lifewitheatingdisorders.blogg.com -

En slik kamp, krever mye.

Jeg m frst og fremst si hvor utrolig takknemlig og glad jeg er for ha s herlige lesere som dere. Tusen takk. Hadde jeg ikke hatt dere, s hadde jeg nok hatt flere drlige dager, og flere utfordringer foran meg. Jeg sitter ofte med trer i ynene fordi jeg er s rrt. Alle de fine kommentarene dere, alle de positive oppmuntringene dere kommer med gir meg s utrolig mye styrke og motivasjon. Mange av dere skriver kommentarer som ''Ikke gi opp. Du er sterk''. Og det skal jeg ikke heller. Jeg skal ikke gi opp, uansett hvor vanskelig det blir med den motstanden og de utfordringene jeg kommer i mte med. Uansett hvor sterk den motstanden er, og uansett hvor vanskelig de utfordringene blir, s har jeg tatt et valg, som fles riktig.

Et valg om bli frisk igjen. Et valg om bli fri fra spiseforstyrrelsen. Det har jeg tatt, s n gjelder det bare prve fullfre det. Fullfre mlet, som er rett foran meg. Det kommer til kreve mye, men jeg lar vel ikke det stoppe meg, gjr jeg? Nei, absolutt ikke. Ingenting skal f lov til delegge helt for meg. Ingenting skal f lov til delegge drmmene mine og framtiden jeg har foran meg. Absolutt ingenting. Ikke engang denne spiseforstyrrelsen. Jeg mister motivasjon og styrke, men jeg samler opp alle krefter ogs. P veien tilbake til friheten. Fri fra spiseforstyrrelsen og sykdommen. Jeg samler opp alle krefter nr jeg har gode dager, men jeg mister litt styrke og motivasjon p de drlige dagene. Det gjr jeg nok.

Jeg er stolt over meg selv for at jeg klarer drikke nutridrink uten bekymre meg s mye etterp og fle den enorme skammen og den drlige samvittigheten. Likevel er det en del utfordringer med det, men det er blitt bedre og lettere med f i seg nutridrinkene. Det ser jeg p som positivt, s etter hvert blir det flere skritt framover. Kanskje jeg tr g strre skritt etter hvert ogs. Kanskje. Tiden vil vise, og kanskje jeg har blitt sterkere og ftt mer tro p at nr jeg klarer det frste, s klarer jeg det neste steget ogs. Det neste mlet mitt. Jeg har s mange ml foran meg n at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne, men ett sted m jo vre starten. Selv de store reisene, starter med sm skritt. Det er bare opp til meg selv n.

Det er opp til meg selv hvordan jeg vil gjre det. Hvordan jeg vil ta skrittene mot mlene mine. Hvor store de skrittene skal vre. Hvor lang tid det vil ta for meg komme meg p bena igjen. Kampen om bli frisk fra anoreksi er tff og lang, men ikke umulig.

Ingenting er umulig.


/ weheartit.com


Gode og drlige dager.

Noen dager er bedre enn andre dager. Jeg har dager der jeg klarer vinne over angsten og de spiseforstyrrende tankene som nekter meg i gjre mye, og som er en veldig stor motstand og hindring. Enkelte dager klarer jeg spise litt mer enn jeg pleier, og noen ganger aksepterer jeg det. Noen ganger syns jeg det er greit. Anoreksien kommer med tankene som ''Du burde ikke ha gjort det der..'', og det er da angsten, kvalmen, frykten og tankene dukker opp. Helt automatisk, og helt av seg selv. Av og til er jeg sterkere enn anoreksien. Av og til klarer jeg si til meg selv at det faktisk kommer til g bra, og at det ikke kommer til skje noe som helst om jeg ker kaloriinnholdet. Av og til, takler jeg det ganske bra.

Overraskende bra, faktisk. Med tanke p at det er meg. Enda syns jeg det er vanskelig med tanke p mat og kaloriinntak, men jeg tror det vil bli bedre etter hvert. Jeg tror at etter jeg har klart jobbe mer med meg selv, s tror jeg at jeg klarer takle det litt bedre. Jeg tror kanskje at det er noe som vil sitte fast i meg, fra spiseforstyrrelsen, men at jeg vil klare fungere bedre. Mye bedre. Jeg hper jeg en dag kan vre en person som hjelper andre ut fra spiseforstyrrelser, for jeg vet hvordan det er. Jeg vet hva andre med samme problem opplever og gr gjennom. Jeg vet hvor vanskelig det er gi slipp. Gi slipp p den kontrollen. Den kontrollen som fles s trygt ha. Den kontrollen som fles s god ha. Innerst inne.

Mltider og matsituasjoner prver jeg delta og vre med p, fordi jeg har blitt fortalt at det i hvert fall ikke blir noe bedre om man unngr slike situasjoner man ikke liker og syns er ubehagelige. Jeg opplever alltid at den klumpen i magen er tilstede, at angsten knyter seg i magen, og jeg har en vond klump i halsen som er vanskelig svelge. Jeg m alltid konsentrere meg. Konsentrere meg med ''se normal ut'', snn at ingen skal f noen misstanke eller tanke om at jeg har spiseforstyrrelser. Jeg er ikke den personen som vandrer rundt og forventer at alle skal bry seg mer om meg bare fordi jeg har anoreksi. Bare de blikkene, og frykten for kommentarer som ''Skal du ikke spise mer enn det der?'' er vonde f.

''Skal du ikke g smake litt p alt? Det var jo s mye god mat der''. Hva skal jeg svare? Hva skal jeg si? ''Joda, jeg m bare vinne over angsten fr. Bare vent litt''. Vent lenge. Den angsten for kaste opp igjen maten etterp gir aldri slipp. Den sitter fast i tankene, og de dukker alltid opp under mltider og situasjoner som har med mat gjre. Det er ikke snakk om tid. En konkurranse om bli fortest mulig ferdig. Jeg vil heller vre anorektiker i en stund til, for s ordne opp i alt og bli helt frisk igjen, enn forte meg gjennom alt, og vre redd for tilbakefall og ha en vond flelse p at alt er ikke som det skal vre. Jeg orker ikke den flelsen av at noe ikke er som det skal vre, og noe er galt. Det er virkelig ingen god flelse.

/weheartit.com





Angsten er en stor hindring, men jeg er strre. Sterkere.

Tanker og flelser. De surrer rundt i hodet, og flelsene flyr fra en bestemt flelse til en annen. Flelsen av skam og drlig samvittighet dukker opp med en gang etter jeg har spist noe, og jeg kjemper hele tiden med snu de til noe mer positivt. Uansett hvor jeg gr, fler jeg at jeg m ha nutridrink med meg. Uansett hvor jeg gr. Frst, i begynnelsen, kunne jeg aldri tenke meg drikke nringsdrikke igjen. Etter jeg prvde igjen, bestemte jeg meg for like det. N er det blitt viktig for meg, og selv om det er vanskelig stoppe skammen og den drlige samvittigheten, s gr det som oftest bra. Det pleier i hvert fall det.

Jeg vet jeg har et feilt forhold til kropp, vekt, utseende, mat og kalorier, og jeg kjenner trene strmmer p nr noen presser meg til spise under mltider. Under matsituasjoner, som jeg virkelig hater og takler drlig. ''Skal du ikke spise litt middag du da?''. Som om de ikke vet at jeg har problemer svelge ned maten, i frykt for kaste opp, og i frykt for g opp i vekt. Det er angsten som stopper meg. Det er angsten som er s stor hindring og motstand, noe de ikke helt forstr. Mange tror det er enkelt, men noe jeg er helt sikker p, er at hvis man skal komme seg ut fra en spiseforstyrrelse, m man jobbe mye med seg selv.

Man m jobbe mye med angsten, tankene og flelsene. Tankene og flelsene som surrer rundt. Det gjr like vondt hver gang nr andre kommer med kommentarer som ''Skal du ikke sitte spise sammen med oss?'' ''Skal du ikke ha mer mat p tallerken enn det der?'' ''Skal du ikke prve litt mer, i hvert fall?''. Jeg kjenner mest sinne og frustrasjon. Jeg prver og prver, og noen ganger gr ting litt bedre og litt lettere enn andre ganger. Klumpen i magen knyter seg fast og vil aldri gi slipp. Eller, det virker i hvert fall ikke slik. Hver gang under mltider, frykter jeg alltid det samme. De samme tingene. Blikkene. Kommentarene.

De tvilsomme og stygge blikkene. De gjr vel alt bare mye verre. Bare sm kommentarer kan delegge dagen. Mer skal ikke til. ''Har du spist alt det der?''. Trene er umulig stoppe, og enkelte tenker bare ikke over hva de sier. Alt det er. Alt det der? Det hres jo ut som om jeg er en storspiser, som spiser og spiser og spiser, og ikke klarer stoppe. Kanskje jeg missforstr, og kanskje jeg har oppfattet det helt feil, men enkelte kommentarer og blikk srer mer enn man kan tenke seg. Mer en man kan tro og tenke. Nr matsuget kommer, kjenner jeg ogs angsten vokse. Angsten og frykten vokser seg strre med kvalmen.

Nr jeg kjenner matsuget dukke opp, kjenner jeg angsten bli en stor motstand. Anoreksien er aldri fornyd nr jeg ker kaloriinntaket, og tankene ''skal, skal ikke?'' gjr meg bare mer og mer forvirret. ''Skal jeg spise? Eller vil bare den drlige samvittigheten delegge hele dagen for meg resten?''. Det er s frustrerende, og alt som har med mat gjre, er helt forferdelig. Jeg kjenner jeg ikke er noe stolt over ha anoreksi og slite med en spiseforstyrrelse, og det er ikke noe jeg unner noen som helst. Noen tenker kanskje at det hadde vrt en lsning p alle eller de fleste problemer, men det er ikke det. Det forandrer s mye, og det delegger s utrolig mye.

Det umulige kan bli mulig.

Jeg ser p livet p en annerledes mte n, enn jeg gjorde fr. For noen r siden, var alt s mye annerledes enn ting er n. Jeg var sjeldent syk, kunne nesten spise hva jeg ville uten bli kvalm eller drlig, og jeg var aldri plaget av tanken p kaloriene. Jeg hadde mine perioder der jeg mistet helt kontroll og spiste alt mulig drit som jeg kom over, men som oftest var jeg flink og passet p spise sunt. Jeg spiste normalt da, og jeg hadde et normalt forhold til mat, noe jeg savner. Jeg savner ha den kontrollen. Jeg savner ha den kontrollen og det kjenne p den flelsen av at kroppen trenger nring, jeg savner ha den gode flelsen av bli mett, spise sammen med andre, le og smile, selv i en matsituasjon.

N takler jeg nesten ikke den flelsen av vre mett. Kanskje den er litt god kjenne p i de frste sekundene den flelsen inntar, men for meg n, s er den mest negativ. Den er mest negativ fordi angsten alltid dukker opp, og viser hvor sterk motstand og hindring den egentlig er. Det er da jeg prver s godt jeg bare kan, og st imot og kjempe. Jeg prver s hardt si til meg selv at det kommer til g bra, og at jeg ikke kommer til kaste opp. Det er da resten av utfordringene og hindringene kommer, for fortsette tenke positivt og se framover. Utrolig nok, s er det klare tegn p at jeg faktisk er sterk, som mange forteller meg. Jeg er sterk som klarer det, og jeg er sterk som holder fast p den styrken jeg har.

Noe jeg er litt stolt over, er at jeg har lrt meg like nutridrink. Det gr veldig greit drikke flere nutridrink hver dag, og det er blitt en viktig del av meg n. En viktig del av hverdagen. Hadde aldri trodd det, siden nutridrink var noe jeg aldri skulle drikke igjen ? siden det var s ekkelt frste gangen jeg smakte p det. Men, det er slik det bare er. Man vet aldri. Man vet aldri nr tankene og flelsene endrer seg, og man vet heller aldri hvordan dagene framover eller framtiden kommer til bli. Jeg har vel ikke oversikt over hvor mange ganger jeg sa til meg selv at jeg aldri kom til ha noe problem med forholdet mitt til kropp, vekt, mat, utseende og kalorier, men man vet jo aldri. Alt kan skje, og alt kan forandre seg p veldig kort tid.

Selv om jeg m jobbe mye med meg selv for bli kvitt spiseforstyrrelsen, s vet jeg at det kommer til g bra for meg ogs. En dag, til slutt. Jeg sier dette fordi jeg kjenner noen fantastiske mennesker som har selv vunnet over kampen mot en spiseforstyrrelse, og de er sterkere enn de noen gang har vrt fr. Den styrken ser jeg fram til kjenne p og bre med meg videre i livet. Til drmmene og framtiden, som ligger foran meg. Uten drmmer og ml, er det kanskje ikke s mye som driver deg fram. S, for all del, det er viktig ha drmmer. Det er viktig trre ha drmmer i livet, og ikke tenke p hva andre drmmer og tenker om. Husk p at det er ditt liv, og dine valg. Ikke andres. Det er ingen som kan velge for deg.

Ingen kan bli frisk for meg, det er jeg som m klare reise meg opp p egenhnd. Reise meg opp p bena, og klare holde en balanse uten falle tilbake igjen. Det er mitt ansvar n, og selv om jeg mter p drlige dager og dager som tapper meg bde for energi, styrke og motivasjon, s betyr ikke det at det kommer til vre slik for alltid. Det kommer en bedre tid til meg ogs. En ikke-spiseforstyrret hverdag. En ikke-spiseforstyrret framtid og liv. En ikke-spiseforstyrret jente som er fri og som kan glede seg over livet. Mer og mer. En fri jente som virkelig kan slippe jubelen ls, og glede seg over seier og tap. Jeg sier glede seg over tap ogs, for det har kanskje vrt med p styrket meg som person. Styrket meg p en positiv mte.

Hverdagen kan vre en utfordring i seg selv, og jeg mter p gode og drlige dager. Dager som er mindre bra enn andre. Vi alle mter p drlige dager, det er ikke noe feil. Det er ikke noe galt i det. Man m bare gi oss selv lov til vre den vi er, og ikke vre andre. Ikke sammenlikne oss med andre, fordi vi er god nok slik som vi er. Alle er god nok, det er bare vanskelig for enkelte forst det.

Mitt tips til dere; lev livet, og vr glad i deg selv. Vr glad i den personen du er, og ikke minst ? vr stolt av det.Tenk at det bare er n av deg, og at du er helt unik. Husk p det, og aldri gi slipp p det. Alle og enhver er fantastiske p sine mter. Det er det indre som teller. Ikke det ytre. Dont forget it.

Tankene og flelsene

Tankene og flelsene surrer rundt. Mye tid gr til bekymring og tenking, og noen ganger tapper det meg mer for energi enn andre ganger. Jeg prver holde motivasjonen oppe, og takket vre dere, de fine kommentarene dere skriver, de koselige og rrende mailene dere sender meg, betyr s utrolig mye. Det betyr s utrolig mye for meg. Det er ikke rart jeg sitter smiler for meg selv av og til, nr jeg leser det fine dere skriver til meg. Tusen takk! Jeg kan virkelig ikke f takket dere nok. Dere er ofte motivasjonen min til at jeg virkelig tr vise hvor sterk jeg egentlig er, for jeg ser at noen har trua p meg. Det styrker hpet.

Det styrker troen p meg selv, at noen har tro p meg og at jeg kommer til klare det. Det betyr s mye for meg. Og at noen faktisk leser det jeg skriver om hverdagen med anoreksi, er en utrolig god flelse. Igjen; Tusen takk.

Dagen har vrt en blanding av drlig og bra dag, og det har bare frt til at jeg sitter igjen n med en veldig rar flelse. De spiseforstyrrende tankene har ikke vrt s veldig sterk motstand i dag, noe jeg virkelig ser p som positivt. Det er en veldig god flelse, og den skal jeg prve ta med meg videre. Den gode flelsen skal jeg ta med meg videre, og ta fram p en dag som er drlig. Da kan jeg bare si til meg selv ?Det kommer gode dager ogs. Bare vent, og kjemp videre?. De gode dagene kommer. Man trenger ikke vente p dem. De drlige dagene ogs. Hva er vits med lete etter dem nr vi vet at de kommer?

Hver bra dag er en liten glede for meg. En glede som gir motivasjon og styrke. Det styrker ogs hpet, som sier meg at jeg kommer til n toppen og mlene mine, og at jeg kommer meg styrket ut fra det. Mlene og drmmene mine er som en indre drivkraft for meg, s det at jeg tror p at jeg kommer til n fram til dem, m jeg bare fortsette med. Det gir meg s utrolig mye. Det gir meg s utrolig mye pgangsmot og innsatsvilje. Jeg m bare ta sm ml om gangen, og fortsette. Mlet mitt er ikke at jeg skal la spiseforstyrrelsen ta kontroll over hele meg og over hele livet mitt. Det blir bare feil.

Indre styrke og motivasjon.

For at jeg faktisk skal vinne over anoreksien og spiseforstyrrelsen, m jeg virkelig kjempe. Seieren kommer ikke av seg selv, for s enkelt er det virkelig ikke. Noe som fikk meg til tenke, var noe psykologen spurte meg om. ''Hvor vil du? Hvor vil du i livet? Hva vil du med det? Hvordan vil du at livet ditt skal vre??''. Drmmene og mlene mine er rett foran meg, i framtiden, og de er klare. De str der og venter p meg. De str der, rett foran meg, og venter p at jeg skal ta seier og vinne over spiseforstyrrelsen. De forsvinner ikke. De forsvinner ikke, fordi jeg er bevisst p at jeg skal klare n fram.

En dag skal jeg klare det. Jeg vil leve et liv der jeg er fri fra spiseforstyrrelsen og alle mulige bekymringer, og jeg vil st p et ststed som jeg virkelig trives med. Der jeg vil vre. Ikke fordi andre har bestemt det, eller anoreksien har bestemt at jeg skal vre der, men fordi jeg, som person har bestemt det. Jeg vet jeg kommer til ta med meg mye kunnskap om kosthold og hva som er sunt og trygt spise, og jeg hper virkelig det ikke blir s vanskelig for meg spise sammen med andre. Jeg hper virkelig ikke det blir en frykt for alltid, og at jeg klarer kjempe imot den ogs. Om jeg ikke klarer kjempe imot alt, er litt bedre.

Litt er bedre enn ingenting. Noe som har forandret seg, er at jeg har ftt et nytt synspunkt for livet. Nr jeg har klart bli frisk igjen, skal jeg vre takknemlig og glad hver morgen jeg vkner frisk og alle kroppsdeler p plass. Jeg skal vre takknemlig og glad hver gang jeg mter p gode dager, og der jeg er fri fra sykdommen. Det er jo det som er mlet. Det er jo det som egentlig er mlet mitt, som fornuften sier. Selv om jeg vil mte p mange dager som tar fra meg all energi og motivasjon, s m jeg bare prve samle all mot jeg bare klarer. Jeg gruer meg til ta neste skritt, for jeg er s redd for miste den kontrollen.

Den kontrollen som fles s viktig og bra for meg. Den som gir en trygghetsflelse. Jeg er redd for miste det positive i livet mitt. Noe som er veldig lett si, er kommentaren som ''Det er jo bare til spise mer. S blir det s mye bedre?''. Alt det der vet jeg veldig godt. Jeg trenger ikke at noen sier det til meg. Jeg trenger ikke at noen forteller det meg hundretusen ganger, for det hjelper ikke. Jeg vet hvordan jeg skal klare bli frisk igjen, og medisinen min, er kun mat. Mat er det eneste som kan f meg til bli frisk igjen, og det er ingen spesiell god flelse. Det er ingen god flelse, men innerst inne, s vet jeg at det er det jeg bare m.

Veien tilbake.

Tankene drar meg fram og tilbake. Skal, skal ikke. I dag har jeg klart f i meg flere nutridrink, men flelser som skam og drlig samvittighet har knyttet seg fast og vil virkelig ikke gi slipp. ?Skal, skal ikke??. Anoreksien liker jo virkelig ikke at jeg har dager der jeg er sterkere, tffere og modigere enn andre dager, og der jeg faktisk tr ta sjanser. Flere sjanser. Flere sjanser enn jeg tr andre dager. Hadde jeg bare klart akseptere det, og hadde bare de spiseforstyrrende tankene vrt borte, s hadde jeg kanskje hatt et stort smil rundt munnen n, med et glimt i yet. I stedet sitter jeg heller med trevte yne. Sint.

Ok, kanskje ikke s sint, men frustrert er jeg. Oppgitt over at jeg av og til lar spiseforstyrrelsen kontrollere. Ta styring. Jeg blir oppgitt og frustrert over meg selv nr jeg lar anoreksien bestemme hvordan dagen skal vre, og om jeg skal vre i godt eller drlig humr. Jeg vet selv veldig godt at det bare blir helt feil, og at den ikke er verdt det. Anoreksien er ikke verdt noen ting. Den fortjener ikke noe som helst bra. Ikke sren om den skal f lov til ta mer styring n. Ikke sren om den skal f lov til ta mer plass av livet mitt n. Den delen er det jeg som skal kjempe om f tilbake igjen. Kan ikke si jeg gleder meg s mye til det nei.

Enkelte dager kjenner jeg gleden strmme gjennom kroppen, og dager der jeg virkelig kan sl jubelen ls. Jeg snakker om dager der jeg klarer kjempe imot anoreksiens motstand og kamp, og det hender jeg blir kjempe stolt for hver nutridrink jeg klarer presse i meg. Det tar tid. Lang tid. Jeg er vel den tregeste til spise n, men det betyr vel ingenting. S lenge jeg fr i meg noe nring, s er det vel det som er det viktigste og som betyr aller mest. Den mestringsflelsen og den gode flelsen jeg fr da, er utrolig god kjenne p. Den er s god ha. Kan ikke si jeg opplever den s veldig ofte, men det har skjedd fr.

Jeg skal ikke tilbake til den jenta jeg var fr, og til der jeg var, men til et nytt sted. Til et nytt sted, der jeg trives bedre. Der jeg er den jenta med smilet rundt munnen, som virkelig lever livet og lever etter drmmene og mlene. Jeg vet jeg har en lang vei g, og uansett hvor vanskelig det kommer til bli, uansett hvor lang tid det vil ta, s har jeg bestemt meg og tatt det viktige valget. Til slutt, en dag, skal jeg se ned p sykdommen, og vre en stolt vinner. En vinner som har kjempet seg til seier og til topps. En vinner som har kjempet og vunnet over anoreksien, og glede meg over at mlet er ndd. Jeg m klare det.

Jeg m.

Breathe in. Breathe out. Repeat.

ANOREKSIENS KAMP.

Anoreksiens motstand og kamp er tff, men ikke umulig. Hpet styrkes hver gang jeg snakker med noen som har vrt der selv og opplevd det samme, og nr de forteller hvor fantastisk det er vre fri fra sykdommen. Jeg tror, som de fleste opplever, at det vil sette sine spor i meg og vre der, men at det blir bedre. Det blir til at jeg kan takle det, og til at jeg kommer meg styrket utav det. Jeg tror tanken tilbake til denne perioden, kan bde gjre at trene kommer, men ogs at smiler dukker fram. Anoreksien er ikke noe jeg er stolt over ha, og det vil for alltid bre i meg. Ikke akuratt selve sykdommen, men minnene.

Minnene vil alltid vre der, og jo tidligere jeg blir frisk, jo frre vonde minner blir det. Klart jeg fler meg presset, men jeg ser fremdeles ikke p dette som en slags konkurranse. Det er ikke om gjre bli frisk frst av alle som sliter med samme problem, for nr jeg frst er her, skal jeg ikke tilbake. Jeg skal ikke tilbake til en spiseforstyrret hverdag, der det er s mange muligheter man kan velge mellom. Rett eller galt. Frisk eller syk. Sterk eller svak. Det er s mange muligheter. Det handler bare om velge riktig. Det handler bare om velge det som er rett for meg, og det som vil fre meg i riktig retning. P rett vei.

Det er s mye som drar meg fram og tilbake, og s mye som holder meg igjen. Jeg fler meg s usikker. Jeg er helt sikker p at jeg er sterk nok for vinne over kampen mot spiseforstyrrelsen, og jeg vet det kommer til ta lang tid. Det kommer til ta lang tid, og jeg vet det kommer til bli en tff og hard kamp. Hadde det bare vrt s enkelt si til seg selv ?du er god nok snn som du er!?, s hadde jeg kanskje ikke vrt s usikker og s mye i tvil. Fornuften sier at jeg er god nok og fin snn som jeg er, men det er da spiseforstyrrelsen sier noe annet. Det er da den sterke motstanden og hindringene dukker opp.

Nr det minst ventes.



overvinne frykten.

Spiseforstyrrelsen er en sterk motstand. Den vil s gjerne vinne. Ta over all kontroll, p bde livet mitt og meg som person. Det er da jeg m kjempe imot, og vise at det faktisk er jeg som er sterkest, og at det er jeg som skal vinne kampen. Kampen om bli frisk igjen, fra anoreksi. Jeg kjenner jeg gruer meg til tiden framover n, med trer, kvalme, en helt elendig form, drlige dager, nedturer og dager fyllt med angst og spiseforstyrrende tanker som strste motstand. De tankene som snur gleden og det positive, til noe helt annet og til noe negativt. De spiseforstyrrende tankene som dreper all glede og som tar det positive.

Flelsen av vre mett, er for meg en flelse av bde angst og frykt. Fylt med trer. Fylt med kvalme. Jeg hater virkelig den flelsen, og jeg er hele tiden redd for kaste opp. Det er det frykten er for, og angsten og kvalmen kapplper et lp, og stiger bare mer og mer. Den gode flelsen av mestring ligger litt lenger bak. Nesten litt forsvunnet. Forsvunnet og druknet i trene og angsten som tar s stor plass. Mange tror nok spiseforstyrrelser handler bare om kropp, vekt, utseende, kalorier og mat, men det handler ogs veldig mye om angst, tanker, flelser og kontroll. Den kontrollen som fles s god ha, men som innerst inne er negativ.

Den kontrollen gir en trygghetsflelse og en god flelse. Det fles s viktig for meg, ha den kontrollen. holde fast p den, og ikke gi slipp. Jeg har alltid et ml hver morgen og nr jeg str opp, og det er samle all motivasjon og styrke, og bare bestemme meg for prve vre sterk og kjempe imot. Kjempe imot s godt jeg kan. Det er definitivt ikke noe enkelt, og det er en utfordring i seg selv. Jeg m bare forst at det blir enda bedre for meg nr jeg lever et liv som er fritt og som er ikke-spiseforstyrret. Det er det som er toppmlet, og det er det som er den store drmmen, nr det gjelder sykdomsperioden. Det er drmmen.

En kamp mot anoreksien.

Det gikk egentlig ganske greit drikke nutridrink til frokost i gr, og n sitter jeg med frokosten min igjen. Nutridrink i dag ogs. Et bra sted begynne, ettersom det er lettere f det i seg. Jeg husker veldig godt frste gangen jeg smakte det. Jeg var ganske bevisst p at jeg aldri skulle smake det igjen, men, nr jeg tenkte meg om, s var det et veldig bra sted begynne. Det er jo tt mltid i en slik nutridrink, og selv om de spiseforstyrrende tankene dukker opp, s har jeg ikke noe annet valg enn prve kjempe imot. Jeg vil s gjerne vinne i dag. Det gir meg s mye energi og motivasjon. Det gir meg s mye, hver gang jeg vinner. Hver gang jeg mter p en seier.

Hver dag har jeg lyst vinne. Vinne kampen mellom den delen av meg som er ikke-spiseforstyrret, og den som er spiseforstyrret. Den delen av meg som er anorektisk. Den delen av meg som sier alt det negative en kan finne p, nr jeg ser meg selv i speilet. Da er det det fornuften som m vkne og virkelig vre sterk for kjempe imot, og komme med det positive. Det er jo anoreksien som blir skuffet, om jeg har klart f i meg noe nring. Det er jo anoreksien som blir frustrert nr jeg har ftt i meg kalorier, eller i det hele tatt gjort noe bra. Den skal alltid ha s mye kontroll. Anoreksien. Anoreksien vil ha all kontroll over meg og livet mitt, og styre meg. Det er det jeg m kjempe imot.

Jeg kjenner angsten knytter seg godt i magen hver gang det har med mat gjre. Matsituasjoner. Jeg hater virkelig spise sammen med andre, og f blikk som skaper all usikkerhet og frykten for kommentarer stiger hver gang jeg puster. Hver gang hjertet banker. "Skal du ikke spise mer?", er ofte kommentaren jeg fr. Bare jeg kjenner presset ker, kjenner jeg det blir en kamp med holde trene inne. Jeg kjenner det blir en kamp med holde tilbake trene, og klumpen i magen blir strre. Angsten knyter seg mer og mer fast. Jeg kjenner det. Jeg kjenner det er vanskelig gi slipp p den, og at den ikke vil gi slipp.

Det blir bare feil om jeg skal unng slike situasjoner, selv om det er noe jeg virkelig hater. Det blir bare ikke riktig. Jeg kommer ingen vei uten trke trer, kjenne konstant kvalme, og etter flere tffe og harde kamper mot spiseforstyrrelsen i seg selv. Jeg kommer ingen vei, uten ha vrt i kamp etter kamp etter kamp. Jeg str bare helt stille, om jeg velger bort det som jeg hater mest av alt. Derfor m jeg bare bestemme meg for ta ett skritt om gangen, og bare prve fortsette g framover, selv under mye motstand og hindring. Selv store utfordringer. Selv de strste hindringene og utfordringene. Jeg kan ikke la det delegge alt for meg, og gjre at jeg faller tilbake.

Jeg tror motivasjonen vil ke etter at jeg ser at mlene mine etter hvert blir gjennomfrt. Jeg tror jeg vil bli motivert nr jeg selv ser at jeg faktisk klarer n de mlene og drmmene jeg har satt forran meg. Jeg tror det vil vre med p styrke hpet og troen, og ikke minst den indre styrken jeg har innerst inne. Jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal begynne, jeg har s mange sm ml som jeg virkelig nsker n fram til. Jeg har nesten mistet oversikten over mlene mine, siden det er s utrolig mange. Hvor er det riktige stedet begynne? Hvilken vei skal jeg g? Hva er den rette veien? Hvordan blir livet som frisk? Kommer jeg til ha den kontrollen som jeg helst vil ha? Den kontrollen jeg virkelig nsker? Tiden vil vise.

Noen dager er det lettere vinne kampen over anoreksien, enn andre dager. Jeg har ikke vunnet over hele spiseforstyrrelsen, men hver kamp jeg vinner, er ett skritt mot riktig retning. Jeg vinner deler av anoreksien. Sm deler av den. Kanskje det ikke alltid er s synlig, men jeg tror etter hver det vil bli lettere se hvor langt jeg har komt, og hvor mye jeg har kjempet og vunnet over. Selvflgelig tapper det med for motivasjon og krefter nr jeg taper mot den, og det har skjedd det ogs. Det har skjedd flere ganger. Jeg skal ikke vinne over halve spiseforstyrrelsen. Jeg skal ikke vinne bare deler av den, men hele. Jeg skal ikke vre den jenta som lever med anoreksi resten av livet. Jeg skal ikke vre den jenta som blir styrt og kontrollert av en spiseforstyrrelse.

Jeg forventer ikke at alt skal g min vei og at jeg vinner hver eneste dag over anoreksiens motstand og kamp, men hver seier er en styrke for meg. Det er en glede, som jeg prver ta med meg videre. Hver seier betyr noe. Hver seier jeg mter p, styrker hpet, troen og styrken. Styrken innerst inne.

Keep fighting.

N sitter jeg med frokosten min, nemlig nutridrink. Frst likte jeg ikke det i det hele tatt, men n begynner det g litt bedre. Det er jo tross alt ett mltid i n nutridrikk, og jeg prver ikke tenke s mye over det. Jeg prver ikke tenke s mye over kaloriene og jeg prver snu tankene som dukker opp, som sier meg at det er helt feil og at det er alt for mye. Det er jo mye av nettopp det som handler om spiseforstyrrelsen. At den gir klart beskjed om det om den ikke er fornyd. "Ikke spis den maten der! Det har du ikke godt av. Du blir bare feit av det"

Jeg tenker det bare blir helt feil om anoreksien skal f lov til styre livet mitt. Det blir bare feil om anoreksien skal f lov til bestemme over hvordan livet mitt skal vre, eller hvordan jeg skal vre som person. Hvordan jeg skal oppfre meg, og hvordan jeg skal leve livet mitt. Mlet mitt er vel drikke s mye nutridrink at det dekker behovet mitt for kalorier hver dag, som da er 2000 kalorier. Hvert menneske skal ha 2000 kalorier i seg hver dag, for s fungere p best mulig mte. Det vil si, at jeg m drikke 5-6 nutridrink hver dag. Stor utfordring.

Det blir definitivt en stor utfordring, men som jeg tror jeg kan klare takle. Jeg kjenner jeg gruer meg mye til det, men hva har jeg tape? Hvorfor skal jeg la anoreksien delegge mer for meg, enn det den allerede har gjort? Skal den f lov til ta all styring og kontroll over livet mitt? Skal det ikke vre meg som styrer livet mitt lenger? Nei. Jeg kan ikke la det skje. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen ta over all kontroll som finnes, og jeg kan ikke rmme fra problemene mine. Jeg kan ikke tro at det vil g over av seg selv, og at det plutselig blir bra.

At det plutselig blir bra, helt uten videre. Jeg kan ikke g rundt tro det. For meg, er hverdagen en kamp. En kamp jeg er veldig opptatt av vinne. Noen dager taper jeg, andre dager vinner jeg. Andre dager vinner jeg med enorm viljestyrke og pgangsmot, og det er da jeg virkelig kjenner at jeg er motivert til vre en vinner resten. Da kjenner jeg at det frister vre en vinner resten og bare vinne over alt, hver eneste dag. Da kjenner jeg at jeg bare har lyst til sl imot og kjempe meg gjennom sykdommen. Da kjenner jeg den mestringsflelsen.

Mestringsflelsen som styrker selvtilliten og selvbildet mitt. Ikke s mye jeg kan skryte av akuratt, men den tiden vil vel komme. Den tiden vil vel komme til meg ogs. Jeg har s utrolig mange ml og drmmer jeg virkelig nsker oppn og n fram til, jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne, det er s mye. Samtidig som jeg tror jeg vil klare n de fleste drmmene og mlene mine, om ikke jeg klarer alle, s er det frykten som ikke vil gi slipp. Frykten vil ikke slippe taket. Frykten for mte mer motstand enn jeg har gjort. Frykten for kollapse og falle.

Falle tilbake, nr jeg har vrt p god vei en stund. Det er det jeg er veldig redd for. miste mer kontroll, og miste mer meg selv. Det er veldig lett for andre si at jeg bare m holde motet oppe og ikke gi slipp p det positive og gode, og jeg skal prve. Jeg skal prve s godt jeg kan, selv om det er veldig vanskelig til tider. Jeg skal prve, selv om det blir en utfordring i seg selv. Jeg hper bare jeg klarer vre stolt over meg selv nr jeg klarer n ml for ml, og at ikke det negative delegger og dreper all gleden. Jeg hper virkelig jeg klarer det.

Akuratt n, i skrivende sekund, har jeg drukket en halv nutridrink. Jeg kjenner kvalmen kommer snikende, og angsten kjenner jeg knyte seg fast i magen. En del av meg jubler og strler av glede, mens de spiseforstyrrende tankene er skuffet og frustrert. Hvem skal jeg vre? Hvilken person skal jeg vre? Jeg vet virkelig ikke. Det er s vanskelig. P n mte er jeg veldig glad for at jeg har klart det uten at trene har strmmet p, men p en annen side er jeg redd. Redd for kjenne den konstante kvalmen, som er s ubehagelig bre p.

/ weheartit.com



Jeg og anoreksien.. i en egen verden.

Jeg lever i en helt annen verden. Det fles ut som om jeg lever i en boble. Det fles ut som om jeg er innesteng i en vond sirkel, som jeg bare surrer rundt i hele tiden. En verden der det bare er jeg og anoreksien. Ingenting annet. Jeg lever i en verden der det bare er jeg og anoreksien, der jeg m g til kamp hver eneste dag. Der jeg m g til kamp for vinne mot de spiseforstyrrende tankene og anoreksien. Jeg m alltid prve snu de tankene som dukker automatisk opp, noe som virkelig ikke er enkelt. Det er definitivt en utfordring i seg selv. Spiseforstyrrelsen har blitt en del av meg, og det gir meg ro innerst inne samtidig som det gjr jeg s usikker. Mange syns det er veldig forvirrende, men sp.forstyrrelser er veldig tosidig.

Det finnes en positivt og negativ side. Jo mer negativt det blir med ha spiseforstyrrelser, jo lettere er det gi slipp. Den kontrollen jeg fler jeg har, er veldig viktig for meg. Den gir en veldig god trygghetsflelse for meg. Det er som en fallskjerm, for si det med andre ord. Det er veldig vanskelig gi slipp p en kontroll som man fler er god ha, men fornuften sier noe helt annet enn spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen sier det bare er bra at jeg har det forholdet til mat, kropp, vekt, kalorier og utseende, mens fornuften, og den ikke-spiseforstyrrende delen av meg sier noe helt annet. Den er ikke fornyd, og den har sagt helt klart og tydelig at det er ikke riktig. Det er ikke den beste mten. Det er ikke det beste.

Jeg er sterk nok til vinne. Jeg m bare g framover, g i mitt eget tempo,og klatre oppover mot toppen. Oppover mot mlet mitt, som jeg virkelig vil n. Jeg kan ikke la noe holde meg tilbake. Jeg m bare prve sette meg sm ml om gangen, slik at det kanskje virker mer realistisk og mer mulig for meg. Slik at jeg ikke setter for hye krav og forventninger til meg selv. Jeg har jo s mange ml som er viktig for meg n, for at jeg skal klare bli frisk igjen. For at jeg skal klare komme meg p bena igjen. Jeg m ve meg p ikke vre s opptatt av hvordan jeg ser ut nr jeg er ute blant andre mennesker, jeg m prve snu den feile og den negative tankegangen og den negative innstilligen, og jeg m prve tenke mer positivt.

Det er det jeg m. Jeg m prve si "Dette klarer jeg" til spiseforstyrrelsen nr den er en sterk motstand. Nr den er en sterkere motstand enn den har vrt. For det hender. Det hender at den er vanskeligere vinne over enn andre ganger. Det er vel kanskje da den virker litt mer umulig vinne over, og det er vel da motivasjonen synker enda mer, men jeg prver holde fast p styrken jeg har innerst inne. Jeg prver holde fast i hpet, og det positive. Jeg prver holde fast. Jeg prver s godt jeg kan. Noe som ogs er en motivasjon for meg, er jo at nr jeg blir frisk igjen, s slipper jeg denne ubehagelige kvalmen, kanskje jeg slipper den enorme angsten, jeg har kanskje mer overskudd og energi.

Jeg klarer kanskje konsentrere meg bedre og gjre en bedre innsats, jeg klarer kanskje prestere og gjre noe positivt som jeg mestrer som frer til at det styrker selvtilliten min enda mer. Humret blir bedre, jeg slipper bli s sliten av all den kranglingen og alt det maset om mat. Det er jo helt klart en motivasjon for meg, og livet blir nok definitivt mye bedre uten s mange tanker og bekymringer. Livet blir nok definitivt mye bedre nr jeg er fri. Fri fra anoreksien. Grunnen til at jeg er s bevisst, er fordi jeg allerede har bestemt meg for at jeg ikke skal la meg knekke mer av den. Den skal ikke f lov til delegge mer av livet mitt n. Den har delagt nok, og den har tatt nok del av meg som person. Mange har klart det.

Mange har klart det, og en gang, skal jeg bli en av de mange.


/ weheartit.com


It's hard so stay positive..

Formen har ikke vrt noe spesielt bra i dag. Har kjent p kvalmen s og si i hele dag, noe som ikke er en god flelse i det hele tatt. Er s utrolig lei denne kvalmen, samtidig som jeg kjenner angsten knytter seg fast. Den knytter seg fast til en klump i halsen. Jeg hper jeg snart mter p en opptur selv i spiseforstyrrelsen, og at jeg klarer ta strre skritt etter hvert. At jeg klarer g i mitt eget tempo, og at jeg ikke gr skrittene tilbake nr jeg mter p motstand. Jeg gruer meg virkelig til tiden framover n, der jeg m ve meg p delta og vre tilstede under mltider, vre mer sosial, prve spise mer og prve flge en fast kostholdsliste. Jeg m bare begynne et sted. Jeg m jo bare bestemme meg for gjre det.

Jeg hadde aldri trodd det skulle vre s vanskelig. Jeg hadde aldri trodd at det skulle vre s mange utfordringer og s utrolig mye motstand underveis. Jeg hadde aldri trodd at spiseforstyrrelser var noe som var enkelt komme seg gjennom, men n som jeg opplever det selv, s har jeg ftt et helt annet og nytt syn p bde sykdommen og livet generelt. Jeg er takknemlig for hver bra dag jeg opplever, der jeg er fri fra sykdom og smerte. Der jeg virkelig kan fle ro innerst inne, og de dagene jeg virkelig kan smile og kjenne p den gode flelsen innerst inne. Jeg har gode dager ogs, selv om spiseforstyrrelsen preger meg og mye av livet mitt. Jeg prver alltid gjre det beste utav det. Det beste utav den situasjonen jeg er i.

Jeg har mangen dager der motivasjonen er p bnn, der humret er helt elendig, og der smilet er forsvunnet, men likevel, s klarer jeg f fram smilet. Jeg vil ikke vre den jenta som blir sett p som "hun med spiseforstyrrelser" eller "hun med anoreksi". Jeg vil bare bli akseptert som den jeg er som person. Jeg vil bare vre fornyd med meg selv og utseende, og jeg prver leve livet best mulig hver eneste dag. Den delen av meg som er ikke-spiseforstyrret kjemper og prver hele tiden vre sterk og kjemper mot den anorektiske-jeg. Det hres kanskje helt sprtt ut, og det er kanskje forvirrende, men leve med en spiseforstyrrelse, kan beskrives p s utrolig mange forskjellige mter.


/ weheartit.com

Ett skritt om gangen, en dag om gangen.

Jeg kjenner frykten og angsten sitter fast i kroppen. Spesielt nr kvalmen er der. Jeg prver snu de spiseforstyrrende tankene som prver hindre meg og gjre motstand i nesten alt jeg gjr, men det er ikke alltid jeg klarer det. Det er ikke alltid det gr s bra. Jeg prver ta ett skritt om gangen, og jeg prver gjre det beste utav det. Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Jeg vet ikke hvor jeg gr, jeg vet bare at jeg gr den feile veien, og at jeg m klare snu for klare komme meg p bena igjen. Jeg fr veldig lett drlig samvittighet hvis jeg snakker og er pen om hvordan det er ha spiseforstyrrelser, fordi det er s utrolig mange som har det vanskeligere og enda verre. Men snakkeperson L, fortalte at det var veldig viktig at jeg fortsatte med vre pen og snakke om det. Det blir i hvert fall ikke noe bedre om jeg stenger det inne, og det sier jo mye i seg selv. S, jeg skal fortsette.

Jeg m ta ett skritt om gangen, og en dag om gangen. Jeg hper jeg klarer kjempe imot og at jeg klarer vre sterk selv nr jeg mter p mye hindring og motstand p veien til bli frisk igjen. Jeg hper at nr jeg klarer komme meg p bena igjen, s klarer jeg holde meg der og ikke falle tilbake. Jeg hper virkelig jeg klarer holde en balanse, og at jeg ikke fr noe tilbakefall. Jeg vil ikke tilbake til det gamle livet mitt. Jeg vil til et nytt sted, der jeg aldri har vrt. Jeg vil starte med blanke ark, og vre et annet menneske. Et nytt menneske. Jeg vil vre en jente som ser positivt p seg selv som person, jeg vil vre en jente som virkelig lever livet og lever etter drmmene og mlene sine. Jeg vet hvor jeg vil, og hvilken retning jeg skal g, men frst og fremst m jeg snu. Det er jo det strste og vanskeligste skrittet jeg m ta. Det er den neste utfordringen som jeg ser p som veldig vanskelig.

Det er den neste utfordringen jeg ser p som vanskelig, men ikke umulig. Det er ingen tvil om at spiseforstyrrelsen har tatt en stor del av livet mitt. Spiseforstyrrelsen har blitt en del av meg. Den personen jeg er. Jeg m bare prve snu, g mot den rette veien, og g ett skritt om gangen mot mlet mitt. Mot mlet som er bli frisk igjen. Mot mlet om bli ikke-spiseforstyrret. Det blir vanskelig kjempe imot de spiseforstyrrende tankene som sier "Ikke spis det og det. Det blir du bare feit av". Det blir bde tft og vanskelig vinne over dem, men at jeg har klart det fr, styrker hpet om at jeg skal klare det flere ganger. Det er ikke umulig for meg nr jeg har klart det fr, og det er ikke umulig nr det er s mange andre som har klart det. Den anorektiske-jeg m kjempe imot den delen av meg som er ikke-spiseforstyrret. Det blir en kamp mellom den friske-jeg og den anorektiske-jeg. En tff og vanskelig kamp.

Hvem vinner? Hvem finner i dag? Hvem vinner i morgen? Hvem vinner til slutt? Det blir entff og vanskelig kamp, men som jeg har bestemt meg for vinne. Jeg skal vinne til slutt. Anoreksien skal ikke f delegge mer av meg n. Anoreksien skal ikke f lov til ta strre del av livet mitt enn den har gjort til n. Det blir bare feil. Det blir bare ikke riktig. Uansett hvor mye motstand jeg vil mte p, uansett hvor vanskelig det blir, s har jeg nok styrke til klare det. Jeg hper bare jeg mter p flere oppturer i spiseforstyrrelsen, for det gir meg s utrolig mye motivasjon og styrke. De oppturene jeg mter p gir meg litt mer selvtillit og styrker troen p egne krefter. De oppturene jeg mter p, er perioder der jeg tr mer. Jeg tr spise mer, ke kaloriinntaket, og jeg merker jeg har litt mer energi og krefter. De spiseforstyrrende tankene dukker opp, og spiseforstyrrelsen liker virkelig ikke det.

De spiseforstyrrende tankene blir ikke glad om jeg gr opp i vekt, om jeg tr og vger spise mer og ke kaloriinntaket. Det er da den ikke-spiseforstyrret delen av meg m vre sterk. Selv om jeg er redd for f tilbakefall i ettertid og nr jeg endelig har klart komme meg p bena igjen, s skal jeg prve fokusere p det positive som kan skje. Ikke det negative. Det blir jo sjeldent noe utav de bekymringene vi alle bekymrer oss for, s det er jo bare en energitapper og som tar masse energi som man kunne brukt p noe annet som hadde vrt mer positiv. Det som er bra, er at jeg fr mer kunnskap om hvordan jeg kan holde en stabil og sunn vekt. Jeg gleder meg til den tiden der jeg har mer overskudd og mer energ til trening, og der jeg kan delta p mltider og vre mer sosial uten at trene kommer. Uten at jeg kjenner at trene skal komme, og uten at den angsten skal knytte seg fast i magen.

Jeg gleder meg til den tiden der jeg sitter igjen med en mestringsflelse. En mestringsflelse som styrker og bygger opp selvtilliten og selvbildet mitt. Den tiden der jeg kan smile til meg selv i speilet, og fokusere og tenke p det positive ved meg selv som person og utseende. Det er jo ikke det ytre som teller og det som forteller og beskriver en person om den er god eller ikke, men det er det indre. Det er det indre som teller og som er det viktigste. Men i den situasjonen jeg er i n, s er det vanskelig forst. Det er vanskelig forst akuratt det. Jeg hper bare jeg gr i mte med noen oppturer n, og at det ikke blir s mange nedturer. De nedturene, er perioder der de spiseforstyrrende tankene er den strste hindringen. Den strste hindringen av alle. Den drar med seg s mye negativt, og det er virkelig ikke lett snu den tanken og den negative holdningen.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare vinne til slutt over anoreksien, og uansett hvor vanskelig det blir, s skal jeg klare det. Uansett hvor lang tid det vil ta for meg komme meg p bena igjen, s skal jeg klare det. Jeg m bare holde fast p denne innstilligen, ta vare p de gode dagene jeg mter p, og jeg m bare prve tenke positivt og se framover. Jeg m fortsette kjempe og vre sterk, selv nr jeg mter p problemer og mye motstand p veien. Jeg m ikke ta skrittene bakover, men framover, uansett hvor stor del spiseforstyrrelsen vil ta.

I dont know where I'm goiong

But I know where I want to be.

fortsette g framover, selv ved motstand.

Hverdagen er en kamp. En kamp mot spiseforstyrrelsen. En kamp mot spiseforstyrrelsen som jeg har bestemt meg for vinne. Det hadde bare blitt feil om jeg lot den vinne over meg. Det er ikke slik det fungerer. Det er ikke snn det er. Hele tiden prver jeg holde fast p motet, og ikke minst holde fast p troen, styrken, innsatsviljen og den indre drivkraften. For ikke glemme motivasjonen. Jeg holder fast, jeg slipper ikke. For hva hadde skjedd om jeg ikke hadde den indre styrken som jeg har? Jeg hadde sttt stille. Jeg hadde ikke kommet noen vei. Kanskje jeg ikke gr de strste skrittene, men jeg vet jeg har nok styrke til komme meg p bena igjen. Jeg vet jeg har nok styrke, men at jeg m bygge den opp underveis. Underveis og p veien jeg egentlig vil g. Den rette veien. Frst av alt, fr jeg gjr noe som helst annet, s m jeg snu. Jeg gr ikke den rette veien n. Jeg gr i den feile retningen, der jeg ikke vil g.

Spiseforstyrrelsen har blitt en del av meg. En stor del av livet mitt. Jeg ser ikke noe positivt med det, for det har forandret s utrolig mye. Nesten ingenting er som fr. Kanskje halve meg er den samme gamle jenta, men ikke noe stort mer. Spiseforstyrrelser i seg selv er veldig tosidig. For meg er det snakk om to sider av en person. En del av meg kjemper om bli frisk igjen, mens den andre delen av meg vil vre en anorektiker. Den ene delen av meg vil vre en anorektiker fordi den har tatt med seg og funnet ut at jeg har ftt mer respekt fra andre, blitt mer sett og blitt bedre likt. Men, samtidig s tenker jeg at det er jo fullt mulig vre frisk, ha en sunn kropp og et sunt forhold til mat, og bli respektert som den man er, og f den samme opplevelsen av bli likt og bli sett. Det er jeg som m bestemme meg for ke kaloriinntaket, det er jeg som m bestemme at jeg skal begynne spise mer.

Det er mine valg, og det er vanskelig vite hva som er rett. Hva som er rett velge. Det er en utfordring for meg vise den styrken jeg har, nr de spiseforstyrrende tankene dukker opp. Den anorektiske-jeg blir ikke fornyd om jeg vger spise mer. Den delen av meg blir sint, frustrert og skuffet. Nr jeg gr opp i vekt, er den i hvert fall ikke fornyd.Da dukker jo denne skammen opp. Den som er s vanskelig st imot. Den andre delen av meg, den ikke-spiseforstyrret delen, jubler og er glad nr jeg har en god periode og der jeg klarer spise mer og ke kaloriinntaket.Den delen av meg blir stolt da, og styrker hpet enda mer. Den styrker troen. Jeg vet veldig godt hva som skal til for at jeg skal klare komme meg p bena igjen, det er bare s lettere sagt enn gjort. Det er s vanskelig begynne med ta de skrittene mot riktig retning. Men det er ikke umulig. Og jeg skal klare det. Jeg m.

Nr jeg har klart snu mot den rette veien, m jeg ta ett skritt om gangen. Ett skritt om gangeni mitt tempo. Utfordringen blir vel fortsette g, selv nr jeg mter p mye motstand slik som de spiseforstyrrende tankene og angsten. Den frykten som sitter i kroppen. Den frykten som holder godt fast, og som ikke vil slippe. Jeg m ta skrittene framover, mot den rette veien, og fortsette kjempe og vinne over det vanskelige jeg skulle mte p. Anoreksien skal ikke f lov til stoppe meg. Anoreksien skal ikke f lov til stoppe meg i vinne. Den skal ikke f lov til delegge eller ta fra meg de drmmene og mlene jeg har. For de har jeg enda. De samme drmmene og mlene jeg hadde for ett r siden, har jeg enda. Jeg holder fast p dem, og uansett hvor mye motstand jeg skulle mte p, s skal ingenting f lov til delegge det. Ingenting skal f lov til delegge drmmene og mlene mine.

Dagen i dag m bli bra. Selv om det kanskje blir vanskelig sitte sammen med andre under et mltid, s skal jeg prve enda hardere. I hvert fall i dag. Jeg skal samtidig ve meg p stoppe de spiseforstyrrende tankene som sier "Ikke spis det og det. Det blir du bare feit av". Ja, det blir nok en stor utfordring, men jeg m klare det. Jeg skal klare det. Jeg m bare huske p fortsette med ta skrittene framover, ikke bakover selv om jeg vil mte p mange hindringer og mye motstand. Det er kanskje da jeg ser hvor mye styrke jeg har, innerst inne. Hper denne dagen blir bra, og at jeg sovner med en god flelse og med et smil. Tusen tusen takk for alle de fine kommentarene dere kommer med. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg. Tusen takk.


/ weheartit.com


Hvis andre kan klare det, kan jeg ogs klare det.

Hp. Hp er noe jeg har med meg hele tiden, uansett hvor jeg gr. Uansett hvor jeg befinner meg. Hp om at det kommer til g bra, hp om at jeg snart klarer snu. Snu mot den rette veien. Den veien jeg helst vil g. Jeg vet jeg kommer til klare snu, men nr, det vet jeg virkelig ikke. Jeg vet det kommer til bli mye motstand jeg m kjempe meg gjennom, men jeg skal klare det. Om det s vil ta meg lang tid, s er det ikke tiden som betyr mest. Det er ikke tiden som er viktigst. Jeg ser ikke p det som noe konkurranse om bli fortest mulig frisk. Nr jeg frst er her, s skal jeg ikke tilbake. Nr jeg frst skal vinne, skal jeg ikke vinne over noen vanskeligheter og problemer, jeg skal vinne over hele spiseforstyrrelsen. Jeg skal ikke vinne over halvparten eller halve, men hele. Nr jeg blir frisk igjen, s skal jeg ikke se den anorektiske-jeg lenger.Da skal jeg se en frisk jente, med et smil rundt munnen.

En sterk jente, som har kjempet og kjempet, og til slutt vunnet. For det skal jeg. Jeg lar ikke anoreksien vinne over meg. Det blir bare feil. Det blir bare ikke riktig. Uansett om det blir mange hindringer og mye motstand p veien, s er jo alle hindringer og motstand til for mestres. Hindringer og utfordringer er til for lses, s jeg ser ikke at det skal vre noe mer umulig for meg, enn det er for andre. Det kan virke helt umulig en stund, kanskje veldig veldig lang tid, men den fornuftige meg sier at "dette klarer du. du er sterk nok". Den fornuftige meg vet akkuratt hvordan jeg skal klare bli frisk igjen, og det sier jo mye i seg selv. Ingenting annet enn begynne spise igjen kan gjre meg frisk igjen, og jeg m bare en gang bestemme meg for det. Jeg m bare bestemme meg for det, og gjre det, ikke bare fortelle at jeg skal gjre det. Det hjelper ikke at andre sier det, uansett hvem det er det kommer fra.

Jeg vet hvor mlet er. Rett foran meg. Jeg ser mange nedover og oppoverbakker som jeg m komme meg gjennom, og nedoverbakkene er vel lettest. Motivasjonen m komme innenfra, og jeg m bruke den indre styrken som et lite dytt i ryggen nr jeg skal klare g helt til topps og oppover alle de tunge bakkene. Jeg m starte med overbevise meg selv, for s overbevise andre. Jeg kan klare dette, nr s mange andre har klart det. Jeg kjenner noen fantastiske mennesker som har kjempet hardt gjennom det samme. De er ofte motivasjonen min til vre ekstra sterk. Det gir meg s utrolig mye motivasjon nr jeg vet at det er flere og flere som klarer vinne over spiseforstyrrelser. Det blir for meg en indre styrke. En indre motivasjon. Noe som ogs motiverer meg, er de god-ordene dere kommer med. Dere aner ikke, det betyr s utrolig mye for meg. Det fr meg til smile.

Ofte fr jeg trer i ynene. Jeg setter utrolig stor pris p at noen nsker lese bloggen, og for at noen flger meg tilbake igjen til bli frisk. Til den jenta jeg nsker vre. Jeg skal klare det. Med den indre styrken jeg har, s skal jeg klare det. Om det s vil ta lang tid, s kommer det til g bra. Jeg m bare se framover, og tenke positivt.


If everyone can do it, I can do it.

Hver bra dag, er en lykkerus.

Det er rart tenke p hvor fort livet kan snu, og hvor fort ting kan endre seg. Jeg savner virkelig kunne smile og le, og kjenne glede og lykke strmme gjennom hele kroppen. Jeg kan det n ogs, men ikke s ofte som fr. I morgen blir en lang dag, men jeg tror og hper det skal g greit. Har en del samtaler jeg skal p, ogs skal jeg vre med en vennine. Hper bare formen holder seg bra da, og at ikke det delegger hele dagen. Det er ikke noe lett komme seg gjennom noe som anoreksi, men det gir meg motivasjon nr jeg vet og kjenner til noen som har klart det. bli frisk igjen skjer ikke p noen sekunder, det tar tid. Ting tar tid. N m jeg bare prve fokusere framover, tenke positivt og vre sterk. Det er det jeg m. Fighte. Jeg gruer meg en del til de dagene der angsten er sterk og der de spiseforstyrrende tankene blir den strste hindringen, og jeg hper virkelig jeg klarer kjempe imot og vinne over det.

En dag, skal jeg klare det. En dag skal jeg klare komme meg p bena igjen, uansett hvor mye motstand jeg har vrt gjennom. Motstand og hindring skal vel ikke f lov til stoppe meg. Samme med anoreksien. Det skal ikke f lov til vinne over meg. Jeg skal ikke vre den som taper dette. Jeg sover ganske bra om natten n, men det er vel verst p kvelden. Da er vel kvalmen p sitt verste, tror jeg. Jeg pleier alltid vkne tidlig fordi jeg kjenner jeg er sulten, og slik var det i dag. Det er ikke alltid slik at jeg vkner tidlig og ikke fr sove igjen nr jeg legger meg, men det har skjedd fr. Jeg fler kvalmen ikke er helt kompis med meg i dag heller, men kanskje det snur og blir bedre. Det er jo bare begynnelsen p dagen, s absolutt alt kan skje. Alt kan forandre seg p kort tid. Kanskje jeg sovner med et smil rundt munnen. Hvem vet. Jeg prver i hvert fall gjre det beste ut av den situasjonen jeg eri.

For hver dag som gr, prver jeg leve s normalt som mulig. Jeg vil ikke bli sett p som "hun derre anorektikeren" eller "hun med spiseforstyrrelser". Jeg vil ikke bli sett p som syk, for det eneste jeg vil, er bli respektert for den jeg er. Er det s vanskelig da? Hvorfor m det vre s mye fokus p vre tynn, ha fin kropp, vre pen, vre populr, ha de fineste klrene? Slankepresset er ikke s enkelt st imot heller, og jeg beundrer alle de som klarer st imot, og samtidig klarer vre og st for den en er. Jeg hper jeg ogs klarer det en gang. Til slutt. Jeg hper jeg klarer bygge opp selvtilliten min, og at nr jeg frst har kommet meg p bena igjen, s vil jeg klare holde meg der, og ikke falle tilbake igjen. For det vil jeg virkelig ikke. Jeg vil virkelig ikke falle tilbake til noe som dette, for det er s vanskelig komme seg ut fra det. Kanskje det virker enkelt og ser lett ut, men da hadde kanskje ikke s mange hatt problemer med spiseforstyrrelser.

Hvis det hadde vrt enkelt komme seg ut fra spiseforstyrrelser, hadde jeg kanskje ikke vrt der jeg er n. Da hadde kanskje statistikken for de med spiseforstyrrelser sunket og blitt mindre, noe den ikke har blitt. I hvert fall ikke som jeg vet. Heldigvis s er det stadig flere som klarer komme seg p bena igjen og bli frisk, og det skal jeg ogs klare. Med tiden, s skal jeg klare bli frisk igjen jeg ogs. Jeg skal klare det. En dag. Til slutt.

Svar / sprsmlsrunden del 2

Hvordan ser man ut nr man ha spiseforstyrrelse? Hvordan man ser ut nr man har en spiseforstyrrelse, er veldig forskjellig. Det kommer veldig an p hvilken type spiseforstyrrelse man har, om det er tvangsspising, bulimi eller anoreksi. Det kommer ogs veldig an p hvordan mat man spiser og hvordan kostholdet er, om man trener mye osv. Noen kan vre normal tynn og samtidig ha anoreksi. Men jeg tror det er lettere skjule bulimi enn anoreksi.

Hva er vrst med ha spiseforstyrrelse? Det verste med ha en spiseforstyrrelse er vel at det meste gr utover veldig mye i livet. Det blir vanskelig konsentrere seg, man blir fortere sliten og trtt osv. Men slik som jeg tenker, s er angsten og de spiseforstyrrende tankene verst.

Hvor hy er du? Jeg har ikke mlt hyden p veldig veldig lenge, men jeg er noe med rundt 1.65 eller noe.

Hvor mye veide du fr du ble syk? og hvor mye n? Jeg har helst ikke lyst til g ut med hvor mye jeg veide fr eller hvor mye jeg veier n. Men en stor forskjell er det, og det skjedde veldig fort. Husk p at vekt er bare et tall ;-) det har jeg lrt meg, selv om det er litt vanskelig forst. Det er ikke vekten eller hyden som sier noe om deg som person. Det er det indre som teller.

liker du justin bieber?<3 Jeg har hrt noen sanger av han fr, og jeg har vel ikke noe imot han. Syns spesielt sangen 'Where are you now' er helt nydelig.

har du sett never say never?
Nei, det har jeg ikke :-)

nsker du oppn noe stort med bloggen? Nei, egentlig ikke. Jeg hper denne bloggen kanskje kan vre til hjelp til dem som selv sliter med spiseforstyrrelser eller noe liknende. For meg hjelper det i hvert fall lese andre blogger som blogger om samme tema. Jeg syns temaet som spiseforstyrrelser blir alt for lite snakket om, s derfor nsker jeg at andre skal vite at det finnes hp, og at det er mulig komme seg ut fra det. Alt er mulig.

Er det rart/unormalt ha spiseforstyrrelser? Det er ganske kjipt og rart ha spiseforstyrrelser. Det er dessverre veldig mange som opplever det, s det erflere enn man tror som har det. Det er ikke s veldig unormalt, nei. Jo tidligere man fr hjelp for det, jo bedre og lettere blir det komme seg ut fra det.

kan du trene? Jeg kan trene (forelpig), men jeg br ikke overdrive. De sier bare at det er bra hvis jeg kan trene og stabilisere vekten min med trening og sunt kosthold. Det er ett av de store mlene mine. begynne trene igjen. Jeg har dessverre ikke s mye energi og overskudd til trening, s det blir ikke s mye av det.

har du problemer med spise hver dag, eller er det snn av og til at du sliter med spise? Jeg gleder meg ikke noe spesielt til hvert mltid, men jeg prver delta og vre tilstede. Det er til mitt eget beste, men noen ganger klarer jeg bare ikke det presset. Jeg prver spise noe hver dag, men jeg har mine oppturer og nedturer, gode og drlige perioder. Hvis jeg har en god periode, s tr jeg kanskje ke kaloriinntaket og spise mer, mens nr jeg har en drlig periode, s er det veldig vanskelig. Da er det ekstra vanskelig kjempe imot de spiseforstyrrende tankene og mot angsten. Angsten for kaste opp og angsten for g opp i vekt etterp. Mlet mitt er jo at jeg skal klare spise 2000 kalorier som er det som er normalt for et menneske. Det har vrt litt lettere for meg spise suppe, saus og nutrilett nringsdrikk.

Hvordan fant du ut om anoreksien? Det tok en stund fr jeg fant ut av det, men det var en periode der jeg var mye syk og jeg flte meg mye drlig. Var en del vekke fra skolen, og etter hvert s hadde jeg ftt et feilt forhold til mat og kalorier. Jeg forstod jo selv veldig godt at det var noe som var unormalt og at det var noe som ikke stemte, og det var mye fram og tilbake. Jeg visste symptomene til spiseforstyrrelser siden jeg hadde hatt prosjekt om det p skolen fr, men jeg kunne ikke se at det stemte med meg. Etter hvert s gjorde det det, og etter en stund s fant vi ut hva det var.

Hva spiser du p en dag, snn ca.? Jeg bruker mye tid p skrive kostholdsliste, og jeg prver variere maten slik at jeg fr i meg det kroppen trenger. Vitaminer, mineraler, karbohydrater med riktig mengde, proteiner og kalsium som er veldig viktig. Det gr vel mest i nutrilett nringsdrikker tenker jeg, men det hender av og til at jeg klarer spise knekkebrd, skive, suppe, salat og slike ting.

Hva er mlene dine? Jeg har veldig mange ml for framtiden, og ett av mlene mine er jo bli frisk igjen. kunne ha et normalt forhold til mat, der jeg ikke bekymrer meg s mye for alt som har med vekt og kalorier gjre. Kunne ha det moro selv under mltider, og ikke grue meg. S det strste mlet mitt, er at jeg skal komme tilbake til meg selv igjen, og at jeg skal trene regelmessig, ha et sunt kosthold og en vekt som jeg selv trives med og som jeg liker. Vre fornyd med meg selv.

Hva syns du om det fokuset som er p kropp, utseende og vekt? Jeg syns det er veldig dumt at det skal vre s mye fokus p kropp, vekt og utseende. Jeg syns det heller skulle vrt mer fokus p det indre, for det er jo det som teller. Og jeg syns det er veldig trist se at s mange skal bli pvirket og preget av det. Jeg beundrer alle som klarer st imot slankepress og at de tr st fram og vre seg selv. St p! Fortsett med det.

Hper jeg klarte svare p det dere skulle lure p. Det kan vre det er noen sprsml jeg ikke har svart p, men da kan dere bare kontakte meg og sende flere sprsml p lifewitheatingdisorders@hotmail.com

Svar / sprsmlsrunden del 1

Jeg fikk mange sprsml i gr, og jeg skal prve s godt jeg kan svare bra p sprsmlene. M si jeg er utrolig takknemlig og glad for all den sttte jeg fr, og de gode ordene dere skriver, dere aner ikke hvor mye det betyr for meg og hvor utrolig mye det hjelper meg gjennom hverdagen. Tusen takk!

Hva var rsaken til at du fikk spiseforstyrrelser? Er det bare noe man fr eller gr det gradvis? Jeg tror rsaken til at jeg fikk spiseforstyrrelser var fordi jeg opplevde mye slankepress, og et stort press med det vre tynn. Jeg hadde jo egentlig aldri vrt noe spesielt tynn fr, s det ble veldig viktig for meg vre tynn. Mye kan pvirke og mye kan utvikle en spiseforstyrrelse. Det kan vre problemer i familien, mobbing, traumatiske ulykker og hendelser, og ulykker. Ofte kan det kanskje ta lang tid fr man merker at man har en spiseforstyrrelse, og det kan vre vanskelig innrmme det ogs. Det kan vre vanskelig innrmme at man har et feilt forhold til mat og et forvrengt syn p seg selv.

Visste du at du var syk med engang eller tok det tid for deg forst det? Etter det hadde gtt noen mneder, s forstod jeg at det var noe som var galt. Jeg forstod at jeg ikke var frisk nr jeg hadde ofte vondt i magen, var kvalm, hadde ikke matlyst, og jeg la veldig godt merke til hvordan kroppen hadde forandret seg. Uansett om jeg hadde gtt ned noen kg, s var jeg ikke fornyd. Det var veldig vanskelig for meg forst at jeg hadde spiseforstyrrelser, og jeg nektet at jeg hadde det i lang tid. Det er veldig vanskelig innrmme slike ting som dette, men jeg tror de fleste med spiseforstyrrelser forstr etter hvert.

Kjenner du noen andre med spiseforstyrrelser? Ja, det gjr jeg. Jeg kjenner fire fantastiske jenter som har klart komme seg gjennom spiseforstyrrelsen, og det er mennesker jeg virkelig beundrer. De er en ekstra god sttte, spesielt n. Jeg vet de forstr meg nr jeg snakker med dem, fordi de har vrt gjennom det selv og vet hvordan det er. Det er veldig godt a noen som forstr. De er ogs eksempler p at det er fullt mulig komme seg p bena igjen og vinne over spiseforstyrrelsen.

Hvem er det som hjelper deg gjennom denne situasjonen? Jeg snakker med psykolog, gr til kontroller hos lege og jeg snakker med en sykepleier om hva som er riktig kosthold og hvordan jeg skal klare holde en sunn og stabil vekt. Jeg skriver ogs kostholdslister og prver flge det opp. Det varierer ogs litt fra hvordan periode jeg er i. Fler jeg at jeg har behov for snakke om det med flere, s snakker jeg av og til med helsesster.

Nr fikk du vite at du hadde anoreksi? Jeg fikk vite at jeg hadde anoreksi for over et halvt r siden. Det var mye fram og tilbake, og de visste ikke helt om de skulle sette en diagnose eller ikke. Jeg hadde bde bulimiske og anorektiske symptomer, s det var lenge vanskelig vite hvor jeg 'passet best', for si det med andre ord.


ssen s du ut nr du ikke hadde anoreksi?(kan du et vise bilde :) Jeg har dessverre ikke noe gamle bilder av meg p denne pcen, men kan kanskje legge ut senere fra den andre pcen :-)

Hvor lenge har du hatt denne sykdommen? Jeg har hatt det i litt over ett r. Det var da det hele begynte. Jeg opplevde en del etter hvert som gjorde at jeg utviklet spiseforstyrrelsen. Jeg forstod ikke helt alvoret og tenkte aldri tanken p at det kunne fre til en spiseforstyrrelse. Jeg tenkte aldri den tanken.


Hva har vrt din strste utfordring med anoreksien din? (hittil) Det har vrt veldig mange store utfordringer med anoreksien hittil, men om jeg skulle velge ut n, s m det ha vrt kjempe mot angsten og de spiseforstyrrende tankene. Det er noe jeg prver kjempe imot og vinne over fremdeles, og den angsten handler mest om angst for kaste opp og angst for g opp i vekt. De spiseforstyrrende tankene er vanskelig snu, men det har skjedd at jeg har klart det.

Hva er strste utfordringen din? Den strste utfordringen er nok det som jeg har svart p i sprsmlet over, men det er noen mange flere utfordringer. For meg, s er det en stor utfordring spise sammen med andre. Jeg liker det virkelig ikke, men det er bare noe jeg m gjre. Jeg m gjre det som jeg syns er ubehagelig for komme meg p bena igjen og for bli frisk igjen. Hvis jeg bare velger det ubehagelige bort, s blir det i hvert fall ikke bedre. Noe som ogs er en stor utfordring for meg, er bestemme meg for spise. Det er veldig vanskelig, men det er ikke umulig. Noen ganger gr det bedre enn andre ganger. Hverdagen kan ogs vre en utfordring i seg selv, spesielt de drlige dagene jeg kommer over.

Fr du mye sttte av venner osv? Vennene mine er helt fantastisk. De stiller opp for meg og jeg fr veldig god sttte fra de aller fleste. Jeg kan forst at det er vanskelig for dem ogs, og ikke minst er det sikkert veldig vanskelig forst spiseforstyrrelsen. Jeg syns det er ogs er veldig vanskelig forst enkelte ting om anoreksien, men jeg er veldig glad for at jeg har de vennene jeg har. De er sterke som holder ut, og jeg beundrer dem alle. Bare tanken p at jeg vet jeg har de vennene jeg har, gjr meg glad. Det er veldig mange andre rundt som stiller opp, og det betyr veldig mye for meg. Det gir meg mye motivasjon og styrke nr jeg vet at jeg har noen som bryr seg.



Hvor mange kommenterer du til hver dag ? Jeg leser en del blogger, og da kommenterer jeg som oftest nr jeg frst er innom leser. Jeg kommenterer ogs tilbake til de som kommenterer p bloggen her :-)

hvor gammel var du da du fikk anoreksi ? Jeg var 16 r da jeg fikk anoreksi.

Ossen er det og leve med spiseforstyrrelse? leve med spiseforstyrrelser er bde tft og vanskelig. Jeg mter bde oppturer og nedturer, gode og drlige dager inni mellom. Noen ganger har jeg gode perioder ogs, der jeg kanskje tr ke kaloriinntaket og der jeg tr spise mer. Nr jeg har mine drlige perioder, s blir jeg fort veldig trtt, er mye kvalm, hodepine og har vondt i hele kroppen. Selv om det er mest negativt ha en spiseforstyrrelse, s ser jeg noe positivt med det ogs. Men ikke missforst, det er ikke noe jeg nsker ha. Ingen nsker ha en spiseforstyrrelse, s det er ingen sykdom jeg unner noen som helst person. Det er veldig vanskelig komme seg ut fra det, men det er ikke umulig. Hverdagen byr p veldig mange utfordringer og hindringer, men med den indre styrken jeg har, s klarer jeg kjempe imot, og jeg klarer komme meg gjennom dagene.

dleger det mye av livet? Spiseforstyrrelsen delegger mye av livet, ja. Anoreksien har tatt en stor del av livet mitt, og ting er ikke som det var fr. Det har forandret seg p veldig kort tid, og det er fremdeles litt vanskelig for meg godta det slik som det er. Vanskelig godta den situasjonen jeg er i. Man vet aldri hva framtiden eller hva dagene vil bringe med seg, og jeg var veldig sikker p at jeg aldri skulle f oppleve noe liknende som dette. I hvert fall ikke noe som spiseforstyrrelser. S, det har helt klart delagt mye i livet mitt. Jeg var helt klart mer sosial fr, jeg klarte trene mer, jeg hadde mer overskudd og mye mer energi enn det jeg har n, jeg hadde bra utholdenhet, jeg hadde mange perioder fr der jeg var veldig glad over livet og hadde noen helt fantastiske perioder i livet der jeg levde av lykkerus. Kanskje jeg ikke hadde s sunt kosthold og jeg tok ikke det helt p alvor, s det er jo positivt n at jeg har lrt mye om hva som er riktig og sunt spise for holde en stabil og sunn vekt. Kunnskapen er bra, men n er det bare det at jeg m gjre det. Jeg m bare bestemme meg for begynne spise igjen. Det er vanskelig, men jeg skal klare det. Jeg hadde helt klart mye mer energi og krefter fr. Jeg kunne dra p shopping i flere timer uten g lei eller bli sliten, jeg klarte det bra p skolen, jeg klarte konsentrere meg, jeg klarte vre med p forskjellige ting, jeg klarte reise, men n er det ikke slik lenger. N blir jeg ganske fort sliten, men det hender jo ofte at jeg har masse energi en liten stund, ogs synker den fort ned igjen. Da har jeg null energi og krefter. Jeg er ikke s veldig sosial lenger, og det er noe jeg savner veldig mye. ha overskudd til trening er ogsnoe jeg savner veldig mye.

Vet du hva som utlste selve spiseforstyrrelsen? Jeg tror det var det store slankepresset som var med p utlse selve spiseforstyrrelsen, og jeg ble veldig opptatt av kropp, vekt og utseende. Sakte men sikkert s ble det bare verre, jeg hoppet over mltider, var veldig fokusert p trening, var veldig opptatt av kalorier i maten osv. Det fokuset som er p kropp, vekt og utseende i samfunnet vrt var jeg veldig preget av ogs.

Har du noen forslag til oss som har venner som begynner utvikle spiseforstyrrelser? Hva kan man gjre for hjelpe?

Noe jeg tenker er veldig viktig, er vre tilstede. At du er der for vedkommende, og at du sttter og stiller opp. Gjr noe moro sammen, og hvis du ser at hun kanskje har en drlig dag, prv finn p noe som gjr humret litt bedre. Det trenger ikke vre s mye, og kanskje det bare er en liten samtale som skal til. Det er egentlig ikke s veldig mye man kan gjre for dem som har problemet eller dem som holder p utvikle en spiseforstyrrelse, men det er veldig veldig viktig at man passer p at personen det gjelder fr god hjelp. Jo tidligere man fr hjelp nr det gjelder en spiseforstyrrelse, jo bedre og lettere blir det stoppe utviklingen og komme seg ut fra det. Ofte kan kunnskap p konsekvensene vre en motivasjon til stoppe opp. Ingen kan bli frisk for en person med spiseforstyrrelser, uansett om det er bulimi, tvangsspising eller anoreksi, men det er veldig viktig vre en tillitsfull person som er villig til stille opp og lytte, uansett. Kanskje man kan gi som venn noen kostholdstips? hvordan spise sunt uten g opp i vekt? Men hvis man syns det blir veldig vanskelig, s er det lurt snakke med en helsesster eller voksen. Mange syns det kan vre bde frustrerende og trist nr man kjenner noen som har eller som er i ferd med utvikle spiseforstyrrelser, og det kan jeg godt forst. Bare ikke gi opp med prve :-) Aldri gi opp! Fortsett kjempe.

Hva gjr du p fritiden? Nr jeg fler meg bra og nr jeg har litt mer energi, pleier jeg vre sammen med vennene mine. Nr jeg ikke fler meg noe spesielt bra og nr jeg ikke har s mye energi, s prver jeg samle opp alle krefter til neste dag, i hp om at den skal bli litt bedre. Det blir en del soving, og jeg bruker mye tid p kostholdslisten.

Sprsmlsrunde

De spiseforstyrrende tankene var tilstede nr jeg endelig hadde klart samle opp all mot, og jeg hadde bestemt meg for at jeg endelig skulle skrive opp noe nytt p kostholdslista, og at jeg skulle klare ke kaloriinntaket. Jeg klarte det, men den drlige samvittigheten og angsten sitter godt i kroppen n. De vil ikke slippe taket. Jeg hater virkelig den flelsen av fle skam og fle den drlige samvittigheten, og de spiseforstyrrende tankene er ikke s fornyd med at jeg prvde spise litt mer. Gleden og den lykken jeg kjente strmme gjennom hele kroppen nr jeg klarte det, varte ikke s veldig lenge som jeg hadde hpt p. Jeg hadde hpt p inderlig at ikke den flelsen av skam og drlig samvittighet ikke kom og hindret meg og delagte resten av dagen. Nr jeg bare tenker p det, s gruer jeg meg til tiden framover n. Jeg vet ikke hva dagene bringer med seg, men jeg m bare holde motet og motivasjonen oppe.

Det er det eneste og det beste jeg kan gjre. holde motet og motivasjonen oppe. Spiseforstyrrelser i seg selv er veldig vanskelig forst, og det er mye jeg ogs selv lurer p og prver finne ut av. Selv om det blir en tff kamp, s skal jeg klare det. Jeg skal klare fighte og kjempe meg gjennom det, uansett hvor vanskelig det blir. Jeg m bare samle alle krefter og alle den styrken jeg har, og ikke minst prve trre ta flere sjanser. For, uten at jeg tr ta mer sjanser og utfordringer, kommer jeg ikke langt. Jeg m trre gjre enkelte ting, selv om det er veldig ubehagelig og vanskelig. Jeg m bare prve delta ved mltider, vre sosial, prve gjre det beste ut av den situasjonen jeg er i, og jeg m prve ke kaloriinnholdet og bli litt mer sikker. De spiseforstyrrende tankene skal ikke f lov til stoppe meg mer. Anoreksien skal ikke f lov til delegge mer. Det har jeg bestemt meg for.

Jeg tenkte kanskje ha en sprsmlsrunde. Det er mange som tenker at det kanskje blir mange sprsml som blir vanskelig svare p eller om jeg syns det er ubehagelig med slike sprsml om spiseforstyrrelsen, men det er jeg ikke lenger. Jeg syns ikke det var noe moro f s mange sprsml om det fr, i begynnelsen, men n er jeg blitt s vant til det, s det er ingen problem lenger. S, hvis det er noe dere skulle lure p, s er det bare til sprre. Ikke nl med det engang. Jeg skal prve svare s godt som jeg kan p det dere skulle lure p, om det s er andre ting eller om det er om spiseforstyrrelsen. Jeg syns det hjelper vre pen om det, s det er derfor jeg skriver. Det hjelper skrive ned tankene og flelsene, og da blir der litt lettere ogs, nr alle tanker surrer rundt i hodet. Skriv inn sprsml under kommentarfeltet om det er noe dere lurer p.

Svarene fr dere nok kanskje i morgen eller om to dager. Sprs litt p hvor mange sprsml det er.


/ weheartit.com

En herlig flelse.

Hei dere.

Slenger med et lite innlegg fr jeg skal legge meg, jeg m jo ikke glemme takke alle dere som kommenterer og skriver s mange fine ord som bde fr meg til smile og fle en stor glede innerst inne. Tusen hjertelig takk.Det gir meg veldig mye motivasjon. At noen faktisk har tro p meg, hjelper veldig. Det gir meg s utrolig mye energi og krefter som fr meg til se framover og tenke positivt. Jeg fler det hjelper meg veldig bra gjennom dagene jeg gr gjennom, og for hver god dag jeg fr oppleve, er det en veldig god opplevelse for meg. Kvalmen er tilbake etter en kort tids pause, men jeg har bestemt meg for kjempe enda sterkere imot de spiseforstyrrende tankene i morgen. Jeg skal prve enda hardere st imot, selv nr de spiseforstyrrende tankene prver hindre meg nr jeg prver spise og nr jeg prver ke kaloriinnholdet. Det er virkelig ikke enkelt, men jeg skal prve.

Selv om jeg har en lang vei g, s kan jeg klare det. Jeg skal klare det. Jeg m bare trre mer ta sjanser, for det er p den mten jeg kan komme langt. Jeg m lre meg stoppe disse tankene som sier "den og den maten blir du feit av. ikke spis det og det!". Jeg m bestemme meg for at anoreksien ikke skal f lov til delegge mer. Den har delagt nok, og jeg m bare prve vre sterk. Vre en fighter, og vise sykdommen at jeg faktisk kan vinne. Jeg m bare vise spiseforstyrrelsen at jeg skal vinne, og at jeg skal klare komme meg opp p bena igjen, og holde meg der oppe. Ikke falle tilbake igjen, til der jeg er n. Det kommer til bli tft, men det er ikke umulig. Det er jo p en mte en stor motivasjon for meg vite at det er veldig mange som har klart bli frisk igjen, og jeg skal vre n av dem. Jeg skal vre en av dem som har klart det, og jeg skal vinne til slutt denne kampen.

Jeg ser en seier foran meg. Jeg ser mlstreken. Jeg m bare komme meg over alle hindringene og all den motstanden. Jeg vet ikke hvordan det blir, og jeg vet ikke hva morgendagen vil bringe med seg. Jeg vet ikke hva som vil vente meg de neste dagene, men det er det ingen som vet. I morgen har jeg en plan og et ml foran meg som jeg virkelig nsker klare, og det blir spennende se om jeg klarer f litt nye ting p kostholdslista. Jeg er spent p se om jeg har klart skrive opp noe nytt, som kanskje ikke har vrt der p lenge. Jeg er veldig spent p om jeg klarer n mlet mitt, og jeg hper jeg klarer kjempe imot de spiseforstyrrende tankene, som jeg ser p som en av mine strste hindringer og motstand. De er vanskelig kjempe imot og vinne over, men det har skjedd. Jeg har klart det fr. Jeg har klart det tidligere. Igjen, s vil jeg bare takke alle dere som kommenterer og skriver.

Hvert ord setter jeg veldig stor pris p. Hvert eneste ord. Det er som en indre motivasjon og styrke for meg, s det setter jeg veldig stor pris p. Tusen takk.

N skal jeg f noen timers svn, og det fles alltid godt sovne med et smil rundt munnen.


/ weheartit.com

Hope

Jeg m begynne ett sted. Jeg m bare bestemme meg for trre ta flere sjanser, og jeg m bare bestemme meg for ke kaloriinnholdet hver dag - uansett hvor ubehagelig og vanskelig det blir. Uansett hvor vanskelig det er s st imot og kjempe mot spiseforstyrrelsestankene. Uansett hvor vanskelig det blir, s m jeg bare gjre det. Jeg kunne virkelig nske det var andre mter bli frisk igjen p, at det var en annen vei, men det er det ikke. Ikke nr det gjelder dette som spiseforstyrrelser. Jeg vet det er mange feile veier jeg kan g, men det vil jeg jo ikke. Det er ikke der jeg vil. Jeg vil bli frisk. Leve livet. Leve livet uten bekymre meg s mye. Bekymre meg s mye for alt og ingenting. Det tapper meg s mye for energi og krefter, og det gjr noe med meg som person. Hele meg. Det har forandret meg, og anoreksien har tatt en veldig stor del av livet mitt. P veldig kort tid, har den forandret livet mitt totalt. P veldig kort tid.

Det hele begynte med at jeg bare ville g litt nedi vekt, men endte opp med at jeg aldri ble fornyd. Der er det mange som missforstr, for om noen tror at det handler om varig lykke, s er det ikke slik det fungerer. Ofte, slik som jeg vet, s er det slik at en med spiseforstyrrelser aldri blir fornyd med vekten, inntil en innser at det bare er helt tull det en driver og holder p med. For man vil nok gi slipp til slutt, ettersom det blir mer og mer negativt med ha en spiseforstyrrelse. For bli frisk igjen, handler det mye om lre seg nye tankemter. Lre seg hvordan man kan takle de spsieforstyrrende tankene, hvordan man kan takle den angsten for kaste opp og g opp i vekt. For den angsten er stor. Veldig stor. Av og til fles det som om det er den strste frykten jeg noensinne har opplevd ha. Det er ingen god flelse ha den angsten, men slik som ved alle angsttyper, s kommer man ut.

Man kommer ut av det til slutt. Man m bare kjempe og vre sterk. Det var en jente som spurte meg en gang ; "Du? hvordan er man egentlig sterk nr man ikke fler noen styrke? hvordan klarer man vre sterk og kjempe nr man fler seg svak?" Bruk din indre styrke. Det er det eneste og beste tipset jeg har komme med fra min side. Alle har en indre styrke, innerst inne. Ofte er den ganske vanskelig kjenne p, men det er den styrken du m bruke nr du fler du ikke har noe annen styrke og motivasjon kjempe med. Det er den indre styrken som fr deg opp p bena om morningen, selv i en vanskelig og tung periode. Det er den indre styrken som fr deg til g framover, og det er den indre styrken som gir et lite dytti ryggen selv i en vanskelig og tung oppoverbakke. Ofte fler man kanskje at man str stille i livet. Man kommer seg ikke noe videre. Det er da den indre styrken er viktigst.

Den styrken som ligger innerst inne, i hver enkelt person. Man m bare trop det, og aldri gi opp. For, den som gir opp, fr ikke muligheten til se at det kommer en bedre tid. For det gjr det. For meg, for andre, for alle. Til slutt, vil det g bra. Det er jeg nesten overbevisst om. Tenk p hva som fr deg til kjempe i en vanskelig situasjon i livet. Tenk p den indre styrken og den indre drivkraften. Det er ikke umulig komme seg p bena igjen, men man m bare tro p det, og gjre det beste utav det. Gjre det beste utav den situasjonen man er i. Slik vil man komme langt her i livet, og det handler hele tiden om valg. Livet handler om valg, og hvordan du selv vil leve. Jeg har fremdeles tro p at jeg skal klare bli frisk igjen, men om det vil ta lang tid, spiller ikke noe stor rolle. Det viktigste er at jeg klarer bli frisk igjen, og at jeg fr tilbake den kontrollen jeg helst vil ha.

Det viktigste er at jeg fr tilbake kontrollen, og at jeg klarer st p egne ben. Jeg hper det kommer til g bra med kjempe, spesielt i de vanskelige nedturene og gjenom den motstanden jeg kommer til mte p. Jeg er sterk. Jeg kan klare det. Jeg m klare det. Til slutt. en dag.


/ weheartit.com

Grunn til smile.

Dagen i dag har faktisk vrt bra. Har ikke vrt s veldig kvalm og drlig i dag, noe jeg ser p som veldig positivt. Det tar jo veldig lett p humret nr kroppen ikke er helt kompis og slik man selv nsker formen skal vre. S hver eneste dag jeg mter p som er bra, betyr veldig mye for meg. Jeg er takknemlig for hver bra dag jeg fr. Jeg kan ha mange dager p rad der jeg fler jeg er toppmotivert, humret er oppe, og jeg er bare klar for kjempe og gjre en god innsats. Mens jeg kan ogs ha mange dager i en periode der jeg ikke kan gjre s mye fr jeg blir sliten, har null energi og krefter, og der jeg sloss mot angsten og de spiseforstyrrende tankene som er s sterke og vanskelig sloss imot. Jeg har sm perioder der jeg klarer vre litt sosial, perioder der jeg tr ta flere sjanser, og perioder der jeg fler meg sterk. Men, plutuselig s er jeg tilbake. Tilbake til nedturene og de vanskelige dagene igjen.

Jeg gir meg ikke. Jeg gir aldri opp. Selv om det kanskje vil ta lang tid fr det vil g greit med forholdet mitt til mat og kalorier, s er jeg villig til kjempe. Jeg m jo bare det. Jeg gleder meg ikke noe spesielt til tiden framover n, og jeg ser ikke spesielt fram til de utfordringene jeg m selv finne lsningen p, og den motstanden og hindringen som jeg m komme meg over. Den motstanden og hindringen som jeg m kjempe imot. Jeg m bruke den styrken jeg har. Det er den jeg m bruke, for vinne. For bli frisk fra spiseforstyrrelsen, og for at jeg skal klare komme meg p bena igjen. For bli frisk fra anoreksi. Hadde ikke trodd det skulle vre s vanskelig, og nr man er kommet i en vane og i en vond sirkel, s er det ikke s lett komme seg ut fra det. Definitivt ikke. Det er helt klart lettere sagt enn gjort, og uansett hvor mange kommentarer jeg fr ang. mat, s hjelper det ikke.

For meg og andre som sliter med anoreksi og spiseforstyrrelser, s er det ikke bare til begynne spise igjen. Det er ikke bare til begynne ke kaloriinnholdet nr man har s angst for g opp i vekt og bli feit. Det er s mye mer. Det handler om s utrolig mye mer. Det handler s mye om bryte den angsten og de spiseforstyrrende tankene, og noen ganger fles det faktisk helt hplst og umulig. Men det er faktisk ikke umulig, nr s utrolig mange har klart komme seg gjennom det, og klart bryte den og kjempet imot. Jeg har snakket med s mange sterke personer, hrt s utrolig mange rrende og sterke historier. Det handler om s mye mot og vilje. Vilje til st p og aldri gi opp, uansett hva motstand og problem vi skulle mte p. Det handler om vre sterk. Ikke miste seg selv. Vre den man er, hundre prosent. Jeg misunner virkelig dem som klarer smile til seg selv i speilet.

Jeg misunner virkelig dem som klarer smile til seg selv i speilet, og vre fornyd slik som en er. Jeg kunne nske jeg gjorde det. Jeg kunne virkelig nske at jeg var fornyd med meg selv, og at jeg ikke var s opptatt av kropp, vekt, utseende, mat og kalorier. Jeg kunne nske jeg var stolt over meg selv, og fornyd med utseende. Jeg kunne virkelig nske at jeg ikke flte s mye selvhat og skam nr jeg s meg selv i speilet. Jeg kunne virkelig nske det.

Husk; ta vare p hver glede du mter p. Ta vare p alle smil, klemmer og positive kommentarer du fr. Det kan vre den strste gleden og motivasjonen neste dag, som kanskje er tung og vanskelig komme seg gjenom. Aldri gi opp, uansett hva problem det mtte vre. Tenk p at akuratt du er sterk nok til klare motstand, og ikke bruk s mye energi p bekymre deg. Morgendagen bekymrer for seg selv. Finn din indre styrke, og bruk den nr du virkelig trenger den. Gi deg selv flere sjanser, og vr en kjemper. Vr en fighter.


/ weheartit.com


trre ta sjanser..

En ny dag, mednye muligheter. Muligheter til hva, egentlig? Muligheter til snu mot den rette veien, muligheter til ke kaloriinntaket. Muligheter til gjre en endring. En forandring. Hver morning, lurer jeg alltid p hvordan dagen vil bli. Jeg vet aldri. Jeg vet aldri hva den kommer til innebre, eller om hva som kommer til skje. Om dagen vil vre fyllt av glede, smil, positiv innstilling og mestring av ml, eller om dagen vil vre fyllt med trer, skam, drlig samvittighet, kvalme, angst og spiseforstyrrende tanker. Jeg vet aldri. Det kommer plutselig uventet, og en god start p dagen kan ende som er skikkelig drlig dag. Egentlig s skal det veldig lite til, skremmende nok. Heldigvis, s er det mye som holder motet og motivasjonen min oppe. Smil, klemmer, ros, positive kommentarer og flelsen av mestring. Det betyr s mye for meg. Det betyr s utrolig mye. Nr jeg opplever det, kjenner jeg at jeg lever i lykkerus.

Det er rart, men samtidig vondt tenke p hvor fort livet kan snu. Jeg ser ikke den samme jenta som jeg var fr, for det er s utrolig mye som er forandret. Jeg brydde meg ikke s mye fr. Jeg brydde meg ikke s mye om kropp, vekt og utseende. Det var ikke s viktig, liksom. Selvflgelig s er jeg glad for noen endringer, det har jo gjort livet mitt bedre, for si det med andre ord. Men det er ikke alt, det er bare enkelte ting. Jeg klarer bare ikke se den samme personen som de rundt meg seg. Jeg kan ikke se den tynne jenta de beskriver. Jeg tenker "det kan umulig vre meg de snakker om? jeg passer ikke inn slik som de beskriver meg? dette er bare feil?". Det sier jo mye i seg selv, og det har en sammenheng med sykdomsbilde. Det har en sammenheng med anoreksien. Det er et av veldig mange tegn til det, s innerst inne, vet jeg hvorfor jeg tenker p den mten jeg tenker. Jeg vet hvorfor.

ha en spiseforstyrrelse kan beskrives p s mange forskjellige mter. Spiseforstyrrelser oppleves s forskjellig, men mest av alt, s er det veldig mye til felles og veldig mye av det samme. Jeg leste et brosjyrehefte for noen dager siden, "Livet med anoreksi - Erfaringer fra mennesker med diagnosen". Jeg kjente meg veldig igjen i det som ble fortalt fra andre som hadde diagnosen, og som hadde erfaring. Det gjorde vondt lese ogs. Vondt lese hva de mtte g gjennom. Men samtidig s slo det meg en tanke "fysren, hvor sterke de er! S utrolig bevisste og sterke mennesker som jeg vet kommer til klare bli frisk igjen med det motet og den innsatsviljen de har". Det er jo tross alt motstand som gjr en sterkere, og jeg tror jeg vil kunne veldig mye nyttig om hva som er rett spise og ikke, og det ser jeg bare p som positivt. Bra egenskap ha med seg videre i livet. Absolutt.

Med den indre styrken og det motet jeg har, s skal jeg klare det. Jeg m klare det. Jeg som har s utrolig mange ml og drmmer for livet. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelser f lov til delegge alt for meg. Der gr grensen. Anoreksien har delagt nok, og den skal ikke f lov til delegge mer. N m jeg bare bestemme meg for ta nye sjanser, og bare gjre det. Hvem som helst kan fortelle meg at jeg m spise mer, men hva hjelper det egentlig? Ingenting. Det hjelper ikke uansett hvem som forteller det til meg. Det er opptil meg, og det er jeg som m ta det viktige valget. Et stort og vanskelig skritt g, men det er ikke umulig. Ting er aldri umulig om man virkelig har bestemt seg for gjre det. Jeg vet jeg kommer til mte p mye motstand og hindring i den tiden som kommer n, men jeg kommer jo ikke meg gjennom sykdommen uten.

Jeg kommer meg ikke gjennom uten ha grtt en tre, kjent p den kvalmen, kjempet hardt mot de spiseforstyrrende tankene, kjempet og vrt sterk mot angsten, tankene, og det som mtte vre vanskelig. Det er ingen snarvei jeg kan g. Jeg m snu mot den rette veien, og fortsette kjempe meg oppover mot toppen. Der jeg helst vil vre. Jeg skal prve stenge alle bekymringer og de spiseforstyrrende tankene ute, og selv om jeg vet det kommer til bli en veldig stor utfordring, s skal jeg prve. Jeg gir meg ikke. Spiseforstyrrelsen skal ikke f lov til vinne. Spiseforstyrrelsen skal ikke f lov til vinne over meg.


/ weheartit.com


Sterk/svak

Hverdagen med spiseforstyrrelser. Ofte er det en utfordring i seg selv. Jeg tenker ofte p hvilke motstand jeg vil mte p i tiden framover og i de dagene jeg n kjemper meg gjennom. Jeg skal vre den jenta som til slutt har et smil fra re til re, og er stolt over ha vunnet denne kampen. For det skal jeg. Selv om det av og til er vanskelig motivere seg selv for det, s skal ikke denne sykdommen f lov til delegge mer. Mer enn den har gjort. Dette er jo minner jeg aldri vil glemme, men jeg tror jeg vil komme sterk ut fra det. Jeg tror jeg kanskje vil vre glad for at jeg fikk oppleve spiseforstyrrelser, p en eller annen mte. Ja, jeg vet det hres veldig rart ut, jeg syns det hres helt sprtt ut selv. Nr jeg sier dette, tenker jeg mest p erfaringene og kunnskapen. Kanskje jeg kan hjelpe andre ut fra samme problem, for jeg vet det er mange som sliter seg gjennom det, noe jeg syns er veldig trist.

Spiseforstyrrelser er vanskelig komme seg ut fra, men det er ikke umulig. Ingenting er umulig. Selvflgelig s er det vanskelig for meg godta det slik som det er n, men jeg er sterk. Jeg er en fighter. Det jeg trenger for komme meg p bena igjen, er ganske mye, og jeg vet det kommer til kreve en del. Jeg trenger all den styrken jeg kan f, motivasjo, krefter, tro p egne krefter, mot og innsatsvilje. Jeg hper at nr jeg har kommet meg p bena igjen, at jeg klarer forst at jeg er god nok slik som jeg er, og at ikke utseende betyr s mye. At det ikke er utseende som er viktigst av alt. At ikke kropp, strrelse og vekt er det viktigste i livet for bli akseptert og godtatt. Jeg hper ikke stygge kommentarer vil knekke meg og gjre meg til en svak person. Det hper jeg virkelig ikke. Men jeg er bevisst, og ingenting skal f lov til knekke meg. Ingen skal f lov. Ingenting.


/ weheartit.com

Keep fighting.

Keep fighting, even if it's hard and tough.

Med den styrken jeg har, innerst inne, m jeg fighte og kjempe meg gjennom. Jeg m kjempe meg imot all motstand og hindring som jeg kommer til mte p i tiden framover, og selv om jeg har en lang vei g, s kan jeg se toppen. Jeg vet hvor jeg vil, og jeg vet hvor jeg skal. Hadde ikke det vrt for all den gode sttten jeg fr fra bde familie og venner, s hadde jeg ikke hatt den styrken og motivasjonen jeg har. Den er der, men ikke alltid s like synlig hver gang. Den er der, innerst inne. Jeg vet n hva som skal til for at jeg skal bli frisk igjen og for at jeg skal komme meg opp p bena, jeg m bare bestemme meg for det, og gjre det. Det er det jeg m. Jeg m gi slipp, kjempe og vre sterk slik at jeg kan vinne. Slik at jeg kan vinne over noe stort, og fle lykkerus og stor seier. Jeg hadde faktisk aldri trodd at det skulle vre s vanskelig gi slipp, men det er det.

Jeg m bare prve f med tankene mine og det andre over p min side, snu de til noe positivt, og innse at jeg faktisk kan leve enda bedre som frisk. Jeg m bare tro p det. Tro p at jeg kommer til bli likt slik som den jenta jeg er, og bare tro p at jeg kommer til bli likt, uansett hva vekten viser. Jeg tror nok kanskje ikke at alle vil hate meg om jeg veier 2 kg for mye, men likevel, s er det vanskelig for meg tro p det. Likevel, og uansett hvor mange ganger jeg hrer at det er ingenting som skjer om vekten ker, s er det vanskelig for meg tro p det. Jeg er s redd for at nr jeg blir frisk igjen, s skal jeg f tilbakefall senere. Det er jeg veldig redd for skal skje. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare holde en balanse nr jeg str med begge bena i bakken, og jeg er redd for falle tilbake. Jeg hper bare at jeg klarer st imot slankepress, og at tilbakefall ikke skjer. Det hper jeg virkelig.

Nr jeg har klart ke kaloriinntaket, fler jeg veldig mye skam og drlig samvittighet. Kanskje gleden er tilstede i en kort stund, men det varer aldri lenge. Hele tiden dukker de spiseforstyrrende tankene opp, og det gjr meg bde frustrert og irritert. "Ikke spis det og det. Det blir du bare feit av". Tankene hindrer meg i gjre veldig mye, og det hindrer meg ofte i ta sjanser. Nye sjanser. Det jeg aldri har turt gjre fr. Det gjr meg s usikker. S utrygg. Tanker og sprsml som "Hvor er det jeg gr n? Den rette eller gale veien? Hvor og hvilke vei er rett? Den som er rett for meg? Den veien som frer meg p riktig spor igjen, hvor er den? Hvordan kommer dette til g? Hva med drmmene og mlene mine? Kommer jeg til klare dette?". Sprsml og slike tanker surrer rundt i hodet mitt. Ubesvarte sprsml. Sprsml jeg ikke finner noe svar p n, fr kanskje i ettertid, nr jeg har klart bli frisk igjen.

Veien er lang, men ikke umulig.

Keep breathing. Keep running. Keep fighting. Keep going. Keep climbing. Keep living.


Indre styrke.

Veien tilbake til livet og meg selv er lang, men ikke umulig. Jeg har snakket med fantastiske mennesker som har kjempet seg oppover mot toppen, der jeg nsker vre. Det krever s mye. Det krever s uendelig mye styrke, mot, krefter, innsatsvilje og pgangsmot. Ikke minst motivasjon. Motivasjonen mister jeg veldig fort, men den er der. Innerst inne. Motivasjonen m nesten komme innenfra, for at jeg skal klare fighte meg oppover til topps. Jeg gruer meg til de utfordringene og den motstanden jeg kommer til mte p, og jeg vet det kommer til bli kvalme, trer, smerte og de spiseforstyrrende tankene vil nok vre en veldig stor plage. Det som er kjipt, er at hvis jeg plutselig fler det gr bra og at jeg er p bedringsvei, blir disse tankene en veldig stor motstand. Da er det en utfordring holde p det positive, og kjempe imot. Den utfordringen er vanskelig, og det krever ekstra styrke. Ekstra viljestyrke og mot.

Jeg fr ofte sprsml om "Hvor fr du den energien din fra? Hvordan klarer du smile og le, du som har spiseforstyrrelser?". Jeg vet ikke. Den energien fr jeg fra alt det positive jeg opplever i lpet av dagen, slik som smil, latter, klemmer, ros, positive kommentarer, seier og glede. Det er det som fr meg til kjempe. Det er det som fr meg til vre sterk. En fighter. Selv om jeg smiler, er det ikke alltid jeg fler det er virkelig. Selv om jeg smiler, ler og viser glede, s er det kanskje ikke det som fles rett. Men nr jeg fler mestring og seier, da fles det godt virkelig kunne smile. Da lever jeg i lykkerus. Jeg prver ikke la meg presse av de rundt meg, og jeg m g i mitt eget tempo. Jeg m bare ta ett skritt om gangen, sette meg sm ml, og prve klatre oppover, mot toppen. Der jeg vil vre. Der jeg virkelig fler jeg kan leve livet, uten bekymring og et forvrengt syn pmeg selv.

Uten de spiseforstyrrende tankene, angst for at andre skal se p meg som feit. En god dag for meg, er en dag der jeg er fri fra kvalmen, hodepine, de spiseforstyrrende tankene, angsten, og den drlige formen. Jeg skal fokusere framover n, i hvertfall prve. Prve mitt aller beste. Jeg vil vre den jenta som kan smile, og virkelig mene det. Jeg vil vre den jenta som ler, ikke bare fordi jeg fler jeg m. Det kommer til g bra. Det m g bra. Om det vil vre vanskelig for meg komme meg p bena igjen, s m jeg bare ta sjanser? Uten at jeg tr ta de sjansene og utfordringene jeg vil mte p, s kommer jeg meg ikke videre. Da str jeg i ro. Helt stille, der jeg str akuratt n. Kunsten bryte de spiseforstyrrende tankene holder jeg p ve meg p, men det er mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Det jeg hadde forestillt meg, var ikke slik i virkeligheten. Man vet aldri hvordan ting er, fr man er der.

Fr man opplever det selv. Man vet aldri. Man vet aldri hvordan framtiden blir, eller hvilke problem man vil mte p. Jeg er s spent p hvordan det vil bli nr jeg blir frisk igjen. Ja, jeg skriver ordet nr, fordi jeg vet at jeg kommer til bli frisk igjen. Nr og hvis er to helt forskjellige ord. Anoreksien skal ikke f lov til knekke meg helt. Den skal ikke f lov til delegge alt i livet. Jeg, den jenta som har hele livet foran seg, med s utrolig mange ml og drmmer. At jeg har s mange ml og drmmer for framtiden og resten av livet, gir meg motivasjon. Det gir meg en indre drivkraft. Det er den styrken jeg har nr jeg klarer st p egne ben, selv i denne vanskelige perioden. Jeg fler meg bde sterk og svak. Jeg fler meg kanskje svak samtidig som jeg fler styrke. Det er en s blandet flelse.

En god dag for meg, klarer jeg tenke litt positivt. En drlig dag for meg er kanskje nr jeg kjenner kvalme, hodepine, angsten og de spiseforstyrrende tankene. Da kan jeg vre god p tenke negativt og ha en helt feil holdning og tankegang. Jeg lurer p hvordan det vil bli etter at jeg har blitt friskmeldt. Om jeg fremdeles m kjempe videre mot de spiseforstyrrende tankene, eller om jeg klarer meg bra ved mltider og andre sammenhenger. For hvert mltid, og hvis jeg fler meg presset av en eller annen grunn, s kjenner jeg trene komme. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg takler det bare ikke. Hvis jeg unngr alle matsituasjoner, s gr jeg jo glipp av veldig mye av det sosiale. Derfor prver jeg gjre det beste utav det. Jeg gjr s godt jeg kan, bedre kan jeg ikke gjre.

Jeg vet jeg kommer til gi slipp p sykdommen ettersom det blir mer og mer negativt med ha spiseforstyrrelser, og jeg tror jeg etter hvert vil tenke "Hva vil jeg oppn med dette? Er det slik jeg vil ha det? Hva er det egentlig jeg holder p med?". Den kontrollen jeg bruker med mat, gir meg noe positivt og negativt. Jeg tror egentlig det er felles for alle de med anoreksi og spiseforstyrrelser. At vi fler en trygghet innerst inne, nr vi har den kontrollen vi har. Jeg kommer til fle mye ubehag og urolighet n i tiden som kommer n. Jeg kommer til fle mye ubehag nr jeg skal prve kjempe og vre en fighter. En kriger. Nr jeg skal ta de utfordringene og motstanden, som jeg skal vinne over. For det skal jeg. Jeg skal vinne til slutt.


Everyday is a new chapter.

Fighter.

Jeg sov ganske lenge for vre meg i dag, og det var egentlig en veldig god flelse. Vknet opp og flte formen var ganske bra, men n, etter noen timer, er den tilbake igjen. Kvalmen, hodepine, de spiseforstyrrende tankene, og angsten. Det er ikke alltid jeg kjenner angsten er s sterk og vanskelig st imot, men angsten er tilknyttet til de spiseforstyrrende tankene. De tankene som sier meg "Ikke spis det og det! Det blir du bare feit av." Jeg klarer enda ikke st imot og snu disse tankene til noe positivt, men jeg jobber med saken. Jeg strever og kjemper meg oppover mot toppen, der jeg helst vil vre. Det er ikke helt meg vre nede og slite med noe som dette. Samtidig som det er godt vite at jeg ikke er alene om problemet, og at det er godt snakke med de som opplever det samme, gjr det meg vondt ogs. Det gjr meg vondt hre andres historie om livet og hverdagen med en spiseforstyrrelse.

Det gjr meg vondt hre andres histire om livet og hverdagen med en spiseforstyrrelse, fordi jeg kjenner meg s godt igjen i det som blir fortalt. Jeg vet hvordan den smerten innerst inne er, og jeg vet hvor sterk denne sykdommen er. Jeg tr ikke ta noen gleder p forskudd, men sorger p forskudd er jeg litt for flink til ta. Jeg vet hvor sterk denne sykdommen er, og den drar deg i alle ender. Om jeg kanskje fler det har vrt en litt bra periode, s tr jeg ikke glede meg s mye over det. For, innerst inne, vet jeg at den gleden ikke kommer til vare s lenge. For selv om jeg kanskje tar noen skritt framover, er det skremmende lett falle tilbake igjen, og ta skrittene jeg gikk framover tilbake. Tilbake til der jeg var. Veien tilbake til det normale livet og til en frisk jente, er lang. Jeg har bde utfordringer og hindringer i massevis foran meg, og nr jeg tenker p det, kjenner jeg at jeg gruer meg.

Jeg kjenner at jeg gruer meg veldig. Jeg er spent p hvordan jeg skal klare takle det. Hvordan jeg skal takle de drlige og vonde dagene, de spiseforstyrrende tankene, angsten, kvalmen, den drlige formen, de dagene jeg grter og bare har null energi og krefter. Jeg lurer p hvordan jeg skal klare fokusere positivt og se framover, og jeg lurer p hvordan jeg skal klare takle problemer og andre ting som er vanskelig p en annen mte enn det jeg gjr n. N bruker jeg mat som kontroll. Jeg har stlkontroll, bare p en helt feil mte. Det er ikke den kontrollen som jeg nsker. Det er ikke den kontrollen jeg vil ha. Samtidig som jeg vet jeg har kontroll, s fler jeg at jeg ikke har kontroll i det hele tatt. Den tanken drar meg fram og tilbake, og jeg fler meg ofte forvirra. "Hvor er jeg n?" "Hva vil jeg oppn med dette?". Jeg syns det er godt snakke med snakkeperson L, fordi jeg fler hun forstr meg best.

Det er mye jeg selv ikke forstr med spiseforstyrrelsen, og jeg kan godt forst at andre syns det er vanskelig. "Men er det ikke bare til spise, da?", fr jeg ofte sprsml om. Nei, det er ikke bare til begynne spise igjen. Det handler om s mye frykt. Det er s mye frykt, som str i veien og som er den store hindringen. Ikke nok med det, s er det s mye som hindrer meg og som gjr det s utrolig vanskelig. Det er s mye som holder meg tilbake. En del av meg, kan plutselig si "Yess! N skal jeg prve ke kaloriinntakket, koste hva det koste vil." Den andre delen av meg kan stoppe opp og f meg til tenke de spiseforstyrrende tankene. Det er den store hindringen. Noen ganger viser jeg min indre styrke og hvor sterk jeg er, og jeg klarer av og til kjempe imot og knuse de spiseforstyrrende tankene. Da fler jeg bde glede og tristhet. Jeg fler skam og drlig samvittighet.

Jeg fler skam og drlig samvittighet uansett hva jeg har spist, og det er ingen god flelse akuratt. Uten at jeg setter meg sm ml om gangen, s gr det ikke framover. Jeg m, uansett hvor ubehagelig og jvlig det blir, s m jeg bare gjre forsk. Jeg kan ikke g rundt tro at det kommer en bedre tid helt av seg selv, og at det kommer til ordne seg. Det er jeg som m kjempe. Det er jeg som m vre en fighter og som m kjempe og krige meg imot. Jeg m vre en fighter, og bare bestemme meg for at "Nei, n har anoreksien delagt nok! Mer av meg fr du ikke delegge eller ta." Det er slik jeg m prve tenke, for i disse ordene finnes det ogs en styrke. En indre styrke som jeg virkelig trenger, for komme meg opp p bena igjen, og for bli frisk igjen. Jeg trenger absolutt all styrke jeg kan f, for uten styrke, s klarer jeg ikke vinne. Og vinne, det er noe jeg skal. Det har jeg bestemt meg for.

Uansett hvorgrusomt det blir sitte sammen med andre spise, s kan jeg ikke for alltid finne p drlige unnskyldninger for at jeg ikke skal delta og vre med. Noen ganger klarer jeg det bedre enn andre ganger, men nr andre presser meg, s kjenner jeg grten og klumpen i halsen. Matsituasjoner er noe jeg virkelig hater, og mltider er vel det aller verste. Jeg kan bestemme selv om jeg vil bli pvirket fra media, tv, programmer, blader etc., eller ikke, og det er opptil meg. Jeg m bare prve se framover, og tenke positivt. Jeg m bare prve selv om det kommer til bli veldig vanskelig. Kanskje jeg blir positivt overrasket? Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare vinne over spiseforstyrrelsen, for den skal ikke f lov til delegge mer n. N er det nok. Jeg unner ingen denne sykdommen, og det er en stor utfordring i seg selv. Jeg tenker at nr s mange har klart bli frisk igjen, s skal jeg ogs klare det.

Det er ikke umulig for meg, nr mange har klart vinne over den. Flere og flere klarer det, og jeg skal vre n av dem. Uansett om det vil ta meg lang tid, s er det at jeg blir frisk igjen som teller. Det handler ikke om tid og konkurranse. Det handler om bli fri. Fri fra spiseforstyrrelsen.

Breath in. Breath out. Repeat.

Jeg lever i en annen verden enn det de andre rundt meg gjr. Jeg fler meg innestengt i en vond sirkel. Den sirkelen som jeg selv trodde skulle vre s enkel komme seg ut fra, noe det definitivt ikke er. Noen ganger fler jeg at jeg er p bedringsvei, og noen ganger har jeg oppturer selv om jeg er i denne sykdommen som jeg er i. Den sykdommen som mange andre sliter med. Mye kan st bak, og mye kan vre rsaken som er med p utlse spiseforstyrrelser. Oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Noen ganger fler jeg mer styrke og motivasjon enn andre ganger. Det som holder motet og motivasjonen oppe, er nr jeg fr kommentarer som "Dette klarer du! Du er sterk" "St p!". Det er ord som fr meg til smile, og jeg fler jeg blir glad innerst inne. Jeg gleder meg til jeg kan smile og le og at jeg virkelig mener det og fler det er riktig, mens n, blir det egentlig bare smil og latter som skjuler trene og det triste.

ha anoreksi, har bde positive og negative sider. Mest negativt. Det positive er at jeg har ftt mer respekt fra andre, og jeg har blitt mer sett. Jeg vil ikke bli sett p som anorektiker eller "hun med spiseforstyrrelser", s jeg prver alltid leve s normalt som mulig. Jeg prver gjre det beste utav det. Noe jeg bare ikke kan forst, er hvordan andre beskriver meg som person. Beskriver utseende. Jeg kan ikke forst at noen snakker om meg, nr de sier jeg er tynn. Jeg kan ikke se den samme personen. Det er helt umulig. Jeg kunne nske jeg s det, men det har nok veldig mye med spiseforstyrrelsen gjre. Det har en sammenheng med anoreksien. Ingen kan spise for meg, eller ta valgene mine. Det er det kun jeg som kan og m gjre. Det er jeg som bare m bestemme meg for ta det store steget videre, og det er ikke noe jeg m si til meg selv hundretusen ganger, men jeg m gjre det.

Jeg savner virkelig kunne smile og le, tenke positivt og fokusere framover og p det positive i livet. Jeg gleder meg til den tiden, og jeg vet den vil komme for meg ogs. Kanskje det vil ta lang tid, men den tiden kommer. Jeg skal nok komme meg p bena igjen, og kanskje jeg en dag hjelper andre som er i samme situasjon. Jeg hper det. Jeg har s utrolig mange drmmer og ml som jeg virkelig vil n. Jeg kan ikke la anoreksien og sykdommen f lov til delegge det. Jeg kan ikke la anoreksien f lov til ta alt det positive og alt det gode fra meg. Den skal ikke f lov til knekke meg, selv om den kanskje har delagt mye. Om jeg kanskje ikke blir helt frisk igjen, s er jeg fornyd om jeg bare fr et normalt forhold til kropp, vekt, utseende, mat og kalorier. Det hadde ikke trengt vrt noe mer. Jeg hadde vrt fornyd. Det hadde vrt bra da. I hvertfall bedre.

De spiseforstyrrende tankene vil nok kanskje ikke forsvinne helt, men jeg blir sterkere av det. Etter hvert og med tiden. Det m bare g bra. Til slutt.




Ingen dag er lik.

I dag har formen vrt helt elendig. Kvalmen har hatt sine oppturer og nedturer, men n fler jeg meg kanskje litt bedre. Kan vel kanskje trygt si at dagen i dag er bedre enn grsdagen, og hva vil egentlig morgendagen bringe med seg? Jeg vet virkelig ikke, det er s vanskelig vite. Jeg er bare mest redd. Redd for g opp i vekt, og redd for kaste opp. "Du kaster ikke opp av mat, kjre deg". Det er kommentaren jeg stadig mter p, men hva vet folk om angst for mat? Hva vet enkelte om angst for legge p seg og for bli feit? Enkelte tenker ikke over det som glipper ut fra munnen, fr de i det hele tatt sier det. Jeg er s utrolig lei av at andre skal tro det er s enkelt komme seg ut fra det. Jeg kan bare ikke forst at noen kan tenke p den mten. Hadde det vrt enkelt komme seg ut fra spiseforstyrrelser, s hadde jeg kanskje ikke vrt der jeg er n.

Jeg hadde kanskje smilt, fokusert mer positivt, og bare levd etter drmmene mine. Jeg hadde kanskje hatt mer energi og krefter, og jeg hadde kanskje sett p livet p en annerledes mte. Vi lever i et samfunn der enkelte dmmer andre for utseende, og jeg blir bare mer og mer frustrert og lei meg nr jeg hrer om det. Fornuften min vet godt hva som er riktig og hva som er galt, og fornuften sier noe helt annet enn det jeg tenker og tror. Jeg vet veldig godt, innerst inne, at jeg kan spise masse god og sunn mat uten g opp i vekt. Det har jeg jo sett selv at andre har gjort, og jeg har selv vrt der. n ting er si og fortelle det, mens en annen ting er gjre det. Det er det som er utfordringen. Jeg m ta det store skrittet som er et veldig stort steg, og jeg m bestemme meg for spise mer og ke kaloriinntaket. Jeg m bare bestemme meg for det, og bare gjre det. Ikke bare si det.

Ingen kan gjre det for meg. Det er helt opptil meg selv. Jeg m samle opp motivasjon og all styrke, og kjempe imot. Det er det jeg m. Vre en fighter. En kriger som kjemper imot. Hvor fr jeg all styrke fra? Hvor fr jeg all energi og motivasjon fra? Jeg fr det fra positive kommentarer, ros, smil, klemmer, og de gode dagene jeg mter p og de positive opplevelsene jeg opplever. Det er det som fr meg til vre sterk. Det er det som gjr meg til en fighter. Uten det, s hadde jeg ikke klart vre s sterk. Uten venner, familie, og det positive rundt meg, s hadde jeg kanskje ikke hatt motivasjon i det hele tatt. Jeg sier ikke n at motivasjonen er p topp, men noen dager er den sterkere enn andre dager. Det som er hindringen for meg, er angsten. Det er vel angsten som er en stor hindring frst og fremst, men det er ogs mye som holder meg tilbake. Det viktigste, er at man m ha tro. Tro p seg selv.

Tro p at det kommer til g bra. Jeg m kjempe imot de spiseforstyrrende tankene, og jeg m prve snu tankene som sier til meg at jeg blir feit selv av sunn mat. Jeg m kjempe imot tankene som skriker ut at jeg kommer til kaste opp. For det er noe jeg virkelig hater. Jeg vil ikke oppleve det igjen. Ikke flere ganger. Jeg unner virkelig ingen til oppleve en spiseforstyrrelse, for det er vanskelig komme seg ut fra det. Vanskeligere enn man kan tenke seg. Vanskeligere enn man kan tro. Jeg fr stadig kommentaren som "Men herregud, det er jo bare til spise?". Nei. Det er definitivt ikke det. P veien til ha et normalt forhold til mat, ligger det mange utfordringer, hindringer, trer, kvalme, og drlige dager. Jeg m si jeg ikke gleder meg s veldig, men jeg vet det kommer til g bra. Til slutt. At mange har klart komme seg gjennom det, er det ingen tvil om.

Nr andre klarer det, m jeg ogs klare det. En dag. Nr? Det vet ingen. Ingen kan si noen tidspunkt. Jeg m bare ta en dag om gangen. Fighte. Det er det jeg m. Vre en kjemper.


/ weheartit.com

Stay strong.

Dagen startet bra, men snudde etter hvert og utover dagen. Jeg orker ikke skrive hvorfor, for jeg finner virkelig ikke de rette ordene som beskriver det p en god mte. Den flelsen jeg har flt p mest i dag, er hat og skam. De spiseforstyrrende tankene har vrt hele tiden i tankene. Angsten har ogs vrt tilstede. Angst for kaste opp, og angst for bli feit av det jeg spiser. Motivasjonen har vrt strre og p et hyere niv, og den er ikke p sitt beste n, akuratt. Men noe jeg er sikker p, er at motivasjonen vil komme tilbake. Den vil svinge og variere i grader. Selv om jeg kanskje er superumotivert, s vil motivasjonen og bedre tider komme. Jeg vet jeg kommer til mte p gode tider og gode perioder jeg ogs. N m jeg bare komme meg over hindringene og utfordringene. Det som gjr det vanskelig og det som gjr spiseforstyrrelsen enda verre. Jeg m bare jobbe mot mlene mine, og ikke minst ha tro p det.

Tro p at jeg kommer til klare reise meg opp p bena igjen, og bli helt frisk igjen. Kanskje det vil ta lang tid, men er tiden det aller viktigste? Nei. Definitivt ikke. Jeg har mye jeg gruer meg til i tiden framover n, men jeg m bare prve komme meg gjennom det. Jeg m bare prve komme meg gjennom det med et smil rundt munnen. Uansett hvor ubehagelig det blir med alle mltider der jeg m sitte sammen med andre, s har jeg ikke s mange andre valgmuligheter. Jeg kan jo velge ikke sitte sammen med andre ved mltider, men hva lser vel det? Ingenting. Det gjr det bare enda verre. Jeg er veldig opptatt av framgang n og at jeg skal klare mestre noe i tiden framover. Jeg trenger mestre noe, for bygge opp igjen selvtilliten og selvbildet mitt. Det er veldig lavt n, og det sier mye i seg selv. Jeg har vel hatt drlig selvtillit og selvbilde i en god stund n, men mlet er snu det.

Uansett hvor mange kommentarer jeg fr p at andre syns jeg er tynn, s klarer jeg virkelig ikke se den samme personen som de ser? De kan umulig snakke om meg? Det har veldig mye med spiseforstyrrelsen gjre, og det er den feile tankegangen og tenkemten som er knyttet til den sykdommen som spiseforstyrrelser. Jeg tenker mye p tilbakefall og for at jeg skal komme over i en annen type spiseforstyrrelser, men det prve tenke positivt og ikke tenke s mye p disse bekymringene, er ogs et ml jeg har til om en uke, til neste samtale. Jeg hper jeg kan klare det. Jeg m klare det. Jeg har en indre motivasjon som kan hjelpe meg til n til topps, og om ikke alt blir bra igjen, s er jeg fornyd om jeg bare klarer vre fornyd med meg selv utseendemessig, og at jeg klarer meg bra matmessig. At jeg ikke skal vre s opptatt av kropp, vekt, utseende, mat og kalorier.

Noen dager er bedre enn andre dager. Noen dager lever jeg i lykkerus, smiler, ler, har masse energi, og strler av glede. Slike dager er helt fantastiske for min del. Det er noe jeg trenger, og jeg setter veldig stor pris p hver slik dag. Ikke missforst meg. Det er ikke slik at jeg er trist og sint hver eneste dag, og at jeg tenker bare negativt og fokuserer helt feilt. NeiNei. Det er ikke slik det fungerer. Jeg fler jeg har en ro i kroppen nr jeg har kontroll p kaloriinntaket, og det er en god dag for meg. En god dag for meg trenger ikke alltid ha en grunn heller. Det kan bare vre at jeg har ftt positive kommentarer, har flt jeg har klart mestre noe og gjort noe bra eller gjort en god innsats. Det gr i blgedaler. Gode og drlige perioder. Jeg har drmmer og ml foran meg, som jeg virkelig nsker n fram til. P veien videre, har jeg utfordringer, hindringer, trer, kvalme, og ubehagelige opplevelser.

Utfordringer, hindringer, trer, kvalme og ubehagelige opplevelser som jeg m vinne over. Det er ikke umulig for meg, nr veldig mange andre har klart komme seg gjennom samme problem. If everyone can do it, I can do it.


/ weheartit.com

Motivasjon.

Kvalmen og angsten er tilbake etter en kort tid "pause". Jeg har dager der jeg ikke tenker s mye over kaloriinntaket, og jeg tenker ikke s mye p den angsten. Jeg fr en ro i kroppen nr jeg har ftt i meg lite kalorier, men n for tiden er det nutrilett multifibre som er den beste lsningen. Nutrilett multifibre er nringsdrikke, for de som ikke visste det. Jeg kan ikke skryte og si at det er s veldig godt, men det er i hvertfall lettere f i seg enn vanlig mat. Skal prve drikke flere slike opptil hver dag n i en periode framover, ettersom jeg skal se hvordan det gr. Kanskje ikke angsten vil vre s stor? Kanskje jeg ikke vil tenke s mye over kaloriene? ha spiseforstyrrelser har bde oppturer og nedturer, og jeg kan ikke helt si at jeg har en opptur n for tiden. Jeg hper selvflgelig p at den vil snart komme. Oppturer og gode dager der jeg klarer det bra matmessig.

Fremdeles kan jeg sitte med grten i halsen under mltider sammen med andre. Jeg hater det virkelig. Jeg takler det bare ikke. Noe jeg har innsett n, er at jeg har mye jeg m komme meg gjenom n framover som kommer til vre veldig ubehagelig for meg, men det er den eneste veien. Det er det eneste valget jeg har. Jeg m klare det. Det er ingenting annet enn at jeg m spise, som kan gjre meg frisk igjen. Det er kun mat det str for, noe jeg ikke kunne nske. Jeg kunne nske det var flere valgmuligheter og flere veier jeg kunne velge mellom. Veien tilbake til livet og til meg selv igjen. Den friske meg. For den friske meg vil jeg virkelig tilbake til. Problemet blir vel samle all motivasjon og krefter? Enkelte dager har jeg bare null energi og krefter. Da er jeg s trtt og sliten at jeg bare vil sove. Men hvile og sove bruker jeg mye tid p. Det gr mye av dette i lpet av dagen.

De spiseforstyrrende tankene. Jeg hater dem. "Ikke spis den og den maten. Du blir bare feit av det." Det er en stor hindring, og det sier mye i seg selv. Jeg prver stoppe de spiseforstyrrende tankene, men det er virkelig ikke enkelt. Jeg blir s frustrert og lei meg, nr disse tankene dukker opp. Selv om jeg kan fle meg litt alene om problemet, s vet jeg jo innerst inne at jeg ikke er det. Det fles s godt snakke med noen som har opplevd det samme og som selv er der n. Det fles s godt ikke vre alene, selv om jeg ikke unner noen denen sykdommen. Jeg unner absolutt ingen denne sykdommen, for det er ingen som nsker oppleve dette. Jeg tror mange tenker at slanke seg p denne feile mten, er en varig lykke. Lykken er kort, selv om man kanskje tror at den varer lenge. Jeg trodde det samme, men innser n at jeg tar feil.

Det er kanskje en god flelse nr man fler mestring, men den gode flelsen er ikke til leve lenge p. Jeg vil bare vre tynn. Det er det jeg nsker. Jeg er veldig glad for at jeg har tatt imot hjelp, og at jeg fr jevnlig oppflgning. Det betyr veldig mye for meg, selv om det kan vre tft og vanskelig noen ganger ogs. vre pen og snakke. trene p spise sammen med andre. Jeg har ftt et oppdrag og en utfordring til neste uke, og jeg hper jeg klarer det. Jeg skal prve unng veie meg og vre s opptatt av vekten. Det er slike sm ml jeg tror kan hjelpe meg p den rette veien. I hvertfall et godt stykke. Jeg har klart dag 3 uten veie meg, og er kjempe stolt hittil. Hper jeg bare klarer det resten av uka, og til neste gang jeg skal til samtale igjen. I morgen skal jeg prve ke kaloriinntaket, og se hvordan det gr. M rlig innrmme at jeg gruer meg mye, men nr motivasjonen er litt lenger oppe enn den vanligvis pleier vre, s m jeg bare nyte det og prve gjre det jeg kan.


/ weheartit.com


Tro p seg selv.

Det var ikke verdens beste start p dagen i dag, men det ble mye bedre etter hvert. Heldigvis. Det har vrt en veldig travel dag i dag, det har skjedd noe hele tiden, mange samtaler og slike ting. Kjenner kroppen og ynene er veldig trtt n, og det er en liten kamp med holde seg vken.Egentlig har det vel vrt en bra dag, og det er jo positivt. Syns ikke det var noe rett at begynnelsen p dagen skulle avgjre resten. Selv om jeg ikke flte meg s veldig bra nr jeg stod opp i dag, s jeg valgte prve gjre det beste utav det. Det fles veldig godt snakke med noen som virkelig forstr,og det fles veldig godt kunne senke skuldrene. Uansett hvor mange det er s forteller meg at jeg m spise mer, s hjelper det ikke. Jeg m selv ta det store skrittet, og jeg m bare bestemme meg for gjre det. Jeg m trre, selv om det virker veldig skummelt. Det er virkelig ikke enkelt nr det er s mye hindring og motstand, og den strste hindringen er vel angsten. Angsten for g opp i vekt. Angst for bli feit. Det er det jeg er redd for. Jeg er s redd for miste respekt fra andre, og at alt vil forandre seg p en negativ mte. Det er jeg veldig redd for skal skje.

Jeg, som de fleste, har opplevd stygge kommentarer og kommentarer som har vrt krenkende og srende f. Det er alt for mye fokus p kropp, vekt og utseende, og for veldig mange er det viktig vre tynn. Det er s mye som er med p pvirke oss. Bde negativt og positivt. Det er bde negative og positive ting ved ha en spiseforstyrrelse, men det er vanskelig si om det er mest negativt eller om det er mest positivt. Det er ikke s enkelt holde motivasjonen oppe, men nr jeg fler jeg klarer mestre noe, at jeg fr noe til, s styrker det bde motivasjonen og selvtilliten. Trua p meg selv. Jeg vet jeg kan klare bli frisk igjen og f et normalt forhold til mat, for jeg vet at det er mange som har klart komme seg p bena igjen. Jeg kan klare det jeg ogs, men jeg vet ikke nr. Jeg vet ikke nr jeg klarer bestemme meg for ta det store skrittet mot riktig retning, for jeg vet jo at jeg gr i feil retning n. Det sier jo noei seg selv, egentlig.For, nr du kommer til et veikryss i livet, der du kun har to retninger du kan velge mellom, hva velger du da? Det er ikke lett vite hva som er den rette veien, og det er et veldig vanskelig valg ta.

Noe som jeg tror kan bli en stor utfrodring, er lre takle problemer p en annen mte som ikke har med mat gjre. Kontroll. Vre mer sikker p at det faktisk er fullt mulig spise normalt, samtidig f respekt fra andre og bli godtatt for den en er. For utseende. Livet blir aldri problemfritt, men ting blir bedre. Vi mter jo alle p oppturer, nedturer, gode og drlige dager. Jeg tror man kan komme langt ved vre seg selv. Det tror jeg p. Hper jeg har noen gode dager i vente, og at jeg klarer holde motivasjonen oppe nr det er noe som er med p gi meg glede og noe som er positivt. Jeg skal samle opp all styrke, motivasjon, og krefter, slik at jeg snart klarer vre mer sikker p meg selv, og at jeg tr ta flere sjanser. At jeg tr gjre noe som jeg ikke liker og som jeg syns er noe morro. For at angsten skal forsvinne, s tror jeg at jeg har en del utfordringer foran meg. Men det er vel den veien og de valgene jeg m ta. Det tror jeg er det rette. Skal ta hver eneste bra dag med et smil, og hpe p at selvtilliten min ikke synker s veldig lavt. Det handler om ha tro. Om ha tro p seg selv.


/ weheartit.com

"I'll be fine. Just not today."

Jeg stod opp for lenge siden, og etter at jeg vknet, klarte jeg bare ikke sove igjen. Jeg vet hvorfor jeg vkner s tidlig, og det er jo fordi kroppen sier ifra om at den er sulten. At magen trenger litt mat g p. Litt energi. Kjenner kroppen ikke er helt venn med meg i dag, men det er jo ikke frste gangen. Hper formen blir litt bedre etter hvert, og skal prve gjre det beste utav det. Jeg er s utrolig lei av kjenne p den flelsen av skam og drlig samvittighet, uansett hva jeg har spist. Om det har vrt mye kalorier i maten eller lite kalorier. Nr jeg trener, er sammen med venner, og nr jeg er andre steder der det er veldig mange folk, er de veldig flink til f meg til le og smile. Ha det kjekt. Det er en utrolig god flelse ogs, og at jeg p en mte ikke bare tenker p alt dette som har med spiseforstyrrelsen gjre. For den har tatt en stor del av livet mitt, men ikke alt. Jeg har fremdeles noe i livet mitt som tar plass ogs. Det har sin faste plass enda, og jeg hper det vil fortsette med vre det. Jeg hper nr jeg blir frisk igjen, at jeg klarer holde meg p bena, holde en balanse, og at jeg er sterkere enn fr.

At jeg klarer st i mot slankepress nr jeg mter p det. For det er noe som er absolutt alle steder man gr. Slankepress vil vi alle oppleve, men vi har forskjellige reaksjoner. Vi tar det forskjellig. Det er det som gjr oss til forskjellige mennesker. Vi gjr ting forskjellig og p forskjellige mter, vi tar valg p forskjellige mter, vi srger p forskjellige mter, og vi oppfrer oss forskjellig. Det er snn vi er. Det er bare du selv, som person, som kan forandre deg.Ingen kan forandre meg som person helt direkte, men de kan for eksempel vre med p forandre meg. Jeg snakker da om ting som for eksempel mobbing, baksnakking, stygge kommentarer og slike ting. Det er med p forandre oss, p en negativ mte. Ingen kan spise for meg, det er kun jeg som m det. Det er kun jeg som kan bestemme meg for at jeg skal begynne spise mer og mer regelmessig, men det er virkelig ikke enkelt. Det er lettere sagt enn gjort, for si det med andre ord. Veldig mange tror og tenker "herregud, det er jo bare til spise. er det s vanskelig, da?". For meg, og for veldig mange som sliter med samme problem, s er det vanskelig ja.

Ihvertfall syns jeg det. Jeg har snakket med mange andre som er i samme situasjon, og som sliter med en spiseforstyrrelse, om det s er bulimi, tvangsspising eller anoreksi. Det som er felles, er at det er et feilt forhold til mat, kropp, utseende og vekt. Jeg ser ikke den samme personen som de rundt meg ser. Nr jeg ser meg selv i speilet, ser jeg fremdeles en overvektig og feit jente. Jeg tenker "hva er det de snakker om? hvor er den tynne jenta som de beskriver? det kan jo ikke vre meg de snakker om?". Jeg syns jeg har vrt flink ta flere sjanser i det siste, men det har jo bare gjort til at jeg har ftt disse tankene og flelsen av angst, skam og drlig samvittighet. "Det der skulle jeg aldri ha spist eller gjort". Det er veldig frustrerende, og det er ingen god flelse. Det gjr meg s usikker neste dag. "Tr jeg spise?". Jeg er veldig opptatt av at nr jeg skal spise mer igjen, s skal det vre veldig sunn mat. Ingenting mat som er usunt eller som man legger p seg av. Jeg har fremdeles mange utfordringer foran meg, og det er ikke noe srlig jeg gleder meg til.

spise sammen med andre, uten grte eller kjenne trene kommer, og det kunne kjenne det presset med mltider, det er noe jeg virkelig gruer meg mye til. Jeg hater det. Jeg hater spise sammen med andre. Jeg hater det virkelig. Men, jeg har jo selv innsett at det er velse som gjr mester, og at jeg ikke kommer noen vei uten gjre det jeg ikke liker?. Slik tror jeg det er med alle, og absolutt alle problemer vi mter p. Det er veldig lett gi opp prve nr vi tror at vi ikke kommer til gjre det bra eller mestre noe, og da synker motivasjonen og tro p egne krefter. Den troen p seg selv. Derfor tror jeg det er viktig at vi gjr de oppgavene vi fler vi mestrer, for det kan jo bde gi motivasjon og styrke selvtilliten. Det synet man har p seg selv. Motivasjonen min er ikke helt p topp n, men jeg tror og hper det skal g bra. At det vil komme bedre tider. At jeg til slutt tr spise mer, uten f panikk for legge p meg og for at vekten skal vise mer. Jeg hper det kommer til g bra, og at jeg kommer til fullfre drmmene og mlene mine.

"I'll be fine. Just not today."

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits