lifewitheatingdisorders.blogg.com -

A real smile with a real feeling



Hei dere.

Jeg er s glad for at dagen har vrt bra og ikke s vond og vanskelig som i gr. Har hatt en fin samtale med en vennine, jeg har bakt litt og siden det har vrt s kaldt og drlig vr ute har jeg bare kost meg med varm kakao og ullteppe. Ah, det er virkelig en god flelse vre inne i varmen og se ut. Pleier alltid ligge under ett teppe nr jeg er inne, haha, er alltid s frysepinn. Jeg kjenner bare jeg blir glad nr jeg opplever sm positive og gode ting, det betyr s mye for meg. Da blir det med p skyve det vonde og hplse litt lenger bort. Jeg skal klare vinne denne kampen, selv om sykdommen er veldig sterk til tider. Jeg m bare prve g den rette veien, prve ta ett skritt om gangen og bare prve gjre mitt beste. Jeg hper bare p at det er flere av disse gode dagene i nrmeste framtid.

Hjemmelaget karamell




Ingredienser:

50 g smr

3 dl sukker (kan bruke sukrin for gjre de litt sunnere)

3 dl flte (1 pk)

2 1/2 dl lys sirup

2 1/2 ts vaniljesukker

Framgangsmte:

Smelt smret. Ha oppi flten og rr det godt sammen. Ha oppi alle ingrediensene og rr godt. Pass p at det ikke koker over, det skal koke lenge.

Mens du venter og passer p, kan du gjre klar formene du skal bruke. Legg bakepapir i brdformene (hvis du bruker det), og gjr dem klare til bruk. Du kan ogs bruke andre konfektformer om du har det, her gjelder det bruke fantasien. Jeg brukte noen brdformer og konfektformer.

Rr til alt blir tykt og til den fr en fin masse. Gjerne la det koke og varmes opp i 60 min, mer eller mindre - det kommer helt an p hvordan det ser ut og hvor tykk den er. Den skal ikke vre for tykk heller, men helt passe.

Hell rren i formene som skal brukes og la det avkjles i en god stund fr du setter det kaldt. Fr du setter det i fryseren eller kjleskapet, kan det vre lurt skjre og lage noen merker. Da kan du bare knekke karamellene i bitene etter hvert som de er kalde nok.

Mitt beste tips er ta dem opp igjen fra kjlen etter noen timer, for s pakke dem inn i folie eller annen plast som er etter nske og behov, for s legge dem i fryseren igjen. De er best da, men pass p at temperaturen i rommet ikke er for hy, da smelter de veldig fort.

Veldig gode karameller, og det beste med det hele ; det er superenkelt lage :-) nyt!

Helg



Hei dere.

Det gr faktisk bedre psykisk enn det gjr fysisk, noe som jeg ser en positiv og negativ side av. Jaja. Det er i hvert fall bedre enn ingenting. I dag skal jeg faktisk prve meg p lage sushi helt fra bunnen av, hjemme laget, og kanskje jeg til og med tr smake? Jeg har smakt sushi fr, men sa til meg selv etter bare noen sekunder at jeg aldri skulle spise det igjen. Haha, da likte jeg det ikke i det hele tatt. Det er fint vr ute, s kanskje jeg orker ta meg en tur ut ogs, for ta noen bilder som jeg kanskje skal bruke i et proskjekt som jeg har tenkt fortelle dere snart. Bare ikke enda. Forresten, skal jeg begynne med "ukas sprsml" igjen? Bare skrik ut om det er noe dere lurer p, s skal jeg svare s godt jeg bare kan. Jeg skal ikke slutte med blogginga, jeg tror jeg bare ville angre etterp. Det vil jeg ikke.

Ett skritt om gangen, ikke sant? Jeg prver s godt jeg kan. Hver dag sloss jeg. Jeg kjemper og sloss med bde nebb og klr om holde sykdommen i sjakk og ikke la den lure meg i ta feile valg. De feile valgene som jeg vet jeg har tatt en del ganger, om og om igjen. Jeg er i hvert fall glad for at det gr bra med skrivinga nr det gjelder bokproskjektet. Kanskje jeg til og med klarer fullfre? Et bokproskjekt tar lang tid, men jeg hper jeg kommer til ml. Jeg kjenenr jeg er drittlei alt som har med sykdom gjre n. Bare ordet syk. Ah - plis la meg bli frisk. Egentlig skjnner jeg ikke hvorfor det skal vre s vanskelig, men det er da ambivalensen tar grep. Skal, skal ikke? Jeg m vge og trre mer. Jeg er jo bare ndt. Fr eller senere er jeg ndt til sl til med all kraft til sykdommen. Jeg m. Jeg m gjre det for klare bli frisk og fri.

Lurer du p noe?

Har du smakt sushi fr?

Cupcakes


Cupcake med sitronsmak:
250 g smr
4 dl sukker
4 egg
2 dl melk
6 dl mel
3 ts bakepulver
1 ts vanilje essens
2 sitroner, presset
Sitronskall ,revet

Sitron- og kremostglasur:
300 g Philadelphia ost normal (romtemperert)
100 g smr (romtemperert)
800 g melis (ca)
2 ts vanilje essens
Sitronsaft fra friske sitroner

Pisk egg og sukker sammen.
Smelt smr i en kjele, avkjl til romtemperatur.
Tilsett det vte og trre vekselvis i eggedosisen.
Tilsett sitronsaft fra 2 sitroner , riv litt sitronskall og rr sammen.
Fyll i former , ca fulle.
Stek i varm ovn 175 oC, midt i ovnen i 18-20 minutter.

Avkjl p en rist til de har ndd romtemperatur.

NB: Smr og Philadelphia ost m ha romtemperatur fr man lager frosting
til cupcakes. Ellers fr man ikke riktig konsistens p frosting.

Tilsett sitronsaft, smak deg til for f riktig konsistens p frostingen.
Tilsett konditorfarge om nskelig.
Bruk en hndmixer for f riktig konsistens p frostingen.

Liker dere Cupcakes?

Verdi



Hei dere.

Til tross for lite svn, en veldig travel morning og drlig matlyst har det vrt en fin dag. Det er s fantastisk med slike dager, og det er virkelig godt tenke p at det ikke alltid skal s veldig mye til. Forresten, selv om jeg har lenge hatt drlig matlyst, er jeg veldig glad for at jeg klarer drikke mye vann og f i meg nok vske. Aldri mer om jeg skal bli dehydrert og mtte trenge intravens gjennom veneflon. Aldri mer, om jeg s en gang skal oppereres. Auu, det verste jeg noen gang har vrt med p. Hater det. Egentlig hater jeg alt som har med spryter og stikk gjre, men en gang, fr eller senere har jeg bestemt meg for bli kvitt den spryteskrekken som tapper meg mye for energi og krefter.

I gr var det fastelaven, og jeg m rlig innrmme at det faktisk s litt godt ut. Denne jvelsykdommen skal jeg bli kvitt, slik at jeg kanskje neste gang det er fastelaven kan jeg tillate meg spise sammen med andre? Ikke bare sitte der. Ah - jeg fler meg s forferdelig dum hver eneste gang. Folk er nesten sluttet med sprre meg om jeg skal ha mat, fordi det er s "typisk" meg. Jeg kjenner jeg blir s irritert. Ja, det er slitsomt med blikk, kommentarer og sprsml, men samtidig s forstr jeg dem s utrolig godt. Jeg forstr frustrasjonen og fortvilelsen som de brer p. Hadde jeg bare forsttt konsekvensene av sykdommen. Hadde jeg bare tatt det p alvor med det samme i starten...

Vi lrer av feil, er det ikke det vi gjr? Er det ikke det vi sier? Jo. Jeg kjenner jeg bare blir s sint p meg selv nr jeg ikke lrer at det ikke spise skader kroppen. Herregud, jeg vil jo bare vre normal og spise normalt slik som alle andre rundt meg gjr? Det er vanskelig, men s lett p samme tid. Jeg m bare ta den tiden som trengs for bli frisk, jeg kan ikke forte meg bare med bli frisk og late som om alt bare er bra. Da kan jeg bare takke og si velkommen til et tilbakefall igjen. Ting har skjedd. Jeg har ftt mine fysiske konsekvenser og plager utav anoreksien. Frister det? Er det noe juble over? Nei. Aldri glem at det er det indre som teller mest i hele verden. Menneskets indre verdi. Tenk.





I just need control.



Jeg kjenner flelsen av frustrasjon, sinne og fortvilelse vokse. Hadde jeg bare forsttt konsekvensene, hadde jeg kanskje klart snu mot den rette veien fr sykdommen fikk mer makt og mer kontroll. Jeg forstr det bare ikke. Jeg forstr ikke hvorfor det m vre s vanskelig spise. Jeg forstr ikke hvorfor det skal vre s vanskelig godta og respektere. Jeg har mine oppturer og nedturer, det er bare n jeg kjenner jeg er helt tom. Helt tom for krefter, energi og motivasjon. Kanskje det bare er i dag, men jeg kjenner kroppen er ekstra sliten akkurat n. Likevel fortsetter jeg. Jeg skal ikke la anoreksien ta overhnd og delegge hele livet mitt. Det kan jeg bare ikke gjre. Jeg m vinne dette.

Noen ganger slr det meg. "Jeg er ikke frisk". Jeg kan se det. Dypt dypt i ynene. Jeg ser p kroppen. Jeg ser i ansiktet at jeg ikke er frisk. Huden sprekker og den er sr. Jeg kjenner det gjr vondt i hele kroppen ogs. Jeg prver ikke tenke s mye over det. Jeg prver ikke lete etter sykdomstegn som forteller meg at jeg sliter med spiseforstyrrelser. Jeg vet det. Jeg vet hvilken sykdom jeg har, det er bare s vanskelig godta alt dette p en gang. Samtidig. Jeg prver smile. Jeg prver le, ha det bra og vise glede. Noen ganger er det bare s ekstra vanskelig. Jeg merker nr jeg har mine drlige og gode peridoer. Nr jeg mter p oppturer og nedturer. Jeg merker det godt.

Jeg har blitt flinkere til tenke og fokusere positivt. Det er jo bra? Jeg prver fokusere framover og fokusere p her og n. Jeg prver ordne opp i spisinga og prve spise noe hver dag. Klarer jeg det? Nei. Men jeg gir ikke opp. Jeg er ndt til klare det. Jeg er ndt til spise hver dag, slik som alle andre. Jeg m det for bli frisk igjen. Mat blir som medisin. Jeg kjenner bare at jeg er veldig frustrert over at matlysten har lenge vrt drlig. Helt nede og p bnn. Det er jo selvflgelig da jeg er mest motivert, nr ikke alle samarbeider. Jeg m vise anoreksien hvem som skal ta opp denne kampen. Den er tff. Hard. Veldig vanskelig. Men heldigvis er det ikke umulig. Det umulige tar bare lengre tid.

Hper alle dere fantastiske, vakre mennesker har det bra. Jeg skal begynne blogge oftere n nr jeg har tid :-)

I'll keep breathing.



It's okay to be scared. It just mean you have something to loose.



Jeg kjenner jeg er redd. Hjertet dunker bare fortere og fortere nr jeg tenker p det. Jeg vet ikke om jeg har fortalt dere det fr, men for legge tankene litt bort p andre ting, har jeg startet med skrive en bok. Jeg vet ikke om den noen gang kommer til gis ut, men det er p en mte min mte bearbeide det vonde p ogs. Jeg fler det er godt skrive det vonde ned. Det vonde av tanker og flelser. Noe som plutselig slo meg her en dag, er noe jeg har tenkt p veldig mye og noe som har holdt meg vken om natten. Hva om jeg ikke er sterk nok? Hva om jeg kommer til tape kampen? Hva om jeg aldri kommer til bli frisk igjen, og hva om jeg dr? Jeg er livredd, men tenker ikke s mye p dden. Jeg har lrt meg leve her og n, og prve gjre det beste utav det hele. Jeg prver s godt jeg kan, mer kan jeg ikke.

Hver morgen nr jeg vkner, har jeg to valg. Store valg. Jeg kan velge om jeg bare vil ligge i senga og vente p at sykdommen skal angripe og bare gjre alt vondt, eller om jeg vil prve leve i nuet. Her og n. Jeg kan velge om jeg vil droppe mltidene for s tape, eller om jeg skal kjempe hardt for klare ta dagens seier. Jeg velger leve. Jeg velger leve og prve kjempe videre. Da vet jeg i hvert fall at jeg har god grunn til ha god samvittighet nr det er noe som sier meg at jeg ikke fortjener det. Jeg velger kjempe videre fordi jeg vil s inderlig vinne denne kampen. Innerst inne vil jeg vinne og ta seier til slutt. Sykdommen nekter gi slipp, den river i meg og prver lure meg p alle mulige mter. Det blir som et spill der jeg m vinne mot motspilleren og motstanden jeg har. Jeg m prve leve s godt jeg bare kan.

Sykdommen prver hele tiden f meg til fle meg svak. Den lurer meg og er den strste jvelen jeg kan tenke meg. Den prver bare dra meg lenger ned og den prver hele tiden gjre seg s sterk at jeg gir opp til slutt. Det skal den ikke f lov til gjre. Jeg kjemper hver dag. Jeg kjemper hver eneste dag selv om det kanskje ikke alltid synes og er synlig. Men det gjr jeg. Jeg kjemper fordi jeg s inderlig vil komme fram til ml en gang. Jeg kjemper fordi jeg har s mye jeg lever for. Jeg har s mye i livet mitt som jeg har lyst til leve ut. Jeg skal jo bli gammel og gr jeg ogs. Jeg kan jo ikke g glipp av de verdifulle drmmene og mlene som jeg har foran meg i framtiden. Jeg kan nesten ikke vente. Det eneste jeg trenger er omsorg, kjrlighet, sttte og trst. Jeg trenger at noen holder rundt meg nr jeg er trist og lei.

Selv om jeg er syk, vil jeg ikke at alle skal synes synd i meg. Noen tenker kanskje at det er noe stort jeg trenger for ha det bra og for smile, men nei, det trenger ikke vre slik. Bare en liten klem kan vre nok. En klem kan vre det strste lyspunktet i hverdagen min. En klem eller et smil kan gjre dagen min litt bedre enn vond, og jeg har p en mte lrt meg gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Selv om jeg er syk og mter p en del hindringer og utfordringer i hverdagen, betyr det ikke at det er umulig for meg leve livet p best mulig mte. Jeg prver finne muligheter og lsninger hver dag. Hver eneste dag. Jeg prver vre pen for nye drer, og jeg prver kjempe og sloss mot sykdommen som hele tiden prver rive i kroppen. Rive, sloss og delegge. Vr s snill, kjre dere, pass p dere selv.

My weekend

Frykt



Dagene varierer veldig opp og ned, og jeg mter p oppturer og nedturer hele tiden. Jeg sitter igjen med en rar og ganske vond flelse nr bde gode og vonde ting har skjedd i lpet av dagen, for da vet jeg aldri om den har vrt mest god eller mest vond. Jeg merker det veldig godt at kroppen reagerer. Kroppen har det ikke s veldig bra n. Det er klart at den er sliten. Magen skriker jo etter mat, og det samme skjer nr jeg merker at konsentrasjonen er veldig drlig. Hjernen klarer jo ikke gjre en god innsats nr den har ingen samarbeide med. Jeg kunne nske det var s mye lettere. Jeg kunne nske det var s mye enklere enn det faktisk er. Jeg kjenner det gjr vondt langt innerst inne. Vondt i hele kroppen. Av og til fles det ut som om bare tiden stopper helt opp. Som om verden raser sammen og ikke gr videre fram.

Det skaper igjen angst. En frykt. En flelse av redsel. Jeg drmmer om s mye vond og s mye skremmende fortiden. Det gjr vondt. S uendelig vondt. Jeg vet denne kampen er tff og ikke minst lang. Men den er der. Framtiden er der ogs, og den vil ikke forsvinne. Sykdommen skal ikke delegge mer for meg n. Den har nok kontroll og nok styring. Det er vondt fle at den stopper og hindrer meg uansett hva jeg gjr. S vondt kjenne det p kroppen nr jeg prver utfordre den og nr jeg prver gi slipp. Mat blir som medisin for meg. Mat, som n i min situasjon er min verste fiende, er det eneste som kan gjre meg frisk igjen. Det er noe som er veldig vanskelig godta og akseptere for meg. S vanskelig tenke p. Jeg vet bare, at en dag, s vil jeg f en bedre hverdag som frisk. Som fri fra sykdommen.

Hva vet vel de?


Det er ikke s mye som skal til for at trene strmmer p og for at jeg skal knekke sammen, og spesielt er det ikke s mye som skal til n som jeg er i en litt drlig periode. Det er s vanskelig ignonere kommentarer og blikk, og ikke for glemme det andre vonde som kommer fram. Det er bare jeg som sitter igjen med sannheten, og det er bare jeg som vet hvordan jeg har det. Det er bare jeg som vet hvordan jeg takler det jeg mter p, men de rundt meg vet aldri hvordan det er for meg. Vi tolker ulikt, og det er noe jeg har merket veldig godt i det siste. Det er noe jeg har merket ekstra den siste tiden, og jeg er frustrert.

Hva vet vel andre om at jeg har det bra eller ikke? Hva vet vel andre om at jeg er sterk og takler mye eller ikke? Hva vet vel andre om at jeg spiser og klarer flge kostlista hver eneste dag? Hva vet vel andre hvordan dagene mine er? Hva vet vel andre om hva som skjuler seg bak smilene og latteren? Hva vet vel andre om hva som skjuler seg bak den positive innstillingen jeg prver vise og ha? Hva vet vel andre om hvordan sykdommen er for meg, og hva vet vel andre? Sannheten er at de ikke vet noe som helst helt sikkert, og at det er kun jeg, og bare jeg som vet sannheten. Det er kun jeg som sitter igjen med den.

Det er jo positivt at de tenker at det gr bedre med meg, men da er det s ekstra vondt nr jeg vet at det ikke er sant. S vondt nr jeg s inderlig nsker at det var sannhet. At jeg hadde det bra. At jeg plutselig var frisk igjen, nr jeg spiste. Men slik er det bare ikke. S enkelt er det virkelig ikke. Det krever s utrolig mye fra meg for bli frisk igjen, og det tar tid. Det er noe jeg har innsett n, og det er noe jeg bare m lre meg akseptere. Jeg opplever bde gode og drlige dager, oppturer og nedturer. Jeg syns det er godt komme meg ut sammen med andre. Smile, le og tenke p noe helt annet bare for en liten stund.

Selv om andre ser meg spise noe, s betyr det ikke at jeg er frisk igjen. S enkelt er det bare ikke. Selv om andre ser jeg smiler og ler, s betyr det ikke at jeg oser av glede eller har det slik hele tiden. Nr jeg smiler og ler, tenker positivt og har en positiv innstilling, er det fordi jeg klarer legge bort sykdommen for en liten stund. Og de stundene trenger jeg. Bare for puste litt. For slappe av litt og kjenne p den friheten. Den friheten som jeg s srt og s inderlig savner ha. Selv om jeg smiler og ler, s er det ingen som vet hvordan jeg har det innerst inne. Folk tolker og mener utrolig mye. Men det er bare jeg som vet.

Noe godt i det vonde.

Denne kvelden har vrt helt fantastisk. Ettersom matinntaket har gtt litt bedre i dag, s hjalp det ogs faktisk litt p humret. Jeg hadde ikke s veldig drlig samvittighet nr jeg spiste yoghurten med msli og nr jeg fikk i med nringsdrikken/energidrikken. Noe som hjalp veldig p humret mitt ogs, var nr jeg fikk snakke med en venninne. Det hjalp virkelig veldig mye, og jeg merket en veldig stor lettelse etterp. Jeg gikk fra trer i ynene og fra en oppgitt og frustrert person til en lettet og glad person. Det er nesten litt rart tenke p at det ikke skal s mye til, er det ikke? Jeg er s utrolig glad og takknemlig for sttten.

Jeg har mange venner jeg kan snakke med om alt, og det fles s utrolig godt. Jeg har spesielt noen som har vrt i vanskelige situasjoner fr som forstr meg veldig godt, og nr de snakker og forteller, s kjenner jeg meg s utrolig godt igjen i s mye av det de forteller. Det blir en helt annen flelse nr du snakker med noen som er i samme situasjon eller som har vrt der selv fr, for da er det ikke det helt det samme som snakke med psykolog eller lege. Det blir s annerledes. Det blir s forskjellig. Uten s gode venner som jeg har, s hadde jeg aldri klart dette. Uten de jeg har rundt meg, hadde jeg ikke komt langt.

Det er derfor det er s viktig ta vare p vennene man har, og vre glad for det. Sett pris p dem. Fortell dem det. Det er s utrolig viktig. De kan nok ikke gjre meg frisk, men bare at jeg vet jeg har dem, betyr s utrolig mye for meg. Det betyr alt, egentlig. Det er jeg som m gjre selve jobben, men med all den sttten og hjelpen som de gir meg akkurat n, s blir ting litt lettere. Det er virkelig en god flelse snakke om alt som er vondt og vanskelig, og nr du fler at personen faktisk forstr veldig godt. Jeg kunne ikke hatt bedre venner enn det jeg har, og spesielt i denne perioden jeg er i n, s er det s ekstra godt.

Ta vare p vennene du har. Du vet aldri hva du har fr du mister det.

En kamp



Jeg syns det er s vanskelig. S vanskelig godta og akseptere. Ord blir s tomme i en slik situasjon. Jeg prver holde meg sterk. Jeg prver vre positiv midt i behandling og alt som er av samtaler. Uansett hvor mye kjrlighet og omsorg jeg mottar, blir ikke tomrommet noe spesielt mindre. Det gjr s vondt. Jeg kjenner humret bare synker lenger og lenger ned nr jeg ser den syke kroppen min i speilet. Hvorfor m det vre s vanskelig? Hvorfor m det vre s vanskelig bare bli frisk og fri fra sykdom og elendighet? Hplshet? Jeg kunne nske sykdom ikke fantes. Jeg kunne nske det var s mye bedre. S mye annerledes enn det er. Jeg vil bare leve et normalt liv. Leve livet mitt.

Drmmene og mlene jeg har som jeg lenge har holdt fast p, blir ofte det viktigste som er av motivasjon og drivkraft framover. Jeg hater at det skal g s drlig. Jeg hater at blodprvene viser drlige resultater, at jeg har mangel og p ta tilskudd ved siden av mltidene og maten. Nringen. Jeg hater det. N syns jeg ikke det er noe spesielt gy lenger ta blodprver eller i det hele tatt vre p et sted som det. Venterom, drlige nyheter og alt det der. Jeg grter ikke s mye lenger. Jeg tror jeg er tom for trer.I hvert fall for en stund. Uansett hva det er jeg mter p av motstand, hindringer og utfordringer hver dag, s smiler jeg. Jeg graver meg ikke lenger ned, for jeg vil ikke gjre det verre n.

"Hvordan gr det med deg, gr det litt bedre?" jeg tar fram smilet, og rekker ikke tenke fr det kommer ut et ja. Jeg smiler nr jeg skal ta blodprver ogs. Innerst inne grter jeg. Innerst inne er jeg livredd, fordi det lenge har vrt en stor frykt for meg. "Er du helt sikker p at det gr bra?" Jada. Selvflgelig. Positiviteten er der. Jeg vil ikke vre s negativ. Jeg vil ikke vre fanget av sykdommen. Jeg m fortsette med det jeg liker holde p meg og som fyller dagene og som gjr det litt bedre og lettere for meg. Skrivinga fortsetter jeg med, jeg hper bare at jeg en gang kan gi ut boka. Jeg vil ikke grave meg lenger ned eller i det hele tatt vre p samme lag som sykdommen. Det vil jeg ikke.

Hvordan skal man liksom reagere? Hva er normal reaksjon nr man er syk? Jeg har det jo bra, er det ikke slik? Jo, nei? Kanskje? Jeg er veldig glad for at deler av livet er bedre, men det er fremdeles vondt kjenne sykdommens kraft og makt. Jeg m ha den kontrollen snart. Den friske og sunne. Jeg skal klare det, jeg trenger bare tid p meg. For trekke fram det positive, er jeg blitt mye flinkere til tenke p det gode og det fine i livet - selv i den vanskelige situasjonen jeg er i. Jeg er blitt flinkere til sette meg ml ogs. Til og med sitte sammen med andre spise. Noe er blitt bedre midt opp i all elendigheten. S dette ble jo nesten som to fluer i en smekk, eller hva man n kaller det?

Noe negativ og positivt. Godt og vondt. Jeg hper bare dere tar vare p dere selv, og at dere har det bra. Husk p at det ikke er meningen at dere skal vre like sterke hver eneste dag. Det er lov ha det vondt noen ganger. Det er lov si at man ikke har det s veldig bra nr det er det flelsene forteller deg innerst inne. Vi mennesker er ikke laget av stl, det er lov vre lei og trist. Det er lov ha drlige dager og det er lov grte. Tenk p at det er deres liv. Tenk s fantastisk og s vakkert det er, bare man leter etter bevis. Kropp, vekt, utseende, mat og kalorier betyr ikke alt i hele verden. Tenk p det. Det er det indre som teller, og alle og enhver er like vakre og fantastiske p hver mte.

En fin lrdag

HeiHei.

Denne lrdagen har vrt veldig fin s langt. Jeg har forresten masse oppskrifter jeg skal dele med dere etter hvert, s stay tuned. Har blitt utrolig glad i bake konfekter og slike ting som kan gjemmes p, og haha, jeg merker at humret blir s utrolig mye bedre nr jeg gjr dette som jeg virkelig liker holde p med. Det er utrolig herlig vr ute ogs, selv om jeg virkelig savner sol og sommer. Jaja, fr jo bare begynne telle ned dager til ferien kanskje. Heldigvis er formen litt bedre, og s lenge den er litt bedre, s er jeg veldig glad og takknemlig for det. Uff, stakkers de rundt meg som m vre i nrheten av en sur og gretten meg. Det er ikke alltid s veldig hyggelig . . .

Denne uka som kommer er det faktisk veldig mye som skal skje. Jeg skal blant annet p sykehuset, jeg skal til legen og jeg har en rekke ting jeg m f unnagjort p disse fem dagene. Kjenner jeg gruer meg en del egentlig, for stress og mltider for meg er ikke helt noe som har det beste samarbeid. Jaja, det er vel bare prve komme seg gjennom med et smil og tenke positivt. Jeg prver, og jeg prver gjre mitt beste. Dette ret vil jeg bli helt frisk og fri fra denne jvelsykdommen. Det blir tft, vanskelig og en hard kamp, men jeg m klare det til slutt om jeg bare fortsetter kjempe. Forresten, s har jeg noe jeg m fortelle dere, men det tar jeg i et annet lengre innlegg.

N skal jeg bare kose meg resten av dagen og skrive noen innlegg som jeg skal poste s snart som mulig :-)

My weekend


I will try my best, not better

Jeg prver sette meg sm ml om gangen, slik at det skal bli enklere og litt lettere for meg n fram til de store mlene til slutt. Det har egentlig fungert veldig bra, og jeg gleder meg til kjenne at det er jeg som har overtaket og litt mer kontroll, og at det ikke bare er anoreksien som styrer og holder p. Jeg kjenner den river i meg, og den skriker til meg hver gang jeg prver utfordre den og gjre det litt vanskelig nr jeg gr imot. Den hater meg bare mer og mer, men jeg prver holde fast ved motet mitt og viljen. Kampviljen. Det blir s mye lettere nr maten og mltidene gr bedre ogs. Det blir s mye bedre.

Det er ingen tvil om at mat har blitt et stort fokus for meg, og ikke for glemme at det har blitt viktig for meg. Anoreksien har tatt en stor del av hverdagen min og livet mitt, og jeg kjenner klumpen i magen blir strre og strre. Det er vondt tenke over konsekvensene og det sykdommen har delagt for meg, og det er da frustrasjonen bare bygger seg strre og strre. Det er s vondt tenke p at det er s vanskelig komme seg ut fra denne sykdommen. S vanskelig godta at det er en lang prosess. S vanskelig godta at det er en alvorlig sykdom som en kan d av hvis en ikke snur til tide. Jeg m snu. Jeg m snu n.

Jeg kunne nske det var s lett som det er nr en sier det. Jeg kunne nske det var lettere enn det i virkeligheten er. Noen ganger vet jeg ikke hva som er virkelig, eller hva som er en vond drm om natten. Noen ganger lurer jeg p hvem som har mest kontroll og styring, og om det er sykdommen eller meg. Jeg prver hre mest p fornuften, men jeg har merket at det er blitt enda vanskeligere nr jeg prver kjempe og g imot anoreksiens vilje. Det er da jeg kjenner motstanden og kreftene imot meg aller mest. Det er da jeg kjenner anoreksien river i kroppen, og det er da det er verst. Det er de dagene som er vond.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits