lifewitheatingdisorders.blogg.com -

Glad-dag



Hei og god lrdag.

Det er skikkelig fint vr ute, noe som gjr meg glad. Fikk forresten en mail fra en leser som lurte p om jeg kunne blogge slik som jeg gjorde fr, og det skal jeg begynne med n. Selvflgelig, hvis det er noe som hindrer meg noen ganger inni mellom, s er det jo en god grunn for det. Jeg tror dere forstr. Jeg har savnet det litt, egentlig. lese alle de bloggene jeg leste fr, kommentere andres blogger og bare skrive om alt og ingenting. Jeg skal bli flinkere til legge ut bilder til dere ogs, og hvis det er noe dere "mangler" eller om det er noe dere "savner", s skrik ut og kom med det. Det vil vre til stor hjelp for meg, selv om jeg har veldig mange innlegg jeg har skrevet p forhnd og som bare venter p f bli publisert. Gled dere til mange oppskrifter, historier, tips, hverdag og bilder. Hper dere fr en super dag. I guess I'm back.

A smile



Heisann dere.

De tre siste dagene har vrt helt fantastiske. Det skal jeg ikke legge skjul p en gang. Ah - herregud s herlig det er smile, le og bare kjenne glede langt innerst inne, helt fra hjerterota. En fantastisk flelse jeg virkelig har savnet. Jeg har ftt gjort veldig mye, s jeg har absolutt ingen drlig samvittighet eller noen som helst vond flese. Og vet dere hva? Jeg skal tillate meg selv og gi meg selv lov til smile og le for en gangs skyld. Det er egentlig veldig vanskelig for meg og ofte en stor utfordring, men sykdommen kan bare ikke delegge mer n. Jeg vet jeg har sagt det hundretusenmillioner ganger til meg selv at den ikke kan delegge mer, men jeg m sette en grense selv. Jeg m vre mer bevisst.

Det har vrt sol og sommervr, jeg har ftt gjort unna mye som jeg bare har utsatt gang p gang selv om jeg ikke har vrt feberfri. Uka som venter meg er veldig travel, men s er det heldigvis litt ferie igjen. Er ikke det helt fantastisk? Jo. Jeg elsker se p det positive, spesielt nr det er mye vanskelig i livet i tillegg som jeg sliter med. Jeg prver tenke at nringsdrikkene er bedre enn ingen mat, right? Det prver jeg holde ogs. Jeg prver og prver, jeg kjemper og kjemper. Jeg skal komme til ml en gang. Det skal jeg uansett hvor stor motstand som mtte komme meg i mte. Proskjektene jeg holder p med og som jeg styrer fult med er jeg kommet langt i, og flesen av mestring er s god.

S, for trekke fram det positive, s er jeg feberfri i dag. Juhuu. Hper dere fr en helt fantastisk fin dag, alle sammen.

Stor klem.

Let the beautiful spring come


Sol . Skyer . Vind . Fantastisk temperatur . Pepsi Max . Musikk . Baking av Cupcakes .

En fin sndag med andre ord ~

Helg

Hper dere alle fr en super helg!

It does not matter how slowly you go, so long as you dont stop ~

Jeg kjenner frykten fort ramme. Den fanger kroppen. Jeg hater den flelsen av uro. Flelsen av ikke ha fotfeste eller kjenne at jeg str sttt p noe som virker fast og trygt st p. Jeg kjenner det gjr vondt i hele kroppen. Kanskje mest spiserret. Heldigvis hjelper det med noe medisiner jeg har ftt som sies funke ganske bra, alt er bra s lenge det hjelper. For hindre magesmerter og forstoppelse, noe som er helt jvlig vre gjennom, bruker jeg en slags olje som faktisk gjr meg veldig trygg ogs. P en eller annen bestemt mte. Jeg bare ser meg i speilet og ser trene renner sakte men sikkert nedover. Hvorfor? Hvorfor akkurat n? Hvorfor akkurat dette? Jeg forstr ikke. Ikke helheten.

Jeg er drittlei av sykdommen. Alt som har med sykdom gjre. Alt som har med spryter, blodprver og prver gjre. Jeg er lei av sitte p venterom. Jeg er lei av ta de samme bussene til de samme stede hver eneste gang. Jeg er lei av disse rutinene, samtidig som det fles trygt og godt ha noe holde seg til. Det gjr godt for meg skrive, og jeg er komme ganske langt med proskjektet mitt som jeg en eller annen gang skal fortelle litt mer om. Haha, jeg er s flink til utsette alt, skjnner dere. Jeg har lenge vrt uten matlyst. Veldig lenge. Det er s vanskelig f ned noe mat, nr jeg bare kjenner det sitter noe i halsen og kvalmen bare stopper meg helt opp. Det hindrer meg s ofte.

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal reagere eller i det hele tatt oppfre meg. Jeg fler bare alt er min feil. Jeg fler det er meg selv jeg m takke for ha havnet opp i nvrende situasjon. Den flelsen er rett og slett helt jvlig. Det hadde vrt s fint om livet hadde en angreknapp som man bare kunne trykket p, s kunne man bestemme, velge og vrake s mye man bare ville. I hvert fall hadde det vrt fint hatt en slik angreknapp i livet akkurat n, med tanke p sykdommen og situasjonen i seg selv. Jeg kunne nske tankene bare stoppet opp litt. At jeg slapp bekymre meg s mye. Bekymre meg for alt og ingenting. Jeg kaster bort og slser bort s mye jeg hadde hatt bruk for. Krefter og energi.

Hvordan takler man egentlig nedtur etter nedtur, motgang etter motgang, drlig dag etter drlig dag? Er det OK om jeg lar trene komme slik som de vil? La dem komme og g? Er det OK om jeg lar sykdommen rive i kroppen, nr jeg ikke har s veldig mange andre muligheter? Nr jeg er tom for krefter og styrke? Noen ganger kjenner jeg bare det er s urettferdig. Ofte finner jeg trst i at jeg har lrt mye gjennom denne sykdomsperioden. Jeg bare hper det ikke varer s alt for lenge. Det er s mye jeg skulle f gjort. S mye jeg drmmer om oppn og n fram til. Det er s mange drmmer og ml jeg vil leve ut, men som frisk og sunn. Ha en kropp som jeg trives med og som jeg klarer godta.

Smerte er ikke alltid en fiende, det er en venn som fr deg til fle deg levende ~



Jeg kjenner trene renne. Kvalmen fanger kroppen, og jeg kjenner jeg egentlig bare vil g legge meg og krype under dyna, i hp om bli litt bedre. I dag litt fr kvelden kom, har det faktisk vrt helt fantastisk. Jeg har vrt ute litt og gtt en liten tur med kameraet i hnden for knipse noen bilder, jeg har skrevet en del, jeg har laget sushi til de andre her til middag etterfulgt av hjemmelaget sjokoladepudding, jeg har ryddet masse p rommet og ftt orden p alt rotet mitt her og jeg har pyntet litt og gjort det litt mer hjemmekoselig. Elsker rommet mitt n, har vel egentlig gjort det i lang tid n, ettersom det nesten hele tiden kommer noe nytt nr jeg er i byen. Haha, er blitt helt hekta p kremmerhuset og alle de andre interirbutikkene, gleder meg s utrolig mye til flytte ut og bo for meg selv. Bare starte livet mitt og fullfre drmmer og ml. Men jeg vet jeg ikke vil gjre det med sykdommen i kroppen. Jeg m vre fri fra sykdommen. Fra sykdom og smerte.

Jeg prver gjre det best mulig for meg selv, bde nr det gjelder maten, mltidene og alt det andre. Jeg merker hvor utrolig godt det er f skrive mye. Da er det ikke s mye kaos i tankene og flelsene lenger. Det betyr mye for meg ha noe som hjelper, som jeg vet av erfaring fra tidligere ogs. Skriving hjelper uansett, for det finnes s utrolig mye man kan gjre. Jeg finner ikke s veldig mye valgmuligheter nr det gjelder matvarene og den type mat, jeg merker bare det blir s ekstra vanskelig nr kvalmen er s sterk. Det fles som om jeg fr slag p slag, rett i magen. Ingen kan se merker etter det, det er bare jeg som kan kjenne smerten. Den fysiske og psykiske. Det gjr s vondt. Langt innerst inne, kan jeg kjenne det. Jeg kan vel trste meg med at jeg ikke er helt hpls og elendig som kanskje sykdommen fr meg til fle og tro, for jeg har funnet ut at smeltet ost med grillkrydder er helt OK spise. Det er noe jeg kan tillate meg selv, uten fle skam.

Words



Jeg kjenner trene renne.

I dag er bare en dag der jeg ikke har lyst til gjre noen ting, bare vre for meg selv med trene og prve sortere i alt kaoset som er. Noen dager er bare drligere enn andre, det trenger ikke alltid vre noen spesiell grunn. Noen ganger tenker jeg bare p alt det vonde som sykdommen frer med seg. Det fr meg til grte, i hvert fall veldig ofte. Jeg er bare s sint og s frustrert over meg selv. Jeg tenker ofte p om jeg kunne stoppet dette. Jeg tenker ofte p hvordan livet hadde vrt, om jeg bare klarte stoppe sykdommen. Om jeg bare kunne hindre og stoppe tilbakefall. Hvorfor m det vre s vanskelig? Jeg kunne nske det var s mye lettere. Jeg kunne nske det var lettere ta knekken p sykdommen. Jeg kunne nske det var jeg som flte meg sterk og modig. At jeg hadde mot nok til sl hardere til og bare sl den i svime. Jeg vet aldri hva som venter meg bak neste dr. Tr jeg virkelig pne? Har jeg mot nok til gjre det? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Noen ganger er jeg bare s forvirret og s usikker. Noen ganger vet jeg bare ikke hvilken fot jeg skal begynne med, eller hvilken retning.

Nr jeg ser meg selv i speilet, kommer ogs trene ofte. Ikke alltid for at jeg ikke liker hvordan den ser ut, men bare se hva sykdommen gjr med kroppen min. Bare se forandringen. Bare se at jeg ikke kan g med de fine, nye klrene jeg kjpte for ikke s veldig lenge siden. Jeg gr med lue hele tiden fordi jeg har mistet en del hr og at det blir s stygt og ekkelt da. Jeg vil ikke vise det. Ofte nr jeg har dusjet kan jeg bare dra hr fra hodet. Jeg gr ofte med store klr for skjule kroppen min. Jeg orker ikke tanken p det, en gang. Jeg pleier holde smilet p plass. Jeg prver. Jeg kjemper. Jeg sloss. Jeg kunne bare nske det var lettere. Hva om jeg taper? Hva om jeg aldri klarer n fram til drmmene og mlene mine, som jeg s srt og s inderlig brenner for? Jeg vil bare leve et normalt og godt liv. Det er derfor jeg prver gjre det beste utav det. Det er derfor jeg prver holde motet oppe og smilet p plass. Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Det er en utfordring i seg selv, men har jeg noen andre valg? Nei. For at jeg skal klare n fram til drmmene mine, m jeg vre frisk.

Noen ganger kjenner jeg det bare som et slag i magen. Plutselig nr jeg helt tilfeldig ser meg i speilet, ser jeg den syke meg. Jeg ser den syke kroppen min. Jeg ser at hendene er full av sprekker, pne sr og at jeg er veldig trr. Jeg ser huden er litt blek og litt rar farge p. Jeg ser i ynene, dypt dypt i ynene. Jeg ser smerten. Min egen smerte. Min egen kamp. Jeg kjemper ikke for ingenting. Jeg kjemper for livet mitt. Jeg kjemper for komme tilbake til den bedre hverdag. Jeg kjemper om komme meg fri fra smertehelvete og fra det sykdommen brer med seg av det vonde. Jeg kjemper og sloss, men det er ikke altid s lett se det. Jeg prver. Jeg prver s godt jeg kan. Likevel fler jeg det ikke er godt nok. Det varierer s mye med oppturene og nedturene. Det er bare s ekstra vondt nr nedturene kommer s brtt og s uforventet. Jeg kjemper for livet mitt igjen, selv om jeg er redd for tape kampen. Jeg kan ikke la det skje, jeg m bare ta et skritt om gangen. Det skal g bra. Det m g bra. Det kommer det til gjre ogs. Til slutt. En vakker dag. En gang skal jeg klare ta knekken p sykdommen.

Nr livet gr i grus

Jeg merker veldig godt at humret ikke er p sitt beste i dag. Jeg er s lei kvalme, magesmerter og bare det g rundt med uro og usikkerhet i hele kroppen. Bare de vonde flelsene, fr trene til renne. Jeg blir helt tett i nesen og forkjlet p grunn av at tankene bare er fullstendig kaos. Fullstendig surr og kaos. Det er konflikt mellom tankene og flelsene mine s og si hele tiden, og jeg kjenner det ikke skal s veldig mye til fr jeg blir sint og irritert. Er det noe jeg virkelig hater, s er det se at problemene mine gr utover andre. Jeg fr s drlig samvittighet overfor det. Jeg kunne virkelig nske at ting var annerledes. Jeg kunne virkelig nske at jeg flte jeg var autopilot i eget liv og balanserte det.

Jeg sitter hele tiden igjen med flelsen av at ingenting er "godt nok". Hva er egentlig "godt nok?" Jeg kunne nske jeg ikke var s kritiserende rettet mot meg selv, for det er noe jeg er blitt alt for flink til. Det er ikke bra. Det er noe som er negativt. Det er ikke et godt tegn. Det er nesten litt utrolig for fort alt bare kan snu. Det er s vondt se trer erstatte smil og latter. Det er s vondt se sorg erstatte gleder og det gode her i livet. Det er omvendt ogs, noe som er godt tenke p. Plutselig gr det litt mot den rette veien. S snur det igjen. Jeg vet dette n. Jeg kjenner godt til sykdommens mnster. Sykdommen er lur. Veldig lur. Plutselig, ofte nr jeg minst forventer det er den sterkest.

Jeg fler meg s svak, liten og s maktesls rettet mot sykdommen. Ofte tenker jeg "Hvorfor er det s vanskelig? Hvorfor kan jeg ikke bare spise, og bli ferdig med det? Hvorfor venter jeg med f det verste og det som gjr s vondt oversttt? Hvorfor ikke bare bli ferdig med det, og bare holde ut i det som mtte vre s vanskelig og s vondt takle og st midt oppi?". Jeg lurer snn p alle mulige svar s kommer fram og som dukker opp underveis. For meg hjelper det skrive, men jeg skriver mest p boka n og bruker inni mellom bloggen. Det betyr mye for meg, og jeg tror egentlig at det er veldig viktig. Viktig ha verdier som man kan ha i livet og i hverdagen, og holde litt fast i. Jeg m fram.

My weekend


Hendene mine



Jeg merker jeg bare er s sint og oppgitt over meg selv. Hendene mine har sprekker og begynner fort f pne sr. Nr jeg er ute, selv nr jeg har hansker p meg eller nr jeg prver holde hendene mine varme, blir de helt bl. Temperaturen skifter ogs veldig og er veldig varierende, det er nesten litt sykt. Plutselig kan jeg begynne kaldsvette nr jeg 5 min fr har vrt iskald. Det skremmer meg litt. Det er faktisk n i ettertid jeg virkelig har sett konsekvensene for sykdommen. Hva den egentlig driver med og holder p med. Om natten m jeg ligge med bomullshansker og jeg m hele tiden vre avhengig av hndkremer. Det kan faktisk bli s gale at jeg kan bli sykemeldt. Det kan bli vondt i begge armene og jeg kan f fort andre sykdommer. Dere vet, bakterier og virus kommer ofte gjennom pne sr, noe jeg har veldig mye av. Ah, jeg kjenner jeg blit litt motls og maktesls her.

I perioder har jeg tenkt at det ikke har vrt noe krise. At det ikke har vrt ndvendig gjre noe med det, og at det er alltid kulde som gjr det. Som liksom er hovedrsaken. Men det er ikke bare kulde her inn i bilde, det er anoreksien som river i kroppen og som rammer. Jeg har det heldigvis ikke p det verste hele tiden, noe jeg er veldig glad for. For akkurat n er det s vondt at jeg nesten ikke klarer vre i vann med hendene. Det svir, det gjr direkte vondt og ofte m jeg skrike av smerte. Hele tiden m jeg smre hendene med fet hndkrem, men noe jeg har ftt p resept og jeg m ha hansker p meg ganske ofte. Det er ikke alle hudkremer som hjelper meg heller, noe jeg klart og tydelig ser. Det kan vre jeg m g til hudlege ogs, eller til en spesialist. Jeg bare ble fortalt her en dag om at dette var noe jeg mtte ta helt serist og p alvor. Det kunne faktisk bli s gale at det gikk utover andre ting ogs. Jeg kjenner trene bare komme nr jeg tenker over hva sykdommen gjr med kroppen min. Hvor hardt den faktisk rammer.

For meg, slik som for veldig mange andre, er det lett tenke "det skjer ikke meg" eller "det blir sikkert ikke verre enn dette, det er jo nrmere helt umulig". Men nei. Jeg har n sett at alt faktisk kan skje. At nedturer kommer nr jeg minst forventer det og det kommer s overraskende og uforventet p. Hvordan skal jeg liksom reagere, da? Er det da jeg skal grte? Er det da jeg skal tenke "ja, jaja, det gr sikkert over dette ogs, hva blir det neste?". Sannheten er at jeg aldri kan vre godt nok forberedt p det som mtte vente meg. Jeg kan ikke vre godt nok forberedt p hva som str bak neste dr og venter p meg. Sykdommen kommer med slag p slag, og den har bde all makt og styrke. Det er da jeg kjenner det er ekstra vanskelig sl til og kjempe imot. Nr jeg vet at jeg fr s mye imot meg samtidig. Det blir litt for mye p n gang. Noen ganger fler jeg meg bare s svak, liten og maktesls. Noen ganger kunne jeg bare nske dette var en drm. Er det ikke nok n? Er det ikke snart over?

Helg



Hei dere.

Det er fantastisk godt med helg n, jeg kjenner det p kroppen at det trengs. I gr var jeg veldig drlig. Jeg prvde gjre alt jeg bare kunne tenke meg for bli bedre med kvalmen og magesmertene, jeg prvde drikke masse kaldt vann, f litt frisk luft inn p soverommet og varmeflasken liggende p magen. Au, hater disse smertene. Heldigvis hjalp det med noe kvalmestillende ogs, og til slutt fikk jeg endelig sovne. Takk gud for det. I dag har jeg bare flt meg slapp og sliten, s det skal vre godt med helg og litt fri n. Det er utrolig fint vr ogs, s kanskje jeg tar meg en liten tur ut litt senere. Vren er ikke s verst, snn egentlig, nr det holder seg til s fint vr som det har vrt n de siste dagene. Hihi. Forresten, om det er noe mer dere lurer p, s er det bare til skrike ut. Jeg skal svare til slutt og etter hvert om det som dere mtte lure p. Jeg gleder meg egentlig til sove igjen, haha! Sovedyr er vel mitt nye kallenavn tenker jeg. Jeg smakte nettopp p litt smeltet ost med grillkrydder. Det var litt godt, men veldig rart siden det er s lenge siden jeg har smakt p det. Men ja .. har noe jeg m fortelle dere ..

The sun makes me smile

Noen som vet hva som pleier hjelpe mot magesmerter? Skrik ut.

Be strong

Jeg kunne nske det var lettere. Noen ganger er det vanskelig puste. Holde seg p bena og st oppreist. I morgen skal jeg mest sansynlig en liten tur p sykehuset, jeg skal g en tur for lufte tankene litt og ta med kamera slik at jeg kan f snu om tankene til noe som er bra og til noe som er positivt. Jeg syns det er s vanskelig kjenne at det er s stor motstand. S mye strre og s mye sterkere. Noen ganger skjnner jeg ikke helt hvordan jeg skal klare ta knekken p sykdommen helt, men jeg prver holde bde hodet hevet og motet oppe. Jeg kunne bare nske det var en drm jeg snart hadde vknet opp fra. Det hadde vrt s fint. At dette ikke var virkeligheten. Jeg hater sykdom.

Alive



Humret er virkelig ikke p sitt beste, og jeg hater vre syk nr det er s mye god mat jeg ikke klarer spise. Jeg fr vel trste meg med at jeg fikk lage noe tapas til litt besk i dag, og at jeg har vrt ute en tur. Det har vrt godt vre litt ute i frisk luft, spesielt nr det er fint vr. Jeg hater spesielt vre i besk og vre hos andre nr jeg fler jeg feiger skikkelig ut og er den eneste som ikke spiser noe eller i det hele tatt forsyner meg med noe god mat p tallerkenen. Faen, jeg hater dette. Forresten, jeg skal snart svare p noen sprsml som dere har lurt p i en god stund n. Har bare rett og slett ikke hatt tid fr n, s svarene kommer kanskje senere i kveld eller i morgen. Om det er noe dere lurer p i siste liten, s er det bare skrike ut. Hper dere fr en fin lrdag, og at dere alle har det bra.

Still cold

Ah - det er et helt fantastisk vr ute. Det er s fantastisk herlig. N sitter jeg under ullteppet mitt med en varm kopp med kakao. Haha, fryser s mye at jeg ikke klarer legge det fra meg. I natt sov jeg faktisk veldig drlig. Jeg var mye oppe fordi jeg hadde s store magesmerter og ville egentlig bare brekke meg fordi det igjen ga meg kvalme. Uutholdelig. Siden det er fredag i dag, tenkte jeg bare slappe av.Jeg har ingen energi til gjre noe spesielt, og jeg er helt utslitt. Det er veldig godt med slike avslappendes og rolige fredager ogs. Kanskje jeg fr p meg skikkelige klr og tar meg en fin tur med kameraet i hnden litt senere? Bildene over viser hvor fantastisk vr det er og hvor fint det er ute. Marsmneden er ikke s verst, egentlig. Om dere har noen oppskrifter eller tips om hva jeg kan spise, s gjerne skrik ut. Jeg har virkelig ingen anelse om hva jeg skal spise, merker jeg er s utrolig lei av drikke nring. Jaja, fr vel tenke positivt p det, og se p det som bedre enn ingenting. For det er jo det. Ha en super dag vidre!

Sometimes, I wish I was strong like a Solider.



Jeg kjenner jeg ikke er i noe godt humr i dag. Lite svn, drlig matlyst og mye som gr imot. Mye som skjer. Jeg prver f humret til noe bedre og jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Jeg kunne nske jeg hadde litt mer krefter og litt mer energi til gjre alt der jeg har lyst til gjre. Det blir godt bli frisk igjen etter hvert og med tiden, og den dagen kommer en vakker dag. Ikke av seg selv. Ikke helt uten videre, jeg er ndt til kjempe med bde nebb og klr for klare vinne og ta seier. Det er bare s vondt og s vanskelig nr jeg kjenner sykdommen river i meg. Hvorfor m det vre s vanskelig bare spise? Nyte et godt mltid og noe god mat?

Det er s mye jeg har p hjertet som jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare med ord. Hvordan jeg skal formulere meg. Det er s mye jeg har lyst til skrive, det er bare s vanskelig vite hvor jeg skal begynne. For meg hjelper det skrive litt. Bare f ut tanker og flelser. Det gjr det litt lettere. Det blir litt mindre kaos da. Litt mindre tankekjr. Jeg fler meg s tom innvendig. Dypt, innerst inne. Tom for ord, tom for trer, tom for energi og krefter. Jeg vet jeg har kampvilje og motivasjon nok. Nok mot til klare det. Nok mot til kjempe imot anoreksien og vinne over den. Ta kontroll og bli min egen autopilot i eget liv. Noen dager er bare drligere enn andre dager. Det varierer hele tiden.

Det er s vanskelig for meg godta. Akseptere alt sammen. Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom uten kjenne p trene, smertene og bare det vre i det vonde. Det er da jeg m holde ut. Det er da jeg m prve ta fram all styrke og alle mulige krefter som jeg bare har. Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom uten kjenne p smerte. Uten grte. Uten kjenne nedtur etter nedtur, drlig dag etter drlig dag, skuffelse etter skuffelse, og drlige perioder. Alt vil ikke g min vei. Alt vil ikke bare g rett fram, og jeg vil ikke bare mte p oppturer og de gode dagene. Men de betyr mye for meg nr de frst kommer. Det gjr de uten tvil. Det er s godt fle seg levende og fri noen ganger.

Hadde bare anoreksien kunne gi slipp...

A real smile with a real feeling



Hei dere.

Jeg er s glad for at dagen har vrt bra og ikke s vond og vanskelig som i gr. Har hatt en fin samtale med en vennine, jeg har bakt litt og siden det har vrt s kaldt og drlig vr ute har jeg bare kost meg med varm kakao og ullteppe. Ah, det er virkelig en god flelse vre inne i varmen og se ut. Pleier alltid ligge under ett teppe nr jeg er inne, haha, er alltid s frysepinn. Jeg kjenner bare jeg blir glad nr jeg opplever sm positive og gode ting, det betyr s mye for meg. Da blir det med p skyve det vonde og hplse litt lenger bort. Jeg skal klare vinne denne kampen, selv om sykdommen er veldig sterk til tider. Jeg m bare prve g den rette veien, prve ta ett skritt om gangen og bare prve gjre mitt beste. Jeg hper bare p at det er flere av disse gode dagene i nrmeste framtid.

Hjemmelaget karamell




Ingredienser:

50 g smr

3 dl sukker (kan bruke sukrin for gjre de litt sunnere)

3 dl flte (1 pk)

2 1/2 dl lys sirup

2 1/2 ts vaniljesukker

Framgangsmte:

Smelt smret. Ha oppi flten og rr det godt sammen. Ha oppi alle ingrediensene og rr godt. Pass p at det ikke koker over, det skal koke lenge.

Mens du venter og passer p, kan du gjre klar formene du skal bruke. Legg bakepapir i brdformene (hvis du bruker det), og gjr dem klare til bruk. Du kan ogs bruke andre konfektformer om du har det, her gjelder det bruke fantasien. Jeg brukte noen brdformer og konfektformer.

Rr til alt blir tykt og til den fr en fin masse. Gjerne la det koke og varmes opp i 60 min, mer eller mindre - det kommer helt an p hvordan det ser ut og hvor tykk den er. Den skal ikke vre for tykk heller, men helt passe.

Hell rren i formene som skal brukes og la det avkjles i en god stund fr du setter det kaldt. Fr du setter det i fryseren eller kjleskapet, kan det vre lurt skjre og lage noen merker. Da kan du bare knekke karamellene i bitene etter hvert som de er kalde nok.

Mitt beste tips er ta dem opp igjen fra kjlen etter noen timer, for s pakke dem inn i folie eller annen plast som er etter nske og behov, for s legge dem i fryseren igjen. De er best da, men pass p at temperaturen i rommet ikke er for hy, da smelter de veldig fort.

Veldig gode karameller, og det beste med det hele ; det er superenkelt lage :-) nyt!

Helg



Hei dere.

Det gr faktisk bedre psykisk enn det gjr fysisk, noe som jeg ser en positiv og negativ side av. Jaja. Det er i hvert fall bedre enn ingenting. I dag skal jeg faktisk prve meg p lage sushi helt fra bunnen av, hjemme laget, og kanskje jeg til og med tr smake? Jeg har smakt sushi fr, men sa til meg selv etter bare noen sekunder at jeg aldri skulle spise det igjen. Haha, da likte jeg det ikke i det hele tatt. Det er fint vr ute, s kanskje jeg orker ta meg en tur ut ogs, for ta noen bilder som jeg kanskje skal bruke i et proskjekt som jeg har tenkt fortelle dere snart. Bare ikke enda. Forresten, skal jeg begynne med "ukas sprsml" igjen? Bare skrik ut om det er noe dere lurer p, s skal jeg svare s godt jeg bare kan. Jeg skal ikke slutte med blogginga, jeg tror jeg bare ville angre etterp. Det vil jeg ikke.

Ett skritt om gangen, ikke sant? Jeg prver s godt jeg kan. Hver dag sloss jeg. Jeg kjemper og sloss med bde nebb og klr om holde sykdommen i sjakk og ikke la den lure meg i ta feile valg. De feile valgene som jeg vet jeg har tatt en del ganger, om og om igjen. Jeg er i hvert fall glad for at det gr bra med skrivinga nr det gjelder bokproskjektet. Kanskje jeg til og med klarer fullfre? Et bokproskjekt tar lang tid, men jeg hper jeg kommer til ml. Jeg kjenenr jeg er drittlei alt som har med sykdom gjre n. Bare ordet syk. Ah - plis la meg bli frisk. Egentlig skjnner jeg ikke hvorfor det skal vre s vanskelig, men det er da ambivalensen tar grep. Skal, skal ikke? Jeg m vge og trre mer. Jeg er jo bare ndt. Fr eller senere er jeg ndt til sl til med all kraft til sykdommen. Jeg m. Jeg m gjre det for klare bli frisk og fri.

Lurer du p noe?

Har du smakt sushi fr?

Cupcakes


Cupcake med sitronsmak:
250 g smr
4 dl sukker
4 egg
2 dl melk
6 dl mel
3 ts bakepulver
1 ts vanilje essens
2 sitroner, presset
Sitronskall ,revet

Sitron- og kremostglasur:
300 g Philadelphia ost normal (romtemperert)
100 g smr (romtemperert)
800 g melis (ca)
2 ts vanilje essens
Sitronsaft fra friske sitroner

Pisk egg og sukker sammen.
Smelt smr i en kjele, avkjl til romtemperatur.
Tilsett det vte og trre vekselvis i eggedosisen.
Tilsett sitronsaft fra 2 sitroner , riv litt sitronskall og rr sammen.
Fyll i former , ca fulle.
Stek i varm ovn 175 oC, midt i ovnen i 18-20 minutter.

Avkjl p en rist til de har ndd romtemperatur.

NB: Smr og Philadelphia ost m ha romtemperatur fr man lager frosting
til cupcakes. Ellers fr man ikke riktig konsistens p frosting.

Tilsett sitronsaft, smak deg til for f riktig konsistens p frostingen.
Tilsett konditorfarge om nskelig.
Bruk en hndmixer for f riktig konsistens p frostingen.

Liker dere Cupcakes?

Verdi



Hei dere.

Til tross for lite svn, en veldig travel morning og drlig matlyst har det vrt en fin dag. Det er s fantastisk med slike dager, og det er virkelig godt tenke p at det ikke alltid skal s veldig mye til. Forresten, selv om jeg har lenge hatt drlig matlyst, er jeg veldig glad for at jeg klarer drikke mye vann og f i meg nok vske. Aldri mer om jeg skal bli dehydrert og mtte trenge intravens gjennom veneflon. Aldri mer, om jeg s en gang skal oppereres. Auu, det verste jeg noen gang har vrt med p. Hater det. Egentlig hater jeg alt som har med spryter og stikk gjre, men en gang, fr eller senere har jeg bestemt meg for bli kvitt den spryteskrekken som tapper meg mye for energi og krefter.

I gr var det fastelaven, og jeg m rlig innrmme at det faktisk s litt godt ut. Denne jvelsykdommen skal jeg bli kvitt, slik at jeg kanskje neste gang det er fastelaven kan jeg tillate meg spise sammen med andre? Ikke bare sitte der. Ah - jeg fler meg s forferdelig dum hver eneste gang. Folk er nesten sluttet med sprre meg om jeg skal ha mat, fordi det er s "typisk" meg. Jeg kjenner jeg blir s irritert. Ja, det er slitsomt med blikk, kommentarer og sprsml, men samtidig s forstr jeg dem s utrolig godt. Jeg forstr frustrasjonen og fortvilelsen som de brer p. Hadde jeg bare forsttt konsekvensene av sykdommen. Hadde jeg bare tatt det p alvor med det samme i starten...

Vi lrer av feil, er det ikke det vi gjr? Er det ikke det vi sier? Jo. Jeg kjenner jeg bare blir s sint p meg selv nr jeg ikke lrer at det ikke spise skader kroppen. Herregud, jeg vil jo bare vre normal og spise normalt slik som alle andre rundt meg gjr? Det er vanskelig, men s lett p samme tid. Jeg m bare ta den tiden som trengs for bli frisk, jeg kan ikke forte meg bare med bli frisk og late som om alt bare er bra. Da kan jeg bare takke og si velkommen til et tilbakefall igjen. Ting har skjedd. Jeg har ftt mine fysiske konsekvenser og plager utav anoreksien. Frister det? Er det noe juble over? Nei. Aldri glem at det er det indre som teller mest i hele verden. Menneskets indre verdi. Tenk.





I just need control.



Jeg kjenner flelsen av frustrasjon, sinne og fortvilelse vokse. Hadde jeg bare forsttt konsekvensene, hadde jeg kanskje klart snu mot den rette veien fr sykdommen fikk mer makt og mer kontroll. Jeg forstr det bare ikke. Jeg forstr ikke hvorfor det m vre s vanskelig spise. Jeg forstr ikke hvorfor det skal vre s vanskelig godta og respektere. Jeg har mine oppturer og nedturer, det er bare n jeg kjenner jeg er helt tom. Helt tom for krefter, energi og motivasjon. Kanskje det bare er i dag, men jeg kjenner kroppen er ekstra sliten akkurat n. Likevel fortsetter jeg. Jeg skal ikke la anoreksien ta overhnd og delegge hele livet mitt. Det kan jeg bare ikke gjre. Jeg m vinne dette.

Noen ganger slr det meg. "Jeg er ikke frisk". Jeg kan se det. Dypt dypt i ynene. Jeg ser p kroppen. Jeg ser i ansiktet at jeg ikke er frisk. Huden sprekker og den er sr. Jeg kjenner det gjr vondt i hele kroppen ogs. Jeg prver ikke tenke s mye over det. Jeg prver ikke lete etter sykdomstegn som forteller meg at jeg sliter med spiseforstyrrelser. Jeg vet det. Jeg vet hvilken sykdom jeg har, det er bare s vanskelig godta alt dette p en gang. Samtidig. Jeg prver smile. Jeg prver le, ha det bra og vise glede. Noen ganger er det bare s ekstra vanskelig. Jeg merker nr jeg har mine drlige og gode peridoer. Nr jeg mter p oppturer og nedturer. Jeg merker det godt.

Jeg har blitt flinkere til tenke og fokusere positivt. Det er jo bra? Jeg prver fokusere framover og fokusere p her og n. Jeg prver ordne opp i spisinga og prve spise noe hver dag. Klarer jeg det? Nei. Men jeg gir ikke opp. Jeg er ndt til klare det. Jeg er ndt til spise hver dag, slik som alle andre. Jeg m det for bli frisk igjen. Mat blir som medisin. Jeg kjenner bare at jeg er veldig frustrert over at matlysten har lenge vrt drlig. Helt nede og p bnn. Det er jo selvflgelig da jeg er mest motivert, nr ikke alle samarbeider. Jeg m vise anoreksien hvem som skal ta opp denne kampen. Den er tff. Hard. Veldig vanskelig. Men heldigvis er det ikke umulig. Det umulige tar bare lengre tid.

Hper alle dere fantastiske, vakre mennesker har det bra. Jeg skal begynne blogge oftere n nr jeg har tid :-)

I'll keep breathing.



It's okay to be scared. It just mean you have something to loose.



Jeg kjenner jeg er redd. Hjertet dunker bare fortere og fortere nr jeg tenker p det. Jeg vet ikke om jeg har fortalt dere det fr, men for legge tankene litt bort p andre ting, har jeg startet med skrive en bok. Jeg vet ikke om den noen gang kommer til gis ut, men det er p en mte min mte bearbeide det vonde p ogs. Jeg fler det er godt skrive det vonde ned. Det vonde av tanker og flelser. Noe som plutselig slo meg her en dag, er noe jeg har tenkt p veldig mye og noe som har holdt meg vken om natten. Hva om jeg ikke er sterk nok? Hva om jeg kommer til tape kampen? Hva om jeg aldri kommer til bli frisk igjen, og hva om jeg dr? Jeg er livredd, men tenker ikke s mye p dden. Jeg har lrt meg leve her og n, og prve gjre det beste utav det hele. Jeg prver s godt jeg kan, mer kan jeg ikke.

Hver morgen nr jeg vkner, har jeg to valg. Store valg. Jeg kan velge om jeg bare vil ligge i senga og vente p at sykdommen skal angripe og bare gjre alt vondt, eller om jeg vil prve leve i nuet. Her og n. Jeg kan velge om jeg vil droppe mltidene for s tape, eller om jeg skal kjempe hardt for klare ta dagens seier. Jeg velger leve. Jeg velger leve og prve kjempe videre. Da vet jeg i hvert fall at jeg har god grunn til ha god samvittighet nr det er noe som sier meg at jeg ikke fortjener det. Jeg velger kjempe videre fordi jeg vil s inderlig vinne denne kampen. Innerst inne vil jeg vinne og ta seier til slutt. Sykdommen nekter gi slipp, den river i meg og prver lure meg p alle mulige mter. Det blir som et spill der jeg m vinne mot motspilleren og motstanden jeg har. Jeg m prve leve s godt jeg bare kan.

Sykdommen prver hele tiden f meg til fle meg svak. Den lurer meg og er den strste jvelen jeg kan tenke meg. Den prver bare dra meg lenger ned og den prver hele tiden gjre seg s sterk at jeg gir opp til slutt. Det skal den ikke f lov til gjre. Jeg kjemper hver dag. Jeg kjemper hver eneste dag selv om det kanskje ikke alltid synes og er synlig. Men det gjr jeg. Jeg kjemper fordi jeg s inderlig vil komme fram til ml en gang. Jeg kjemper fordi jeg har s mye jeg lever for. Jeg har s mye i livet mitt som jeg har lyst til leve ut. Jeg skal jo bli gammel og gr jeg ogs. Jeg kan jo ikke g glipp av de verdifulle drmmene og mlene som jeg har foran meg i framtiden. Jeg kan nesten ikke vente. Det eneste jeg trenger er omsorg, kjrlighet, sttte og trst. Jeg trenger at noen holder rundt meg nr jeg er trist og lei.

Selv om jeg er syk, vil jeg ikke at alle skal synes synd i meg. Noen tenker kanskje at det er noe stort jeg trenger for ha det bra og for smile, men nei, det trenger ikke vre slik. Bare en liten klem kan vre nok. En klem kan vre det strste lyspunktet i hverdagen min. En klem eller et smil kan gjre dagen min litt bedre enn vond, og jeg har p en mte lrt meg gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Selv om jeg er syk og mter p en del hindringer og utfordringer i hverdagen, betyr det ikke at det er umulig for meg leve livet p best mulig mte. Jeg prver finne muligheter og lsninger hver dag. Hver eneste dag. Jeg prver vre pen for nye drer, og jeg prver kjempe og sloss mot sykdommen som hele tiden prver rive i kroppen. Rive, sloss og delegge. Vr s snill, kjre dere, pass p dere selv.

My weekend

Frykt



Dagene varierer veldig opp og ned, og jeg mter p oppturer og nedturer hele tiden. Jeg sitter igjen med en rar og ganske vond flelse nr bde gode og vonde ting har skjedd i lpet av dagen, for da vet jeg aldri om den har vrt mest god eller mest vond. Jeg merker det veldig godt at kroppen reagerer. Kroppen har det ikke s veldig bra n. Det er klart at den er sliten. Magen skriker jo etter mat, og det samme skjer nr jeg merker at konsentrasjonen er veldig drlig. Hjernen klarer jo ikke gjre en god innsats nr den har ingen samarbeide med. Jeg kunne nske det var s mye lettere. Jeg kunne nske det var s mye enklere enn det faktisk er. Jeg kjenner det gjr vondt langt innerst inne. Vondt i hele kroppen. Av og til fles det ut som om bare tiden stopper helt opp. Som om verden raser sammen og ikke gr videre fram.

Det skaper igjen angst. En frykt. En flelse av redsel. Jeg drmmer om s mye vond og s mye skremmende fortiden. Det gjr vondt. S uendelig vondt. Jeg vet denne kampen er tff og ikke minst lang. Men den er der. Framtiden er der ogs, og den vil ikke forsvinne. Sykdommen skal ikke delegge mer for meg n. Den har nok kontroll og nok styring. Det er vondt fle at den stopper og hindrer meg uansett hva jeg gjr. S vondt kjenne det p kroppen nr jeg prver utfordre den og nr jeg prver gi slipp. Mat blir som medisin for meg. Mat, som n i min situasjon er min verste fiende, er det eneste som kan gjre meg frisk igjen. Det er noe som er veldig vanskelig godta og akseptere for meg. S vanskelig tenke p. Jeg vet bare, at en dag, s vil jeg f en bedre hverdag som frisk. Som fri fra sykdommen.

Hva vet vel de?


Det er ikke s mye som skal til for at trene strmmer p og for at jeg skal knekke sammen, og spesielt er det ikke s mye som skal til n som jeg er i en litt drlig periode. Det er s vanskelig ignonere kommentarer og blikk, og ikke for glemme det andre vonde som kommer fram. Det er bare jeg som sitter igjen med sannheten, og det er bare jeg som vet hvordan jeg har det. Det er bare jeg som vet hvordan jeg takler det jeg mter p, men de rundt meg vet aldri hvordan det er for meg. Vi tolker ulikt, og det er noe jeg har merket veldig godt i det siste. Det er noe jeg har merket ekstra den siste tiden, og jeg er frustrert.

Hva vet vel andre om at jeg har det bra eller ikke? Hva vet vel andre om at jeg er sterk og takler mye eller ikke? Hva vet vel andre om at jeg spiser og klarer flge kostlista hver eneste dag? Hva vet vel andre hvordan dagene mine er? Hva vet vel andre om hva som skjuler seg bak smilene og latteren? Hva vet vel andre om hva som skjuler seg bak den positive innstillingen jeg prver vise og ha? Hva vet vel andre om hvordan sykdommen er for meg, og hva vet vel andre? Sannheten er at de ikke vet noe som helst helt sikkert, og at det er kun jeg, og bare jeg som vet sannheten. Det er kun jeg som sitter igjen med den.

Det er jo positivt at de tenker at det gr bedre med meg, men da er det s ekstra vondt nr jeg vet at det ikke er sant. S vondt nr jeg s inderlig nsker at det var sannhet. At jeg hadde det bra. At jeg plutselig var frisk igjen, nr jeg spiste. Men slik er det bare ikke. S enkelt er det virkelig ikke. Det krever s utrolig mye fra meg for bli frisk igjen, og det tar tid. Det er noe jeg har innsett n, og det er noe jeg bare m lre meg akseptere. Jeg opplever bde gode og drlige dager, oppturer og nedturer. Jeg syns det er godt komme meg ut sammen med andre. Smile, le og tenke p noe helt annet bare for en liten stund.

Selv om andre ser meg spise noe, s betyr det ikke at jeg er frisk igjen. S enkelt er det bare ikke. Selv om andre ser jeg smiler og ler, s betyr det ikke at jeg oser av glede eller har det slik hele tiden. Nr jeg smiler og ler, tenker positivt og har en positiv innstilling, er det fordi jeg klarer legge bort sykdommen for en liten stund. Og de stundene trenger jeg. Bare for puste litt. For slappe av litt og kjenne p den friheten. Den friheten som jeg s srt og s inderlig savner ha. Selv om jeg smiler og ler, s er det ingen som vet hvordan jeg har det innerst inne. Folk tolker og mener utrolig mye. Men det er bare jeg som vet.

Noe godt i det vonde.

Denne kvelden har vrt helt fantastisk. Ettersom matinntaket har gtt litt bedre i dag, s hjalp det ogs faktisk litt p humret. Jeg hadde ikke s veldig drlig samvittighet nr jeg spiste yoghurten med msli og nr jeg fikk i med nringsdrikken/energidrikken. Noe som hjalp veldig p humret mitt ogs, var nr jeg fikk snakke med en venninne. Det hjalp virkelig veldig mye, og jeg merket en veldig stor lettelse etterp. Jeg gikk fra trer i ynene og fra en oppgitt og frustrert person til en lettet og glad person. Det er nesten litt rart tenke p at det ikke skal s mye til, er det ikke? Jeg er s utrolig glad og takknemlig for sttten.

Jeg har mange venner jeg kan snakke med om alt, og det fles s utrolig godt. Jeg har spesielt noen som har vrt i vanskelige situasjoner fr som forstr meg veldig godt, og nr de snakker og forteller, s kjenner jeg meg s utrolig godt igjen i s mye av det de forteller. Det blir en helt annen flelse nr du snakker med noen som er i samme situasjon eller som har vrt der selv fr, for da er det ikke det helt det samme som snakke med psykolog eller lege. Det blir s annerledes. Det blir s forskjellig. Uten s gode venner som jeg har, s hadde jeg aldri klart dette. Uten de jeg har rundt meg, hadde jeg ikke komt langt.

Det er derfor det er s viktig ta vare p vennene man har, og vre glad for det. Sett pris p dem. Fortell dem det. Det er s utrolig viktig. De kan nok ikke gjre meg frisk, men bare at jeg vet jeg har dem, betyr s utrolig mye for meg. Det betyr alt, egentlig. Det er jeg som m gjre selve jobben, men med all den sttten og hjelpen som de gir meg akkurat n, s blir ting litt lettere. Det er virkelig en god flelse snakke om alt som er vondt og vanskelig, og nr du fler at personen faktisk forstr veldig godt. Jeg kunne ikke hatt bedre venner enn det jeg har, og spesielt i denne perioden jeg er i n, s er det s ekstra godt.

Ta vare p vennene du har. Du vet aldri hva du har fr du mister det.

En kamp



Jeg syns det er s vanskelig. S vanskelig godta og akseptere. Ord blir s tomme i en slik situasjon. Jeg prver holde meg sterk. Jeg prver vre positiv midt i behandling og alt som er av samtaler. Uansett hvor mye kjrlighet og omsorg jeg mottar, blir ikke tomrommet noe spesielt mindre. Det gjr s vondt. Jeg kjenner humret bare synker lenger og lenger ned nr jeg ser den syke kroppen min i speilet. Hvorfor m det vre s vanskelig? Hvorfor m det vre s vanskelig bare bli frisk og fri fra sykdom og elendighet? Hplshet? Jeg kunne nske sykdom ikke fantes. Jeg kunne nske det var s mye bedre. S mye annerledes enn det er. Jeg vil bare leve et normalt liv. Leve livet mitt.

Drmmene og mlene jeg har som jeg lenge har holdt fast p, blir ofte det viktigste som er av motivasjon og drivkraft framover. Jeg hater at det skal g s drlig. Jeg hater at blodprvene viser drlige resultater, at jeg har mangel og p ta tilskudd ved siden av mltidene og maten. Nringen. Jeg hater det. N syns jeg ikke det er noe spesielt gy lenger ta blodprver eller i det hele tatt vre p et sted som det. Venterom, drlige nyheter og alt det der. Jeg grter ikke s mye lenger. Jeg tror jeg er tom for trer.I hvert fall for en stund. Uansett hva det er jeg mter p av motstand, hindringer og utfordringer hver dag, s smiler jeg. Jeg graver meg ikke lenger ned, for jeg vil ikke gjre det verre n.

"Hvordan gr det med deg, gr det litt bedre?" jeg tar fram smilet, og rekker ikke tenke fr det kommer ut et ja. Jeg smiler nr jeg skal ta blodprver ogs. Innerst inne grter jeg. Innerst inne er jeg livredd, fordi det lenge har vrt en stor frykt for meg. "Er du helt sikker p at det gr bra?" Jada. Selvflgelig. Positiviteten er der. Jeg vil ikke vre s negativ. Jeg vil ikke vre fanget av sykdommen. Jeg m fortsette med det jeg liker holde p meg og som fyller dagene og som gjr det litt bedre og lettere for meg. Skrivinga fortsetter jeg med, jeg hper bare at jeg en gang kan gi ut boka. Jeg vil ikke grave meg lenger ned eller i det hele tatt vre p samme lag som sykdommen. Det vil jeg ikke.

Hvordan skal man liksom reagere? Hva er normal reaksjon nr man er syk? Jeg har det jo bra, er det ikke slik? Jo, nei? Kanskje? Jeg er veldig glad for at deler av livet er bedre, men det er fremdeles vondt kjenne sykdommens kraft og makt. Jeg m ha den kontrollen snart. Den friske og sunne. Jeg skal klare det, jeg trenger bare tid p meg. For trekke fram det positive, er jeg blitt mye flinkere til tenke p det gode og det fine i livet - selv i den vanskelige situasjonen jeg er i. Jeg er blitt flinkere til sette meg ml ogs. Til og med sitte sammen med andre spise. Noe er blitt bedre midt opp i all elendigheten. S dette ble jo nesten som to fluer i en smekk, eller hva man n kaller det?

Noe negativ og positivt. Godt og vondt. Jeg hper bare dere tar vare p dere selv, og at dere har det bra. Husk p at det ikke er meningen at dere skal vre like sterke hver eneste dag. Det er lov ha det vondt noen ganger. Det er lov si at man ikke har det s veldig bra nr det er det flelsene forteller deg innerst inne. Vi mennesker er ikke laget av stl, det er lov vre lei og trist. Det er lov ha drlige dager og det er lov grte. Tenk p at det er deres liv. Tenk s fantastisk og s vakkert det er, bare man leter etter bevis. Kropp, vekt, utseende, mat og kalorier betyr ikke alt i hele verden. Tenk p det. Det er det indre som teller, og alle og enhver er like vakre og fantastiske p hver mte.

En fin lrdag

HeiHei.

Denne lrdagen har vrt veldig fin s langt. Jeg har forresten masse oppskrifter jeg skal dele med dere etter hvert, s stay tuned. Har blitt utrolig glad i bake konfekter og slike ting som kan gjemmes p, og haha, jeg merker at humret blir s utrolig mye bedre nr jeg gjr dette som jeg virkelig liker holde p med. Det er utrolig herlig vr ute ogs, selv om jeg virkelig savner sol og sommer. Jaja, fr jo bare begynne telle ned dager til ferien kanskje. Heldigvis er formen litt bedre, og s lenge den er litt bedre, s er jeg veldig glad og takknemlig for det. Uff, stakkers de rundt meg som m vre i nrheten av en sur og gretten meg. Det er ikke alltid s veldig hyggelig . . .

Denne uka som kommer er det faktisk veldig mye som skal skje. Jeg skal blant annet p sykehuset, jeg skal til legen og jeg har en rekke ting jeg m f unnagjort p disse fem dagene. Kjenner jeg gruer meg en del egentlig, for stress og mltider for meg er ikke helt noe som har det beste samarbeid. Jaja, det er vel bare prve komme seg gjennom med et smil og tenke positivt. Jeg prver, og jeg prver gjre mitt beste. Dette ret vil jeg bli helt frisk og fri fra denne jvelsykdommen. Det blir tft, vanskelig og en hard kamp, men jeg m klare det til slutt om jeg bare fortsetter kjempe. Forresten, s har jeg noe jeg m fortelle dere, men det tar jeg i et annet lengre innlegg.

N skal jeg bare kose meg resten av dagen og skrive noen innlegg som jeg skal poste s snart som mulig :-)

My weekend


I will try my best, not better

Jeg prver sette meg sm ml om gangen, slik at det skal bli enklere og litt lettere for meg n fram til de store mlene til slutt. Det har egentlig fungert veldig bra, og jeg gleder meg til kjenne at det er jeg som har overtaket og litt mer kontroll, og at det ikke bare er anoreksien som styrer og holder p. Jeg kjenner den river i meg, og den skriker til meg hver gang jeg prver utfordre den og gjre det litt vanskelig nr jeg gr imot. Den hater meg bare mer og mer, men jeg prver holde fast ved motet mitt og viljen. Kampviljen. Det blir s mye lettere nr maten og mltidene gr bedre ogs. Det blir s mye bedre.

Det er ingen tvil om at mat har blitt et stort fokus for meg, og ikke for glemme at det har blitt viktig for meg. Anoreksien har tatt en stor del av hverdagen min og livet mitt, og jeg kjenner klumpen i magen blir strre og strre. Det er vondt tenke over konsekvensene og det sykdommen har delagt for meg, og det er da frustrasjonen bare bygger seg strre og strre. Det er s vondt tenke p at det er s vanskelig komme seg ut fra denne sykdommen. S vanskelig godta at det er en lang prosess. S vanskelig godta at det er en alvorlig sykdom som en kan d av hvis en ikke snur til tide. Jeg m snu. Jeg m snu n.

Jeg kunne nske det var s lett som det er nr en sier det. Jeg kunne nske det var lettere enn det i virkeligheten er. Noen ganger vet jeg ikke hva som er virkelig, eller hva som er en vond drm om natten. Noen ganger lurer jeg p hvem som har mest kontroll og styring, og om det er sykdommen eller meg. Jeg prver hre mest p fornuften, men jeg har merket at det er blitt enda vanskeligere nr jeg prver kjempe og g imot anoreksiens vilje. Det er da jeg kjenner motstanden og kreftene imot meg aller mest. Det er da jeg kjenner anoreksien river i kroppen, og det er da det er verst. Det er de dagene som er vond.

En drlig dag

Det har virkelig ikke vrt min dag i dag. Trene har bare strmmet p, og jeg kjenner anoreksien river meg i kroppen. Samtidig som den fr meg til fle meg maktesls og svak, s kjenner jeg en spesiell styrke ogs. En styrke som jeg aldri har flt eller kjent p fr. Jeg er s glad for at jeg har s mange rundt meg av venner og familie, som alltid er der for meg og som sttter meg. Det er vondt tenke p hva de m g gjennom og oppleve gjennom denne sykdomsperioden, og jeg liker det virkelig ikke. Jeg vil ikke at dem skal se meg slik som dette. Jeg vil bare leve s normalt som mulig, og bli frisk igjen. Ha en balanse.

Det er mange grunner til at jeg har hatt en drlig dag som dette i dag, men slike dager kommer jeg til mte p mange ganger p veien videre ogs. Det er noe som er vanskelig godta, men jeg prver tenke p alt jeg lrer og all den erfaringen jeg fr til slutt. Den erfaringen jeg sitter igjen med til slutt som frisk, som jeg kan lre videre til andre eller hjelpe. Jeg vet at dette kommer til bli en veldig lang kamp og veldig tff prosess, men til slutt er det jeg som skal ta seieren. Jeg m bare kjempe n og aldri miste motet. Det er s utrolig viktig hente all styrke, vilje, mot og motivasjon som jeg m ha med meg videre.

Det er vondt nr jeg tenker over konsekvensene. Jeg er s redd for f andre sykdommer fra denne sykdommen, som jeg kommer til slite med videre i livet. Det er noe jeg virkelig ikke vil og nsker, og jeg innser n at det er n jeg m snu. Ikke i neste uke. Ikke i neste mned. Men n. Jo tidligere jeg klarer snu, jo bedre og jo lettere blir det for meg komme ut fra spiseforstyrrelsen og anoreksien ogs. Dagene kommer til bli lange, og jeg vet anoreksien kommer til vre sterk. Den kommer til hate meg mer og mer for hver gang jeg spiser og prver utfordre den. Og det kommer jeg til kjenne p kroppen.

Uten tvil.

Dear pain, please fly away


Jeg blir s sint og oppgitt over meg selv med den feile innstillingen som jeg har hatt den siste tiden. Jeg forstr det bare ikke. Jeg sitter igjen med s mange sprsml. S mange sprsml som ikke finnes svar p. Kanskje jeg finner de en dag langt innerst inne i sjelen, men n fles det veldig vanskelig. Det dukker bare flere og flere sprsml opp, og jeg blir nesten spr. Jeg tenker og tenker, og jeg kjenner det bare koker og bobler fordi det gjr s vondt tenke. Det gjr s vondt og det er s slitsomt tenke s utrolig mange tanker. Det er s vondt nr jeg ikke fler at jeg er i nrheten av ml. S vondt og s vanskelig. En dag kommer jeg vel fram til ml. En vakker dag kommer jeg til kjenne p den friheten jeg savner.

Anoreksien kommer aldri til gi slipp. Det er det jeg som m gjre. Det er kun opptil meg som person, og ansvaret brer jeg p mine egne skuldre. Jeg er s redd. Hele tiden. S redd for delegge kroppen min. S redd for f andre langvarige problemer. Jeg er redd for tape. Redd for at jeg ikke skal klare ha et normalt forhold til mat, kalorier og mltider. Det er det som skremmer meg litt. Jeg m velge rett. Jeg m velge presse meg selv spise sammen med andre hvert eneste mltid. Det er vondt, helt grusomt og alt det der, men det er ndvendig. Det er kanskje noe jeg kommer til hate meg selv for akkurat n, her og n, men i tiden etterp som frisk vil jeg nok mest sansynlig takke meg selv for at jeg gjorde det.

Velger jeg det feile, s er det ingen tvil om hvilken vei det vil g da. Jeg m bare prve st oppreist. Ikke falle.

I know what a smile can do.


I dag blir det bare en rolig og avslappende lrdag. Det er vel det perfekte vret til vre inne ogs, siden det er s utrolig kaldt ute. Det er faktisk n p vinteren jeg virkelig kjenner jeg savner sol og sommer. Haha. En varm kopp kakao er alltid godt p en slik dag som dette. Litt senere tenkte jeg bake litt for f tankene over p noe annet enn det sykdommen gir meg. Det skal bli godt f gjort noe egentlig. Tenkte kanskje legge ut cupcakesoppskriften som jeg skal bruke, om det er noen som er interesserte? Jeg elsker virkelig bake, og selv om det er mange som spr meg om det ikke frister, s gjr det faktisk ikke det. Jeg har ingen problem med bake, lage god mat til andre eller vre tilstede nr andre spiser, det er bare maten og spisingen selv som blir den store utfordringen. Det er veldig vanskelig for meg.

Skriving av bok er jeg godt i gang med. Jeg gleder meg virkelig til se resultatet og i det hele tatt hva som skjer videre med den. Tenk s fantastisk det hadde blitt om drmmen min hadde gtt i oppfyllelse? Mlet mitt med dette, er fortelle alle som sliter med samme sykdom at det faktisk er mulig. Alt er mulig, selv om det kanskje kan kjennes helt hplst og elendig. Kunsten komme seg ut fra spiseforstyrrelser er vanskelig, men jeg m etter hvert lage min egen oppskrift som jeg kan bruke ut til det frie. Herregud s jeg gleder meg til bli frisk. Hvorfor m det ta s lang tid da? Hvorofor m s mye motstand g imot kroppen min n? Hvorfor akkurat n, og hvorfor meg? Snart skal jeg mte p en litt bedre tid og periode. Bde psykisk, fysisk og matmessig. Formen n fortiden er alt annet enn god - den er elendig.

Liker du bake?

Sometimes, I just want to scream.


Jeg hater si det, men jeg er i en drlig periode matmessig. Jeg blir nesten kvalm av bare tanken, og det eneste jeg gjr er skyve bort maten nr jeg prver sitte sammen med de andre ved middagsbordet. Det er vondt, for jeg vil ikke skuffe de andre. S vondt kjenne angsten knyte seg i magen og kjenne kvalmen konstant er tilstede. Jeg vil egentlig bare grte, men fr ikke ut en eneste tre. Ikke n. Ikke i dag. Jeg kjenner tomheten og hplsheten snike seg innp meg. Ambivalensen gjr meg bare mer og mer forvirret og anoreksiens tanker trenger gjennom alle andre tanker. Noen ganger vil jeg bare skrike ut.

Jeg vil ikke skuffe mine nrmeste og vise dem hvor lett det er bare gi opp og ikke gjre ett forsk en gang. Jeg vil egentlig ikke gjre dette, men det er s vanskelig vre sterk mot anoreksien hver eneste dag. Noen ganger taper jeg bare. Noen ganger kan jeg ikke styre sykdommen. Jeg kunne nske jeg kunne fortelle alle at jeg hadde det bra og at det var jeg som hadde kontroll p sykdommen n, men det kan jeg ikke. Og jeg sier det rett ut, uten at jeg har masken foran ansiktet. Jeg bruker ikke masken og forteller det som er langt i fra sannhet. Jeg vil ikke lyve lenger. Jeg vet jeg kommer til ha slike perioder.

Det er ikke frste gangen jeg opplever nedtur etter nedtur, og slike vanskelige perioder der det ikke gr s bra med maten. Anoreksien fr meg til angre for hver eneste kalori som jeg inntar, og det gjr alltid s vondt med flelsen av skam, selvhat og drlig samvittighet. Jeg hadde en fin periode der jeg flte jeg klarte st imot anoreksiens makt og motstand, men n, n er alt annerledes. Jeg trodde i en liten periode at det var jeg som hadde overtaket, men der tok jeg feil. Jeg trodde jeg hadde en god sjanse til komme meg lenger oppover og ta strre framskritt, men jeg gikk noen skritt bakover i stedet for framover.

Noen ganger er det som om verden raser sammen. Egentlig s vil jeg bare f ut all frustrasjon som jeg har inni meg, men noen ganger klarer jeg bare ikke grte. Trene stopper opp. Trene blir vonde og tunge nr jeg ikke klarer grte dem fram, og det gjr enda verre nr de plutselig strmmer p. Det er s vondt nr sykdommen er s sterk. S vondt vkne opp av mareritt, og se hva som er virkelighet. S vondt bli skuffet og oppgitt av seg selv for ikke prve hardere og sterkere. Noen ganger, forstr jeg bare noe jeg ikke har innsett tidligere. Jeg kan ikke vre like sterk hver eneste dag. Jeg er ikke et menneske av stl.

Kaos

Det er mye som skjer fortiden, s jeg hper dere forstr om det ikke blir s mange nye innlegg hver eneste dag. Formen er virkelig ikke bra, og jeg kjenner sykdommen river i meg. Jeg prver kjempe og sloss hver eneste dag. Jeg kjemper med nebb og klr om komme meg p bena igjen etter en lang periode og etter en lang tid med en slapp og sliten kropp. Jeg skal jo klare dette, det skal jeg jo. Jeg har s mye jeg m klare fullfre og gjennomfre. Jeg skal ikke forsvinne eller tape p grunn av sykdommen. Men jeg er redd. Det m jeg innrmme. Jeg er livredd for ikke vre sterk nok. Jeg er livredd for ikke vinne. Det er derfor jeg m holde fokuset. Jeg m se rett fram, og prve reise meg opp.

Jeg har fantastiske mennesker rundt meg som sttter meg og som er der for meg. Likevel er det noen som jeg blir veldig sliten og trtt av hre p. Mas og mye snakk om mat, mltider og kosthold gjr meg veldig trtt og lei. Jeg kan dette med kosthold n. Trenger ikke mer kunnskap. Jeg trenger ikke hre andre hva jeg skal gjre eller hvilken "oppskrift" jeg skal g etter. Jeg lager min egen oppskrift for hvordan jeg skal klare komme meg fri fra sykdommen og bli helt frisk. Den lager jeg og skriver jeg n p veien videre og p veien ut. Veien ut fra sykdomshelvete. Har jeg nevnt til dere at jeg skriver bok? Jeg er godt i gang. Over halvveis faktisk. Det er det jeg har gjort nr jeg har hatt krefter og energi til det.

Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i. Jeg prver, men vinner ikke hver gang. Alt gr ikke den veien jeg nsker skal g, men slik er det jo med alle. Alt kan ikke g rett fram og i riktig retning. Jeg er s utrolig takknemlig og s lykkelig over alle de fine dagene og de gode tingene jeg mter p veien. Selv om det kanskje hres ut p den negative mten at jeg bare har drlige dager og at jeg bare mter p motstand, utfordringer og hindringer, s kan jeg ikke legge skjul p at jeg klarer smile og le, ha det bra ogs. Jeg takler bare ikke at noen presser meg. Jeg m g i mitt eget tempo. Jeg, og kanskje veldig mange andre, at det vil ta tid. Den tiden trenger jeg.

Vanskelig godta.

Det er s vanskelig godta. Respektere. Hadde jeg gjort noe annerledes og hadde jeg forsttt konsekvensene, hadde jeg kanskje ikke vrt syk. Alt hadde kanskje vrt annerledes. Jeg forstod ikke konsekvensene fr en god stund etterp. Jeg forstod ikke egentlig hva jeg holdt p og hva jeg var i ferd med gjre, og jeg kjenner jeg blir s sint og s oppgitt over meg selv. Jeg vil ikke at noen skal se meg som dette. Jeg vil ikke at noen skal se meg som den jeg er blitt til n. Det er s vondt nr det er s mye kaos i tankene og flelsene som bare surrer rundt. Det er s vanskelig nr matlysten bare synker og blir mindre og mindre, og det er ingenting som er godt lenger. Jeg hater spise sammen med andre. Jeg hater det virkelig. Derfor er middagsbesk s utrolig vanskelig vre med p. S vanskelig godta alt.

Det skal ikke s mye til fr jeg knekker i sammen. Jeg fler meg s svak. S maktesls. S mye svakere enn sykdommen. Det er s vondt ikke vite. S ubehagelig og s vondt g rundt med denne vonde flelsen. Jeg smiler, ler og jeg prver holde p denne masken. Den er s trygg og s god ha, samtidig som det er vondt og slitsomt g rundt bre p den hele tiden. Jeg blir s trist nr jeg tenker p alt som gr utover de jeg har rundt meg. Alt de m gjennom. Alt av det vonde som de m oppleve. Det m vre veldig slitsomt for dem, og jeg kjenner at den drlige samvittigheten og den skammen er der konstant og nesten hele tiden. Jeg kunne nske jeg kunne gjre det godt igjen. Jeg kunne nske jeg bare kunne gjre det litt bedre og litt lettere for dem litt fortere. Snarest mulig. Jeg kunne bare nske at de forstr at jeg vil.

De forstr ikke, men det er ogs veldig mye jeg ikke forstr. De dagene jeg bare vil vre for meg selv og grte er kanskje ekstra slitsom for dem. De dagene jeg skriker til dem og krangler med dem uten ha noen spesiell grunn vre sint og lei for. Jeg har bare slike dager, og jeg kunne nske at jeg kunne gjre noe med det litt fortere. Jeg kunne nske at det ikke var slik som det er akkurat n. Det er s vondt bli missforsttt. S vondt tenke p at jeg ikke vet hva andre tenker om meg. Jeg hater at noe blir missforsttt, for da fler jeg bare mer maktesls og svak. Som om de aldri vil tro p meg. Som om det jeg sier bare blir lagt til side og som om det jeg forteller blir skyvet bort og ikke har noen mening. Det er vondt og vanskelig, men ved kjempe videre m det bare g bra til slutt. Jeg bare lurer p hvor lang tid det tar.

En fin dag


Det har vrt en helt fantastisk fin dag. Vret er det siste jeg kan klage p, knall bl himmel og sol. Minusgradene er p sin plass, men det gjr ingenting s lenge sola varmer. I dag har jeg rett og slett gtt en lang tur sammen med verdens beste. Det var godt prate om det som har vrt vanskelig de siste dagene, og veldig godt f litt pause ogs. En liten pause fra anoreksiens tanker og kaos, og faktisk bare g ute i frisk luft og se p fin natur. Fokusere litt p andre ting som er s mye mer positiv. Jeg ble faktisk litt fornyd med bildene jeg knipset ogs, s det er jo et stort pluss. Hihi. Etter store magesmerter er jeg heldigvis litt bedre. Skal si det gjorde godt komme seg ut litt og trekke litt frisk luft ned i lungene. N skal jeg fortsette se Greys Anatomy sesong 8, og kose meg med en varm kopp med varm chai-te. Tror det m vre den beste te-typen jeg noen gang har prvd fr. Anbefales virkelig p det sterkeste.

I'm smiling. I'm laughing. I live, but It doesnt mean that I feel happiness. It doenst mean that I feel I'm alive.

Det er s lett for tro at alt er s bra nr smilet er p plass. S lett tenke at alt er som det skal vre og at livet er perfekt. Men nei. S enkelt er det virkelig ikke. I hvert fall ikke for meg. Nr jeg er sammen med andre, prver jeg presse fram smilet. Jeg prver holde igjen trene og holde meg oppreist p begge bena. Jeg vil ikke kollapse. Jeg vil ikke knekke i sammen. Jeg vil prve vise at jeg er sterk, for innerst inne vet jeg at jeg klarer mer enn jeg kanskje selv kan tenke og tro. Det er vi alle sammen. Jeg syns det er s vondt falle tilbake. S vondt st opp om morgenen etter lite svn og kjenne at sulthetsflelsen gnager og river i meg. Den flelsen gjr meg kvalm, men likevel har jeg ikke noe matlyst. Jeg er s tom. Den flelsen er ikke god kjenne p. Ikke i det hele tatt. Hvordan skal man reagere egentlig? Normalt?

Noe som sliter meg ut, er uten tvil feberen og den drlige formen ellers. Humret er heller ikke noe jeg kan skryte av, og blodprvene venter jeg svar p. Jeg kan ikke si jeg har s god flelse akkurat, men jeg skal prve ikke ta sorgen p forskudd. Jeg syns det er godt med de f som virkelig forstr meg. Det er s godt ikke fle seg s ensom med sykdommen. Jeg vet virkelig ikke hva sykdommen brer med seg, men jeg blir ikke akkurat s overrasket nr jeg mter p en nedtur. Nr noe vondt str venter p meg bak dra og jeg pner opp. Jeg har bde gode og drlige dager, men det har ikke vrt s ofte jeg har hatt disse dagene som jeg virkelig kan strle av glede og faktisk leve litt mer normalt og litt mer i frihet. Det er vondt kjenne p, men s lenge jeg fr litt mer fri fra sykdom og smerte er det noe som er viktig for meg.

Jeg forventer ikke at alle skal forst meg. Jeg krever ingenting. Jeg forventer ikke at opptur skal komme etter opptur, at gode dager skal komme etter gode dager. Jeg er redd, livredd for tape og d, men jeg prver hele tiden holde fast i hpet. Der er jo der enda, er det ikke? De dagene som er litt bedre enn de dagene som er verst, fr meg til smile litt. Det betyr ikke at jeg har det s bra selv om jeg smiler, men det er veldig lett for tro og tolke det p den mten. Kanskje jeg hadde gjort det samme om jeg var i en helt annen situasjon enn det jeg opplever n? Kanskje, kanskje ikke. Jeg vet virkelig ikke. Jeg syns det er s vondt g rundt bre p masken. Fortelle at det gr bra nr det ikke gr s bra. Jeg vil bare ikke vre s negativ hele tiden. Orker ikke. Vil ikke. Jeg vil bare leve et sunt og friskt liv. Leve i den friheten.

Jeg kan smile, le og tenke positivt. Jeg kan til og med ha en positiv og god innstilling selv nr jeg egentlig bare vil legge meg ned p bakken for grte. Samtidig som det bare frister, kan jeg bare ikke gjre det. Det blir bare feil. Det blir bare ikke riktig. Det er ikke det jeg egentlig vil. Det er ikke det jeg egentlig nsker. Det er s vondt kjenne sykdommen s sterk. S vondt miste litt balanse og krefter som gjr at jeg klarer holde meg oppreist og p begge ben. Jeg vil bare vre sterk. Jeg vil bare overleve og kjempe meg gjennom dette. Det er vondt, men jeg er glad s lenge jeg klarer holde meg oppreist p begge ben. Jeg er glad for hvert sekund jeg puster. Hvert sekund jeg faktisk lever. Jeg prver ta imot alt det gode og det som er positivt og bra. Jeg prver, men det er virkelig ikke enkelt. Jeg trenger bare tid. Tid til vinne.

My weekend

Jeg kjenner jeg fr litt mer motivasjon nr det er ting som fr meg til se litt mer framover. Ting jeg gleder meg til og som kommer til gi meg veldig mye pgangsmot og styrke. Krefter til kjempe med. Det trenger ikke alltid vre s stort, men et stort smil fra meg var s se nr jeg fikk kjpt en del nye ting til rommet. Fikk kjpt noen fine englevinger, noen nye fine snkuler (loveit) og andre fine interirting fra kremmerhuset. Ah - kjenner det ikke skal s veldig mye til fr humret skal bli litt bedre enn det som det pleier vre. Hater vre i drlig humr. Jeg har ogs (hihi) skt p sydenturer p nettet, og det er s utrolig mange fine steder jeg har s lyst til reise til. Hvis dere har noen steder anbefale etter deres mening, er det bare skrike ut.

Selv om kroppen er sliten og selv om jeg ikke er s veldig bra fortiden, prver jeg gjre det beste utav det. Jeg prver s godt jeg kan gi kroppen noe nring, jeg prver tenke posiitvt og holde motet oppe. Det er langt i fra enkelt, og noen dager er langt i fra gode. Jeg er glad jeg har nytte av motivasjonsplakaten jeg har hengende p veggen og noen motivasjonslapper som jeg prver tenke p og fokusere mer p. Jeg vet bare at motivasjonen m komme innenfra. Dette er noe jeg virkelig m nske og ville. Jeg syns det er s vanskelig. Hvordan vil livet som frisk bli? Kommer jeg til bli redd og falle tilbake? Hvordan kommer det egentlig til vre i hverdagen? Jeg vet ikke. Ingen vet. Jeg vet bare at jeg m bli frisk igjen for kunne n fram til drmmene og mlene mine som jeg har for framtiden. Det er det jeg virkelig vil.

Hvordan har deres uke vrt?

Lrdag

I dag tror jeg blir en rolig og avslappende lrdag. Egentlig s blir det veldig godt ogs, ettersom det er s mye gjre fortiden.Da er det herlig bare kunne senke skuldrene og bare legge hodet nedp puten nr hodet dunker ogfeberen stiger. Jeg skjnner det egentlig ikke. Feberen kommer hver kveld, jeg fryser og kaldsvetter bare snn helt plutselig, jeg er iskald p beggehendene men varmp resten av kroppen. Da er det kanskje bare positivt og bra at jeg skal til legen da.I dag skal jeg ikke noe annet enn bake litt cupcakes, en liten tur til byen, og bare slappe av og gjre en del ting. Har faktisk en rekke innlegg som jeg skal poste til dere som jeg har skrevet p forhnd, blant annet oppskrifter somjeg hadde lovet dere.

Nr det er s kaldt ute, kjenner jeg at jeg gleder meg utrolig mye tilsol og varme. Egentlig elsker jeg vinteren best,utrolig nok siden jeg er skikkelig frysepinne, men det er virkelig sommer og sol jeg trenger akkurat n. Noe som ga meg litt ekstra motivasjon til bli frisk,er sydentur.Om jeg ikke er frisk, men om jeg er p bedringsvei og frisk nok til reise, blir det nok sol og varme p meg. h, herregud! Kan ikke alt bare g min vei n? Kan ikke alt bare g framover og ikke bakover, og kan ikke jeg bare spole fram i tid til sommerferien? Jeg vil virkelig til syden, men jeg kjenner det ikke frister om formen er s elendig som den til tider kan vre. Da vil jeg ikke vre noen andre steder enn sengen min under dyna.

Pause

Hei dere.

Etter at det blir litt vanskelig skrive hver dag nr jeg ikke er s veldig bra fortiden, velger jeg heller ha en liten pause med skrivingen til jeg blir litt bedre. Jeg trenger sove ut n slik at jeg er litt mer opplagt. Jeg trenger mer motivasjon til kjempe enda hardere mot denne tffe kampen. Jeg vet det kommer til bli vanskelig og at det er en lang vei, men jeg skal klare det til slutt. Hper dere forstr. Jeg kommer nok ikke til slutte helt, men jeg kommer til ta en pause for kanskje noen uker eller bare noen dager. S lenge jeg blir litt bedre, s er det dette som skal til. Hper dere fr det fint s lenge jeg blir borte, s fr dere bare sende en mail om det er noe dere lurer p eller om det er noe dere vil skrive og fortelle meg. Blogges om ikke s alt for lenge! Plutselig er jeg tilbake igjen med nye innlegg.






A feeling is not always the reality.

Hei dere.

Jeg m bare beklage om det ikke kommer noen nye innlegg hver eneste dag som det har pleid vrt fr, for n er ting annerledes. Det er mye som skjer som jeg ikke kommer til g ut med her, og mye av tiden min gr til soving. Jeg liker ikke si det, men det er virkeligheten og sannheten. Det er s mye jeg nsker gjre, men som jeg ikke fr gjort. Bde energien og kreftene er p langt mer enn minus n og forbi tallet null, og jeg fler formen er helt elendig. Heldigvis er det ikke s veldig mange dager igjen til neste legetime. Tror det er frste gangen jeg ser fram til det.

Ettersom det ikke blir s mye tid til alt annet jeg hadde p planen, blir det heller ikke s veldig mange bilder. Jeg prver s godt jeg kan, men jeg kan ikke love noe som helst. Jeg hper bare dere alle forstr. Jeg skal nok fortsette komme med noen innlegg her og der og nr jeg virkelig har krefter til det, s fr jeg bare vente se hva som mter meg i tiden framover. Jeg m bare nok en gang takke dere alle sammen for de herlige kommentarene dere skriver. Hva skulle jeg gjort uten dere? Kunne bare nske jeg hadde muligheten til gi dere alle sammen en stor klem.

Jeg smiler, ler og prver vise den indre gleden, men likevel betyr det ikke at alt er som det skal vre. Likevel betyr det ikke at alt er s bra og s perfekt som mange tror og forventer at det skal vre. Jeg fler meg s hpls og elendig. Jeg fler det er s f som virkelig forstr. Det gjr s vondt innerst inne. Jeg fler jeg gr rundt og rundt i en ond sirkel sammen med sykdommen. Den er helt jvlig nr den er p sitt verste. Den river i meg og jeg slipper aldri unna de vonde flelsene. Hvor lenge skal det vare? Nr kan jeg kjenne frisk luft igjen og flelsen av virkelig vre i live? Jeg vil ikke bare se de fysiske tegnene til at jeg fremdeles puster og kan bevege meg, men jeg vil fle det ogs.

0701012

Jeg kunne nske sykdommen var en vond drm om natten som jeg bare snart kunne vkne opp fra. Jeg kunne nske at det var et vondt mareritt jeg visste jeg snart kom til vkne opp fra, og at det ikke var virkelig. At jeg egentlig vknet opp frisk. Uten sykdommen. Enkelte dager er det s utrolig vanskelig godta og respektere alt som sykdommen brer med seg. S vanskelig godta alt dette som er av det vonde. Det er vondt nr anoreksien river i meg, for hver eneste dag som gr, s lengter jeg tilbake til det friske livet. Der jeg kan lpe fritt rundt uten bli s fort sliten og enda mer tom for energi og krefter. Alt.

tenke tilbake p tiden som frisk, er ikke bare vondt heller. Det gir meg en slags motivasjon og styrke ogs, og det gir meg mye positivt tilbake. Jeg prver holde motet oppe og si til meg selv at dette er noe jeg skal klare. Det som er s skremmende, er at jeg ikke vet om det er jeg eller anoreksien som snakker for meg. Om det er jeg eller anoreksien som har mest kontroll og styring. Av og til er dagene veldig vanskelige, men jeg klarer med den styrken jeg har komme meg gjennom de dagene der sykdommen er verst. Jeg tenker alt for mye nr tankene bare surrer rundt og lager kaos. Det er s mye som surrer rundt.

Jeg vil ikke vkne opp i en sykehusseng med veneflon og intravens vske fordi jeg er dehydrert. Jeg vil ikke ha mat gjennom sonde som blir en slange i kroppen. Jeg kjenner det gjr vondt tenke p det, fordi jeg vet det kan bli virkelighet om jeg ikke klarer snu snart. Jeg m komme meg avgrde. Jeg m prve klatre oppover, ikke vre nede og vente p at noe skal skje av seg selv. Jeg kan ikke vente. Jeg har ikke tid. Jeg har s mye som venter p meg i framtiden, og nr jeg tenker p alle drmmene og mlene mine, s vil jeg virkelig ikke at sykdommen skal delegge for meg. Jeg trenger mer motivasjon og vilje. Styrke.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Mnedsoppdatering
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits