Heisann dere.

De tre siste dagene har vært helt fantastiske. Det skal jeg ikke legge skjul på en gang. Ah - herregud så herlig det er å smile, le og bare kjenne glede langt innerst inne, helt fra hjerterota. En fantastisk følelse jeg virkelig har savnet. Jeg har fått gjort veldig mye, så jeg har absolutt ingen dårlig samvittighet eller noen som helst vond følese. Og vet dere hva? Jeg skal tillate meg selv og gi meg selv lov til å smile og le for en gangs skyld. Det er egentlig veldig vanskelig for meg og ofte en stor utfordring, men sykdommen kan bare ikke ødelegge mer nå. Jeg vet jeg har sagt det hundretusenmillioner ganger til meg selv at den ikke kan ødelegge mer, men jeg må sette en grense selv. Jeg må være mer bevisst.

Det har vært sol og sommervær, jeg har fått gjort unna mye som jeg bare har utsatt gang på gang selv om jeg ikke har vært feberfri. Uka som venter meg er veldig travel, men så er det heldigvis litt ferie igjen. Er ikke det helt fantastisk? Jo. Jeg elsker å se på det positive, spesielt når det er mye vanskelig i livet i tillegg som jeg sliter med. Jeg prøver å tenke at næringsdrikkene er bedre enn ingen mat, right? Det prøver jeg å holde også. Jeg prøver og prøver, jeg kjemper og kjemper. Jeg skal komme til mål en gang. Det skal jeg uansett hvor stor motstand som måtte komme meg i møte. Proskjektene jeg holder på med og som jeg styrer fult med er jeg kommet langt i, og følesen av mestring er så god.

Så, for å trekke fram det positive, så er jeg feberfri i dag. Juhuu. Håper dere får en helt fantastisk fin dag, alle sammen.

Stor klem.

Håper dere alle får en super helg!

HeiHei.

Denne lørdagen har vært veldig fin så langt. Jeg har forresten masse oppskrifter jeg skal dele med dere etter hvert, så stay tuned. Har blitt utrolig glad i å bake konfekter og slike ting som kan gjemmes på, og haha, jeg merker at humøret blir så utrolig mye bedre når jeg gjør dette som jeg virkelig liker å holde på med. Det er utrolig herlig vær ute også, selv om jeg virkelig savner sol og sommer. Jaja, får jo bare begynne å telle ned dager til ferien kanskje. Heldigvis er formen litt bedre, og så lenge den er litt bedre, så er jeg veldig glad og takknemlig for det. Uff, stakkers de rundt meg som må være i nærheten av en sur og gretten meg. Det er ikke alltid så veldig hyggelig . . .

Denne uka som kommer er det faktisk veldig mye som skal skje. Jeg skal blant annet på sykehuset, jeg skal til legen og jeg har en rekke ting jeg må få unnagjort på disse fem dagene. Kjenner jeg gruer meg en del egentlig, for stress og måltider for meg er ikke helt noe som har det beste samarbeid. Jaja, det er vel bare å prøve å komme seg gjennom med et smil og tenke positivt. Jeg prøver, og jeg prøver å gjøre mitt beste. Dette året vil jeg bli helt frisk og fri fra denne jævelsykdommen. Det blir tøft, vanskelig og en hard kamp, men jeg må klare det til slutt om jeg bare fortsetter å kjempe. Forresten, så har jeg noe jeg må fortelle dere, men det tar jeg i et annet lengre innlegg.

Nå skal jeg bare kose meg resten av dagen og skrive noen innlegg som jeg skal poste så snart som mulig :-)

I dag blir det bare en rolig og avslappende lørdag. Det er vel det perfekte været til å være inne også, siden det er så utrolig kaldt ute. Det er faktisk nå på vinteren jeg virkelig kjenner jeg savner sol og sommer. Haha. En varm kopp kakao er alltid godt på en slik dag som dette. Litt senere tenkte jeg å bake litt for å få tankene over på noe annet enn det sykdommen gir meg. Det skal bli godt å få gjort noe egentlig. Tenkte kanskje å legge ut cupcakesoppskriften som jeg skal bruke, om det er noen som er interesserte? Jeg elsker virkelig å bake, og selv om det er mange som spør meg om det ikke frister, så gjør det faktisk ikke det. Jeg har ingen problem med å bake, lage god mat til andre eller være tilstede når andre spiser, det er bare maten og spisingen selv som blir den store utfordringen. Det er veldig vanskelig for meg.

Skriving av bok er jeg godt i gang med. Jeg gleder meg virkelig til å se resultatet og i det hele tatt hva som skjer videre med den. Tenk så fantastisk det hadde blitt om drømmen min hadde gått i oppfyllelse? Målet mitt med dette, er å fortelle alle som sliter med samme sykdom at det faktisk er mulig. Alt er mulig, selv om det kanskje kan kjennes helt håpløst og elendig. Kunsten å komme seg ut fra spiseforstyrrelser er vanskelig, men jeg må etter hvert lage min egen oppskrift som jeg kan bruke ut til det frie. Herregud så jeg gleder meg til å bli frisk. Hvorfor må det ta så lang tid da? Hvorofor må så mye motstand gå imot kroppen min nå? Hvorfor akkurat nå, og hvorfor meg? Snart skal jeg møte på en litt bedre tid og periode. Både psykisk, fysisk og matmessig. Formen nå fortiden er alt annet enn god - den er elendig.

Liker du å bake?

Det har vært en helt fantastisk fin dag. Været er det siste jeg kan klage på, knall blå himmel og sol. Minusgradene er på sin plass, men det gjør ingenting så lenge sola varmer. I dag har jeg rett og slett gått en lang tur sammen med verdens beste. Det var godt å prate om det som har vært vanskelig de siste dagene, og veldig godt å få litt pause også. En liten pause fra anoreksiens tanker og kaos, og faktisk bare gå ute i frisk luft og se på fin natur. Fokusere litt på andre ting som er så mye mer positiv. Jeg ble faktisk litt fornøyd med bildene jeg knipset også, så det er jo et stort pluss. Hihi. Etter store magesmerter er jeg heldigvis litt bedre. Skal si det gjorde godt å komme seg ut litt og trekke litt frisk luft ned i lungene. Nå skal jeg fortsette å se Greys Anatomy sesong 8, og kose meg med en varm kopp med varm chai-te. Tror det må være den beste te-typen jeg noen gang har prøvd før. Anbefales virkelig på det sterkeste.

I dag tror jeg blir en rolig og avslappende lørdag. Egentlig så blir det veldig godt også, ettersom det er så mye å gjøre fortiden. Da er det herlig å bare kunne senke skuldrene og bare legge hodet nedpå puten når hodet dunker og feberen stiger. Jeg skjønner det egentlig ikke. Feberen kommer hver kveld, jeg fryser og kaldsvetter bare sånn helt plutselig, jeg er iskald på begge hendene men varm på resten av kroppen. Da er det kanskje bare positivt og bra at jeg skal til legen da. I dag skal jeg ikke noe annet enn å bake litt cupcakes, en liten tur til byen, og bare slappe av og gjøre en del ting. Har faktisk en rekke innlegg som jeg skal poste til dere som jeg har skrevet på forhånd, blant annet oppskrifter som jeg hadde lovet dere.

Når det er så kaldt ute, kjenner jeg at jeg gleder meg utrolig mye til sol og varme. Egentlig elsker jeg vinteren best, utrolig nok siden jeg er skikkelig frysepinne, men det er virkelig sommer og sol jeg trenger akkurat nå. Noe som ga meg litt ekstra motivasjon til å bli frisk, er sydentur. Om jeg ikke er frisk, men om jeg er på bedringsvei og frisk nok til å reise, blir det nok sol og varme på meg. Åh, herregud! Kan ikke alt bare gå min vei nå? Kan ikke alt bare gå framover og ikke bakover, og kan ikke jeg bare spole fram i tid til sommerferien? Jeg vil virkelig til syden, men jeg kjenner det ikke frister om formen er så elendig som den til tider kan være. Da vil jeg ikke være noen andre steder enn sengen min under dyna.

Det har vært en lang dag, men jeg er glad det er helg.

Jeg har ikke gjort annet enn å ligge innpakket i varme, tykke klær og flere dyner og tepper rundt og over meg. Nok en gang føler jeg meg ikke så veldig bra, og jeg hater å si det. Jeg vil ikke være så negativ. Jeg vil ikke være den personen som trenger hjelp hele tiden. Jeg vil være positiv og kjenne at kroppen har det bra. Jeg merker at den har det vondt nå. Jeg merker at den skriker etter den næringen den ikke får, og det er egentlig ikke så veldig rart den er sliten. Jeg skal snart ta nye blodprøver igjen. For å være helt ærlig, så gruer jeg meg. Selv om kroppen ikke helt hopper av energi og glede, så har jeg ikke mistet motet mitt eller kampviljen. Jeg må klare dette. En eller annen gang, til slutt.

Dagene er ikke så veldig interessante. Jeg gjør ikke så veldig mye at det er noe jeg kan skryte av. Når jeg først føler meg i ok form, klarer jeg å gjøre ting jeg til vanligvis ikke orker å gjøre. Dagene går for det meste i soving, prøve å spise og drikke litt for å holde kroppen i gang, se på frustrerte fruer, sove, drikke te, sove, handle inn næringsdrikker, fotografere, redigere bilder, sove, drikke te osv. Ikke noe jeg kan skryte av akkurat. Jeg er godt i gang med boka, og jeg gleder meg til å bli ferdig med den. Det er noe jeg også bruker en del tid på, når jeg først føler jeg har overskudd og energi til det. Jeg vet det kommer til å bli bedre etter hvert og med tiden. Jeg tror kroppen har godt av den søvnen den kan få!

Hvordan har dere det? Noen andre som er veldig trøtt fortiden?

Hei dere

Går det bra? Jeg må beklage om jeg ikke har vært så veldig flink til å kommentere eller svare på spørsmål, men jeg har rett og slett vært så tom for energi, krefter og ikke minst motivasjon at jeg bare har bukt tiden min på å hvile og få prøvd å sove ut litt. Nå kjenner jeg at jeg er klar til å kjempe nok en gang, bare enda hardere. Etter en del samtaler med nære og kjære har jeg fått enda mer motivasjon og ikke minst styrke, så dette har jeg tro på. Utrolig nok, så er det herlig. Det er en helt fantastisk følelse. Jeg har rett og slett bare vært så frustrert og fortvilet at tårene bare har fosset og vært en del av hverdagen, men nå satser jeg virkelig på en opptur. Selv om jeg sier at jeg satser på en opptur og at jeg er litt mer opplagt enn det jeg har vært den siste tiden, betyr det ikke at sykdommen er vunnet over eller under kontroll.

Jeg føler meg kampklar, rett og slett. Det er virkelig en god følelse. Jeg trenger så inderlig en opptur nå, noe som jeg har vært helt desperat etter veldig lenge. Jeg trenger å virkelig kjenne at jeg kan smile og le, og bare ha det bra sammen med andre og meg selv. Jeg håper dere forstår om det ikke blir så alt for mange innlegg, men jeg skal virkelig prøve å gjøre en god innsats. Det skal jeg love dere. Jeg skal ikke gi æren til alle andre for at jeg har litt mer motivasjon nå enn jeg hadde for noen dager siden, men jeg har satte meg enda flere mål, delmål, så jeg tror dette kan føre meg i riktig retning. Jeg vet ikke helt sikkert, men det er noe jeg virkelig håper på. Dere er så fantastiske alle sammen. Alle de gode ordene dere skriver, alt det fine. Åh, skulle gitt dere en klem til alle sammen om jeg bare hadde muligheten. Takk dere.

Forresten, er det noen som ønsker at jeg skal legge ut oppskrifter på det jeg baker? Noen interesserte?

Mål for det nye året

-       Ta flere bilder og ta godt vare på minnene

-       Drikke mer vann og holde væskeinntaket i balanse for å ikke bli dehydrert

-       Komme på bedringsvei og ikke bli sykere?

-       Følge opp behandlingsopplegget?

-       Skrive ferdig bok

-       Få gode resultater på blodprøvene?

-       Bytte ut nutridrink næringsdrikker med vanlig mat?

-       Bli flinkere til å spare pengene og bruke dem mer fornuftig

-       Trene opp igjen kroppen..

Jeg har tenkt en del på disse målene jeg har for dette året, og jeg må si jeg føler meg veldig usikker. Jeg håper bare så inderlig at jeg klarer noen av dem, men jeg vet også at gevinsten kommer ikke av seg selv. Selv når jeg kommer så langt at jeg kommer på bedringsvei, betyr det ikke at jeg er frisk igjen og at alt er bra. Det betyr bare at jeg å fortsette å kjempe enda hardere og fortsette kampen. Det er det jeg må, og det er det jeg må fortsette med. Jeg faller fort tilbake når jeg kjenner det er for store krav og forventninger rundt meg, men jeg fortsetter å kjempe. Jeg kan ikke la sykdommen vinne over meg. Jeg kan ikke la den ta fra meg mer av livet mitt eller noe mer av det gode jeg fremdeles har. Jeg må ærlig innrømme at jeg er redd. Veldig redd. Men jeg prøver å ta med meg alt av motivasjon og indre vilje videre i denne kampen.

Dagen i dag har vært veldig bra. Jeg har storkost meg i middagsbesøk og har bare vært sammen med herlige mennesker. Jeg ble veldig fort sliten og sovnet faktisk på sofaen etter å ha vært full av energi og krefter, haha. Powernap blir aldri feil. Jeg fikk også tid inni mellom alt som skulle gjøres før kvelden i dag, og jeg fikk bakt noen konfekter som jeg lenge har hatt lyst til å prøve ut og lage. Jeg trodde egentlig at det var veldig vanskelig å lage alt sammen, men vet dere, det lønner seg å aldri gi opp. Uansett hva det gjelder. Jeg fikk litt hjelp da, men det var veldig moro å prøve noe nytt ut. Det var det ingen tvil om. Jeg kjenner veldig godt på kroppen at det er herlig å ha ferie. Det trengs virkelig. Det er så fantastisk å ikke stresse så mye og ha hele tiden noe å gjøre. Så godt å bare senke skuldrene og bare slappe av med alt.

I morgen er det altså nyttårsaften og det er en del ting som må gjøres før det. Jeg har en del ting jeg må bake og noe jeg må lage tidlig når jeg står opp, og jeg tror det egentlig blir veldig koselig. Nok en gang blir det å tilbringe mye tid sammen med nære og kjære, og det kan man bare ikke få nok av. Det er så godt å smile og le. Kjenne glede og lykkerus. I morgen skal jeg prøve å gjøre det beste utav den situasjonen som jeg er i, og jeg skal prøve å legge sykdommen bort litt. Skyve den litt til side og prøve å gjøre starten på det nye året best mulig. Jeg skal ta en del bilder ettersom jeg har fått nytt utstyr, noe som gjør det enda gøyere og enda bedre å bruke speilrefleksen. Jeg tror faktisk at det blir en bedre dag enn jeg kanskje selv tror og forventer. Jeg håper at det blir en god start på det nye året, og at målene mine er oppnåelige.

Ha en super kveld videre alle sammen!

I dag tror jeg blir en ganske så bra dag. Skal inn til byen for å kikke litt i butikker sammen med en venninne, og etterpå bærer det en liten tur på Cafè før det blir kino. Senere i kveld skal jeg i familiebesøk og ta meg en liten kveldstur, og det tror jeg blir veldig bra. Syns det er så herlig med slike dager som dette, og det som ikke gjør meg så veldig usikker og utrygg, er at formen føles ganske fin også. For å være meg, så føler jeg meg ikke så verst i dag. Jeg er ikke så veldig kvalm som jeg pleier å være, og jeg er heller ikke svimmel eller har noe hodepine. Det er virkelig en god følelse som jeg har savnet å ha. Skal se om jeg får tatt noen bilder til dere også fra dagen, og heldigvis så er det ikke typisk høstvær ute. Regn er virkelig noe som gjør humøret mitt dårlig, spesielt når det regner i flere uker i strekk.

Da blir det bare å ligge på sofaen med ullteppet rundt med favorittserien på tv. Er jo ganske koselig det også da, men jeg tror de aller fleste skjønner hva jeg mener. Ikke er det så alt for lenge til jul heller, og jeg går ut i fra at jeg ikke er den eneste som gleder seg? Ah - jeg elsker virkelig juletida og adventstid. Det er så utrolig koselig. Julegaver, pepperkaker, julebakst, kakao, varm kopp te, julebrus, juleshopping og tvkos. Herlig. Uten snø er det jo ingen jul, så det er noe jeg spesielt gleder meg mye til. Da skal jeg love dere at jeg skal ta med kameraet ut for å ta masse bilder til dere, og det er noe jeg virkelig ser fram til. Vinter og advent er absolutt den beste årstiden utenom sommeren, og det eneste negative med det er vel minusgradene.

Jeg fryser jo uansett hvilke årstid vi er i, så jeg er faktisk blitt ganske vant til å pakke meg godt inn i skjerf og tykke gensre. Jeg elsker virkelig alt som har med gaver og overraskelser å gjøre, så jeg tror dette kommer til å bli veldig bra. Da er det vel ikke annet å gjøre enn å planlegge og å fortsette å glede seg fram til jul.

Noen andre enn meg som gleder seg til jul?

Det har vært en god start på dagen, og magefølelsen sier at dette kommer til å bli en bra dag. Frokosten og dagens første måltid gikk helt greit uten noen spesielle utfordringer eller hindringer, og jeg kjenner en lettelse hver gang jeg opplever at et måltid går bra. Det er en utrolig god følelse, og ikke minst er det godt å kjenne på mestringsfølelsen igjen. Den er så god å kjenne på, og ikke minst så gir det meg litt mer håp og tro også. Motivasjon. Det styrker kampviljen, og når jeg ser og opplever at jeg klarer å mestre noe, så får jeg mer og mer tro på meg selv. Jeg tenker mer på at dette er noe jeg skal klare å komme meg ut fra. Sykdommen er sterk, og jeg er kjempe sliten og lei av alt som har med sykdommen å gjøre. Så lei av blodprøver, tester, dårlige resultater og dårlig søvn. Hele tiden, spesielt når humøret er nede og jeg har en dårlig dag, prøver jeg å tenke på alt det positive som jeg har opplevd.

Jeg tenker på alt som skal skje etter at jeg klarer å bli frisk fra spiseforstyrrelsen, og jeg tenker på hvor fantastisk det kommer til å bli. Bedre kommer det i hvert fall til å bli, om jeg ikke blir helt frisk igjen. Jeg har fantastiske mennesker rundt meg som støtter meg, som stiller opp, og som har tro på meg. Blant annet dere. Det gjør meg så glad. Jeg kan aldri være godt nok forberedt på alt det vonde sykdommen kommer med, men jeg kan prøve å gjøre det beste utav det. Det er det eneste jeg kan, og det er litt vondt å tenke på. Litt vanskelig å akseptere. Etter hvert nå må jeg prøve å godta vektoppgang og øking når det gjelder næring hver dag, og det skal ikke så mye til før tårene renner ned. Heldigvis er jeg blitt litt mer bevisst og litt mer sterkere, og jeg kjenner det gjør godt for meg.

Det er så godt å føle på den gode følelsen av at man er i en litt bedre periode, og at man klatrer litt oppover og ikke nedover. Det er så godt å føle på den følelsen av mestring. Det er lett for andre å tenke at; "Hun spiser litt mer nå, da er hun helt frisk igjen. Da er hun ikke syk lenger." Men, vær så snill, dere som måtte tro det; det er virkelig ikke så enkelt. Så for all del, i stedet for å juble over at jeg er det dere kaller for "frisk" fordi jeg spiser, vær heller glad for at jeg prøver å bli frisk igjen. Det skal egentlig mye til for å bli frisk igjen, og det tar veldig lang tid før man kan se på seg selv som frisk. I hvert fall når det gjelder denne sykdommen. Jeg har en lang periode og en lang tid foran meg nå, med både oppturer, nedturer, gode og dårlige dager, og det er mye jeg må gå gjennom. Det krever mye.

Husk ukens spørsmål da dere. Kom med spørsmål om ting dere lurer på, så svarer jeg på fredag eller lørdag :-)

I dag tror jeg blir en bra dag. Skal bake sjokoladekake, lage noen sunne og grove kjeks som jeg selv kanskje skal prøve ut og smake på, og jeg skal gjøre ferdig noe som jeg ikke helt kan røpe enda. Hihi. Det jeg kan si, er at det har noe med scrapbook å gjøre, så kanskje jeg viser dere når jeg er ferdig? Jeg skal også ut for å fotografere også, det er blitt så utrolig fint ute også selv om det er utrolig kaldt. Jeg er jo alltid en person som fryser, så derfor må jeg alltid ha flere lag på meg med klær. Haha, uff, føler meg ikke noe bra når jeg går ut for å si det med andre ord. I går hadde jeg en veldig fin dag også, bortsett fra den ubehagelige kvalmen. Jeg kjenner jeg er utrolig lei av denne kvalmen som konstant er tilstede. Virkelig. Jeg gleder meg bare til den forsvinner. At den ikke er der hver dag.

Kanskje de to-tre siste dagene har vært litt bedre enn de andre dagene jeg har hatt, men det betyr likevel ikke at alt er perfekt og bra. Det er ikke noe enkelt å følge kostlisten, men jeg prøver så godt jeg kan. Og, bare ved at jeg prøver, er vel det viktigste og det beste, er det ikke? Jeg tenker i hvert fall det. Jeg kjenner ikke at jeg er noe spesielt stolt over meg selv så ofte, men noen ganger er jeg det. Noen ganger så kjenner jeg på den gode følelsen av å ha klart å mestre noe annet. Noe annet enn dette med mat og måltider. Det er kjempe vanskelig, men jeg ser nå at det ikke er umulig. Jeg tror det hadde vært enda vanskeligere om jeg visste at det var umulig å bli frisk igjen. Men nå er jeg så heldig at jeg kan bli det. Det er målet og det målet skal jeg klare å nå en gang. En vakker dag.

Jeg tenker mye på hvordan det kommer til å bli. Hvordan livet kommer til å bli uten spiseforstyrrelsen. Uten anoreksien. Jeg lurer på hvordan hverdagen kommer til å bli, og hva jeg kan erstatte for å gi slipp på den. Det er vanskelig og det er så mye lettere sagt enn gjort. Jeg må bare ta den tiden jeg trenger, og ikke forhaste meg. Om jeg gjør det, vil jeg bare falle tilbake. Jeg må ikke ha for høye krav eller for store forventninger til meg selv, for jeg vet at det er veldig vanskelig å takle stress også i denne situasjonen som jeg er i nå. Jeg syns det er veldig godt å snakke om det og å være åpen, og det er derfor så utrolig bra at jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg som virkelig er der for meg og som jeg vet jeg kan snakke med. Det betyr virkelig alt for meg i denne sykdomsperioden.

Jeg merker det veldig godt at dette er ikke min dag. Kroppen kjennes sliten og tankene er bare kaos. Det er så vanskelig å kjempe imot når anoreksien er så sterk som den er. Av og til så føles det som om den bare blir sterkere og sterkere for hver gang jeg prøver å kjempe imot. Det er kanskje ikke rart motivasjonen har vært på bunn i det siste, men den varierer så og si hele tiden. Det er nesten litt sykt å tenke på hvordan humørsvingningene er også, for det er det ingen tvil om. Det skal ikke så mye til for at dagen skal være veldig vanskelig og vond. Bare en liten nedtur eller negativ kommentar kan ødelegge alt.

Jeg kunne ønske livet hadde en angreknapp. En knapp der jeg kunne spole tilbake i tid. Jeg vil så gjerne oppleve den styrken jeg følte jeg hadde før. Da jeg var så bevisst og var helt klar for at jeg aldri skulle gi opp drømmene mine og det jeg så inderlig brente for. Jeg ga aldri opp. Det gjorde jeg ikke. Det var det pågangsmotet og styrken jeg hadde som alltid hjalp meg opp igjen på bena etter nedturer og vanskelige perioder. Nå kan jeg fort mistet motet og alt som finnes av motivasjon, og det er så utrolig frustrerende. Noen ganger føles det som om jeg bare står helt stille. At jeg ikke komme meg noe videre i det hele tatt.

Det er ikke rart at motivasjonen fort kan forsvinne helt når man ikke føler noe framgang etter å ha gitt alt man har. Det er kanskje ikke så veldig rart og det sier egentlig veldig mye i seg selv. Jeg merker at jeg har veldig lite energi også. Overskudd. Jeg føler jeg bruker opp all energi og alle krefter på alt det tankekjøret og tankekaoset som surrer rundt og bare gjør meg mer og mer forvirret. Det som gjør meg mer og mer forvirret enn jeg er fra før av. Av og til vet jeg bare ikke. Jeg føler meg bare så tom, samtidig som tankene er flere hundretusen. Jeg føler frustrasjonen aldri tar slutt. Usikkerheten. Ambivalensen. Alt er så utrygt.

Ambivalensen er så stor. Så sterk. Så vond å kjempe imot. Hva er riktig av meg å gjøre? Hvilken vei skal jeg ta, og hva er best av meg å gjøre? Det er så vanskelig å vite, for anoreksien gjør meg bare så utrygg og usikker. Så forvirret. Det gjør ikke situasjonen noe bedre akkurat. Når motivasjonen er langt nede og på bunn, så er det godt å ha noen rundt som hjelper meg å holder fast på motet og håpet. Jeg gruer meg veldig til å møte på de neste nedturene og utfordringene som står etter hverandre i kø nå, men jeg tror det blir godt for meg å komme over det verste. Jeg tror, at en dag, så vil jeg innse at det er bra jeg valgte rett.

En dag, vil jeg være glad for at jeg valgte å snu. For det skal jeg. Snu i riktig retning.

Jeg kjenner kroppen er sliten. Lei. Tankene bare strømmer på og surrer rundt i hode og lager bare enda mer kaos. Enda mer kaos enn det er fra før av. Jeg kjenner motivasjonen ikke er helt på topp der den egentlig skal være, og lite søvn gjør meg bare enda mer sint og irritert. Jeg får vondt av dem rundt meg som må leve med meg på slike dager som dette, for dager som i dag er det jeg virkelig kan si ikke er de beste. Jeg kjenner jeg blir så fort sint på alt og alle i dag. Det skal ikke så mye til før jeg skriker og smeller i dører, men det er akkurat slik jeg føler meg i dag. Sint. Irritert. Frustrert. Lei. Jeg vil ta kontrollen tilbake.

Vi alle reagerer ulikt på ting vi opplever. Når jeg fikk beskjed om diagnosen min, satt jeg bare i stolen og smilte. Jeg kunne bare ikke tro det. Det kunne da umulig være sant, ettersom jeg var det feite, stygge, ekle monsteret som meg? Anoreksien hadde jo rett, så hvorfor snakket de om noe helt annet? Jeg forstod det bare ikke. Flere måneder etterpå, kom reaksjonene. Jeg hadde mange dager der jeg var sint og sur på alle rundt meg, jeg skrek, smelte med dører og jeg gråt. Jeg gråt mye, og aldri før hadde jeg opplevd den samme smerten som jeg følte akkurat da. Jeg følte meg så fortapt. Jeg følte meg så ensom. Jeg følte noe.

Jeg følte noe helt spesielt. Hva ville sykdommen bære med seg nå? Hvordan kom livet mitt til å være, og til å bli? Er det nå de første tårene kommer? Jeg husker jeg prøvde å være sterk. Hele tiden. Jeg ville jo vise til alle de rundt meg at jeg ikke kom til å gråte, for jeg ville jo ikke vise følelsene mine. Jeg ville jo vise at jeg ikke var lei meg, selv om jeg innerst inne var det. Jeg husker hvor vanskelig ting var da, og jeg husker det velig godt. Tårene var så vonde og så tunge. Jeg ville jo bare mer og mer ned i vekt, så hvorfor ville de stoppe meg? Det er vel en helt naturlig ting å ønske, er det ikke? Jeg ville bare ha det bra. Leve.

Det var første gangen jeg knakk i sammen etter beskjeden om diagnosen og sykdommen. At de etter hvert kalte det kronisk, fikk meg bare til å gråte enda mer. Jeg hater det ordet. Jeg opplevde til og med at noen fortalte meg at de ikke trodde jeg kom til å bli helt frisk igjen. Hvordan kan det være mulig? Når jeg hører at det er noen som har mistet troen, så mister jeg troen selv. Dette var ett nytt kapittel i livet mitt. Ett kapittel jeg aldri hadde sett for meg. Jeg trodde aldri jeg skulle høre denne diagnosen og sykdommen i journalen min eller i livet mitt. Aldri hadde jeg trodd det. Etter dette, har det skjedd flere ganger.

Sammenbrudd. Tårer. Kommentarer. Blikk. Spørsmål. Så mye.

Jeg kjenner jeg er veldig klar for helg nå, og det er ingenting som er bedre enn det akkurat nå. Denne uka har vært ganske travel og mye å gjøre, og det kjennes veldig godt på kroppen. Jeg merker veldig godt hvor fantastiske lesere jeg har, og dere hjelper meg virkelig til å holde motet oppe. Dere kommer med så gode og varme ord, som virkelig gjør vonde dager enda bedre. Jeg håper denne helga blir bedre enn de siste helgene jeg har hatt, for dem kan jeg ikke akkurat skryte av. Jeg vet ikke helt hva som er planene for denne helga, men jeg har en veldig god følelse på at det kommer til å bli en bra helg. Det er så herlig.

Jeg har alltid vært innstilt på at skolen er noe jeg skal klare å fullføre, men nå er jeg veldig redd. Jeg er veldig redd for at jeg ikke skal klare å fullføre, og selv om jeg ikke går alle skoledager, så er dette noe jeg virkelig ønsker å klare å komme meg gjennom. Jeg skal ha en del samtaler i neste uke den uka som kommer, så får jeg se hvordan det går og hva som skjer videre. Jeg føler det er alt for mye å gjøre akkurat nå, og det stresser meg utrolig mye. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om alle måltidene og matinntaket jeg skal ha hver eneste dag. Jeg kjenner jeg blir så frustrert og irritert. Jeg vil ikke at anoreksien hindrer.

For å få opp humøret litt, og for å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i akkurat nå, skal jeg prøve å gjøre mye av det som ?fyller? meg og gjøre minst av det som tapper meg for all energi og krefter. Jeg skal bake, gå kveldsturer der jeg skal ta en del bilder som jeg skal vise dere etter hvert. Det er jo bedre at man prøver å ha et positivt fokus, enn å grave seg ned i alt det negative? Denne helga skal bli fin, og jeg skal ikke la anoreksien ødelegge denne gangen. Jeg håper jeg er mindre kvalm de neste dagene, for da kan jeg gjøre så mye mer utav dagene også. Det er virkelig en herlig følelse. Å bare kjenne på den friheten.

Jeg kjenner anoreksien river i meg. Hele tiden. I dag kjenner jeg det ekstra godt, og dagens første måltid har ikke vært som forventet og ønsket. Kroppen min får ikke nok væske heller, og det er faktisk nesten like vanskelig som det er å få i seg noe mat. Noe næring som kroppen trenger. Det er jo ikke noe rart at kroppen føles trøtt og sliten og har null energi, for hjernen trenger noe å jobbe på. Magen trenger noe næring hver eneste dag, slik at jeg klarer å utføre de daglige gjøremålene. Dager som i dag, er veldig vanskelig. Derfor har jeg tenkt å prøve å snu dette, for jeg vil så gjerne gjøre helgen min til noe litt bedre.

I dag skal jeg lage god middag og bake noe godt litt senere. Det vet jeg kommer til å få tankene mine over på noe annet enn maten og alt det andre kaoset rundt. Det pleier alltid å hjelpe, og det er så godt å vite at det alltid finnes en god løsning. Så godt å tenke på at det alltid er noe som hjelper uansett hvor sterk motstand anoreksien kommer med. Det er en kamp, uten tvil. Men så lenge den kampen er mulig å vinne, så har jeg også motet på riktig plass. Jeg vet aldri hva jeg kommer til å møte på, noe som er litt skremmende, men samtidig kan jeg bare ikke la frykten ta over all kontroll og makt. Ta over all styring.

Om formen blir litt bedre i dag, går jeg en liten kveldstur senere på kvelden. Egentlig så trenger jeg enda mer søvn enn det jeg har klart å få nå den siste tiden, men samtidig så vil jeg bare ikke sove bort og kaste bort hele dagen heller. Jeg vil prøve å gjøre det beste utav det, og det er jo det som er det lureste, er det ikke dere? Med positivt fokus så tror jeg kanskje at en dårlig start på dagen blir til en bra dag til slutt om jeg klarer å komme i litt bedre form og i litt bedre humør. Jeg håper virkelig denne lørdagen blir litt bedre enn det som de andre dagene har vært nå i det siste. Jeg trenger å legge bort sykdommen litt og få kjenne friheten.

I dag føler jeg meg ikke bra i det hele tatt. Jeg føler meg rett og slett helt håpløs og elendig, og jeg kjenner jeg har absolutt ingen energi eller krefter i kroppen. Tankene bare surrer rundt, jeg fryser i hele kroppen selv om det ikke er så veldig kaldt ute, og jeg kjenner jeg er dårlig i hele kroppen. Svak. Sykdommen angriper virkelig, og den river i meg. Det gjør minst vondt å følge etter anoreksien og dens regler, men det er ikke noe bra eller positivt for verken meg eller andre. Jeg skal bli frisk, og nyte livet mitt. Jeg skal følge etter drømmene og målene mine, og jeg har så utrolig mye fint å se fram til. Jeg klarer meg fint uten den.

Jeg klarer meg fint uten sykdommen. Jeg trenger den vel ikke, gjør jeg? Kanskje det blir litt uvant og litt vanskelig i starten, men jeg tror det vil ordne seg og bli bra igjen. Jeg skal nok komme meg på toppen igjen, der jeg kan leve et mer normalt liv uten noen som helst sykdom etter meg. Selv om jeg vet at det krever mye for å komme seg ut fra sykdommen, og selv om jeg vet at jeg kommer til å falle litt tilbake noen ganger, så går det greit. Jeg er sterk nok til å takle det. Jeg er sterk nok til å komme meg opp på bena igjen etter å ha gått på tryne. Det vet jeg, fordi jeg har kommet meg gjennom andre vanskelige situasjoner.

Det er gjennom motstand man blir sterkere, ikke sant? Jeg kommer til å lære mye fra denne situasjonen som jeg er i nå, og det er noe jeg ser på som veldig positivt. Jeg har lært en masse om kosthold og hvordan spise sunt, og jeg har lært veldig mye om livet. Av og til blir jeg bare så oppgitt og frustrert over meg selv når jeg ikke klarer å samarbeide så godt. Når jeg ikke klarer å stole på noen som helst person. Hvorfor forandrer ting seg så utrolig fort? Bare sånn plutselig? Jeg kan være en person som stoler på en og som viser tillit til en, men så er det plutselig noe som gjør at jeg forandrer mening og holdning. Fort.

Jeg kan plutselig føle meg så utrolig usikker. Så utrygg. Så redd. Ikke trygg i det hele tatt. Jeg vet virkelig ikke hvorfor jeg plutselig kan være kjempe motivert til å forandre litt på kostlisten og gjøre flere utfordringer enn planlagt, men plutselig, er det noe som stopper meg helt og totalt. Bråstopp. Det blir vanskelig å puste, jeg får en følelse av elendighet og håpløshet, og det er virkelig ingen god følelse. Jeg vil bare føle meg god nok. God nok som jeg er. Jeg vil bare være frisk, og slippe alt som har med denne sykdommen å gjøre. Det er en veldig lang vei igjen å gå, men ett skritt må vel være det første og det neste, må det ikke?

I dag blir det nok ingen skole på meg, ettersom jeg har vært dårlig i hele natt og fremdeles er like dårlig. Kvalmen er på sin plass, og jeg har ingen krefter eller energi i kroppen. Jeg kjenner jeg er så utrolig sliten, både av tankekjør og kaos, og av å kjenne på kroppen at den ikke orker så veldig mye. Kroppen min har sagt klart og tydelig i fra, at nå vil den bli frisk. Nå vil den ikke ha mer sykdom. Hele tiden surrer det hundretusen tanker i hodet, som jeg bare vil skrive ned. Alt. Når jeg skal skrive det, glemmer jeg det bare. Det er som om alt forsvinner. Blir borte og ikke kommer tilbake. Det er så utrolig frustrerende når det skjer.

Jeg er i en periode nå der jeg tenker veldig mye. Mye av tiden og energien min går til det, og det er vanskelig å konsentrere seg om det jeg egentlig skal. Jeg føler alt jeg gjør nå er veldig krevende for hva som kommer til å skje de neste ukene og månedene framover, og jeg vet virkelig ikke hva jeg har i vente. Det er som om jeg lever i min egen verden, der kun anoreksien og sykdommen eksisterer. Ingenting annet. Alt er utenpå, og alt virker egentlig helt uvirkelig. Så rart. Så annerledes. Jeg kjenner det veldig godt at dette er noe som ikke stemmer. Slik skal det bare ikke være. Jeg kjenner det veldig godt på meg.

Sykdommen river i meg, og drar meg i to forskjellige retninger. Alt er så ambivalent. En del av meg vil bli frisk igjen, mens den andre delen av meg vil være syk. Spiseforstyrret. Plutselig når jeg endelig har klart å få opp motivasjonen til noe enda høyere, og når jeg går hjem fra sykehuset og skal prøve å fullføre det som står på kostlisten og planen jeg har, funker det bare ikke. Det går bare ikke. Når noe virker lett, er det så utrolig vanskelig å gjøre det i praksis. Når jeg ser at jeg ikke kommer meg noen vei, eller gjør noen framskritt i det hele tatt, er det som om jeg mister meg selv. Det er som om sykdommen tar et godt grep.

Den holder godt fast, og jeg må kjempe hardt nå for at den skal gi mer og mer slipp. Jeg må jobbe mye med meg selv, og det krever veldig mye. Det krever styrke, mot, tålmodighet og ikke minst innsatsvilje på topp. Har jeg det? Er jeg motivert nok? Er jeg helt klar til å bli frisk igjen? Jeg vet faktisk ikke. Jeg kommer bare med svar som ikke har så mye mening i seg, slik som ?Kanskje? eller ?Jeg vet virkelig ikke?. Jeg kan godt forstå at psykologen og de andre er lei av å høre det samme svaret hver eneste gang, men det er bare sannheten. Jeg vet ikke lenger. Jeg vet bare at jeg står face to face med sykdommen.

Det er nå det gjelder, er det ikke? Jeg prøver hele tiden å gjøre det beste utav den situasjonen som jeg er i, men det er virkelig ikke enkelt. Det er en utfordring for seg selv, og jeg vil bare leve så normalt som mulig. Jeg prøver å være sterk, men samtidig så innser jeg at jeg ikke alltid kan være der heller. Jeg må lære meg å være svak. Lære meg å kjenne på denne vonde smerten som sykdommen gir. Jeg må lære meg å leve som svak og godta at jeg ikke alltid kan være sterk og at jeg ikke alltid kan vinne. For det kan jeg bare ikke. Ingen kan det. Hvis jeg hele tiden prøver å være sterk, knekker jeg til slutt totalt i sammen.

Denne kvelden har vært helt fantastisk.

Etter dagens nedturer, bestemte jeg meg for å gjøre noe som jeg garantert kom til å bli i bedre humør av. Jeg elsker å lage god mat til andre og bake noe, så jeg bestemte meg for å bake eplekake og muffins. De ble ganske vellykket, og de ble sikkert gode også. Anoreksien tillater meg nok ikke å spise slike ting, men humøret ble bare bedre og bedre utover kvelden. Jeg laget det også veldig koselig med stearinlys på bordet, god musikk på og bare kos. Ah, elsker denne helgefølelsen. Bare tanken på å slippe å stresse med å få i seg nok søvn før man skal stresse seg til bussen og måltidene er en veldig herlig følelse. Så, denne helgen skal jeg prøve å nyte så godt jeg bare kan. Plutselig er helgen over, så da må man gjøre det beste utav det.

Tok noen bilder til dere også som jeg slenger med. Humøret mitt var ikke så bra tidligere i dag, ettersom måltidene ikke gikk så bra og slik som det egentlig skulle, så da visste jeg egentlig hva som kom til å få tankene over på noe annet. Det fungerer like bra hver gang, og jeg elsker å gjøre andre glad. Det er en utrolig god følelse, og kunne gjøre noe så lite for andre som blir til noe stort. Når vi hadde ingrediensene, så var det ingen problem. Oppskriften var også veldig enkel, så da var det jo ingen problem. Nesten litt utrolig at det er så lite som skal til for at en dårlig dag skal snus om til en god dag, eller hva tenker dere?

Ingredienser

3 egg
2 dl sukker
2 1/2 dl hvetemel
1 toppet ts vaniljesukker
1 toppet ts bakepulver
Skrellede eplebåter
Kanel og sukker til topping

Nok til 16 kakestykker

Fremgangsmåte

Egg og sukker piskes til eggedosis.
Smør smeltes og blandes i.
Det tørre blandes i.
Røren helles i en godt smurt 24cm-form.
Eplebåtene fordeles oppå.
Kanel og sukker strøs til topping.
Stekes på 175 grader i ca. 40 minutter.

Ha en super kveld videre, dere! Det skal i hvert fall jeg prøve på.