lifewitheatingdisorders.blogg.com -

vre fri.. fri fra sykdom.

Tankene surrer rundt i hodet mitt. S ambivalente tanker, som er s utrolig vanskelig velge mellom. Jeg kjenner kroppen er sliten etter dagens gjreml, og selv om jeg ikke har gjort s mye, s fles det ikke slik. Alltid nr jeg gr ute blant andre, prver jeg tvinge fram et smil. Jeg prver vise dem at jeg prver vre positiv, selv i min situasjon og selv under sykdomsperioden. Energien kan plutselig vre helt p topp, men s synker den kjempe fort ned igjen. Den svinger veldig, akuratt p samme mte som dagene mine og tilstanden. Hadde det bare vrt s enkelt snu, s hadde mye vrt annerledes n.

Jeg gir ikke opp. Det gjr jeg ikke. Det gjr jeg aldri. En del av meg kjemper fremdeles, selv om anoreksien kjemper om all oppmerksomhet, makt og alt som er av kontroll. Den liker virkelig ikke nr jeg prver kjempe imot, utfordre den eller gjre noe som fr den til fle seg svak. Det er vondt nr den skal bre med seg all kamp og alt som finnes av utfordringer, og det fr meg til fle meg svak. Det som fr meg til virkelig fle meg sterk, er nr andre har tro p meg. At de virkelig tror at jeg kommer til klare det snart, og at ting vil bli mye bedre etter hvert nr jeg har seiret. Nr jeg har vunnet. Den dagen kommer.

Jeg kjenner jeg blir s lei. S lei av vre syk. S lei av hre alt om sykdom, syk, syk, syk. Jeg kjenner angsten for kaste opp sniker seg innp meg med en gang kvalmen er der, og er det noe jeg virkelig hater, s er det kaste opp. Jeg prver unng det, for jeg vet bare at det ikke er noe bra. Det er vanskelig unng det, spesielt nr spiseforstyrrelsen snakker for meg og prver trekke fram alt det negative. Trene strmmer p. S lei av kvalmen. S lei av vre svimmel, vre drlig i hele kroppen, og s utrolig lei av ikke tle noe som helst. Trene kommer fort nr jeg tenker over dette. Strmmer p.

Det er s herlig ha s mange mennesker rundt seg, som vil mitt beste, som sttter meg, og som alltid stiller opp. Uten dem, s hadde det nok vrt enda vanskeligere. Det betyr mye for meg at jeg blir invitert ut, at jeg har det morro og at jeg virkelig kan kjenne p livet der ute. Deler av det gamle livet mitt, der jeg faktisk klarte vre ute lenge, vre mer sosial, dra p jentekvelder, shopping og alt det som fikk meg til smile og strle av glede. Det er noe jeg virkelig savner, men da er det s utrolig herlig kjenne p den flelsen inni mellom ogs, da jeg faktisk klarer komme meg ut, og da formen er bedre enn den pleier.

Noen ganger er det en utfordring holde p motivasjonen og holde fast p den, og det er vanskelig tenke p den lange veien jeg har tilbake. Jeg vil nok kanskje alltid ha litt problemer med dette som har med spising gjre, men jeg har tro p at det kommer til g bedre. Det er bare s vanskelig vite hva som skal vre med p hjelpe meg. Hjelpe meg videre. F meg til ta framskitt. Bevegelse framover. Mot den riktige retningen. Den riktige veien. Der jeg helt br g. En dag m jeg jo bare bestemme meg for fullfre alle mltidene. En gang m jeg klare det. Snart m jeg bare hoppe i det, og bare gjre det.

Jeg m gjre det, og tenke minst mulig. I neste uke skal jeg forandre litt p kostholdslistene og prve ut noen nye ting, og prve bytte ut nutridrink nringsdrikkene med noe ordentlig mat. Det er ingen tvil om at jeg gruer meg, for jeg husker sist gang jeg prvde bytte ut nringsdrikkene med noe annet, og da gikk det ikke s veldig bra. Da gikk ingenting etter planene og slik som det skulle gjre, s jeg er redd n ogs. Redd for faile. Redd for bli drlig. Redd for kjenne p den kvalmen. Anoreksien holder godt grep, og vil virkelig ikke gi slipp. Jeg fler meg maktesls. Svak. Svak i forhold til spiseforstyrrelsen.

Selv om jeg kanskje fler meg svak, og selv om jeg fler anoreksien er sterkere enn meg, s er jeg kanskje sterk nok til vinne over den. Til slutt. Seire. Vinne kontrollen tilbake. Vinne livet mitt tilbake.


// weheartit.com

I'm strong enough to do this. I'm a fighter.

Det er vanskelig ikke vite hvordan denne sommeren kommer til bli, og det er spesielt vondt tenke tilbake p alt var annerledes forrige sommer. Absolutt alt var annerledes. Jeg kunne ha det kjempe hyggelig selv under mltider der jeg smilte og lo, jeg var p ferie sammen med herlige mennesker, jeg kunne virkelig senke skuldrene og bare stenge ute alt som hadde med bekymringer og slike ting gjre, og jeg levde virkelig livet. Det var en herlig flelse, og selv om det kanskje var en del nedturer og drlige vonde dager, s hadde jeg det alt i alt kjempe bra. Sommeren for ett r siden, er definitivt noe annerledes.

Jeg husker s godt de herlige sommerkveldene jeg satt lenge ute med ullteppe rundt meg nr det begynte bli kjlig og litt kaldt, jeg hadde ingen anelse om hvordan tiden foran meg kom til bli, men det er noe jeg har lrt mer av n. Man vet aldri hva man mter i framtiden, fr den til slutt en gang kommer. Alt kan skje, s derfor er det veldig viktig at man nyter alle de gode dagene man mter p. Virkelig leve livet, og leve etter drmmene og mlene man har. Det har jeg erfart n, og jeg savner virkelig vre frisk. Jeg savner virkelig vre den jenta som hadde masse energi, smilet p sin plass, latter og masse glede.

Jeg savner virkelig den tiden. Det er det ingen tvil om.

Det er ikke for sent for meg snu n, det er det ikke. Jeg kan klare det, bare jeg fortsetter kjempe og prve g framover selv under tff og hard motstand og kamp. Jeg har ikke klart n de mlene jeg nsker n de siste dagene, men da er det vel bare til gi seg selv flere sjanser, og bare fighte og kjempe tilbake mot det som er s vanskelig? Det er vanskelig. Fryktelig vanskelig. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, det er s mange utfordringer jeg m ta. Det er s mange utfordringer jeg m ta for klare n mlene mine. Trene kommer lett bare jeg prver spise noe, og det er vanskelig si hvordan det blir.

Jeg fler meg ganske maktesls og svak iblant, selv om jeg vet det er anoreksien som gjr det. Det er den syke syke syke spiseforstyrrelsen som delegger og gjr alt til et helvete for meg. Et sprsml jeg fikk en gang fra en behandler, var "Fler du deg sterkere enn anoreksien, da?". Ja. Nei. Kanskje. Vet ikke helt. Av og til fler jeg det, men mest av alt fler jeg meg forvirret. Forvirret ganger tusen. Noen dager vkner jeg opp tidlig etter en god natt svn, er klar til kjempe, og jeg er veldig positivt innstilt. ?Dette skal jeg klare?, tenker jeg. Jeg fler meg full av mot og styrke, og slike dager kunne jeg nske jeg opplevde oftere.

Selv om jeg har en lang vei g for n mlet mitt, s fr jeg masse motivasjon fra kommentarene deres, og fra andre herlige folk. Uten det, s hadde ikke jeg klart holde fast p motivasjonen, s det er noe som virkelig betyr mye for meg. En gang m jeg bare bestemme meg for gjre det. Bestemme meg for snu. Bestemme meg for spise mer, og ke kaloriinnholdet og inntaket. Det er s mange sterkere mennesker der ute som har klart det, s det er jo helt klart en motivasjon for meg. Da skal det ikke vre umulig for meg klare det til slutt, og det gir en veldig god flelse innerst inne. Jeg m bare ta den tiden jeg trenger.

Jeg m ta den tiden jeg trenger, g i mitt eget tempo, og jeg m kjempe





Oppturer og nedturer..

Jeg opplever bde oppturer og nedturer fortiden, og jeg kjenner anoreksien drar meg fram og tilbake. Den gjr meg bare mer og mer forvirret. Jeg vet ikke lenger hva som er rett av meg gjre, jeg bare prver flge de gode rdene jeg fr fra lege, psykolog og de andre som hjelper meg gjennom denne kampen mot spiseforstyrrelsen. Enkelt er det nok ikke, og det blir ekstra vanskelig nr det er en stor del av meg som vender i feil retning og som ikke vil samarbeide. Jeg kjenner jeg blir sint og irritert p meg selv nr jeg tenker p det, og det er virkelig ikke lett vite hva som skal til for at hele meg skal samarbeide og fighte.

Jeg er veldig usikker nr det gjelder de mnedene jeg har foran meg n, og jeg vet virkelig ikke hva dagene brer med seg. Hva prveresultatene viser, hva psykologen og legen sier, hva som er planen videre. Hva som er planen videre for f meg frisk. Hadde jeg bare kunne motivert meg selv og gjort det unna p noen sekunder, hadde ting kanskje vrt annerledes. "Er du motivert da?". Ja? Nei? Joda, guess so? Nei? Ikke helt. Kanskje. Vet ikke. Jeg vet ingenting lenger, jeg bare surrer rundt i mitt eget kaos. Tankekaos. Tankekjr. Anoreksiens tankekjr. Det gjr meg bare mer og mer forvirret.

Spiseforstyrrelsen er i seg selv en veldig stor motstand og utfordring, og de anorektiske tankene dukker stadig opp. snu dem til noe som er positivt er vanskelig fordi den er s utrolig sterk, men jeg har klart det, s jeg har bevist meg selv at jeg fint kan klare det igjen, bare jeg prver kjempe videre og fortsette med vre sterk. Nr jeg skal spise, kommer tanken opp "Skal du spise mat n? Er du klar over at kaloriene legger seg rett p lrene? Rett p magen? Rett p kroppen? Hrer du? Du er feit nok". Det er vondt og vanskelig nr anoreksien er en sterk motstand, men jeg m bare prve lre meg snu det.

Jeg kunne nske det var s enkelt. Jeg kunne nske det bare var til gjre noe med dette p f sekunder, og jeg kunne virkelig nske at det var s enkelt som " bare begynne spise mer igjen". Jeg er s redd. S redd for miste kontrollen igjen nr jeg frst har ftt den tilbake, s redd for at jeg ikke skal trives med dem personen jeg blir som frisk, s redd for at jeg skal miste det positive og gode. Jeg er s redd for at jeg ikke skal ha kontroll p kroppen og livet mitt generelt. Jeg er kjempe redd for at jeg skal falle tilbake igjen, nr jeg har klart reise meg opp p bena igjen. S redd for ikke ha en balanse.


// weheartit.com

One day in the future, I know I will be okay. If I keep going and keep fighting, It will makes me stronger.

Jeg blir ofte veldig fort sint p meg selv fordi jeg ikke prver kjempe hardere, men jeg tror jeg bare m akseptere at ting er slik som de er, og det er ikke sikkert jeg klarer g i fortere tempo enn det jeg gjr n. Alt kan ikke g etter planen heller, og alt kan ikke lykkes. Det vet jeg veldig godt, s jeg fr vel bare holde fast p motivasjonen og godta at ting gr sakte? At ting gr sakte framover? Jeg br vel bare vre glad hver gang jeg fler jeg gr skritt framover enn bakover, for det er jo ikke her jeg vil vre. Jeg vil jo ikke vre fast i en hverdag med anoreksi. Jeg vil jo egentlig vre den frie, glade, lykkelige, og livsglade jenta.

En gang m jeg klare det. En gang m bli min tur til bli sterkere enn spiseforstyrrelsen, og en gang m det vre min tur vinne over den. Nr, det vet jeg ikke, men jeg prver vre bevisst p at det kommer til skje meg ogs, slik som mange andre har opplevd det. Det er vanskelig nr anoreksien brer med seg alt som er av motstand og utfordringer, og det er ikke alltid lett holde fast p motivasjonen. Jeg husker ikke s mye fra hvordan livet mitt var uten spiseforstyrrelsen, rett og slett fordi det er s lenge siden. Ikke lenge siden jeg har smilt akuratt, men alt det andre. Da jeg virkelig kunne nyte alle mltider.

Den tiden der jeg ikke hadde noe problem med sitte sammen med andre spise, og der jeg klarte holde en balanse nr det gjelder mat og trening og kaloriinntak. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om jeg savner den tiden eller ikke, men jeg vet jo innerst inne at det er anoreksien som prver trigge meg med at det er tryggest og best flge etter spiseforstyrrelsen videre. Det er nettopp det jeg ikke skal, for jeg skal prve kjempe imot den videre. Jeg skal ikke st fast eller vre innestengt i min egen anorektisk verden. Jeg skal ikke ha det slik resten av livet mitt, jeg, som er den jenta med s mye positivt.

S mye positivt foran meg. Jeg som har s mange drmmer og ml og planer for livet. Jeg kan jo ikke vre anorektiker resten av livet, kan jeg vel? Jeg kan det helt sikkert, men det er ikke det jeg vil. Det er ikke det jeg egentlig vil gjre. Det er ikke p den mten jeg vil ha det, og jeg vil jo ikke bli kontrollert og styrt av noe som en spiseforstyrrelse. Fremdeles er det veldig vanskelig for meg godta ting slik som de er, og det er veldig vanskelig motivere seg, spesielt nr det gjelder mltider. Men under mltider, skal jeg n prve tenke p de tingene som motiverer meg og som str p motivasjonslista. Kanskje lurt.

Nr det kommer til mltider, kjenner jeg alltid en klump i halsen. Den er vond, og den er veldig vanskelig svelge. Anoreksiens tvangstanker lager et helvetes kaos i hodet, og den vil s gjerne at jeg heller skal gjre andre ting enn fullfre mltidene. For meg blir det da veldig vanskelig velge, og tankene blir s enorm ambivalente. "Skal jeg flge etter spiseforstyrrelsen og fle meg trygg, eller skal jeg gjre noe som kommer til bli veldig vanskelig for meg n, som samtidig kommer til fles utrygt og usikkert?". Jeg vet ikke hva som fles rett eller hva som er rett av meg gjre, og det er s vanskelig velge.

Jeg m bare prve snu n. Snu i riktig retning. Jeg m vise hvem som skal vinne, og hvem som er sterkest. Jeg m vise at det er jeg som skal ha kontroll og styring tilbake, og at det er jeg som skal leve. Spiseforstyrrelsen skal ikke f lov til leve livet mitt og delegge mer. Nok er nok!


// weheartit.com

Keep moving. Keep fighting.

I det siste har jeg ftt en del kommentarer fra enkelte rundt meg, som "du ser s frisk og fin ut. Gr det litt bedre n?". Selv om jeg smiler, ler, tenker og fokuserer positivt, s betyr det ikke at alt er bra og slik som det skal vre. Det betyr ikke at spiseforstyrrelsen har gitt slipp p noen sekunder, eller at jeg er fri fra alt som har med sykdommen gjre. Nei, s enkelt er det ikke.

But I could really wish I could say everything was okay.

Det hadde blitt dumt om jeg hadde holdt masken foran ansiktet, og sagt alt som var langt I fra sannhet. Jeg kjenner jeg blir sliten om jeg bare fokuserer p sykdommen hele tiden og alt som har med spiseforstyrrelsen gjre, s jeg prver ta "fri" fra den s ofte som jeg kan og klarer. Jeg prver det s ofte som det lar seg gjre, noe jeg syns er veldig positivt. Jeg tror egentlig det handler om de aller fleste problemer, om det s ikke er spiseforstyrrelser. At man prver ta litt avstand, og legger det litt til side. Det tror jeg er bare bra for alle, uansett hvilke problemer og vanskeligheter det er snakk om. Ta litt fri.

Dagene mine gr opp og ned, humret svinger, utfordringene er vanskelig takle, og jeg har positive og negative opplevelser. Jeg prver sterkt gjre det jeg fler er bra for meg, og ting som fr meg til smile. Det trenger ikke vre s veldig mye, og det skal ikke alltid s mye til for at dagen skal snu om fra en drlig dag til en bedre dag. Det kan vre noe som lese de herlige kommentarene dere lesere kommer med, hjelpe andre, f andre glad og f andre til le og smile, og det kan vre dager der jeg fler angsten og den motstanden og kampen er litt svakere. Det fr smilet fram, og det er virkelig en herlig flelse.

Kampviljen er der. Styrken til bli frisk igjen har jeg p plass, og det samme med motivasjonen. Motivasjonen er der, men den er ikke alltid lett kjenne p. Kjenne at jeg har den. Kjenne at den er sterk nok til hjelpe meg opp p bena igjen. Det er vanskelig bli frisk, men jeg er glad for at jeg klarer holde fast p at jeg skal klare n mlet mitt til slutt. Uansett hvor lang tid det vil ta, s m jeg klare det. Det har jeg bestemt meg for. Jeg, den jenta som har s utrolig mange drmmer og ml foran seg. Jeg kan vel ikke la spiseforstyrrelsen styre alt og ha alt som er av kontroll? Det blir bare ikke riktig. Det blir bare helt feil.

Jeg m bare ta ett skritt om gangen, sette meg sm ml, og g i mitt eget tempo. Jeg tror det er det som skal til for at jeg skal klare vinne over denne kampen, og det kommer til bli tft. Det kommer til bli en hard kamp som blir tff vinne, men jeg skal klare det. Jeg har mange rundt meg som sttter meg og som heier p meg, og jeg har dere med de herlige, gode og varme ordene og kommentarene dere kommer med. Tusen takk! Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg. Det betyr absolutt alt.


// weheartit.com

Noe som er vanskelig godta... akseptere..

Noe som er bde vondt og veldig rart tenke p, er at jeg ikke vet hvem jeg er uten anoreksien. Jeg vet ikke hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Den er blitt "meg". Den er blitt den jeg er. Jeg vet ikke hvordan livet er som frisk, men det er vel noe jeg kommer til f oppleve nr jeg til slutt har klart bekjempe sykdommen. Det er uten tvil vanskelig, og spiseforstyrrelsens kamp og motstand er veldig sterk. Jeg m fokusere mer p "den friske meg", og ikke "den syke meg". Det er det jeg m. Fokusere mer p det fornuften sier til meg, og ikke la spiseforstyrrelsens stemme trenge gjennom alt. Det gjr den veldig ofte.

Den skriker etter mer og mer oppmerksomhet, forteller meg alt det "positive" med spiseforstyrrelsen i seg selv, og den prver f meg til flge etter. Det er virkelig ikke enkelt ta de vanskelige valgene, for jeg er s redd og usikker. Vet ikke hvor det vil fre meg, eller hvordan ting vil bli. Jeg tror helt klart at livet er mye bedre som frisk, og det har jeg selv hrt fra personer rundt meg som har opplevd det samme. Klart det m vre en herlig flelse ikke ha spiseforstyrrelsen som den strste hindringen. Som den strste hindringen i nesten alt man gjr og tenker. Det er jo ikke rart at en del av meg fortsatt kjemper og vil vinne.

Et sprsml jeg ofte har ftt fra andre, er hvordan det hele startet. Hvordan jeg fikk spiseforstyrrelser, og hvorfor. Hva som skjedde. Jeg lurer en del p det selv og hva som ligger bak, men jeg vet at fra tidligere episoder, s har det forandret en del og vrt p en mte noen byggesteiner for spiseforstyrrelsen. Jeg har i perioder hatt kjempe stor tro p meg selv, hatt bra selvtillit og har likt meg selv som den jenta jeg er, men jeg har ogs hatt mange perioder der jeg har hatt selvtillit p null. Den har i en god stund vrt kjempe drlig, noe jeg tror veldig mange andre jenter opplever ogs. Plutselig forandret alt seg s fort. Veldig fort.

Etter at spiseforstyrrelsen utviklet seg, s jeg at det brte med seg noe "positivt". Det ble bare mer og mer positivt ha en spiseforstyrrelse, og det ble min kontroll. Spiseforstyrrelsen ble meg. Anoreksien ble min venn og fiende. Den gjr meg bde godt, men ogs mye vondt. I perioder syns jeg den er mest fiende, mens i andre perioder er det helt omvendt. Vanskelig er det, og det er en tff og veldig tung vei g for komme seg tilbake til det friske livet igjen. Komme seg tilbake til ml. Jeg s ikke konsekvensene fr senere, og fremdeles er det vanskelig for meg forst det hele. Jeg forstr litt bedre n, og jeg m jo snu.

Jeg m jo en eller annen gang bare bestemme meg for snu mot den rette veien. Mot mlet mitt. Jeg trodde spiseforstyrrelsen skulle vre lsningen p veldig mye i livet mitt, problemer og alt det der, men n innser jeg jo at det brer med seg utrolig mye negativt ogs. Utrolig mye vondt. Mye vondt g gjennom. Jeg unner virkelig ingen denne sykdommen, og det er vanskeligere enn mange tenker og tror. Det er ikke bare begynne spise igjen. Det er ikke bare til flge en kostholdsliste. Det er vanskelig. Veldig vanskelig. Selv om veien tilbake er veldig lang, s er det ikke umulig for meg. Veldig mange har klart det.

Jeg m finne meg selv. Jeg m finne ut hvem jeg er, uten anoreksien. Uten spiseforstyrrelsen. Jeg tror nok jeg finner ut hvem jeg er etter at jeg har blitt frisk igjen, for jeg vil virkelig ikke bli sett p som "hun med anoreksi". Den jeg er blitt. Jeg vil ikke vre den jenta med anoreksi hele tiden og vre den som er kjent for det. Jeg vil vre den jenta som smiler, ler, er livsglad og som nyter livet. Jeg vil vre den jenta som flger og lever etter drmmene og mlene. Det er den jeg vil vre. Det er kun den jeg vil vre. Jeg vil vre en frisk jente fra anoreksi, og jeg vil trives med meg selv. Kunne godta den jeg er. Den jeg er blitt.

I really want to be free. But It's so hard on the same time, and It's really hard when a part of you won't let go.

Hodet mitt surrer rundt i ambivalense tankekaos. Tankene strmmer p, og det fles aldri om om det skal ta slutt. De presser seg inn i hodet, selv om det egentlig er stappfullt fra fr av.

Mange tenker nok kanskje av det er en ekte lykkeflelse jeg opplever, men egentlig s er det ikke det. Det er ikke slik det fungerer. Anoreksien gir meg en falsk lykkesflelse. Det blir det nr jeg er p samme lag som anoreksien. Det blir bare ikke ekte lykkesflelse. Den lykkerusen er bare ikke ekte. En lykkerus som ikke varer s lenge. En kortvarig lykke og lykkerus. Den stjeler s mye tid fra meg og det gode fra livet mitt, noe som gjr meg bde frustrert og sint.

Anoreksien er s tosidig. S ambivalent. Den delegger s utrolig mye i livet mitt, den gjr ting til et rent helvete, men samtidig s er den blitt en stor del av meg. En stor del av livet mitt. Den jeg er. Den personen jeg er. Hvem er jeg egentlig uten spiseforstyrrelsen? Det vet jeg faktisk ikke, og det er egentlig litt skremmende nr jeg frst tenker p det. Jeg vil gjre noe med det. Jeg vil endre p det, men samtidig s er det s utrolig vanskelig.

Det er som en slags rus. Noe viktig for meg. En viktig del av livet, jeg fler blir vanskelig og annerledes leve uten.

Jeg vet det er de anorektiske tankene som delegger. Jeg vet det er de anorektiske tankene som fr alt til virke s virkelig. Det er den som fr meg til tro p det anoreksien sier meg. Det fr meg til fokusere p det negative. Anoreksien skriker mer og mer etter oppmerksomhet. Den liker virkelig ikke at jeg kjemper imot. Den er like redd for miste kontrollen, som jeg har lyst til f den tilbake. Det er en kamp, ta all makt tilbake, og det er ingen god flelse vre maktesls og svak. Flelsen av vre svak. Men egentlig har jeg en enorm styrke innerst inne som kan komme godt med i denne kampen.

Mlet er fortsette holde p den, og ikka la anoreksien ta over. Jeg vil vre fri. Fle meg mer fri. Jeg vil ha frihet.



Anorektiske tanker og kaos.

Det er s utrolig godt ha dager der jeg faktisk kan smile. Slippe den flelsen av uro og kaos. Anorektiske tvangstanker og hre p alt det anoreksien sier og forteller meg. Den skriker. Prver ta mer plass. Den fler ikke at den har tatt nok plass i livet mitt, noe den har gjort helt uten tvil. Den skriker etter oppmerksomhet. Vil bli sett. Vil bli hrt. Det er vanskelig nr det blir en tff kamp hver dag som jeg m prve komme meg gjennom, men jeg har klart det fr, og det er ikke umulig for meg klare det igjen. Jeg m bare prve holde motet oppe og se framover, noe som virkelig ikke er enkelt. En stor utfordring.

Det er godt ha mennesker rundt seg som virkelig bryr seg og som er der, selv om jeg ikke er s veldig pen om sykdommen. Det er egentlig ikke den oppmerksomheten jeg nsker. Det er ikke den oppmerksomheten jeg vil ha. Jeg vil bare bli sett som den jeg er. Den personen jeg er, og jeg nsker bare bli godtatt. Det vil ta lang tid fr jeg klarer godta meg som person og utseende, og det er en hard jobb som jeg m prve mestre. Prve klare. Det er vanskelig godta det slik som det er, og spiseforstyrrelsen hater virkelig nr jeg prver vre sterk tilbake. Nr jeg prver kjempe imot. Vinne.

Det fles som om spiseforstyrrelsens motstand og kamp blir sterkere og vanskeligere vinne mot, dersom jeg prver kjempe imot og utfordre mer. Tankene styres av enorm ambivalens, og det fles s utrygt g ut i det utrygge. Ta sjanser. Ta valg. Vanskelige valg. ?Skal, skal ikke?. ?Vil, vil ikke?. ?Tr, tr ikke?. ?M, m ikke?. Det er vanskelig nr det er s mye som holder meg tilbake, men jeg vet at det er mulig for meg ogs. Det er mulig for meg klare komme meg p bena igjen og bli frisk igjen. Uansett hvor lang tid og hvor tft det kommer til bli kjempe imot kampen, s m jeg klare det. En dag. Til slutt.


// weheartit.com

Keep holding on

Jeg hadde ikke den beste natten kan jeg si, magesmerter og kvalme holdt meg godt vken, og det virket som om smertene aldri skulle bli bedre eller i det hele tatt gi seg. Heldigvis sovnet jeg til slutt etter noen timer vken, og det er jeg veldig glad og lettet over. Det er virkelig ikke den frste gangen jeg opplever de samme magesmertene og den enorme kvalmen, og det er definitivt noe jeg hater og har ikke savnet det siden sist. Heldigvis skjer det ikke hver natt, for da hadde jeg vel ftt null timer svn kan jeg tenke meg. Jeg kan vel n trygt si at jeg er et stk trtt jente, men det gr kanskje litt bedre utover dagen fr jeg hpe.

Angsten knytter seg fast i magen. Den tar et godt grep, og klumpen i halsen gjr vond svelge. Dagens frste mltid er fullfrt og gjennomfrt, men ikke uten trer og anorektiske tvangstanker. De delegger hele tiden, og den river i meg. Den vil bare ha mer og mer oppmerksomhet, og stoppe meg hver gang jeg gjr noe som den virkelig ikke liker. N i skrivende sekund, surrer tankene rundt i hodet og lager et helt kaos. Klarer ikke fokusere. Klarer ikke tenke. Konsentrere meg. Spiseforstyrrelsen er virkelig ikke i godt humr og den er ikke fornyd. Den sier ifra. Det gjr den. Den flger alltid med, og den har kontroll.

Noe som er en lettelse, er kunne snakke med psykologen igjen. Det er alltid en lettelse slippe alle tanker og flelser fri, og det er s godt kunne snakke med noen jeg fler jeg har tillit til og som jeg fler forstr meg. Jeg har heldigvis noen som forstr meg, og det tenker jeg er veldig viktig. Jeg fler dagene varierer veldig n, humret gr opp og ned og svinger veldig, plutselig kan jeg g fra smile til raserianfall og sinne og trer. Jeg fler utfordringene str i k etter hverandre, og jeg vet aldri hva dagene eller hva anoreksien bringer med seg. Jeg vet aldri hvor sterk motstand eller kamp den kommer med.

Jeg prver ofte se p det som str p motivasjonslista, og jeg prver gjre det beste utav det. Enkelt er det definitivt ikke, men jeg har klart vinne over spiseforstyrrelsens kamp noen dager. Det har jeg klart. En liten seier for andre, kan vre en veldig stor seier for meg. En viktig seier. For hver gang jeg klarer vinne over anoreksiens kamp og motstand for dagen, s fr jeg litt mer tro p meg selv og mer tro p at jeg skal klare vinne over hele sykdommen. Det styrker litt p troen, og det gir en veldig god flelse. Det gir en god flelse, midt oppi det hele. Jeg vet bare at jeg m snu, og at jeg m kjempe. Vre en fighter.

Det er det jeg m. Fighte videre, og g framover, uansett hvor mye motstand og hindringer jeg mter.


We all have bad days. Someone experience more pain than other people, and yeah, life's unfear. The most important thing in life, is courage. Courage to hold on, and be strong. Just be you, and fight through the pain you meet. It's your life, and your choice. Live today - live tomorrow. Live as you'll should die tomorrow, and smile and be happy.

Tenk positivt - se framover.

Dagen i dag har vrt fin. Bedre enn de fleste dager. Jeg har hatt besk av en vennine, har gtt tur i regnvret, tatt bilder og vrt i ganske god form. God form for vre meg, for si det med andre ord. Kjenner det er en god flelse sitte igjen med den lykkesflelsen. Den ekte, ikke bare den falske. Jeg har hatt smilet p plass, og i dag har jeg flt det har vrt riktig. Det har ikke vrt slik at jeg har flt at smile var noe jeg mtte gjre, men det var utrolig godt komme seg ut. Komme seg ut litt og f litt frisk luft. Legge igjen tankene og alt som har med spiseforstyrrelsen gjre et annet sted, og komme seg ut.

Ta en liten pause. En pause fra all tenking og jobbing. I dag har jeg prvd gjennomfre velsen som sitte sammen med andre ved et mltid, og av en eller annen grunn, s var ikke de anorektiske tankene s sterke i dag. Heldigvis. Den flelsen jeg kjenner innerst inne n, har jeg virkelig savnet. Hadde jeg hatt den flelsen oftere, den gode, trygge flelsen som fr smilet fram, s hadde kanskje ting vrt annerledes. Kanskje bedre. Jeg kjenner motivasjonen er litt hyere oppe p slike dager, noe jeg ser p som positivt. Man blir sliten nr man m kjempe den samme daglige kampen hver dag. Man blir veldig lei.

Motivasjonsplakaten er hengt opp, bilder av fine minner som jeg har opplevd er ogs komt opp. Jeg kjenner jeg oser av glede nr jeg ser p dem. Det er s godt se tilbake p de gode minnene man har opplevd. Uten gode minner, s hadde nok veldig mye vrt annerledes. Da hadde jeg kanskje ikke smilt n. Da hadde jeg kanskje ikke flt den samme gleden. Den samme lykken. For meg er lykken en frihet ogs. Frihet fra spiseforstyrrelsen. Det er en fantastisk flelse. En fantastisk flelse som jeg hper kommer oftere i tiden framover n. Jeg har mange utfordringer foran meg som jeg m fullfre.

Jeg har mange utfordringer foran meg som jeg m komme meg gjennom. Jeg har ingen andre veier jeg kan g. Jeg har ingen andre retninger jeg kan ta. Kanskje jeg br snu frst? Snu mot den rette veien? Veien tilbake til frihet og et friskere liv. Jeg gleder meg veldig til jeg en dag str der. Jeg gleder meg til den dagen jeg str ser ned p sykdommen, og til at jeg har tatt seieren og vunnet tilbake alt. Vunnet tilbake alt som spiseforstyrrelsen har tatt fra meg. Komme tilbake til den personen jeg trives best med. St p et annet ststed i livet, der jeg trives bedre med meg selv og er mer fri. Fri til gjre ting jeg liker.

Det som gjr meg glad. Frihet til gjre mye mer av det som fr meg til smile. Le. Kjenne p lykkerus som fles ekte, og ikke falsk. Jeg skal selvflgelig ikke ta noe seier eller glede p forskudd, for seieren er ikke tatt enda. Det er enda mer igjen g p, og jeg har ikke vunnet over spiseforstyrrelsen enda. Jeg sier dette fordi jeg er blitt mer bevisst n, ettersom det er s mange som har tro p meg. Tro p at jeg er sterkere enn anoreksien. Tro p at jeg skal vinne kampen om bli frisk igjen. Det betyr veldig mye for meg at jeg har s herlige mennesker rundt meg. Uten dem, hadde det gtt enda verre skal jeg si dere.

Gode og drlige dager

Dagene gr opp og ned, og varierer veldig. Jeg vet aldri hva hverdagen bringer med seg, men utfordringene og ting som er vanskelig takle, kommer ikke som noe overraskelse. Ikke en eneste ting som er positivt er akseptabelt for anoreksien. Jeg kjemper hele tiden med snu tankene og stemmen som skriker ut, og den vil bare ha mer og mer oppmerksomhet. Med en gang jeg prver tenke en positiv tanke, er den fort p sin plass, og prver vri og vende p det. Anoreksien vrir og vender p alt. Den vrir og vender p alt fra det positive til det negative. Slitsomt og frustrerende er det. Jeg fler meg maktesls.

Anoreksien flger meg. Overalt. Uansett hvor jeg gr, og uansett hva jeg gjr. Nr jeg prver lage en liste over hvordan mltidene og dagen skal vre, er den konstant i tankene. Skal jeg ke kaloriinnholdet, sier den ?Hva er det jeg ser? Enda mer kalorier? Skal DU opp i vekt? Du som er s feit fra fr av? G heller tren, du. Det har du bare godt av?. Det er virkelig ikke lett kjempe imot og snu p de anorektiske tankene som kommer opp. De styres av enorm ambivalens, og det er en utfordring i seg selv. En utfordring tenke positivt, selv p de drlige dagene jeg mter p.

Samme skjer nr jeg ser meg selv i speilet. Anoreksien sier ?Herregud. Se p deg selv da! Hvem vil vel se ut som deg? Alt du spiser legger seg jo p lrene, det vet du jo. Hvor mange ganger m jeg si det til deg, fr du fr det inn i det forbanna hodet ditt??. Den vil meg aldri noe godt. Den vil bare at jeg skal flge etter reglene og gjre det den sier. Noe som har ftt meg til tenke, er at hvis jeg fortsetter flge anoreksiens regler og liv for alltid, gr jeg glipp av s utrolig mye. Det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg vil ikke vre den jenta som hele tiden m kjempe mellom valg, utfordringer, kvalme, anorektiske tvangstanker, ambivalente tanker som gjr meg bare mer og mer forvirret, tankekaoset som gjr meg gal, og alt det negative spiseforstyrrelsen kommer med. Jeg vil ikke la den vinne over meg, og styre resten av livet mitt.

Det vil jeg bare ikke.

Det fles bare ikke riktig. Jeg som gleder meg snn til fullfre skole og utdanning, f meg jobb, gifte meg, danne en familie, reise rundt og oppleve verden, oppleve se barna mine vokse opp, og hjelpe andre mennesker som kanskje opplever det som jeg og mange andre jenter sliter med. I dagens samfunn er det veldig mye fokus p kropp, vekt og utseende, hvordan se tynn ut etc., og det er kanskje ikke rart mange sliter med selvtilliten sin og tro p seg selv. Jeg syns det er trist at enkelte fler de m vre snn og snn for bli akseptert og godtatt fra andre, og det sier vel litt hvor syk verden har blitt?

Hvor syk verden vi lever i. Jeg blir helt i fra meg nr jeg tenker p det, og ikke nok med de kravene og de store forventningene som stilles. Hvorfor m det vre s utrolig vanskelig? Jeg tenker at alle, og da mener jeg absolutt alle, er god nok slik som de er. Hva er det som er s fint med vre s tynn da? Mange liker bedre ha litt former enn vre radmager. Media, tv, programmer og aviser finnes det masse av, og ofte er dette med kropp et tema. Mitt beste tips, er finne de positive tingene man liker med seg selv, skrive det ned, tenke p grunnen til at andre er glad i akuratt deg, og prv vr stolt over at det kun er en av akuratt deg. Alle er unik og fantastisk p hver sin mte.


// weheartit.com

Tankekaos til tusen.

Tankene strmmer p. Igjen. I dag ogs. Ikke at jeg hadde trodd at tankene skulle stoppe opp, det hadde jeg ikke trodd. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle s flippe det tankekaoset som surrer rundt og gjr meg gal. Jeg tenker og tenker. Hele tiden. Jeg fortsetter tenke selv om jeg har bestemt meg for ta en liten pause fra all den tenkingen. Jeg fortsetter, som om det er en slags rus. Som om jeg ikke klarer meg bra uten. Anoreksien skriker og river i meg. Den vil s gjerne ha oppmerksomhet. All oppmerksomhet den kan f. All oppmerksomhet som finnes. Alt. Den vil ha kontrollen min ogs. Den jeg har igjen. Makten ogs.

Alt. Det er kanskje ikke rart jeg fler meg maktesls inni mellom. Jeg fler tankene surrer fram og tilbake, og det gjr meg bare mer og mer forvirret. Ser det ut som om jeg er fornyd og stolt over ha anoreksi? Ser det ut som om jeg er stolt over bre spiseforstyrrelser med meg p skuldrene? Ser det ut som om smilet jeg tvinger fram viser ekte glede? Ekte lykke? Eller ser det fake ut? Ser det falskt ut? Jeg kan ikke se meg selv. Kun i speilet. Jeg kan ikke se den personen som de andre ser. De andre rundt meg. De andre jeg har nr. Jeg kan ikke se hvordan de andre ser p meg og opplever som person. Jeg ser ikke.

I speilet, ser jeg bare en jente med digre lr, alt for stor mage, og ansiktet, for ikke snakke om det, jeg forstr ikke at jeg tr vise meg en gang. Jeg m bre godt mot for klare det, noe jeg tydeligvis har. Det er egentlig ikke jeg som sier alt dette. Spiseforstyrrelsen snakker for meg, og det er den som snakker nr jeg ser meg selv i speilet. Ikke sjans med snu de tankene og det andre negative som kommer fram. Den er s sterk. Den er s sterk og stor. Motstanden. Hindringen. Utfordringen. Hele spiseforstyrrelsen. Den suger til seg all oppmerksomhet og nring, og den liker virkelig nr jeg spiller p samme lag.

Nr jeg flger etter. Da smiler og strler den av all lykke og glede. Den sier "Ser du ikke hvor godt det er ha meg? Ser du ikke hvor fantastisk det er?". Stygge, helvetes, drittforbannade anoreksi. Jeg er s sint. Jeg er s lei av mtte fle trang for flge etter den. Faen ta de anorektiske tvangstankene som driver meg til tusen. Er s utrolig lei dem. Nr jeg forteller dette til de jeg snakker med, fr jeg samme kommentar hver gang. "Men, siden du er s lei spiseforstyrrelsen, gir det deg ingenting? Gir det deg ikke noe motivasjon til kjempe sterkere og hardere imot? Gir det deg ingen styrke?"

"Gir det deg ingen motivasjon til bli frisk igjen?". Joda. Neida. Joda. Kanskje. P en mte. Vet ikke. Jeg vet ikke helt. Klarer ikke helt bestemme meg. Jeg fler meg s forvirret. S usikker. Jeg m lre meg kjenne meg selv, jeg m klare takle problemer og andre ting som er vanskelige p en annen metode som er mer lur enn bruke mat som perspektiv og som den viktigste verdien. Jeg m komme meg p bena, bli frisk igjen, bygge p motivasjonen videre, bygge p selvtilliten og jobbe oppover. Det er jo den veien jeg skal g. Det er jo den retningen jeg vil g. Den retningen jeg nsker fortsette i.

Men, hvorfor m det vre s utrolig vanskelig gjre det, nr man vet hva som skal til? Hvorfor m det vre s utrolig vanskelig gjre det, nr alt er klart, og nr man vet akuratt hva man skal gjre? Jeg m bli mer sikker p meg selv, stole p at jeg kommer til klare meg bra som et nytt menneske uten anoreksi og spiseforstyrrelsen, og at jeg m prve f all kontroll og styring tilbake. Jeg m bli min egen autopilot. Styre mitt eget liv. Mine egne valg. Vge g mine egne veier. Selv om ingen har gtt der fr, og selv om det virker veldig skummelt og usikkert. Selv om det virker veldig utrygt, og at det mest frister flge det sikre, gode, trygge.

Hvordan skal jeg klare det, nr jeg er redd for gjre feil? Nr jeg hele tiden er redd for falle tilbake, gjre ting som vil ha en negativ effekt? Hva skal jeg gjre for overvinne den enorme frykten jeg har? Den enorme frykten jeg har for vge gjre det jeg ikke fler meg trygg p. Jeg er redd. Usikker. Utrygg uten spiseforstyrrelsen. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet ikke hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen og uten den kontrollen. Jeg vet ikke hvordan jeg blir, eller om jeg i det hele tatt en gang kommer til klare mestre livet og klare meg uten den. Om det i det hele tatt skjer at jeg blir min egen autopilot en gang.

Jeg kjemper og jobber videre. Jobber hardt, jobber framover. Jobber mot mlene og drmmene mine. Jobber med meg selv og motivasjonen. Den jeg hper snart blir sterkere. Sterkere enn fr. Sterkere enn anoreksien og spiseforstyrrelsens enorme motstand og kraft. Sterkere enn anoreksien i seg selv. Hele sykdommen. At den blir strre, og at det blir lettere for meg takle nedturer og utfordringer som krever mye og som er store og vanskelige kjempe imot og vinne over. Jeg hper jeg en gang blir den jenta som kan smile til seg selv i speilet, og tenke positive tanker om meg selv. Jeg hper det en gang skjer.





Selvtillit

Selvtilliten min har bde vrt bra og drlig, men jeg merket veldig godt hvor fort den endret seg i perioden fr jeg utviklet spiseforstyrrelser. Jeg flte meg ikke flink nok, pen nok, populr nok og ikke god til noe som helst. Det var ingen god flelse, og jeg gikk tenkte negativt og sa negative ting om meg selv. Jeg hadde store krav og forventninger til meg selv, og jeg beundret alle de menneskene rundt meg som hadde tro p seg selv, og for at de strlte av selvtillit. Jeg syns alle var s pene. Tynne. Alt var perfekt.

I dagens samfunn er det stort press nr det gjelder kropp, vekt og utseende, noe jeg syns er veldig trist. Vi har hye krav og forventninger til oss, og det er mange som fr drlig selvtillit og drlig tro p seg selv nr de fler de ikke klarer "n fram" eller "n helt til topps". Jeg begynte etter hvert sammenligne meg med de andre rundt meg, og jeg brukte veldig mye energi p tenke. Tenke. Bekymre meg. Klage og syte over enhver negativ ting jeg fant med meg selv for utseende og den personen jeg var. Jeg ble ekstremt fokusert p utseende mitt, jeg var opptatt av hvilke klr jeg skulle g med neste dag, hvilken sminke jeg skulle ha p meg, og hvordan jeg skulle se ut. Jeg fokuserte s mye p det, og jeg ble veldig sjeldent fornyd. Det var alltid noe galt med meg. Ingenting var perfekt. Ingenting var "godt nok".

Jeg kan vel si at jeg ble mer og mer usikker p meg selv, visste ikke helt hva jeg klarte mestre og hva jeg fikk til. Hva jeg gjorde bra. Jeg ble faktisk s usikker p meg selv at jeg mistet troen mer og mer. Troen p meg selv. Troen p egne krefter. Selvtilliten min sank mer og mer ned etter hvert og som tiden gikk, og n ligger den helt p bunn.

Humret mitt ble drligere, jeg kranglet mye, var mye sint, lei meg, trist, frustrert. Jeg var aldri fornyd med meg selv. Aldri. Jeg gjorde ingenting godt nok. Bare en liten kommentar kunne f meg til grte. En kommentar som "n m du spise". Det fikk meg til fle meg knust. Det fikk meg til tenke p spiseforstyrrelsen, og det fikk meg til grte.

Jeg s det ikke helt selv. At jeg forandret meg. At det var synlig, det hadde jeg ikke tenkt s mye p. Skummelt er det nr jeg mter p blikk, hrer noen snakke bak ryggen min og slike ting. Det er en vond flelse, og det er noe jeg virkelig ikke liker. Kommentaren som "Du er blitt s tynn, kjre deg. N m du vel se det selv". Jeg forstod ikke hva de snakket om. Jeg kunne ikke tro at det var meg de snakket om, siden det definitivt ikke stemte. Jeg s i hvert fall ikke det. Jeg s ikke det med mine egne yne.

Noe jeg ogs la veldig godt merke til, var drlig konsentrasjon p skolen, jeg var mye sint og kranglet en del med lrerene, karakterene var plutselig ikke s god lenger, og det fristet aldri lese til prver eller forberede et proskjekt som skulle leveres inn. Jeg frs veldig mye, noe jeg aldri har pleid gjre s mye som jeg etter hvert gjorde. Jeg var vel alltid den personen som var varm, og som ikke trengte pakke seg inn i klr som om man skulle dra langt til nordpolen. Men det la jeg merke til etter hvert og som tiden gikk, og kroppstemperaturen forandrer seg nr man utvikler en spiseforstyrrelse. Det er ikke noe positivt i det hele tatt, s det er ingen sykdom jeg unner noen som helst.

Jeg forstod jo etter hvert at det ikke var noe normalt ha det forholdet jeg hadde til mat som jeg hadde, og flere legetimer hadde jeg i vente og foran meg i en lang tid. Sykdommen har tatt tid, men den har sneke seg inn p meg. Sakte men sikkert. Det er enda vanskelig for meg godta det slik som det er, men jeg er fremdeles bevisst p at jeg skal klare det. Selv om det vil ta meg lang tid, s er det ikke for sent for meg snu. Bare jeg fortsetter kjempe, og vise spiseforstyrrelsen av det er jeg som skal vinne, s tror jeg det skal g bra.

M bare si tusen, tusen takk for alle de koselige kommentarene dere kjre lesere skriver og kommer med. Det betyr s mye for meg. Det gir meg veldig mye motivasjon.


// weheartit.com

Sterk og svak.

Jeg ser meg selv i speilet. Jeg finner alltid noe feil. Anoreksien finner alltid noe feil med meg, og fr meg til fle meg annerledes. Mindre verdt. Stygg. Feit. Alt det der. Nr spiseforstyrrelser har vrt et problem s lenge, s har jeg blitt s vant til det, og jeg tror veldig lett p det anoreksien sier. Det er den som snakker for meg, nr jeg ser meg selv i speilet. Ofte fr jeg sprsml som "Hva er det du blir s lei deg for, nr du ser deg selv i speilet?" "Hva er det du ser som er s galt, du som er en s skjnn og herlig jente?". Noe jeg bare ikke klarer se eller forst, er hvordan andre ser p meg.

Hvordan de beskriver meg for utseende. Jeg kan ikke forst at det de sier stemmer helt. Jeg klarer ikke helt f det til stemme. De sier jo positive ting, noe jeg virkelig ikke kan se nr jeg ser meg selv i speilet? Frykten sitter helt fast. Den gir ikke slipp. Den tar godt grep, og klamrer seg fast i meg. Jeg frykter hele tiden for hva andre skal tenke og tro om meg, og ikke minst frykter jeg at de skal si noe negativt. Noe som kommer til sre. Noe som kommer til gjre vondt, innerst inne. Kommentarer som gr p utseende, og som gjr at jeg vil fre meg enda verre. Jeg er redd for at det skal skje. En stor frykt.

Uansett hva vekten viser, er ikke anoreksien fornyd. Den er aldri fornyd, uansett hvor hardt jeg jobber og kjemper etter reglene. flge etter anoreksien fles minst vondt, men det er bare noen dager jeg fler jeg ikke klarer vinne over den. Noen dager tar den all kontroll, og jeg fler meg s maktesls. Heldigvis s har jeg kjempet enda hardere den siste tiden, og heldigvis s fler jeg at det er likt nr det gjelder kontroll. Det er n det gjelder. Det er n det gjelder holde hodet oppe, og prve ikke la den ta over alt. Ta over hele livet mitt, selv om den har tatt stor del og plass av veldig mye allerede. Den tar stor plass.

Den delegger veldig mye for meg. Den delegger mye av gleden jeg har, alt som er av det positive, og den elsker mten den er p. Den elsker se meg flge etter og tro p det den sier. Den smiler nr jeg tror p alt det den sier nr jeg ser meg selv i speilet, og den smiler og er glad nr jeg lar den ta kontroll og nr jeg lar den f lov til snakke for meg. Det er vanskelig nr man prver g framover og g mot mlet, nr man mter p s mye motstand som en spiseforstyrrelse brer med seg. Det er virkelig ikke enkelt holde motet oppe, viljen, samarbeidsviljen og motivasjonen oppe nr man mter utfordring etter utfordring.

Det er virkelig ikke enkelt.

Noe som er litt godt tenke p, er at jeg ikke er alene. Det er s utrolig mange andre som opplever det samme som jeg gjr, og det er mange som sitter igjen med en god porsjon med mestringsflelse etter ha vunnet over kampen mot spiseforstyrrelsen. Det er sterke, modige og tffe mennesker. Det er dem jeg virkelig ser opp til, og jeg hper virkelig jeg en dag blir en av dem. Troen p at jeg skal klare komme meg gjennom sykdommen og problemet varierer veldig, men som oftest, nr noen kommer forteller at de har tro p meg og at jeg skal klare dette, s kjenner jeg troen p meg selv stiger og blir hyere.

Det er en ganske god flelse, og det er i hvert fall en god flelse nr noen kommer til deg sier at du er et forbilde. At noen beundrer akuratt deg, for den du er. Den personen du er. Det viktigste, noe som jeg ogs ofte tenker over, er vre seg selv, og trre st for den man er. Hvorfor vre noen andre, nr man er s verdifull og vakker som man er som person? Tenk at ingen er s unik som akuratt deg, og at det bare er n av deg. Det hadde jo vrt ganske kjedelig om absolutt alle var helt lik, og selv om selvtilliten kan variere og vre bde bra og drlig i perioder, s m man aldri glemme at det er helt normalt.


// weheartit.com

Sommeren for meg.

N som sommeren er her, er det godt vre ute, sole seg, tilbringe mye tid sammen med herlige mennesker, dra p stranden, og ja, nyte sommeren. Sommeren er rett og slett en herlig tid, og jeg hper jeg klarer vre mye ute i disse mnedene som kommer n. Jeg er ikke fortiden innlagt p sykehus, men sommeren min tar jeg bare som det kommer. Jeg vet ikke hvordan formen kommer til vre, s hvordan sommeren min kommer til bli, er det ingen som vet. Ikke en gang jeg. Men selvflgelig, s hper jeg p solfyllte dager der jeg virkelig kan smile og kose meg. Lade opp energi og motivasjon til kampen videre.

Jeg lar meg ikke presse av noe som helst, og jeg ser ikke p det bli frisk som en konkurranse. Jeg gr i mitt eget tempo, og tar tiden til hjelp. Det tror jeg faktisk er det viktigste. At jeg prver ta ett skritt om gangen, og fortsette kjempe videre. Det hadde jo vrt fantastisk om jeg hadde klart bli frisk til sommeren neste r. Da blir det nok mer reising p meg, ettersom jeg n ikke orker reise s mye. Jeg fler energien og kreftene er p null, og slik har det vrt i en god stund n. Kanskje jeg har litt energi etter jeg har spist noe, men det varierer veldig. Plutselig synker energien til null, og jeg blir veldig fort sliten.

For hver dag jeg klarer komme meg ut i sola og nyte sommerflelsen, blir jeg utrolig glad. Jeg kjenner mer p hvordan livet er. Det er s godt bare komme seg litt vekk, hre sommermusikk fra radioen, ligge p stranda etter ha tatt et deilig og kaldt bad, og bare nyte det. Det er jo helt klart noe som fr meg til tenke mer positivt, og det er utrolig godt f noen nye tanker i hodet enn de anorektiske tankene. Hsten for meg ser veldig pen ut. Jeg vet ikke hvordan formen kommer til bli, om det blir verre eller om det blir bedre. Jeg hper det blir bedre, og at jeg ikke gr glipp av s utrolig mye. S utrolig mye av ungdomstida.

Jeg kan vel tenke meg at det blir en del underskelser, blodprver, EKG-test og alt det der, noe jeg gruer meg litt til. Er det noe jeg virkelig hater, s er det spryter og slikt. Kan ikke fordra det. Ok da, s er spryter og blodprver ikke helt det samme, men likevel s er det helt grusomt. Noe jeg hper har forandret seg etter sommeren, er motivasjonen. Den varierer og er som en berg-og-dal-bane, og plutselig kan motivasjonen synke fra topp til bunn. Det samme med humret. Plutselig kan jeg g fra et falskt smil til raseriutbrudd, der kanskje noen har mast p meg og fortalt meg at jeg m spise. Bare det, en liten kommentar, s kan trene strmme p. Det er kanskje ikke s rart jeg har drlig samvittighet etterp.

Etter hvert s m jeg lre meg ta flere utfordringer. Jeg m fylle ut kostholdslisten med litt mer variert mat, og jeg m ke kaloriinnholdet etter hvert og med tiden. Det er noe jeg virkelig gruer meg til, men jeg innser at det ikke er noen andre mter gjre det p. Det er ingen andre mter for meg bli frisk igjen p. Det er ingen medisiner som kan gjre meg frisk igjen og som gjre at spiseforstyrrelsen forsvinner, her er det jeg som m ta ansvar, og her er det jeg som m gjre forandringen. Uansett hvor lite anoreksien vil at jeg kjemper imot, s kan jeg ikke la den vinne over meg.

For vre helt rlig, s er det som motiverer meg mest og som gjr at jeg er veldig bevisst, s er det fullfre skole og utdanningen. F en framtid. Oppleve en framtid som ikke-spiseforstyrret. F en framtid der jeg er utenfor i det frie, og der jeg ikke styres av spiseforstyrrelsen. Selvflgelig er det ikke bare skole og utdanning som frister fullfre, men det er ogs noe annet som er en motivasjon for meg. Det er s godt vite at det er s mange som har tro p meg, og som tror at jeg kommer til klare det. Det betyr veldig mye for meg, og det styrker den troen jeg har ogs.

Den troen jeg har p meg selv og for at jeg skal klare bli frisk igjen. For at jeg skal klare komme meg til toppen. Toppen av mlet. Det endelige mlet, som er bli fri fra spiseforstyrrelsen, og bli helt frisk igjen. F det bedre. Et bedre liv. Det er det som er drmmen. Den jeg en gang kan n fram til.


Never let the fears stop you and hold you back.

"I'm strong. I'm strong enough to do this"

Tankene styres av enorm ambivalens. Jeg blir s forvirret. Anoreksien gjr meg bare mer og mer forvirret. Mer og mer forvirret enn jeg er fra fr av. Kvalmen er der, og ved siden av meg har jeg en halvtom nutridrink. Anoreksien skriker og river i meg. Den vil ikke at jeg skal klare vinne. Den vil ikke at jeg skal ta den kontrollen den har. Kontrollfreak. "Du vet hva du m gjre hvis du spiser mer n! Du vet hvor langt du m lpe hvis du fortsetter". Det gjr meg s forvirret. Vet ikke lenger hva som er riktig av meg gjre, eller hvordan jeg skal klare snu de tankene den kommer med. Det er definitivt en stor utfordring.

Jeg vet ikke hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Jeg vet ikke hvordan livet mitt kommer til bli som frisk, og jeg er kjempe redd for at jeg ikke skal trives som det. Selv om jeg tror det kommer til bli en god flelse endelig kunne fle seg fri og virkelig kunne leve livet uten spiseforstyrrelsen som strste hindring, s er det likevel skremmende og skummelt. S ukjent. Jeg vet ikke hvordan andre vil reagere, om jeg kommer til beholde det positive i livet mitt, og jeg hper bare jeg kommer til trives med den personen jeg blir. Jeg m prve finne meg selv. Finne ut hvem jeg er og hvem jeg kommer til bli.

Det er s mange vanskelige valg. Vanskelige valg i hverdagen. "Skal jeg flge etter anoreksiens regler og det den sier, noe som gjr minst vondt og bekymringsfritt, eller skal jeg utfordre anoreksien og meg selv med trre ta sjanser og gjre ting som jeg syns er skummelt og fles utrygt?"!. Jeg vet ikke lenger hva som er rett eller hva det jeg gjr vil fre med seg. Det er s vanskelig. Alt med spiseforstyrrelsen er s vanskelig. Vektoppgang, noe som er totalt uakseptabelt for anoreksien, kt kaloriinnhold, mer variert kosthold, varierende kostholdslister, og mange andre regler og planer jeg prver flge.

Anoreksien snakker for meg. Den snakker for meg nr jeg ser meg selv i speilet, og den snakker for meg nesten hele tiden, uansett hvor jeg er, eller uansett hvilken situasjon jeg er i. Den elsker ha kontroll, og den liker se at jeg mister kontroll. Den liker se at jeg er maktesls og ser p meg da som svak. Den prver hele tiden vinne. Styre. Styre alt i livet mitt. Kontrollere og ta styrig nr det gjelder valgene jeg tar, hvordan dagen og humret skal vre, hva jeg skal spise, hvordan jeg skal gjre det, hva jeg skal gjre etterp, hvor mye og hvor langt jeg skal lpe etc. Det er s slitsomt at noe skal vre s sterk motstand.

Det er virkelig ikke enkelt vre sterk tilbake mot noe som er s sterk som anoreksien er. Hele tiden, prver jeg holde p motet og se framover. Se lyst p det. Det er virkelig ikke enkelt, for spiseforstyrrelsen tar s stor del av livet mitt. S stor del av hverdagen. Den dreper all gleden og det som gjr meg glad, og den liker virkelig ikke at jeg smiler og har det bra. Jeg prver tenke positivt og se framover mot framtiden, mlene og drmmene mine, og ikke minst den motivasjonen som ligger bak. Den motivasjonen som ligger litt gjemt bak all motstand. Alt som er av hindringer, utfordringer, og kamp.

Anoreksiens kamp er sterk. Fryktelig sterk. Jeg kan fremdeles ikke se den samme personen som andre beskriver, og jeg kan ikke forst at det kan vre s mye positivt? Jeg kan bare ikke forst at det kan vre s mye positivt om meg, slik som de sier? Det kan da umulig stemme, med meg? Jeg vet det er anoreksiens syke tanker som forstyrrer og som drar og vender p det. Jeg vet det er den som gjr meg s forvirret. Hva er virkelighet? Hva er drm? Hva er anoreksiens verden og kamp, og hva er mitt eget, frie liv? Jeg prver s godt jeg kan. Jeg prver og prver, feiler og feiler, vinner noen ganger over kampen, men likevel, s fler jeg at verden str stille. Jeg bare surrer rundt i mine egne anorektiske tanker.

Jeg surrer rundt i min egen verden. I en slags boble. Noen dager er jeg en vinner, andre dager en taper. Noen ganger klarer jeg gjennomfre alle mlene mine jeg har satt for dagen, andre ganger klarer jeg ikke n noe som helst. Slik er det bare. Vi alle kan ikke alltid lykkes. Kjipt er det, men hva er det gjre med? Jeg syns det er veldig vanskelig godta tingene som de er n, og jeg syns det er veldig vanskelig nr jeg tenker p at jeg m gjennom mange utfordringer som jeg godt kunne vrt uten. Det er vanskelig vite at det er kun mat, den verste frykten jeg har n, som kan gjre meg frisk igjen. Det er urettferdig.

Jeg kjemper videre. Jeg kan ikke gi meg n. Jeg kan ikke gi meg nr jeg har gtt det frste og viktigste skrittet p veien. Veien til mlet mitt og drmmen, veien tilbake til bli frisk igjen. Veien til frihet. Jeg m bare hoppe i det, uansett hvor vanskelig og tft det kommer til bli, og jeg m bare utfordre meg selv og anoreksien, uansett hvor lite det frister. Uansett hvor godt og trygt det fles flge etter spiseforstyrrelsen, er det ikke det som vil trigge meg resten av livet. Jeg m snu, og jeg m snu og g mot den rette veien. I den riktige retningen. Veien og kampen er tung og lang, men den er ikke umulig.


// weheartit.com

Utfordring etter utfordring.

Jeg kjenner jeg blir sint p meg selv nr jeg flger etter spiseforstyrrelsen. Etter spiseforstyrrelsens regler. Jeg gjr det fordi det fles minst vondt. Det er mindre utfordringer, og det fles mest riktig. Det fles mest riktig, men p en annen side s vet jeg at det bare er feil. Motivasjonen og samarbeidsviljen kommer ikke av seg selv, og jeg kjenner jeg blir sint p meg selv nr jeg delegger for det. Jeg blir sint p meg selv nr jeg stopper opp, og blir s usikker. Det hadde vrt noe helt annet om jeg kunne stole p det fornuftige som ble sagt, og om jeg bare samarbeidet og var p det rette laget.

Det er s mange utfordringer som str p rekke og rad etter hverandre. Er jeg motivert til ta de utfordringene og klare kjempe imot det som mtte vre vanskelig? Er jeg motivert nok? Motivasjonen ligger nesten usynlig, bak og godt gjemt. Men den er der, og det er vel det viktigste. Jeg m jo egentlig bare tenke og se positivt p det, og jeg fikk en mye bedre oversikt nr jeg skulle skrive ned hva som motiverte meg. Motivasjonen er der, selv om den av og til er vanskelig tro p. Selv om den av og til er vanskelig se og finne fram. Motivasjonen m jo komme innenfra, og det krever s utrolig mye.

Det krever s utrolig mye fra en nr det gjelder bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Jeg har dere som motiverer meg, dere som kommenterer p bloggen, vennene mine, de jeg har rundt meg, familien og de som hjelper meg gjennom spiseforstyrrelsen. Bare jeg hadde vrt mer p lag med dem, s hadde det kanskje gtt bedre. Da hadde det kanskje vrt litt annerledes. Men, noe som er helt klart, er at det er en vanskelig utfordring. Det er en vanskelig utfordring kjempe imot noe som spiseforstyrrelser, men jeg kjenner motivasjonen stiger nr andre som har klart komme seg ut fra sykdommen, og nr de forteller om hvor fantastisk det er vre frisk. vre fri. Fri fra spiseforstyrrelsen. Fri fra smerte og sykdom.

Det er helt klart det motiverer meg, for det er jo det jeg egentlig vil. Vre fri. Vre i drmmeland, der jeg klarer smile og virkelig mene det, ikke tvinge det fram uten at det fles riktig. I drmmeland der jeg slipper alt som er av bekymringer, tanker, sykdom, smerte og vonde flelser. Jeg ser veldig fram til fle meg fri. Mer enn noensinne. Mer fri enn jeg noen gang har opplevd. Jeg gleder meg til vre fri, og fle at ingenting hindrer meg i virkelig leve. Virkelig leve livet. Kunne gjre det jeg syns er gy. Kunne gjre det som fr meg til smile, le, kjenne en god flelse innerst inne. Kjenne at hjertet virkelig banker.

Jeg gleder meg til komme meg til drmmeland der jeg fler meg fri. Der jeg ikke mter p s mange utfordringer, hindringer, problemer og alt som er av motstand. Til drmmeland der det ikke finnes noe som heter spiseforstyrrelser eller anoreksi, og til drmmelandet der alt er s bra. Der alt fles s bra. Der jeg selv kan godta meg som den jeg er. Den jeg er som person. Der jeg blir til den glade, fornuftige, lykkelige meg. Den jenta jeg vil vre. Jeg hper jeg kommer dit en gang. Jeg hper jeg klarer finne meg selv, og at jeg trives med det. Jeg vet jeg kommer dit en gang. Til drmmeland.

Jeg vet jeg kommer dit, etter jeg har vunnet kampen mot spiseforstyrrelsen. Kampen mot anoreksiens kamp og motstand. Den er sterk. Ufattelig sterk. Men det beste, er at jeg kjenner den enorme styrken i kroppen etter jeg har vunnet. Etter dagens seier. Det er en fantastisk flelse. Jeg fler meg s fri. Jeg fler meg s glad. Er det ekte lykke? Eller er det falsk lykke? Jeg vet faktisk ikke. Jeg blir s usikker, for anoreksien har dratt meg fram og tilbake, hele tiden, i veldig lang tid n. Jeg vet ikke lenger, hva som er ekte eller hva som er falsk lykke. Ekte lykkerus, eller falsk lykkerus. Hva er forskjell? Hva er best?

Anoreksien skriker etter oppmerksomhet. "Se meg. Flg etter mine regler. Det kommer til bli s bra. Tenk p alt du slipper av bekymringer og slikt, bare om du flger etter meg. Bare om du spiller p mitt lag, hele tiden. Jeg gjr deg lykkelig. Jeg lover". Den lurer meg bare. Den lurer meg trill rundt, og noen ganger er jeg bare s utrolig dum som tror p det. Jeg tror p det den sier til meg, og det er en kamp i seg selv snu det. Det er en kamp i seg selv og ta seg sammen, og virkelig skrike tilbake. Men jeg er blitt flinkere til det. Jeg har vd og vd p det, og selv om det ikke sitter helt p plass enda, s blir det nok bedre.

Jeg har faktisk hatt en framgang der, nr det gjelder dette med skille mellom anoreksiens liv og det jeg selv vil. At den ikke skal f lov til bestemme. Styre alt. Kontrollere alt. Kontrollere alt jeg gjr. Alt jeg tenker. Alt jeg planlegger. Hvilken vei jeg skal g. Hvilke regler jeg skal spille p og flge etter. Det er kanskje ikke rart jeg blir gal, ettersom tankene mine styres av et enormt ambivalens. Det er s slitsomt ikke vite lenger hva som er rett og galt? Hva som er den rette veien, nr man plutselig har s mange valgmuligheter? Nr man plutselig kommer til et veikryss i livet. Hva velger man egentlig da? Det beste.


// weheartit.com

Motivasjon til bli frisk igjen.

Nr det gjelder kampen om vinne over spiseforstyrrelsen, m jeg jobbe veldig mye med meg selv, og veldig mye med motivasjonen. Jeg tenker at motivasjonen m komme innenfra, og uansett hvor mye mas jeg hrer p hver eneste dag, s hjelper det meg ikke. Det hjelper meg ikke videre. Jeg m bare lre meg takle g opp i vekt, sitte sammen med andre spise, og jeg m stole og tro p det som blir sagt nr det gjelder dem som skal hjelpe meg. Det er ingen som kan bli frisk for meg, det er kun meg, som person, som kan gjre noe. Det er kun jeg som kan gjre en endring.

I gr satt jeg meg ned i all konsentrasjon og tenkte gjennom hva som motiverte meg. Er jeg motivert? Eller er motivasjonen helt forsvunnet? Det er kanskje ikke s mye som motiverer meg, men jeg har laget en liten liste og oversikt over hva som kan vre med p f meg til ta skritt framover i riktig retning, og det som kan motivere meg til bli frisk igjen. Den har jeg hengt opp p veggen over sengen, og den skal jeg prve tenke p rett fr jeg legger meg, nr tankene er et helt kaos og nr jeg str opp om morningen. Jeg har ogs hengt opp brev som venniner har skrevet til meg, bilder som forteller minner, sangtekster og det som gjr meg glad. Det hjelper meg litt p de dagene som jeg syns er vanskelig, og det anbefales.

Min motivasjon til bli frisk:

Fullfre skole og utdanning.

Jeg har en drm og vet hva jeg nsker utdanne meg til, og det er helt klart en motivasjon for meg vite at den drmmen kan bli virkelig, bare jeg blir frisk igjen.

Mer overskudd og tid til venner.

Spiseforstyrrelsen er ofte en hindring i vre mye sosial og krefter til vre ute sammen med venner og slikt, s vre sosial slik som jeg var fr, er noe jeg virkelig savner mye. Har verdens beste og herligste venner.

Familie.

Mer overskudd til vre med i familiebesk, reise og dra p ferier og gjre slike koselige ting sammen med familien.

Mer overskudd og energi til gjre det jeg liker og syns er gy. Venner, shopping, aktiviteter, hobbyer, og slike ting.

Det blir ikke s mye av dette som fr meg til smile og ose av glede, s det er helt klart det er en motivasjon for meg til bli frisk igjen. Gleder meg til dra p shopping, trene, vre ute sammen med venner og slike ting.

Mer positive opplevelser.

Det blir dessverre ikke s mye av de positive opplevelsene, men skal ikke se bort i fra at det er noen inni mellom de drlige dagene. Gleder meg til oppleve det mer og mye oftere nr jeg har enda mer krefter og energi som frisk.

Drmmene og mlene mine som jeg har foran meg.

Jeg har mange drmmer foran meg som betyr veldig mye for meg, og som jeg virkelig brenner for. At jeg har noen drmmer og ml er helt klart og uten tvil en stor motivasjon for meg.



// weheartit.com

velge riktig vei .. er ikke alltid enkelt.

Det er godt ha dager der jeg fler jeg kan komme meg ut, legge igjen tankene og alt som har med spiseforstyrrelsen gjre et annet sted, og bare f noen positive tanker tenke p. Slike dager er utrolig viktig for meg, og det betyr s mye. Det betyr s mye ha fantastiske mennesker rundt seg, som kjemper sammen med meg, og som str ved min side og heier meg fram. Fram til ml. Selv om jeg vet det er en godt stykke igjen, s er hver framgang en seier for meg. Nr jeg vinner over dagens kamp mot anoreksien, s er det en stor seier for meg. Det betyr s mye. Det betyr s utrolig mye for meg.

Enkelte dager er lange og vanskelige. Vanskelige komme seg gjennom. Anoreksien skriker etter mer oppmerksomhet, og hver gang jeg prver kjempe imot og viser at det er jeg som skal ha den kontrollen, s hater den meg bare mer og mer. Den liker virkelig ikke at jeg prver utfordre den og vre sterkere, og det kjenner jeg veldig godt p kroppen ogs. P slike dager, der jeg i all konsentrasjon prver vinne og prver kjempe, s kan fort kommentarer sre og gjre vondt. ?Skal du ikke spise sammen med oss n da??. Bare det sprsmlet, det lille sprsmlet kan gjre at trene strmmer p og at jeg skriker.

Skriker av sinne. Grter av flelsen av vre maktesls. Svak. Er jeg s svak da? Anoreksien fr meg til fle meg det. Anoreksien fr meg til fle meg som en taper, hpls, elendig, og totalt verdils. Den vil meg vondt. Den vil delegge alt for meg. Gjre livet mitt til tusen biter. Til grus. Jeg kjenner styrken innerst inne vokse seg oppover nr jeg tenker p det. Nr jeg tenker p at noen prver vinne over meg. Vinne over alt. Alt det gode og positive i livet mitt. Men, er det s riktig da? Nei. Absolutt ikke. Uansett hvor mye den river i meg, og uansett hvor tft det kommer til bli, s skal ikke den f lov til styre alt. Ikke for alltid.

Jeg som har s mye jeg ser fram til i framtiden. Jeg som har s mange drmmer og ml foran meg. Jeg kan vel ikke la spiseforstyrrelsen delegge det, vel? Det handler hele tiden om vre sterk, og prve finne den styrken og kampviljen man har innerst inne. Vrt indre mot. Alle har det, men noen ganger kan det vre vanskelig finne den. Noe som har vrt med p motivere meg, er vite konsekvensene for spiseforstyrrelser. Jeg unner virkelig ingen denne sykdommen. Ikke en gang min verste fiende. Egentlig, s vet man ikke hvordan det er fr man opplever det selv og er der. Det er da man ser hvordan det er.

Tankene mine styres fram og tilbake av enorm ambivalens. Jeg vil bli frisk, men samtidig fles det minst vondt flge anoreksien. Anoreksiens regler. Den lurer meg, den gjr meg vondt, og den fokuserer bare p det negative. Den drar meg fram og tilbake, gjr alt mye vanskeligere enn ting er fra fr av, setter utfordring etter utfordring, og den sliter og river i meg. Den vil at jeg skal kjempe. Den vil ha all kontroll, og den vil s gjerne se meg tape. Den vil s gjerne se meg tape og gi bort alt jeg har som er av kontroll og styring. Men nei. Jeg er sterk nok til vinne over den.

Jeg velger tro det, fordi det er s mange som har klart komme seg gjennom det samme. Jeg velger tro p det, nr det er s mange som har tro p meg og at jeg skal klare det. En dag, m jeg vinne. En dag. Motivasjonen er ikke p topp fortiden, og den er som en berg-og-dal-bane. Den gr opp og ned. Hele tiden. Jeg vil tilbake til den livsglade, lykkelige, gode og blide meg. Det er det jeg egentlig vil, men utfordringene gjr det s vanskelig for meg snu. Snu mot den rette veien.


/ weheartit.com

Autopiloten i mitt liv - det er ikke meg.

Dagene er fylt med tanker, flelser, frustrasjon, depresjon, tankekaos, og anorektiske tvangstanker. Jeg vet ikke hvem jeg skal vre p lag med. Det gode eller det vonde? Anoreksien eller det utrygge? Skal jeg bare hoppe ut i det bl og gjre masse jeg ikke fler meg sikker og trygg p? Skal jeg ta utfordringene som str p rekke og rad etter hverandre? Hvem blir jeg da? Hvor kommer jeg til da? Hvor frer det meg? Jeg er bare s usikker. Tankene styres fram og tilbake av en enorm ambivalens. "Skal, skal ikke" "Vil, vil ikke" "M, m ikke "Klarer, klarer ikke".

Hodet mitt fylles stadig av tanker. Et tankekjr. Det er s mye jeg drmmer om. Det er s mye jeg drmmer om gjre. Jeg har fremdeles mlene og drmmene foran meg. De samme gamle. De jeg hadde for over ett r siden. De er der enda. Spiseforstyrrelsen skal ikke f lov til ta over styringen av drmmene og mlene mine. Det blir bare ikke rett. Det fles bare helt feil. Det er ikke slik jeg vil at det skal vre. Jeg vil vinne tilbake den kontrollen slik at jeg kan fle meg mer trygg. Jeg vil vinne tilbake over all makt som anoreksien har tatt over, og jeg vil vre min egen autopilot og styre livet mitt.

Jeg vil ikke la noe som en spiseforstyrrelse gjre det. Det fles utrygt fle seg maktesls. Det er ingen god flelse, og det er vanskelig vite og godta at jeg m ut i det utrygge for komme meg p bena igjen. Selv om det er vanskelig for meg takle spiseforstyrrelsens motstand og den kontrollen den har, s vet jeg at det kommer til g bra. Jeg vet jeg kommer til klare det, etter en stund med hard jobbing og hard kamp. Jeg m bli mer sikker p meg selv, og jeg m f bedre kjennskap til mat jeg trygt kan spise uten bli kvelt av panikken.

Jeg vil tilbake til smilende, livsglade, fornyde, lykkelige og positive meg. Det er det jeg egentlig vil. Selv om det kommer til ta lang tid, s begynner jeg bli mer og mer bevisst p at jeg skal klare det. Jeg har s utrolig mange som sttter meg og som stiller opp, og ikke minst kommer med herlige kommentarer som gir meg mye motivasjon. Tusen takk, herlige lesere. Dere gir meg s mye motivasjon.


/ weheartit.com

Fighte videre.

Tankene er et tankekaos. De surrer rundt i hodet, og det virker ikke som om tankene engang skal stoppe. Spiseforstyrrelsen klamrer seg fast. Holder godt grep. Vil ikke slippe. Jeg er en fighter som kjemper imot anoreksien som har tatt stor del av livet mitt. En fighter som kjemper imot anoreksien som har tatt s stor plass i hverdagen. Den har forandret veldig mye, men jeg prver hele tiden og holde fast p motivasjonen og kampviljen. Den indre styrken jeg har. Den trenger jeg for fighte videre, og komme fram til toppen. Jeg ser for meg alle utfordringene og all den motstanden jeg kommer til mte p.

De str p rekke og rad etter hverandre, og jeg m si at jeg ikke gleder meg s mye til g de utrygge og skumle veiene jeg m trre ta og trre g. Jeg ser ikke s veldig fram til utfordre meg selv, for jeg vet at spiseforstyrrelsen bare kommer til hate meg mer og mer. Den liker det virkelig ikke. Den liker ikke at jeg prver vre sterkere imot. Den liker virkelig ikke at jeg kjemper og prver vise at det er jeg som skal vinne, for i dens yne, s er den sterkest. Men det skal jeg bevise at den ikke er. Aldri om jeg gir slipp p den styrken jeg har. Den lille makten, og den lille kontrollen jeg har. Jeg nekter la den vinne.

Nr jeg har klart det, skal jeg klare det for frste og siste gang. Jeg skal ikke tilbake. Jeg skal vinne. Vinne over hele anoreksien, ikke halve, eller bare noen deler av den. Hele. Jeg skal vinne tilbake gleden, livsgleden, friheten, makten, kontrollen og alt det gode den har tatt fra meg. Jeg skal ta tilbake all styring, slik at det blir jeg som blir autopiloten i mitt eget liv. Jeg m bare lre meg til takle problemer og andre vanskelige ting p andre mter og ikke bruke mat. Det er det jeg m. Uansett hvor ubehagelig, vondt, vanskelig, usikkert og utrygt det blir, s m jeg bare gjre det.

Det er den veien jeg m g, for komme fram til ml. Det finnes ingen snarvei, eller noe jeg kan lure unna. Jeg m gjennom hver eneste en hindring og utfordring som anoreksien brer med seg. Hver eneste en. Jeg m klare det, for at den skal overgi seg. For at den skal gi slipp. For at anoreksien skal slippe taket, og gi tilbake alt det som er av kontroll.


/ weheartit.com

All frykt og angst tar godt grep.

Jeg vil ikke vre den som m kjempe og velge mellom alt lenger. Skal, skal ikke. M, m ikke. Vil, vil ikke. Hva vil jeg egentlig? Hva vil jeg oppn? Hvem vil jeg vre? Jeg vil jo egentlig vre frisk. Vre den glade, sprudlende og morsomme jenta med smilet rundt munnen. Med glimtet i ynene. Det er jo den jenta jeg egentlig vil vre. Leve normalt. Jeg vil jo vre mer sosial, klare trene mer uten bli s fort sliten etter noen meter, kunne dra p shopping sammen med verdens herligste venniner. Kunne fullfre ml og drmmer. Det er jo egentlig det jeg vil, men det er s mye som holder meg tilbake.

Det er s mye som holder meg tilbake. S mye som gjr meg s forvirret og utrygg. Redd. Frykten er der, uten noen som helst tvil. Panikken har et godt grep. Den er der. Den er p sin plass, der den har vrt en stund. Selv om jeg egentlig vil bli frisk, s vil jeg bli tynnere. For hver utfordring er jeg redd for gjre noe feil eller gjre noe som har en negativ effekt. S redd for miste makt. S redd for miste kontroll. Frykten for legge p seg sitter fast i kroppen. Den vil ikke gi slipp. Den er der. Holder godt fast. Godt grep. Jeg er s redd for a jeg ikke skal kontrollere matinntaket. Jeg er s redd for miste den kontrollen.

Jeg vil ha kontrollen tilbake. Makten. Friheten. Jeg vil ha friheten tilbake, slik at jeg fr en bedre oversikt over meg selv og livet mitt. Selv hvor vanskelig det blir holde fast p kontrollen og den makten jeg har, den lille, s blir det bare feil om jeg lar anoreksien ta over alt. Det fr den ikke lov til. Det fles bare s rart. Noe kontroll m jeg selv ha. Noe m jeg. havne p feilt spor frykter jeg mer og mer, og det er veldig vondt tenke p. Jeg er redd for at jeg skal falle tilbake nr jeg endelig har klart st oppreist. Nr jeg endelig har klart st oppreist p begge bena. P mine egne, to, sterke bein.

Jeg prver og prver. Jeg prver akseptere meg selv. Jeg prver ikke fokusere s mye p kroppen og utseende. Leve s normalt som mulig. Jeg prver.


/ weheartit.com

Keep moving. Keep fighting.

Jeg ser for meg framtiden. Der str jeg, sterk, modig, glad og lykkelig.

En dag skal jeg st oppreist med begge bena i bakken, og smile til meg selv. Smile over at jeg har klart vinne seieren. Vinne livet og friheten tilbake. Den lykkelige, glade, meg. Den jeg har savnet. Den jenta jeg har savnet s srt vre. Komme tilbake til. En dag skal jeg st p begge bena, helt for meg selv og uten hjelp. Jeg trenger vel ikke anoreksien lenger jeg, trenger jeg? Jeg trenger ikke ha den etter meg hele livet, selv om den har bde positive og negative sider ved seg som jeg bde fler meg trygg med og som jeg hater. Det er s tosidig. Venn og fiende. Den gir bde trygghet og uro.

Den drar meg fram og tilbake, og gjr meg bare mer og mer forvirret. Mer forvirret enn jeg allerede er fra fr av. Er det kanskje ikke nok? Jeg kjenner viljen er der. Innerst inne. Kampviljen. Jeg er villig til kjempe og vre sterk mot sykdommen, og jeg har bestemt meg for at jeg skal vinne over den. En gang, skal jeg vinne. For aller frste og siste gang.

Jeg m bryte den onde sirkelen. Det onde mnsteret. Jeg m bare hoppe i det, selv om det er vanskelig gjre noe som virker utrygt og veldig usikkert. Jeg vet ikke hvor de andre veiene vil fre meg. Egentlig vil jeg leve etter spiseforstyrrelsen. Den virker s trygg. Den virker s god og trygg, p sin egen mte. Ikke missforst, den har s utrolig mye negativt om seg. Jeg er s utrolig lei av at den skal f meg til fle meg feit, det selvhatet jeg fr, kampen, panikken, angsten, tankekaoset, alt. Det er derfor det er s tosidig. Venn ? fiende. Hatet som er rettet mot meg, er jeg s utrolig lei av. Flelsen av ikke vre god nok.

Flelsen av ikke vre flink nok. Fin nok som jeg er. prve si en positiv kommentar om meg selv og utseende er jo ikke aktuelt for anoreksien. Det takler den bare ikke. Glemmesak. ''Ikke prv deg en gang. Det blir bare lyn, vetdu''. Flelsen av skam, drlig samvittighet og frustrasjon sitter fast i kroppen. Flelsene gir ikke slipp. De tar grepet. Holder godt fast. Det krever s utrolig mye for gjennomfre alle mltidene. Det krever s utrolig mye styrke. Mot. Innsatsvilje. Det er vanskelig, og uansett hvor vanskelig det er, s er det noe jeg bare m komme meg gjennom.

Jeg m vre sterkere enn anoreksien. Jeg m vise hvem som skal vinne.

Tankekjr og tankekaos til tusen.

Anoreksien skriker. Den skriker til meg. Den skriker bare mer og mer nr jeg viser at det er jeg som skal vinne. At det er jeg som skal ta seier. Den er virkelig ikke fornyd nr det er jeg som skal ta makten tilbake og det som er av kontroll og styring. Nr jeg mter p de fine yeblikkene, nr jeg smiler og ler, klarer se framover og tenke positivt, prver den stjele all glede fra meg. Anoreksien hater at jeg smiler. Anoreksien hater at jeg kjenner p glede. Den hater det mer og mer. Bare jeg har litt mer styring enn spiseforstyrrelsen, liker den ikke. Den sliter og drar, og prver med all makt f tilbake all kontroll igjen.

Tankene surrer rundt i hodet. Lager et helt kaos. Klarer ikke konsentrere meg. Klarer ikke tenke. Spiseforstyrrelsen gjr meg s usikker. Den drar meg fram og tilbake, og tankene og valgene str p rekke og rad etter hverandre. Bekymringene ogs. Tar det aldri slutt? Har det ingen ending? Det leve etter anoreksiens regler og tanker fles minst vondt. Det fles mest riktig, og jeg fler meg s forvirret og usikker nr jeg gr utenfor ''grensen''. Nr jeg gr ut i de stiene jeg aldri har gtt fr. S forvirret. S redd. S usikker. Det er anoreksien som gjr meg s usikker. ''Skal, skal ikke?''. ''M, m ikke?''.

Jeg opplever lykkerus nr jeg fler mestring og nr jeg har klart flge etter spiseforstyrrelsen. Det den vil. Det er ikke jeg som styrer. Det er ikke jeg som er autopiloten i mitt eget liv. I min egen hverdag. Jeg kan ikke la meg tape. Jeg blir ikke lykkelig av flge etter spiseforstyrrelsens mnster. Jeg blir ikke lykkeligere av g ned i vekt, selv om det er veldig lett tro det. Det er ikke slik det fungerer. Det er ikke snn det er. Spiseforstyrrelser handler s utrolig mye mer enn kropp, vekt, utseende, mat og kalorier. Det handler om s utrolig mye mer. Det handler mye om kontroll, angst, tanker og flelser.

Anorektiske tvangstanker. De dukker alltid opp. Fr eller senere. Jeg trenger ikke vente p dem eller lete etter dem. De kommer. Om ikke de er der p morningen og nr jeg str opp, s kommer dem. Jeg slipper ikke unna dagens kamp, det gjr jeg ikke. Den vrir og vender, og nsker hver eneste dag og ta over all kontroll. All styring. Av valg jeg tar, hva jeg skal gjre, hva jeg skal spise, hvor mye jeg skal spise, hva jeg skal gjre etterp, og slik fortsetter det. Det fortsetter i det uendelige. Heldigvis har jeg dager der jeg klarer sl ned sykdommen helt ned i bakken, og jeg skal si det er en utrolig herlig flelse.

Det er helt fantastisk, og fle seg som en vinner. Jeg fler meg s fri. Jeg fler meg s sterk. Sterkere enn noensinne. Det er da jeg kjenner motivasjonen er litt bedre enn den pleier vre, og den flelsen er veldig god. Den flelsen er veldig god kjenne p. Det vel de dagene der jeg kjenner at anoreksien er en sterkere motstand enn enkelte ganger, at motivasjonen ligger p bunn. Det er en veldig kjip flelse, og jeg liker det virkelig ikke. Panikken griper tak hver gang jeg prver f i meg mat. Jeg kjenner trene trille, tankene surrer rundt, tankekaos. Tankene fortsetter og surre rundt og rundt. Tankene gjr meg gal.

Nr jeg har samlet mot nok, og prver i all konsentrasjon og sitte meg ned med middagsbordet, skriker anoreksien til meg. Jeg prver finne roen, men det er ikke s enkelt. Jeg prver holde et fokus, og jeg prver kjempe meg gjennom alle utfordringene og hindringene som str etter hverandre. Panikken er der. Angsten. Angsten som knyter seg fast i magen. Den griper godt fast. Har et godt grep. Den vil ikke slippe. Den nekter. Anoreksien liker virkelig ikke at jeg hopper ut i det utrygge og skumle. Den liker ikke at jeg satser p andre enn den selv. Den liker ikke at jeg utfordrer meg selv. Det er noen den virkelig hater.

Tankene styres av ambivalens..

Spiseforstyrrelsen snakker for meg. Den snakker for meg nr jeg ser meg selv i speilet. Det er ikke egentlig jeg som snakker. Den kommer med alt som er av det negative, og jeg kjenner selvtilliten synker bare mer og mer. Vondt gjr det. Jeg kjenner det innerst inne.

Etter hvert og med tiden har det blitt mindre tid til venner og det andre positive som fikk meg til smile og le, kjenne den lykkerusen som ga en skikkelig god flelse innerst inne. Spiseforstyrrelsen mtte vre frst. Frst prioritert foran alt og alle. Jeg var s redd for hva som kom til skje hvis jeg ikke gjorde det. Den redselen sitter fremdeles fast i kroppen. Den slipper ikke. Hvem er jeg egentlig uten spiseforstyrrelsen? Hvordan er hverdagen og livet uten den? Jeg vet virkelig ikke, og n som den er blitt en del av meg, s fles det s utrygt. For hvert skritt jeg tar, s fler jeg meg usikker.

Jeg er s redd for g feil. S redd for gjre noe feil, om det s fr konsekvenser for andre eller meg selv. Det er spiseforstyrrelsen som gjr meg s forvirret. ''Spise eller ikke spise'', som betyr ''Ro i kroppen eller uro som frer ofte til trer og frustrasjon''. Plutselig s var det ikke s lett velge lenger. Riktig eller ikke riktig.

Den kontrollen er blitt en del av meg. Anoreksiens kontroll. Den som er s viktig. Jeg prver i all kamp kjempe om f tilbake den kontrollen, for jeg tror kanskje ogs at det vil vre mer trygt for meg om det er jeg som har den, og nr det er jeg som styrer livet mitt. Jeg tror det kanskje vil bli bedre om det er jeg som bytter plass med anoreksien, og at det blir jeg som blir min autopilot. Da blir det jeg som styrer over valgene mine og hvordan jeg skal leve livet mitt. Hvordan jeg skal ta valgene mine, og hvilke vei jeg skal g. Hvilke retning.

N er det ikke jeg som styrer valgene mine, hva jeg skal gjre, hvilken vei jeg skal g, i hvert fall ikke hele tiden. Det er ikke alltid jeg som klarer kontrollere og si ifra hva jeg vil og hvordan jeg vil ha det. Spiseforstyrrelsen kontrollerer og styrer p med sitt, mens den legger ut flere utfordringer etter seg. Utfordring etter utfordring. Vil det en gang ta slutt? Vil utfordringene en gang stoppe? Jeg tror det.

Et ml som jeg har hatt helt fra begynnelsen av, er at jeg prver leve s normalt som mulig. Jeg prver ikke la spiseforstyrrelsen vre en hindring for meg i gjre ting. ''Normale ting''. Det som gjorde meg glad fr, og det som gjorde meg levende. Det som fikk meg til smile og le, og virkelig kjenne gleden bruse. Jeg savner leve i den lykkerusen som fltes s god ha, men jeg ser veldig fram til f den tilbake. Den gleden som spiseforstyrrelsen vrir og vender p. De spiseforstyrrende dukker opp overalt, uansett hvor jeg gr og uansett hvor jeg befinner meg.

Det er sjeldent jeg ikke opplever at spiseforstyrrelsen snakker for meg, og om jeg ikke opplever den og kjenner p den, har jeg en veldig rar flelse innerst inne. Jeg begynner lete etter den, og venter p at den skal komme. Jeg gjr meg klar til fighte. Jeg gjr meg klar til kjempe. Jeg gjr meg klar til vinne dagens kamp mot spiseforstyrrelsen.

Spiseforstyrrelsens motstand og hindring. leve etter spiseforstyrrelsen gjr minst vondt, s det er det som fles mest riktig. Likevel er det vanskelig vite hva som er rett og hva som ikke er rett, og det er ikke lett vite hvilken vei jeg skal g nr jeg kommer til et veikryss. ''Skal jeg g ut i det skumle, farlige, usikre og utrygge livet? Eller skal jeg bli der jeg fler meg mest trygg, sikker og bevisst?''. Alle mulige slags sprsml og tanker surrer rundt i hodet mitt til det uendelige. Det stopper aldri. Tankene stopper aldri surre rundt. Hodet fles fullt. Er ikke plass til flere tanker eller bekymringer n. Det m vre en grense. Noe jeg m bli flinkere til, er ''klippe'' vekk tankene. Gjre de mindre. Bekymre meg mindre. Det er jo slik at det vi bekymrer oss for, skjer veldig sjeldent. Man bruker masse energi p bare tull. Man slser bort masse energi som man kunne brukt p noe annet, som kanskje var mer positivt og bra.




Ting kan forandre seg .. s alt for fort.

Det er vanskelig gi slipp p noe som har vrt en del av deg s lenge. Jeg vet ikke hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, og hvordan det kommer til bli. Hvordan jeg er som ikke-spiseforstyrret. Hvordan hverdagen min er, der jeg kommer litt tilbake til det gamle livet mitt. Der jeg kommer tilbake til deler av mitt gamle liv. Ingenting blir som fr lenger, for nr jeg skal vinne mot spiseforstyrrelsen n, skal jeg finne meg et nytt sted vre, der jeg trives mye bedre med meg selv. Der jeg klarer vre fornyd med meg selv, og der jeg klarer ha styring og kontroll helt selv og helt alene. Uten spiseforstyrrelsen. For den liker ha kontroll. Spiseforstyrrelsen har et behov for kontroll, men jeg har like mye behov for det som den har. N er det min kamp jeg m vinne. Jeg m vinne tilbake kontrollen som jeg tapte i begynnelsen, da jeg surret rundt i mine egne tanker og flelser, nr jeg ikke forstod noe som helst.

Jeg forstod ikke helt hva jeg holdt p med. Jeg spurte ikke meg selv heller. Det er ganske rart og samtidig vondt vite hvor fort livet kan snu og hvor fort ting kan endre seg fra noe positivt til noe negativt, og jeg savner det kunne smile til meg selv i speilet, og klare ta fram det positive. N er det spiseforstyrrelsen som snakker for meg, og det er den som sier alt det negative den kommer over. Det er ikke jeg. Det er ikke den egentlige meg, eller fornuften. Jeg prver ta med meg fornuften i kampen videre om en ikke-spiseforstyrret hverdag, og noen dager er ikke spiseforstyrrelsen s sterk. Den er ikke alltid like sterk motstand og hindring. Det gir meg virkelig en god flelse, og det er vel da jeg kan kjenne litt p det som heter god selvtillit og selvflelse, noe som ikke er s ofte tilstede hos meg. Den var i hvert fall mye bedre fr, for noen r siden. Da klarte jeg vre stolt over meg selv, og tenke at jeg var god nok som jeg var.

Spiseforstyrrelsen vrir og vender fra det positive til det negative, og hverdagen bestr av s utrolig mange valg. Vanskelige valg. Valg jeg m ta. Tankene som ''Skal, skal ikke?'' er det jeg ser p som n av de vanskeligste valgene jeg m ta, og det er virkelig lettere sagt enn gjort. Jeg hrer ofte andre si ''Ja, men er det ikke bare til spise da? Hva er det som er s utrolig vanskelig? Hva er det egentlig som holder deg snn tilbake?''. Det er s mye. Man kan si at det er s enkelt som spise, men likevel s er det s vanskelig gjre det. Det handler om s utrolig mye angst, tanker, flelser, frykt og kontroll. Klart jeg kjenner motivasjonen stige nr jeg ser hvor mye negativt det er med ha en spiseforstyrrelse, og det fr meg helt klart til tenke. At det er vanskelig snu mot den rette veien, er det ikke noe tvil om. Man vet aldri hvordan det er eller hvordan ting fungerer, fr man virkelig er der selv. Da forstr man s mye bedre.

Jeg hadde aldri trodd at det skulle vre s vanskelig bestemme seg, men nr man har s mye motstand mot seg, s fles det s utrygt. Det er s lenge siden jeg har opplevd en ikke-spiseforstyrret hverdag. Det fles s utrygt. Jeg fler meg s forvirret. Vet ikke hvilken vei jeg skal g. Vet ikke hva som skal gi meg et lite dytt i ryggen opp alle de tunge bakkene jeg skal fullfre og komme meg over. Det som motiverer meg, er helt klart positive kommentarer fra dere og de rundt meg, smil, klemmer, ros, komplimenter, mestringsflelse og gode dager. Positive og fine yeblikk. Det er det som motiverer meg, og det er det som gjr at jeg klarer holde fast p det. Spiseforstyrrelsen virker s trygg samtidig som den er vond bre. Samtidig som den er vond vre med i hverdagen. Dag etter dag. Natt etter dag. Dgnet rundt. Hele tiden. Det er s vanskelig forklare. S vanskelig finne de rette ordene.

Det er s tosidig og vanskelig forst. Spiseforstyrrelsen for meg er bde venn og fiende. Den er bde god og vond og ha. Utrygg og trygg. Den gir meg ro og urolighet. Den gir meg smil og trer. Gode og drlige dager. Glede og smerte. Hp og motls. Motivert og umotivert. Bevisst og ubevisst. Slik kunne jeg fortsatte i evigheter. Hver dag, m jeg velge mellom dette. Enkelte dager brer med seg lettere valg enn andre dager, men jeg har mine oppturer og nedturer der ogs spiseforstyrrelsen fyller dagene med det negative. vite hvilke valg som er de riktige, er virkelig ikke lett. Det handler bare om holde motet oppe og holde hodet hevet, og se framover. Fighte. Kjempe. Vre en kriger. Jeg kjemper hver dag. Hver eneste dag. Jeg kjemper for komme til frihet og mot toppen. Toppen av mlet. Mlet om en ikke-spiseforstyrret hverdag og et mer fritt liv. En annen person, som jeg trives bedre med. Det er det jeg kjemper for.


Tok noen bilder i gr ettersom det var s fint sommervr g tur i. Var herlig komme seg ut litt og f litt bedre pusterom og komme seg litt vekk fra tankene. Haha, flte meg litt dum som gikk der og knipset bilder av alt og ingenting, men ble noen fine bilder :)








Om meg - Selvbiografi

Tenkte jeg skulle skrive et innlegg om meg selv!


Somlita jentavar jeg veldig nyskjerrig og elsket utfordringer. Jeg hadde mye se fram til, jeg satte meg drmmer og ml, og jegmtte p bdeoppturer og nedturer, gode og drlige dager. Jeg haddeen veldig fin oppvekst, og jeg kunne ikkebe om noe mer.Jeglrte meg etter hvert krype,lrte meg g, og jeg lrte noe hele tiden. Om livet. Om alt og ingenting.Gjennom barneskolen fikk jeg meg nye venner, noen gamle somjeghadde hatt frabarnehagen, noen nye.rene gikk veldig fort, og neste skritt var ungdomsskolen.Jeg stortrivdes, fikk meg enda flere venner, og jegstartet med blanke ark. Jegville begynne p nytt. Legge alt det negativeog vonde som hadde skjedd tidligere bak meg. Jegskulle prve mitt bestei hvert fall. Jeg begynte i enklasse som jeg trivdesveldig godt i, miljet var det beste jeg hadde opplevd, og jeg var en livsglad, lykkelig,aktiv og
positivjente. Jeg levde virkelig livet, satte meg ml og drmmer.

Etterat rene gikk, hadde jeg vrt gjennomvanskeligeperioder i livet mittog positive perioder som hadde blitt til gode minner. Det er minner jegaldri glemmer,bde p den positive og negative mten. Vonde og gode minner. Jeghadde en framtid som jeg virkelig nsket n fram til, og jegholdt fast p drmmene og mlene jeg hadde sattmeg. Jeg hadde store planer om hva jeg skulle bli og utdanne meg til,hvilken linje jeg skullevelge p vidergende oghva jeg skulle gjrerene etterp. Det var mitt liv, mine valg,mine drmmer. Min framtid. Jeg fullfrteungdomsskolen,
tok det ganske s serist selv om jeghadde minevanskelige perioder, jeg jeg var bevisst p at jeg skulle klare det. Jeg bet tennene sammen, ogklarte kjempe meg gjennomalle de utfordringene jeg mtte p. Jeg lrte mer og mer om livet,og jeg hadde mine perioder derselvtillitenvar p bunn, og jeg hadde perioder der jeg klarte akseptere meg selv som person.

Jeg hadde mine oppturer og nedturer, slik som alle andre hadde.Etter hvert som rene gikk, var det klart for vidergende.Jegkominn p denlinja jeg haddedrmmer om, livet smilte, og jeg hadde en god flelse p at jeg hadde noen fineog lreriker foran meg. Jeg s fram tilskolestart,og jeg var virkelig motivert til gjre mitt beste. Gjre en innsats, og n de andremlene jeg hadde. Starten var som forventet, men etter hvertble jeg s opptatt av kropp, vekt og utseende, og ikke minst det store slankepresset som var. Uansett hvorjeg gikk, s flte jeg et enormt slankepress.
Tiden gikk sakte, jegklarte ikke konsentrere meg s veldig mye p skolen, trakk meglitt tilbake fra det sosiale,selvtilliten sank mer og mer og bledrligere og drligere, og jegutviklet etter hvert spiseforstyrrelsen anoreksi. N mter jeg bde oppturer og nedturer, og dager som er vanskeligereenn andre dager. Dette er enkamp jeg kjemper om vinne, og jeg skriver om hverdagenmin med spiseforstyrrelser.

Det er en tff kamp, men en kamp jeg skal vinne. Jeg prver sette meg sm ml om gangen, og jeg prver komme tilbake til hverdagen ogmeg selv. Det er mlet. Det store mlet er bli frisk igjen, noe jeg skal til slutt klare.Jeg gir aldri opp.Det skal jeg ikke. Jeg har mange fantastiskemennesker i livet mitt som sttterog som stiller opp, noe som betyr veldig mye for meg. Hver dag er en utfordring, og noen utfordringer er lettere kjempe imot enn andre utfordringer. Mitt liv snuddeseg opp ned, og forandret seg totalt.Jeg har hatt spiseforstyrrelser i en stund n, men med
all god hjelp jegfr fraandre, s skal jeg til slutt vinne tilbake den kontrollen jeg har mistet. Den kontrollen som anoreksien har tatt fra meg. Jegskal ta tilbake all styring, og vre min egen autopilot. Styre livet mitt selv. Leve etter drmmene og mlene mine. Veien er lang, men ikke umulig.Jeg m bare bestemme meg for hoppeut i det utryggesom erveldig vanskelig, men jeg holder fast p motet og p styrken.

Even if life is hard, keep fighting. Keep moving. Keep breathing.

Keep fighting. Keep moving.

N sitter jeg her med en nutridrink ved siden av meg. Snart halvtom. Det er klar for frokost, et av de store mltidene jeg alltid gruer meg til. En del av meg jubler for at jeg har klart kjempe imot noen av de spiseforstyrrende tankene og den motstanden, men ikke alle. Det er mye mer motstand jeg m gjennom, fr jeg har klart det. Jeg tenker s utrolig mye. Jeg tenker s utrolig mye p alt og ingenting. Ting jeg egentlig ikke br tenke s mye p og ting jeg ikke br bekymre meg for mye for. ''Hvorfor gjr du det da?'' Vet ikke. En avhengighet. En avhengighet og en vane som jeg er blitt s vant til. En vane som er s vanskelig slutte med. Slik er det med spiseforstyrrelsen ogs. Det er ikke bare til ''riste den av seg''. Det handler om mye jobbing med seg selv, tankene, flelsene, og det vinne tilbake den sunne kontroll.

Noen ganger klarer jeg overvinne frykten om g opp i vekt og kaste opp. Noen ganger gr det helt greit innta kroppen nring. De vanskelige dagene opplever jeg ogs. En del av. Da er spiseforstyrrelsen i seg selv den strste motstanden og hindringen. En utfordring som er vanskelig mestre. En utfordring som er vanskelig vinne over. Det er vel da jeg kjenner motivasjonen ogs synke og bli drligere og enda lavere, for er det noe jeg virkelig hater, s er det slike hindringer og utfordringer som er s vanskelig mestre. S vanskelig vinne over, nr den er strre enn deg selv. Man fler seg plutselig s liten og svak. Spiseforstyrrelsen gir meg bare tanken som ''Du er bare helt hpls.'' Det samme skjer nr jeg ser meg selv i speilet. Det er anoreksien som finner alt det negative som bare er mulig finne fram. Automatisk.

Nr jeg ser meg selv i speilet, ser jeg ikke den samme personen de rundt meg ser. Det er helt umulig for meg. Jeg kan bare ikke forst at det de sier om meg, alt det positive stemmer. Jeg kan bare ikke forst at det kan stemme, og at de snakker da om meg? Hadde ikke anoreksien holdt s godt fast, og hadde den bare gitt slipp, s hadde jeg nok kanskje klart sett det. Jeg hadde ogs kanskje smilt, og vist at jeg satte pris p hver positiv kommentar. Den tar helt klart stor del av hverdagen og livet mitt, men jeg tror jeg har blitt flinkere til sette grenser. Jeg tror jeg har blitt flinkere til si ''Nei, n har du tatt nok plass. Mer fr du ikke delegge''. Det krever mye, men den styrken har jeg. Jeg tror jeg har den styrken til klare mestre det aller meste, men jeg tror at nr jeg har kommet meg gjennom dette, en dag til slutt, s vil det gi styrke.

Jeg tror det vil styrke meg mer og mer, uansett hvor mange dager jeg mter p som er vanskelig komme seg gjennom. Uansett hvor mange vanskelige dager jeg mter p som er store hindringer og store utfordringer i seg selv. Hver gang jeg gr gjennom en matbutikk, kjenner jeg at jeg har lyst til spise alt jeg kommer over og gr forbi. Kjper jeg noe, angrer jeg i evigheter etterp. Anoreksien blir da kjempe sint og veldig irritert p meg, og det er ikke snn at jeg bare kan si ''Nei'' til spiseforstyrrelsen, og stenge den ute. Det er ikke slik det fungerer, og det er ikke s enkelt. Det er det virkelig ikke. Det er ikke snn at noen dager s gir jeg meg selv ''lov''. Det er ikke det, det handler om. Det hjelper ikke at jeg gir meg selv ''lov'' eller sier ''nei'', for uansett, dukker den drlige samvittigheten opp. Uansett. Uansett hva det er.

Det handler om godta seg selv som den man er, og vr stolt over det. Livet m leves, ikke kastes bort. Neste gang du mter p en nedtur, husk p at akuratt du er sterk nok til klare det. Hold fast p motet, og ikke gi slipp p det gode og positive i livet. Det er verdifullt, like verdifullt som du er som person.



/ weheartit.com

Fornuften kjemper imot.

Fornuften kjemper imot spiseforstyrrelsens stemme. For hver gang jeg inntar nring, hater spiseforstyrrelsen meg mer og mer. Den er ikke redd for si hva den mener. En liten tanke dukker kanskje opp nr jeg har klart mestre noe, som for eksempel ''Endelig klarte jeg det'', kommer alltid spiseforstyrrelsen og sier ifra om at den likte det drlig. ''Hva faen tror du at du gjr? Er du klar over hvor mye du har lagt p deg n eller? Lp som bare faen. Lp til helvete. Lp til du virkelig kjenner sting i lungene, og lp til du ikke klarer mer''. Jeg bekymrer meg alltid etter mltidene. Jeg tenker p hvordan sekundene, minuttene og timene vil bli etterp. Om de er fylt med angst, de spiseforstyrrende tankene og flelsene av skam og drlig samvittighet, eller om de er fylt med tomhet eller frustrasjon.

Det er lettere sagt enn gjort. Man vet ikke hvordan det er, fr man plutselig er der selv. Jeg hadde aldri trodd at det ha en spiseforstyrrelse var s vanskelig komme seg ut fra som jeg opplever n, og slik som det virkelig er, men det er virkelig ikke lett vite hvordan det er, nr man str p et helt annet ststed med et helt annet synspunkt. Jeg merker at de som forstr meg best, er de som har opplevd det selv. Jeg snakker ofte med noen fantastiske jenter som er s utrolig tff og sterk, og som opplever det samme som jeg gjr n. Det gjr veldig vondt hre historiene de har bak seg, men det er ogs godt hre hvor sterk de er, og jeg lrer s utrolig mye fra dem. Det fle seg forsttt, er s utrolig viktig. Hvis ikke man fler man blir forsttt, fler man seg kanskje som glemt. Som luft. Som om ingen ser hva som egentlig foregr.

Noe som jeg er utrolig glad for, er at jeg gr i den behandlingen der jeg fr litt tid til snakke med andre som virkelig forstr og vet hvordan det er og oppleves. Det betyr veldig mye for meg, for den opplevelsen bli forsttt gir en veldig god flelse. Jeg fler meg ikke s alene lenger. Jeg fler meg ikke s alene om problemet lenger, nr jeg fr snakke med andre som opplever det samme. Som er der selv. Akuratt der jeg er. komme ut fra en spiseforstyrrelse krever s utrolig mye. Det krever s utrolig mye innsatsvilje, motivasjon, styrke, og s utrolig mye mot. Tro p seg selv. Tro p egne krefter. Det er virkelig ikke enkelt tro p at det kommer til g bra nr det er s mye hindring og s utrolig mye motstand. Den angsten og den stemmen til spiseforstyrrelsen. Det er vel de strste hindringene og den strste motstanden som er.

Det er virkelig ikke enkelt snu tankene som spiseforstyrrelsen kommer med. Hver gang jeg prver f mat i kroppen, uansett mengde, uansett kaloriinnhold, s er aldri spiseforstyrrelsen fornyd. Den skriker og er skikkelig forbanna. ''Du vet jo at du ikke skal gjre dette. Er du ikke feit nok? Ser du ikke at du er feit nok? Du skal virkelig f lpe langt etter dette''. Samme med nr jeg drikker nutridrink ogs. Drikker jeg litt av den, kommer motstanden og angsten automatisk opp. Jeg vet ikke lenger hva jeg fler. Jeg fler s utrolig mye. Jeg tenker s utrolig mye. Jeg klorer fast hpet, styrken, motivasjonen, motet og innsatsviljen, og alt det andre jeg trenger. Alt det viktige som jeg ikke m miste. Jeg blir fortalt fra s utrolig mange, at jeg m slutte med all den tenkingen. Jeg m slutte med all den bekymringen nr det gjelder mat og kalorier.

Det er virkelig ikke lett. Det er virkelig ikke s lett som det hres ut til for enkelte. Det er ikke bare til slutte med all tekning, bekymring, og den kontrollen. Det er ikke bare til si ''Nei. N kjre anoreksi, n forlater jeg deg.'' Det er ikke s enkelt, det handler om s utrolig mye mer. Det skal mer til for at jeg skal klare slippe ls den kontrollen, og for at anoreksien skal forlate min kropp. For alltid. Det har jeg sagt helt klart og tydelig. ''N er jeg her for avgjre en kamp som jeg skal vinne over. Megmot anoreksi. Nr jeg vinner, er jeg helt ferdig med deg, kjre deg anoreksi.'' Den er heller ikke s blid nr jeg sier det, men nr jeg sier det p den mten, s mener jeg det. Jeg har tenkt til bli ferdig med den, og prve s godt jeg kan ikke f et tilbakefall. Selv om det er det jeg frykter mest, s skal jeg prve ikke tenke s mye.

Jeg m prve tenke mer p hva som kan g bra, ikke p hva som kan g drlig.





Spiseforstyrrelsens kamp.

Det er en kamp nr spiseforstyrrelsen brer med seg all motstand og alt som er av utfordringer og hindringer. Det er virkelig en kamp. En tff og hard kamp som jeg prver vinne over. Jeg har ikke skiftet mening, for jeg skal vre en av dem som har klart det. Det skal jeg. Bare ikke n. Forandringen skjer ikke over p sekunder eller minutter. Det tar s mye mer tid, og det krever s utrolig mye mer. Mer enn jeg faktisk hadde trodd. Jeg som trodde det bare var f god nok og massevis av kunnskap om hvordan man kunne spise riktig og sunt uten g opp i vekt. Jeg trodde det var s enkelt, og at jeg skulle fle meg trygg. At jeg skulle stole p det som ble sagt. Halve meg gjr det. Ikke hele meg. Ikke i nrheten. Halve meg stoler p psykologen, ungdomskontakten, helsesster, sykepleieren og legen.

Halve meg hrer p det de sier og all den fornuften de kommer med. Det er bare resten av meg, den andre halvdelen som strir og kjemper imot. Uansett om det som har hjulpet andre, uansett hvor bra og positiv effekt det har hatt tidligere, uansett hvor mange ganger jeg fr det gjennom hjernen og tankene mine, s er det fremdeles en del av meg som ikke vil. Den vil ingenting. Den anorektiske meg sier ''Jeg liker meg her. Jeg trives. Jeg vil ha det snn som jeg har det n. Jeg trives med den tryggheten. Den roen. Jeg klarer meg fint uten alt det stresset med nr jeg skal spise, hva jeg skal spise, hvor jeg skal spise, hvem jeg skal spise sammen med, hvor lenge jeg skal trene og lpe etterp. Jeg vil ikke forandre noe. Jeg vil vre der jeg er n. Her hrer jeg til. Her vil jeg bli''.

Jeg ser det litt p som om nr jeg skal klatre opp p et fjell. Et hyt fjell, det er glatt, det regner, det er glatte steiner, lsne steiner, og det er mange utfordringer underveis. Underveis for komme opp til toppen. For vinne alt. For vinne tilbake kontroll og den friheten. Den venter p meg, men de spiseforstyrrende tankene er i tvil. ''Nei. Det der er alt for risikabelt. Det der gr bare ikke bra.'' Fornuften slr til mot de spiseforstyrrende tankene, og de skriker og slenger masse dritt til hverandre. Fornuften sier da ''Men hva om det gr bra? Hva om du faktisk klarer det? Drit i alle de utfordringene. Ta sjanser, og kanskje du ser og opplever mer som kan vre motiverende. Tenk p det positive du gr glipp av, om du ikke prver. Tenk p alt du gr glipp av, nr du ikke tar sjanser. Nr du lar andre kontrollere og ta styring''.

Ja, tenk p det. Det har jeg faktisk ikke tenkt s mye p. Jeg m prve tenke p hva som kan g bra, og ikke p hva som kan g drlig. Jeg taper ingenting p prve. Jeg taper ingenting p ta flere sjanser. For det er det jeg m. Det er det jeg m for overvinne frykten. For overbevise meg selv og oppleve at det faktisk er mulig ha et normalt forhold til kropp, vekt, utseende, mat og kalorier. At det faktisk er mulig leve mer i frihet, der jeg kan gjre s mye mer enn det jeg kan n. Tenk p hvor fantastisk det blir nr du fr mer energi fra skikkelig mat som er bde sunn og god, tenk p at konsentrasjonen blir bedre, humret blir bedre, smilet er oftere der det skal vre og der det hrer hjemme, latteren er mer hre, motivasjonen, styrken og den innsatsviljen er p topp. Tenk det.

Tenk p hvor fantastisk og herlig det m vre ikke bekymre seg s mye. Tenk p hvor herlig det m vre vre s fri og leve livet man virkelig nsker. Leve etter drmmene. Mlene. Framtiden. Det er det jeg m tenke mer p, og ikke tenke p hva som virkelig kan g galt. Jeg har alt jeg trenger av fantastiske mennesker rundt meg, det er bare jeg som m jobbe med meg selv. Det er bare jeg som m f med meg den andre halvdelen p mitt lag. Si at, ''hey! Hvorfor bruke s mye tid p vre anorektiker? Hvorfor bruke s mye tid av livet p vre syk? Fanget av en sykdom? Hva er vitsen? Hva er meningen med det? Nei. Ungdomstiden er bare en gang. Dette m vi forandre p.'' Selv om den delen av meg kanskje vil vre vanskelig snu til noe som er mer positivt og bra, s er det virkelig ikke umulig. Det er virkelig ikke umulig for meg, nr s utrolig mange andre har klart det.


/ weheartit.com

Face you fears.

Jeg kjenner kvalmen blir strre og strre med angsten. Den frykten som sitter i kroppen. Den ubehagelige flelsen. Jeg prver snu det hele til noe mer positivt, men jeg kjenner det ikke er s enkelt. Noen dager er det lettere enn andre. Noen dager er ikke spiseforstyrrelsen s sterk. S sterk motstand. Jeg kjenner den indre styrken er sterk nr jeg opplever gode dager, sm gleder, smil, klemmer, positive kommentarer og dager der jeg fler meg bra. De dagene som er fine for meg, der jeg ikke kjenner p den kvalmen og angsten som er s sterk motstand og hindring. Den indre styrken jeg har innerst inne, er den styrken jeg virkelig trenger n. Det er den viktigste drivkraften til at jeg skal klare kjempe meg gjennom.

Akuratt n, i skrivende sekund, sitter jeg med en nutridrink ved siden av meg. Snart halvtom. Spiseforstyrrelsen skriker og er virkelig ikke fornyd, og humret er ikke p sitt beste. Egentlig skjnner jeg ikke hvordan jeg klarer presse i meg noe nring nr jeg er s kvalm som jeg er, men jeg prver tenke p tanken som en sykepleier sa til meg. ''Kvalmen vil nok alltid vre der s lenge anoreksien er hos deg. Det er bare du som m prve vinne over den, og tro p at kvalmen forsvinner litt etter litt nr du klarer spise litt mer og regelmessig''. Jeg prver. Jeg prver selv om kvalmen skriker og sier at ''N er det nok''. Det er min tur vinne n. Vinne over denne kvalmen. Det er ikke noe jeg kan smile av, akuratt.

Kvalmen er ikke noe jeg gleder meg over, for denne kvalmen har jeg flt p lenge n. I en veldig lang tid. Jeg har klart meg gjennom den, og det er jo angsten som er s ekstremt stor. Den styrken jeg viser, viser jeg nr jeg klarer presse i meg nring selv nr jeg fler for kaste opp. Det er den indre drivkraften jeg har som jeg viser da, og det gir en god flelse samtidig som det er vanskelig. Samtidig som det er vanskelig vinne over angsten for kaste opp. Den angsten som er s vanskelig snu til noe som er positivt. Til noe bedre. Som en psykolog sa til meg en gang : ''Den angsten vil vinne over deg. Men du m ikke la den ta over all kontroll og styre alt i livet ditt. Du m vise hvem som skal vinne her. Og det er vel deg, er det ikke?''.

Det er lettere sagt enn gjort, men det er jeg som m vise angsten at den ikke skal f lov til ta over all kontroll. Jeg m vise angsten at den ikke skal f lov til ta over all styring. I neste uke begynner jeg p kostholdslistene igjen etter en kort tids pause. Jeg syns det ble litt for mye p en gang, for jeg hadde s mange ml jeg hadde fokus p. Jeg skal ogs prve sitte sammen med andre under hvert mltid, og prve spise sammen med dem. Det kommer til bli tft, for spiseforstyrrelsens stemme kjemper imot. Den vil virkelig ta styring og alt som er av kontroll. Alt som er det positive og gode av meg og livet mitt. Det jeg vil, er det motsatte for anoreksien. En del av meg kjemper om bli frisk, den andre delen vil vre anorektiker.

Det gir flelsen av frustrasjon, og det er ikke lett vite hva som er den rette veien, hvordan jeg skal klare snu mot den retningen, og hvordan jeg skal klare takle motstand etter motstand, hindring etter hindring, utfordring etter utfordring. Det gr s mye tid til tenking. Tenking og bekymring. Enkelte ganger er det s vanskelig. S komplisert. Det er s frustrerende, og det krever s utrolig mye hver dag. Nesten hver dag. Ofte. Jeg tenker s mye p hvor mye jeg skal spise, hva jeg skal spise, nr jeg skal spise, hvor jeg skal spise, hvem jeg skal spise med, hva jeg skal gjre etterp for ikke tenke s mye p kaloriinntaket, hva jeg skal gjre etterp det igjen, hvor mye jeg skal trene, hvor lenge, hva jeg skal spise neste gang, hvor jeg skal spise neste gang, nr jeg skal spise.. Det stopper aldri. Det har aldri en ending.

Tankene fortsetter i det uendelige. Tankene fortsetter og fortsetter, helt til de er fornyd med jobben sin. Jobben sin som er gjre meg gal. Kommentaren som ''Du m ikke tenke s mye. Prv slipp de ls'' fr jeg stadig mer og mer, men det er virkelig ikke s enkelt. Det er virkelig ikke s enkelt gjre det andre sier. Det er definitivt lettere sagt enn gjort. Det er ikke bare til begynne spise mer, det handler om s utrolig mye mer. Det handler om overvinne angsten, frykten, tankene, flelsene, motstanden, de store hindringene og utfordringene, og det er virkelig ikke enkelt. Det krever s mye mot. Det krever s mye styrke. Det krever s mye av en selv som person. Det krever s utrolig mye.


/ weheartit.com

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits