lifewitheatingdisorders.blogg.com -

It does not matter how slowly you go, so long as you dont stop ~

Jeg kjenner frykten fort ramme. Den fanger kroppen. Jeg hater den flelsen av uro. Flelsen av ikke ha fotfeste eller kjenne at jeg str sttt p noe som virker fast og trygt st p. Jeg kjenner det gjr vondt i hele kroppen. Kanskje mest spiserret. Heldigvis hjelper det med noe medisiner jeg har ftt som sies funke ganske bra, alt er bra s lenge det hjelper. For hindre magesmerter og forstoppelse, noe som er helt jvlig vre gjennom, bruker jeg en slags olje som faktisk gjr meg veldig trygg ogs. P en eller annen bestemt mte. Jeg bare ser meg i speilet og ser trene renner sakte men sikkert nedover. Hvorfor? Hvorfor akkurat n? Hvorfor akkurat dette? Jeg forstr ikke. Ikke helheten.

Jeg er drittlei av sykdommen. Alt som har med sykdom gjre. Alt som har med spryter, blodprver og prver gjre. Jeg er lei av sitte p venterom. Jeg er lei av ta de samme bussene til de samme stede hver eneste gang. Jeg er lei av disse rutinene, samtidig som det fles trygt og godt ha noe holde seg til. Det gjr godt for meg skrive, og jeg er komme ganske langt med proskjektet mitt som jeg en eller annen gang skal fortelle litt mer om. Haha, jeg er s flink til utsette alt, skjnner dere. Jeg har lenge vrt uten matlyst. Veldig lenge. Det er s vanskelig f ned noe mat, nr jeg bare kjenner det sitter noe i halsen og kvalmen bare stopper meg helt opp. Det hindrer meg s ofte.

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal reagere eller i det hele tatt oppfre meg. Jeg fler bare alt er min feil. Jeg fler det er meg selv jeg m takke for ha havnet opp i nvrende situasjon. Den flelsen er rett og slett helt jvlig. Det hadde vrt s fint om livet hadde en angreknapp som man bare kunne trykket p, s kunne man bestemme, velge og vrake s mye man bare ville. I hvert fall hadde det vrt fint hatt en slik angreknapp i livet akkurat n, med tanke p sykdommen og situasjonen i seg selv. Jeg kunne nske tankene bare stoppet opp litt. At jeg slapp bekymre meg s mye. Bekymre meg for alt og ingenting. Jeg kaster bort og slser bort s mye jeg hadde hatt bruk for. Krefter og energi.

Hvordan takler man egentlig nedtur etter nedtur, motgang etter motgang, drlig dag etter drlig dag? Er det OK om jeg lar trene komme slik som de vil? La dem komme og g? Er det OK om jeg lar sykdommen rive i kroppen, nr jeg ikke har s veldig mange andre muligheter? Nr jeg er tom for krefter og styrke? Noen ganger kjenner jeg bare det er s urettferdig. Ofte finner jeg trst i at jeg har lrt mye gjennom denne sykdomsperioden. Jeg bare hper det ikke varer s alt for lenge. Det er s mye jeg skulle f gjort. S mye jeg drmmer om oppn og n fram til. Det er s mange drmmer og ml jeg vil leve ut, men som frisk og sunn. Ha en kropp som jeg trives med og som jeg klarer godta.

Smerte er ikke alltid en fiende, det er en venn som fr deg til fle deg levende ~



Jeg kjenner trene renne. Kvalmen fanger kroppen, og jeg kjenner jeg egentlig bare vil g legge meg og krype under dyna, i hp om bli litt bedre. I dag litt fr kvelden kom, har det faktisk vrt helt fantastisk. Jeg har vrt ute litt og gtt en liten tur med kameraet i hnden for knipse noen bilder, jeg har skrevet en del, jeg har laget sushi til de andre her til middag etterfulgt av hjemmelaget sjokoladepudding, jeg har ryddet masse p rommet og ftt orden p alt rotet mitt her og jeg har pyntet litt og gjort det litt mer hjemmekoselig. Elsker rommet mitt n, har vel egentlig gjort det i lang tid n, ettersom det nesten hele tiden kommer noe nytt nr jeg er i byen. Haha, er blitt helt hekta p kremmerhuset og alle de andre interirbutikkene, gleder meg s utrolig mye til flytte ut og bo for meg selv. Bare starte livet mitt og fullfre drmmer og ml. Men jeg vet jeg ikke vil gjre det med sykdommen i kroppen. Jeg m vre fri fra sykdommen. Fra sykdom og smerte.

Jeg prver gjre det best mulig for meg selv, bde nr det gjelder maten, mltidene og alt det andre. Jeg merker hvor utrolig godt det er f skrive mye. Da er det ikke s mye kaos i tankene og flelsene lenger. Det betyr mye for meg ha noe som hjelper, som jeg vet av erfaring fra tidligere ogs. Skriving hjelper uansett, for det finnes s utrolig mye man kan gjre. Jeg finner ikke s veldig mye valgmuligheter nr det gjelder matvarene og den type mat, jeg merker bare det blir s ekstra vanskelig nr kvalmen er s sterk. Det fles som om jeg fr slag p slag, rett i magen. Ingen kan se merker etter det, det er bare jeg som kan kjenne smerten. Den fysiske og psykiske. Det gjr s vondt. Langt innerst inne, kan jeg kjenne det. Jeg kan vel trste meg med at jeg ikke er helt hpls og elendig som kanskje sykdommen fr meg til fle og tro, for jeg har funnet ut at smeltet ost med grillkrydder er helt OK spise. Det er noe jeg kan tillate meg selv, uten fle skam.

Words



Jeg kjenner trene renne.

I dag er bare en dag der jeg ikke har lyst til gjre noen ting, bare vre for meg selv med trene og prve sortere i alt kaoset som er. Noen dager er bare drligere enn andre, det trenger ikke alltid vre noen spesiell grunn. Noen ganger tenker jeg bare p alt det vonde som sykdommen frer med seg. Det fr meg til grte, i hvert fall veldig ofte. Jeg er bare s sint og s frustrert over meg selv. Jeg tenker ofte p om jeg kunne stoppet dette. Jeg tenker ofte p hvordan livet hadde vrt, om jeg bare klarte stoppe sykdommen. Om jeg bare kunne hindre og stoppe tilbakefall. Hvorfor m det vre s vanskelig? Jeg kunne nske det var s mye lettere. Jeg kunne nske det var lettere ta knekken p sykdommen. Jeg kunne nske det var jeg som flte meg sterk og modig. At jeg hadde mot nok til sl hardere til og bare sl den i svime. Jeg vet aldri hva som venter meg bak neste dr. Tr jeg virkelig pne? Har jeg mot nok til gjre det? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Noen ganger er jeg bare s forvirret og s usikker. Noen ganger vet jeg bare ikke hvilken fot jeg skal begynne med, eller hvilken retning.

Nr jeg ser meg selv i speilet, kommer ogs trene ofte. Ikke alltid for at jeg ikke liker hvordan den ser ut, men bare se hva sykdommen gjr med kroppen min. Bare se forandringen. Bare se at jeg ikke kan g med de fine, nye klrene jeg kjpte for ikke s veldig lenge siden. Jeg gr med lue hele tiden fordi jeg har mistet en del hr og at det blir s stygt og ekkelt da. Jeg vil ikke vise det. Ofte nr jeg har dusjet kan jeg bare dra hr fra hodet. Jeg gr ofte med store klr for skjule kroppen min. Jeg orker ikke tanken p det, en gang. Jeg pleier holde smilet p plass. Jeg prver. Jeg kjemper. Jeg sloss. Jeg kunne bare nske det var lettere. Hva om jeg taper? Hva om jeg aldri klarer n fram til drmmene og mlene mine, som jeg s srt og s inderlig brenner for? Jeg vil bare leve et normalt og godt liv. Det er derfor jeg prver gjre det beste utav det. Det er derfor jeg prver holde motet oppe og smilet p plass. Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Det er en utfordring i seg selv, men har jeg noen andre valg? Nei. For at jeg skal klare n fram til drmmene mine, m jeg vre frisk.

Noen ganger kjenner jeg det bare som et slag i magen. Plutselig nr jeg helt tilfeldig ser meg i speilet, ser jeg den syke meg. Jeg ser den syke kroppen min. Jeg ser at hendene er full av sprekker, pne sr og at jeg er veldig trr. Jeg ser huden er litt blek og litt rar farge p. Jeg ser i ynene, dypt dypt i ynene. Jeg ser smerten. Min egen smerte. Min egen kamp. Jeg kjemper ikke for ingenting. Jeg kjemper for livet mitt. Jeg kjemper for komme tilbake til den bedre hverdag. Jeg kjemper om komme meg fri fra smertehelvete og fra det sykdommen brer med seg av det vonde. Jeg kjemper og sloss, men det er ikke altid s lett se det. Jeg prver. Jeg prver s godt jeg kan. Likevel fler jeg det ikke er godt nok. Det varierer s mye med oppturene og nedturene. Det er bare s ekstra vondt nr nedturene kommer s brtt og s uforventet. Jeg kjemper for livet mitt igjen, selv om jeg er redd for tape kampen. Jeg kan ikke la det skje, jeg m bare ta et skritt om gangen. Det skal g bra. Det m g bra. Det kommer det til gjre ogs. Til slutt. En vakker dag. En gang skal jeg klare ta knekken p sykdommen.

Nr livet gr i grus

Jeg merker veldig godt at humret ikke er p sitt beste i dag. Jeg er s lei kvalme, magesmerter og bare det g rundt med uro og usikkerhet i hele kroppen. Bare de vonde flelsene, fr trene til renne. Jeg blir helt tett i nesen og forkjlet p grunn av at tankene bare er fullstendig kaos. Fullstendig surr og kaos. Det er konflikt mellom tankene og flelsene mine s og si hele tiden, og jeg kjenner det ikke skal s veldig mye til fr jeg blir sint og irritert. Er det noe jeg virkelig hater, s er det se at problemene mine gr utover andre. Jeg fr s drlig samvittighet overfor det. Jeg kunne virkelig nske at ting var annerledes. Jeg kunne virkelig nske at jeg flte jeg var autopilot i eget liv og balanserte det.

Jeg sitter hele tiden igjen med flelsen av at ingenting er "godt nok". Hva er egentlig "godt nok?" Jeg kunne nske jeg ikke var s kritiserende rettet mot meg selv, for det er noe jeg er blitt alt for flink til. Det er ikke bra. Det er noe som er negativt. Det er ikke et godt tegn. Det er nesten litt utrolig for fort alt bare kan snu. Det er s vondt se trer erstatte smil og latter. Det er s vondt se sorg erstatte gleder og det gode her i livet. Det er omvendt ogs, noe som er godt tenke p. Plutselig gr det litt mot den rette veien. S snur det igjen. Jeg vet dette n. Jeg kjenner godt til sykdommens mnster. Sykdommen er lur. Veldig lur. Plutselig, ofte nr jeg minst forventer det er den sterkest.

Jeg fler meg s svak, liten og s maktesls rettet mot sykdommen. Ofte tenker jeg "Hvorfor er det s vanskelig? Hvorfor kan jeg ikke bare spise, og bli ferdig med det? Hvorfor venter jeg med f det verste og det som gjr s vondt oversttt? Hvorfor ikke bare bli ferdig med det, og bare holde ut i det som mtte vre s vanskelig og s vondt takle og st midt oppi?". Jeg lurer snn p alle mulige svar s kommer fram og som dukker opp underveis. For meg hjelper det skrive, men jeg skriver mest p boka n og bruker inni mellom bloggen. Det betyr mye for meg, og jeg tror egentlig at det er veldig viktig. Viktig ha verdier som man kan ha i livet og i hverdagen, og holde litt fast i. Jeg m fram.

Hendene mine



Jeg merker jeg bare er s sint og oppgitt over meg selv. Hendene mine har sprekker og begynner fort f pne sr. Nr jeg er ute, selv nr jeg har hansker p meg eller nr jeg prver holde hendene mine varme, blir de helt bl. Temperaturen skifter ogs veldig og er veldig varierende, det er nesten litt sykt. Plutselig kan jeg begynne kaldsvette nr jeg 5 min fr har vrt iskald. Det skremmer meg litt. Det er faktisk n i ettertid jeg virkelig har sett konsekvensene for sykdommen. Hva den egentlig driver med og holder p med. Om natten m jeg ligge med bomullshansker og jeg m hele tiden vre avhengig av hndkremer. Det kan faktisk bli s gale at jeg kan bli sykemeldt. Det kan bli vondt i begge armene og jeg kan f fort andre sykdommer. Dere vet, bakterier og virus kommer ofte gjennom pne sr, noe jeg har veldig mye av. Ah, jeg kjenner jeg blit litt motls og maktesls her.

I perioder har jeg tenkt at det ikke har vrt noe krise. At det ikke har vrt ndvendig gjre noe med det, og at det er alltid kulde som gjr det. Som liksom er hovedrsaken. Men det er ikke bare kulde her inn i bilde, det er anoreksien som river i kroppen og som rammer. Jeg har det heldigvis ikke p det verste hele tiden, noe jeg er veldig glad for. For akkurat n er det s vondt at jeg nesten ikke klarer vre i vann med hendene. Det svir, det gjr direkte vondt og ofte m jeg skrike av smerte. Hele tiden m jeg smre hendene med fet hndkrem, men noe jeg har ftt p resept og jeg m ha hansker p meg ganske ofte. Det er ikke alle hudkremer som hjelper meg heller, noe jeg klart og tydelig ser. Det kan vre jeg m g til hudlege ogs, eller til en spesialist. Jeg bare ble fortalt her en dag om at dette var noe jeg mtte ta helt serist og p alvor. Det kunne faktisk bli s gale at det gikk utover andre ting ogs. Jeg kjenner trene bare komme nr jeg tenker over hva sykdommen gjr med kroppen min. Hvor hardt den faktisk rammer.

For meg, slik som for veldig mange andre, er det lett tenke "det skjer ikke meg" eller "det blir sikkert ikke verre enn dette, det er jo nrmere helt umulig". Men nei. Jeg har n sett at alt faktisk kan skje. At nedturer kommer nr jeg minst forventer det og det kommer s overraskende og uforventet p. Hvordan skal jeg liksom reagere, da? Er det da jeg skal grte? Er det da jeg skal tenke "ja, jaja, det gr sikkert over dette ogs, hva blir det neste?". Sannheten er at jeg aldri kan vre godt nok forberedt p det som mtte vente meg. Jeg kan ikke vre godt nok forberedt p hva som str bak neste dr og venter p meg. Sykdommen kommer med slag p slag, og den har bde all makt og styrke. Det er da jeg kjenner det er ekstra vanskelig sl til og kjempe imot. Nr jeg vet at jeg fr s mye imot meg samtidig. Det blir litt for mye p n gang. Noen ganger fler jeg meg bare s svak, liten og maktesls. Noen ganger kunne jeg bare nske dette var en drm. Er det ikke nok n? Er det ikke snart over?

Helg



Hei dere.

Det er fantastisk godt med helg n, jeg kjenner det p kroppen at det trengs. I gr var jeg veldig drlig. Jeg prvde gjre alt jeg bare kunne tenke meg for bli bedre med kvalmen og magesmertene, jeg prvde drikke masse kaldt vann, f litt frisk luft inn p soverommet og varmeflasken liggende p magen. Au, hater disse smertene. Heldigvis hjalp det med noe kvalmestillende ogs, og til slutt fikk jeg endelig sovne. Takk gud for det. I dag har jeg bare flt meg slapp og sliten, s det skal vre godt med helg og litt fri n. Det er utrolig fint vr ogs, s kanskje jeg tar meg en liten tur ut litt senere. Vren er ikke s verst, snn egentlig, nr det holder seg til s fint vr som det har vrt n de siste dagene. Hihi. Forresten, om det er noe mer dere lurer p, s er det bare til skrike ut. Jeg skal svare til slutt og etter hvert om det som dere mtte lure p. Jeg gleder meg egentlig til sove igjen, haha! Sovedyr er vel mitt nye kallenavn tenker jeg. Jeg smakte nettopp p litt smeltet ost med grillkrydder. Det var litt godt, men veldig rart siden det er s lenge siden jeg har smakt p det. Men ja .. har noe jeg m fortelle dere ..

Be strong

Jeg kunne nske det var lettere. Noen ganger er det vanskelig puste. Holde seg p bena og st oppreist. I morgen skal jeg mest sansynlig en liten tur p sykehuset, jeg skal g en tur for lufte tankene litt og ta med kamera slik at jeg kan f snu om tankene til noe som er bra og til noe som er positivt. Jeg syns det er s vanskelig kjenne at det er s stor motstand. S mye strre og s mye sterkere. Noen ganger skjnner jeg ikke helt hvordan jeg skal klare ta knekken p sykdommen helt, men jeg prver holde bde hodet hevet og motet oppe. Jeg kunne bare nske det var en drm jeg snart hadde vknet opp fra. Det hadde vrt s fint. At dette ikke var virkeligheten. Jeg hater sykdom.

Alive



Humret er virkelig ikke p sitt beste, og jeg hater vre syk nr det er s mye god mat jeg ikke klarer spise. Jeg fr vel trste meg med at jeg fikk lage noe tapas til litt besk i dag, og at jeg har vrt ute en tur. Det har vrt godt vre litt ute i frisk luft, spesielt nr det er fint vr. Jeg hater spesielt vre i besk og vre hos andre nr jeg fler jeg feiger skikkelig ut og er den eneste som ikke spiser noe eller i det hele tatt forsyner meg med noe god mat p tallerkenen. Faen, jeg hater dette. Forresten, jeg skal snart svare p noen sprsml som dere har lurt p i en god stund n. Har bare rett og slett ikke hatt tid fr n, s svarene kommer kanskje senere i kveld eller i morgen. Om det er noe dere lurer p i siste liten, s er det bare skrike ut. Hper dere fr en fin lrdag, og at dere alle har det bra.

Still cold

Ah - det er et helt fantastisk vr ute. Det er s fantastisk herlig. N sitter jeg under ullteppet mitt med en varm kopp med kakao. Haha, fryser s mye at jeg ikke klarer legge det fra meg. I natt sov jeg faktisk veldig drlig. Jeg var mye oppe fordi jeg hadde s store magesmerter og ville egentlig bare brekke meg fordi det igjen ga meg kvalme. Uutholdelig. Siden det er fredag i dag, tenkte jeg bare slappe av.Jeg har ingen energi til gjre noe spesielt, og jeg er helt utslitt. Det er veldig godt med slike avslappendes og rolige fredager ogs. Kanskje jeg fr p meg skikkelige klr og tar meg en fin tur med kameraet i hnden litt senere? Bildene over viser hvor fantastisk vr det er og hvor fint det er ute. Marsmneden er ikke s verst, egentlig. Om dere har noen oppskrifter eller tips om hva jeg kan spise, s gjerne skrik ut. Jeg har virkelig ingen anelse om hva jeg skal spise, merker jeg er s utrolig lei av drikke nring. Jaja, fr vel tenke positivt p det, og se p det som bedre enn ingenting. For det er jo det. Ha en super dag vidre!

Sometimes, I wish I was strong like a Solider.



Jeg kjenner jeg ikke er i noe godt humr i dag. Lite svn, drlig matlyst og mye som gr imot. Mye som skjer. Jeg prver f humret til noe bedre og jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Jeg kunne nske jeg hadde litt mer krefter og litt mer energi til gjre alt der jeg har lyst til gjre. Det blir godt bli frisk igjen etter hvert og med tiden, og den dagen kommer en vakker dag. Ikke av seg selv. Ikke helt uten videre, jeg er ndt til kjempe med bde nebb og klr for klare vinne og ta seier. Det er bare s vondt og s vanskelig nr jeg kjenner sykdommen river i meg. Hvorfor m det vre s vanskelig bare spise? Nyte et godt mltid og noe god mat?

Det er s mye jeg har p hjertet som jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare med ord. Hvordan jeg skal formulere meg. Det er s mye jeg har lyst til skrive, det er bare s vanskelig vite hvor jeg skal begynne. For meg hjelper det skrive litt. Bare f ut tanker og flelser. Det gjr det litt lettere. Det blir litt mindre kaos da. Litt mindre tankekjr. Jeg fler meg s tom innvendig. Dypt, innerst inne. Tom for ord, tom for trer, tom for energi og krefter. Jeg vet jeg har kampvilje og motivasjon nok. Nok mot til klare det. Nok mot til kjempe imot anoreksien og vinne over den. Ta kontroll og bli min egen autopilot i eget liv. Noen dager er bare drligere enn andre dager. Det varierer hele tiden.

Det er s vanskelig for meg godta. Akseptere alt sammen. Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom uten kjenne p trene, smertene og bare det vre i det vonde. Det er da jeg m holde ut. Det er da jeg m prve ta fram all styrke og alle mulige krefter som jeg bare har. Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom uten kjenne p smerte. Uten grte. Uten kjenne nedtur etter nedtur, drlig dag etter drlig dag, skuffelse etter skuffelse, og drlige perioder. Alt vil ikke g min vei. Alt vil ikke bare g rett fram, og jeg vil ikke bare mte p oppturer og de gode dagene. Men de betyr mye for meg nr de frst kommer. Det gjr de uten tvil. Det er s godt fle seg levende og fri noen ganger.

Hadde bare anoreksien kunne gi slipp...

A real smile with a real feeling



Hei dere.

Jeg er s glad for at dagen har vrt bra og ikke s vond og vanskelig som i gr. Har hatt en fin samtale med en vennine, jeg har bakt litt og siden det har vrt s kaldt og drlig vr ute har jeg bare kost meg med varm kakao og ullteppe. Ah, det er virkelig en god flelse vre inne i varmen og se ut. Pleier alltid ligge under ett teppe nr jeg er inne, haha, er alltid s frysepinn. Jeg kjenner bare jeg blir glad nr jeg opplever sm positive og gode ting, det betyr s mye for meg. Da blir det med p skyve det vonde og hplse litt lenger bort. Jeg skal klare vinne denne kampen, selv om sykdommen er veldig sterk til tider. Jeg m bare prve g den rette veien, prve ta ett skritt om gangen og bare prve gjre mitt beste. Jeg hper bare p at det er flere av disse gode dagene i nrmeste framtid.

Helg



Hei dere.

Det gr faktisk bedre psykisk enn det gjr fysisk, noe som jeg ser en positiv og negativ side av. Jaja. Det er i hvert fall bedre enn ingenting. I dag skal jeg faktisk prve meg p lage sushi helt fra bunnen av, hjemme laget, og kanskje jeg til og med tr smake? Jeg har smakt sushi fr, men sa til meg selv etter bare noen sekunder at jeg aldri skulle spise det igjen. Haha, da likte jeg det ikke i det hele tatt. Det er fint vr ute, s kanskje jeg orker ta meg en tur ut ogs, for ta noen bilder som jeg kanskje skal bruke i et proskjekt som jeg har tenkt fortelle dere snart. Bare ikke enda. Forresten, skal jeg begynne med "ukas sprsml" igjen? Bare skrik ut om det er noe dere lurer p, s skal jeg svare s godt jeg bare kan. Jeg skal ikke slutte med blogginga, jeg tror jeg bare ville angre etterp. Det vil jeg ikke.

Ett skritt om gangen, ikke sant? Jeg prver s godt jeg kan. Hver dag sloss jeg. Jeg kjemper og sloss med bde nebb og klr om holde sykdommen i sjakk og ikke la den lure meg i ta feile valg. De feile valgene som jeg vet jeg har tatt en del ganger, om og om igjen. Jeg er i hvert fall glad for at det gr bra med skrivinga nr det gjelder bokproskjektet. Kanskje jeg til og med klarer fullfre? Et bokproskjekt tar lang tid, men jeg hper jeg kommer til ml. Jeg kjenenr jeg er drittlei alt som har med sykdom gjre n. Bare ordet syk. Ah - plis la meg bli frisk. Egentlig skjnner jeg ikke hvorfor det skal vre s vanskelig, men det er da ambivalensen tar grep. Skal, skal ikke? Jeg m vge og trre mer. Jeg er jo bare ndt. Fr eller senere er jeg ndt til sl til med all kraft til sykdommen. Jeg m. Jeg m gjre det for klare bli frisk og fri.

Lurer du p noe?

Har du smakt sushi fr?

Verdi



Hei dere.

Til tross for lite svn, en veldig travel morning og drlig matlyst har det vrt en fin dag. Det er s fantastisk med slike dager, og det er virkelig godt tenke p at det ikke alltid skal s veldig mye til. Forresten, selv om jeg har lenge hatt drlig matlyst, er jeg veldig glad for at jeg klarer drikke mye vann og f i meg nok vske. Aldri mer om jeg skal bli dehydrert og mtte trenge intravens gjennom veneflon. Aldri mer, om jeg s en gang skal oppereres. Auu, det verste jeg noen gang har vrt med p. Hater det. Egentlig hater jeg alt som har med spryter og stikk gjre, men en gang, fr eller senere har jeg bestemt meg for bli kvitt den spryteskrekken som tapper meg mye for energi og krefter.

I gr var det fastelaven, og jeg m rlig innrmme at det faktisk s litt godt ut. Denne jvelsykdommen skal jeg bli kvitt, slik at jeg kanskje neste gang det er fastelaven kan jeg tillate meg spise sammen med andre? Ikke bare sitte der. Ah - jeg fler meg s forferdelig dum hver eneste gang. Folk er nesten sluttet med sprre meg om jeg skal ha mat, fordi det er s "typisk" meg. Jeg kjenner jeg blir s irritert. Ja, det er slitsomt med blikk, kommentarer og sprsml, men samtidig s forstr jeg dem s utrolig godt. Jeg forstr frustrasjonen og fortvilelsen som de brer p. Hadde jeg bare forsttt konsekvensene av sykdommen. Hadde jeg bare tatt det p alvor med det samme i starten...

Vi lrer av feil, er det ikke det vi gjr? Er det ikke det vi sier? Jo. Jeg kjenner jeg bare blir s sint p meg selv nr jeg ikke lrer at det ikke spise skader kroppen. Herregud, jeg vil jo bare vre normal og spise normalt slik som alle andre rundt meg gjr? Det er vanskelig, men s lett p samme tid. Jeg m bare ta den tiden som trengs for bli frisk, jeg kan ikke forte meg bare med bli frisk og late som om alt bare er bra. Da kan jeg bare takke og si velkommen til et tilbakefall igjen. Ting har skjedd. Jeg har ftt mine fysiske konsekvenser og plager utav anoreksien. Frister det? Er det noe juble over? Nei. Aldri glem at det er det indre som teller mest i hele verden. Menneskets indre verdi. Tenk.





I just need control.



Jeg kjenner flelsen av frustrasjon, sinne og fortvilelse vokse. Hadde jeg bare forsttt konsekvensene, hadde jeg kanskje klart snu mot den rette veien fr sykdommen fikk mer makt og mer kontroll. Jeg forstr det bare ikke. Jeg forstr ikke hvorfor det m vre s vanskelig spise. Jeg forstr ikke hvorfor det skal vre s vanskelig godta og respektere. Jeg har mine oppturer og nedturer, det er bare n jeg kjenner jeg er helt tom. Helt tom for krefter, energi og motivasjon. Kanskje det bare er i dag, men jeg kjenner kroppen er ekstra sliten akkurat n. Likevel fortsetter jeg. Jeg skal ikke la anoreksien ta overhnd og delegge hele livet mitt. Det kan jeg bare ikke gjre. Jeg m vinne dette.

Noen ganger slr det meg. "Jeg er ikke frisk". Jeg kan se det. Dypt dypt i ynene. Jeg ser p kroppen. Jeg ser i ansiktet at jeg ikke er frisk. Huden sprekker og den er sr. Jeg kjenner det gjr vondt i hele kroppen ogs. Jeg prver ikke tenke s mye over det. Jeg prver ikke lete etter sykdomstegn som forteller meg at jeg sliter med spiseforstyrrelser. Jeg vet det. Jeg vet hvilken sykdom jeg har, det er bare s vanskelig godta alt dette p en gang. Samtidig. Jeg prver smile. Jeg prver le, ha det bra og vise glede. Noen ganger er det bare s ekstra vanskelig. Jeg merker nr jeg har mine drlige og gode peridoer. Nr jeg mter p oppturer og nedturer. Jeg merker det godt.

Jeg har blitt flinkere til tenke og fokusere positivt. Det er jo bra? Jeg prver fokusere framover og fokusere p her og n. Jeg prver ordne opp i spisinga og prve spise noe hver dag. Klarer jeg det? Nei. Men jeg gir ikke opp. Jeg er ndt til klare det. Jeg er ndt til spise hver dag, slik som alle andre. Jeg m det for bli frisk igjen. Mat blir som medisin. Jeg kjenner bare at jeg er veldig frustrert over at matlysten har lenge vrt drlig. Helt nede og p bnn. Det er jo selvflgelig da jeg er mest motivert, nr ikke alle samarbeider. Jeg m vise anoreksien hvem som skal ta opp denne kampen. Den er tff. Hard. Veldig vanskelig. Men heldigvis er det ikke umulig. Det umulige tar bare lengre tid.

Hper alle dere fantastiske, vakre mennesker har det bra. Jeg skal begynne blogge oftere n nr jeg har tid :-)

It's okay to be scared. It just mean you have something to loose.



Jeg kjenner jeg er redd. Hjertet dunker bare fortere og fortere nr jeg tenker p det. Jeg vet ikke om jeg har fortalt dere det fr, men for legge tankene litt bort p andre ting, har jeg startet med skrive en bok. Jeg vet ikke om den noen gang kommer til gis ut, men det er p en mte min mte bearbeide det vonde p ogs. Jeg fler det er godt skrive det vonde ned. Det vonde av tanker og flelser. Noe som plutselig slo meg her en dag, er noe jeg har tenkt p veldig mye og noe som har holdt meg vken om natten. Hva om jeg ikke er sterk nok? Hva om jeg kommer til tape kampen? Hva om jeg aldri kommer til bli frisk igjen, og hva om jeg dr? Jeg er livredd, men tenker ikke s mye p dden. Jeg har lrt meg leve her og n, og prve gjre det beste utav det hele. Jeg prver s godt jeg kan, mer kan jeg ikke.

Hver morgen nr jeg vkner, har jeg to valg. Store valg. Jeg kan velge om jeg bare vil ligge i senga og vente p at sykdommen skal angripe og bare gjre alt vondt, eller om jeg vil prve leve i nuet. Her og n. Jeg kan velge om jeg vil droppe mltidene for s tape, eller om jeg skal kjempe hardt for klare ta dagens seier. Jeg velger leve. Jeg velger leve og prve kjempe videre. Da vet jeg i hvert fall at jeg har god grunn til ha god samvittighet nr det er noe som sier meg at jeg ikke fortjener det. Jeg velger kjempe videre fordi jeg vil s inderlig vinne denne kampen. Innerst inne vil jeg vinne og ta seier til slutt. Sykdommen nekter gi slipp, den river i meg og prver lure meg p alle mulige mter. Det blir som et spill der jeg m vinne mot motspilleren og motstanden jeg har. Jeg m prve leve s godt jeg bare kan.

Sykdommen prver hele tiden f meg til fle meg svak. Den lurer meg og er den strste jvelen jeg kan tenke meg. Den prver bare dra meg lenger ned og den prver hele tiden gjre seg s sterk at jeg gir opp til slutt. Det skal den ikke f lov til gjre. Jeg kjemper hver dag. Jeg kjemper hver eneste dag selv om det kanskje ikke alltid synes og er synlig. Men det gjr jeg. Jeg kjemper fordi jeg s inderlig vil komme fram til ml en gang. Jeg kjemper fordi jeg har s mye jeg lever for. Jeg har s mye i livet mitt som jeg har lyst til leve ut. Jeg skal jo bli gammel og gr jeg ogs. Jeg kan jo ikke g glipp av de verdifulle drmmene og mlene som jeg har foran meg i framtiden. Jeg kan nesten ikke vente. Det eneste jeg trenger er omsorg, kjrlighet, sttte og trst. Jeg trenger at noen holder rundt meg nr jeg er trist og lei.

Selv om jeg er syk, vil jeg ikke at alle skal synes synd i meg. Noen tenker kanskje at det er noe stort jeg trenger for ha det bra og for smile, men nei, det trenger ikke vre slik. Bare en liten klem kan vre nok. En klem kan vre det strste lyspunktet i hverdagen min. En klem eller et smil kan gjre dagen min litt bedre enn vond, og jeg har p en mte lrt meg gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Selv om jeg er syk og mter p en del hindringer og utfordringer i hverdagen, betyr det ikke at det er umulig for meg leve livet p best mulig mte. Jeg prver finne muligheter og lsninger hver dag. Hver eneste dag. Jeg prver vre pen for nye drer, og jeg prver kjempe og sloss mot sykdommen som hele tiden prver rive i kroppen. Rive, sloss og delegge. Vr s snill, kjre dere, pass p dere selv.

Sometimes, I just want to scream.


Jeg hater si det, men jeg er i en drlig periode matmessig. Jeg blir nesten kvalm av bare tanken, og det eneste jeg gjr er skyve bort maten nr jeg prver sitte sammen med de andre ved middagsbordet. Det er vondt, for jeg vil ikke skuffe de andre. S vondt kjenne angsten knyte seg i magen og kjenne kvalmen konstant er tilstede. Jeg vil egentlig bare grte, men fr ikke ut en eneste tre. Ikke n. Ikke i dag. Jeg kjenner tomheten og hplsheten snike seg innp meg. Ambivalensen gjr meg bare mer og mer forvirret og anoreksiens tanker trenger gjennom alle andre tanker. Noen ganger vil jeg bare skrike ut.

Jeg vil ikke skuffe mine nrmeste og vise dem hvor lett det er bare gi opp og ikke gjre ett forsk en gang. Jeg vil egentlig ikke gjre dette, men det er s vanskelig vre sterk mot anoreksien hver eneste dag. Noen ganger taper jeg bare. Noen ganger kan jeg ikke styre sykdommen. Jeg kunne nske jeg kunne fortelle alle at jeg hadde det bra og at det var jeg som hadde kontroll p sykdommen n, men det kan jeg ikke. Og jeg sier det rett ut, uten at jeg har masken foran ansiktet. Jeg bruker ikke masken og forteller det som er langt i fra sannhet. Jeg vil ikke lyve lenger. Jeg vet jeg kommer til ha slike perioder.

Det er ikke frste gangen jeg opplever nedtur etter nedtur, og slike vanskelige perioder der det ikke gr s bra med maten. Anoreksien fr meg til angre for hver eneste kalori som jeg inntar, og det gjr alltid s vondt med flelsen av skam, selvhat og drlig samvittighet. Jeg hadde en fin periode der jeg flte jeg klarte st imot anoreksiens makt og motstand, men n, n er alt annerledes. Jeg trodde i en liten periode at det var jeg som hadde overtaket, men der tok jeg feil. Jeg trodde jeg hadde en god sjanse til komme meg lenger oppover og ta strre framskritt, men jeg gikk noen skritt bakover i stedet for framover.

Noen ganger er det som om verden raser sammen. Egentlig s vil jeg bare f ut all frustrasjon som jeg har inni meg, men noen ganger klarer jeg bare ikke grte. Trene stopper opp. Trene blir vonde og tunge nr jeg ikke klarer grte dem fram, og det gjr enda verre nr de plutselig strmmer p. Det er s vondt nr sykdommen er s sterk. S vondt vkne opp av mareritt, og se hva som er virkelighet. S vondt bli skuffet og oppgitt av seg selv for ikke prve hardere og sterkere. Noen ganger, forstr jeg bare noe jeg ikke har innsett tidligere. Jeg kan ikke vre like sterk hver eneste dag. Jeg er ikke et menneske av stl.

Kaos

Det er mye som skjer fortiden, s jeg hper dere forstr om det ikke blir s mange nye innlegg hver eneste dag. Formen er virkelig ikke bra, og jeg kjenner sykdommen river i meg. Jeg prver kjempe og sloss hver eneste dag. Jeg kjemper med nebb og klr om komme meg p bena igjen etter en lang periode og etter en lang tid med en slapp og sliten kropp. Jeg skal jo klare dette, det skal jeg jo. Jeg har s mye jeg m klare fullfre og gjennomfre. Jeg skal ikke forsvinne eller tape p grunn av sykdommen. Men jeg er redd. Det m jeg innrmme. Jeg er livredd for ikke vre sterk nok. Jeg er livredd for ikke vinne. Det er derfor jeg m holde fokuset. Jeg m se rett fram, og prve reise meg opp.

Jeg har fantastiske mennesker rundt meg som sttter meg og som er der for meg. Likevel er det noen som jeg blir veldig sliten og trtt av hre p. Mas og mye snakk om mat, mltider og kosthold gjr meg veldig trtt og lei. Jeg kan dette med kosthold n. Trenger ikke mer kunnskap. Jeg trenger ikke hre andre hva jeg skal gjre eller hvilken "oppskrift" jeg skal g etter. Jeg lager min egen oppskrift for hvordan jeg skal klare komme meg fri fra sykdommen og bli helt frisk. Den lager jeg og skriver jeg n p veien videre og p veien ut. Veien ut fra sykdomshelvete. Har jeg nevnt til dere at jeg skriver bok? Jeg er godt i gang. Over halvveis faktisk. Det er det jeg har gjort nr jeg har hatt krefter og energi til det.

Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Jeg prver, men vinner ikke hver gang. Alt gr ikke den veien jeg nsker skal g, men slik er det jo med alle. Alt kan ikke g rett fram og i riktig retning. Jeg er s utrolig takknemlig og s lykkelig over alle de fine dagene og de gode tingene jeg mter p veien. Selv om det kanskje hres ut p den negative mten at jeg bare har drlige dager og at jeg bare mter p motstand, utfordringer og hindringer, s kan jeg ikke legge skjul p at jeg klarer smile og le, ha det bra ogs. Jeg takler bare ikke at noen presser meg. Jeg m g i mitt eget tempo. Jeg, og kanskje veldig mange andre, at det vil ta tid. Den tiden trenger jeg.

0701012

Jeg kunne nske sykdommen var en vond drm om natten som jeg bare snart kunne vkne opp fra. Jeg kunne nske at det var et vondt mareritt jeg visste jeg snart kom til vkne opp fra, og at det ikke var virkelig. At jeg egentlig vknet opp frisk. Uten sykdommen. Enkelte dager er det s utrolig vanskelig godta og respektere alt som sykdommen brer med seg. S vanskelig godta alt dette som er av det vonde. Det er vondt nr anoreksien river i meg, for hver eneste dag som gr, s lengter jeg tilbake til det friske livet. Der jeg kan lpe fritt rundt uten bli s fort sliten og enda mer tom for energi og krefter. Alt.

tenke tilbake p tiden som frisk, er ikke bare vondt heller. Det gir meg en slags motivasjon og styrke ogs, og det gir meg mye positivt tilbake. Jeg prver holde motet oppe og si til meg selv at dette er noe jeg skal klare. Det som er s skremmende, er at jeg ikke vet om det er jeg eller anoreksien som snakker for meg. Om det er jeg eller anoreksien som har mest kontroll og styring. Av og til er dagene veldig vanskelige, men jeg klarer med den styrken jeg har komme meg gjennom de dagene der sykdommen er verst. Jeg tenker alt for mye nr tankene bare surrer rundt og lager kaos. Det er s mye som surrer rundt.

Jeg vil ikke vkne opp i en sykehusseng med veneflon og intravens vske fordi jeg er dehydrert. Jeg vil ikke ha mat gjennom sonde som blir en slange i kroppen. Jeg kjenner det gjr vondt tenke p det, fordi jeg vet det kan bli virkelighet om jeg ikke klarer snu snart. Jeg m komme meg avgrde. Jeg m prve klatre oppover, ikke vre nede og vente p at noe skal skje av seg selv. Jeg kan ikke vente. Jeg har ikke tid. Jeg har s mye som venter p meg i framtiden, og nr jeg tenker p alle drmmene og mlene mine, s vil jeg virkelig ikke at sykdommen skal delegge for meg. Jeg trenger mer motivasjon og vilje. Styrke.

"Sometimes it hurts to stand up on both feet"

Noen ganger er det vanskelig puste. Vanskelig holde seg oppreist p begge bena. Jeg kunne nske det var jeg som hadde overtaket p sykdommen n. At det var jeg som hadde kontrollen. Noen ganger fler jeg meg s veldig alene. Ensomheten er der, selv om jeg vet mange andre sliter med samme sykdom. Jeg surrer rundt i min egen anoreksiverden, full av kaos, tankekjr, utfordringer og hindringer. Livet mitt er s svingende hele tiden. Oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Alt er s forvirrende. Det er s mye som fles usikkert og utrygt. S mye som gjr ting s vanskelig velge. Noen ganger blir jeg bare s oppgitt over meg selv. Kan ikke alt bare bli bra? Kan ikke alt bare vre som fr?

Jeg kjenner jeg blir s fort oppgitt over meg selv. Det m vre vondt og vanskelig for dem rundt meg. Se meg slik som dette. Nr jeg frst grter og hyler ut, kan jeg ikke bare stoppe? Herregud, det er jo ingenting grte for. Jo, noen ganger klarer jeg bare ikke stoppe trene. Noen ganger strmmer de p, og enkelte dager er bare verre enn andre dager. Det er frustrerende nr jeg fler at jeg ikke har den styringen som anoreksien har, for den styringen hadde gjort meg mer sikker og trygg. Det hadde gitt meg en spesiell god flelse. Jeg vet den ikke kommer av seg selv. Dette er noe jeg m virkelig kjempe for.

Alt blir bare s fullstendig kaos nr anoreksien styrer og har kontroll. Jeg fler meg alltid s maktesls og svak da. Som et lite barn igjen. Jeg er s takknemlig for at jeg har s mange gode venner rundt meg. Som alltid er der for meg og som sttter meg gjennom denne tiden. Det hjelper meg virkelig. Man blir plutselig s tom for ord i en slik situasjon. Alt kaoset og anoreksien tar all oppmerksomhet. For det er det den vil ha. Oppmerksomhet av alt. Jeg kunne nske det var litt lettere flge kostlisten. Det er s vanskelig flge den og passe p hvert eneste tidspunkt. S vanskelig godta alt som str p den. S vanskelig godta at jeg faktisk m spise mat, som er min verste fiende akkurat n, for bli frisk igjen.

Even If I smile, It doesnt mean everything is perfect.

Jeg skal vre helt rlig og si at det ikke gr s bra. Det gr ikke som jeg hadde trodd eller hpt p, men likevel gir jeg ikke opp denne kampen. Det er bare s vondt nr s lite trekker en lenger ned, for jeg vil virkelig vinne denne kampen. Det er bare s vondt nr motivasjonen ikke er helt p topp og at matlysten er langt i fra der den egentlig skal vre. Starten p det nye ret har vrt helt OK, men jeg kunne nske jeg klarte gi meg selv en litt bedre start. Noe som var litt mer positivt. Jeg kan ikke komme meg unna ved rmme fra det vonde og fra sykdommen. Jeg kan ikke trekke meg unna selv om det kanskje fles rett av og til. Jeg m sloss og jeg m kjempe videre, selv om det er veldig vanskelig for meg. Jeg vil jo klare dette. Jeg vet bare ikke helt hvordan. Hvor blir det av motivasjonen nr man virkelig trenger den?

Det er vondt nr det er s mange som tror det gr s mye bedre. Kanskje det er fordi jeg smiler og fordi jeg klarer skjule deler av smerten? Kanskje det er fordi jeg klarer holde masken? Jeg prver kjempe hver eneste dag. Jeg kjemper med bde nebb og klr. Jeg kjenner jeg bare blir s sliten og lei av hre hva alle andre krever og forventer. Det er det som gjr det s vanskelig for meg. Jeg hper ting blir litt lettere og bedre etter hvert. Jeg hper dette ret n skal gi meg nye muligheter og sjanser til komme videre bli frisk igjen. Helt frisk. Det er s lett for andre tenke at det gr s mye bedre nr de ser at jeg spiser. Nr jeg gir kroppen litt nring. Men nei. S enkelt er det ikke. Det skal litt mer til fr man virkelig kan si at man er frisk, det er i hvert fall slik jeg fler det. Jeg vil ikke at andre skal komme fortelle meg at det gr bedre, fr det virkelig gr bedre. Fr jeg kjenner p det selv. Jeg vil ikke at andre skal komme fortelle meg at jeg er frisk nr jeg ikke fler det selv. Jeg trenger bare litt tid. Det er det jeg trenger n.

Sometime a hug is the only thing I need. I know Its just a little thing, but its worth something for me.

Jeg tenker s mye fortiden. Tankene bare er fullstendig kaos. Jeg vet ingenting lenger, og det gjr meg bare mer og mer forvirret og mer og mer frustrert og oppgitt. Hver eneste dag prver jeg finne ny motivasjon til spise mer. Hver eneste dag prver jeg gjre mitt beste, men noen ganger m jeg bare godta og innse at sykdommen er sterkere. Noen ganger vinner jeg, andre ganger taper jeg. Slik er det bare. Jeg gleder meg bare til vre fri. Kjenne p det vre frisk. Det kommer til bli noe helt annet og noe helt fantastisk, og det er helt klart en motivasjon i seg selv. Jeg har s mye jeg skal gjre og som jeg vil fullfre. S mange drmmer, planer og ml for framtiden. Det er s vondt tenke p at kanskje sykdommen kommer til hindre meg i fullfre disse store drmmene mine som jeg lenge har drmt om og hatt bakerst i tankene mine. Hva om jeg taper? Hva om sykdommen er s mye sterkere enn meg?

Jeg kan ikke la sykdommen vinne. Jeg kan bare ikke la den ta alt i fra meg, det blir bare feil. Det blir bare ikke riktig. Da vil alle ml, planer og drmmer forsvinne. Jeg er redd for utvikle benskjrhet og andre problemer som jeg m leve med resten av livet. Jeg fr ikke i meg nok protein og kalsium, og det er virkelig ikke bra for skjelettet mitt. Jeg kjenner jeg er veldig stiv og har svake muskler ogs, s jeg hper at kanskje fysioterapi kan vre til noe hjelp. Om ikke det, s hper jeg at det blir bedre til slutt nr det gr bedre ogs. Nr det er jeg som har mest kontroll og overtaket. Jeg m bare bestemme meg for det, men det er det som er s utrolig vanskelig. S utrolig vanskelig bare hoppe i det. Det krever s utrolig mye, og det tapper meg s mye for krefter og energi. Jeg kunne bare nske at dette ikke var virkeligheten.

Look at the mirror and smile. Smile because its just one of you.


Det er s mye som skremmer meg. Som gjr s vondt. Jeg gr rundt og sloss og kjemper i min helt egne verden. En verden der kun sykdommen eksisterer. Hver dag. Jeg er klar til kjempe. Jeg er klar til sloss, og jeg har kampviljen p plass der den skal vre. Jeg har brettet opp armene og er klar for vinne over sykdommen. Jeg vil ikke tape denne kampen. Jeg vil ut i verden og leve livet mitt, slik som jeg drmmer om hver eneste dag. Slik som jeg nsker gjre n, men som jeg ikke kan. Det er bare s vondt kjenne sykdommen s sterk. Makten den har. Kreftene og styrken. Er jeg svak? Kommer jeg til vinne?

Vi mennesker vet ingenting. Ikke hva som skjer morgendagen. Ikke en gang hva som skjer i framtiden. Jeg husker jeg en vakker dag sa med smil rundt munnen "Heh, jeg kommer aldri til f spiseforstyrrelser. Det skjer ikke meg". Her er jeg. Her havnet jeg. Jeg har lrt s uendelig mye om livet generelt gjennom sykdomsperioden. Man vet aldri nr man dr. Man vet aldri nr man bare plutselig forsvinner, og hva skjer da? Da kan man ikke gjre det man har lyst til og det man drmmer om. Man vet aldri hva som skjer, og selv om det er veldig lett for tenke "det skjer aldri meg", s kan det plutselig skje. Men hvem som helst.

Jeg skriver ikke dette for vre negativ mot noen som helst person, men jeg vil s gjerne at dere skal tenke dere litt om. Dere er like vakre og fantastiske alle sammen. Tenk p det. Det finnes bare en av dere. Akkurat den du er, finnes det ingen andre av. Er det ikke det helt fantastisk? Tenk p at det er det indre som teller. Lev her og n, fr det er for sent. Dden skremmer meg, men det er noe vi alle mennesker m tenke p. Lev her og n, og la morgendagen komme som den blir. Ha mot til ha drmmer og ml. Det er s viktig i livet. Kropp, vekt og utseende betyr s lite. Vr s snill, kjre fantastiske lesere, prv tenk p dette. Vil dere delegge kroppen deres bare p grunn avdette?

Dennedrittsykdommen? Vil dere utsette kroppen for noe slikt? Jeg hper ikke det, og jeg hper dere forstr hva jeg mener. Se dere i speilet, og smil. Se noe s vakkert. Se s fantastisk. En sunn og vakker kropp. Hadde jeg forsttt alvoret, og hadde jeg forsttt konsekvensne, hadde jeg kanskje hatt det annerledes n den dag i dag. Jeg angrer meg i hjel p at jeg valgte noe s dumt som jeg gjorde. Hver eneste dag. Kampen om komme tilbake til en sunnere og friskere kropp og hverdag er tff. Beintff og beinhard. Jeg forstr ikke hvor jeg fr kreftene fra. Jeg er bare glad for at jeg har s fantastiske mennesker i livet mitt som holder motet mitt oppe. Tusen takk alle sammen.

When its difficult to stand up on your both feet and its hurt when you breath, keep smiling and stay positive. Keep living.

Det er vanskelig vre positiv nr det ikke fles rett. S vanskelig smile nr jeg bare kjenner at trene bare til renne. I dag klarte jeg ikke stoppe trene fr det hadde gtt en hel time. Jeg var s sliten i hele kroppen. S sliten i ynene og jeg kjente begge ynene bare begynte svi og ville bare lukke seg igjen. Jeg syns sykdommen er vanskelig n. Den er vanskelig, og selv om jeg kjenner at den er sterk, s gir jeg ikke opp. Jeg har bestemt meg og jeg har et klart ml om vinne og kjempe videre helt til jeg er frisk igjen, men noen ganger m jeg stoppe opp litt. Vente. Hvile litt fr jeg kan g videre og kjempe enda hardere. Noen ganger tenker jeg det bare er negativt med ha en diagnose og ingenting positivt med det, men andre ganger merker at jeg slapper mer av nr jeg vet hva som er galt. Det gir p en mte trygghet.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal blogge eller om jeg skal slutte blogge. En del av meg har lyst mens jeg merker jo at jeg har en stor glede av skrive om hverdagen min ogs. Jeg elsker skrive og det er en viktig del av meg. En viktig verdi. Jeg skriver en dagbok utenfor bloggen ogs, om mine dypeste tanker og flelser og hvordan de verste dagene er. Jeg vet det bare er feil av meg tenke p denne mten, men nr jeg leser gjennom det jeg skriver og nr jeg hrer p det jeg selv forteller til psykologen, s tenker jeg bare p at jeg egentlig er heldig. Jeg er "heldig" som har en sykdom som jeg kan bli frisk fra, og jeg er "heldig" fordi det er noe jeg kan gjre med og forandre p. Det er s mange andre som har det verre enn meg. S mange andre som faktisk har en sykdom som bare venter p d. Det er en veldig vond flelse kjenne.

Hp



Hpet finnes alltid I det mrkeste kroker

Hpet finnes alltid bak stengte drer

Hpet finnes bak hver tre

Et hp som driver vekk de tunge og mrke skyer

Et hp som gir nytt liv

Et hp som vekker deg fra svnen

Et hp som gir deg verdi

Et hp som driver vekk frosten fra ditt indre landskap

Et hp som gjr deg levende

Et hp som gir deg vinger

Et hp som setter deg fri

Hp.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits