lifewitheatingdisorders.blogg.com -

Glad-dag



Hei og god lrdag.

Det er skikkelig fint vr ute, noe som gjr meg glad. Fikk forresten en mail fra en leser som lurte p om jeg kunne blogge slik som jeg gjorde fr, og det skal jeg begynne med n. Selvflgelig, hvis det er noe som hindrer meg noen ganger inni mellom, s er det jo en god grunn for det. Jeg tror dere forstr. Jeg har savnet det litt, egentlig. lese alle de bloggene jeg leste fr, kommentere andres blogger og bare skrive om alt og ingenting. Jeg skal bli flinkere til legge ut bilder til dere ogs, og hvis det er noe dere "mangler" eller om det er noe dere "savner", s skrik ut og kom med det. Det vil vre til stor hjelp for meg, selv om jeg har veldig mange innlegg jeg har skrevet p forhnd og som bare venter p f bli publisert. Gled dere til mange oppskrifter, historier, tips, hverdag og bilder. Hper dere fr en super dag. I guess I'm back.

Let the beautiful spring come


Sol . Skyer . Vind . Fantastisk temperatur . Pepsi Max . Musikk . Baking av Cupcakes .

En fin sndag med andre ord ~

Vanskelig godta.

Det er s vanskelig godta. Respektere. Hadde jeg gjort noe annerledes og hadde jeg forsttt konsekvensene, hadde jeg kanskje ikke vrt syk. Alt hadde kanskje vrt annerledes. Jeg forstod ikke konsekvensene fr en god stund etterp. Jeg forstod ikke egentlig hva jeg holdt p og hva jeg var i ferd med gjre, og jeg kjenner jeg blir s sint og s oppgitt over meg selv. Jeg vil ikke at noen skal se meg som dette. Jeg vil ikke at noen skal se meg som den jeg er blitt til n. Det er s vondt nr det er s mye kaos i tankene og flelsene som bare surrer rundt. Det er s vanskelig nr matlysten bare synker og blir mindre og mindre, og det er ingenting som er godt lenger. Jeg hater spise sammen med andre. Jeg hater det virkelig. Derfor er middagsbesk s utrolig vanskelig vre med p. S vanskelig godta alt.

Det skal ikke s mye til fr jeg knekker i sammen. Jeg fler meg s svak. S maktesls. S mye svakere enn sykdommen. Det er s vondt ikke vite. S ubehagelig og s vondt g rundt med denne vonde flelsen. Jeg smiler, ler og jeg prver holde p denne masken. Den er s trygg og s god ha, samtidig som det er vondt og slitsomt g rundt bre p den hele tiden. Jeg blir s trist nr jeg tenker p alt som gr utover de jeg har rundt meg. Alt de m gjennom. Alt av det vonde som de m oppleve. Det m vre veldig slitsomt for dem, og jeg kjenner at den drlige samvittigheten og den skammen er der konstant og nesten hele tiden. Jeg kunne nske jeg kunne gjre det godt igjen. Jeg kunne nske jeg bare kunne gjre det litt bedre og litt lettere for dem litt fortere. Snarest mulig. Jeg kunne bare nske at de forstr at jeg vil.

De forstr ikke, men det er ogs veldig mye jeg ikke forstr. De dagene jeg bare vil vre for meg selv og grte er kanskje ekstra slitsom for dem. De dagene jeg skriker til dem og krangler med dem uten ha noen spesiell grunn vre sint og lei for. Jeg har bare slike dager, og jeg kunne nske at jeg kunne gjre noe med det litt fortere. Jeg kunne nske at det ikke var slik som det er akkurat n. Det er s vondt bli missforsttt. S vondt tenke p at jeg ikke vet hva andre tenker om meg. Jeg hater at noe blir missforsttt, for da fler jeg bare mer maktesls og svak. Som om de aldri vil tro p meg. Som om det jeg sier bare blir lagt til side og som om det jeg forteller blir skyvet bort og ikke har noen mening. Det er vondt og vanskelig, men ved kjempe videre m det bare g bra til slutt. Jeg bare lurer p hvor lang tid det tar.

Pause

Hei dere.

Etter at det blir litt vanskelig skrive hver dag nr jeg ikke er s veldig bra fortiden, velger jeg heller ha en liten pause med skrivingen til jeg blir litt bedre. Jeg trenger sove ut n slik at jeg er litt mer opplagt. Jeg trenger mer motivasjon til kjempe enda hardere mot denne tffe kampen. Jeg vet det kommer til bli vanskelig og at det er en lang vei, men jeg skal klare det til slutt. Hper dere forstr. Jeg kommer nok ikke til slutte helt, men jeg kommer til ta en pause for kanskje noen uker eller bare noen dager. S lenge jeg blir litt bedre, s er det dette som skal til. Hper dere fr det fint s lenge jeg blir borte, s fr dere bare sende en mail om det er noe dere lurer p eller om det er noe dere vil skrive og fortelle meg. Blogges om ikke s alt for lenge! Plutselig er jeg tilbake igjen med nye innlegg.






Gjesteinnlegg

Heisann alle som leser denne bloggen. Dette er ikke eieren av bloggen som blogger n, dette er et gjesteinnlegg. Hun var s snill at jeg fikk lov blogge et innlegg til dere. Hper dere gidder lese selv om det er jeg som skriver. Da begynner jeg vel bare.. Sorry for at det ble veldig langt, hper du gidder lese fordeom!

Jeg er ei jente p 14 r, ved navnet Kristine. Jeg er bare ei simpel jente. Ei jente som ikke har det s bra lenger. Ei jente som sliter i hverdagen. Jeg har ikke spiseforstyrrelse av noen slag, men holder jeg p slik jeg gjr n.. Har jeg det vell om noen uker, kanskje bare noen dager. Ja dette innlegget handler om hvordan jeg har det egentlig. Det er et press. Press om vre tynn. Press om vre "perfekt". Selv om jeg ikke vet hva vre perfekt, kan du definere perfekt? Jeg som mange andre blir pvirket av dette presset. Jeg er ikke den tynneste jenta, men ikke den feiteste heller. Sklart ser jeg p meg selv som feit. For ca. 1 mnd siden hadde jeg det vell aller verst. Var faktisk s frustrert at jeg sto med kniven i hnda tenkte "hvorfor ikke bare lage dette lille kuttet?". Jeg lot vr. Jeg la fra meg kniven. Jeg var sterk. Jeg tenkte p familien min. Vennene mine, som jeg ikke helt vet hvor er.
Jeg ville ikke ha det arret. Jeg ville ikke minnes p denne fle perioden i livet mitt. (Jeg skriver ikke dette for rakke ned p noen for ha kuttet seg selv, jeg fler med de!). Jeg ville kutte meg for fle noe igjen. For vite at jeg faktisk lever i denne verden. For f ut de vonde flelsene. Jeg gjorde det jo ikke. Det jeg gjorde var spise veldig lite. Kanskje ett til to mltider om dagen, jeg sultet meg selv. For noen uker siden skrev jeg ut flelsene min p et innlegg p min personlige blogg (oppgir ikke bloggen fordi jeg ikke vil at dere skal vite hvem jeg er og innlegget ligger i arkivet mitt, postet det aldri!). Noen dager etter skrev jeg flelsene mine litt annerledes og pussig nok.. postet jeg det p en facebook side. Norske Beliebers heter siden. Trodde mange ville se p meg som gal, jeg hadde jo tanken om kutte meg. Men nei! Alle var gode, alle kom med stttende ord! Fltes godt vite at noen brydde seg!
Dagen etter eller samme dag sendte jeg det jeg hadde skrevet til min bestevenn! Hun er den eneste av mine venner som vet dette om meg og slik vil det vre en stund. Hun ble sklart bekymret, og er der for meg♥ Det at jeg har kommet i kontakt med hun som eier bloggen m vre en av de beste tingene som har skjedd for meg i hele 2011! Jeg vet faktisk ikke navnet hennes, men jeg trenger ikke det! Jeg trenger ikke et navn, jeg trenger bare henne jeg! Det begynte med at jeg skrev en anonym kommentar her p bloggen hennes med hvordan jeg hadde det. Etter 1 kanskje 2 uker fikk jeg en melling p bloggen. Ja man kan sende snn melling ingen andre ser. Vi begynte snakke der fr det gikk over til mail. De siste dagene har vi vell sendt 1 mail til hverandre daglig. Hun er s forstleses full. Jeg er s glad i henne. Jeg fler meg s trygg da jeg snakker med henne.
Hun har hjulpet meg s mye gjennom disse vonde dagene. Men bloggen sin og med mailene! Anbefaler virkelig snakke med henne om du skulle trenge hjelp. Eller snakk med meg. Om du sender en mail til henne spr etter mail adressa mi, s kan hun gi den til deg. Vil ikke legge den ut om dere skjnner. Oii shit! Ble veldig mye n, men ja. Aldri glem at du er pen. Uansett hva andre sier. Uansett hva djevelen p skuldra de sier. Ikke minst aldri gi opp. Snakk med noen. Det hjelper, mer enn du tror! Det hjelper snakke med noen som forstr, noen som kan gi deg rd. Noen som kan hjelpe deg. Denne fantastiske jenta som eier bloggen her er s god. Hun er min reddende engel, virkelig! Hun er som en bestevenn. Du kan virkelig stole p henne her! Jeg stoler nesten mer p henne enn mine venner, det er stort det!
Til slutt s ville jeg si, tusen takk for at du tok deg tid lese alt dette over. S om det skulle vre noe er jeg her for dere alle sammen. Uansett hva! Bare send en mail til henne spr etter min mail adresse s snakkes vi! OG jeg kan love dere at det dere sier eller skriver til meg kommer ingen andre til f vite. Kunne skrevet s mye mer, men skal spare dere for det! Hihi.


Hope



Jeg vet ikke helt hvordan julen kommer til bli, men det er ikke tvil om at jeg gleder meg til litt ferie. Det er langt i fra enkelt nr det er s mye kaos og s mye mas rundt nettopp dette med julemat og mltider, spise sammen og dra i besk og alt det der. Jeg elsker virkelig juletider og desember, men det er ikke det samme lenger. Ingenting er som fr, og alt er s forandret. Jeg fler ikke den samme gleden lenger som jeg gjorde nr jeg var liten og mye mindre. Da var det virkelig et stort hydepunkt, men n, n er alt s forandret. Jeg sitter inne med s mange sprsml. Tomme sprsml som jeg ikke finner noe svar p. Hva kommer til skje neste r? Hvordan kommer det til bli og vre? Kommer jeg til bli noe drligere eller bedre? Blir det et godt eller drlig r? Jeg hper virkelig det blir et godt r, for jeg trenger litt motivasjon.

Jeg trenger litt mer motivasjon merker jeg, og det kjenner jeg velig godt bde p kroppen, humret og den drlige innstillingen. Jeg blir s sint, frustrert og oppgitt over meg selv nr jeg tenker og graver i alt det vonde og det negative. Men, man kan jo ikke vre positiv hele tiden heller, og det sier jo egentlig ganske mye i seg selv. Jeg hadde bare litt tro p at det kom til bli en litt bedre og litt lettere jul der jeg selv kunne spise og tillate meg all den gode julematen, men nei. Kanskje neste r? Jeg hper virkelig at det ser bedre ut og lysere ut p matfronten i de neste mnedene som jeg kommer i mte. Jeg trenger en opptur og jeg trenger oppleve noe som er bra og som kan gi meg bde styrke, mot og motivasjon videre. Det krever veldig mye vre syk og det vre i en slik situasjon som dette. Spesielt hvis det er s lenge. Har hp.

Please, let this be a nightmare I woke up from tomorrow. Please, I just want to be free.



Jeg kunne nske sykdommen bare var en vond drm. Ett mareritt om natten, som jeg bare etter noen timer og kort tid ville vkne opp fra. Jeg kunne nske at da jeg vknet igjen, var alt bra igjen. Jeg kunne nske at jeg ikke kjente p denne vonde kvalmen og den samme vanlige smerten i kroppen. Jeg prver gjre alt jeg kan for at magesmertene skal vre litt bedre og litt lettere. Men nei. Noen ganger s hjelper ingenting, kun svn. Trene bare strmmer p. Klarer ikke engang stoppe dem. Hvor lenge vil denne kampen vare? I dag er jeg fysisk sliten. Kroppen verker, hodet dunker med en gang jeg legger meg ned og prver f litt svn. ynene svir. De er helt sre og slitne etter at trene bare har trillet. Jeg vil ikke vre syk lenger. Jeg kjenner jeg bare er mer redd enn jeg var fr og i begynnelsen. Angsten er s stor.

Noen ganger grter jeg bare stille. Jeg vil ikke at noen skal hre meg eller se meg grte. Jeg vil ikke at noen skal se meg som dette. Jeg vil ikke at noen skal huske og tenke tilbake til denne tiden. Nr trene triller og nr noen str i dra inn p rommet, blir jeg alltid s sint. Vr s snill og g ut, g vekk, langt vekk. Ikke se meg snn som dette. Jeg vil ikke dem noe som helst vondt, jeg vil bare at de ikke skal se meg som dette akkurat n. Det gjr meg s vondt. Jeg vil ikke at dem skal se meg grte eller ha det vondt. Jeg vil ikke at dem skal se hvor sterk sykdommen er. Jeg vil vise dem at jeg klarer mer enn jeg selv tror noen ganger, at jeg ikke er lei meg eller at jeg grter. Jeg vil vise dem at jeg er sterk og at jeg klarer vinne over sykdommen noen ganger. Men av og til er det bare ikke jeg som vinner. Jeg taper ogs.

Noen dager er sykdommen sterkest. Sterkere enn den pleier vre. Det er noen veldig vonde dager. Noen dager fler jeg bare at jeg har s lite krefter og energi. Noen ganger fler jeg at det viktigste jeg kan gjre er konsentrere meg om puste. vre tungpustet skaper igjen angst og flelsen av redsel og frykt, og det er en grusom flelse. Jeg hater den flelsen. Noen ganger s er det bare alt for mange tanker som slr meg med det frste. Som et hardt slag i magen. Jeg blir s sint og s oppgitt over meg selv. Noen ganger tenker jeg bare :"Hva venter jeg p?" Hvorfor kan jeg bare ikke putte noe mat i munnen, tygge og s svelge det igjen? Hvorfor m det vre s forbanna vanskelig?. Det er s mye jeg lurer p som jeg ikke har svaret p. Jeg fler jeg bare surrer rundt i min egen verden. En verden med kun sykdommen.

Kontroll og styring.

Jeg kunne nske det var jeg som hadde overtaket. At det var jeg som hadde strre kontroll og styring i livet mitt. Det er s vondt tenke p hva anoreksien delegger for meg akkurat n. S vondt fle seg s svak og maktesls. bli frisk er ikke noe som skjer over noen f sekunder eller over noen f dager, det tar tid, og det er en lang og hard prosess. Det er noe jeg har lagt godt merke til. Jeg kjenner jeg blir s frustrert nr det ikke er s mye jeg kan gjre for bli frisk igjen. Jeg kjenner jeg blir s desperat etter gode dager og oppturer som gjr ting litt bedre og lettere for meg. Jeg kjenner all frustrasjon bli strre og strre.

Jeg kaster bort tiden min p sykdommen n. Den tiden der jeg heller skulle vrt ute sammen med venner, feste, reise, dra rundt omkring for oppleve mer av livet. I stedet for gjre det, sitter jeg igjen med sykdommen. Den sterke motstanden som anoreksien kommer med. Jeg er glad for at jeg klarer komme meg ut i verden nr jeg fler meg bra, men det er ikke s ofte jeg fler det er jeg som har overtaket. Det er ikke s veldig ofte jeg fler jeg har strre kontroll enn det anoreksien har. Anoreksien vil bare se vekttap og vektnedgang, ikke vektoppgang. Om det skjer, blir bare motstanden og det vonde i enda sterkere grad.

Jeg skal klare dette. Jeg skal klare st ut dette lpet, og til slutt skal jeg vinne. Jeg vet ikke nr, men jeg nekter la anoreksien ta motet og hpet fra meg. Ett sted m grensen g, eller hva? Det er vondt for de rundt meg at dette ikke gr s fort framover. Jeg forstr det s utrolig godt, men det er ikke noe jeg kan forandre eller endre p. S lenge jeg fr den tiden jeg trenger, s skal jeg vise alle dem jeg har rundt meg at dette er noe jeg skal klare. Jeg skal vise alle dem som har mistet tro p meg og forlatt meg. Jeg skal vise dem at jeg kan klare det jeg vil, nr jeg faktisk virkelig kjemper for det. Jeg har lovet vinne. Ta seier.







Det gr alltid bra til slutt.

Tanken p ikke vite hvordan dagene og ukene framover n blir, er av og til litt skremmende. Jeg prver hele tiden gjre det beste utav den situasjonen som jeg er i, og jeg prver vre sterk. Det er vel kanskje ikke s veldig rart at kroppen har lite energi og lite krefter, men etter ha snakket med noen spesialister fler jeg meg litt mer trygg. Selv om det vil ta meg lang tid bli frisk igjen, s skal jeg aldri miste hpet. Jeg skal prve fortsette kjempe, gi meg selv lov til ha drlige dager og det sykdommen mtte bre med seg, og jeg skal prve g skrittene framover selv nr jeg mter p utfordring etter utfordring. Det er det som er s utrolig vanskelig, men jeg vet jeg kan klare det. Det gr alltid bra til slutt.

Jeg kjenner flere som har sagt at det kommer til bli lettere med tiden, og det tror jeg p. N m jeg bare komme over det verste. Jeg m klare fullfre de mlene som jeg setter meg hver eneste dag, og jeg m prve holde motivasjonen og motet mitt oppe. Kampviljen er der, og jeg vil s inderlig sterkt bli frisk igjen. Det er vondt tenke p at det ikke gr s veldig fort framover nr det frst gjr det, men litt framover og litt framgang er jo bedre enn st helt stille eller i det hele tatt ingen framgang? Det er ikke frste gangen livet brer med seg vanskeligheter, og jeg har kommet meg styrket gjennom mye til n. Jeg skal klare dette, ting tar bare tid. Dere kjre, fantastiske, skjnne lesere hjelper meg virkelig p veien.

Jeg hper ogs at jeg kan vre til hjelp for andre som er i samme situasjon som meg, eller som har nre og kjre som sliter med samme sykdom. Som kjemper den samme daglige, tffe, harde kampen som meg. Det er det som er meningen bak hele bloggen. Jeg skriver om hvordan det er for meg ha sykdommen anoreksi, om bde oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Jeg har selv flt at det er godt kunne skrive tankene ned og alt som surrer rundt i hodet mitt, og jeg har selv lest blogger som skriver om samme sykdom. Det har i hvert fall hjulpet meg. Jeg fler meg s mye mindre alene, og den flelsen er virkelig god kjenne p. Da fler jeg mer hp og motivasjon ogs. Det gr alltid bra til slutt.



It's not always so easy.

Jeg kjenner jeg blir frustrert hver gang jeg mister balansen og meg selv. Kontrollen. I et yeblikk, kan alt virke s utrolig enkelt. Motivasjonen kan plutselig vre tilstede for fullt, men s bare forsvinner den igjen nr jeg skal prve fullfre mltidene. Trene renner, og jeg vil virkelig klare dette. Sprsml og tanker surrer rundt i hodet mitt, og lager bare et tankekjr. Som om jeg ikke skulle ha nok hodepine fra fr av, s hjelper det i hvert fall ikke nr tankene strmmer p. Det virker s enkelt gjre det nr jeg snakker med andre om det, om det s er sykepleier, lege, psykolog eller andre. Men nr jeg skal gjre det i praksis, nr jeg skal gjre det fysisk og i virkeligheten, s bare klarer jeg det ikke. Det virker s alt for skummelt. Rart.

Det er s vanskelig godta ting slik som de er n. S vanskelig godta at jeg m spise, at kaloriinntaket m kes, og at vekten skal opp. Jeg har nesten ikke flere trer igjen, selv om jeg egentlig vil grte hver gang jeg m fullfre et mltid. Det gjr s vond. S uendelig vondt. Jeg fler meg slapp i hele kroppen, og energi kjenner jeg ikke i det hele tatt. P den andre siden vet jeg at jeg er veldig bevisst. Dette er noe jeg virkelig nsker klare. Noe jeg virkelig nsker f til. Men hvorfor er det s vanskelig da? Hvorfor er det s vanskelig, og hvorfor fles det s umulig enkelte ganger? Jeg forstr det bare ikke, og jeg blir s frustrert og lei av tenke p det. Det tok meg over ett r komme meg inn i det, og det vil ta like lang tid.

For meg vil det ta like lang tid komme meg ut fra det, som jeg kom inn i sykdommen. Hvordan godtar man det? Hvordan godtar man mer smerte, trer, kvalme, drlige dager, og en evig lang kamp som man m daglig kjempe imot? Hvordan skal man reagere nr man fr beskjed p at man m kjempe like hardt i ett helt r til? Jeg vet virkelig ikke. Akuratt n, klarer jeg bare ikke reagere. Jeg kjenner jeg bare er mest sint og frustrert over meg selv. Det er n jeg m komme meg ut fra det. Det er n jeg m vise den styrken jeg har innerst inne, og det er n jeg m vinne over sykdommen. Jo lengre tid det gr, jo lengre tid vil det ta for at jeg skal bli frisk igjen. Dette er bare en sykdom som jeg virkelig ikke unner noen som helst.

Kostlisten min er proppet fullt med mange mltider hver dag, og selv om det virker kjempe mye for meg, s er det egentlig alt for lite. Jeg kan ikke tenke meg en gang hvordan det blir for meg hvis jeg syns dette er mye. Hvordan kommer jeg til takle det nr de ker det? Nr jeg fr beskjed p spise mer? Jeg gruer meg. Jeg gruer meg virkelig. Flere ganger har jeg hrt fra forskjellige personer at jeg er en veldig sterk jente. At jeg er sterk som holder ut, at jeg er sterk som kjemper og som prver og aldri gi opp. Det er styrken min, og som en psykolog sa til meg ; ta vare p den, og bruk den godt. Det skal jeg gjre ogs. For nr jeg har s mange drmmer og ml som holder motet mitt oppe, s er det ikke noe problem.

M nok en gang si tusen takk til dere herlige, skjnne, fantastiske lesere! Dere gjr hverdagen bedre.












foto // privat

It feels like life turn around to something bad on just few minutes. A few minutes of my life. I couldn't understand anything.

Tankene surrer rundt i hodet. Jeg tenker tilbake til tiden fr jeg ble syk, og til den tiden n. Det er s utrolig mye jeg savner. Jeg savner hret mitt, brunfargen, selvtilliten og vre frisk. Bare det vre frisk, er noe av det jeg savner aller mest. Jeg kjenner det gjr vondt innerst inne bare jeg tenker tanken, og det er spesielt vondt tenke p hvor fort livet mitt snudde seg opp ned og lagde totalt kaos. Jeg kjenner meg ikke selv igjen nr jeg ser p gamle bilder, og jeg ser selv at jeg har forandret meg mye p kort tid. Hadde jeg bare klart vrt fornyd med meg selv som den jeg er, s hadde kanskje ting vrt annerledes n. Det gjr vondt tenke p at det ikke skal s mye til alltid for at livet plutselig blir annerledes. Urettferdig.

Jeg tenker p hvor mye som har forandret seg etter at jeg ble syk, og hvor utrolig fort alt gikk. Jeg sitter fremdeles igjen med mange sprsml som jeg stiller meg hver eneste dag der hodet mitt er fylt med tanker og kaos, men jeg kommer aldri fram til noe som helst svar. Hvorfor? Hvordan? Hvorfor akuratt meg? Hvorfor akuratt da? Jeg savner kunne spise sammen med andre, og ha det bra samtidig uten f noe som helst panikk. Jeg savner den flelsen av ha energi og fle seg frisk. Jeg savner faktisk det f kommentarer p at jeg m vre litt mer stille fordi jeg snakker og maser for mye og har masse energi, og nr jeg bare tenker p det, kjenner jeg trene komme. Det er s vondt tenke p at det gikk s fort.

Det er vondt tenke p at det gikk s fort som det gjorde, og at jeg trodde jeg hadde kontroll. I begynnelsen var jeg s sikker p at det gikk bra. Hadde jeg forsttt konsekvensene, og hadde jeg bare ftt ynene skikkelig opp, s hadde jeg kanskje ikke vrt der jeg er n- I en hverdag der jeg sloss en daglig tff kamp mot anoreksien. Mot bli frisk igjen. Det er virkelig ikke lett komme seg p bena igjen etter at denne sykdommen vil bare delegge mer og mer, men noe jeg er veldig glad for, er at jeg klarer holde motet oppe og at jeg klarer holde fast ved drmmene og mlene mine. Det er ikke alltid enkelt det heller, men jeg prver. Jeg kjemper videre, og jeg gir aldri opp. Det tenker jeg er veldig bra og positivt.

Noe som ogs er godt tenke p, er at jeg har en enorm innsatsvilje og en enorm kampvilje. Den er sterk. Nr jeg frst har bestemt meg for klare noe, s er jeg veldig opptatt av fullfre og gjre det ferdig. bli frisk og vinne denne kampen, er noe jeg virkelig skal kjempe for klare. Jeg m bare prve komme meg opp p bena igjen ved ta ett skritt om gangen, og ved fokusere positivt og tenke framover. Det er det jeg m. Jeg m ikke g for fort eller ta for store skritt om gangen, for alt venter i framtiden rett foran meg. Drmmene mine, mlene som jeg virkelig brenner for klare, og alle de andre rundt meg. Jeg m bare klatre oppover, ta sm skritt om gangen, og bare prve gjre det beste utav det. Prve gjre det beste utav den situasjonen jeg er i akuratt n. Det kommer til bli tft og vanskelig, men det er mulig.



One day, I'll promise that I will stand on my own feet. I'll be fine, just not today.

Det gjr vondt nr jeg tenker p hvor stod del og plass sykdommen har tatt fra hverdagen og i livet mitt, og jeg kjenner det knyter seg i magen. Jeg kunne s inderlig nske at jeg klarte ta strre skritt for hver gang jeg selv flte jeg gjorde noen framskritt og framgang, og jeg kunne virkelig nske at det ikke var s mye som holdt meg tilbake. Som holdt meg tilbake i denne vonde sirkelen som jeg surrer rundt i hele tiden. Den som lager alt kaos og ting enda verre. Jeg fler jeg lever i en verden kun der sykdommen eksisterer, og at jeg bare m face frykten og ta motet til meg for vinne kampen. Jeg vinner ikke hver dag over sykdommen, noe som jeg bare m lre meg akseptere og godta. Hadde det bare vrt s enkelt.

Det er s utrolig mye jeg savner. Hvorfor virker det s fjernt, og s langt borte fra meg? Jeg har enda lang vei g, men den er der. Mulighetene for bli frisk igjen er der, og jeg m bare ta imot all hjelp jeg fr tilbud om. Skulle tro det ikke var noe problem, men jeg er blitt flinkere til snakke fra hjertet. Flelsen av bli forsttt og sett som den jeg er fles s utrolig bra. En stor lettelse. Hvert eneste mltid er en kamp i seg selv, og det er virkelig vanskelig holde tilbake trene. Jeg kjenner jeg er utrolig slapp og sliten i hele kroppen, og det gjr s vondt. Det er s vondt vite at sykdommen prver kjempe sterkere imot og at den prver delegge meg totalt. En ting er helt sikkert. Aldri om jeg skal la sykdommen ta livet fra meg.

Jeg har hele livet foran meg. Hele framtiden er der fremdeles, og den forsvinner ikke. Jeg ser virkelig fram til n mlene og de drmmene jeg har satt meg i tiden framover, og jeg hper jeg klarer n dem og mestre dette. Det er veldig vanskelig, og det er derfor det gr s utrolig sakte. Nr det frst gr framover, er det kanskje ikke s synlig. Man ser det ikke s godt. Det er noe som gjr meg frustrert, sint, og lei, for jeg vil virkelig bygge opp selvtilliten med kjenne p den mestringsflelsen av gjre noe bra eller ved f til noe som jeg lenge har kjempet for. Den tiden tror jeg vil komme en gang. Kanskje snart? Hvem vet. Tiden vil vise, og jeg m aldri tvile p meg selv. Dette er noe jeg skal klare til slutt, og den styrken og viljen jeg har innerst inne er nok for at jeg skal klare det en gang. Jeg m bare ikke ha for hye krav til meg selv.

Jeg ser veldig fram til slippe magesmertene, flelsen av ikke ha noe som helst krefter eller energi i kroppen, og bare flelsen av vre syk. Jeg er s utrolig lei den flelsen. Det er s slitsomt hele tiden tenke. Tankene lager bare kaos, og jeg tenker hele tiden. Jeg er i min helt egne verden, og av og til blir jeg bare helt borte. Det er s frustrerende og s vondt ha denne sykdommen etter seg. Kroppen min vil vre frisk. Den vil ha det bra med seg selv. Den vil kjenne overskudd til gjre det jeg pleide gjre fr, den vil klare trene, kjenne krefter og energi, og den vil s gjerne vre helt frisk uten noen som helst sykdom som dette. Jeg har sagt flere ganger til de rundt meg at dette er noe jeg skal klare. Og, har jeg bestemt meg for klare noe, s er jeg veldig bevisst. Da gir jeg meg ikke, og jeg nekter la den vinne.


















Take one step at a time, before you take the next step. Don't look back and think about the future and your dreams.

Jeg kjenner kvalmen spre seg rundt i hele kroppen. Det finnes ikke ord for hvor utrolig lei jeg er kvalmen n. Hver eneste dag, om jeg s har spist eller ikke, s kommer den samme flelsen av kvalme igjen. Trene presses p, og jeg prver gjre alt jeg kan for slippe den uutholdelige og grusomme kvalmen. Jeg fler jeg m kaste opp, men gjr det ikke. Jeg gjr det ikke fordi det er noe av det verste jeg vet, og jeg hater det virkelig. Det er s grusomt f den flelsen av ikke f puste. Flelsen av ikke f nok oksygen. Co2. Man vet ikke helt hva man skal gjre, men jeg begynner bli vant til denne flelsen n.

Kvalmen. Heldigvis s har jeg funnet ut noe som hjelper, men det er virkelig ikke enkelt komme seg ut alltid i frisk luft nr formen er s drlig som den er. Frisk luft pleier hjelpe, og for ikke glemme sove. Det er noe som pleier hjelpe i hvert fall, men har ogs opplevd at ingenting har hjulpet og gjort kvalmen noe stort mindre. Jeg prver bare fokusere, holde motet oppe, og si til meg selv at det gr over til slutt og etter hvert. Vanskelig er det, og jeg kjenner jeg er s utrolig lei av kvalmen n. Av vre s drlig. Det fr meg bare til vre mer usikker ved prve spise mer. Det fr meg bare til bli mer og mer usikker.

Nr kroppen kjennes sliten, har null energi, kvalme og nr hele kroppen fles drlig, er det ikke noe annet enn si at humret blir drlig det ogs. Det er virkelig en drlig dag uten tvil for meg, og det gjr vondt med slike dager. Jeg kan fort begynne grte av kvalmen, og faktisk grte helt uten videre. Egentlig fles det litt godt grte ogs. Godt f alle trene ut. De trene man kanskje ikke har ftt grtt ut nr det har vrt behov for det. Det er de tyngste trene. Det gjr s vondt da. Det knyter seg i magen, og kroppen tappes for all energi og alle krefter. Jeg vet det er lov ha slike dager ogs. Vi kan ikke tle alt i verden.

Vi er bare mennesker. Vi kan ikke alltid vre sterke hele tiden, og noen ganger trenger man kanskje bare et smil, en klem, eller en god skulder man kan grte p. Ikke noe mer enn det. Det handler bare om gjre det beste utav den situasjonen som man er i. Det handler om ha positivt fokus, og se framover.

Det er det jeg prver p n.











My tears stream down my face. I feel the pain. I feel the same pain.

Det fles nesten litt godt grte. Bare la trene renne, uten fle at jeg m holde p dem og vente til en annen gang der det fles riktig. Man kan ikke alltid klare vre like sterk alltid, og det er noe jeg har sett selv den siste tiden. Jeg vet jeg kommer til mte p drlige og mindre gode dager, jeg kommer til oppleve nedturer og vanskelige perioder p veien til bli frisk igjen, og jeg vet det kommer til bli tft. Hvorfor kjemper jeg fremdeles? Jo, fordi jeg vet at livet som frisk er s mye bedre, og det er noe jeg virkelig savner. Jeg trenger ikke denne sykdommen lenger. Jeg trenger ikke den nr den delegger alt.

Av og til gjr det vondt grte ogs. De vonde trene. De tunge trene. Av og til kommer bare alle trene som jeg egentlig bare har ventet p skulle komme, og p en mte fles det en lettelse samtidig som jeg kjenner det knyter seg i magen. Det er det som gjr s vondt. Egentlig hater jeg grte foran andre, men det er ogs veldig godt ha en skulder grte p. En som er der, og som er passer p. En som bare er tilstede. Det er s godt. Det er s godt vite at man ikke er alene, selv om det kanskje er vanskelig tro p det. Mest av alt, fler jeg meg s alene med sykdommen. Jeg fler jeg lever i en helt egen verden.

Jeg fler jeg lever i en verden der det kun er anoreksien som eksisterer. Jeg fler at det er den jeg m kjempe imot hver eneste dag, og at det er den samme motstanderen hver eneste dag. Noen dager klarer jeg vre sterkere, noen ganger klarer jeg vre like sterk som den der det er ingen av oss som vinner over dagen, men andre dager finnes det ikke noe styrke eller krefter i meg. Da er jeg bare sliten og lei alt som har med sykdommen gjre. Av og til fles det litt godt ikke vinne ogs. Det hres kanskje helt rart ut, men det er bare slik det er. Snn er det bare. Jeg fler jeg trenger all motivasjon og styrke n. Vilje.

Not all days are good.

I dag kjenner jeg at magesmertene er tilbake, og det er virkelig ikke noe jeg har savnet siden sist gang jeg hadde det. Det er en stund siden sist, og jeg vet ikke hvor det kommer fra. Det gjr litt mindre vondt nr jeg ligger, s det blir vel det jeg m gjre i dag. Heldigvis har jeg lrt meg en mte komme meg gjennom disse smertene p, s jeg satser p at jeg er litt bedre i morgen. Jeg tenker veldig mye fortiden, og veldig mye p at det er s mange andre som har det minst ti ganger verre enn meg. Jeg har en sykdom som jeg kan bli frisk fra, s p en eller annen mte, s er jeg veldig heldig. Missforst meg rett.

Selv om jeg sier dette n, er dette ingen sykdom jeg unner noen som helst person. Ikke en gang min verste fiende. Det er en daglig kamp som m kjempes, og av og til m man bare godta at man taper. Jeg kan ikke alltid vinne over anoreksien, og av og til s fles det ut som om jeg er maktesls og svakest. Det er virkelig ingen god flelse, men jeg prver likevel tenke positivt. Jeg prver bite tennene sammen, jeg prver gi meg selv lov til ha det bra og ha det gy nr det frst skjer. Jeg prver sette grenser, og jeg prver ikke la sykdommen delegge meg mer. Den kan bare ikke gjre det. Det gr bare ikke.

Selv om jeg smiler, ler, og viser glede, betyr det ikke at alle mltidene gr bra og problemfritt. Definitivt ikke. Jeg er virkelig lei alle disse dagene smertene i magen kommer fram, og det er s frustrerende fle at det varer i evigheter. At noen f minutter, virker som timer. Hvorfor er det egentlig slik, at tiden gr s fort nr man virkelig kjenner gleden ose innerst inne? Hvorfor er det gode, det motsatte nr det gjelder de vonde minuttene? Jeg syns det er s frustrerende og irriterende. Det skulle heller vrt omvendt, slik at de vonde minuttene var kort, og de gode minuttene og den gode tiden virket som en hel evighet- uten tvil.

Om jeg blir litt bedre til litt senere, blir det kanskje en liten gtur. Jeg trenger puste frisk luft ned i lungene, og bare prate om alt og ingenting. Jeg trenger f tankene over p noe annet etter en slik dag som dette, for smertene tapper meg ekstra ekstra for energi. Det er da jeg fr flelsen av at hvert skritt fles s uvirkelig. At flelsen av g, ta et nytt skritt etter det frste, at det fles s rart. Det er en veldig rar flelse, og jeg vet ikke om den er mest god eller mest vond kjenne p. Det viktigste med g ut for meg, er at jeg fr tankene over p noe annet. Da fokuserer jeg p andre ting som er s mye viktigere.





Det skal ikke vre s enkelt..

flge en kostliste slik som jeg gjr n, er veldig vanskelig. Jeg kjenner trene presses p, spesielt nr jeg blir mast p om at jeg m spise. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Alt som har med mat gjre, hater jeg. Kjenner jeg blir lei meg bare jeg tenker p det, og det gjr vondt innerst inne. N er det slik at jeg m spise hver tredje time, og for forebygge og hindre at jeg skal bli dehydrert m jeg drikke masse vann. Det er veldig vanskelig for meg, bde f i meg maten og drikken som jeg skal ha i meg i lpet av en hel da, og det er virkelig en utfordring hver eneste gang. Det er en tff utfordring som jeg prver fullfre og mestre p en grei mte. Selv om det er veldig lite mat for andre, s fles det alt for mye.

Dette er veldig avgjrende for meg, om jeg klarer det eller ikke, s jeg fler mye press. Jeg fler det er et stort ansvar p mine skuldre, og jeg fler at det er mange som forventet den beste innsats fra meg i tiden som kommer n. Noe som er vanskelig akseptere, er at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Utfordringene str p rekke og rad etter hverandre, og jeg mister s utrolig fort motivasjonen. Nr jeg er p sykehuset og snakker med ernringsfysiologen om kostlisten og hva jeg kan og skal spise, s er jeg s stolt og glad. Da fler jeg at dette er noe jeg virkelig skal kjempe for og klare, og at dette er kanskje ikke s vanskelig som jeg selv tror og tenker at det er. Men, nr jeg skal gjre det, blir alt s vanskelig.

Bare det spise, er vanskelig. Bare det bestemme seg for det. gjre det. I et lite yeblikk kan det virke kjempe lett, og jeg tenker at det ikke skal bli noe problem spise og fullfre kostlisten og planen som jeg har ftt. Det er s mye som holder meg tilbake, men som jeg m kjempe gjennom og kjempe mot. Jeg kjenner jeg blir s frustrert og lei nr ting ikke gr som planlagt og nr mltidene ikke gr som hpt og planlagt, og jeg blir s utrolig skuffet. Dette er noe jeg virkelig nsker klare, men samtidig s er det s ufattelig vanskelig. Hvor skal jeg begynne? Hvor skal jeg g? Hvordan skal jeg klare ta det store skrittet? Jeg vet virkelig ikke. Det er det eneste svaret jeg sitter inne med akuratt n. "Jeg vet virkelig ikke". S tom.

Noen dager klarer jeg det egentlig helt greit. Noen dager syns jeg kostplanen er helt grei fullfre, mens andre dager klarer jeg det bare ikke. Jeg fler meg s usikker og redd. S utrygg. Jeg vet virkelig ikke hva som skal til for erstatte anoreksiens trygghet, og det er noe som er vondt tenke p. Jeg vet virkelig ikke lenger hva som skal til. Spesielt vanskelig er det vre p skolen fullfre mltidene. Mange folk som stirrer med ynene og kommer med ubehagelige blikk, kommentarer som srer men som sikkert ikke er ment for sre. Det er s vondt oppleve det, samtidig som jeg vet det er godt for meg vre p skolen. Vre sammen med fantastiske mennesker, og bare le, smile, ha det bra. Det er en litt god flelse.



Nr mat blir vanskelig..

Noe som er veldig vanskelig for meg, er spise. Det er en stor utfordring hver eneste dag, og selv om jeg kanskje klarer noe av det som str p kostlisten, har jeg en lang vei g. Mange tenker at det er fort gjort bare bli ferdig og helt frisk igjen fra sykdommen, men slik er det virkelig ikke. Det krever s utrolig mye, og det handler om s utrolig mye mer enn bare spise og fullfre mltidene for en dag. Det handler om fullfre alle mltidene hver dag, uten mtte fle noe som helst frykt eller bekymring. Slik er det alts for meg, men anoreksien som kontrollerer og styrer nesten alt i livet mitt. Vondt er det. Det er s vanskelig. Mange tror kanskje at jeg er frisk nr jeg spiser, men problemet mitt er at jeg fort kan falle tilbake igjen.

Flere ganger har det skjedd. At jeg har klart spise ganske bra for vre meg, men etter kort tid har jeg ikke klart det. Da er det til det samme gamle. Jeg kjenner jeg blir s frustrert hver gang jeg tenker p det, men det er litt godt vite at jeg bde har oppturer og nedturer. Jeg har oppturer der jeg klarer spise bra for vre meg i en god periode, men holde en balanse, og holde p kontrollen er virkelig vanskelig for meg. Jeg kjenner jeg blir lei meg for enkelte kommentarer. Mange tenker ikke p hva dem sier, fr de i det hele tatt sier det. Det er noe som gjr meg s frustrert og irritert. Selv om jeg prver unng irritere meg s mye over det, er det virkelig ikke enkelt. Selv om det kommer til ta lang tid, s gr det bra til slutt.

Jeg hper bare p at jeg klarer godta kostlistene framover bedre enn jeg har gjort til n, og at jeg bare lrer meg til det? Jeg syns det er s vanskelig, uansett hvilket mltid det gjelder. Middag er vel verst, men som en sykepleier fortalte meg, s var det veldig vanlig med den sykdommen som jeg har. Den kommer nok p plass kanskje til slutt, men jeg gleder meg virkelig til kunne sitte sammen med andre spise med et smil rundt munnen- ikke trer og flelsen av frustrasjon og skam. Det er s vanskelig. Alt som har med anoreksien gjre. Jeg prver hele tiden holde motet oppe, og ikke minst fokuset p det rette. Jeg prver snakke slik at andre forstr meg p den rette mten, men det er virkelig ikke alltid s enkelt.

Jeg syns det er vondt g i besk uten spise. Jeg syns det er vondt og ubehagelig f alle blikk, kommentarer og snakk om mat. Alle blikk og kommentarer som "Skal ikke du ha mat da? Skal du ikke spise, kjre deg? Hvorfor ikke?". Det er s vanskelig vite hva jeg skal si, eller hva jeg skal komme med som en unnskyldning. Jeg fler alle unnskyldninger er gamle og helt brukt opp, s jeg velger ikke si noe. Det er ikke "bare bare" ha det forholdet jeg har til mat, og det tar veldig mye energi og krefter. Jeg vet at jeg bare m bite tennene sammen, og jeg vet at jeg fr enda flere perioder med magesmerter, kvalme, og smerter i hele kroppen. Jeg vet jeg er sterk nok til klare dette. En dag dere, en dag skal jeg bli frisk igjen.






I could wish it was so easy..

Jeg kunne bare nske at ting var som fr. At jeg var frisk. At jeg ikke hadde sykdommen som jeg mtte kjempe meg gjennom hver eneste dag. Jeg kunne bare nske at jeg kjente at kroppen levde som fr. Kunne kjenne at det gikk greit puste. At det ikke var noe problem i det hele tatt. Jeg kunne nske jeg flte den samme energien og det samme overskuddet som jeg hadde fr. At jeg ikke ble sliten av g et skritt fr det andre skrittet. Jeg kunne bare nske at jeg klarte fullfre mltidene og bare sitte sammen med andre mens jeg spiste, uten trke bort trene som hadde strmmet p. Jeg kunne bare nske...

Jeg kunne nske at jeg hadde nok energi til komme meg oftere ut. Se mine herlige og fantastiske venniner, dra i familiebesk uten tenke s mye p alle blikkene og kommentarene om mat og alt som har med det gjre, og jeg kunne virkelig nske at jeg hadde den samme energien som jeg hadde som frisk. Som fr. Jeg kunne nske jeg ikke trengte grue meg snn til neste dag ? til en ny kamp som m kjempes og vinnes over. Ta en seier. Jeg kunne virkelig nske at jeg kjente den gleden ose innerst inne, og virkelig kjenne p den gode selvflelsen og selvsikkerheten. Jeg kunne bare nske at det var som fr.

Om ikke jeg kunne komme tilbake til den jeg var, skal jeg komme til en ny person som jeg aldri har vrt fr. Jeg skal til drmmeland. Til paradis. Jeg skal finne tilbake til meg selv igjen, og jeg skal kunne kjenne p den flelsen av virkelig leve livet. Leve livet slik som jeg vil det, uten at noen sykdom skal delegge og knekke meg. Kunne kjenne at livet er der, og kunne kjenne det er mulig puste. Kjenne ren luft i lungene, og bare kjenne at jeg lever. Jeg trenger ikke den sykdommen for overleve. Jeg trenger ikke den i det hele tatt. Sykdommen er sterk, men fr jeg overbeviser noen som helst, m jeg gjre det selv.

Jeg m overbevise meg selv frst. Jeg m vise at dette er noe jeg skal klare. Jeg m vise sykdommen at dette er noe jeg skal klare komme meg gjennom. Jeg kunne virkelig nske at jeg ikke ble s opptatt av kropp, vekt, utseende, mat og kalorier, og jeg kunne nske at jeg klarte stoppe det fr det ble enda verre, slik som det er n. Jeg kunne virkelig nske det. Ord blir s tomme. S meningslse. S fattige. Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke lenger, for forklare ting riktig slik som det er. Det er s frustrerende. Det er n det gjelder. Det er n jeg m kjempe og vre sterk. Sl tilbake mot sykdommen.

Jeg kunne bare nske at det hadde vrt s lett.

S uvirkelig. Som en vond drm.

Av og til fles alt s uvirkelig. Som en vond drm, som jeg snart vil vkne opp fra. Ett mareritt. Noen ganger fr jeg bare en skikkelig tankevekker, motivasjon og enda strre kampvilje. Jeg har opplevd det nr jeg har hrt kloke ord fra venner og andre nre, og det har virkelig ftt meg til f ynene opp. Ofte tenker jeg p hvorfor jeg av og til gir opp med prve nye utfordringer og for at jeg gir seieren litt videre til anoreksien. Jeg innser n at jeg gjr det fordi jeg ikke har s stor tro p meg selv, og fordi den fr meg til fle meg svak og av og til litt maktesls. Jeg vet jeg klarer mer enn jeg selv tror, og jeg har en kampvilje.

Jeg har en kampvilje jeg m bruke, som er utrolig sterk. Nr jeg frst har bestemt meg for noe, s er jeg veldig opptatt og veldig bevisst p at jeg skal klare det. At jeg skal klare fullfre og gjennomfre. For de som kjenner meg veldig godt, s hater jeg tape - Haha. Selv om anoreksien er veldig sterk, s m jeg vise den at det er jeg som skal vinne denne kampen, at den ikke skal delegge mer, og at jeg er sterkere. Jeg skal vise at ingen sykdom skal f lov til delegge drmmene og mlene mine. Framtiden. Jeg skal vise sykdommen at den ikke skal f lov til drepe meg. Jeg m vise det, fr eller senere. Vise sannheten.

Det er s mye jeg opplever som fr meg til holde motet oppe. De herlige kommentarene fra dere, kjre, fantastiske lesere, smil, klemmer, gode dager, positive opplevelser, kvalitetstid sammen med familien og venner. Det er noe som virkelig gir meg en god flelse, og jeg smiler og kjenner p den gleden. Den er s god ha. Spesielt p vonde dager er det godt ta fram gode minner og positive tanker, og det hjelper s utrolig mye med de fantastiske kommentarene som dere kommer med. Ord kan bare ikke beskrive det godt nok, men jeg setter virkelig stor pris p alt det dere skriver til meg. Det gir meg mye mot og styrke.

Oppturer og nedturer.

Det varierer veldig med mltidene fortiden, og det er i sm perioder der jeg klarer ganske bra flge kostholdslistene. Det gjr vondt ikke klare det, for dette er noe jeg virkelig vil klare. Jeg er s utrolig lei av g rundt med den vonde flelsen av ikke f til noe som helst. Den flelsen av ikke vre "god nok" eller "bra nok". Selv om jeg vet det er anoreksien som fr meg til fle meg som det, s er det vondt. Jeg kjenner det veldig godt i kroppen. Den river i meg, og jeg legger veldig godt merke til det nr anoreksien er sterkere enn det den pleier vre enkelte dager. Det er da tiden plutselig fles s lenge.

Det er vondt at noen f sekunder fles som minutter, at en liten time fles som flere timer. Jeg prver bite tennene sammen, og jeg prver gjre det beste utav det. Det beste utav den situasjonen som jeg er i. Det er virkelig ikke lett, men jeg vet at det alltid ordner seg til slutt. Eller, det pleier i hvert fall gjre det. Noe som fr meg i godt humr, er trening, musikk, og kvalitetstid sammen med herlige mennesker. Da er det bare dumt at jeg har s lite energi og krefter til gjre mye av dette som nettopp fr meg til smile og le, og virkelig kjenne en glede ose innerst inne. Det er s frustrerende. Det er s utrolig frustrerende.

Det er derfor jeg prver nyte hver eneste god dag jeg fr lov til oppleve, for jeg vet aldri nr neste slik dag kommer. Jeg skal smile hver gang jeg fler at jeg er i litt bedre form, og jeg skal prve ta imot hver eneste lille glede jeg fr mte p. Tenk p hvor stort det blir, til slutt? Tenk p hva en liten glede, kan gjre med oss? Jeg kjenner i hvert fall at dagen min blir fort reddet nr jeg fr en klem og mange smil, og nr folk spr hvordan det gr og hvordan jeg har det. Det fles s godt ha s mange fantastiske mennesker rundt seg. Det fles s utrolig godt ha s mange rundt seg som bryr seg og som vil mitt aller beste.













I'm strong enough.

Jeg kjenner det knyter seg i magen. Smertene har vrt der i mange timer, og timene har fltes som en evighet. Det er s vondt. Det er s ufattelig vondt at tiden skal g s sakte nr det gjr s vondt. Nr dagene er vonde og vanskelige, s fles det ofte som om tiden ikke beveger seg. At tiden str helt stille. At alt er stoppet opp. Trene presser p, og jeg kjenner kroppen er sliten og trtt. Har null energi og krefter, s jeg tror det ikke blir s mye jeg har krefter til gjre i dag. Hver minste lille bevegelse gjr meg s utrolig sliten. Det skal virkelig ikke s mye til, og det er noe jeg virkelig har forsttt og innsett n.

Av og til fles det ut som om jeg str mellom to valg i livet. Om leve eller om d. Jeg vet at sykdommen frer med seg mange konsekvenser, og en del av dem har jeg kjent p veldig godt p kroppen. Jeg kjenner det veldig godt. Jeg fler jeg gr glipp av s utrolig mye, og det er noe som gjr meg veldig frustrert og full av fortvilelse. Jeg har s inderlig lyst til klare alle mltidene, vre sammen med fantastiske mennesker, ha overskudd til trene og gjre andre ting som fr meg til le og smile, og jeg har s inderlig lyst til kjenne meg fri. Fri fra alt som har med sykdom gjre. Jeg vil bare leve livet.

Jeg vil bare leve livet, og leve etter drmmene og mlene mine. Jeg vil kunne kjenne at jeg har nok styrke og energi til n flere ml som jeg har satt meg, og jeg vil kunne kjenne at det er lettere g. St oppreist, p begge bena. Jeg savner virkelig den flelsen, og det er det jeg kjemper for n. Nr jeg n kjemper imot sykdommen, s kjemper jeg for s mye, men samtidig s er det kun n ting. Jeg kjemper for livet mitt, og jeg kjemper for alt det gode som jeg nsker f tilbake. Den tryggheten. Det motet. Jeg kjemper for f tilbake kontrollen igjen, og ta tilbake alt det som anoreksien har revet bort fra meg.

Alt det, kjemper jeg for. Jeg kjemper for puste. Jeg kjemper for f tilbake livet mitt igjen, som frisk. Jeg kjemper for vise den styrken jeg har, innerst inne. Jeg kjemper for meg selv og for de rundt meg. Nre og kjre. Jeg kjemper for livet mitt, og jeg kjemper for bli frisk igjen. Det er det jeg kjemper for, og det er derfor jeg aldri gir opp. Det er dette som er motivasjonen min p de vonde og vanskelige dagene. Det er det som fr meg til vre sterk, og det er det som fr meg til vise styrken jeg har. Jeg er s utrolig glad for at jeg har satt meg noen ml og at jeg holder fast p drmmene mine. De slipper jeg aldri. Aldri.



Tusen takk, kjre lesere.

Det er helt utrolig hvor mange jeg har rundt meg som sttter meg og som stiller opp, og uten dem og uten dere hadde jeg ikke klart meg s bra. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde vrt, eller hvordan ting hadde vrt i livet mitt og hverdagen. Den sttten og alle de koselige mailene og meldingene jeg fr fra andre og dere gjr utrolig godt og det kommer godt med. Jeg blir helt rrt av se s mange fine kommentarer som dere kommer med, og det gir meg utrolig mye styrke og mot. Det er det som gir meg viljestyrke og motivasjon til kjempe videre, og ikke gi opp. For det skal jeg ikke. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen vinne over meg.

Frst og fremst har jeg verdens beste venner. Jeg har en familie som stiller opp for meg uansett hva, noe som er utrolig godt tenke p. De tar seg tid til meg, de bryr seg, og jeg vet jeg kan prate med dem om nedturene og de vonde dagene anoreksien brer med seg. For det er nok av dem. Virkelig. Hadde jeg ikke hatt noen s herlige mennesker rundt meg som hadde s mye fantastisk i seg, s hadde jeg kanskje ikke hatt motivasjonen til bli frisk i det hele tatt? Hvis jeg visste at det var ingen som brydde seg om meg, eller som ville meg godt? Hva hadde vrt meningen med bli frisk igjen da? Det hadde vrt feil.

Jeg har lovet flere personer at jeg aldri skal gi opp. At jeg skal fortsette kjempe videre, uansett hvor vanskelig det blir. Uansett hvor tungt det blir bre "ryggsekken", s skal jeg klare komme meg til ml. Jeg har s utrolig mange herlige mennesker og fantastiske lesere som er med meg og som flger meg p veien videre, at dette m jeg nesten klare til slutt. Det bare krever utrolig mye, og det vil bare ta utrolig lang tid. Tiden er vel mest opptil meg kanskje, og det er jeg som m kjempe og sloss. Men jeg kan ha dem som heier p meg ved siden av meg og ved sidelinja. Som kan heie og skrike s mye dem bare vil.

Heie og rope meg fram til ml. Vise meg den rette veien, gi meg gode rd og tips om hva som er best og lurest gjre osv. Det gjr utrolig godt kjenne p den flelsen av vre verdifull. Sterk. At jeg betyr noe. En verdi. Jeg har en fantastisk familie som gjr alt for meg for at jeg skal ha det bra, og jeg kjenner jeg blir glad innerst inne nr jeg tenker p det. Av og til, nr jeg fler meg veldig drlig, s sover alltid mamma sammen med meg. Det er utrolig godt ha henne der, og det betyr utrolig mye for meg. Da er jeg plutselig ikke s utrygg lenger. Jeg fler meg mer trygg nr jeg vet det er noen hos meg. Ikke s alene.

Jeg m bare si til dere alle, at jeg setter utrolig stor pris p hver eneste kommentar. Dere er herlige.

Klem til dere alle, kjre fantastiske lesere.


One second feels like long minutes. One hour feels like many days. It hurts when I think about that I'd forget how we walk again

I dag er virkelig en drlig dag. Morgenkpen er p, og jeg kjenner jeg er slapp og sliten i hele kroppen. Om jeg orker litt senere, s blir det en liten spasertur ogs. Syns det hjelper litt egentlig. Bare komme seg litt ut og f tankene over p noe annet, med kameraet i hnden med meg. Jeg elsker virkelig ta bilder, og det er virkelig noe som fr meg til tenke p noe litt mer positivt. Da fokuserer jeg ikke s mye p alt det andre som surrer oppi hodet mitt n fortiden. Det er s mye. Tankene bare surrer rundt og lager totalt kaos. Det er s utrolig mye jeg selv lurer p. S mange ubesvarte sprsml og tanker som dukker opp.

Det er ikke dette jeg vil bruke tiden min p. Det er ikke sykdommen som jeg nsker kjempe imot hver eneste dag. Jeg vil leve etter drmmene og mlene mine, vre ute sammen med herlige mennesker, og rett og slett bare leve livet. Jeg trenger ikke oppleve flere av de dagene der jeg bare har flt for ligge i senga med magesmerter og kvalme, og smerter som jeg aldri hadde trodd skulle g over og bli litt bedre. Jeg trenger ikke oppleve mer av det jeg ikke har vrt borti enda, for jeg vet hvordan dette er n. Jeg trenger ikke oppleve flere av disse dagene med sykdommen. Jeg trenger ikke sykdommen for leve.

Hadde det bare vrt s enkelt, s hadde ting vrt annerledes n. Mye mer annerledes. Hadde jeg kanskje gjort noe annerledes, ftt hjelp fra noen andre i starten da det hele begynte, eller tenkt noe som helst annerledes enn det jeg gjorde, s hadde jeg kanskje vrt frisk n. Det gjr s vondt nr jeg tenker p det. Det gjr s inderlig vondt. Hvorfor? Hvorfor skjedde det akuratt da? Akuratt n? Hvorfor m det vre s ufattelig vanskelig, bare spise? Det er jo bare snakk om mat, og jeg kan jo bare begynne i smtt- kan jeg ikke? Det er virkelig ikke enkelt, og det er s inderlig vanskelig. Vet ikke hvor jeg skal g.

Jeg m ta ett lite skritt fr jeg velger ta neste, men frst m jeg bestemme meg for hvilken retning som er den mest riktige for meg. Hvorfor m egentlig noe s enkelt, vre s utrolig vanskelig? Jeg er s sliten og lei av alt som har med sykdommen gjre, og jeg vil s gjerne bare f orden p alt. Jeg nsker s sterkt at pusslebitene skal begynne falle p plass igjen, og jeg vil at det skal skje fort. Hvorfor gr alt s sakte? Er det min feil? Er det noe jeg fortjener, og er det derfor jeg m kjempe imot sykdommen? Skal det vre en slags kamp som jeg liksom skal vre glad for at jeg opplever? Er det et slags tegn om styrken?

Det er kanskje ikke rart det er kaos i tankene og hode nr jeg fr fram s uendelig mange sprsml. Sprsml som verken jeg eller andre kan ha svar p. Det gjr meg bare mer og mer frustrert, og jeg blir s utrolig sliten av det. Det tapper meg for energi, og det er kanskje ikke rart det gr utover alt det andre ogs. Det er kanskje ikke s veldig rart. Jeg vet bare at jeg m fortsette vre sterk. Fortsette kjempe.

A little minute feels like an eternity.

Noen ganger fler jeg bare at jeg str stille. At jeg str helt stille, kun i min egen verden sammen med anoreksien. Der det bare er anoreksien som eksisterer, ingenting annet. Det fles rart puste, som om det er noe som mangler eller noe som ikke er som det skal. Den dagen jeg klarer st oppreist p begge beina med en fin balanse, s skal jeg bare fokusere framover. Den dagen jeg kommer til drmmeland, til paradis, s skal jeg vre stolt over hver eneste gang jeg kjempet og ikke ga opp. Jeg skal vre stolt og glad for at jeg ga meg selv flere sjanser, og for at jeg ikke mistet troen helt. Den dagen, kommer en dag.

Jeg skal vre glad for og takke alle dem som presset meg til spise, selv om jeg n begynner grte for det. Jeg skal se p livet p en annerledes mte, ta godt vare p de jeg har rundt meg- bde venner og familie, og jeg skal virkelig leve livet. Tenk dere - da er jeg fri. Da er jeg fri fra sykdommen, og da kan jeg leve livet mitt slik som jeg nsker det uten de samme utfordringene og den samme motstanden som jeg mter p n. Jeg kan glede meg sammen med andre, lage god mat og selv spise den nr jeg sitter rundt middagsbordet sammen med andre. Jeg slipper da alle de bekymringene og tankene som lager kaos.

Veien er lang g, jeg kommer til mte p nedturer underveis, og jeg kommer til mte p vonde perioder der jeg fort kan miste troen og motet mitt igjen. Men, det er da jeg m tenke p alt jeg har klart fr. Tidligere. Det jeg har kommet meg styrket gjennom. Levende. Det er s mange som har klart komme seg gjennom spiseforstyrrelser, og som har det s mye bedre n. De lever virkelig livet slik som de nsker det, uten den djevelen som alltid m ha oppmerksomhet, styre alt og velge slik som den vil ha det. Jeg m si at det er tungt og vanskelig se den inn i ynene. Og jeg gruer meg. Jeg gruer meg veldig.

Hvordan jeg skal trre se frykten, vet jeg ikke. Har jeg nok mot? Er jeg sterk nok? Vil noe skje? De jeg har rundt meg har tro p at jeg snart skal klare det. Kanskje jeg i smtt begynner bevege meg i det som kalles for riktig retning, kanskje ikke. Det er bare tiden som kommer meg i mte som kan gi meg et svar. Jeg m vente, jeg m kjempe, og jeg m ikke gi opp troen p meg selv n. Jeg har endelig klart f enda mer motivasjon og enda mer styrke og tro, s dette skal jeg klare. Enda tenker jeg p denne tida som det tar. Ord finnes ikke lenger. Ord som kan beskrive og forklare hvor utrolig lei jeg er vente. Vente p frihet.

Nr jeg kommer til drmmeland, kan jeg endelig puste inn frisk luft igjen. Jeg kan selv bestemme hvilken mat jeg skal spise, hvilken livsstil jeg skal ha, og jeg kan g ut sammen med gode venniner p byen for kose meg med god mat. h, jeg kjenner jeg gleder meg til jeg kan si ja til det. Uten fle noe press, eller noe som helst vond flelse. Jeg drmmer meg bort n. Livet som frisk fles s godt. Livet uten sykdommen. Jeg gleder meg til smile til meg selv og virkelig kjenne at jeg er stolt og glad over vre den jeg er, og jeg gleder meg til st oppreist p begge beina bare kjenne p den styrken innerst inne.

Den dagen vil komme. Ingen vet nr, og alt kan skje p veien videre. Men jeg fortsetter kjempe. Og da nr jeg mlet mitt ogs. Drmmen. Drmmen om leve livet uten sykdommen. kjenne p friheten igjen.


foto: privat //

I just want to close my eyes, and woke up to another world and a better life than this. I hope this is not reality but a dream.

Jeg kjenner jeg er sliten i hele kroppen. Av og til lurer jeg litt p hva som gjr at jeg klarer g framover. Hvordan jeg klarer ha nok energi til st oppreist, til smile, og til le. Selv blir jeg utrolig sliten av gjre hver minste bevegelse. Jeg prver ikke vise det, for jeg vil s gjerne vre sterk. Vise at dette er noe jeg skal klare. Men det er noe jeg har innsett n. Man kan ikke vre sterk hele tiden. Man kan ikke klare holde tilbake trene s lenge som man kanskje nsker at man skal klare gjre, og man kan ikke klare takle alt man mter p. Denne kampen jeg kjemper n, unner jeg ikke noen som helst person.

Jeg fler jeg ikke har s mye krefter igjen. Selv om jeg innerst inne ogs vet at jeg klarer mer enn jeg selv tror. Det er bare s vanskelig. S vanskelig bare begynne spise, og s utrolig vanskelig godta og akseptere det. Det krever s mye fra meg. Det krever s mye mot, styrke, motivasjon, kampvilje og innsatsvilje, og av og til s fler jeg meg bare helt tom og totalt svak. Maktesls. Jeg vet at det er anoreksien som fr meg til fle det. Jeg vet at det er den som fr meg til finne det negative ved meg selv som person nr jeg ser meg selv i speilet. Jeg vet at det er den som prver delegge meg mer.

Hvordan kan man tenke positivt og smile i den situasjonen som jeg er i? Hvordan kan man vre glad, le sammen med andre, nr man fler at man blir slukt, og totalt delagt? Nr kroppen ikke har noe som helst g p, eller noe som helst energi eller krefter? Jeg klarer smile med den styrken jeg har innerst inne. Jeg klarer le, ha gode dager, og jeg klarer ha litt tro p meg selv og for at dette er noe jeg skal klare. Men samtidig som jeg plutselig kan ha et positivt og riktig fokus, s kan jeg fort falle tilbake. Jeg kan fort g fra ha en grei dag til en veldig drlig og slitsom dag, og det er s utrolig frustrerende. Jeg blir s lei.

Anoreksien hater meg bare mer og mer for hver gang jeg prver kjempe imot, og for hver gang jeg prver spise noe. Jeg skjnner egentlig ikke hvordan jeg klarer reise meg opp p bena, og st oppreist. Jeg skjnner egentlig ikke hvor jeg fr den energien fra som skal til for klare det. Jeg er som de aller fleste andre ungdommer. Jeg har bde gode og drlige dager, og jeg mter p bde oppturer og nedturer. Det er en del av livet. Det er noe som vi alle kommer til oppleve flere ganger, men som vi bare m lre oss takle. Hver bra dag for meg, er som en seier. Det er noe stort, fordi jeg fler meg mer fri.

Jeg fler meg mer fri fra sykdommen. Det er s godt bare legge den til side av og til, og bare komme seg ut og bare leve livet. Jeg skal love dere at det fyller meg med masse ny motivasjon, og jeg kjenner jeg enda sterkere vil tilbake til det gamle livet mitt igjen. Som frisk. Jeg vil til drmmeland. Til paradis. Tenk s fantastisk det m vre kjenne at man virkelig lever, uten noe som helst sykdom? h, det m vre en helt fantastisk flelse. Det m vre en fantastisk flelse fle seg fri. Ikke kjenne p den smerten hele tiden, og ikke tenke s mye p at man neste dag skal kjempe den samme daglige, tffe, tunge kampen.



En sterk motstand, gir aldri opp.

Jeg kjenner sykdommen river i meg. Det gjr vondt. Av og til fles det vanskelig puste. Jeg prver legge meg ned i senga, ta godt p med klr ettersom jeg fryser s lett, og jeg stirrer opp i taket. Det er min dag nr jeg er i drlig form, og det er det jeg gjr nr jeg har vonde dager der sykdommen er s sterk som den er. Tankene surrer rundt og lager mer kaos. Mer tankekaos enn det er fra fr av. Jeg merker veldig godt nr det er en god dag, og nr jeg har en veldig drlig dag. Tung og vanskelig dag. Da kjenner jeg den samme vonde smerten er tilbake, og det gjr vondt. I dag er en slik dag. Det merker jeg veldig.

Det er vel kanskje ikke s rart at humret mitt er nede og at jeg er sliten. Det sier jo veldig mye i seg selv, for sykdommen tapper meg veldig for energi. Jeg blir sliten av alle blodprvene, testene og alle turene jeg m ha for ha samtale. Enkelte dager er jeg bare veldig sliten uten noen spesiell grunn, og da blir jeg bare liggende i senga. Noe som helt klart gjr meg enda mer sliten, er alt mas og fra dem som ikke forstr i det hele tatt. Noen ganger fler jeg meg s ensom. S alene. Sel vom jeg innerst inne vet at det er mange andre som kjemper den samme kampen som jeg gjr, s fles det s rart enkelte ganger.

Det er virkelig ikke enkelt for meg bytte ut nringsdrikkene med annen nring og annen mat, og jeg blir s frustrert og lei nr jeg hrer andre fortelle at det er enkelt. For, hadde man vrt i samme situasjon, s fr man et helt annen synspunkt og et nytt syn p enkelte ting. Jeg personlig har ftt et helt annet perspektiv p livet, bde positivt og negativt. Det har p en mte styrket meg, men ogs hatt en negativ effekt. komme seg ut fra sykdommen og bli frisk igjen er virkelig ikke enkelt, men det er ikke umulig. Jeg vet om mange som selv prver komme seg opp p beina igjen og som har samme sykdom.

Det er mange som ogs kan forst meg p helt sin egen mte, selv om de ikke har vrt der selv. Jeg kjenner jeg bare blir s lei av ikke bli forsttt. Da er det godt snakke med noen som har opplevd det eller som er der selv og som kjemper imot sykdommen. Da fler jeg p en mte en stor lettelse. En god flelse, som er s utrolig herlig kjenne p. Da fler jeg meg ofte mindre alene, og jeg fler meg litt lettere. Det er ikke s tungt bre p det lenger, og jeg fler jeg kan senke skuldrene litt. P slike dager som dette, er det mye som hjelper meg. Det er mye som kan forandre humret og dagen til noe litt bedre.

"Det som ikke dreper deg, gjr deg sterkere"


// weheartit.com

The next day are not like yesterday or today.

Dagene for meg er aldri lik. Jeg vet ikke hva sykdommen brer med seg, og jeg vet aldri hvor sterk motstand den kommer med. Det gjr vondt, det gjr meg fort sliten, og det tapper meg veldig fort for alt som er av energi og krefter. Jeg er glad jeg kommer meg p skolen, og jeg er glad jeg prver spise. Jeg er glad jeg ikke gir opp, og jeg er glad jeg fortsetter kjempe. Dette er noe jeg skal klare, men ting tar tid. Det er noe jeg har innsett n og forsttt, og det er ikke bare jeg som merker at det tar lang tid. N m jeg bare prve holde vekten der jeg har den n, jeg m prve vende meg til det, og jeg m bare prve.

Jeg m bare prve akseptere det. Akseptere det og godta det slik som det er. Det dukker alltid opp nye utfordringer. Hele tiden. Jeg skal prve spise frokost fr jeg drar p skolen, noe som vil gi meg energi slik at jeg klarer fullfre dagen og konsentrere meg bedre. Jeg merker selv at jeg har litt mer overskudd og litt mer energi nr jeg klarer f i meg en yoghurt eller nutridrink nringsdrikke, men nr jeg ikke klarer spise, blir jeg s utrolig slapp, trtt og sliten. Da har jeg null energi, og humret er p bnd. Da kjenner jeg ogs at motstanden fra sykdommen er utrolig sterk. Sterkere enn den pleier vre.

Fremdeles er det vanskelig spise og fullfre mltidene, selv om jeg prver. Selv om jeg klarer noe. Mange tenker kanskje at jeg er frisk med en gang jeg begynner spise noe, men det er ikke s enkelt. Det er det virkelig ikke, og det krever enda mer fra meg. Det krever s utrolig mye mer. Middagsmltidet er vel det jeg til sist og til slutt klarer mestre, og jeg m kjempe en hard kamp nr det kommer til kveldsmltidet. Det er vondt, og jeg kjenner anoreksien river i meg. Den river i kroppen, og jeg kjenner jeg blir utrolig sliten av det. Jeg vil s gjerne fle meg fri. Fri fra sykdom og all slags bekymringer. Vil vre fri.

Jeg vil vre mer sosial, ha mer overskudd og mer energi og krefter til trening, jeg vil kunne klare meg bedre p skolen, fullfre skole, utdanning og f meg drmmejobben som er bli sykepleier, og jeg vil kunne leve livet mitt uten sykdommen. Jeg trenger den ikke. Jeg har det s mye bedre uten den. Den delegger bare for meg, fr meg til fle meg feit, og den er virkelig ikke fornyd med noe som helst. Ingenting er "bra nok" eller "godt nok", og uansett hva jeg gjr, og uansett hvordan jeg gjr ting, s er det ikke bra. Jeg m vise sykdommen hvem som er sterkest n. Jeg m vise det n, fr det blir enda vanskeligere.

Man kan klare alt man vil. Bare man virkelig vil det.

Det gjr vondt, innerst inne.

Jeg er i en periode n der jeg er veldig forvirret der jeg tenker veldig mye. Jeg kjenner jeg blir skikkelig sliten og lei av alt som har med sykdommen gjre n, noe jeg faktisk ser p som veldig bra. Det betyr bare litt mer motivasjon for meg til bli frisk igjen, og jeg er bevisst p at jeg skal klare det til slutt. Selv om det kanskje vil ta lang tid, s skal jeg klare reise meg opp p bena igjen, og jeg skal klare n fram til mlene og drmmene mine. Enkelte ting gr greit spise, uten at jeg tenker s mye over at jeg har spist det etterp. Det er en veldig god flelse, og jeg fler meg litt stolt og glad etterp. Nesten litt fornyd.

Det som gr greit spise, er nutridrink nringsdrikker, activia yoghurt, biola yoghurt, og av og til noen rosiner.. Det sier vel kanskje noe i seg selv at yoghurt og slike ting som er "flytende" og som er lett f i seg. Jeg husker veldig godt at det var nesten den eneste nringen som jeg fikk i meg nr jeg var syk og hadde halsbetennelse eller var forkjla. Jeg tenker jo at dette er bedre enn ingenting, og jeg skal prve sette opp en annen kostliste n. Den jeg prvde tidligere fungerte bare en liten stund, men lenger kom jeg ikke. N m jeg begynne i sakte tempo, og jeg m begynne g ett skritt i riktig retning.

Jeg er redd for at jeg skal falle tilbake, etter at jeg har klart meg ganske bra en stund. Jeg er redd for tilbakefall nr jeg endelig har klart komme meg til toppen igjen, og nr jeg har klart bli helt frisk igjen. Jeg er kjempe redd for at det skal skje, men samtidig s tenker jeg at jeg ikke kan bruke mer tid og energi p bekymre meg for det. Jeg m prve fokusere p at det ikke skal skje, og at jeg ikke vil tilbake til hverdagen med anoreksi igjen. Dette er frste og siste gang jeg opplever denne sykdommen, og jeg skal virkelig ikke tilbake. Det er et ml. Jeg skal prve komme meg p bena igjen, og holde meg der oppe.

Mltidene mine er ikke s veldig interessante, nr de bare inneholder nringsdrikker og yoghurt. Av og til overrasker jeg meg selv ogs. For at jeg faktisk klarer mer enn jeg selv hadde trodd og forventet. Det er en utrolig herlig flelse, og jeg smiler fra re til re nr jeg opplever det. Jeg fr s mye mer mot, s mye mer energi og styrke. Ny porsjon med motivasjon. Nr jeg virkelig ser og opplever at jeg klarer mer enn jeg tror og tenker, og nr jeg gjr framskritt, s kjenner jeg at jeg fr mer og mer tro p meg selv. Selvtilliten ker mer og mer, og det fles s herlig. En frihetsflelse, som jeg vil fle mer p. Som frisk.

Jeg vet det krever veldig mye av meg for bli frisk, og det er veldig vondt tenke p. Jeg kunne nske det var s enkelt som noen tenker at det er. At det bare er til begynne spise igjen. Jeg klarer jo spise noe, men det er alltid en kamp hver dag som jeg m kjempe. En kamp hver dag, som jeg m kjempe meg gjennom med den styrken og det motet som jeg har. Innerst inne. Man mister fort motivasjonen nr man fler seg litt maktesls og svak, men jeg har blitt flinkere til snakke imot og kjempe imot sykdommen. Den skal ikke f lov til delegge mer n. Den har delagt nok. Den fr ikke lov til vinne over meg mer.

Den fr ikke lov til ta fra meg det gode mer. Den fr ikke lov til ta vekk drmmene og mlene mine, og den fr ikke lov til delegge framtiden min. Det er mine drmmer og ml, min framtid. Det er framtiden min det er snakk om, og jeg m virkelig vinne denne kampen. Det er en tff og vond kamp, men jeg tror jeg skal klare vinne til slutt. Det tar bare tid, og jeg hater det virkelig. Jeg hater at tiden skal g s sakte som den gjr i virkeligheten, og det ender bare opp med at jeg m fortsette kjempe, helt til jeg klarer st p egne ben. Helt til jeg klarer se p meg selv som den friske og sterke jenta. Den dagen kommer.

Tankekaos.

Jeg fler jeg gr rundt og surrer i mitt eget kaos. Tankekaos. Tankekjr. Det er s mange vanskelige valg jeg m ta n. Valg og avgjrelser som gjr meg bare mer og mer forvirret. Mer og mer forvirret enn jeg er fra fr. Skolen gjr meg veldig sliten, s sprsmlet er om jeg klarer fortsette. En del av meg vil virkelig kjempe, s det er vel kanskje den jeg br hre p n. Jeg vet virkelig ikke, og dette er noe som er veldig vanskelig for meg. Noen dager gr greit, andre dager ikke. Noen ganger har jeg energi, jeg klarer konsentrere meg med de mltidene som jeg klarer, og jeg har smilet p plass. Jeg har slike dager ogs.

De vonde dagene finnes det nok av. De mindre gode dagene. I det siste har jeg lagt vekk kostholdslista, og fokusert mer p de sm mlene som jeg har for hver eneste dag. Fr jeg skal p skolen, er mlet mitt spise en yoghurt med noe msli. Desverre gr det for det meste i nringsdrikker og yoghurt med msli for tiden, og det er noe som gjr meg bare mer og mer frustrert. Jeg vil s inderlig klare mer. Jeg vil komme meg lenger framover, ikke fle at jeg str stille eller gr bakover hele tiden. Hsten og tiden framover, vet jeg ikke hvordan kommer til bli. Jeg prver bare gjre det beste utav det hele. Prver.

Mange lurer kanskje p hvordan jeg klarer g p skolen nr jeg har den sykdommen som jeg har. Av og til lurer jeg veldig p det samme. Flere ganger vurderte jeg ta et frir for fokusere mer p bli frisk, fr jeg i det hele tatt kunne tenke p framtiden, skole, jobb og utdanning. Men, tanken slo meg p at dette er noe jeg vil prve fullfre. Jeg lrer masse om kosthold og ernring p skolen, et eget fag faktisk, og jeg har tro p at det kan kanskje gi meg litt mer kunnskap og erfaring. Kanskje jeg blir litt mer sikker p hvilke mat jeg faktisk kan spise, uten vektoppgang? Hvem vet. Det er bare tiden som kommer til vise.

Vektoppgang m jeg jo uansett, noe jeg gruer meg veldig til. BMIen min er p undervektig, og jeg er ikke innenfor det man kan kalle for "normalen". Jeg har faktisk ikke tenkt s mye p BMIen min fr n, for det vekker en god del tanker. Nye tanker. Andre tanker. Andre tanker som ikke har surret rundt i hodet mitt fr. Heldigvis, s reddes skoledagene fra dem jeg gr i klasse med. De er helt fantastiske, og de fr meg til smile og le nr jeg er i drlig humr. Det er en god flelse, og jeg vet at det bare er godt for meg komme meg p skolen for f tankene over p noe annet. Det fles utrolig godt. Den frihetsflelsen.

For komme meg opp p bena, krever det veldig mye. Det krever veldig mye mot og styrke. Kampvilje.

Jeg kjemper en daglig kamp hver dag. En kamp mot sykdommen. En kamp for bli frisk. Den er mulig vinne, bare jeg hele tiden fortsetter kjempe. Jeg gir meg ikke. Jeg gir ikke opp. Jeg kan ikke gi opp n. Jeg vet jeg klarer bedre enn dette. Jeg vet jeg klarer mer enn jeg innerst inne selv tror. Jeg m bare begynne en plass, noe som er veldig vanskelig. Jeg prver se p motivasjonslista hele tiden, noe som holder motet mitt litt mer oppe. Det fles godt, og bare det ha bestemt seg for bli frisk, er en god flelse. Jeg gleder meg til kjenne p den friheten som jeg fr som frisk. Jeg gleder meg til puste.


// weheartit.com

Not a word, can describe the feelings anymore.

Det finnes ikke ord for hvor mye jeg savner vre frisk. Flere ganger har jeg prvd, men tankene og alle slags sprsml surrer bare rundt i hodet i sitt eget kaos. Noe jeg virkelig savner, er spise god mat sammen med familien. Spise god mat som taco, pizza, eller annen mat p en fin fredags eller lrdagskveld med en god film, og bare ha kvalitetstid sammen med dem. Da vil jeg ikke ligge i sengen med morgenkpen p, kvalm, svimmel, kaldsvett og med magesmerter. Det samme med trening ogs. Jeg savner laget, jeg savner de gye treningene, alt den morroa vi hadde. Jeg savner alt ved det. Alt.

Hadde det bare vrt s enkelt, hadde kanskje ikke ting vrt slik som de er n. Hadde det bare vrt s enkelt...

Nr jeg tenker p alt jeg savner, fles det som om det ikke vil ta noen ende. Jeg kunne lagt i sengen min og sett opp i taket, og bare tenkt i flere timer. Det er det som er livet mitt n. Selv om jeg vet jeg kommer til bli sterkere etter at jeg har klart komme meg opp p bena igjen, trenger jeg all styrke og motivasjon n ogs. Jeg trenger den til bli frisk igjen, og jeg trenger den til holde ut. Jeg trenger den for kunne fortsette kjempe, selv under stor motstand og vanskeligheter. Den styrken m jeg prve finne n. Jeg m lete etter den, ta den til meg, og bruke den mot sykdommen. Da skal jeg vise at jeg er sterkere. Seier.

Jeg savner kunne sette andre ting i livet mitt i frste rekke. Prioritere det frst, fr alt annet. Jeg savner kunne spise god mat uten bekymre meg eller tenke s mye over kaloriinnholdet og mengde med mat, og det er virkelig vondt tenke p det nr jeg frst har tanken surrende i hode. Hvorfor er det s mye som stopper meg? Som holder meg tilbake? Hvorfor er det s utrolig vanskelig, bare prve spise? Hvorfor? Jeg spr meg selv. Flere ganger, gang p gang uten f noe svar. Jeg kjenner en liten glede inni meg som sprudler og som gjr at det kribler i magen nr jeg plutselig vil prve spise litt igjen. Men, igjen; Nei.

Alt stopper meg. Anoreksien stopper meg. Sykdommen stopper meg. Jeg er ikke sterk nok, modig nok til bryte gjennom anoreksien. Jeg er ikke modig nok til se sykdommen inn i ynene, og se frykten. Ikke enda. Men den dagen tror jeg kommer. Jeg tror jeg plutselig vil kjenne p den styrken som holder til akuratt det, og jeg tror jeg vil kunne mestre det ogs. Men, det krever mye fra meg, og jeg m bare fortsette kjempe. Jeg m tenke p den gaven jeg fr etter jeg har klart vinne over sykdommen. Jeg fr livet i gave, og jeg fr friheten med livet tilbake. Jeg fr kjenne hjertet banke skikkelig. Jeg fr puste igjen.

Det finnes ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til virkelig leve igjen. Kunne leve etter drmmene mine, og leve et helt normalt liv slik alle andre ungdommer og jenter p min alder gjr. Kunne kjenne og fle p det livet der ute. Kunne trene med god porsjon med overskudd og energi, kunne spille kamper igjen, kunne vre med p ferier og dra langt bort og oppleve mye nytt og spennende, kunne dra p shopping og ha energi til det og styrke i bena som holder meg oppe i flere timer, kunne dra i familiebesk og kose meg med masse god mat sammen med andre uten at jeg bekymrer meg for mye, kunne leve og puste normalt.

Det vil kunne bli lettere g. Ta skritt for skritt. Jeg vil kunne kjenne og fle p energi og krefter, og jeg vil ikke lenger g rundt lure p hvorfor og hvordan jeg klarer st oppreist. Selv om det vil ta meg lang tid, og selv om veien er lang g, s vet jeg at det er bare noe jeg m akseptere. Mange har klart kjempe seg gjennom sykdommen, mange har vunnet over anoreksien, og en dag, skal jeg stolt si med hnda p hjerte at; jeg har gjort det samme. Den dagen kommer til meg ogs. Det er jeg sikker p. Derfor skal jeg fortsette kjempe videre, og ikke la sykdommen knekke meg eller vinne over meg. Det kan jeg bare ikke.

Livet lever du bare en gang, s tenk p det, dere. Gjr alltid det beste utav den situasjonen dere er i.

Breathe in, breathe out. Repeat.

Kroppen kjennes vond. Jeg vet ikke p hvilken mte sykdommen har skadet og delagt kroppen min, men forandringer har jeg selv sett. Jeg har mistet litt av hret mitt, det er blitt mye mer slitt og mye mer tynnere enn det var fr. Jeg er redd for hva som blir det neste, men jeg vet ogs at immunforsvaret mitt er mye drligere enn det var fr ogs. Konsekvensene og alt det som sykdommen brer med seg forstod jeg bare ikke i begynnelsen da det hele startet, og det er noe jeg kjenner jeg blir frustrert av tenke p. Hadde jeg bare visst hva konsekvensene var, s hadde kanskje ting vrt annerledes. Det tror jeg p.

Listen over det negative med spiseforstyrrelsen er uendelig lang. Egentlig s er det en motivasjon nr jeg ser p den listen over det negative, for da vet jeg jo at jeg kommer til f det s mye bedre som frisk. Jeg p prve fortsette med se p det som positivt, og aldri gi opp. For det skal jeg ikke. Selv om jeg vet det kommer til bli en tff kamp, s vet jeg at det kommer til g bra til slutt. Da er jeg ikke s opptatt av skjule kroppen min med store klr lenger, og jeg vil kanskje ha god selvtillit etter at jeg har klart komme meg gjennom sykdommen. Det ser jeg virkelig fram til, og bare det er en stor motivasjon for meg.

Selv om det kanskje frister ta skrittene tilbake ved stor motstand, s vet jeg at det ikke blir riktig. Det blir bare feil. Det er ikke slik det skal vre. Nr jeg frst er p god vei, kan jeg jo ikke g tilbake og falle tilbake til der jeg en gang var. Da m jeg jo slite meg ut igjen med de samme tffe kampene som jeg har kjempet og vunnet for ha tatt framskritt. Skritt i riktig retning. For hvert skritt jeg klarer ta, m jeg se det p som en seier. For det er jo egentlig det som er. En seier. For hvert skritt jeg tar, skal jeg prve vre glad og stolt p mine vegne. Jeg m ta ett skritt om gangen, i mitt eget tempo. P den mten vinner jeg.


// weheartit.com

I'm strong enough.

Det er lange dager p skolen, og jeg merker det har vrt litt vanskelig komme tilbake til hverdagen igjen. Jeg prver spise noe hver dag, og jeg er litt stolt over meg selv for at jeg fortsetter kjempe selv nr jeg mter p en del nedturer og utfordringer p veien. Det er en styrke jeg har innerst inne, som jeg m bruke p bli frisk igjen og komme tilbake til det normale igjen. Middagsmltidet klarer jeg bare ikke, og det er s utrolig vanskelig. Det var utrolig godt f snakket med psykolog igjen etter en lang og vanskelig sommerferie, s det var definitivt en stor lettelse for meg. Jeg har en del samtaler foran meg n.

Jeg syns det er vanskelig konsentrere meg om det jeg skal. Heldigvis har jeg en kjempe god vennine som sttter meg og som holder motet mitt oppe, og s lenge jeg klarer holde ut, blir kanskje ting litt bedre ogs. Jeg gir ikke opp enda med skolen, selv om jeg kanskje br ta meg fri for fokusere bedre p bli frisk igjen og ta imot den hjelpen jeg trenger for klare det. Jeg kommer til bli en del borte fra timene og slikt, men jeg tror jeg skal klare det om jeg bare fr p plass de sm bitene som mangler n. Mltidene er fremdeles utrolig vanskelig gjennomfre og fullfre, noe som gjr det ekstra utfordrende.

Jeg prver vre bevisst, og jeg prver vre sterk og kjemper. Jeg har s inderlig lyst til klare fullfre skolen. Jeg har s lyst til n langt i livet, og jeg har s lyst til bli frisk igjen. Fort. Noe jeg innser, og noe jeg prver godta og akseptere, er at tiden kommer til g sakte. Det er en sykdom der man m jobbe mye med kroppen og seg selv, og det tar virkelig lang tid. Det er veldig forskjellig fra person til person og p hvor lang tid det tar, men jeg innser, og jeg prver akseptere tiden. At det gr sakte. Det er jo noe som er vanskelig godta nr jeg virkelig vil at tiden skal g fortere og at anoreksien skal forsvinne.

Det gr opp og ned hele tiden. Jeg kjenner jeg gruer meg til alle prvene, prosjektene og alt det tunge p skolen, og jeg ser ikke noe bra resultat fra den ukonsentrerte og umotiverte jenta som ikke har noe spesiell energi til gjre en innsats? Jeg velger g p skolen selv nr jeg er syk fordi jeg tror p en forandring. Jeg vil prve fullfre, og jeg vil prve bli frisk igjen. Jeg m bare ta sm skritt om gangen, og jeg m bare prve gjre mitt beste. Bedre kan jeg bare ikke gjre. Kanskje det blir litt lettere ogs etter hvert? Kanskje ting faller p plass, og kanskje jeg klarer fullfre alle mltidene snart? Hvem vet.

Jeg vil bare si tusen tusen takk til dere fantastiske og herlige leserene mine! Dere hjelper meg med holde motet oppe, og dere gjr hverdagen flere hakk bedre. Tusen tusen takk!


// weheartit.com

Det kjennes vondt..

Av og til fles det vanskelig puste. Vanskelig ta ett nytt skritt etter det frste, og holde balansen. I dag har jeg hatt skikkelige magesmerter som har gjort det vanskelig for meg g, og jeg kjenner p kroppen at det virkelig ikke er en bra dag i dag. Tankene surrer rundt i sitt eget kaos, og det stopper aldri. De surrer rundt og rundt og lager totalt kaos i hodet. Selv bare jeg gr meg en liten tur ut, kjenner jeg smertene. Tankene trenger seg gjennom, og de fortsetter lage kaos. Tankekjr. Kostholdslisten som jeg egentlig skal og pleier flge har heller ikke blitt fullfrt, s jeg regner med det blir enda mer kaos i hodet etter det.

Nr jeg prver glemme smerten, og gjemme den litt bort, kjenner jeg innerst inne den styrken jeg har. Smerter i magen stopper vel ikke meg i ta noen skritt? F litt frisk luft? Se og oppleve litt andre ting? Nei. Det er da jeg bruker styrken jeg har, tenker og prver fokusere positivt, og jeg fortsetter kjempe. Jeg vet at selv smerter klarer jeg komme over. Jeg klarer mer enn jeg tror, s derfor m jeg bli flinkere til ikke gi opp og ikke gi sykdommen mer kontroll. Jeg kan ikke gi den mer kontroll enn den faktisk har fra fr av. Det er jeg som burde hatt den kontrollen som sykdommen har over livet mitt, og jeg m vinne den.

Jeg m vinne den tilbake, og ta tilbake den kontrollen som sykdommen har n. Jeg vet hvor godt det blir for meg i livet som frisk, s hvorfor skal jeg bruke tid p dette? Ja, hvorfor? Det er virkelig et godt sprsml, og hadde det vrt s enkelt bli frisk igjen ? hadde det vrt s enkelt, s hadde nok mange klart bli frisk igjen p kort tid. Det krever s utrolig mye fra en selv, og det er nok derfor det tar s lang tid for veldig mange. Det er kanskje lett for andre si at det bare er " gjre snn og snn", men da kan de umulig vrt der selv og opplevd det samme. Sykdommen er virkelig sterk, og det tar veldig lang tid.

Av og til lurer jeg litt p hvor jeg fr energien min fra. Hvordan jeg klarer g, sprudle, smile og le. Jeg har mistet telling p hvor mange som har spurt meg om sprsmlet, og jeg kan virkelig ikke finne et godt svar. Ikke et svar som er godt nok, og som fles riktig. Jeg vet virkelig ikke hvor jeg fr energien min fra, men jeg vet at jeg er sterk. Jeg klarer mer enn jeg selv tror, og jeg tror de fleste opplever det samme som meg. Vi er kanskje litt usikker p oss selv, og da tr man kanskje ikke strekke grensene ut litt lenger. Jeg har tatt motet til meg, og jeg vet jeg kan klare alt jeg vil. Jeg kan n langt bare ved vre meg selv.

Jeg kan n langt ved vre meg selv og ved kjempe videre og ikke gi opp, og det er p den mten jeg skal klare bli frisk igjen. Det er det mnsteret. Det er det mnsteret jeg prver flge videre, selv om det har sine utfordringer og hindringer i seg. Det er bde vondt, tft og vanskelig, men jeg tror jeg klarer komme meg styrket gjennom sykdommen. Slik m jeg bare fortsette. Jeg m ha troen p meg selv.

It's not so easy.

Jeg kjenner sykdommen river i meg. Den drar meg i to forskjellige retninger, mens jeg m hele tiden prve kjempe imot. Prve g den rette veien, og ta de rette valgene. De som fles rett for meg ta. Anoreksien vil meg bare vondt, og den hater meg bare mer og mer hver gang jeg prver spise noe eller nr jeg prver ke kaloriinnholdet. Jeg kjenner det godt p kroppen. Svimmelhet, kvalme, hodepine og smerter. Det gjr vondt, og utfordringen blir fortsette kjempe imot selv nr den er p sitt verste. Jeg hater det virkelig, og jeg kunne s inderlig nske at jeg klarte snu p kort tid. Bli frisk igjen. Leve livet.

Enkelte dager er verre enn andre. Jeg har dager der jeg ikke orker gjre noe som helst, dager der jeg kjenner kroppen er mer sliten enn andre dager, dager der jeg ikke klarer spise noe som helst, og dager der sykdommen er sterkere enn andre dager. Heldigvis opplever jeg en del gode dager ogs. Dager der jeg klarer vre ute, dager der jeg klarer le, smile, tenke positivt, se framover og leve litt fritt uten at den skal styre og bestemme s mye av det jeg gjr. Det er de dagene jeg fler meg mest fri. Jeg fler meg mest frisk, selv om jeg innerst inne vet at jeg ikke er det. Jeg vet at det tar lang tid. Det krever mye.

Det krever mye mot. Mye styrke. Kampvilje. Motivasjon. Jeg vet ikke om jeg har nok motivasjon til klare snu og klare bli frisk igjen akuratt n, men jeg er sikker p at jeg kommer til f flere doser med motivasjon nr jeg klarer komme meg lengre oppover og helt til jeg ser mlstreken. Det endelige, store og mulige mlet som er bli frisk igjen. For det er det jeg drmmer om. bli frisk igjen, og komme tilbake til en mye bedre og lettere hverdag. Alt blir s mye enklere da. I hvert fall tror jeg det vil bli mye bedre enn det er n, noe jeg nesten er helt sikker p. Det kommer jeg til merke nr jeg kommer til drmmeland.

Jeg kommer til kjenne p den styrken jeg har innerst inne, nr jeg ser mlet. Mlstreken, nre og kjre som heier meg fram til mlet og som gir meg et lite dytt i ryggen for at jeg skal klare det. Fantastiske mennesker som gir meg en hjelpendes hnd slik at jeg klarer det siste stykket som gjennstr. Da vil jeg i hvert fall ikke gi opp eller la sykdommen vinne over meg, nr jeg ser tilbake p hva jeg har klart. Jeg tror ikke jeg skal fokusere s mye p sykdommen og det som ligger bak, men se framover. Forover. Jeg skal ikke bakover likevel, s det er framover jeg m se mest til. Det er den veien jeg skal og vil g.

Veien til bli frisk igjen fra sykdommen og spiseforstyrrelsen, kan sees p veldig forskjellig og p veldig mange mter. Jeg ser p den mest som lre g igjen. Bare jeg klarer fullfre mltidene hver dag, og bare jeg klarer spise regelmessig og ha energi og overskudd til trening for holde en stabil vekt, m jeg fokusere p andre ting ogs. Jeg m trene opp kroppen min igjen, fortsette g p kontroller etc. Det er nok ikke det verste, og det skal jeg nok klare fint. Det er bare mltidene og alt det som har en sammenheng med kostholdet som er verst og som er de strste utfordringene, men de er til for lses.

Det er alle problemer og utfordringer. De er til for lses, s jeg skal klare det.


// weheartit.com

I just want to fly. Be free. Be free in my own wonderful world.

Jeg har selv sett konsekvensene som sykdommen kommer med, og det er bde vondt og vanskelig akseptere. Lite visste jeg fra fr, s mye har kommet som et sjokk for meg. Jeg fler stadig det er noe jeg lrer og finner ut av, og det er mye som er nytt for meg. Jeg tror og er nesten helt sikker p at ting hadde vrt mye vanskeligere hvis jeg ikke hadde hatt verdens beste mennesker rundt meg, slik som jeg har n. Det betyr s utrolig mye for meg, og det er s godt vite at jeg kjenner slike fantastiske mennesker. Jeg kan nesten ikke forestille meg livet uten dem, og det er s rart tenke p. Det er helt uvirkelig tenke p.

Jeg har en fantastisk familie og fantastiske venner som alltid stiller opp for meg. Jeg har verdens beste mamma som alltid klarer f meg i godt humr igjen etter at jeg har vrt i drlig humr og nr dagen har vrt drlig, og det er s godt ha akuratt henne. Hun fr meg til le, smile, og humret forandrer seg plutselig til noe godt, og stemningen er s mye bedre da. Det skal virkelig ikke mye til, og bare det ha slike mennesker som hjelper meg s mye som de gjr, er jeg utrolig takknemlig for. Etter at jeg ble syk, har jeg blitt flinkere til fortelle dem hvor glad jeg er i dem og hvor mye de betyr for meg. Det er fantastisk.

Jeg tenker ofte p alt jeg savner. Jeg savner kunne g ut sammen med jentene p caf eller spise ute sammen med familien, jeg savner masse god mat, og jeg savner virkelig den tryggheten jeg hadde i kroppen fr. Det er s vondt g rundt kjenne p den uroen hele tiden. Jeg klarer ikke vre rolig nr jeg vet jeg har spist eller nr jeg har ftt kalorier i meg. Ikke en eneste kalori, er positivt for anoreksien. Ikke en eneste en, er akseptabelt for spiseforstyrrelsen. Da er det vonde sekunder, minutter, timer og dager etter at kroppen har ftt litt nring, og den tiden er helt grusom. Den er som verst. Helt forferdelig.

Jeg prver hre og lytte etter fornuften. Jeg prver s godt jeg kan kjempe, men av og til fler jeg bare at jeg ikke kommer meg framover. Det er ingen god flelse, og jeg kjenner det gjr vondt i kroppen. Jeg kjenner det gjr vondt i alle kroppsdeler, og det er virkelig noe som er tungt komme seg gjennom. Den uutholdelige kvalmen som konstant og hele tiden er tilstede er s forferdelig g rundt kjenne p. Ord finnes ikke lenger. Ord som kan beskrive hvor utrolig lei jeg er kjenne p den kvalmen. De sjeldne minuttene, timene og dagene jeg ikke kjenner noe som helst kvalme, er nesten litt rar for meg. Unormalt.

Selv om kvalmestillende hjelper litt mot kvalmen nr jeg skal fullfre mltidene, s er det tungt uansett. Da er det ikke kvalmen som er verst, men spiseforstyrrelsen i seg selv. Flere tusen tanker surrer gjennom hodet, alt fra tanker om vekt, kroppen, utseende, selvtillit, mat og kalorier. Jeg kunne virkelig nske at jeg hadde gjort noe annerledes om jeg bare kunne skru tilbake tilden, og da hadde jeg kanskje ikke hatt sykdommen hengende etter meg. Da hadde jeg kanskje sluppet kvalmen, hodepinen, den ubehagelige svimmelheten, frykten, alle de bekymringene, testene, legebeskene, blodprvene, tankene etc.

Livet som frisk er s utrolig mye bedre. Friheten. Jeg kan ikke si mer ord hvor mye jeg gleder meg til kjenne p den flelsen av vre fri og frisk igjen. Kunne spise god mat og bare kose meg. Kose meg sammen med andre, uten at alle de bekymringene skal dukke opp og komme fram for delegge s mye. Kunne kjenne at det er lettere puste, lettere g og ta skrittene framover, kunne tle mer og holde ut lenger enn det jeg klarer n, og kunne kjenne meg mer fri fra smerter. Kunne fle at jeg lever, og ikke bare eksisterer. Kunne leve i min egen fantastiske verden som jeg selv nsker, uten sykdommen.


// weheartit.com

When I'm free, I feel I can breath. When I breath, I feel me alive.

Av og til fler jeg at jeg stopper opp. At verden str helt stille. At jeg ikke kommer meg noen vei. Hodet er stappet fullt med tanker som surrer rundt til tusen og lager totalt kaos og tankekjr, og det verste er ambivalensen. "Skal, skal ikke?" "M, m ikke?" "Vil, vil ikke?" "Tr, tr ikke?" "Br, br ikke?". S vanskelig ta de valgene jeg mter p. S vanskelig vite hva som er rett og hva som frer den rette veien. Jeg er veldig opptatt av at det skal g den rette veien og at det skal g framover. Opptatt av at det skal g den rette veien, slik at jeg blir mer trygg p meg selv og slik at jeg blir litt mer selvsikker enn jeg er.

Jeg vet ikke hvem jeg lenger er uten spiseforstyrrelsen. Det er noe som er skummelt tenke p, for anoreksien har tatt s stor plass og del av livet mitt. Den har tatt s uendelig mye i fra meg, som jeg m kjempe med nebb og klr for f tilbake. For ta alt det gode tilbake. Det er virkelig tft kjenne det p kroppen, og jeg har hatt en del dager n i sommerferien der jeg ikke har orket noe spesielt. De vonde dagene er som verst. De dagene der jeg er helt blek og hvit i annsiktet, der jeg ligger fryser selv ved varmegrader med morgenkpen p og hret surret opp i en dott p hodet. De dagene er vonde.

De dagene der formen er drlig, prver jeg likevel holde motet oppe. Jeg prver tenke positivt selv om det er en stor utfordring i seg selv, og jeg prver gjre det beste utav den situasjonen som jeg er i. Jeg prver, og jeg gir ikke opp. Jeg har blitt flinkere p fortsette prve selv nr jeg ikke tror at jeg kommer til klare s mye mer enn det jeg har klart fra fr av, men sannheten er at man alltid klarer mer enn man tror og selv tenker. Man m bare utfordre og finne utav det selv. Finne egen vei. Oppdage nye lsninger. Bare jeg hadde klart alle mltidene like bra som jeg gjorde i starten, hadde ting kanskje vrt annerledes.

Jeg prver fokusere mer p livet som frisk. Selv om veien er lang g, og selv om sykdommen er tff kjempe imot, s vet jeg at det er mulig bli frisk igjen. Bare tanken p det, fr meg til senke skuldrene og puste litt lettere. Jeg vet ikke en gang hvem jeg kommer til bli som frisk, noe som er veldig skremmende tenke p. Jeg vet ikke hvem jeg er, uten sykdommen. Jeg vet ikke hvordan ting kommer til bli, hvordan livet forandrer seg, eller hvordan andre kommer til se p meg. Jeg vet ingenting om det friske livet som str venter p meg en gang i framtiden, og jeg vet aldri nr jeg klarer komme til ml.

Jeg prver tenke p alt det positive og gode jeg fr oppleve som frisk. Jeg klarer konsentrere meg bedre p skolen da, jeg klarer fullfre og mestre mer, jeg slipper den uutholdelige kvalmen, hodepinen, svimmelheten og alt det vonde som skremmer meg. Det m vre helt fantastisk vre frisk, og jeg savner det livet bare mer og mer n. Jeg vil s inderlig tilbake. Jeg vil s gjerne bli frisk igjen, men p en annen mte s er sykdommen s utrolig sterk. S sterk motstand. Sterk nok til holde meg tilbake. Det er n det gjelder. Det er n jeg m vise og bruke den indre styrken jeg har. Den styrken jeg har innerst inne.

Det krever mot. Det krever bde mot og styrke til komme seg videre gjennom sykdommen, og jeg m ta fram det motet jeg har. Mitt indre mot. Det blir tft nr jeg kommer til de vanskelige avgjrelsene og valgene jeg m ta, jeg m ha mot til trre mer, mot til g mine egne veier i livet og mot til kjempe mot noe som virker skremmende og vondt. Jeg m vise at jeg er sterk nok til vinne, og jeg m samle opp all motivasjon og styrke som jeg bare kan. Det er det jeg m gjre n. Prve fokusere, og se framover. Se framover mot mlene mine. Drmmene. Framtiden og livet som frisk venter p meg. Jeg m bare vinne.

Uvirkelig. S vanskelig forst.

Av og til fles alt s uvirkelig. Jeg kan g rundt fle meg fri og ha andre tanker enn tanker p sykdommen og alt det vonde den brer med seg, og det fles veldig godt. Det gir en veldig god flelse, og det er virkelig noe jeg prver nyte s lenge det varer. Men, det som gjr s uendelig vondt hver gang, er nr jeg innser virkeligheten. Nr jeg innser og ser den syke meg, og nr jeg oppdager det ekstra godt med mine egne yne. Jeg fler slag p slag mot annsiktet, og noen ganger kunne jeg bare nske at alt dette var en vond drm om natten. Et mareritt. Et mareritt jeg bare plutselig vil vkne opp fra en dag.

Jeg ser det selv nr jeg ser i speilet. Jeg vet konsekvensene og hva sykdommen brer med seg, og jeg fler jeg forstr godt hva det handler om. Men, likevel er det s vanskelig forst. S vanskelig godta. Det finnes ikke lenger ord p hvor lei jeg er beske sykehuset, oppleve nedturer og oppleve flelsen av skuffe og gjre noen sint og lei seg. Jeg fler det gr sakte framover nr det i det hele tatt skjer noe som helst framgang, og jeg fler nesten litt tidspress. Mange forstr ikke i det hele tatt, selv om de tror at de gjr det. Men, aldri tro og tenk at det er lett komme seg ut fra en sykdom. Det tar tid. Det gjr det alltid.

Jeg husker godt de frste reaksjonene til de nrmeste rundt meg. Foreldrene mine var mest sint og frustrert, men jeg forstod det veldig godt p samme mte som jeg selv var sint og frustrert. Det var mye krangling, og jeg var sikker p at det alltid ble en del diskusjoner nr jeg var hjemme. Det gjorde meg bare mer og mer sliten, og det skjer enda. Vi krangler, men ting har endret seg p helt forskjellige mter. Noe som er positivt, er at jeg har ftt ett mye mer tettere forhold til dem. Selv om de kan vre sinte og frustrerte, s betyr det bare at de er redd og bekymret. Jeg tror ikke jeg ville reagert p en annen mte.

Jeg vet at sykdommen er vanskelig forst seg p. Se hele bilde. Hele pusslespillet med alle pusslebitene. Jeg husker veldig godt at mange nre var veldig forsiktig med sprre om forskjellige sprsml selv om de kanskje lurte p veldig mye. Det var vel ganske tydelig ogs. Jeg trengte ikke si s veldig mye. Jeg viste det ved at jeg ikke spiste under familiebesk, bursdager, jeg ble tynnere og blekere i huden, og det var p denne mten det ble mer synlig. Mer synlig enn det var i begynnelsen. Da klarte jeg skjule det kanskje litt mer og litt bedre, men etter hvert har jeg blitt flinkere til vre mer pen om det.

Egentlig s ser jeg p det som noe positivt. Jeg er ikke redd lenger for snakke om det eller vre pen om det, og jeg svarer s godt jeg kan p de sprsmlene som mtte dukke opp og komme fram. Jeg har hatt flere koselige samtaler sammen med mange i familien min, bde tanter, kusiner og onkler, og det har vrt utrolig godt snakket ut om det. Da har jeg senket skuldrene, og pustet dypt. Det har vrt en stor lettelse, egentlig. Selv om noen sprsml har vrt vanskelig og nesten umulig svare p, s er det noen sprsml som er vonde f ogs. Det samme med kommentarer. Ikke alle klarer tenke seg om frst.

Jeg husker veldig godt de frste reaksjonene. At det var veldig forskjellige reaksjoner. De lurte p hvorfor og hvordan, og det var selv sprsml som jeg lurte p. Jeg hadde ingen gode svar komme med, men n i ettertid vet jeg hva jeg skal svare neste gang noen spr. Jeg er virkelig takknemlig for hvordan foreldrene mine har stilt opp for meg og stttet meg, og de gjr virkelig alt for at jeg skal ha det best mulig, og de gjr alt for at jeg skal spise igjen. Jeg har vrt mer pen og jeg snakker mer med dem n, og jeg har virkelig verdens beste foreldre. Det er s godt ha dem ved siden av meg nr jeg er i denne situasjonen.

Ikke nok med det, s har jeg verdens beste venner. Jeg fr god sttte fra dem, og jeg har verdens beste jenter. De sttter meg og stiller opp nr det er noe, og jeg er virkelig takknemlig for at jeg har de jeg har. De spr meg om jeg vil vre med p jentekvelder, om jeg vil vre med ut og finne p noe eller om vi skal mtes. Uten dem, og uten de fantastiske menneske jeg har i livet mitt og ved siden av meg akuratt n, s hadde ting vrt uten tvil vanskeligere. Da hadde jeg flt meg mer alene og mer ensom, og jeg hadde kanskje ikke flt meg s viktig? S verdifull? At jeg betyr noe for noen? Det betyr alt for meg ha alle.

To find ourselves, we must first lose ourselves.

Morgenkpen er kommet p, hret surret opp i en dott p hodet. Flere tusen tanker surrer gjennom hodet mitt p samme tid, og det gjr meg bare sliten og forvirret. Ord finnes ikke lenger som kan beskrive hvor mye jeg vil bli frisk og bare leve livet slik som jeg selv nsker, og for ikke snakke om leve etter drmmene og mlene mine. De jeg har satt meg i framtiden. Selv nr det ikke fles plass til mer tanker, s presses de inn i hodet. Det er vel kanskje ikke rart jeg har hatt snn hodepine de siste minuttene og timene, og jeg kjenner det enda gjr vondt. Det er bare helt kaos. Et tankekjr. De surrer rundt hele tiden.

Jeg lurer p hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Hvem er jeg n? "Anorektikeren?" "Hun med spiseforstyrrelser?" "Hun som er syk?". Jeg vet virkelig ikke. Jeg vet ikke hvordan andre ser p meg, men det er noe som gjr meg bare mer og mer forvirret. Mer og mer forvirret enn jeg er fra fr. Samtidig som det virker enkelt for andre tenke seg bli frisk fra sykdommen som jeg har, s er det veldig vanskelig. S vanskelig at det av og til fles litt umulig. Heldigvis har jeg venner som har vrt helt fantastisk sterk som har klart bekjempe sykdommen og kommet seg opp p bena igjen, og en dag skal jeg ogs det.

Det er nok ikke bare de rundt meg som ser fram til den tiden jeg klarer bli frisk, jeg gjr det jeg ogs. N m jeg bare kjempe meg oppover, ta ett skritt om gangen, og g i mitt eget tempo. Jeg gleder meg og ser veldig fram til kunne spise god mat sammen med familien, spise sammen med jentene p caf, ha mer energi og krefter til trening og andre aktiviteter, kunne g ute blant andre uten bekymre meg s mye, og ikke minst s gleder jeg meg til de positive kommentarene fra andre. Det er i hvert fall typisk at jeg fr positive kommentarer hvis jeg har klart mestre noe eller f til noe, og jeg tror mange blir glad og stolt.

Nr jeg blir frisk, drmmer jeg om gjre s utrolig mye. Selvflgelig er jeg veldig opptatt av ikke ta noe som helst seier p forskudd, for jeg vet hvor tff kamp dette er. Denne kampen jeg kjemper til daglig, s hardt jeg bare klarer. Noen dager klarer jeg bare ikke kjempe. Noen dager klarer jeg bare ikke vinne over den motstanden og alle de utfordringene sykdommen kommer med. Jeg gleder meg virkelig til st oppreist p begge bena, frisk, fri og sterkere enn noen gang. Det blir s godt kjenne p den flelsen av vre fri fra sykdom og alt det vonde sykdommen kommer med. Alt det positive. Jeg kommer da tilbake.

Tilbake til meg selv. Det er da jeg finner ut hvem jeg er. Hvem jeg har blitt etter denne vanskelige tiden. Det er helt klart noe jeg ser fram til, selv om jeg tror det vil vre litt uvant og litt skummelt i begynnelsen. Kanskje noe vil vre med meg resten av livet, men det viktigste og det beste er at det kommer til bli bedre. Mye bedre enn det er n. Bare tanken p at jeg slipper ta s ofte blodprver, spryter, tester, EKG etc, er en herlig tanke, og det fr meg til smile. Jeg er s utrolig lei av det n. S utrolig lei at jeg nesten ikke finner ord for det. Den dagen jeg blir frisk igjen, skal jeg virkelig st sterkere enn noensinne.

Jeg skal enelig f oppleve frihet igjen, og leve etter drmmene og mlene mine. G skritt for skritt opp mot framtiden og det jeg s inderlig og s sterkt drmmer om. Hjelpe andre. Bare tanken p alt jeg ser fram til og gleder meg til gjr meg glad, og jeg kjenner jeg vil mer og mer tilbake til det friske livet. Livet der ute. Det m vre fantastisk kunne slippe alle slags mulige bekymringer, tankekjr og tankekaos, kvalme, svimmelhet, hodepine, smerter i hele kroppen, nedturer og drlige dager. Selvflgelig, jeg kommer nok ikke unna nedturer og drlige dager som frer med seg problemer, men jeg vil vre sterk nok til takle.

Ting tar bare tid. En dag, skal jeg st oppreist p begge bena. Frisk. Fri. Fri fra sykdommen.


// weheartit.com


See me. See me as who I am, not what you think.

Tankene surrer rundt i hodet. S uendelig mange tanker. Jeg vet ikke hvordan andre ser p meg. Om det er positivt eller negativt. Hva tenker dem p nr de ser meg? Hva ser de frst? Hva oppdager de frst? Hva fokuserer de p? Er det den tynne kroppen, annsiktet eller p det syke? Jeg vet virkelig ikke. Jeg tror det er veldig forskjellig fra person til person, men jeg prver alltid gjre det beste utav det. Jeg vil ikke bli sett p som syk, s jeg prver jo da unng det. I det siste har jeg fokusert mer p se p den friske meg og ikke den syke, og det har ftt meg til tenke ogs. Tenke nye tanker. Andre tanker. Forskjellige.

Jeg kunne nske jeg kunne godta meg selv for den jeg er, og at jeg ikke var s opptatt av kropp, vekt, utseende, mat og kalorier. Hadde hele meg bare vrt enda flinkere p samarbeide, s hadde kanskje ting vrt annerledes n. Fremdeles er det en del av meg som holder meg tilbake til sykdommen og tr ikke tanken p bli frisk igjen. Det fles litt skummelt. Litt skremmende. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til vre, eller hvordan hverdagen kommer til bli. Det er n jeg m finne min egen vei, finne riktig retning og trre ta motet til meg og ta de utfordringene og kampene som jeg vil mte p videre p veien.

Det kreves mot for kjempe imot sykdommen og det fortsette g framover selv under sterk og stor motstand. Jeg tror jeg har mot nok. Jeg tror og hper jeg er sterk nok. Det fles s enkelt bare flge etter i den feile retning. Den feile veien. Det fles minst vondt flge etter anoreksien og hre p det den sier, samtidig s vet jeg at det er det som frer meg til der jeg helst ikke vil vre. Det er en sykdom jeg virkelig ikke unner noen som helst person, og det er ikke bare bare reise seg opp p bena igjen etter en lang periode med sykdommen hengende etter seg. Noen ser p det som lre g igjen etter stygt fall.

P veien videre kommer jeg til mte p oppturer, nedturer, gode dager, drlige dager, problemer og utfordringer. Jeg gruer meg, og jeg kjenner jeg har en klump i magen nr jeg tenker p det. Hver gang, dukker den vonde klumpen i magen opp. Hver gang dukker den opp nr jeg tenker p det. Det gjr vondt, og jeg kjenner det gjr vondt i hele kroppen. Det krever s utrolig mye. S ufattelig mye. Jeg merker det er vanskeligere finne de rette ordene n enn det var fr, og det skremmer meg. Jeg er s redd for at jeg ikke skal klare snakke ut om sykdommen lenger. Bare snn plutselig. Det vil jo bare gjre alt enda verre.

penhet er utrolig viktig, uansett hva problem eller sykdom det gjelder. Jeg er s utrolig glad og takknemlig for at jeg har s mange fantastiske mennesker rundt meg som sttter meg og som stiller opp, og uten dem, s hadde alt vrt enda verre. Enda verre enn det er fra fr av. Jeg fr meldinger, klemmer, en skulder grte p nr jeg m, og mange hjelpende hender. Det er s utrolig godt vite at jeg har s mange som heier p meg. S mange som heier meg fram til ml. Det store mlet. Mlet om bli frisk igjen. Jeg m bare begynne ett sted. Bestemme meg. Jeg m samle opp all styrke og krefter som jeg kan.


// weheartit.com

I en egen verden med sykdommen.

Jeg merker veldig godt at det er vanskeligere fullfre alle mltidene nr jeg er p farten hele tiden, og nr det bare er folk som stresser rundt meg. De siste dagene har vrt travle dager, men jeg har hatt det fint og mtt p bde fine opplevelser, oppturer og nedturer. Jeg fikk kommet meg litt bort og sett litt andre ting enn det jeg er vant til, s det er jeg veldig glad for. Det har vrt veldig godt for meg, og det var godt for kroppen. Dagene gr veldig opp og ned fortiden, og noen dager klarer jeg fullfre og flge etter kostholdslistene. Fremdeles er det vanskelig godta kaloriinnholdet og matinntaket, og det er vanskelig.

Jeg lurer p hvordan hsten kommer til bli. Tiden framover. Jeg vet ikke hva som kommer til mte meg eller hva anoreksien brer med seg av tffe dager og vonde perioder, men jeg m bare prve jobbe opp imot mlene mine. Jeg har et stort ml om bli frisk igjen til neste sommer, for denne sommeren har virkelig ikke vrt noe bra i det hele tatt. Jeg har hatt noen fine dager inni mellom de vonde og vanskelige dagene, men jeg har ogs hatt elendige dager der formen har vrt som verst, dager der jeg bare har lagt i sengen med morgenkpen rundt meg og hret surret opp i en dott p hodet. Slappe dager.

Jeg har prvd gjre det beste utav den situasjonen som jeg er i n, og jeg har prvd f tankene over p noe annet som er litt bedre ved bake, lage god mat, dra p shopping, fotografere, dra p stranden, og vrt ute sammen med andre nr jeg har vrt i god nok form til det. Det har virkelig vrt noen fine dager for meg, og godt har det ogs vrt. Godt komme seg litt bort fra tankene, og bare kjenne p det livet der ute. Det livet jeg en gang skal komme tilbake til. Jeg har ogs hatt noen lange gturer bde alene og sammen med andre, og bare pratet om alt og ingenting. Det har vrt utrolig godt for meg. Virkelig.

Nr det gjelder et valg jeg har tatt, s er det ett valg som jeg angrer p. Jeg skal g p skole n til hsten, men fler det ikke var det beste og det mest riktige valget. Jeg burde heller ha tatt ett frir, fokusert mer p bli frisk og ta imot all hjelp og sttte som jeg kan f, og jeg burde ha tatt det frst av alt. Men, som sagt, s kan jeg jo ogs endre p det. Jeg vet bare ikke. Jeg har s lyst til vre sterk, vise den styrken jeg har innerst inne, og at jeg faktisk klarer alt jeg vil bare jeg kjemper hardt for det. Jeg kan klare det, bare jeg kjemper og jobber meg oppover mot mlene og drmmene jeg har foran meg, og det er mulig.

Alt er mulig. Jeg kan bare ikke forestille meg hvordan det blir med lange skoledager, en ukonsentrert jente som kjemper daglig mot sykdom, fravr p grunn av legetimer og alt annet jeg gr p. Men, jeg har hrt noen har troen p meg, og at dette er noe jeg kan klare. Jeg skal prve fullfre skolen, og jeg skal prve gjre mitt beste. Jeg skal gi meg selv et forsk, og se hvordan det gr. Om det ikke gr s bra, skal jeg legge skole bort og tenke mer p bli frisk. Fokusere mer, og gjre mer med det. Det er det som er viktig n. Framtiden og alt det andre er der ute og venter p meg. Frst og fremst, er det viktig at jeg er frisk.

Helt frisk.

Sterk/Svak.

Spiseforstyrrelsen er s tosidig. S ambivalent. Jeg fler meg ikke lenger som et helt menneske, men et menneske med to forskjellige sider. Flere forskjellige. Sterk/svak. Frisk/syk. Flere ganger har jeg ftt kommentarer og sprsml som "Ser du ikke at du er tynn? Ser du ikke at skjelettet er synlig? Ser du ikke at skjelettet stikker ut? Ser du p deg som frisk eller syk?". Jeg forstr s godt at det dukker opp s uendelig mange sprsml rundt sykdommen, og det er ogs veldig mye jeg selv lurer p. S mye jeg ikke enda vet om sykdommen, selv om den har vrt en del av meg og en del av kroppen min i en god stund.

P en mte, ser jeg at jeg er tynn. Jeg klarer se at skjelettet stikker ut fra kroppen, men det er ikke noe moro. Ikke i det hele tatt. Det fr trene til renne, og det er da jeg faktisk innser at jeg er syk. At jeg er en av mange som sliter med samme sykdom. Det er p en mte det som minner meg p at jeg er syk. Det er det som gjr at jeg innser at jeg har anoreksien etter meg. Det er n av mange ting som minner meg p sykdommen, og det gjr vondt innerst inne. Jeg kjenner det ogs veldig godt p kroppen, bde psykisk og fysisk. Noe som ogs minner meg p sykdommen, er kommentarer p at jeg m spise mer. Det er verst.

Spesielt er det verst nr jeg har klart holde motet oppe og de dagene som har vrt gode. Som et lite pust i bakken, s delegges dagen fra noen sm kommentarer som srer. Som minner meg p at "du er syk, du". Det gjr like vondt hver gang, og jeg kjenner det s godt innerst inne. Det er da trene kommer, kranglingen begynner og de vonde flelsene dukker opp. Det er da trene fles nesten umulig stoppe, og det er da jeg fler meg s hpls. Jeg kan godt forst at det er vanskelig vite hva som skal gjres, og jeg hadde kanskje gjort ting p samme mte. Kanskje jeg hadde gjort ting annerledes. Det kan ingen vite.

P n side fler jeg meg sterk, p den andre siden fler jeg meg svak. Anoreksien fr meg til fle meg maktesls og som en taper, for den vil s gjerne vinne. Sykdommen. Den som delegger s utrolig mye. Jeg prver fokusere p den friske siden av meg, og ikke den syke. Jeg prver, men det er virkelig ikke lett nr den er som verst og nr sykdommen brer med seg s mye motstand og utfordringer. Det er virkelig ikke lett nr den brer med seg s mye vondt som den gjr, og det krever s utrolig mye. Det krever mye krefter og all styrke, s det er kanskje ikke s rart jeg blir s fort sliten. S fort sliten av s lite.

Det er vondt ikke vite hva folk tenker om meg. Jeg fler jeg m g med store klr for skjule kroppen, for jeg kjenner jeg virkelig er lei alle kommentarer n. Alle de kommentarene som srer s mye. Mye mer enn man egentlig kan tro og tenke seg. Jeg klarer bare ikke se p meg selv som tynn. Tynn nok. Hadde det ikke vrt s mye fokus p kropp, vekt, utseende, s hadde kanskje ting vrt annerledes n. Mye mer annerledes. Det er egentlig veldig skremmende nr jeg frst tenker over det, men jeg er veldig glad for at jeg prver og for at jeg aldri gir opp. For det er jeg bevisst p. Sykdommen skal ikke f lov til vinne.

Jeg m bare g i mitt eget tempo, og ta ett skritt om gangen. Det er p den mten jeg vil ta framskritt.





Tankekaos.

I det siste har jeg tenkt veldig mye p sykdommen og kjent p den belastningen som den er. Jeg har kjent det ekstra godt p kroppen, og det har p en mte gitt meg veldig mye tenke p. Anoreksien er helt klart en sykdom som jeg virkelig nsker komme meg ut og fri fra, og det er en sykdom som jeg ikke unner noen som helst. Ikke en gang min verste fiende. Den brer med seg s utrolig mye vondt, og nr man frst er i denne vonde sirkelen, er det virkelig ikke lett komme seg ut fra det. Det merker jeg veldig godt n i de spesielt vanskelige periodene og nedturene som jeg mter p, og det er n jeg virkelig vil tilbake.

Jeg vil bli frisk. Jeg vil kjenne p den ekte lykkerusen som gjr meg glad og som fr meg til smile, og jeg vil ikke ha denne anoreksidjevelen etter meg. Det er uten tvil en stor belastning p kroppen, og det delegger utrolig mye. Det finnes s uendelig mye negativt med sykdommen n, og etter hvert s har den listen bare blitt lengre og lengre. Det er noe jeg ser p som positivt. For jo lengre listen p det negative blir, jo lettere er det for meg kjenne p at det er noe jeg vil ut fra. Jeg fr motivasjon fra det, selv om det kanskje ikke er s synlig og selv om det ikke hres ut som det. Motivasjonen og kampviljen blir sterkere.

akseptere sykdommen, og godta at jeg har diagnosen har alltid vrt vanskelig og en ekstra utfordring, og enkelte ganger vil jeg bare ikke forst det. Enkelte dager vil jeg bare se p meg selv som frisk, prve legge sykdommen til side og bare nyte livet s godt jeg bare klarer. Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen som jeg er i, og jeg prver legge alt det vonde til side. Det er de dagene som er gode for meg, og jeg har det veldig bra de dagene jeg opplever slike dager. Jeg fler meg fri. Jeg fler meg friskere de dagene, og jeg fler jeg kan senke skuldrene og tenke p noe annet positivt enn det jeg pleier.

Det er ikke s enkelt, men jeg klarer det. Jeg m bare fokusere mer p den friske meg, og ikke den syke. Ikke den anorektiske. Jeg prver tenke p alt det vonde sykdommen brer med seg, og tenke p alt det positive og gode jeg kommer til oppleve og kjenne p som frisk. Jeg har faktisk skrevet en liste, som en slags motivasjon for meg. Jeg prver se p den lista nr jeg spiser og prver fullfre mltidene hver eneste dag, og det fr meg p en mte til tenke p noe annet bra. Det gjr det litt lettere da, med tanke p at anoreksien prver lage kaos og bare vonde flelser. Jeg prver og prver. Kjemper og kjemper.

Jeg skal ikke vre en som taper, men en som vinner. Jeg kan ikke la sykdommen ta i fra meg alle de drmmene og mlene jeg har foran meg. Jeg som har tenkt fullfre sykepleierutdanningen for hjelpe andre mennesker ut fra samme situasjon. Jeg kan ikke la sykdommen delegge det for meg, nr jeg har hatt det som drm i mange r. Jeg elsker virkelig den flelsen av vre til hjelp for andre og gjre noe godt for andre, s derfor er sykepleier mitt eneste og aktuelle drmmeyrke. Jeg vil virkelig fullfre og komme i ml, men jeg vet ogs hva som kreves. For klare det, s m jeg vre frisk. Ikke-spiseforstyrret.

Det umulige blir mulig.

Noe som jeg syns er utrolig bra, er at jeg har satt med ml og drmmer i framtiden. Jeg har noe se fram til, og det er helt klart noe som er med p motivere meg. For at jeg skal komme meg ut fra anoreksien, m jeg jobbe veldig mye med meg selv. Jeg m jobbe og kjempe hardt for komme meg fram til ml, men jeg ser ikke det skal vre noe umulig for meg nr det er s mange som har klart vinne over kampen. Selv om kanskje det er noen som begynner miste hpet om at jeg skal klare det fordi jeg har hatt sykdommen en god stund n, s mister ikke jeg hpet. Aldri om jeg skal la meg tape for anoreksien. Aldri.

Jeg kan ikke gi opp kampen nr jeg har gledet meg s lenge til n dram til alle de drmmene og mlene som jeg har foran meg. Jeg, som hadde de samme drmmene for tre r siden. Da var jeg s bevisst. S selvsikker. Det er jeg n ogs. Bevisst. Jeg skal klare fullfre skolen og videre utdanning, og jeg skal kjempe meg inn p sykepleierhysskolen. Jeg skal ta alt serist, bruke god tid p alt det skolearbeidet som m gjres, og jeg skal holde hodet kaldt. Jeg skal vise dem at det er dette jeg virkelig vil, og jeg skal vise alle dem rundt meg at; dette klarer jeg faktisk. Det tar tid, lang tid, men det er aldri umulig for meg.

Det hres kanskje ut som om jeg tar seieren p forskudd n, men det gjr jeg alts ikke. Jeg prver bare se framover og holde fast p hpet og motet jeg har, og det ser jeg p som veldig positivt. At jeg faktisk har noen drmmer og ml foran meg, er jo veldig positivt. Jeg skal selvflgelig ikke hpe for mye, men jeg skal virkelig kjempe for det. Og jeg skal vinne. Jeg har faktisk som ml til neste sommer bli frisk igjen, for da skal jeg reise til et land som jeg alltid har drmt om. Det er det mlet jeg har foran meg n. Bli frisk til sommeren igjen, der jeg kan spise god mat, reise og oppleve noe nytt og spennende, og virkelig leve livet.

Jeg m sette meg sm ml om gangen. Det er det jeg m. Jeg m ta ett skritt om gangen, og g i mitt eget tempo. Jeg kjenner jeg er utrolig lei av vre syk n. S utrolig lei og sliten. Jeg vil ikke vre mer i denne verden sammen med anoreksien, jeg vil vre utenfor og leve etter de andre mlene og drmmene mine som jeg har. Jeg vil virkelig kjenne at jeg lever, og ikke bare at jeg eksisterer. Jeg vil ikke bare kunne kjenne at jeg har alle kroppsdelene p plass, men jeg vil kjenne den gode flelsen innerst inne nr jeg virkelig kan leve fritt og godt. Uten noe som helst sykdom. Uten den vonde sykdommen som er s tung.

Nr jeg er ute blant andre, prver jeg smile. Da er det kanskje lett tenke at det gr bedre og at ting begynner falle p plass, men det jeg vil vise, er at jeg faktisk kan ha det bra inni mellom ogs. Jeg har mange dager som er gode og der jeg virkelig kan slippe tankene ls og ta fram smilet. Det er de dagene anoreksien ikke er s sterk. S sterk motstand. Det er virkelig en god flelse, og jeg kjenner at jeg lever mer da. Jeg kjenner at jeg savner det livet der ute, og det er helt klart et liv jeg vil tilbake til. Som frisk. Enda sterkere. Jeg vil s gjerne vre et forbilde for andre, hjelpe andre, og ikke minst vre der. Tilstede.

En dag skal det "umulige" bli mulig. For meg ogs. For, egentlig, s er ingenting umulig.


// weheartit.com

Litt uvirkelig.

Noen ganger fles alt s uvirkelig. S vanskelig innse at jeg faktisk er syk. Flere ganger har jeg spurt meg selv om hva som egentlig skjer og hva som egentlig foregr, og om jeg har forsttt ting som de er n p en riktig og klar mte. En del av meg vet det. Kjenner det p kroppen at sykdommen rammer, mens en del av meg sliter litt med forst det slik som det er. Det er jo ganske vondt tenke p at jeg var i mye bedre form fr da jeg var frisk, og det er to helt forskjellige situasjoner som ikke kan sammenliknes. To helt forskjellige sider. Alt gikk s fort. Sykdommen kom s brtt p. Det snudde fra noe godt til noe vondt.

Selv om jeg forstr at det er et alvorlig tema, s kan jeg sitte smile under en time hos psykologen. Utrolig nok, s har det skjedd flere ganger. Klarer ikke grte. Fr ikke trene ut. Jeg prver ta meg sammen, fokusere og ikke smile nr vi snakker om de temaene som vi gjr. Men det som fles litt rart ogs, er at det fles godt smile akuratt der og da. Jeg smiler hver gang jeg har snakket med psykologen, for det er s utrolig godt f tankene som surrer rundt i hodet ut til noen som lytter og hrer p. En person som man har tillit til, og som man virkelig kan stole p. Det blir en slags lettelse etterp.

Jeg har alltid vrt redd for at andre skal se p meg som syk. Nr jeg ser at andre stirrer p meg, surrer tusen tanker rundt i hodet. Det blir helt kaos. "Er jeg feit? Er det derfor dem ser p meg? Kan jeg ikke g med de klrene jeg gr med n? Er det noe galt med meg? Noe rart? Noe annerledes?". Jeg prver ikke tenke s mye p det, men disse tankene og de ubesvarte sprsmlene dukker automatisk opp. Jeg prver ikke bekymre meg for alt og ingenting, men det er virkelig ikke lett. Noen ganger fles det helt umulig ogs. Jeg kjenner jeg blir opptatt av hvordan jeg ser ut og hvilke klr jeg gr med, alt for opptatt.

I det siste har selvtilliten min bare sunker mer og mer ned. Mer enn fr. Ikke en gang de fineste klrene jeg finner i klesskapet er jeg "god nok" i. Anoreksien snakker for meg, og jeg vet veldig godt at det er den som fr meg til tenke slik som jeg gjr. Tenke alt mulig negativt som dukker opp nr jeg ser meg selv i speilet, og jeg klarer bare ikke se den tynne jenta, som alle de rundt meg gjr. Det er vondt nr jeg frst tenker p det, og hver gang jeg skal ut eller p familiebesk, bruker jeg ofte flere timer p finne meg klr og ordne meg. Kanskje ikke s veldig uvanlig blant jenter, men jeg blir virkelig aldri fornyd.

Anoreksien blir aldri fornyd, uansett hva det er. Det gjr meg bare mer og mer frustrert, og jeg kjenner det knytter seg i magen. Jeg har ikke noe angst for g ut for vre sosial eller vre sammen med familien, men det er mten jeg ser p meg selv. Utseende jeg er s utrolig opptatt av. Det blir s ambivalent. En del av meg hrer mest p fornuften og tenker p at det bare er fint ha former, mens den andre delen av meg ignonerer alt som har med fornuften gjre. Det er jo helt klart jeg liker best og syns det er finest med ha litt former, enn vre radmager og se at skjelettet blir synlig. Det er sannheten.

Livet der ute, og livet som frisk, er s utrolig mye bedre.

These days are days I feel I'm alive.

Jeg stod tidlig opp for bli ferdig med dagens frste mltid, nemlig frokosten. Det er vel kanskje ikke det som er det verste og det mest vanskeligste og krevende mltidet, s jeg fler det gr litt bedre med det frste mltidet enn det gjorde i starten. Det er jo noe jeg ser p som positivt, og det fr meg til smile nr det er noe jeg klarer mestre som jeg lenge har kjempet om f til og klare. Snart skal jeg nemlig til byen en tur sammen med en fantastisk vennine, s blir det en litt shopping, jenteprat og bare kos. Noe som gjr alt til noe enda bedre, er at det er sol og skikkelig sommervr ute. Kan det egentlig bli bedre? Nei.

Senere i dag skal jeg kanskje en tur p stranda hvis vret holder seg like bra som det gjr n, s jeg tror det kommer til bli en bra dag. Jeg kjenner jeg blir overlykkelig hver gang jeg opplever slike dager som dette, og det gir meg s utrolig mye motivasjon og krefter. Motivasjon og krefter til fortsette kjempe. Jeg har blitt mye flinkere til sette pris p hver bra dag som jeg mter p og som jeg opplever, og det er noe kanskje vi alle br tenke p. virkelig leve livet, nr man faktisk kan. Vi lever jo bare en gang, s hvorfor ikke gjre det beste utav det? Jeg har i hvert fall lrt meg leve livet de dagene jeg klarer.

Legger nok ut noen bilder fra dagen kanskje senere ikveld om jeg klarer huske det, ogs hper jeg bare p at ting gr bra videre og utover dagen. Jeg hper at den gode mageflelsen fortsetter og varer lengre, for jeg kjenner virkelig en lykkerus inni meg n. Ah, den er s herlig. Det som er s fantastisk, er at slike dager fr meg til smile, og ikke minst har jeg enda mer lyst til bli helt frisk igjen slik at jeg kan oppleve enda flere av disse dagene. Det m vre fantastisk! Det m vre fantastisk ha den flelsen av vre frisk og fri fra alt som har med sykdom og smerte gjre, og jeg gleder meg virkelig til ha den flelsen.

N m jeg hoppe i dusjen og rote litt i klesskapet for se om jeg finner noe jeg kan ha p meg. Hper dere fr en like fin dag som meg, og at dere koser dere! Det skal i hvert fall jeg.


// weheartit.com


Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits