyrrelsen har tatt i fra meg, kontrollen, styringen, og jeg tror jeg vil klare komme til et sted der jeg trives mye bedre med meg selv. Til et sted der jeg aldri har vrt fr. Deler av meg vil vre kanskje den samme gamle, men sykdommen har nok uten tvil forandret mye i livet mitt, som kanskje alltid vil vre der. Jeg hper jeg en gang klarer fullfre drmmene og mlene mine, og der jeg klarer vre fornyd.

Stolt. Stolt og fornyd over meg selv, og stolt fordi jeg har klart overvinne og beseire en tff og hard kamp. Fremdeles gjennstr det en del vanskelige valg jeg m ta snart, og det er noe jeg gruer meg veldig til. Jeg m snart velge ut en ny behandlingsplan, jeg m forandre p kostholdslistene ettersom det gr bra og slik som det skal med nutridrinkene og jeg m prve gi slipp p sykdommen etter hvert og med tiden. Selv om det er skummelt, og selv om det fles minst vondt flge etter anoreksiens liv og regler, s m jeg bare prve gjre det jeg fler er det beste for meg. Skal jeg gjre en forandring, m jeg gjre det.

Jeg vet hvor lett det er si "Jada, jeg skal gjre det. Bare vent litt". si det, er noe helt annet enn gjre det. Det er virkelig lettere sagt enn gjort, men jeg m bare fortsette fighte framover, og kjempe imot. Jeg m kjempe imot, uansett hvor vondt og vanskelig det blir.

Drmmene og mlene venter p meg. Framtiden og livet venter p at jeg skal mte det med et smil.


// weheartit.com

Sterk nok.

I dag ble det nutridrink til frokost og som dagens frste mltid, noe jeg syns gikk ganske greit. Det er virkelig en god flelse og en lettelse vre gjennom n av fire mltider, og det gjr det enda bedre nr jeg tenker p at frokosten gikk bra uten noe problem eller trer. Jeg kan trygt si at jeg er den tregeste personen som spiser frokost, men det er jo helt klart bedre enn ingenting. Jeg merker at jeg sover utrolig lenge ettersom det er ferie og sommer, og det er en utrolig god flelse. Selv om jeg kjenner kvalmen stige med hvert hjerteslag, skal jeg klare tenke p noe annet og noe mer positivt. Jeg m klare det. Jeg m.

For ikke tenke s mye p kvalmen og inntaket av kalorier og nring, s har jeg som ml gjre noe hver gang etter et mltid. Noe positivt. Noe bra. Noe som fr meg til smile, og noe jeg liker gjre. S, derfor tenkte jeg komme meg ut i litt frisk luft, ta noen bilder og bare nyte solen og det herlige sommervret. Nr jeg fr noe annet tenke p, tenker jeg mindre p kvalmen og det blir lettere for meg ignonere anoreksiens tanker og at den trenger igjennom for prve f mer oppmerksomhet. Mer oppmerksomhet enn det den allerede har fra fr av. Det er en kamp hver gang. Jeg bde taper og vinner.

Selv om spiseforstyrrelsen ofte snakker for meg, og prver gjre det hele trygt for meg slik at jeg skal fortsete flge etter anoreksiens regler og helvete, s prver jeg kjempe imot. Jeg prver. Jeg prver og prver og prver. Vil ikke gi opp. Skal ikke gi opp. Kan ikke. M ikke. Det hadde bare blitt feil om jeg hadde gjort det, jeg, den jenta som har s mange drmmer og ml foran meg. I framtiden. Framtiden som jeg s inderlig nsker vre fri. Fri fra alt som har med anoreksi og spiseforstyrrelsen gjre. Fri fra alle slags bekymringer som er tilknyttet til mat, fri fra anorektiske tanker, fri fra sykdom. Fri fra alt dette vonde.

Det er uten tvil mye vondt spiseforstyrrelsen brer med seg, og det er en sykdom jeg unner ingen som helst person. Ikke en gang min verste fiende. Selv om jeg kanskje vil f god kunnskap og erfaring om akuratt dette, og selv om det kanskje vil vre positivt for meg i den jobben jeg skal ha etter hvert i framtiden, s er det vanskelig komme seg ut fra det. Det er en utfordring i seg selv, men jeg prver vre bevisst hele tiden, jeg prver sette meg sm ml om gangen, ta sm skritt om gangen og ikke for store, jeg prver g i mitt eget tempo, og jeg prver kjempe videre og imot sykdommen. Jeg prver.

Det beste er at jeg prver, og kjemper videre selv under motstand og store hindringer. Jeg m fortsette. Fortsette framover, og ikke g skritt bakover nr det blir for vanskelig. Jeg tror jeg er sterk nok til vinne.

Sterk nok til vinne tilbake alt det anoreksien har tatt i fra meg. Sterk nok.


// weheartit.com

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits