Hei og god lørdag.

Det er skikkelig fint vær ute, noe som gjør meg glad. Fikk forresten en mail fra en leser som lurte på om jeg kunne blogge slik som jeg gjorde før, og det skal jeg begynne med nå. Selvfølgelig, hvis det er noe som hindrer meg noen ganger inni mellom, så er det jo en god grunn for det. Jeg tror dere forstår. Jeg har savnet det litt, egentlig. Å lese alle de bloggene jeg leste før, kommentere andres blogger og bare skrive om alt og ingenting. Jeg skal bli flinkere til å legge ut bilder til dere også, og hvis det er noe dere "mangler" eller om det er noe dere "savner", så skrik ut og kom med det. Det vil være til stor hjelp for meg, selv om jeg har veldig mange innlegg jeg har skrevet på forhånd og som bare venter på å få bli publisert. Gled dere til mange oppskrifter, historier, tips, hverdag og bilder. Håper dere får en super dag. I guess I'm back.

Heisann dere.

De tre siste dagene har vært helt fantastiske. Det skal jeg ikke legge skjul på en gang. Ah - herregud så herlig det er å smile, le og bare kjenne glede langt innerst inne, helt fra hjerterota. En fantastisk følelse jeg virkelig har savnet. Jeg har fått gjort veldig mye, så jeg har absolutt ingen dårlig samvittighet eller noen som helst vond følese. Og vet dere hva? Jeg skal tillate meg selv og gi meg selv lov til å smile og le for en gangs skyld. Det er egentlig veldig vanskelig for meg og ofte en stor utfordring, men sykdommen kan bare ikke ødelegge mer nå. Jeg vet jeg har sagt det hundretusenmillioner ganger til meg selv at den ikke kan ødelegge mer, men jeg må sette en grense selv. Jeg må være mer bevisst.

Det har vært sol og sommervær, jeg har fått gjort unna mye som jeg bare har utsatt gang på gang selv om jeg ikke har vært feberfri. Uka som venter meg er veldig travel, men så er det heldigvis litt ferie igjen. Er ikke det helt fantastisk? Jo. Jeg elsker å se på det positive, spesielt når det er mye vanskelig i livet i tillegg som jeg sliter med. Jeg prøver å tenke at næringsdrikkene er bedre enn ingen mat, right? Det prøver jeg å holde også. Jeg prøver og prøver, jeg kjemper og kjemper. Jeg skal komme til mål en gang. Det skal jeg uansett hvor stor motstand som måtte komme meg i møte. Proskjektene jeg holder på med og som jeg styrer fult med er jeg kommet langt i, og følesen av mestring er så god.

Så, for å trekke fram det positive, så er jeg feberfri i dag. Juhuu. Håper dere får en helt fantastisk fin dag, alle sammen.

Stor klem.

Sol . Skyer . Vind . Fantastisk temperatur . Pepsi Max . Musikk . Baking av Cupcakes .

En fin søndag med andre ord ~

Håper dere alle får en super helg!

Jeg kjenner frykten fort ramme. Den fanger kroppen. Jeg hater den følelsen av uro. Følelsen av å ikke ha fotfeste eller kjenne at jeg står støtt på noe som virker fast og trygt å stå på. Jeg kjenner det gjør vondt i hele kroppen. Kanskje mest spiserøret. Heldigvis hjelper det med noe medisiner jeg har fått som sies å funke ganske bra, alt er bra så lenge det hjelper. For å hindre magesmerter og forstoppelse, noe som er helt jævlig å være gjennom, bruker jeg en slags olje som faktisk gjør meg veldig trygg også. På en eller annen bestemt måte. Jeg bare ser meg i speilet og ser tårene renner sakte men sikkert nedover. Hvorfor? Hvorfor akkurat nå? Hvorfor akkurat dette? Jeg forstår ikke. Ikke helheten.

Jeg er drittlei av sykdommen. Alt som har med sykdom å gjøre. Alt som har med sprøyter, blodprøver og prøver å gjøre. Jeg er lei av å sitte på venterom. Jeg er lei av å ta de samme bussene til de samme stede hver eneste gang. Jeg er lei av disse rutinene, samtidig som det føles trygt og godt å ha noe å holde seg til. Det gjør godt for meg å skrive, og jeg er komme ganske langt med proskjektet mitt som jeg en eller annen gang skal fortelle litt mer om. Haha, jeg er så flink til å utsette alt, skjønner dere. Jeg har lenge vært uten matlyst. Veldig lenge. Det er så vanskelig å få ned noe mat, når jeg bare kjenner det sitter noe i halsen og kvalmen bare stopper meg helt opp. Det hindrer meg så ofte.

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal reagere eller i det hele tatt oppføre meg. Jeg føler bare alt er min feil. Jeg føler det er meg selv jeg må takke for å ha havnet opp i nåværende situasjon. Den følelsen er rett og slett helt jævlig. Det hadde vært så fint om livet hadde en angreknapp som man bare kunne trykket på, så kunne man bestemme, velge og vrake så mye man bare ville. I hvert fall hadde det vært fint å hatt en slik angreknapp i livet akkurat nå, med tanke på sykdommen og situasjonen i seg selv. Jeg kunne ønske tankene bare stoppet opp litt. At jeg slapp å bekymre meg så  mye. Bekymre meg for alt og ingenting. Jeg kaster bort og sløser bort så mye jeg hadde hatt bruk for. Krefter og energi.

Hvordan takler man egentlig nedtur etter nedtur, motgang etter motgang, dårlig dag etter dårlig dag? Er det OK om jeg lar tårene komme slik som de vil? La dem komme og gå? Er det OK om jeg lar sykdommen rive i kroppen, når jeg ikke har så veldig mange andre muligheter? Når jeg er tom for krefter og styrke? Noen ganger kjenner jeg bare det er så urettferdig. Ofte finner jeg trøst i at jeg har lært mye gjennom denne sykdomsperioden. Jeg bare håper det ikke varer så alt for lenge. Det er så mye jeg skulle få gjort. Så mye jeg drømmer om å oppnå og nå fram til. Det er så mange drømmer og mål jeg vil leve ut, men som frisk og sunn. Ha en kropp som jeg trives med og som jeg klarer å godta.

Jeg kjenner tårene renne. Kvalmen fanger kroppen, og jeg kjenner jeg egentlig bare vil gå å legge meg og krype under dyna, i håp om å bli litt bedre. I dag litt før kvelden kom, har det faktisk vært helt fantastisk. Jeg har vært ute litt og gått en liten tur med kameraet i hånden for å knipse noen bilder, jeg har skrevet en del, jeg har laget sushi til de andre her til middag etterfulgt av hjemmelaget sjokoladepudding, jeg har ryddet masse på rommet og fått orden på alt rotet mitt her og jeg har pyntet litt og gjort det litt mer hjemmekoselig. Elsker rommet mitt nå, har vel egentlig gjort det i lang tid nå, ettersom det nesten hele tiden kommer noe nytt når jeg er i byen. Haha, er blitt helt hekta på kremmerhuset og alle de andre interiørbutikkene, gleder meg så utrolig mye til å flytte ut og bo for meg selv. Bare starte livet mitt og fullføre drømmer og mål. Men jeg vet jeg ikke vil gjøre det med sykdommen i kroppen. Jeg må være fri fra sykdommen. Fra sykdom og smerte.

Jeg prøver å gjøre det best mulig for meg selv, både når det gjelder maten, måltidene og alt det andre. Jeg merker hvor utrolig godt det er å få skrive mye. Da er det ikke så mye kaos i tankene og følelsene lenger. Det betyr mye for meg å ha noe som hjelper, som jeg vet av erfaring fra tidligere også. Skriving hjelper uansett, for det finnes så utrolig mye man kan gjøre. Jeg finner ikke så veldig mye valgmuligheter når det gjelder matvarene og den type mat, jeg merker bare det blir så ekstra vanskelig når kvalmen er så sterk. Det føles som om jeg får slag på slag, rett i magen. Ingen kan se merker etter det, det er bare jeg som kan kjenne smerten. Den fysiske og psykiske. Det gjør så vondt. Langt innerst inne, kan jeg kjenne det. Jeg kan vel trøste meg med at jeg ikke er helt håpløs og elendig som kanskje sykdommen får meg til å føle og tro, for jeg har funnet ut at smeltet ost med grillkrydder er helt OK å spise. Det er noe jeg kan tillate meg selv, uten å føle skam.

Jeg kjenner tårene renne.

I dag er bare en dag der jeg ikke har lyst til å gjøre noen ting, bare være for meg selv med tårene og prøve å sortere i alt kaoset som er. Noen dager er bare dårligere enn andre, det trenger ikke alltid å være noen spesiell grunn. Noen ganger tenker jeg bare på alt det vonde som sykdommen fører med seg. Det får meg til å gråte, i hvert fall veldig ofte. Jeg er bare så sint og så frustrert over meg selv. Jeg tenker ofte på om jeg kunne stoppet dette. Jeg tenker ofte på hvordan livet hadde vært, om jeg bare klarte å stoppe sykdommen. Om jeg bare kunne hindre og stoppe tilbakefall. Hvorfor må det være så vanskelig? Jeg kunne ønske det var så mye lettere. Jeg kunne ønske det var lettere å ta knekken på sykdommen. Jeg kunne ønske det var jeg som følte meg sterk og modig. At jeg hadde mot nok til å slå hardere til og bare slå den i svime. Jeg vet aldri hva som venter meg bak neste dør. Tør jeg virkelig å åpne? Har jeg mot nok til å gjøre det? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Noen ganger er jeg bare så forvirret og så usikker. Noen ganger vet jeg bare ikke hvilken fot jeg skal begynne med, eller hvilken retning.

Når jeg ser meg selv i speilet, kommer også tårene ofte. Ikke alltid for at jeg ikke liker hvordan den ser ut, men bare å se hva sykdommen gjør med kroppen min. Bare å se forandringen. Bare å se at jeg ikke kan gå med de fine, nye klærene jeg kjøpte for ikke så veldig lenge siden. Jeg går med lue hele tiden fordi jeg har mistet en del hår og at det blir så stygt og ekkelt da. Jeg vil ikke vise det. Ofte når jeg har dusjet kan jeg bare dra hår fra hodet. Jeg går ofte med store klær for å skjule kroppen min. Jeg orker ikke tanken på det, en gang. Jeg pleier å holde smilet på plass. Jeg prøver. Jeg kjemper. Jeg sloss. Jeg kunne bare ønske det var lettere. Hva om jeg taper? Hva om jeg aldri klarer å nå fram til drømmene og målene mine, som jeg så sårt og så inderlig brenner for? Jeg vil bare leve et normalt og godt liv. Det er derfor jeg prøver å gjøre det beste utav det. Det er derfor jeg prøver å holde motet oppe og smilet på plass. Jeg prøver å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i. Det er en utfordring i seg selv, men har jeg noen andre valg? Nei. For at jeg skal klare å nå fram til drømmene mine, må jeg være frisk.

Noen ganger kjenner jeg det bare som et slag i magen. Plutselig når jeg helt tilfeldig ser meg i speilet, ser jeg den syke meg. Jeg ser den syke kroppen min. Jeg ser at hendene er full av sprekker, åpne sår og at jeg er veldig tørr. Jeg ser huden er litt blek og litt rar farge på. Jeg ser i øynene, dypt dypt i øynene. Jeg ser smerten. Min egen smerte. Min egen kamp. Jeg kjemper ikke for ingenting. Jeg kjemper for livet mitt. Jeg kjemper for å komme tilbake til den bedre hverdag. Jeg kjemper om å komme meg fri fra smertehelvete og fra det sykdommen bærer med seg av det vonde. Jeg kjemper og sloss, men det er ikke altid så lett å se det. Jeg prøver. Jeg prøver så godt jeg kan. Likevel føler jeg det ikke er godt nok. Det varierer så mye med oppturene og nedturene. Det er bare så ekstra vondt når nedturene kommer så brått og så uforventet. Jeg kjemper for livet mitt igjen, selv om jeg er redd for å tape kampen. Jeg kan ikke la det skje, jeg må bare ta et skritt om gangen. Det skal gå bra. Det må gå bra. Det kommer det til å gjøre også. Til slutt. En vakker dag. En gang skal jeg klare å ta knekken på sykdommen.

Jeg merker veldig godt at humøret ikke er på sitt beste i dag. Jeg er så lei kvalme, magesmerter og bare det å gå rundt med uro og usikkerhet i hele kroppen. Bare de vonde følelsene, får tårene til å renne. Jeg blir helt tett i nesen og forkjølet på grunn av at tankene bare er fullstendig kaos. Fullstendig surr og kaos. Det er konflikt mellom tankene og følelsene mine så og si hele tiden, og jeg kjenner det ikke skal så veldig mye til før jeg blir sint og irritert. Er det noe jeg virkelig hater, så er det å se at problemene mine går utover andre. Jeg får så dårlig samvittighet overfor det. Jeg kunne virkelig ønske at ting var annerledes. Jeg kunne virkelig ønske at jeg følte jeg var autopilot i eget liv og balanserte det.

Jeg sitter hele tiden igjen med følelsen av at ingenting er "godt nok". Hva er egentlig "godt nok?" Jeg kunne ønske jeg ikke var så kritiserende rettet mot meg selv, for det er noe jeg er blitt alt for flink til. Det er ikke bra. Det er noe som er negativt. Det er ikke et godt tegn. Det er nesten litt utrolig for fort alt bare kan snu. Det er så vondt å se tårer erstatte smil og latter. Det er så vondt å se sorg erstatte gleder og det gode her i livet. Det er omvendt også, noe som er godt å tenke på. Plutselig går det litt mot den rette veien. Så snur det igjen. Jeg vet dette nå. Jeg kjenner godt til sykdommens mønster. Sykdommen er lur. Veldig lur. Plutselig, ofte når jeg minst forventer det er den sterkest.

Jeg føler meg så svak, liten og så maktesløs rettet mot sykdommen. Ofte tenker jeg "Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor kan jeg ikke bare spise, og bli ferdig med det? Hvorfor venter jeg med å få det verste og det som gjør så vondt overstått? Hvorfor ikke bare bli ferdig med det, og bare holde ut i det som måtte være så vanskelig og så vondt å takle og stå midt oppi?". Jeg lurer sånn på alle mulige svar så kommer fram og som dukker opp underveis. For meg hjelper det å skrive, men jeg skriver mest på boka nå og bruker inni mellom bloggen. Det betyr mye for meg, og jeg tror egentlig at det er veldig viktig. Viktig å ha verdier som man kan ha i livet og i hverdagen, og holde litt fast i. Jeg må fram.

Jeg merker jeg bare er så sint og oppgitt over meg selv. Hendene mine har sprekker og begynner fort å få åpne sår. Når jeg er ute, selv når jeg har hansker på meg eller når jeg prøver å holde hendene mine varme, blir de helt blå. Temperaturen skifter også veldig og er veldig varierende, det er nesten litt sykt. Plutselig kan jeg begynne å kaldsvette når jeg 5 min før har vært iskald. Det skremmer meg litt. Det er faktisk nå i ettertid jeg virkelig har sett konsekvensene for sykdommen. Hva den egentlig driver med og holder på med. Om natten må jeg ligge med bomullshansker og jeg må hele tiden være avhengig av håndkremer. Det kan faktisk bli så gale at jeg kan bli sykemeldt. Det kan bli vondt i begge armene og jeg kan få fort andre sykdommer. Dere vet, bakterier og virus kommer ofte gjennom åpne sår, noe jeg har veldig mye av. Ah, jeg kjenner jeg blit litt motløs og maktesløs her.

I perioder har jeg tenkt at det ikke har vært noe krise. At det ikke har vært nødvendig å gjøre noe med det, og at det er alltid kulde som gjør det. Som liksom er hovedårsaken. Men det er ikke bare kulde her inn i bilde, det er anoreksien som river i kroppen og som rammer. Jeg har det heldigvis ikke på det verste hele tiden, noe jeg er veldig glad for. For akkurat nå er det så vondt at jeg nesten ikke klarer å være i vann med hendene. Det svir, det gjør direkte vondt og ofte må jeg skrike av smerte. Hele tiden må jeg smøre hendene med fet håndkrem, men noe jeg har fått på resept og jeg må ha hansker på meg ganske ofte. Det er ikke alle hudkremer som hjelper meg heller, noe jeg klart og tydelig ser. Det kan være jeg må gå til hudlege også, eller til en spesialist. Jeg bare ble fortalt her en dag om at dette var noe jeg måtte ta helt seriøst og på alvor. Det kunne faktisk bli så gale at det gikk utover andre ting også. Jeg kjenner tårene bare komme når jeg tenker over hva sykdommen gjør med kroppen min. Hvor hardt den faktisk rammer.

For meg, slik som for veldig mange andre, er det lett å tenke "det skjer ikke meg" eller "det blir sikkert ikke verre enn dette, det er jo nærmere helt umulig". Men nei. Jeg har nå sett at alt faktisk kan skje. At nedturer kommer når jeg minst forventer det og det kommer så overraskende og uforventet på. Hvordan skal jeg liksom reagere, da? Er det da jeg skal gråte? Er det da jeg skal tenke "Ååja, jaja, det går sikkert over dette også, hva blir det neste?". Sannheten er at jeg aldri kan være godt nok forberedt på det som måtte vente meg. Jeg kan ikke være godt nok forberedt på hva som står bak neste dør og venter på meg. Sykdommen kommer med slag på slag, og den har både all makt og styrke. Det er da jeg kjenner det er ekstra vanskelig å slå til og kjempe imot. Når jeg vet at jeg får så mye imot meg samtidig. Det blir litt for mye på èn gang. Noen ganger føler jeg meg bare så svak, liten og maktesløs. Noen ganger kunne jeg bare ønske dette var en drøm. Er det ikke nok nå? Er det ikke snart over?

Hei dere.

Det er fantastisk godt med helg nå, jeg kjenner det på kroppen at det trengs. I går var jeg veldig dårlig. Jeg prøvde å gjøre alt jeg bare kunne tenke meg for å bli bedre med kvalmen og magesmertene, jeg prøvde å drikke masse kaldt vann, få litt frisk luft inn på soverommet og varmeflasken liggende på magen. Au, hater disse smertene. Heldigvis hjalp det med noe kvalmestillende også, og til slutt fikk jeg endelig sovne. Takk gud for det. I dag har jeg bare følt meg slapp og sliten, så det skal være godt med helg og litt fri nå. Det er utrolig fint vær også, så kanskje jeg tar meg en liten tur ut litt senere. Våren er ikke så verst, sånn egentlig, når det holder seg til så fint vær som det har vært nå de siste dagene. Hihi. Forresten, om det er noe mer dere lurer på, så er det bare til å skrike ut. Jeg skal svare til slutt og etter hvert om det som dere måtte lure på. Jeg gleder meg egentlig til å sove igjen, haha! Sovedyr er vel mitt nye kallenavn tenker jeg. Jeg smakte nettopp på litt smeltet ost med grillkrydder. Det var litt godt, men veldig rart siden det er så lenge siden jeg har smakt på det. Men ja .. har noe jeg må fortelle dere ..

Noen som vet hva som pleier å hjelpe mot magesmerter? Skrik ut.

Jeg kunne ønske det var lettere. Noen ganger er det vanskelig å puste. Holde seg på bena og stå oppreist. I morgen skal jeg mest sansynlig en liten tur på sykehuset, jeg skal gå en tur for å lufte tankene litt og ta med kamera slik at jeg kan få snu om tankene til noe som er bra og til noe som er positivt. Jeg syns det er så vanskelig å kjenne at det er så stor motstand. Så mye større og så mye sterkere. Noen ganger skjønner jeg ikke helt hvordan jeg skal klare å ta knekken på sykdommen helt, men jeg prøver å holde både hodet hevet og motet oppe. Jeg kunne bare ønske det var en drøm jeg snart hadde våknet opp fra. Det hadde vært så fint. At dette ikke var virkeligheten. Jeg hater sykdom.

Humøret er virkelig ikke på sitt beste, og jeg hater å være syk når det er så mye god mat jeg ikke klarer å spise. Jeg får vel trøste meg med at jeg fikk lage noe tapas til litt besøk i dag, og at jeg har vært ute en tur. Det har vært godt å være litt ute i frisk luft, spesielt når det er fint vær. Jeg hater spesielt å være i besøk og være hos andre når jeg føler jeg feiger skikkelig ut og er den eneste som ikke spiser noe eller i det hele tatt forsyner meg med noe god mat på tallerkenen. Faen, jeg hater dette. Forresten, jeg skal snart svare på noen spørsmål som dere har lurt på i en god stund nå. Har bare rett og slett ikke hatt tid før nå, så svarene kommer kanskje senere i kveld eller i morgen. Om det er noe dere lurer på i siste liten, så er det bare å skrike ut. Håper dere får en fin lørdag, og at dere alle har det bra.

Ah - det er et helt fantastisk vær ute. Det er så fantastisk herlig. Nå sitter jeg under ullteppet mitt med en varm kopp med kakao. Haha, fryser så mye at jeg ikke klarer å legge det fra meg. I natt sov jeg faktisk veldig dårlig. Jeg var mye oppe fordi jeg hadde så store magesmerter og ville egentlig bare brekke meg fordi det igjen ga meg kvalme. Uutholdelig. Siden det er fredag i dag, tenkte jeg bare å slappe av. Jeg har ingen energi til å gjøre noe spesielt, og jeg er helt utslitt. Det er veldig godt med slike avslappendes og rolige fredager også. Kanskje jeg får på meg skikkelige klær og tar meg en fin tur med kameraet i hånden litt senere? Bildene over viser hvor fantastisk vær det er og hvor fint det er ute. Marsmåneden er ikke så verst, egentlig. Om dere har noen oppskrifter eller tips om hva jeg kan spise, så gjerne skrik ut. Jeg har virkelig ingen anelse om hva jeg skal spise, merker jeg er så utrolig lei av å drikke næring. Jaja, får vel tenke positivt på det, og se på det som bedre enn ingenting. For det er jo det. Ha en super dag vidre!

Jeg kjenner jeg ikke er i noe godt humør i dag. Lite søvn, dårlig matlyst og mye som går imot. Mye som skjer. Jeg prøver å få humøret til noe bedre og jeg prøver å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i. Jeg kunne ønske jeg hadde litt mer krefter og litt mer energi til å gjøre alt der jeg har lyst til å gjøre. Det blir godt å bli frisk igjen etter hvert og med tiden, og den dagen kommer en vakker dag. Ikke av seg selv. Ikke helt uten videre, jeg er nødt til å kjempe med både nebb og klør for å klare å vinne og ta seier. Det er bare så vondt og så vanskelig når jeg kjenner sykdommen river i meg. Hvorfor må det være så vanskelig å bare spise? Nyte et godt måltid og noe god mat?

Det er så mye jeg har på hjertet som jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare med ord. Hvordan jeg skal formulere meg. Det er så mye jeg har lyst til å skrive, det er bare så vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. For meg hjelper det å skrive litt. Bare få ut tanker og følelser. Det gjør det litt lettere. Det blir litt mindre kaos da. Litt mindre tankekjør. Jeg føler meg så tom innvendig. Dypt, innerst inne. Tom for ord, tom for tårer, tom for energi og krefter. Jeg vet jeg har kampvilje og motivasjon nok. Nok mot til å klare det. Nok mot til å kjempe imot anoreksien og vinne over den. Ta kontroll og bli min egen autopilot i eget liv. Noen dager er bare dårligere enn andre dager. Det varierer hele tiden.

Det er så vanskelig for meg å godta. Akseptere alt sammen. Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom uten å kjenne på tårene, smertene og bare det å være i det vonde. Det er da jeg må holde ut. Det er da jeg må prøve å ta fram all styrke og alle mulige krefter som jeg bare har. Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom uten å kjenne på smerte. Uten å gråte. Uten å kjenne nedtur etter nedtur, dårlig dag etter dårlig dag, skuffelse etter skuffelse, og dårlige perioder. Alt vil ikke gå min vei. Alt vil ikke bare gå rett fram, og jeg vil ikke bare møte på oppturer og de gode dagene. Men de betyr mye for meg når de først kommer. Det gjør de uten tvil. Det er så godt å føle seg levende og fri noen ganger.

Hadde bare anoreksien kunne gi slipp...