lifewitheatingdisorders.blogg.com -

En drlig dag

Det har virkelig ikke vrt min dag i dag. Trene har bare strmmet p, og jeg kjenner anoreksien river meg i kroppen. Samtidig som den fr meg til fle meg maktesls og svak, s kjenner jeg en spesiell styrke ogs. En styrke som jeg aldri har flt eller kjent p fr. Jeg er s glad for at jeg har s mange rundt meg av venner og familie, som alltid er der for meg og som sttter meg. Det er vondt tenke p hva de m g gjennom og oppleve gjennom denne sykdomsperioden, og jeg liker det virkelig ikke. Jeg vil ikke at dem skal se meg slik som dette. Jeg vil bare leve s normalt som mulig, og bli frisk igjen. Ha en balanse.

Det er mange grunner til at jeg har hatt en drlig dag som dette i dag, men slike dager kommer jeg til mte p mange ganger p veien videre ogs. Det er noe som er vanskelig godta, men jeg prver tenke p alt jeg lrer og all den erfaringen jeg fr til slutt. Den erfaringen jeg sitter igjen med til slutt som frisk, som jeg kan lre videre til andre eller hjelpe. Jeg vet at dette kommer til bli en veldig lang kamp og veldig tff prosess, men til slutt er det jeg som skal ta seieren. Jeg m bare kjempe n og aldri miste motet. Det er s utrolig viktig hente all styrke, vilje, mot og motivasjon som jeg m ha med meg videre.

Det er vondt nr jeg tenker over konsekvensene. Jeg er s redd for f andre sykdommer fra denne sykdommen, som jeg kommer til slite med videre i livet. Det er noe jeg virkelig ikke vil og nsker, og jeg innser n at det er n jeg m snu. Ikke i neste uke. Ikke i neste mned. Men n. Jo tidligere jeg klarer snu, jo bedre og jo lettere blir det for meg komme ut fra spiseforstyrrelsen og anoreksien ogs. Dagene kommer til bli lange, og jeg vet anoreksien kommer til vre sterk. Den kommer til hate meg mer og mer for hver gang jeg spiser og prver utfordre den. Og det kommer jeg til kjenne p kroppen.

Uten tvil.

Dear pain, please fly away


Jeg blir s sint og oppgitt over meg selv med den feile innstillingen som jeg har hatt den siste tiden. Jeg forstr det bare ikke. Jeg sitter igjen med s mange sprsml. S mange sprsml som ikke finnes svar p. Kanskje jeg finner de en dag langt innerst inne i sjelen, men n fles det veldig vanskelig. Det dukker bare flere og flere sprsml opp, og jeg blir nesten spr. Jeg tenker og tenker, og jeg kjenner det bare koker og bobler fordi det gjr s vondt tenke. Det gjr s vondt og det er s slitsomt tenke s utrolig mange tanker. Det er s vondt nr jeg ikke fler at jeg er i nrheten av ml. S vondt og s vanskelig. En dag kommer jeg vel fram til ml. En vakker dag kommer jeg til kjenne p den friheten jeg savner.

Anoreksien kommer aldri til gi slipp. Det er det jeg som m gjre. Det er kun opptil meg som person, og ansvaret brer jeg p mine egne skuldre. Jeg er s redd. Hele tiden. S redd for delegge kroppen min. S redd for f andre langvarige problemer. Jeg er redd for tape. Redd for at jeg ikke skal klare ha et normalt forhold til mat, kalorier og mltider. Det er det som skremmer meg litt. Jeg m velge rett. Jeg m velge presse meg selv spise sammen med andre hvert eneste mltid. Det er vondt, helt grusomt og alt det der, men det er ndvendig. Det er kanskje noe jeg kommer til hate meg selv for akkurat n, her og n, men i tiden etterp som frisk vil jeg nok mest sansynlig takke meg selv for at jeg gjorde det.

Velger jeg det feile, s er det ingen tvil om hvilken vei det vil g da. Jeg m bare prve st oppreist. Ikke falle.

I know what a smile can do.


I dag blir det bare en rolig og avslappende lrdag. Det er vel det perfekte vret til vre inne ogs, siden det er s utrolig kaldt ute. Det er faktisk n p vinteren jeg virkelig kjenner jeg savner sol og sommer. Haha. En varm kopp kakao er alltid godt p en slik dag som dette. Litt senere tenkte jeg bake litt for f tankene over p noe annet enn det sykdommen gir meg. Det skal bli godt f gjort noe egentlig. Tenkte kanskje legge ut cupcakesoppskriften som jeg skal bruke, om det er noen som er interesserte? Jeg elsker virkelig bake, og selv om det er mange som spr meg om det ikke frister, s gjr det faktisk ikke det. Jeg har ingen problem med bake, lage god mat til andre eller vre tilstede nr andre spiser, det er bare maten og spisingen selv som blir den store utfordringen. Det er veldig vanskelig for meg.

Skriving av bok er jeg godt i gang med. Jeg gleder meg virkelig til se resultatet og i det hele tatt hva som skjer videre med den. Tenk s fantastisk det hadde blitt om drmmen min hadde gtt i oppfyllelse? Mlet mitt med dette, er fortelle alle som sliter med samme sykdom at det faktisk er mulig. Alt er mulig, selv om det kanskje kan kjennes helt hplst og elendig. Kunsten komme seg ut fra spiseforstyrrelser er vanskelig, men jeg m etter hvert lage min egen oppskrift som jeg kan bruke ut til det frie. Herregud s jeg gleder meg til bli frisk. Hvorfor m det ta s lang tid da? Hvorofor m s mye motstand g imot kroppen min n? Hvorfor akkurat n, og hvorfor meg? Snart skal jeg mte p en litt bedre tid og periode. Bde psykisk, fysisk og matmessig. Formen n fortiden er alt annet enn god - den er elendig.

Liker du bake?

Sometimes, I just want to scream.


Jeg hater si det, men jeg er i en drlig periode matmessig. Jeg blir nesten kvalm av bare tanken, og det eneste jeg gjr er skyve bort maten nr jeg prver sitte sammen med de andre ved middagsbordet. Det er vondt, for jeg vil ikke skuffe de andre. S vondt kjenne angsten knyte seg i magen og kjenne kvalmen konstant er tilstede. Jeg vil egentlig bare grte, men fr ikke ut en eneste tre. Ikke n. Ikke i dag. Jeg kjenner tomheten og hplsheten snike seg innp meg. Ambivalensen gjr meg bare mer og mer forvirret og anoreksiens tanker trenger gjennom alle andre tanker. Noen ganger vil jeg bare skrike ut.

Jeg vil ikke skuffe mine nrmeste og vise dem hvor lett det er bare gi opp og ikke gjre ett forsk en gang. Jeg vil egentlig ikke gjre dette, men det er s vanskelig vre sterk mot anoreksien hver eneste dag. Noen ganger taper jeg bare. Noen ganger kan jeg ikke styre sykdommen. Jeg kunne nske jeg kunne fortelle alle at jeg hadde det bra og at det var jeg som hadde kontroll p sykdommen n, men det kan jeg ikke. Og jeg sier det rett ut, uten at jeg har masken foran ansiktet. Jeg bruker ikke masken og forteller det som er langt i fra sannhet. Jeg vil ikke lyve lenger. Jeg vet jeg kommer til ha slike perioder.

Det er ikke frste gangen jeg opplever nedtur etter nedtur, og slike vanskelige perioder der det ikke gr s bra med maten. Anoreksien fr meg til angre for hver eneste kalori som jeg inntar, og det gjr alltid s vondt med flelsen av skam, selvhat og drlig samvittighet. Jeg hadde en fin periode der jeg flte jeg klarte st imot anoreksiens makt og motstand, men n, n er alt annerledes. Jeg trodde i en liten periode at det var jeg som hadde overtaket, men der tok jeg feil. Jeg trodde jeg hadde en god sjanse til komme meg lenger oppover og ta strre framskritt, men jeg gikk noen skritt bakover i stedet for framover.

Noen ganger er det som om verden raser sammen. Egentlig s vil jeg bare f ut all frustrasjon som jeg har inni meg, men noen ganger klarer jeg bare ikke grte. Trene stopper opp. Trene blir vonde og tunge nr jeg ikke klarer grte dem fram, og det gjr enda verre nr de plutselig strmmer p. Det er s vondt nr sykdommen er s sterk. S vondt vkne opp av mareritt, og se hva som er virkelighet. S vondt bli skuffet og oppgitt av seg selv for ikke prve hardere og sterkere. Noen ganger, forstr jeg bare noe jeg ikke har innsett tidligere. Jeg kan ikke vre like sterk hver eneste dag. Jeg er ikke et menneske av stl.

Kaos

Det er mye som skjer fortiden, s jeg hper dere forstr om det ikke blir s mange nye innlegg hver eneste dag. Formen er virkelig ikke bra, og jeg kjenner sykdommen river i meg. Jeg prver kjempe og sloss hver eneste dag. Jeg kjemper med nebb og klr om komme meg p bena igjen etter en lang periode og etter en lang tid med en slapp og sliten kropp. Jeg skal jo klare dette, det skal jeg jo. Jeg har s mye jeg m klare fullfre og gjennomfre. Jeg skal ikke forsvinne eller tape p grunn av sykdommen. Men jeg er redd. Det m jeg innrmme. Jeg er livredd for ikke vre sterk nok. Jeg er livredd for ikke vinne. Det er derfor jeg m holde fokuset. Jeg m se rett fram, og prve reise meg opp.

Jeg har fantastiske mennesker rundt meg som sttter meg og som er der for meg. Likevel er det noen som jeg blir veldig sliten og trtt av hre p. Mas og mye snakk om mat, mltider og kosthold gjr meg veldig trtt og lei. Jeg kan dette med kosthold n. Trenger ikke mer kunnskap. Jeg trenger ikke hre andre hva jeg skal gjre eller hvilken "oppskrift" jeg skal g etter. Jeg lager min egen oppskrift for hvordan jeg skal klare komme meg fri fra sykdommen og bli helt frisk. Den lager jeg og skriver jeg n p veien videre og p veien ut. Veien ut fra sykdomshelvete. Har jeg nevnt til dere at jeg skriver bok? Jeg er godt i gang. Over halvveis faktisk. Det er det jeg har gjort nr jeg har hatt krefter og energi til det.

Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Jeg prver, men vinner ikke hver gang. Alt gr ikke den veien jeg nsker skal g, men slik er det jo med alle. Alt kan ikke g rett fram og i riktig retning. Jeg er s utrolig takknemlig og s lykkelig over alle de fine dagene og de gode tingene jeg mter p veien. Selv om det kanskje hres ut p den negative mten at jeg bare har drlige dager og at jeg bare mter p motstand, utfordringer og hindringer, s kan jeg ikke legge skjul p at jeg klarer smile og le, ha det bra ogs. Jeg takler bare ikke at noen presser meg. Jeg m g i mitt eget tempo. Jeg, og kanskje veldig mange andre, at det vil ta tid. Den tiden trenger jeg.

Vanskelig godta.

Det er s vanskelig godta. Respektere. Hadde jeg gjort noe annerledes og hadde jeg forsttt konsekvensene, hadde jeg kanskje ikke vrt syk. Alt hadde kanskje vrt annerledes. Jeg forstod ikke konsekvensene fr en god stund etterp. Jeg forstod ikke egentlig hva jeg holdt p og hva jeg var i ferd med gjre, og jeg kjenner jeg blir s sint og s oppgitt over meg selv. Jeg vil ikke at noen skal se meg som dette. Jeg vil ikke at noen skal se meg som den jeg er blitt til n. Det er s vondt nr det er s mye kaos i tankene og flelsene som bare surrer rundt. Det er s vanskelig nr matlysten bare synker og blir mindre og mindre, og det er ingenting som er godt lenger. Jeg hater spise sammen med andre. Jeg hater det virkelig. Derfor er middagsbesk s utrolig vanskelig vre med p. S vanskelig godta alt.

Det skal ikke s mye til fr jeg knekker i sammen. Jeg fler meg s svak. S maktesls. S mye svakere enn sykdommen. Det er s vondt ikke vite. S ubehagelig og s vondt g rundt med denne vonde flelsen. Jeg smiler, ler og jeg prver holde p denne masken. Den er s trygg og s god ha, samtidig som det er vondt og slitsomt g rundt bre p den hele tiden. Jeg blir s trist nr jeg tenker p alt som gr utover de jeg har rundt meg. Alt de m gjennom. Alt av det vonde som de m oppleve. Det m vre veldig slitsomt for dem, og jeg kjenner at den drlige samvittigheten og den skammen er der konstant og nesten hele tiden. Jeg kunne nske jeg kunne gjre det godt igjen. Jeg kunne nske jeg bare kunne gjre det litt bedre og litt lettere for dem litt fortere. Snarest mulig. Jeg kunne bare nske at de forstr at jeg vil.

De forstr ikke, men det er ogs veldig mye jeg ikke forstr. De dagene jeg bare vil vre for meg selv og grte er kanskje ekstra slitsom for dem. De dagene jeg skriker til dem og krangler med dem uten ha noen spesiell grunn vre sint og lei for. Jeg har bare slike dager, og jeg kunne nske at jeg kunne gjre noe med det litt fortere. Jeg kunne nske at det ikke var slik som det er akkurat n. Det er s vondt bli missforsttt. S vondt tenke p at jeg ikke vet hva andre tenker om meg. Jeg hater at noe blir missforsttt, for da fler jeg bare mer maktesls og svak. Som om de aldri vil tro p meg. Som om det jeg sier bare blir lagt til side og som om det jeg forteller blir skyvet bort og ikke har noen mening. Det er vondt og vanskelig, men ved kjempe videre m det bare g bra til slutt. Jeg bare lurer p hvor lang tid det tar.

En fin dag


Det har vrt en helt fantastisk fin dag. Vret er det siste jeg kan klage p, knall bl himmel og sol. Minusgradene er p sin plass, men det gjr ingenting s lenge sola varmer. I dag har jeg rett og slett gtt en lang tur sammen med verdens beste. Det var godt prate om det som har vrt vanskelig de siste dagene, og veldig godt f litt pause ogs. En liten pause fra anoreksiens tanker og kaos, og faktisk bare g ute i frisk luft og se p fin natur. Fokusere litt p andre ting som er s mye mer positiv. Jeg ble faktisk litt fornyd med bildene jeg knipset ogs, s det er jo et stort pluss. Hihi. Etter store magesmerter er jeg heldigvis litt bedre. Skal si det gjorde godt komme seg ut litt og trekke litt frisk luft ned i lungene. N skal jeg fortsette se Greys Anatomy sesong 8, og kose meg med en varm kopp med varm chai-te. Tror det m vre den beste te-typen jeg noen gang har prvd fr. Anbefales virkelig p det sterkeste.

I'm smiling. I'm laughing. I live, but It doesnt mean that I feel happiness. It doenst mean that I feel I'm alive.

Det er s lett for tro at alt er s bra nr smilet er p plass. S lett tenke at alt er som det skal vre og at livet er perfekt. Men nei. S enkelt er det virkelig ikke. I hvert fall ikke for meg. Nr jeg er sammen med andre, prver jeg presse fram smilet. Jeg prver holde igjen trene og holde meg oppreist p begge bena. Jeg vil ikke kollapse. Jeg vil ikke knekke i sammen. Jeg vil prve vise at jeg er sterk, for innerst inne vet jeg at jeg klarer mer enn jeg kanskje selv kan tenke og tro. Det er vi alle sammen. Jeg syns det er s vondt falle tilbake. S vondt st opp om morgenen etter lite svn og kjenne at sulthetsflelsen gnager og river i meg. Den flelsen gjr meg kvalm, men likevel har jeg ikke noe matlyst. Jeg er s tom. Den flelsen er ikke god kjenne p. Ikke i det hele tatt. Hvordan skal man reagere egentlig? Normalt?

Noe som sliter meg ut, er uten tvil feberen og den drlige formen ellers. Humret er heller ikke noe jeg kan skryte av, og blodprvene venter jeg svar p. Jeg kan ikke si jeg har s god flelse akkurat, men jeg skal prve ikke ta sorgen p forskudd. Jeg syns det er godt med de f som virkelig forstr meg. Det er s godt ikke fle seg s ensom med sykdommen. Jeg vet virkelig ikke hva sykdommen brer med seg, men jeg blir ikke akkurat s overrasket nr jeg mter p en nedtur. Nr noe vondt str venter p meg bak dra og jeg pner opp. Jeg har bde gode og drlige dager, men det har ikke vrt s ofte jeg har hatt disse dagene som jeg virkelig kan strle av glede og faktisk leve litt mer normalt og litt mer i frihet. Det er vondt kjenne p, men s lenge jeg fr litt mer fri fra sykdom og smerte er det noe som er viktig for meg.

Jeg forventer ikke at alle skal forst meg. Jeg krever ingenting. Jeg forventer ikke at opptur skal komme etter opptur, at gode dager skal komme etter gode dager. Jeg er redd, livredd for tape og d, men jeg prver hele tiden holde fast i hpet. Der er jo der enda, er det ikke? De dagene som er litt bedre enn de dagene som er verst, fr meg til smile litt. Det betyr ikke at jeg har det s bra selv om jeg smiler, men det er veldig lett for tro og tolke det p den mten. Kanskje jeg hadde gjort det samme om jeg var i en helt annen situasjon enn det jeg opplever n? Kanskje, kanskje ikke. Jeg vet virkelig ikke. Jeg syns det er s vondt g rundt bre p masken. Fortelle at det gr bra nr det ikke gr s bra. Jeg vil bare ikke vre s negativ hele tiden. Orker ikke. Vil ikke. Jeg vil bare leve et sunt og friskt liv. Leve i den friheten.

Jeg kan smile, le og tenke positivt. Jeg kan til og med ha en positiv og god innstilling selv nr jeg egentlig bare vil legge meg ned p bakken for grte. Samtidig som det bare frister, kan jeg bare ikke gjre det. Det blir bare feil. Det blir bare ikke riktig. Det er ikke det jeg egentlig vil. Det er ikke det jeg egentlig nsker. Det er s vondt kjenne sykdommen s sterk. S vondt miste litt balanse og krefter som gjr at jeg klarer holde meg oppreist og p begge ben. Jeg vil bare vre sterk. Jeg vil bare overleve og kjempe meg gjennom dette. Det er vondt, men jeg er glad s lenge jeg klarer holde meg oppreist p begge ben. Jeg er glad for hvert sekund jeg puster. Hvert sekund jeg faktisk lever. Jeg prver ta imot alt det gode og det som er positivt og bra. Jeg prver, men det er virkelig ikke enkelt. Jeg trenger bare tid. Tid til vinne.

My weekend

Jeg kjenner jeg fr litt mer motivasjon nr det er ting som fr meg til se litt mer framover. Ting jeg gleder meg til og som kommer til gi meg veldig mye pgangsmot og styrke. Krefter til kjempe med. Det trenger ikke alltid vre s stort, men et stort smil fra meg var s se nr jeg fikk kjpt en del nye ting til rommet. Fikk kjpt noen fine englevinger, noen nye fine snkuler (loveit) og andre fine interirting fra kremmerhuset. Ah - kjenner det ikke skal s veldig mye til fr humret skal bli litt bedre enn det som det pleier vre. Hater vre i drlig humr. Jeg har ogs (hihi) skt p sydenturer p nettet, og det er s utrolig mange fine steder jeg har s lyst til reise til. Hvis dere har noen steder anbefale etter deres mening, er det bare skrike ut.

Selv om kroppen er sliten og selv om jeg ikke er s veldig bra fortiden, prver jeg gjre det beste utav det. Jeg prver s godt jeg kan gi kroppen noe nring, jeg prver tenke posiitvt og holde motet oppe. Det er langt i fra enkelt, og noen dager er langt i fra gode. Jeg er glad jeg har nytte av motivasjonsplakaten jeg har hengende p veggen og noen motivasjonslapper som jeg prver tenke p og fokusere mer p. Jeg vet bare at motivasjonen m komme innenfra. Dette er noe jeg virkelig m nske og ville. Jeg syns det er s vanskelig. Hvordan vil livet som frisk bli? Kommer jeg til bli redd og falle tilbake? Hvordan kommer det egentlig til vre i hverdagen? Jeg vet ikke. Ingen vet. Jeg vet bare at jeg m bli frisk igjen for kunne n fram til drmmene og mlene mine som jeg har for framtiden. Det er det jeg virkelig vil.

Hvordan har deres uke vrt?

Lrdag

I dag tror jeg blir en rolig og avslappende lrdag. Egentlig s blir det veldig godt ogs, ettersom det er s mye gjre fortiden.Da er det herlig bare kunne senke skuldrene og bare legge hodet nedp puten nr hodet dunker ogfeberen stiger. Jeg skjnner det egentlig ikke. Feberen kommer hver kveld, jeg fryser og kaldsvetter bare snn helt plutselig, jeg er iskald p beggehendene men varmp resten av kroppen. Da er det kanskje bare positivt og bra at jeg skal til legen da.I dag skal jeg ikke noe annet enn bake litt cupcakes, en liten tur til byen, og bare slappe av og gjre en del ting. Har faktisk en rekke innlegg som jeg skal poste til dere som jeg har skrevet p forhnd, blant annet oppskrifter somjeg hadde lovet dere.

Nr det er s kaldt ute, kjenner jeg at jeg gleder meg utrolig mye tilsol og varme. Egentlig elsker jeg vinteren best,utrolig nok siden jeg er skikkelig frysepinne, men det er virkelig sommer og sol jeg trenger akkurat n. Noe som ga meg litt ekstra motivasjon til bli frisk,er sydentur.Om jeg ikke er frisk, men om jeg er p bedringsvei og frisk nok til reise, blir det nok sol og varme p meg. h, herregud! Kan ikke alt bare g min vei n? Kan ikke alt bare g framover og ikke bakover, og kan ikke jeg bare spole fram i tid til sommerferien? Jeg vil virkelig til syden, men jeg kjenner det ikke frister om formen er s elendig som den til tider kan vre. Da vil jeg ikke vre noen andre steder enn sengen min under dyna.

Pause

Hei dere.

Etter at det blir litt vanskelig skrive hver dag nr jeg ikke er s veldig bra fortiden, velger jeg heller ha en liten pause med skrivingen til jeg blir litt bedre. Jeg trenger sove ut n slik at jeg er litt mer opplagt. Jeg trenger mer motivasjon til kjempe enda hardere mot denne tffe kampen. Jeg vet det kommer til bli vanskelig og at det er en lang vei, men jeg skal klare det til slutt. Hper dere forstr. Jeg kommer nok ikke til slutte helt, men jeg kommer til ta en pause for kanskje noen uker eller bare noen dager. S lenge jeg blir litt bedre, s er det dette som skal til. Hper dere fr det fint s lenge jeg blir borte, s fr dere bare sende en mail om det er noe dere lurer p eller om det er noe dere vil skrive og fortelle meg. Blogges om ikke s alt for lenge! Plutselig er jeg tilbake igjen med nye innlegg.






A feeling is not always the reality.

Hei dere.

Jeg m bare beklage om det ikke kommer noen nye innlegg hver eneste dag som det har pleid vrt fr, for n er ting annerledes. Det er mye som skjer som jeg ikke kommer til g ut med her, og mye av tiden min gr til soving. Jeg liker ikke si det, men det er virkeligheten og sannheten. Det er s mye jeg nsker gjre, men som jeg ikke fr gjort. Bde energien og kreftene er p langt mer enn minus n og forbi tallet null, og jeg fler formen er helt elendig. Heldigvis er det ikke s veldig mange dager igjen til neste legetime. Tror det er frste gangen jeg ser fram til det.

Ettersom det ikke blir s mye tid til alt annet jeg hadde p planen, blir det heller ikke s veldig mange bilder. Jeg prver s godt jeg kan, men jeg kan ikke love noe som helst. Jeg hper bare dere alle forstr. Jeg skal nok fortsette komme med noen innlegg her og der og nr jeg virkelig har krefter til det, s fr jeg bare vente se hva som mter meg i tiden framover. Jeg m bare nok en gang takke dere alle sammen for de herlige kommentarene dere skriver. Hva skulle jeg gjort uten dere? Kunne bare nske jeg hadde muligheten til gi dere alle sammen en stor klem.

Jeg smiler, ler og prver vise den indre gleden, men likevel betyr det ikke at alt er som det skal vre. Likevel betyr det ikke at alt er s bra og s perfekt som mange tror og forventer at det skal vre. Jeg fler meg s hpls og elendig. Jeg fler det er s f som virkelig forstr. Det gjr s vondt innerst inne. Jeg fler jeg gr rundt og rundt i en ond sirkel sammen med sykdommen. Den er helt jvlig nr den er p sitt verste. Den river i meg og jeg slipper aldri unna de vonde flelsene. Hvor lenge skal det vare? Nr kan jeg kjenne frisk luft igjen og flelsen av virkelig vre i live? Jeg vil ikke bare se de fysiske tegnene til at jeg fremdeles puster og kan bevege meg, men jeg vil fle det ogs.

0701012

Jeg kunne nske sykdommen var en vond drm om natten som jeg bare snart kunne vkne opp fra. Jeg kunne nske at det var et vondt mareritt jeg visste jeg snart kom til vkne opp fra, og at det ikke var virkelig. At jeg egentlig vknet opp frisk. Uten sykdommen. Enkelte dager er det s utrolig vanskelig godta og respektere alt som sykdommen brer med seg. S vanskelig godta alt dette som er av det vonde. Det er vondt nr anoreksien river i meg, for hver eneste dag som gr, s lengter jeg tilbake til det friske livet. Der jeg kan lpe fritt rundt uten bli s fort sliten og enda mer tom for energi og krefter. Alt.

tenke tilbake p tiden som frisk, er ikke bare vondt heller. Det gir meg en slags motivasjon og styrke ogs, og det gir meg mye positivt tilbake. Jeg prver holde motet oppe og si til meg selv at dette er noe jeg skal klare. Det som er s skremmende, er at jeg ikke vet om det er jeg eller anoreksien som snakker for meg. Om det er jeg eller anoreksien som har mest kontroll og styring. Av og til er dagene veldig vanskelige, men jeg klarer med den styrken jeg har komme meg gjennom de dagene der sykdommen er verst. Jeg tenker alt for mye nr tankene bare surrer rundt og lager kaos. Det er s mye som surrer rundt.

Jeg vil ikke vkne opp i en sykehusseng med veneflon og intravens vske fordi jeg er dehydrert. Jeg vil ikke ha mat gjennom sonde som blir en slange i kroppen. Jeg kjenner det gjr vondt tenke p det, fordi jeg vet det kan bli virkelighet om jeg ikke klarer snu snart. Jeg m komme meg avgrde. Jeg m prve klatre oppover, ikke vre nede og vente p at noe skal skje av seg selv. Jeg kan ikke vente. Jeg har ikke tid. Jeg har s mye som venter p meg i framtiden, og nr jeg tenker p alle drmmene og mlene mine, s vil jeg virkelig ikke at sykdommen skal delegge for meg. Jeg trenger mer motivasjon og vilje. Styrke.

Even if Im tired, I know I can stand up without a fall.

Det har vrt en lang dag, men jeg er glad det er helg.

Jeg har ikke gjort annet enn ligge innpakket i varme, tykke klr og flere dyner og tepper rundt og over meg. Nok en gang fler jeg meg ikke s veldig bra, og jeg hater si det. Jeg vil ikke vre s negativ. Jeg vil ikke vre den personen som trenger hjelp hele tiden. Jeg vil vre positiv og kjenne at kroppen har det bra. Jeg merker at den har det vondt n. Jeg merker at den skriker etter den nringen den ikke fr, og det er egentlig ikke s veldig rart den er sliten. Jeg skal snart ta nye blodprver igjen. For vre helt rlig, s gruer jeg meg. Selv om kroppen ikke helt hopper av energi og glede, s har jeg ikke mistet motet mitt eller kampviljen. Jeg m klare dette. En eller annen gang, til slutt.

Dagene er ikke s veldig interessante. Jeg gjr ikke s veldig mye at det er noe jeg kan skryte av. Nr jeg frst fler meg i ok form, klarer jeg gjre ting jeg til vanligvis ikke orker gjre. Dagene gr for det meste i soving, prve spise og drikke litt for holde kroppen i gang, se p frustrerte fruer, sove, drikke te, sove, handle inn nringsdrikker, fotografere, redigere bilder, sove, drikke te osv. Ikke noe jeg kan skryte av akkurat. Jeg er godt i gang med boka, og jeg gleder meg til bli ferdig med den. Det er noe jeg ogs bruker en del tid p, nr jeg frst fler jeg har overskudd og energi til det. Jeg vet det kommer til bli bedre etter hvert og med tiden. Jeg tror kroppen har godt av den svnen den kan f!

Hvordan har dere det? Noen andre som er veldig trtt fortiden?

"Sometimes it hurts to stand up on both feet"

Noen ganger er det vanskelig puste. Vanskelig holde seg oppreist p begge bena. Jeg kunne nske det var jeg som hadde overtaket p sykdommen n. At det var jeg som hadde kontrollen. Noen ganger fler jeg meg s veldig alene. Ensomheten er der, selv om jeg vet mange andre sliter med samme sykdom. Jeg surrer rundt i min egen anoreksiverden, full av kaos, tankekjr, utfordringer og hindringer. Livet mitt er s svingende hele tiden. Oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Alt er s forvirrende. Det er s mye som fles usikkert og utrygt. S mye som gjr ting s vanskelig velge. Noen ganger blir jeg bare s oppgitt over meg selv. Kan ikke alt bare bli bra? Kan ikke alt bare vre som fr?

Jeg kjenner jeg blir s fort oppgitt over meg selv. Det m vre vondt og vanskelig for dem rundt meg. Se meg slik som dette. Nr jeg frst grter og hyler ut, kan jeg ikke bare stoppe? Herregud, det er jo ingenting grte for. Jo, noen ganger klarer jeg bare ikke stoppe trene. Noen ganger strmmer de p, og enkelte dager er bare verre enn andre dager. Det er frustrerende nr jeg fler at jeg ikke har den styringen som anoreksien har, for den styringen hadde gjort meg mer sikker og trygg. Det hadde gitt meg en spesiell god flelse. Jeg vet den ikke kommer av seg selv. Dette er noe jeg m virkelig kjempe for.

Alt blir bare s fullstendig kaos nr anoreksien styrer og har kontroll. Jeg fler meg alltid s maktesls og svak da. Som et lite barn igjen. Jeg er s takknemlig for at jeg har s mange gode venner rundt meg. Som alltid er der for meg og som sttter meg gjennom denne tiden. Det hjelper meg virkelig. Man blir plutselig s tom for ord i en slik situasjon. Alt kaoset og anoreksien tar all oppmerksomhet. For det er det den vil ha. Oppmerksomhet av alt. Jeg kunne nske det var litt lettere flge kostlisten. Det er s vanskelig flge den og passe p hvert eneste tidspunkt. S vanskelig godta alt som str p den. S vanskelig godta at jeg faktisk m spise mat, som er min verste fiende akkurat n, for bli frisk igjen.

Ny motivasjon



Hei dere

Gr det bra? Jeg m beklage om jeg ikke har vrt s veldig flink til kommentere eller svare p sprsml, men jeg har rett og slett vrt s tom for energi, krefter og ikke minst motivasjon at jeg bare har bukt tiden min p hvile og f prvd sove ut litt. N kjenner jeg at jeg er klar til kjempe nok en gang, bare enda hardere. Etter en del samtaler med nre og kjre har jeg ftt enda mer motivasjon og ikke minst styrke, s dette har jeg tro p. Utrolig nok, s er det herlig. Det er en helt fantastisk flelse. Jeg har rett og slett bare vrt s frustrert og fortvilet at trene bare har fosset og vrt en del av hverdagen, men n satser jeg virkelig p en opptur. Selv om jeg sier at jeg satser p en opptur og at jeg er litt mer opplagt enn det jeg har vrt den siste tiden, betyr det ikke at sykdommen er vunnet over eller under kontroll.

Jeg fler meg kampklar, rett og slett. Det er virkelig en god flelse. Jeg trenger s inderlig en opptur n, noe som jeg har vrt helt desperat etter veldig lenge. Jeg trenger virkelig kjenne at jeg kan smile og le, og bare ha det bra sammen med andre og meg selv. Jeg hper dere forstr om det ikke blir s alt for mange innlegg, men jeg skal virkelig prve gjre en god innsats. Det skal jeg love dere. Jeg skal ikke gi ren til alle andre for at jeg har litt mer motivasjon n enn jeg hadde for noen dager siden, men jeg har satte meg enda flere ml, delml, s jeg tror dette kan fre meg i riktig retning. Jeg vet ikke helt sikkert, men det er noe jeg virkelig hper p. Dere er s fantastiske alle sammen. Alle de gode ordene dere skriver, alt det fine. h, skulle gitt dere en klem til alle sammen om jeg bare hadde muligheten. Takk dere.

Forresten, er det noen som nsker at jeg skal legge ut oppskrifter p det jeg baker? Noen interesserte?

Even If I smile, It doesnt mean everything is perfect.

Jeg skal vre helt rlig og si at det ikke gr s bra. Det gr ikke som jeg hadde trodd eller hpt p, men likevel gir jeg ikke opp denne kampen. Det er bare s vondt nr s lite trekker en lenger ned, for jeg vil virkelig vinne denne kampen. Det er bare s vondt nr motivasjonen ikke er helt p topp og at matlysten er langt i fra der den egentlig skal vre. Starten p det nye ret har vrt helt OK, men jeg kunne nske jeg klarte gi meg selv en litt bedre start. Noe som var litt mer positivt. Jeg kan ikke komme meg unna ved rmme fra det vonde og fra sykdommen. Jeg kan ikke trekke meg unna selv om det kanskje fles rett av og til. Jeg m sloss og jeg m kjempe videre, selv om det er veldig vanskelig for meg. Jeg vil jo klare dette. Jeg vet bare ikke helt hvordan. Hvor blir det av motivasjonen nr man virkelig trenger den?

Det er vondt nr det er s mange som tror det gr s mye bedre. Kanskje det er fordi jeg smiler og fordi jeg klarer skjule deler av smerten? Kanskje det er fordi jeg klarer holde masken? Jeg prver kjempe hver eneste dag. Jeg kjemper med bde nebb og klr. Jeg kjenner jeg bare blir s sliten og lei av hre hva alle andre krever og forventer. Det er det som gjr det s vanskelig for meg. Jeg hper ting blir litt lettere og bedre etter hvert. Jeg hper dette ret n skal gi meg nye muligheter og sjanser til komme videre bli frisk igjen. Helt frisk. Det er s lett for andre tenke at det gr s mye bedre nr de ser at jeg spiser. Nr jeg gir kroppen litt nring. Men nei. S enkelt er det ikke. Det skal litt mer til fr man virkelig kan si at man er frisk, det er i hvert fall slik jeg fler det. Jeg vil ikke at andre skal komme fortelle meg at det gr bedre, fr det virkelig gr bedre. Fr jeg kjenner p det selv. Jeg vil ikke at andre skal komme fortelle meg at jeg er frisk nr jeg ikke fler det selv. Jeg trenger bare litt tid. Det er det jeg trenger n.

Ml



Ml for det nye ret

- Ta flere bilder og ta godt vare p minnene

- Drikke mer vann og holde vskeinntaket i balanse for ikke bli dehydrert

- Komme p bedringsvei og ikke bli sykere?

- Flge opp behandlingsopplegget?

- Skrive ferdig bok

- F gode resultater p blodprvene?

- Bytte ut nutridrink nringsdrikker med vanlig mat?

- Bli flinkere til spare pengene og bruke dem mer fornuftig

- Trene opp igjen kroppen..

Jeg har tenkt en del p disse mlene jeg har for dette ret, og jeg m si jeg fler meg veldig usikker. Jeg hper bare s inderlig at jeg klarer noen av dem, men jeg vet ogs at gevinsten kommer ikke av seg selv. Selv nr jeg kommer s langt at jeg kommer p bedringsvei, betyr det ikke at jeg er frisk igjen og at alt er bra. Det betyr bare at jeg fortsette kjempe enda hardere og fortsette kampen. Det er det jeg m, og det er det jeg m fortsette med. Jeg faller fort tilbake nr jeg kjenner det er for store krav og forventninger rundt meg, men jeg fortsetter kjempe. Jeg kan ikke la sykdommen vinne over meg. Jeg kan ikke la den ta fra meg mer av livet mitt eller noe mer av det gode jeg fremdeles har. Jeg m rlig innrmme at jeg er redd. Veldig redd. Men jeg prver ta med meg alt av motivasjon og indre vilje videre i denne kampen.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits