lifewitheatingdisorders.blogg.com -

It will be fine. Just not today.

En dårlig dag uten tvil. Dagen startet vel egentlig ganske bra, men etter hvert og utover dagen snudde det. Det var en herlig følelse å ikke våkne opp med kvalme, hodepine og angst for å kaste opp, og lenge hadde jeg en følelse på at det kom til å bli en fin dag i det herlige sommerværet. Ikke alle dager kan være gode heller, og det føles faktisk litt godt av og til å ha dårlige dager der man bare gråter alle tårer, sitter for seg selv, og tenker og reflekterer over alle tanker og følelser. Alle tankene som surrer rundt i hodet mitt. Flere hundretusen. For det første, så tenker jeg at jeg er mest lei sykdommen og å ha anoreksi. Det skal ikke få lov til å ødelegge mer nå. Jeg skal være den som vinner. Det jeg trenger for å komme meg opp på bena igjen, er krefter, styrke, energi, motivasjon og mot. Det er det jeg trenger, for å vise at jeg faktisk skal klare å slå sykdommen. Den skal i hvertfall ikke få lov til å ødelegge mer. Det skal ikke få lov til å ta så mye energi fra meg lenger, og jeg skal vise snart hvor sterk jeg egentlig er. Jeg skal vise anoreksien at jeg har en indre styrke som ingen skal få ta fra meg. Ingenting skal få lov til å knekke meg. Det har jeg bestemt meg for.

Hva er egentlig å være god nok? Er det å være tynn, pen, perfekt, ha fin klesstil og de fineste klærene? Er man god nok da, eller? Vi fokuserer så mye på modeller og kjendiser og hvordan de ser ut. Vi fokuserer så alt for mye på utseende dems, og ser kanskje ikke hvordan personen egentlgi er. Innerst inne. Vi dømmer dem kanskje ut i fra utseendet dems. Ikke bare gjelder det modeller, det er også vi andre også. Det er trist å se at det er så mange som må komme seg gjennom spiseforstyrrelser, for så å kanskje klare å akseptere seg selv. Jeg har lært veldig mye gjenom denne perioden hittil, og det har på en eller annen måte styrket meg som person også. Jeg er motivert, men enkelte dager, synker den. Jeg er stolt over meg selv for at jeg alltid prøver å gjøre det beste utav det og den situasjonen jeg er i nå, og jeg er glad for at jeg prøver å være så ærlig som mulig når jeg snakker med legen og psykolog. Jeg har selv erfart, at det å rømme fra seg selv og problemene sine, ikke hjelper i det hele tatt. Det gjør det kanskje enda verre. Så, mitt tips til dere andre som kanskje sliter med det samme ; vær åpen. Snakk.

Vær åpen og snakk om det som er vanskelig. Jeg vet det kan være vanskelig, og om det kanskje føles helt umulig å snakke om det, så begynn med å skrive. Skriv om tankene og følelsene dine, og si ifra til hvem du vil skal lese det du har skrevet. Veldig mange føler kanskje skam over det og skam over problemene sine, det gjorde jeg også. Men det hjelper i hvertfall ikke å la være. Før, var jeg veldig redd for hva andre skulle tro om meg når jeg var åpen og fortalte om problemene mine. Når den angsten stoppet meg, kom jeg aldri videre. Så, jeg bestemte meg rett og slett for å si til meg selv at ; Nei. Den angsten skal ikke få lov til å knekke meg og hindre meg i å være åpen. Det blir så mye bedre når jeg får snakket om det. Det tok lang tid, men det gikk bra. Man må bare holde fokus på det positive, og tro på at det kommer til å gå bra. Uten tro, og uten at man tror man kommer til å klare ting, så går det kanskje ikke så bra. Jeg har enda problemer med å tro på at jeg kommer til å bli helt frisk igjen, men jeg biter tennene sammen, og prøver så hardt jeg kan å tro. Jeg skal klare det. Om så det tar mange dager, måneder, år.

Jeg skal klare det. Jeg må. Jeg vet jeg kommer til å møte på mye som kan være vanskelig, men hvis jeg lar det stoppe meg, så kommer jeg jo ingen vei. Da kommer jeg i hvertfall ikke videre. Jeg kommer til å møte på mange dårlige dager, dager der jeg kjenner kvalmen, hodepine og at formen ikke er bra, jeg kommer til å tørke mange tårer, og jeg kommer til å kjenne at humøret synker. Jeg må sette meg små mål, og ta ett skritt om gangen. Hvis jeg bare klarer å bli trygg på at jeg faktisk kan spise masse sunt og masse godt uten å bli feit og uten å legge på meg, så tror jeg at det kommer til å gå bra. Jeg tror jeg kommer til å få en ro inni meg, og at jeg ikke kommer til å bære så mye på denne angsten. For, mange tror spiseforstyrrelser handler bare om mat, kalorier, utseende, kropp, og vekt, men det handler også veldig mye om tanker, følelser og angst. Angst for å kaste opp. Angst for å legge på seg. Det er veldig lett å fokusere og tenke negativt, men det er da det handler om å snu tankene og følelsene til noe bedre og til noe som er mer positivt. Det er vanskelig, men det er ikke umulig. Det er en øvingsak.

Jeg har hele livet foran meg. Jeg har mange planer og drømmer som jeg virkelig ønsker å nå, og dette skal ikke få lov til å ødelegge det for meg. Ingenting skal få lov til det. Det blir bare feil. Noen dager syns jeg det går bra sånn matmessig, men hva er det som plager og irriterer meg mest da? Jo, det er den følelsen av skam og dårlig samvittighet. Angsten for å bli feit dukker også opp, noe som er veldig frustrerende. Spiseforsyrrelser handler også veldig mye om kontroll. Det er i hvertfall slik jeg opplever det. Noe som er veldig dumt, er at det er lett å bli missforstått. Det er også veldig mange som tror de vet hvordan det er, men så vet de ikke egentlig hvordan det er. Det er noe som irriterer meg veldig. Greit nok med at de prøver å stille opp og være tilstede, men, det er så mye bedre å være ærlig og si "Jeg vet ikke hvordan det er, men jeg kan forstå at det må være vanskelig". Heldigvis så har jeg noen personer som virkelig forstår meg, som har vært gjenom akuratt det samme. Det er en utrolig god følelse å snakke med dem, og det er noen helt fantastiske mennesker. Det betyr så mye for meg å ha akuratt dem.

Jeg er en fighter. Jeg skal kjempe og være sterk, for dette er noe jeg ikke vil slite med resten av livet. Jeg må bare ta èn dag om gangen, være åpen og snakke når ting er vanskelig, og jeg må bruke den motivasjonen jeg har. Jeg må fokusere framover, og tenke positivt. Ingenting skal få lov til å ta bort de små gledene jeg møter på veien, og jeg skal prøve å ikke ta bekymringene på forskudd. Jeg skal prøve å ikke tenke så mye på tilbakefall eller noe akuratt nå, men hvis det skjer, så får jeg heller ta fram bekymringene. Men, det skjer ikke. Selv om jeg skal være forsiktig med å si "det skjer ikke meg", så prøver jeg å fokusere positivt. Jeg tror at når jeg kommer meg på bena igjen, så vil jeg ta med meg mye lærdom og mye styrke og mot. Jeg tror det vil gjøre meg til en sterkere person, og jeg tror, innerst inne, med mitt hjerte, at det kommer til å gå bra. Til slutt. En dag.


/ weheartit.com


My strenght.

Humøret er virkelig ikke på sitt beste, og jeg har en følelse på at denne dagen kommer til å fortsette med å være dårlig. Det er egentlig ikke så mye som skal til for at jeg skal bli irritert, sint og lei meg, og når andre tror det er så enkelt å komme seg ut fra en spiseforstyrrelse, så blir jeg veldig irritert og frustrert. Ser det enkelt ut? Tror du at det er bare til å spise? Tror du jeg hadde vært der jeg er nå, hvis det hadde vært enkelt? Nei. Definitivt ikke. Hadde det vært mulig å komme seg ut fra anoreksi på noen få sekunder, så hadde jeg jo ikke hatt noe problemer med spiseforstyrrelser? Da hadde jeg smilt, vist glede, og jeg hadde tatt hver dag som en gave, og jeg hadde levd livet mitt. Jeg hadde vært mer sosial, jeg hadde hatt mer overskudd og mer energi til trening, jeg hadde kost meg og hatt det fint selv ved måltider, og jeg hadde ikke brydd meg kanskje så mye om vekt, kropp, og utseende. Jeg hadde kanskje ikke hatt den angsten. Den angsten for å gå opp i vekt. Den angsten for å bli feit. Da hadde jeg ikke fokusert så mye på det å være tynn, og det hadde kanskje ikke vært noe jeg hadde tenkt på en gang? Hvem vet.

Noe som er helt sikkert, er at spiseforstyrrelser i seg selv - er en utfordring. En veldig stor og krevende utfordring. En utfordring som krever veldig mye krefter og mot. Hadde det vært så enkelt som veldig mange tror det er, og hadde jeg vært ute av det nå og klart å holde meg på bena, så hadde jeg nok ikke hatt lav selvtillit og dårlig selvbilde. Jeg hadde ikke tvilt så mye på meg selv, jeg hadde trodd mer på egne krefter, jeg hadde kanskje klart å mestre mer, og jeg hadde turt å ta flere sjanser. Jeg hadde turt å være meg selv, og jeg hadde ikke hatt noe spesielt problem til mat. Men det er ikke slik det er nå. Absolutt ikke. Hver eneste dag ser jeg på som en utfordring. Jeg har både gode og dårlige dager, jeg kan smile mye og le, vise glede. Det betyr ikke at alt er perfekt og at livet er problemfritt, men vi møter jo alle på slike gode dager. Det er veldig godt å vite at de dagene kommer også, og at det ikke bare er vonde og dårlige dager. Når det gjelder motivasjonen, så vet jeg ikke hvor den ligger. Om den er på topp, eller om den ligger helt nede.

Jeg føler ikke den ligger så langt oppe og er på topp, og det blir en utfordring ved å tro på meg selv. Det blir en utfordring å ta flere sjanser, når angsten er der. Jeg vet det kan være vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon som dette, men for all del, ikke tro at det er noe enkelt. Hvis det hadde vært enkelt, så hadde jo ikke så mange hatt spiseforstyrrelser? Da hadde kanskje ikke så mange hatt et feilt forhold til mat og til seg selv og utseende? Kroppen. Jeg tror det alltid vil være et stort fokus på det å være tynn, og at det er så viktig. Jeg tror det alltid vil være med et slankepress, uansett hvor man går. Det er da det handler om å være sterk, og være seg selv. Ikke miste fotfeste. Det tror jeg er veldig viktig, men det er absolutt ikke noe enkelt. Det er veldig lett for å følge "strømmen". Det er lett å følge "strømmen" og gå der alle andre får, fordi vi kanskje i en periode er veldig usikker på seg selv. Vi vet ikke alltid hva som er den rette veien og det rette valget, men det er jo gjennom de feilene man gjør, vi lærer. Vi lærer av de feilene vi gjør og vi velger forhåpentligvis noe annet neste gang vi møter på det samme.

/ weheartit.com

Det blir bra.. Det må gå bra.

Ting tar tid. Det vil det gjøre med dette også. Jeg tar en dag om gangen, og prøver å gjøre det beste utav det. Jeg tror jeg kan komme veldig langt, hvis jeg velger det på den måten. Hvis jeg prøver å gjøre det beste utav det, og fokusere positivt og på det som er bra. Jeg har klart å holde motet oppe, men selvfølgelig opplever jeg at det går opp og ned. Begge deler. Jeg vet ikke hva dagene bringer med seg, og det kan være en utfordring i seg selv. Jeg merker jeg er veldig usikker, og jeg vet ikke hvilken vei jeg skal ta om jeg kommer til et 'veikryss'. Jeg vil jo selvfølgelig ta den rette veien og den som er rett for meg, men det er virkelig ikke lett å vite. Jeg smiler, ler, viser glede og prøver å vise at jeg er sterk og at jeg takler motgang bra. At jeg takler nedturer og vanskelige situasjoner med et smil. Det er virkelig ikke lett å møte motstand, men det varierer fra person til person for hvordan en reagerer. Det kan være ekstra vanskelig å takle motgang når man står i en oppoverbakke, men det er da det handler om å prøve å holde seg på bena. Bruke den styrken man har, innerst inne. Dagene jeg møter er både gode og dårlige, og jeg møter alltid på valg. Hver dag.

Livet handler om valg. Hele tiden. Du velger å stå opp om morningen, du velger å kutte vekk all dritten, du velger om du vil ta lærdom når andre klager og syter om livet og problemene, du velger om du vil være i dårlig eller godt humør, og du velger hvordan du skal reagere på ulike situasjoner i livet. Vi velger hele tiden. Men vi legger ikke merke til det, fordi det er blitt en vane? En del av hverdagen. En del av livet. Ja, det er urettferdig at mange opplever med motstand og smerte enn andre, men det er ingenting vi kan gjøre med. Jeg kan klage og syns det er urettferdig at jeg, av veldig mange, opplever spiseforstyrrelser. Men, det er noe jeg ikke unner noen som helst person. Selv om det er en del dårlige dager og vanskelige episoder man må komme seg gjennom, så går det bra. Jeg er sterk, føler jeg. Jeg skal vinne denne kampen, og jeg syns jeg har vært flink til å ta imot all den hjelpen jeg har fått tilbud om. Noen ganger syns jeg det er vondt å snakke om det, men det pleier å gå bra. Åpenhet, ærlighet, og tillit tror jeg er veldig viktig når det gjelder samtaler. Uansett om det er med leger, psykologer, sykepleiere og andre personer som skal hjelpe.

Det handler om å stå på bena, og holde en balanse. Tenk hver gang du møter på problemer og situasjoner i livet som er vanskelig, tenk at du er vinneren, og at du skal vinne. Slik tenker jeg. Jeg øver meg på å tenke slik og holde motivasjonen og innstilligen oppe. Jeg tror det kan være med på å gi meg viljestyrke og mot. Jeg tror det vil gå bra.


weheartit


Mye på hjertet.

For ikke så lenge siden, fikk jeg et spørsmål om "hvordan er det egentlig å ha en spiseforstyrrelse?". Jo, det skal jeg fortelle. Når jeg først tenker over det og er reflektert, har jeg så mye på hjerte, og så utrolig mye jeg vil skrive. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Å ha en spiseforstyrrelse, er utrolig kjipt. Jeg vet aldri hva dagene vil bringe med seg, og hverdagen i seg selv kan være en utfordring. Jeg må alltid sloss om tankene og følelsene, og jeg må konsentrere meg veldig mye for at jeg ikke skal tenke så mye på mat og kalorier. Jeg må konsentrere meg og prøve å ta meg sammen for at jeg skal slutte med å være så opptatt av kropp, utseende, vekt, mat etc. Jeg klarer det, men noen ganger er det vanskeligere enn andre ganger. Psykisk syk, spiseforstyrret, anorektier, bulimiker, tvangsspiser, kall det hva du vil. Å komme seg ut fra en spiseforstyrrelse er uansett vanskelig. Veldig vanskelig. Jeg har en rekke utfordringer foran meg nå i tiden framover, men jeg er sterk. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare å komme meg på bena igjen.

Uansett om det vil ta flere måneder? Flere år? Jeg bryr meg ikke. Det store målet har ikke noe tidsfrist eller noe. Det målet er der framme. Rett foran meg. Jeg må bare ikke fokusere så mye på det negative, bekymre meg over alt og ingenting, ta bekymringene på forskudd, og jeg må lære meg å takle problemer på en annen måte som ikke har med mat å gjøre. Jeg er på riktig spor, og jeg er på riktig vei. Enkelte ting har blitt bedre. Det har det. Men det skal bli bedre. Jeg lar ikke anoreksi knekke meg, selv om det er vanskelig å komme seg ut fra det. Jeg tror jeg vil ta veldig mye lærdom, og jeg har lært veldig mye hittil, om kosthold. Jeg tror jeg kommer til å være veldig opptatt av et sunt og riktig kosthold, spesielt etter hvert og når jeg har klart å spise mer regelmessig. Har jeg det rette fokuset og har jeg en den rette holdningen, går det vel framover. Da går det vel bra.

Jeg snakker ikke med hvem som helst når det gjelder spiseforstyrrelsen. Plutselig kan det jeg har sagt gå videre til baksnakking og falske rykter, og det orker jeg bare ikke. Jeg vil ikke ha stemplet meg selv som "hun med spiseforstyrrelser" eller "hun anorektikeren". Desverre er det noen som liker å ødelegge for andre, slenge dritt, lage falske rykter, gå bak ryggen til vedkommende og baksnakke og finne på alt mulig crap som de selv vet kommer til å såre personen og som kommer til å ha en negativ effekt. Desverre er det noen som er slik. De dømmer før de kjenner noen. For all del - tenk igjennom det du sier, før du i det hele tatt sier det. Jeg vet det kan være lett å glippe det ut fra munnen, men det er fullt mulig å tenke gjennom ting også. Tenk på konsekvensene. Selvfølgelig er det noen som blir såret av kommentaren som for eksempel "herregud så stygg og feit du er". Ingen blir glad av å få slike kommentarer? Jeg er redd for at det er bare det som skal til, så begynner jeg å tvile på meg selv og det de sier. Jeg vil kanskje spørre meg selv "Er det virkelig sant? Er det sant alt de sier?".

Kjenner jeg blir så frustrert og irritert når jeg tenker på det. Jeg, som mange andre jenter, får oppleve det å få stygge kommentarer fordi det er noen som leter etter feilene. Om så det er utseende, eller det indre. Jeg har bestemt meg for at jeg skal være sterk, og at neste gang jeg får en kommentar, eller at noen prøver å ødelegge noe for meg, så skal jeg være tøff tilbake. Slik som de tror de er. Hvorfor tror noen at de er så mye bedre enn alle andre? Har de bevis? Vi kan jo ikke være god på alt heller, og det finnes jo noe positivt i hver enkelt person. Alle er god til noe. Og det har vel en betydning? Er ikke verdiene til andre, like viktig da, eller? Jeg retter ikke mot en spesiell person, men jeg vet det er mange som opplever det samme. Det viktigste, er å prøve å være seg selv, uansett hvor stor motgang en møter. Vær deg selv, og vis at du er sterk. At du er en fighter. En kriger som er villig til å kjempe. Ikke la en stygg kommentar ta knekken på deg, eller ta bort absolutt all glede. Ingen er verdt det. Ingen fortjener å få slike stygge kommentarer som mange opplever. Absolutt ingen.

En dag om gangen.

Noen dager er vanskeligere enn andre. Jeg kjenner kvalmen er tilbake nå, men tror det blir bedre etter hvert. Når jeg først er kvalm, tenker jeg på at jeg har lyst til å kaste opp. Men er det noe jeg virkelig hater, så er det å kaste opp. Jeg hater det virkelig. Heldigvis så opplever jeg det veldig sjeldent, og jeg prøver bare å tenke positivt når jeg føler meg dårlig. Jeg prøver å rette hodet rett fram, og se framover mot de målene og drømmene jeg har foran meg. Jeg vet jeg har en lang vei å gå, men jeg tror å ta små skritt er bedre enn ingenting. Jeg håper jeg til slutt klarer å godta meg selv mer, at jeg klarer å spise sammen med andre uten å gråte av den ubehagelige klumpen jeg har i magen i slike matsituasjoner, at jeg klarer å være ute blant andre uten å tenke "så tynn vil jeg bli" og å være sammen med andre uten å sammenlikne meg så mye med andre, og jeg har veldig mange andre mål foran meg som jeg virkelig ønsker å nå. Jeg håper bare jeg har nok motivasjon til å klare å reise meg opp på bena igjen, for jeg vil virkelig ikke oppleve en lang tid med anoreksi. Det er noe jeg kunne fint klart meg uten. Jeg unner ingen å oppleve noe som dette.

Det er veldig forskjellig fra person til person, på hva en opplever. Noen som har anoreksi kaster opp, andre ikke. Angsten er kanskje sterkere hos enkelte, mens andre klarer å takle angsten på en grei måte. For det er angst det handler mye om. Det handler ikke bare om mat, kalorier, kropp, utseende og vekt, det handler mye om angst, tanker og føleser. Angst for å kaste opp og angst for å bli feit. Uansett hva jeg spiser, om det er mye kalorier eller lite kalorier i innholdet, så føler jeg veldig mye skam og dårlig samvittighet. Det er tanker og følelser som gjør meg irritert og frustrert, og det gir ingen god følelse. Jeg har ikke lyst til å bli sett på som "hun med spiseforstyrrelser", og det er ikke slik oppmerksomhet jeg ønsker. Jeg vil bli akseptert som den personen jeg er, være tynn, være godt trent, og jeg vil bli behandlet på en helt 'normal' måte, for å si det med andre ord. Jeg har fått mer respekt og følelsen av å bli sett etter at jeg fikk anoreksi, men jeg vet jo også at det er fullt mulig å bli akseptert uten å være tynn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg ut fra den onde sirkelen, men det er ikke umulig. Det er virkelig ikke umulig.

Jeg kjenner kvalmen er litt bedre nå. Den er ikke så veldig ubehagelig lenger. I morgen skal jeg prøve å øke kaloriinnholdet, men jeg lurer på hvordan det kommer til å gå, og om den dårlige samvittigheten og skammen kommer tilbake. Jeg gruer meg litt, men det er gjennom dette jeg kan klare å kontrollere ting på en bedre måte. Jeg må bare prøve, selv om jeg vet det kommer til å bli ubehagelig. Det kan være jeg blir overrasket og at det kommer til å gå veldig bra. Skal prøve å ikke tenke så mye på det som kan skje, det negative. Men det å fokusere positivt i en slik situasjon som dette, er ikke alltid like enkelt. Jeg prøver så godt jeg kan, og jeg prøver allitd å gjøre det beste utav det. Det tror jeg kan være veldig lurt uansett hvilken situasjon man er i. Jeg lurer egentlig på hva det er som kan være med på å motivere med videre. Kanskje ting som ros, positive kommentarer og tilbakemeldinger, at jeg klarer å mestre hverdagene og at jeg klarer å mestre motgang og dårlige dager. Kanskje jeg da føler meg sterkere enn før, og at det vil gi meg motivasjon og krefter? Jeg tror det. Jeg tror det kommer til å gå bra. Om det tar lang tid, så får det helle gjøre det. Det viktigste er at jeg klarer å nå fram til målet mitt. Noe jeg skal. En dag. Til slutt.

Problemer med den andre bloggen

Hei igjen.

Dette blir fortsettelsen på den første bloggen jeg hadde, for jeg følte den bare ble helt rot. Har også hatt en tidligere, men det er her jeg kommer til å skrive nå. Jeg kommer til å fortsette med å skrive om hverdagen min med anoreksi, og jeg føler det å skrive er noe som hjelper meg. Det hjelper å sortere tankene og skrive det ned.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Månedsoppdatering
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits