lifewitheatingdisorders.blogg.com -

Glad-dag



Hei og god lrdag.

Det er skikkelig fint vr ute, noe som gjr meg glad. Fikk forresten en mail fra en leser som lurte p om jeg kunne blogge slik som jeg gjorde fr, og det skal jeg begynne med n. Selvflgelig, hvis det er noe som hindrer meg noen ganger inni mellom, s er det jo en god grunn for det. Jeg tror dere forstr. Jeg har savnet det litt, egentlig. lese alle de bloggene jeg leste fr, kommentere andres blogger og bare skrive om alt og ingenting. Jeg skal bli flinkere til legge ut bilder til dere ogs, og hvis det er noe dere "mangler" eller om det er noe dere "savner", s skrik ut og kom med det. Det vil vre til stor hjelp for meg, selv om jeg har veldig mange innlegg jeg har skrevet p forhnd og som bare venter p f bli publisert. Gled dere til mange oppskrifter, historier, tips, hverdag og bilder. Hper dere fr en super dag. I guess I'm back.

A smile



Heisann dere.

De tre siste dagene har vrt helt fantastiske. Det skal jeg ikke legge skjul p en gang. Ah - herregud s herlig det er smile, le og bare kjenne glede langt innerst inne, helt fra hjerterota. En fantastisk flelse jeg virkelig har savnet. Jeg har ftt gjort veldig mye, s jeg har absolutt ingen drlig samvittighet eller noen som helst vond flese. Og vet dere hva? Jeg skal tillate meg selv og gi meg selv lov til smile og le for en gangs skyld. Det er egentlig veldig vanskelig for meg og ofte en stor utfordring, men sykdommen kan bare ikke delegge mer n. Jeg vet jeg har sagt det hundretusenmillioner ganger til meg selv at den ikke kan delegge mer, men jeg m sette en grense selv. Jeg m vre mer bevisst.

Det har vrt sol og sommervr, jeg har ftt gjort unna mye som jeg bare har utsatt gang p gang selv om jeg ikke har vrt feberfri. Uka som venter meg er veldig travel, men s er det heldigvis litt ferie igjen. Er ikke det helt fantastisk? Jo. Jeg elsker se p det positive, spesielt nr det er mye vanskelig i livet i tillegg som jeg sliter med. Jeg prver tenke at nringsdrikkene er bedre enn ingen mat, right? Det prver jeg holde ogs. Jeg prver og prver, jeg kjemper og kjemper. Jeg skal komme til ml en gang. Det skal jeg uansett hvor stor motstand som mtte komme meg i mte. Proskjektene jeg holder p med og som jeg styrer fult med er jeg kommet langt i, og flesen av mestring er s god.

S, for trekke fram det positive, s er jeg feberfri i dag. Juhuu. Hper dere fr en helt fantastisk fin dag, alle sammen.

Stor klem.

Let the beautiful spring come


Sol . Skyer . Vind . Fantastisk temperatur . Pepsi Max . Musikk . Baking av Cupcakes .

En fin sndag med andre ord ~

Helg

Hper dere alle fr en super helg!

It does not matter how slowly you go, so long as you dont stop ~

Jeg kjenner frykten fort ramme. Den fanger kroppen. Jeg hater den flelsen av uro. Flelsen av ikke ha fotfeste eller kjenne at jeg str sttt p noe som virker fast og trygt st p. Jeg kjenner det gjr vondt i hele kroppen. Kanskje mest spiserret. Heldigvis hjelper det med noe medisiner jeg har ftt som sies funke ganske bra, alt er bra s lenge det hjelper. For hindre magesmerter og forstoppelse, noe som er helt jvlig vre gjennom, bruker jeg en slags olje som faktisk gjr meg veldig trygg ogs. P en eller annen bestemt mte. Jeg bare ser meg i speilet og ser trene renner sakte men sikkert nedover. Hvorfor? Hvorfor akkurat n? Hvorfor akkurat dette? Jeg forstr ikke. Ikke helheten.

Jeg er drittlei av sykdommen. Alt som har med sykdom gjre. Alt som har med spryter, blodprver og prver gjre. Jeg er lei av sitte p venterom. Jeg er lei av ta de samme bussene til de samme stede hver eneste gang. Jeg er lei av disse rutinene, samtidig som det fles trygt og godt ha noe holde seg til. Det gjr godt for meg skrive, og jeg er komme ganske langt med proskjektet mitt som jeg en eller annen gang skal fortelle litt mer om. Haha, jeg er s flink til utsette alt, skjnner dere. Jeg har lenge vrt uten matlyst. Veldig lenge. Det er s vanskelig f ned noe mat, nr jeg bare kjenner det sitter noe i halsen og kvalmen bare stopper meg helt opp. Det hindrer meg s ofte.

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal reagere eller i det hele tatt oppfre meg. Jeg fler bare alt er min feil. Jeg fler det er meg selv jeg m takke for ha havnet opp i nvrende situasjon. Den flelsen er rett og slett helt jvlig. Det hadde vrt s fint om livet hadde en angreknapp som man bare kunne trykket p, s kunne man bestemme, velge og vrake s mye man bare ville. I hvert fall hadde det vrt fint hatt en slik angreknapp i livet akkurat n, med tanke p sykdommen og situasjonen i seg selv. Jeg kunne nske tankene bare stoppet opp litt. At jeg slapp bekymre meg s mye. Bekymre meg for alt og ingenting. Jeg kaster bort og slser bort s mye jeg hadde hatt bruk for. Krefter og energi.

Hvordan takler man egentlig nedtur etter nedtur, motgang etter motgang, drlig dag etter drlig dag? Er det OK om jeg lar trene komme slik som de vil? La dem komme og g? Er det OK om jeg lar sykdommen rive i kroppen, nr jeg ikke har s veldig mange andre muligheter? Nr jeg er tom for krefter og styrke? Noen ganger kjenner jeg bare det er s urettferdig. Ofte finner jeg trst i at jeg har lrt mye gjennom denne sykdomsperioden. Jeg bare hper det ikke varer s alt for lenge. Det er s mye jeg skulle f gjort. S mye jeg drmmer om oppn og n fram til. Det er s mange drmmer og ml jeg vil leve ut, men som frisk og sunn. Ha en kropp som jeg trives med og som jeg klarer godta.

Smerte er ikke alltid en fiende, det er en venn som fr deg til fle deg levende ~



Jeg kjenner trene renne. Kvalmen fanger kroppen, og jeg kjenner jeg egentlig bare vil g legge meg og krype under dyna, i hp om bli litt bedre. I dag litt fr kvelden kom, har det faktisk vrt helt fantastisk. Jeg har vrt ute litt og gtt en liten tur med kameraet i hnden for knipse noen bilder, jeg har skrevet en del, jeg har laget sushi til de andre her til middag etterfulgt av hjemmelaget sjokoladepudding, jeg har ryddet masse p rommet og ftt orden p alt rotet mitt her og jeg har pyntet litt og gjort det litt mer hjemmekoselig. Elsker rommet mitt n, har vel egentlig gjort det i lang tid n, ettersom det nesten hele tiden kommer noe nytt nr jeg er i byen. Haha, er blitt helt hekta p kremmerhuset og alle de andre interirbutikkene, gleder meg s utrolig mye til flytte ut og bo for meg selv. Bare starte livet mitt og fullfre drmmer og ml. Men jeg vet jeg ikke vil gjre det med sykdommen i kroppen. Jeg m vre fri fra sykdommen. Fra sykdom og smerte.

Jeg prver gjre det best mulig for meg selv, bde nr det gjelder maten, mltidene og alt det andre. Jeg merker hvor utrolig godt det er f skrive mye. Da er det ikke s mye kaos i tankene og flelsene lenger. Det betyr mye for meg ha noe som hjelper, som jeg vet av erfaring fra tidligere ogs. Skriving hjelper uansett, for det finnes s utrolig mye man kan gjre. Jeg finner ikke s veldig mye valgmuligheter nr det gjelder matvarene og den type mat, jeg merker bare det blir s ekstra vanskelig nr kvalmen er s sterk. Det fles som om jeg fr slag p slag, rett i magen. Ingen kan se merker etter det, det er bare jeg som kan kjenne smerten. Den fysiske og psykiske. Det gjr s vondt. Langt innerst inne, kan jeg kjenne det. Jeg kan vel trste meg med at jeg ikke er helt hpls og elendig som kanskje sykdommen fr meg til fle og tro, for jeg har funnet ut at smeltet ost med grillkrydder er helt OK spise. Det er noe jeg kan tillate meg selv, uten fle skam.

Words



Jeg kjenner trene renne.

I dag er bare en dag der jeg ikke har lyst til gjre noen ting, bare vre for meg selv med trene og prve sortere i alt kaoset som er. Noen dager er bare drligere enn andre, det trenger ikke alltid vre noen spesiell grunn. Noen ganger tenker jeg bare p alt det vonde som sykdommen frer med seg. Det fr meg til grte, i hvert fall veldig ofte. Jeg er bare s sint og s frustrert over meg selv. Jeg tenker ofte p om jeg kunne stoppet dette. Jeg tenker ofte p hvordan livet hadde vrt, om jeg bare klarte stoppe sykdommen. Om jeg bare kunne hindre og stoppe tilbakefall. Hvorfor m det vre s vanskelig? Jeg kunne nske det var s mye lettere. Jeg kunne nske det var lettere ta knekken p sykdommen. Jeg kunne nske det var jeg som flte meg sterk og modig. At jeg hadde mot nok til sl hardere til og bare sl den i svime. Jeg vet aldri hva som venter meg bak neste dr. Tr jeg virkelig pne? Har jeg mot nok til gjre det? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Noen ganger er jeg bare s forvirret og s usikker. Noen ganger vet jeg bare ikke hvilken fot jeg skal begynne med, eller hvilken retning.

Nr jeg ser meg selv i speilet, kommer ogs trene ofte. Ikke alltid for at jeg ikke liker hvordan den ser ut, men bare se hva sykdommen gjr med kroppen min. Bare se forandringen. Bare se at jeg ikke kan g med de fine, nye klrene jeg kjpte for ikke s veldig lenge siden. Jeg gr med lue hele tiden fordi jeg har mistet en del hr og at det blir s stygt og ekkelt da. Jeg vil ikke vise det. Ofte nr jeg har dusjet kan jeg bare dra hr fra hodet. Jeg gr ofte med store klr for skjule kroppen min. Jeg orker ikke tanken p det, en gang. Jeg pleier holde smilet p plass. Jeg prver. Jeg kjemper. Jeg sloss. Jeg kunne bare nske det var lettere. Hva om jeg taper? Hva om jeg aldri klarer n fram til drmmene og mlene mine, som jeg s srt og s inderlig brenner for? Jeg vil bare leve et normalt og godt liv. Det er derfor jeg prver gjre det beste utav det. Det er derfor jeg prver holde motet oppe og smilet p plass. Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Det er en utfordring i seg selv, men har jeg noen andre valg? Nei. For at jeg skal klare n fram til drmmene mine, m jeg vre frisk.

Noen ganger kjenner jeg det bare som et slag i magen. Plutselig nr jeg helt tilfeldig ser meg i speilet, ser jeg den syke meg. Jeg ser den syke kroppen min. Jeg ser at hendene er full av sprekker, pne sr og at jeg er veldig trr. Jeg ser huden er litt blek og litt rar farge p. Jeg ser i ynene, dypt dypt i ynene. Jeg ser smerten. Min egen smerte. Min egen kamp. Jeg kjemper ikke for ingenting. Jeg kjemper for livet mitt. Jeg kjemper for komme tilbake til den bedre hverdag. Jeg kjemper om komme meg fri fra smertehelvete og fra det sykdommen brer med seg av det vonde. Jeg kjemper og sloss, men det er ikke altid s lett se det. Jeg prver. Jeg prver s godt jeg kan. Likevel fler jeg det ikke er godt nok. Det varierer s mye med oppturene og nedturene. Det er bare s ekstra vondt nr nedturene kommer s brtt og s uforventet. Jeg kjemper for livet mitt igjen, selv om jeg er redd for tape kampen. Jeg kan ikke la det skje, jeg m bare ta et skritt om gangen. Det skal g bra. Det m g bra. Det kommer det til gjre ogs. Til slutt. En vakker dag. En gang skal jeg klare ta knekken p sykdommen.

Nr livet gr i grus

Jeg merker veldig godt at humret ikke er p sitt beste i dag. Jeg er s lei kvalme, magesmerter og bare det g rundt med uro og usikkerhet i hele kroppen. Bare de vonde flelsene, fr trene til renne. Jeg blir helt tett i nesen og forkjlet p grunn av at tankene bare er fullstendig kaos. Fullstendig surr og kaos. Det er konflikt mellom tankene og flelsene mine s og si hele tiden, og jeg kjenner det ikke skal s veldig mye til fr jeg blir sint og irritert. Er det noe jeg virkelig hater, s er det se at problemene mine gr utover andre. Jeg fr s drlig samvittighet overfor det. Jeg kunne virkelig nske at ting var annerledes. Jeg kunne virkelig nske at jeg flte jeg var autopilot i eget liv og balanserte det.

Jeg sitter hele tiden igjen med flelsen av at ingenting er "godt nok". Hva er egentlig "godt nok?" Jeg kunne nske jeg ikke var s kritiserende rettet mot meg selv, for det er noe jeg er blitt alt for flink til. Det er ikke bra. Det er noe som er negativt. Det er ikke et godt tegn. Det er nesten litt utrolig for fort alt bare kan snu. Det er s vondt se trer erstatte smil og latter. Det er s vondt se sorg erstatte gleder og det gode her i livet. Det er omvendt ogs, noe som er godt tenke p. Plutselig gr det litt mot den rette veien. S snur det igjen. Jeg vet dette n. Jeg kjenner godt til sykdommens mnster. Sykdommen er lur. Veldig lur. Plutselig, ofte nr jeg minst forventer det er den sterkest.

Jeg fler meg s svak, liten og s maktesls rettet mot sykdommen. Ofte tenker jeg "Hvorfor er det s vanskelig? Hvorfor kan jeg ikke bare spise, og bli ferdig med det? Hvorfor venter jeg med f det verste og det som gjr s vondt oversttt? Hvorfor ikke bare bli ferdig med det, og bare holde ut i det som mtte vre s vanskelig og s vondt takle og st midt oppi?". Jeg lurer snn p alle mulige svar s kommer fram og som dukker opp underveis. For meg hjelper det skrive, men jeg skriver mest p boka n og bruker inni mellom bloggen. Det betyr mye for meg, og jeg tror egentlig at det er veldig viktig. Viktig ha verdier som man kan ha i livet og i hverdagen, og holde litt fast i. Jeg m fram.

My weekend


Hendene mine



Jeg merker jeg bare er s sint og oppgitt over meg selv. Hendene mine har sprekker og begynner fort f pne sr. Nr jeg er ute, selv nr jeg har hansker p meg eller nr jeg prver holde hendene mine varme, blir de helt bl. Temperaturen skifter ogs veldig og er veldig varierende, det er nesten litt sykt. Plutselig kan jeg begynne kaldsvette nr jeg 5 min fr har vrt iskald. Det skremmer meg litt. Det er faktisk n i ettertid jeg virkelig har sett konsekvensene for sykdommen. Hva den egentlig driver med og holder p med. Om natten m jeg ligge med bomullshansker og jeg m hele tiden vre avhengig av hndkremer. Det kan faktisk bli s gale at jeg kan bli sykemeldt. Det kan bli vondt i begge armene og jeg kan f fort andre sykdommer. Dere vet, bakterier og virus kommer ofte gjennom pne sr, noe jeg har veldig mye av. Ah, jeg kjenner jeg blit litt motls og maktesls her.

I perioder har jeg tenkt at det ikke har vrt noe krise. At det ikke har vrt ndvendig gjre noe med det, og at det er alltid kulde som gjr det. Som liksom er hovedrsaken. Men det er ikke bare kulde her inn i bilde, det er anoreksien som river i kroppen og som rammer. Jeg har det heldigvis ikke p det verste hele tiden, noe jeg er veldig glad for. For akkurat n er det s vondt at jeg nesten ikke klarer vre i vann med hendene. Det svir, det gjr direkte vondt og ofte m jeg skrike av smerte. Hele tiden m jeg smre hendene med fet hndkrem, men noe jeg har ftt p resept og jeg m ha hansker p meg ganske ofte. Det er ikke alle hudkremer som hjelper meg heller, noe jeg klart og tydelig ser. Det kan vre jeg m g til hudlege ogs, eller til en spesialist. Jeg bare ble fortalt her en dag om at dette var noe jeg mtte ta helt serist og p alvor. Det kunne faktisk bli s gale at det gikk utover andre ting ogs. Jeg kjenner trene bare komme nr jeg tenker over hva sykdommen gjr med kroppen min. Hvor hardt den faktisk rammer.

For meg, slik som for veldig mange andre, er det lett tenke "det skjer ikke meg" eller "det blir sikkert ikke verre enn dette, det er jo nrmere helt umulig". Men nei. Jeg har n sett at alt faktisk kan skje. At nedturer kommer nr jeg minst forventer det og det kommer s overraskende og uforventet p. Hvordan skal jeg liksom reagere, da? Er det da jeg skal grte? Er det da jeg skal tenke "ja, jaja, det gr sikkert over dette ogs, hva blir det neste?". Sannheten er at jeg aldri kan vre godt nok forberedt p det som mtte vente meg. Jeg kan ikke vre godt nok forberedt p hva som str bak neste dr og venter p meg. Sykdommen kommer med slag p slag, og den har bde all makt og styrke. Det er da jeg kjenner det er ekstra vanskelig sl til og kjempe imot. Nr jeg vet at jeg fr s mye imot meg samtidig. Det blir litt for mye p n gang. Noen ganger fler jeg meg bare s svak, liten og maktesls. Noen ganger kunne jeg bare nske dette var en drm. Er det ikke nok n? Er det ikke snart over?

Helg



Hei dere.

Det er fantastisk godt med helg n, jeg kjenner det p kroppen at det trengs. I gr var jeg veldig drlig. Jeg prvde gjre alt jeg bare kunne tenke meg for bli bedre med kvalmen og magesmertene, jeg prvde drikke masse kaldt vann, f litt frisk luft inn p soverommet og varmeflasken liggende p magen. Au, hater disse smertene. Heldigvis hjalp det med noe kvalmestillende ogs, og til slutt fikk jeg endelig sovne. Takk gud for det. I dag har jeg bare flt meg slapp og sliten, s det skal vre godt med helg og litt fri n. Det er utrolig fint vr ogs, s kanskje jeg tar meg en liten tur ut litt senere. Vren er ikke s verst, snn egentlig, nr det holder seg til s fint vr som det har vrt n de siste dagene. Hihi. Forresten, om det er noe mer dere lurer p, s er det bare til skrike ut. Jeg skal svare til slutt og etter hvert om det som dere mtte lure p. Jeg gleder meg egentlig til sove igjen, haha! Sovedyr er vel mitt nye kallenavn tenker jeg. Jeg smakte nettopp p litt smeltet ost med grillkrydder. Det var litt godt, men veldig rart siden det er s lenge siden jeg har smakt p det. Men ja .. har noe jeg m fortelle dere ..

The sun makes me smile

Noen som vet hva som pleier hjelpe mot magesmerter? Skrik ut.

Be strong

Jeg kunne nske det var lettere. Noen ganger er det vanskelig puste. Holde seg p bena og st oppreist. I morgen skal jeg mest sansynlig en liten tur p sykehuset, jeg skal g en tur for lufte tankene litt og ta med kamera slik at jeg kan f snu om tankene til noe som er bra og til noe som er positivt. Jeg syns det er s vanskelig kjenne at det er s stor motstand. S mye strre og s mye sterkere. Noen ganger skjnner jeg ikke helt hvordan jeg skal klare ta knekken p sykdommen helt, men jeg prver holde bde hodet hevet og motet oppe. Jeg kunne bare nske det var en drm jeg snart hadde vknet opp fra. Det hadde vrt s fint. At dette ikke var virkeligheten. Jeg hater sykdom.

Alive



Humret er virkelig ikke p sitt beste, og jeg hater vre syk nr det er s mye god mat jeg ikke klarer spise. Jeg fr vel trste meg med at jeg fikk lage noe tapas til litt besk i dag, og at jeg har vrt ute en tur. Det har vrt godt vre litt ute i frisk luft, spesielt nr det er fint vr. Jeg hater spesielt vre i besk og vre hos andre nr jeg fler jeg feiger skikkelig ut og er den eneste som ikke spiser noe eller i det hele tatt forsyner meg med noe god mat p tallerkenen. Faen, jeg hater dette. Forresten, jeg skal snart svare p noen sprsml som dere har lurt p i en god stund n. Har bare rett og slett ikke hatt tid fr n, s svarene kommer kanskje senere i kveld eller i morgen. Om det er noe dere lurer p i siste liten, s er det bare skrike ut. Hper dere fr en fin lrdag, og at dere alle har det bra.

Still cold

Ah - det er et helt fantastisk vr ute. Det er s fantastisk herlig. N sitter jeg under ullteppet mitt med en varm kopp med kakao. Haha, fryser s mye at jeg ikke klarer legge det fra meg. I natt sov jeg faktisk veldig drlig. Jeg var mye oppe fordi jeg hadde s store magesmerter og ville egentlig bare brekke meg fordi det igjen ga meg kvalme. Uutholdelig. Siden det er fredag i dag, tenkte jeg bare slappe av.Jeg har ingen energi til gjre noe spesielt, og jeg er helt utslitt. Det er veldig godt med slike avslappendes og rolige fredager ogs. Kanskje jeg fr p meg skikkelige klr og tar meg en fin tur med kameraet i hnden litt senere? Bildene over viser hvor fantastisk vr det er og hvor fint det er ute. Marsmneden er ikke s verst, egentlig. Om dere har noen oppskrifter eller tips om hva jeg kan spise, s gjerne skrik ut. Jeg har virkelig ingen anelse om hva jeg skal spise, merker jeg er s utrolig lei av drikke nring. Jaja, fr vel tenke positivt p det, og se p det som bedre enn ingenting. For det er jo det. Ha en super dag vidre!

Sometimes, I wish I was strong like a Solider.



Jeg kjenner jeg ikke er i noe godt humr i dag. Lite svn, drlig matlyst og mye som gr imot. Mye som skjer. Jeg prver f humret til noe bedre og jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Jeg kunne nske jeg hadde litt mer krefter og litt mer energi til gjre alt der jeg har lyst til gjre. Det blir godt bli frisk igjen etter hvert og med tiden, og den dagen kommer en vakker dag. Ikke av seg selv. Ikke helt uten videre, jeg er ndt til kjempe med bde nebb og klr for klare vinne og ta seier. Det er bare s vondt og s vanskelig nr jeg kjenner sykdommen river i meg. Hvorfor m det vre s vanskelig bare spise? Nyte et godt mltid og noe god mat?

Det er s mye jeg har p hjertet som jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare med ord. Hvordan jeg skal formulere meg. Det er s mye jeg har lyst til skrive, det er bare s vanskelig vite hvor jeg skal begynne. For meg hjelper det skrive litt. Bare f ut tanker og flelser. Det gjr det litt lettere. Det blir litt mindre kaos da. Litt mindre tankekjr. Jeg fler meg s tom innvendig. Dypt, innerst inne. Tom for ord, tom for trer, tom for energi og krefter. Jeg vet jeg har kampvilje og motivasjon nok. Nok mot til klare det. Nok mot til kjempe imot anoreksien og vinne over den. Ta kontroll og bli min egen autopilot i eget liv. Noen dager er bare drligere enn andre dager. Det varierer hele tiden.

Det er s vanskelig for meg godta. Akseptere alt sammen. Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom uten kjenne p trene, smertene og bare det vre i det vonde. Det er da jeg m holde ut. Det er da jeg m prve ta fram all styrke og alle mulige krefter som jeg bare har. Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom uten kjenne p smerte. Uten grte. Uten kjenne nedtur etter nedtur, drlig dag etter drlig dag, skuffelse etter skuffelse, og drlige perioder. Alt vil ikke g min vei. Alt vil ikke bare g rett fram, og jeg vil ikke bare mte p oppturer og de gode dagene. Men de betyr mye for meg nr de frst kommer. Det gjr de uten tvil. Det er s godt fle seg levende og fri noen ganger.

Hadde bare anoreksien kunne gi slipp...

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits