lifewitheatingdisorders.blogg.com -

A real smile with a real feeling



Hei dere.

Jeg er så glad for at dagen har vært bra og ikke så vond og vanskelig som i går. Har hatt en fin samtale med en vennine, jeg har bakt litt og siden det har vært så kaldt og dårlig vær ute har jeg bare kost meg med varm kakao og ullteppe. Ah, det er virkelig en god følelse å være inne i varmen og se ut. Pleier alltid å ligge under ett teppe når jeg er inne, haha, er alltid så frysepinn. Jeg kjenner bare jeg blir glad når jeg opplever små positive og gode ting, det betyr så mye for meg. Da blir det med på å skyve det vonde og håpløse litt lenger bort. Jeg skal klare å vinne denne kampen, selv om sykdommen er veldig sterk til tider. Jeg må bare prøve å gå den rette veien, prøve å ta ett skritt om gangen og bare prøve å gjøre mitt beste. Jeg håper bare på at det er flere av disse gode dagene i nærmeste framtid.

Hjemmelaget karamell




Ingredienser:

50 g smør

3 dl sukker (kan bruke sukrin for å gjøre de litt sunnere)

3 dl fløte (1 pk)

2 1/2 dl lys sirup

2 1/2 ts vaniljesukker

 

Framgangsmåte:

Smelt smøret. Ha oppi fløten og rør det godt sammen. Ha oppi alle ingrediensene og rør godt. Pass på at det ikke koker over, det skal koke lenge.

Mens du venter og passer på, kan du gjøre klar formene du skal bruke. Legg bakepapir i brødformene (hvis du bruker det), og gjør dem klare til bruk. Du kan også bruke andre konfektformer om du har det, her gjelder det å bruke fantasien. Jeg brukte noen brødformer og konfektformer.

Rør til alt blir tykt og til den får en fin masse. Gjerne la det koke og varmes opp i 60 min, mer eller mindre - det kommer helt an på hvordan det ser ut og hvor tykk den er. Den skal ikke være for tykk heller, men helt passe.

Hell røren i formene som skal brukes og la det avkjøles i en god stund før du setter det kaldt. Før du setter det i fryseren eller kjøleskapet, kan det være lurt å skjære og lage noen merker. Da kan du bare knekke karamellene i bitene etter hvert som de er kalde nok.

Mitt beste tips er å ta dem opp igjen fra kjølen etter noen timer, for så å pakke dem inn i folie eller annen plast som er etter ønske og behov, for så å legge dem i fryseren igjen. De er best da, men pass på at temperaturen i rommet ikke er for høy, da smelter de veldig fort.

Veldig gode karameller, og det beste med det hele ; det er superenkelt å lage :-) nyt!

Helg



Hei dere.

Det går faktisk bedre psykisk enn det gjør fysisk, noe som jeg ser en positiv og negativ side av. Jaja. Det er i hvert fall bedre enn ingenting. I dag skal jeg faktisk prøve meg på å lage sushi helt fra bunnen av, hjemme laget, og kanskje jeg til og med tør å smake? Jeg har smakt sushi før, men sa til meg selv etter bare noen sekunder at jeg aldri skulle spise det igjen. Haha, da likte jeg det ikke i det hele tatt. Det er fint vær ute, så kanskje jeg orker å ta meg en tur ut også, for å ta noen bilder som jeg kanskje skal bruke i et proskjekt som jeg har tenkt å fortelle dere snart. Bare ikke enda. Forresten, skal jeg begynne med "ukas spørsmål" igjen? Bare skrik ut om det er noe dere lurer på, så skal jeg svare så godt jeg bare kan. Jeg skal ikke slutte med blogginga, jeg tror jeg bare ville angre etterpå. Det vil jeg ikke.

Ett skritt om gangen, ikke sant? Jeg prøver så godt jeg kan. Hver dag sloss jeg. Jeg kjemper og sloss med både nebb og klør om å holde sykdommen i sjakk og ikke la den lure meg i å ta feile valg. De feile valgene som jeg vet jeg har tatt en del ganger, om og om igjen. Jeg er i hvert fall glad for at det går bra med skrivinga når det gjelder bokproskjektet. Kanskje jeg til og med klarer å fullføre? Et bokproskjekt tar lang tid, men jeg håper jeg kommer til mål. Jeg kjenenr jeg er drittlei alt som har med sykdom å gjøre nå. Bare ordet syk. Ah - plis la meg bli frisk. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor det skal være så vanskelig, men det er da ambivalensen tar grep. Skal, skal ikke? Jeg må våge og tørre mer. Jeg er jo bare nødt. Før eller senere er jeg nødt til å slå til med all kraft til sykdommen. Jeg må. Jeg må gjøre det for å klare å bli frisk og fri.

Lurer du på noe?

Har du smakt sushi før?

Cupcakes


Cupcake med sitronsmak:
250 g smør
4 dl sukker
4 egg
2 dl melk
6 dl mel
3 ts bakepulver
1 ts vanilje essens
2 sitroner, presset
Sitronskall ,revet

Sitron- og kremostglasur:
300 g Philadelphia ost normal (romtemperert)
100 g smør (romtemperert)
800 g melis (ca)
2 ts vanilje essens
Sitronsaft fra friske sitroner

Pisk egg og sukker sammen.
Smelt smør i en kjele, avkjøl til romtemperatur.
Tilsett det våte og tørre vekselvis i eggedosisen.
Tilsett sitronsaft fra 2 sitroner , riv litt sitronskall og rør sammen.
Fyll i former , ca ¾ fulle.
Stek i varm ovn 175 oC, midt i ovnen i 18-20 minutter.

Avkjøl på en rist til de har nådd romtemperatur.

NB: Smør og Philadelphia ost må ha romtemperatur før man lager frosting
til cupcakes. Ellers får man ikke riktig konsistens på frosting.

Tilsett sitronsaft, smak deg til for å få riktig konsistens på frostingen.
Tilsett konditorfarge om ønskelig.
Bruk en håndmixer for å få riktig konsistens på frostingen.

Liker dere Cupcakes?

Verdi



Hei dere.

Til tross for lite søvn, en veldig travel morning og dårlig matlyst har det vært en fin dag. Det er så fantastisk med slike dager, og det er virkelig godt å tenke på at det ikke alltid skal så veldig mye til. Forresten, selv om jeg har lenge hatt dårlig matlyst, er jeg veldig glad for at jeg klarer å drikke mye vann og få i meg nok væske. Aldri mer om jeg skal bli dehydrert og måtte trenge intravenøs gjennom veneflon. Aldri mer, om jeg så en gang skal oppereres. Auu, det verste jeg noen gang har vært med på. Hater det. Egentlig hater jeg alt som har med sprøyter og stikk å gjøre, men en gang, før eller senere har jeg bestemt meg for å bli kvitt den sprøyteskrekken som tapper meg mye for energi og krefter.

I går var det fastelaven, og jeg må ærlig innrømme at det faktisk så litt godt ut. Denne jævelsykdommen skal jeg bli kvitt, slik at jeg kanskje neste gang det er fastelaven kan jeg tillate meg å spise sammen med andre? Ikke bare sitte der. Ah - jeg føler meg så forferdelig dum hver eneste gang. Folk er nesten sluttet med å spørre meg om jeg skal ha mat, fordi det er så "typisk" meg. Jeg kjenner jeg blir så irritert. Ja, det er slitsomt med blikk, kommentarer og spørsmål, men samtidig så forstår jeg dem så utrolig godt. Jeg forstår frustrasjonen og fortvilelsen som de bærer på. Hadde jeg bare forstått konsekvensene av sykdommen. Hadde jeg bare tatt det på alvor med det samme i starten...

Vi lærer av feil, er det ikke det vi gjør? Er det ikke det vi sier? Jo. Jeg kjenner jeg bare blir så sint på meg selv når jeg ikke lærer at det å ikke spise skader kroppen. Herregud, jeg vil jo bare være normal og spise normalt slik som alle andre rundt meg gjør? Det er vanskelig, men så lett på samme tid. Jeg må bare ta den tiden som trengs for å bli frisk, jeg kan ikke forte meg bare med å bli frisk og late som om alt bare er bra. Da kan jeg bare takke og si velkommen til et tilbakefall igjen. Ting har skjedd. Jeg har fått mine fysiske konsekvenser og plager utav anoreksien. Frister det? Er det noe å juble over? Nei. Aldri glem at det er det indre som teller mest i hele verden. Menneskets indre verdi. Tenk.





I just need control.



Jeg kjenner følelsen av frustrasjon, sinne og fortvilelse vokse. Hadde jeg bare forstått konsekvensene, hadde jeg kanskje klart å snu mot den rette veien før sykdommen fikk mer makt og mer kontroll. Jeg forstår det bare ikke. Jeg forstår ikke hvorfor det må være så vanskelig å spise. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å godta og respektere. Jeg har mine oppturer og nedturer, det er bare nå jeg kjenner jeg er helt tom. Helt tom for krefter, energi og motivasjon. Kanskje det bare er i dag, men jeg kjenner kroppen er ekstra sliten akkurat nå. Likevel fortsetter jeg. Jeg skal ikke la anoreksien ta overhånd og ødelegge hele livet mitt. Det kan jeg bare ikke gjøre. Jeg må vinne dette.

Noen ganger slår det meg. "Jeg er ikke frisk". Jeg kan se det. Dypt dypt i øynene. Jeg ser på kroppen. Jeg ser i ansiktet at jeg ikke er frisk. Huden sprekker og den er sår. Jeg kjenner det gjør vondt i hele kroppen også. Jeg prøver å ikke tenke så mye over det. Jeg prøver ikke å lete etter sykdomstegn som forteller meg at jeg sliter med spiseforstyrrelser. Jeg vet det. Jeg vet hvilken sykdom jeg har, det er bare så vanskelig å godta alt dette på en gang. Samtidig. Jeg prøver å smile. Jeg prøver å le, ha det bra og vise glede. Noen ganger er det bare så ekstra vanskelig. Jeg merker når jeg har mine dårlige og gode peridoer. Når jeg møter på oppturer og nedturer. Jeg merker det godt.

Jeg har blitt flinkere til å tenke og fokusere positivt. Det er jo bra? Jeg prøver å fokusere framover og fokusere på her og nå. Jeg prøver å ordne opp i spisinga og prøve å spise noe hver dag. Klarer jeg det? Nei. Men jeg gir ikke opp. Jeg er nødt til å klare det. Jeg er nødt til å spise hver dag, slik som alle andre. Jeg må det for å bli frisk igjen. Mat blir som medisin. Jeg kjenner bare at jeg er veldig frustrert over at matlysten har lenge vært dårlig. Helt nede og på bånn. Det er jo selvfølgelig da jeg er mest motivert, når ikke alle samarbeider. Jeg må vise anoreksien hvem som skal ta opp denne kampen. Den er tøff. Hard. Veldig vanskelig. Men heldigvis er det ikke umulig. Det umulige tar bare lengre tid.

Håper alle dere fantastiske, vakre mennesker har det bra. Jeg skal begynne å blogge oftere nå når jeg har tid :-)

I'll keep breathing.



It's okay to be scared. It just mean you have something to loose.



Jeg kjenner jeg er redd. Hjertet dunker bare fortere og fortere når jeg tenker på det. Jeg vet ikke om jeg har fortalt dere det før, men for å legge tankene litt bort på andre ting, har jeg startet med å skrive en bok. Jeg vet ikke om den noen gang kommer til å gis ut, men det er på en måte min måte å bearbeide det vonde på også. Jeg føler det er godt å skrive det vonde ned. Det vonde av tanker og følelser. Noe som plutselig slo meg her en dag, er noe jeg har tenkt på veldig mye og noe som har holdt meg våken om natten. Hva om jeg ikke er sterk nok? Hva om jeg kommer til å tape kampen? Hva om jeg aldri kommer til å bli frisk igjen, og hva om jeg dør? Jeg er livredd, men tenker ikke så mye på døden. Jeg har lært meg å leve her og nå, og prøve å gjøre det beste utav det hele. Jeg prøver så godt jeg kan, mer kan jeg ikke.

Hver morgen når jeg våkner, har jeg to valg. Store valg. Jeg kan velge om jeg bare vil ligge i senga og vente på at sykdommen skal angripe og bare gjøre alt vondt, eller om jeg vil prøve å leve i nuet. Her og nå. Jeg kan velge om jeg vil droppe måltidene for så å tape, eller om jeg skal kjempe hardt for å klare å ta dagens seier. Jeg velger å leve. Jeg velger å leve og prøve å kjempe videre. Da vet jeg i hvert fall at jeg har god grunn til å ha god samvittighet når det er noe som sier meg at jeg ikke fortjener det. Jeg velger å kjempe videre fordi jeg vil så inderlig vinne denne kampen. Innerst inne vil jeg vinne og ta seier til slutt. Sykdommen nekter å gi slipp, den river i meg og prøver å lure meg på alle mulige måter. Det blir som et spill der jeg må vinne mot motspilleren og motstanden jeg har. Jeg må prøve å leve så godt jeg bare kan.

Sykdommen prøver hele tiden å få meg til å føle meg svak. Den lurer meg og er den største jævelen jeg kan tenke meg. Den prøver bare å dra meg lenger ned og den prøver hele tiden å gjøre seg så sterk at jeg gir opp til slutt. Det skal den ikke få lov til å gjøre. Jeg kjemper hver dag. Jeg kjemper hver eneste dag selv om det kanskje ikke alltid synes og er synlig. Men det gjør jeg. Jeg kjemper fordi jeg så inderlig vil komme fram til mål en gang. Jeg kjemper fordi jeg har så mye jeg lever for. Jeg har så mye i livet mitt som jeg har lyst til å leve ut. Jeg skal jo bli gammel og grå jeg også. Jeg kan jo ikke gå glipp av de verdifulle drømmene og målene som jeg har foran meg i framtiden. Jeg kan nesten ikke vente. Det eneste jeg trenger er omsorg, kjærlighet, støtte og trøst. Jeg trenger at noen holder rundt meg når jeg er trist og lei.

Selv om jeg er syk, vil jeg ikke at alle skal synes synd i meg. Noen tenker kanskje at det er noe stort jeg trenger for å ha det bra og for å smile, men nei, det trenger ikke å være slik. Bare en liten klem kan være nok. En klem kan være det største lyspunktet i hverdagen min. En klem eller et smil kan gjøre dagen min litt bedre enn vond, og jeg har på en måte lært meg å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i. Selv om jeg er syk og møter på en del hindringer og utfordringer i hverdagen, betyr det ikke at det er umulig for meg å leve livet på best mulig måte. Jeg prøver å finne muligheter og løsninger hver dag. Hver eneste dag. Jeg prøver å være åpen for nye dører, og jeg prøver å kjempe og sloss mot sykdommen som hele tiden prøver å rive i kroppen. Rive, sloss og ødelegge. Vær så snill, kjære dere, pass på dere selv.

My weekend

Frykt



Dagene varierer veldig opp og ned, og jeg møter på oppturer og nedturer hele tiden. Jeg sitter igjen med en rar og ganske vond følelse når både gode og vonde ting har skjedd i løpet av dagen, for da vet jeg aldri om den har vært mest god eller mest vond. Jeg merker det veldig godt at kroppen reagerer. Kroppen har det ikke så veldig bra nå. Det er klart at den er sliten. Magen skriker jo etter mat, og det samme skjer når jeg merker at konsentrasjonen er veldig dårlig. Hjernen klarer jo ikke å gjøre en god innsats når den har ingen å samarbeide med. Jeg kunne ønske det var så mye lettere. Jeg kunne ønske det var så mye enklere enn det faktisk er. Jeg kjenner det gjør vondt langt innerst inne. Vondt i hele kroppen. Av og til føles det ut som om bare tiden stopper helt opp. Som om verden raser sammen og ikke går videre fram.

Det skaper igjen angst. En frykt. En følelse av redsel. Jeg drømmer om så mye vond og så mye skremmende fortiden. Det gjør vondt. Så uendelig vondt. Jeg vet denne kampen er tøff og ikke minst lang. Men den er der. Framtiden er der også, og den vil ikke forsvinne. Sykdommen skal ikke ødelegge mer for meg nå. Den har nok kontroll og nok styring. Det er vondt å føle at den stopper og hindrer meg uansett hva jeg gjør. Så vondt å kjenne det på kroppen når jeg prøver å utfordre den og når jeg prøver å gi slipp. Mat blir som medisin for meg. Mat, som nå i min situasjon er min verste fiende, er det eneste som kan gjøre meg frisk igjen. Det er noe som er veldig vanskelig å godta og akseptere for meg. Så vanskelig å tenke på. Jeg vet bare, at en dag, så vil jeg få en bedre hverdag som frisk. Som fri fra sykdommen.

 

Hva vet vel de?


Det er ikke så mye som skal til for at tårene strømmer på og for at jeg skal knekke sammen, og spesielt er det ikke så mye som skal til nå som jeg er i en litt dårlig periode. Det er så vanskelig å ignonere kommentarer og blikk, og ikke for å glemme det andre vonde som kommer fram. Det er bare jeg som sitter igjen med sannheten, og det er bare jeg som vet hvordan jeg har det. Det er bare jeg som vet hvordan jeg takler det jeg møter på, men de rundt meg vet aldri hvordan det er for meg. Vi tolker ulikt, og det er noe jeg har merket veldig godt i det siste. Det er noe jeg har merket ekstra den siste tiden, og jeg er frustrert.

Hva vet vel andre om at jeg har det bra eller ikke? Hva vet vel andre om at jeg er sterk og takler mye eller ikke? Hva vet vel andre om at jeg spiser og klarer å følge kostlista hver eneste dag? Hva vet vel andre hvordan dagene mine er? Hva vet vel andre om hva som skjuler seg bak smilene og latteren? Hva vet vel andre om hva som skjuler seg bak den positive innstillingen jeg prøver å vise og ha? Hva vet vel andre om hvordan sykdommen er for meg, og hva vet vel andre? Sannheten er at de ikke vet noe som helst helt sikkert, og at det er kun jeg, og bare jeg som vet sannheten. Det er kun jeg som sitter igjen med den.

Det er jo positivt at de tenker at det går bedre med meg, men da er det så ekstra vondt når jeg vet at det ikke er sant. Så vondt når jeg så inderlig ønsker at det var sannhet. At jeg hadde det bra. At jeg plutselig var frisk igjen, når jeg spiste. Men slik er det bare ikke. Så enkelt er det virkelig ikke. Det krever så utrolig mye fra meg for å bli frisk igjen, og det tar tid. Det er noe jeg har innsett nå, og det er noe jeg bare må lære meg å akseptere. Jeg opplever både gode og dårlige dager, oppturer og nedturer. Jeg syns det er godt å komme meg ut sammen med andre. Smile, le og tenke på noe helt annet bare for en liten stund.

Selv om andre ser meg spise noe, så betyr det ikke at jeg er frisk igjen. Så enkelt er det bare ikke. Selv om andre ser jeg smiler og ler, så betyr det ikke at jeg oser av glede eller har det slik hele tiden. Når jeg smiler og ler, tenker positivt og har en positiv innstilling, er det fordi jeg klarer å legge bort sykdommen for en liten stund. Og de stundene trenger jeg. Bare for å puste litt. For å slappe av litt og kjenne på den friheten. Den friheten som jeg så sårt og så inderlig savner å ha. Selv om jeg smiler og ler, så er det ingen som vet hvordan jeg har det innerst inne. Folk tolker og mener utrolig mye. Men det er bare jeg som vet.

 

Noe godt i det vonde.

Denne kvelden har vært helt fantastisk. Ettersom matinntaket har gått litt bedre i dag, så hjalp det også faktisk litt på humøret. Jeg hadde ikke så veldig dårlig samvittighet når jeg spiste yoghurten med müsli og når jeg fikk i med næringsdrikken/energidrikken. Noe som hjalp veldig på humøret mitt også, var når jeg fikk snakke med en venninne. Det hjalp virkelig veldig mye, og jeg merket en veldig stor lettelse etterpå. Jeg gikk fra tårer i øynene og fra en oppgitt og frustrert person til en lettet og glad person. Det er nesten litt rart å tenke på at det ikke skal så mye til, er det ikke? Jeg er så utrolig glad og takknemlig for støtten.

Jeg har mange venner jeg kan snakke med om alt, og det føles så utrolig godt. Jeg har spesielt noen som har vært i vanskelige situasjoner før som forstår meg veldig godt, og når de snakker og forteller, så kjenner jeg meg så utrolig godt igjen i så mye av det de forteller. Det blir en helt annen følelse når du snakker med noen som er i samme situasjon eller som har vært der selv før, for da er det ikke det helt det samme som å snakke med psykolog eller lege. Det blir så annerledes. Det blir så forskjellig. Uten så gode venner som jeg har, så hadde jeg aldri klart dette. Uten de jeg har rundt meg, hadde jeg ikke komt langt.

Det er derfor det er så viktig å ta vare på vennene man har, og være glad for det. Sett pris på dem. Fortell dem det. Det er så utrolig viktig. De kan nok ikke gjøre meg frisk, men bare at jeg vet jeg har dem, betyr så utrolig mye for meg. Det betyr alt, egentlig. Det er jeg som må gjøre selve jobben, men med all den støtten og hjelpen som de gir meg akkurat nå, så blir ting litt lettere. Det er virkelig en god følelse å snakke om alt som er vondt og vanskelig, og når du føler at personen faktisk forstår veldig godt. Jeg kunne ikke hatt bedre venner enn det jeg har, og spesielt i denne perioden jeg er i nå, så er det så ekstra godt.

Ta vare på vennene du har. Du vet aldri hva du har før du mister det.

En kamp



Jeg syns det er så vanskelig. Så vanskelig å godta og akseptere. Ord blir så tomme i en slik situasjon. Jeg prøver å holde meg sterk. Jeg prøver å være positiv midt i behandling og alt som er av samtaler. Uansett hvor mye kjærlighet og omsorg jeg mottar, blir ikke tomrommet noe spesielt mindre. Det gjør så vondt. Jeg kjenner humøret bare synker lenger og lenger ned når jeg ser den syke kroppen min i speilet. Hvorfor må det være så vanskelig? Hvorfor må det være så vanskelig å bare bli frisk og fri fra sykdom og elendighet? Håpløshet? Jeg kunne ønske sykdom ikke fantes. Jeg kunne ønske det var så mye bedre. Så mye annerledes enn det er. Jeg vil bare leve et normalt liv. Leve livet mitt.

Drømmene og målene jeg har som jeg lenge har holdt fast på, blir ofte det viktigste som er av motivasjon og drivkraft framover. Jeg hater at det skal gå så dårlig. Jeg hater at blodprøvene viser dårlige resultater, at jeg har mangel og på ta tilskudd ved siden av måltidene og maten. Næringen. Jeg hater det. Nå syns jeg ikke det er noe spesielt gøy lenger å ta blodprøver eller i det hele tatt å være på et sted som det. Venterom, dårlige nyheter og alt det der. Jeg gråter ikke så mye lenger. Jeg tror jeg er tom for tårer. I hvert fall for en stund. Uansett hva det er jeg møter på av motstand, hindringer og utfordringer hver dag, så smiler jeg. Jeg graver meg ikke lenger ned, for jeg vil ikke gjøre det verre nå.

"Hvordan går det med deg, går det litt bedre?" jeg tar fram smilet, og rekker ikke å tenke før det kommer ut et ja. Jeg smiler når jeg skal ta blodprøver også. Innerst inne gråter jeg. Innerst inne er jeg livredd, fordi det lenge har vært en stor frykt for meg. "Er du helt sikker på at det går bra?" Jada. Selvfølgelig. Positiviteten er der. Jeg vil ikke være så negativ. Jeg vil ikke være fanget av sykdommen. Jeg må fortsette med det jeg liker å holde på meg og som fyller dagene og som gjør det litt bedre og lettere for meg. Skrivinga fortsetter jeg med, jeg håper bare at jeg en gang kan gi ut boka. Jeg vil ikke grave meg lenger ned eller i det hele tatt å være på samme lag som sykdommen. Det vil jeg ikke.

Hvordan skal man liksom reagere? Hva er normal reaksjon når man er syk? Jeg har det jo bra, er det ikke slik? Jo, nei? Kanskje? Jeg er veldig glad for at deler av livet er bedre, men det er fremdeles vondt å kjenne sykdommens kraft og makt. Jeg må ha den kontrollen snart. Den friske og sunne. Jeg skal klare det, jeg trenger bare tid på meg. For å trekke fram det positive, er jeg blitt mye flinkere til å tenke på det gode og det fine i livet - selv i den vanskelige situasjonen jeg er i. Jeg er blitt flinkere til å sette meg mål også. Til og med å sitte sammen med andre å spise. Noe er blitt bedre midt opp i all elendigheten. Så dette ble jo nesten som to fluer i en smekk, eller hva man nå kaller det?

Noe negativ og positivt. Godt og vondt. Jeg håper bare dere tar vare på dere selv, og at dere har det bra. Husk på at det ikke er meningen at dere skal være like sterke hver eneste dag. Det er lov å ha det vondt noen ganger. Det er lov å si at man ikke har det så veldig bra når det er det følelsene forteller deg innerst inne. Vi mennesker er ikke laget av stål, det er lov å være lei og trist. Det er lov å ha dårlige dager og det er lov å gråte. Tenk på at det er deres liv. Tenk så fantastisk og så vakkert det er, bare man leter etter bevis. Kropp, vekt, utseende, mat og kalorier betyr ikke alt i hele verden. Tenk på det. Det er det indre som teller, og alle og enhver er like vakre og fantastiske på hver måte.

 

En fin lørdag

HeiHei.

Denne lørdagen har vært veldig fin så langt. Jeg har forresten masse oppskrifter jeg skal dele med dere etter hvert, så stay tuned. Har blitt utrolig glad i å bake konfekter og slike ting som kan gjemmes på, og haha, jeg merker at humøret blir så utrolig mye bedre når jeg gjør dette som jeg virkelig liker å holde på med. Det er utrolig herlig vær ute også, selv om jeg virkelig savner sol og sommer. Jaja, får jo bare begynne å telle ned dager til ferien kanskje. Heldigvis er formen litt bedre, og så lenge den er litt bedre, så er jeg veldig glad og takknemlig for det. Uff, stakkers de rundt meg som må være i nærheten av en sur og gretten meg. Det er ikke alltid så veldig hyggelig . . .

Denne uka som kommer er det faktisk veldig mye som skal skje. Jeg skal blant annet på sykehuset, jeg skal til legen og jeg har en rekke ting jeg må få unnagjort på disse fem dagene. Kjenner jeg gruer meg en del egentlig, for stress og måltider for meg er ikke helt noe som har det beste samarbeid. Jaja, det er vel bare å prøve å komme seg gjennom med et smil og tenke positivt. Jeg prøver, og jeg prøver å gjøre mitt beste. Dette året vil jeg bli helt frisk og fri fra denne jævelsykdommen. Det blir tøft, vanskelig og en hard kamp, men jeg må klare det til slutt om jeg bare fortsetter å kjempe. Forresten, så har jeg noe jeg må fortelle dere, men det tar jeg i et annet lengre innlegg.

Nå skal jeg bare kose meg resten av dagen og skrive noen innlegg som jeg skal poste så snart som mulig :-)

My weekend


I will try my best, not better

Jeg prøver å sette meg små mål om gangen, slik at det skal bli enklere og litt lettere for meg å nå fram til de store målene til slutt. Det har egentlig fungert veldig bra, og jeg gleder meg til å kjenne at det er jeg som har overtaket og litt mer kontroll, og at det ikke bare er anoreksien som styrer og holder på. Jeg kjenner den river i meg, og den skriker til meg hver gang jeg prøver å utfordre den og gjøre det litt vanskelig når jeg går imot. Den hater meg bare mer og mer, men jeg prøver å holde fast ved motet mitt og viljen. Kampviljen. Det blir så mye lettere når maten og måltidene går bedre også. Det blir så mye bedre.

Det er ingen tvil om at mat har blitt et stort fokus for meg, og ikke for å glemme at det har blitt viktig for meg. Anoreksien har tatt en stor del av hverdagen min og livet mitt, og jeg kjenner klumpen i magen blir større og større. Det er vondt å tenke over konsekvensene og det sykdommen har ødelagt for meg, og det er da frustrasjonen bare bygger seg større og større. Det er så vondt å tenke på at det er så vanskelig å komme seg ut fra denne sykdommen. Så vanskelig å godta at det er en lang prosess. Så vanskelig å godta at det er en alvorlig sykdom som en kan dø av hvis en ikke snur til tide. Jeg må snu. Jeg må snu nå.

Jeg kunne ønske det var så lett som det er når en sier det. Jeg kunne ønske det var lettere enn det i virkeligheten er. Noen ganger vet jeg ikke hva som er virkelig, eller hva som er en vond drøm om natten. Noen ganger lurer jeg på hvem som har mest kontroll og styring, og om det er sykdommen eller meg. Jeg prøver å høre mest på fornuften, men jeg har merket at det er blitt enda vanskeligere når jeg prøver å kjempe og gå imot anoreksiens vilje. Det er da jeg kjenner motstanden og kreftene imot meg aller mest. Det er da jeg kjenner anoreksien river i kroppen, og det er da det er verst. Det er de dagene som er vond.

 

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Månedsoppdatering
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits