lifewitheatingdisorders.blogg.com -

Glad-dag



Hei og god lørdag.

Det er skikkelig fint vær ute, noe som gjør meg glad. Fikk forresten en mail fra en leser som lurte på om jeg kunne blogge slik som jeg gjorde før, og det skal jeg begynne med nå. Selvfølgelig, hvis det er noe som hindrer meg noen ganger inni mellom, så er det jo en god grunn for det. Jeg tror dere forstår. Jeg har savnet det litt, egentlig. Å lese alle de bloggene jeg leste før, kommentere andres blogger og bare skrive om alt og ingenting. Jeg skal bli flinkere til å legge ut bilder til dere også, og hvis det er noe dere "mangler" eller om det er noe dere "savner", så skrik ut og kom med det. Det vil være til stor hjelp for meg, selv om jeg har veldig mange innlegg jeg har skrevet på forhånd og som bare venter på å få bli publisert. Gled dere til mange oppskrifter, historier, tips, hverdag og bilder. Håper dere får en super dag. I guess I'm back.

A smile



Heisann dere.

De tre siste dagene har vært helt fantastiske. Det skal jeg ikke legge skjul på en gang. Ah - herregud så herlig det er å smile, le og bare kjenne glede langt innerst inne, helt fra hjerterota. En fantastisk følelse jeg virkelig har savnet. Jeg har fått gjort veldig mye, så jeg har absolutt ingen dårlig samvittighet eller noen som helst vond følese. Og vet dere hva? Jeg skal tillate meg selv og gi meg selv lov til å smile og le for en gangs skyld. Det er egentlig veldig vanskelig for meg og ofte en stor utfordring, men sykdommen kan bare ikke ødelegge mer nå. Jeg vet jeg har sagt det hundretusenmillioner ganger til meg selv at den ikke kan ødelegge mer, men jeg må sette en grense selv. Jeg må være mer bevisst.

Det har vært sol og sommervær, jeg har fått gjort unna mye som jeg bare har utsatt gang på gang selv om jeg ikke har vært feberfri. Uka som venter meg er veldig travel, men så er det heldigvis litt ferie igjen. Er ikke det helt fantastisk? Jo. Jeg elsker å se på det positive, spesielt når det er mye vanskelig i livet i tillegg som jeg sliter med. Jeg prøver å tenke at næringsdrikkene er bedre enn ingen mat, right? Det prøver jeg å holde også. Jeg prøver og prøver, jeg kjemper og kjemper. Jeg skal komme til mål en gang. Det skal jeg uansett hvor stor motstand som måtte komme meg i møte. Proskjektene jeg holder på med og som jeg styrer fult med er jeg kommet langt i, og følesen av mestring er så god.

Så, for å trekke fram det positive, så er jeg feberfri i dag. Juhuu. Håper dere får en helt fantastisk fin dag, alle sammen.

Stor klem.

Let the beautiful spring come


Sol . Skyer . Vind . Fantastisk temperatur . Pepsi Max . Musikk . Baking av Cupcakes .

En fin søndag med andre ord ~

Helg

Håper dere alle får en super helg!

It does not matter how slowly you go, so long as you dont stop ~

Jeg kjenner frykten fort ramme. Den fanger kroppen. Jeg hater den følelsen av uro. Følelsen av å ikke ha fotfeste eller kjenne at jeg står støtt på noe som virker fast og trygt å stå på. Jeg kjenner det gjør vondt i hele kroppen. Kanskje mest spiserøret. Heldigvis hjelper det med noe medisiner jeg har fått som sies å funke ganske bra, alt er bra så lenge det hjelper. For å hindre magesmerter og forstoppelse, noe som er helt jævlig å være gjennom, bruker jeg en slags olje som faktisk gjør meg veldig trygg også. På en eller annen bestemt måte. Jeg bare ser meg i speilet og ser tårene renner sakte men sikkert nedover. Hvorfor? Hvorfor akkurat nå? Hvorfor akkurat dette? Jeg forstår ikke. Ikke helheten.

Jeg er drittlei av sykdommen. Alt som har med sykdom å gjøre. Alt som har med sprøyter, blodprøver og prøver å gjøre. Jeg er lei av å sitte på venterom. Jeg er lei av å ta de samme bussene til de samme stede hver eneste gang. Jeg er lei av disse rutinene, samtidig som det føles trygt og godt å ha noe å holde seg til. Det gjør godt for meg å skrive, og jeg er komme ganske langt med proskjektet mitt som jeg en eller annen gang skal fortelle litt mer om. Haha, jeg er så flink til å utsette alt, skjønner dere. Jeg har lenge vært uten matlyst. Veldig lenge. Det er så vanskelig å få ned noe mat, når jeg bare kjenner det sitter noe i halsen og kvalmen bare stopper meg helt opp. Det hindrer meg så ofte.

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal reagere eller i det hele tatt oppføre meg. Jeg føler bare alt er min feil. Jeg føler det er meg selv jeg må takke for å ha havnet opp i nåværende situasjon. Den følelsen er rett og slett helt jævlig. Det hadde vært så fint om livet hadde en angreknapp som man bare kunne trykket på, så kunne man bestemme, velge og vrake så mye man bare ville. I hvert fall hadde det vært fint å hatt en slik angreknapp i livet akkurat nå, med tanke på sykdommen og situasjonen i seg selv. Jeg kunne ønske tankene bare stoppet opp litt. At jeg slapp å bekymre meg så  mye. Bekymre meg for alt og ingenting. Jeg kaster bort og sløser bort så mye jeg hadde hatt bruk for. Krefter og energi.

Hvordan takler man egentlig nedtur etter nedtur, motgang etter motgang, dårlig dag etter dårlig dag? Er det OK om jeg lar tårene komme slik som de vil? La dem komme og gå? Er det OK om jeg lar sykdommen rive i kroppen, når jeg ikke har så veldig mange andre muligheter? Når jeg er tom for krefter og styrke? Noen ganger kjenner jeg bare det er så urettferdig. Ofte finner jeg trøst i at jeg har lært mye gjennom denne sykdomsperioden. Jeg bare håper det ikke varer så alt for lenge. Det er så mye jeg skulle få gjort. Så mye jeg drømmer om å oppnå og nå fram til. Det er så mange drømmer og mål jeg vil leve ut, men som frisk og sunn. Ha en kropp som jeg trives med og som jeg klarer å godta.

Smerte er ikke alltid en fiende, det er en venn som får deg til å føle deg levende ~



Jeg kjenner tårene renne. Kvalmen fanger kroppen, og jeg kjenner jeg egentlig bare vil gå å legge meg og krype under dyna, i håp om å bli litt bedre. I dag litt før kvelden kom, har det faktisk vært helt fantastisk. Jeg har vært ute litt og gått en liten tur med kameraet i hånden for å knipse noen bilder, jeg har skrevet en del, jeg har laget sushi til de andre her til middag etterfulgt av hjemmelaget sjokoladepudding, jeg har ryddet masse på rommet og fått orden på alt rotet mitt her og jeg har pyntet litt og gjort det litt mer hjemmekoselig. Elsker rommet mitt nå, har vel egentlig gjort det i lang tid nå, ettersom det nesten hele tiden kommer noe nytt når jeg er i byen. Haha, er blitt helt hekta på kremmerhuset og alle de andre interiørbutikkene, gleder meg så utrolig mye til å flytte ut og bo for meg selv. Bare starte livet mitt og fullføre drømmer og mål. Men jeg vet jeg ikke vil gjøre det med sykdommen i kroppen. Jeg må være fri fra sykdommen. Fra sykdom og smerte.

Jeg prøver å gjøre det best mulig for meg selv, både når det gjelder maten, måltidene og alt det andre. Jeg merker hvor utrolig godt det er å få skrive mye. Da er det ikke så mye kaos i tankene og følelsene lenger. Det betyr mye for meg å ha noe som hjelper, som jeg vet av erfaring fra tidligere også. Skriving hjelper uansett, for det finnes så utrolig mye man kan gjøre. Jeg finner ikke så veldig mye valgmuligheter når det gjelder matvarene og den type mat, jeg merker bare det blir så ekstra vanskelig når kvalmen er så sterk. Det føles som om jeg får slag på slag, rett i magen. Ingen kan se merker etter det, det er bare jeg som kan kjenne smerten. Den fysiske og psykiske. Det gjør så vondt. Langt innerst inne, kan jeg kjenne det. Jeg kan vel trøste meg med at jeg ikke er helt håpløs og elendig som kanskje sykdommen får meg til å føle og tro, for jeg har funnet ut at smeltet ost med grillkrydder er helt OK å spise. Det er noe jeg kan tillate meg selv, uten å føle skam.

Words



Jeg kjenner tårene renne.

I dag er bare en dag der jeg ikke har lyst til å gjøre noen ting, bare være for meg selv med tårene og prøve å sortere i alt kaoset som er. Noen dager er bare dårligere enn andre, det trenger ikke alltid å være noen spesiell grunn. Noen ganger tenker jeg bare på alt det vonde som sykdommen fører med seg. Det får meg til å gråte, i hvert fall veldig ofte. Jeg er bare så sint og så frustrert over meg selv. Jeg tenker ofte på om jeg kunne stoppet dette. Jeg tenker ofte på hvordan livet hadde vært, om jeg bare klarte å stoppe sykdommen. Om jeg bare kunne hindre og stoppe tilbakefall. Hvorfor må det være så vanskelig? Jeg kunne ønske det var så mye lettere. Jeg kunne ønske det var lettere å ta knekken på sykdommen. Jeg kunne ønske det var jeg som følte meg sterk og modig. At jeg hadde mot nok til å slå hardere til og bare slå den i svime. Jeg vet aldri hva som venter meg bak neste dør. Tør jeg virkelig å åpne? Har jeg mot nok til å gjøre det? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Noen ganger er jeg bare så forvirret og så usikker. Noen ganger vet jeg bare ikke hvilken fot jeg skal begynne med, eller hvilken retning.

Når jeg ser meg selv i speilet, kommer også tårene ofte. Ikke alltid for at jeg ikke liker hvordan den ser ut, men bare å se hva sykdommen gjør med kroppen min. Bare å se forandringen. Bare å se at jeg ikke kan gå med de fine, nye klærene jeg kjøpte for ikke så veldig lenge siden. Jeg går med lue hele tiden fordi jeg har mistet en del hår og at det blir så stygt og ekkelt da. Jeg vil ikke vise det. Ofte når jeg har dusjet kan jeg bare dra hår fra hodet. Jeg går ofte med store klær for å skjule kroppen min. Jeg orker ikke tanken på det, en gang. Jeg pleier å holde smilet på plass. Jeg prøver. Jeg kjemper. Jeg sloss. Jeg kunne bare ønske det var lettere. Hva om jeg taper? Hva om jeg aldri klarer å nå fram til drømmene og målene mine, som jeg så sårt og så inderlig brenner for? Jeg vil bare leve et normalt og godt liv. Det er derfor jeg prøver å gjøre det beste utav det. Det er derfor jeg prøver å holde motet oppe og smilet på plass. Jeg prøver å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i. Det er en utfordring i seg selv, men har jeg noen andre valg? Nei. For at jeg skal klare å nå fram til drømmene mine, må jeg være frisk.

Noen ganger kjenner jeg det bare som et slag i magen. Plutselig når jeg helt tilfeldig ser meg i speilet, ser jeg den syke meg. Jeg ser den syke kroppen min. Jeg ser at hendene er full av sprekker, åpne sår og at jeg er veldig tørr. Jeg ser huden er litt blek og litt rar farge på. Jeg ser i øynene, dypt dypt i øynene. Jeg ser smerten. Min egen smerte. Min egen kamp. Jeg kjemper ikke for ingenting. Jeg kjemper for livet mitt. Jeg kjemper for å komme tilbake til den bedre hverdag. Jeg kjemper om å komme meg fri fra smertehelvete og fra det sykdommen bærer med seg av det vonde. Jeg kjemper og sloss, men det er ikke altid så lett å se det. Jeg prøver. Jeg prøver så godt jeg kan. Likevel føler jeg det ikke er godt nok. Det varierer så mye med oppturene og nedturene. Det er bare så ekstra vondt når nedturene kommer så brått og så uforventet. Jeg kjemper for livet mitt igjen, selv om jeg er redd for å tape kampen. Jeg kan ikke la det skje, jeg må bare ta et skritt om gangen. Det skal gå bra. Det må gå bra. Det kommer det til å gjøre også. Til slutt. En vakker dag. En gang skal jeg klare å ta knekken på sykdommen.

 

Når livet går i grus

Jeg merker veldig godt at humøret ikke er på sitt beste i dag. Jeg er så lei kvalme, magesmerter og bare det å gå rundt med uro og usikkerhet i hele kroppen. Bare de vonde følelsene, får tårene til å renne. Jeg blir helt tett i nesen og forkjølet på grunn av at tankene bare er fullstendig kaos. Fullstendig surr og kaos. Det er konflikt mellom tankene og følelsene mine så og si hele tiden, og jeg kjenner det ikke skal så veldig mye til før jeg blir sint og irritert. Er det noe jeg virkelig hater, så er det å se at problemene mine går utover andre. Jeg får så dårlig samvittighet overfor det. Jeg kunne virkelig ønske at ting var annerledes. Jeg kunne virkelig ønske at jeg følte jeg var autopilot i eget liv og balanserte det.

Jeg sitter hele tiden igjen med følelsen av at ingenting er "godt nok". Hva er egentlig "godt nok?" Jeg kunne ønske jeg ikke var så kritiserende rettet mot meg selv, for det er noe jeg er blitt alt for flink til. Det er ikke bra. Det er noe som er negativt. Det er ikke et godt tegn. Det er nesten litt utrolig for fort alt bare kan snu. Det er så vondt å se tårer erstatte smil og latter. Det er så vondt å se sorg erstatte gleder og det gode her i livet. Det er omvendt også, noe som er godt å tenke på. Plutselig går det litt mot den rette veien. Så snur det igjen. Jeg vet dette nå. Jeg kjenner godt til sykdommens mønster. Sykdommen er lur. Veldig lur. Plutselig, ofte når jeg minst forventer det er den sterkest.

Jeg føler meg så svak, liten og så maktesløs rettet mot sykdommen. Ofte tenker jeg "Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor kan jeg ikke bare spise, og bli ferdig med det? Hvorfor venter jeg med å få det verste og det som gjør så vondt overstått? Hvorfor ikke bare bli ferdig med det, og bare holde ut i det som måtte være så vanskelig og så vondt å takle og stå midt oppi?". Jeg lurer sånn på alle mulige svar så kommer fram og som dukker opp underveis. For meg hjelper det å skrive, men jeg skriver mest på boka nå og bruker inni mellom bloggen. Det betyr mye for meg, og jeg tror egentlig at det er veldig viktig. Viktig å ha verdier som man kan ha i livet og i hverdagen, og holde litt fast i. Jeg må fram.

My weekend


Hendene mine



Jeg merker jeg bare er så sint og oppgitt over meg selv. Hendene mine har sprekker og begynner fort å få åpne sår. Når jeg er ute, selv når jeg har hansker på meg eller når jeg prøver å holde hendene mine varme, blir de helt blå. Temperaturen skifter også veldig og er veldig varierende, det er nesten litt sykt. Plutselig kan jeg begynne å kaldsvette når jeg 5 min før har vært iskald. Det skremmer meg litt. Det er faktisk nå i ettertid jeg virkelig har sett konsekvensene for sykdommen. Hva den egentlig driver med og holder på med. Om natten må jeg ligge med bomullshansker og jeg må hele tiden være avhengig av håndkremer. Det kan faktisk bli så gale at jeg kan bli sykemeldt. Det kan bli vondt i begge armene og jeg kan få fort andre sykdommer. Dere vet, bakterier og virus kommer ofte gjennom åpne sår, noe jeg har veldig mye av. Ah, jeg kjenner jeg blit litt motløs og maktesløs her.

I perioder har jeg tenkt at det ikke har vært noe krise. At det ikke har vært nødvendig å gjøre noe med det, og at det er alltid kulde som gjør det. Som liksom er hovedårsaken. Men det er ikke bare kulde her inn i bilde, det er anoreksien som river i kroppen og som rammer. Jeg har det heldigvis ikke på det verste hele tiden, noe jeg er veldig glad for. For akkurat nå er det så vondt at jeg nesten ikke klarer å være i vann med hendene. Det svir, det gjør direkte vondt og ofte må jeg skrike av smerte. Hele tiden må jeg smøre hendene med fet håndkrem, men noe jeg har fått på resept og jeg må ha hansker på meg ganske ofte. Det er ikke alle hudkremer som hjelper meg heller, noe jeg klart og tydelig ser. Det kan være jeg må gå til hudlege også, eller til en spesialist. Jeg bare ble fortalt her en dag om at dette var noe jeg måtte ta helt seriøst og på alvor. Det kunne faktisk bli så gale at det gikk utover andre ting også. Jeg kjenner tårene bare komme når jeg tenker over hva sykdommen gjør med kroppen min. Hvor hardt den faktisk rammer.

For meg, slik som for veldig mange andre, er det lett å tenke "det skjer ikke meg" eller "det blir sikkert ikke verre enn dette, det er jo nærmere helt umulig". Men nei. Jeg har nå sett at alt faktisk kan skje. At nedturer kommer når jeg minst forventer det og det kommer så overraskende og uforventet på. Hvordan skal jeg liksom reagere, da? Er det da jeg skal gråte? Er det da jeg skal tenke "Ååja, jaja, det går sikkert over dette også, hva blir det neste?". Sannheten er at jeg aldri kan være godt nok forberedt på det som måtte vente meg. Jeg kan ikke være godt nok forberedt på hva som står bak neste dør og venter på meg. Sykdommen kommer med slag på slag, og den har både all makt og styrke. Det er da jeg kjenner det er ekstra vanskelig å slå til og kjempe imot. Når jeg vet at jeg får så mye imot meg samtidig. Det blir litt for mye på èn gang. Noen ganger føler jeg meg bare så svak, liten og maktesløs. Noen ganger kunne jeg bare ønske dette var en drøm. Er det ikke nok nå? Er det ikke snart over?

Helg



Hei dere.

Det er fantastisk godt med helg nå, jeg kjenner det på kroppen at det trengs. I går var jeg veldig dårlig. Jeg prøvde å gjøre alt jeg bare kunne tenke meg for å bli bedre med kvalmen og magesmertene, jeg prøvde å drikke masse kaldt vann, få litt frisk luft inn på soverommet og varmeflasken liggende på magen. Au, hater disse smertene. Heldigvis hjalp det med noe kvalmestillende også, og til slutt fikk jeg endelig sovne. Takk gud for det. I dag har jeg bare følt meg slapp og sliten, så det skal være godt med helg og litt fri nå. Det er utrolig fint vær også, så kanskje jeg tar meg en liten tur ut litt senere. Våren er ikke så verst, sånn egentlig, når det holder seg til så fint vær som det har vært nå de siste dagene. Hihi. Forresten, om det er noe mer dere lurer på, så er det bare til å skrike ut. Jeg skal svare til slutt og etter hvert om det som dere måtte lure på. Jeg gleder meg egentlig til å sove igjen, haha! Sovedyr er vel mitt nye kallenavn tenker jeg. Jeg smakte nettopp på litt smeltet ost med grillkrydder. Det var litt godt, men veldig rart siden det er så lenge siden jeg har smakt på det. Men ja .. har noe jeg må fortelle dere ..

The sun makes me smile

Noen som vet hva som pleier å hjelpe mot magesmerter? Skrik ut.

Be strong

Jeg kunne ønske det var lettere. Noen ganger er det vanskelig å puste. Holde seg på bena og stå oppreist. I morgen skal jeg mest sansynlig en liten tur på sykehuset, jeg skal gå en tur for å lufte tankene litt og ta med kamera slik at jeg kan få snu om tankene til noe som er bra og til noe som er positivt. Jeg syns det er så vanskelig å kjenne at det er så stor motstand. Så mye større og så mye sterkere. Noen ganger skjønner jeg ikke helt hvordan jeg skal klare å ta knekken på sykdommen helt, men jeg prøver å holde både hodet hevet og motet oppe. Jeg kunne bare ønske det var en drøm jeg snart hadde våknet opp fra. Det hadde vært så fint. At dette ikke var virkeligheten. Jeg hater sykdom.

Alive



Humøret er virkelig ikke på sitt beste, og jeg hater å være syk når det er så mye god mat jeg ikke klarer å spise. Jeg får vel trøste meg med at jeg fikk lage noe tapas til litt besøk i dag, og at jeg har vært ute en tur. Det har vært godt å være litt ute i frisk luft, spesielt når det er fint vær. Jeg hater spesielt å være i besøk og være hos andre når jeg føler jeg feiger skikkelig ut og er den eneste som ikke spiser noe eller i det hele tatt forsyner meg med noe god mat på tallerkenen. Faen, jeg hater dette. Forresten, jeg skal snart svare på noen spørsmål som dere har lurt på i en god stund nå. Har bare rett og slett ikke hatt tid før nå, så svarene kommer kanskje senere i kveld eller i morgen. Om det er noe dere lurer på i siste liten, så er det bare å skrike ut. Håper dere får en fin lørdag, og at dere alle har det bra.

Still cold

Ah - det er et helt fantastisk vær ute. Det er så fantastisk herlig. Nå sitter jeg under ullteppet mitt med en varm kopp med kakao. Haha, fryser så mye at jeg ikke klarer å legge det fra meg. I natt sov jeg faktisk veldig dårlig. Jeg var mye oppe fordi jeg hadde så store magesmerter og ville egentlig bare brekke meg fordi det igjen ga meg kvalme. Uutholdelig. Siden det er fredag i dag, tenkte jeg bare å slappe av. Jeg har ingen energi til å gjøre noe spesielt, og jeg er helt utslitt. Det er veldig godt med slike avslappendes og rolige fredager også. Kanskje jeg får på meg skikkelige klær og tar meg en fin tur med kameraet i hånden litt senere? Bildene over viser hvor fantastisk vær det er og hvor fint det er ute. Marsmåneden er ikke så verst, egentlig. Om dere har noen oppskrifter eller tips om hva jeg kan spise, så gjerne skrik ut. Jeg har virkelig ingen anelse om hva jeg skal spise, merker jeg er så utrolig lei av å drikke næring. Jaja, får vel tenke positivt på det, og se på det som bedre enn ingenting. For det er jo det. Ha en super dag vidre!

Sometimes, I wish I was strong like a Solider.



Jeg kjenner jeg ikke er i noe godt humør i dag. Lite søvn, dårlig matlyst og mye som går imot. Mye som skjer. Jeg prøver å få humøret til noe bedre og jeg prøver å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i. Jeg kunne ønske jeg hadde litt mer krefter og litt mer energi til å gjøre alt der jeg har lyst til å gjøre. Det blir godt å bli frisk igjen etter hvert og med tiden, og den dagen kommer en vakker dag. Ikke av seg selv. Ikke helt uten videre, jeg er nødt til å kjempe med både nebb og klør for å klare å vinne og ta seier. Det er bare så vondt og så vanskelig når jeg kjenner sykdommen river i meg. Hvorfor må det være så vanskelig å bare spise? Nyte et godt måltid og noe god mat?

Det er så mye jeg har på hjertet som jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare med ord. Hvordan jeg skal formulere meg. Det er så mye jeg har lyst til å skrive, det er bare så vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. For meg hjelper det å skrive litt. Bare få ut tanker og følelser. Det gjør det litt lettere. Det blir litt mindre kaos da. Litt mindre tankekjør. Jeg føler meg så tom innvendig. Dypt, innerst inne. Tom for ord, tom for tårer, tom for energi og krefter. Jeg vet jeg har kampvilje og motivasjon nok. Nok mot til å klare det. Nok mot til å kjempe imot anoreksien og vinne over den. Ta kontroll og bli min egen autopilot i eget liv. Noen dager er bare dårligere enn andre dager. Det varierer hele tiden.

Det er så vanskelig for meg å godta. Akseptere alt sammen. Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom uten å kjenne på tårene, smertene og bare det å være i det vonde. Det er da jeg må holde ut. Det er da jeg må prøve å ta fram all styrke og alle mulige krefter som jeg bare har. Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom uten å kjenne på smerte. Uten å gråte. Uten å kjenne nedtur etter nedtur, dårlig dag etter dårlig dag, skuffelse etter skuffelse, og dårlige perioder. Alt vil ikke gå min vei. Alt vil ikke bare gå rett fram, og jeg vil ikke bare møte på oppturer og de gode dagene. Men de betyr mye for meg når de først kommer. Det gjør de uten tvil. Det er så godt å føle seg levende og fri noen ganger.

Hadde bare anoreksien kunne gi slipp...

A real smile with a real feeling



Hei dere.

Jeg er så glad for at dagen har vært bra og ikke så vond og vanskelig som i går. Har hatt en fin samtale med en vennine, jeg har bakt litt og siden det har vært så kaldt og dårlig vær ute har jeg bare kost meg med varm kakao og ullteppe. Ah, det er virkelig en god følelse å være inne i varmen og se ut. Pleier alltid å ligge under ett teppe når jeg er inne, haha, er alltid så frysepinn. Jeg kjenner bare jeg blir glad når jeg opplever små positive og gode ting, det betyr så mye for meg. Da blir det med på å skyve det vonde og håpløse litt lenger bort. Jeg skal klare å vinne denne kampen, selv om sykdommen er veldig sterk til tider. Jeg må bare prøve å gå den rette veien, prøve å ta ett skritt om gangen og bare prøve å gjøre mitt beste. Jeg håper bare på at det er flere av disse gode dagene i nærmeste framtid.

Hjemmelaget karamell




Ingredienser:

50 g smør

3 dl sukker (kan bruke sukrin for å gjøre de litt sunnere)

3 dl fløte (1 pk)

2 1/2 dl lys sirup

2 1/2 ts vaniljesukker

 

Framgangsmåte:

Smelt smøret. Ha oppi fløten og rør det godt sammen. Ha oppi alle ingrediensene og rør godt. Pass på at det ikke koker over, det skal koke lenge.

Mens du venter og passer på, kan du gjøre klar formene du skal bruke. Legg bakepapir i brødformene (hvis du bruker det), og gjør dem klare til bruk. Du kan også bruke andre konfektformer om du har det, her gjelder det å bruke fantasien. Jeg brukte noen brødformer og konfektformer.

Rør til alt blir tykt og til den får en fin masse. Gjerne la det koke og varmes opp i 60 min, mer eller mindre - det kommer helt an på hvordan det ser ut og hvor tykk den er. Den skal ikke være for tykk heller, men helt passe.

Hell røren i formene som skal brukes og la det avkjøles i en god stund før du setter det kaldt. Før du setter det i fryseren eller kjøleskapet, kan det være lurt å skjære og lage noen merker. Da kan du bare knekke karamellene i bitene etter hvert som de er kalde nok.

Mitt beste tips er å ta dem opp igjen fra kjølen etter noen timer, for så å pakke dem inn i folie eller annen plast som er etter ønske og behov, for så å legge dem i fryseren igjen. De er best da, men pass på at temperaturen i rommet ikke er for høy, da smelter de veldig fort.

Veldig gode karameller, og det beste med det hele ; det er superenkelt å lage :-) nyt!

Helg



Hei dere.

Det går faktisk bedre psykisk enn det gjør fysisk, noe som jeg ser en positiv og negativ side av. Jaja. Det er i hvert fall bedre enn ingenting. I dag skal jeg faktisk prøve meg på å lage sushi helt fra bunnen av, hjemme laget, og kanskje jeg til og med tør å smake? Jeg har smakt sushi før, men sa til meg selv etter bare noen sekunder at jeg aldri skulle spise det igjen. Haha, da likte jeg det ikke i det hele tatt. Det er fint vær ute, så kanskje jeg orker å ta meg en tur ut også, for å ta noen bilder som jeg kanskje skal bruke i et proskjekt som jeg har tenkt å fortelle dere snart. Bare ikke enda. Forresten, skal jeg begynne med "ukas spørsmål" igjen? Bare skrik ut om det er noe dere lurer på, så skal jeg svare så godt jeg bare kan. Jeg skal ikke slutte med blogginga, jeg tror jeg bare ville angre etterpå. Det vil jeg ikke.

Ett skritt om gangen, ikke sant? Jeg prøver så godt jeg kan. Hver dag sloss jeg. Jeg kjemper og sloss med både nebb og klør om å holde sykdommen i sjakk og ikke la den lure meg i å ta feile valg. De feile valgene som jeg vet jeg har tatt en del ganger, om og om igjen. Jeg er i hvert fall glad for at det går bra med skrivinga når det gjelder bokproskjektet. Kanskje jeg til og med klarer å fullføre? Et bokproskjekt tar lang tid, men jeg håper jeg kommer til mål. Jeg kjenenr jeg er drittlei alt som har med sykdom å gjøre nå. Bare ordet syk. Ah - plis la meg bli frisk. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor det skal være så vanskelig, men det er da ambivalensen tar grep. Skal, skal ikke? Jeg må våge og tørre mer. Jeg er jo bare nødt. Før eller senere er jeg nødt til å slå til med all kraft til sykdommen. Jeg må. Jeg må gjøre det for å klare å bli frisk og fri.

Lurer du på noe?

Har du smakt sushi før?

Cupcakes


Cupcake med sitronsmak:
250 g smør
4 dl sukker
4 egg
2 dl melk
6 dl mel
3 ts bakepulver
1 ts vanilje essens
2 sitroner, presset
Sitronskall ,revet

Sitron- og kremostglasur:
300 g Philadelphia ost normal (romtemperert)
100 g smør (romtemperert)
800 g melis (ca)
2 ts vanilje essens
Sitronsaft fra friske sitroner

Pisk egg og sukker sammen.
Smelt smør i en kjele, avkjøl til romtemperatur.
Tilsett det våte og tørre vekselvis i eggedosisen.
Tilsett sitronsaft fra 2 sitroner , riv litt sitronskall og rør sammen.
Fyll i former , ca ¾ fulle.
Stek i varm ovn 175 oC, midt i ovnen i 18-20 minutter.

Avkjøl på en rist til de har nådd romtemperatur.

NB: Smør og Philadelphia ost må ha romtemperatur før man lager frosting
til cupcakes. Ellers får man ikke riktig konsistens på frosting.

Tilsett sitronsaft, smak deg til for å få riktig konsistens på frostingen.
Tilsett konditorfarge om ønskelig.
Bruk en håndmixer for å få riktig konsistens på frostingen.

Liker dere Cupcakes?

Verdi



Hei dere.

Til tross for lite søvn, en veldig travel morning og dårlig matlyst har det vært en fin dag. Det er så fantastisk med slike dager, og det er virkelig godt å tenke på at det ikke alltid skal så veldig mye til. Forresten, selv om jeg har lenge hatt dårlig matlyst, er jeg veldig glad for at jeg klarer å drikke mye vann og få i meg nok væske. Aldri mer om jeg skal bli dehydrert og måtte trenge intravenøs gjennom veneflon. Aldri mer, om jeg så en gang skal oppereres. Auu, det verste jeg noen gang har vært med på. Hater det. Egentlig hater jeg alt som har med sprøyter og stikk å gjøre, men en gang, før eller senere har jeg bestemt meg for å bli kvitt den sprøyteskrekken som tapper meg mye for energi og krefter.

I går var det fastelaven, og jeg må ærlig innrømme at det faktisk så litt godt ut. Denne jævelsykdommen skal jeg bli kvitt, slik at jeg kanskje neste gang det er fastelaven kan jeg tillate meg å spise sammen med andre? Ikke bare sitte der. Ah - jeg føler meg så forferdelig dum hver eneste gang. Folk er nesten sluttet med å spørre meg om jeg skal ha mat, fordi det er så "typisk" meg. Jeg kjenner jeg blir så irritert. Ja, det er slitsomt med blikk, kommentarer og spørsmål, men samtidig så forstår jeg dem så utrolig godt. Jeg forstår frustrasjonen og fortvilelsen som de bærer på. Hadde jeg bare forstått konsekvensene av sykdommen. Hadde jeg bare tatt det på alvor med det samme i starten...

Vi lærer av feil, er det ikke det vi gjør? Er det ikke det vi sier? Jo. Jeg kjenner jeg bare blir så sint på meg selv når jeg ikke lærer at det å ikke spise skader kroppen. Herregud, jeg vil jo bare være normal og spise normalt slik som alle andre rundt meg gjør? Det er vanskelig, men så lett på samme tid. Jeg må bare ta den tiden som trengs for å bli frisk, jeg kan ikke forte meg bare med å bli frisk og late som om alt bare er bra. Da kan jeg bare takke og si velkommen til et tilbakefall igjen. Ting har skjedd. Jeg har fått mine fysiske konsekvenser og plager utav anoreksien. Frister det? Er det noe å juble over? Nei. Aldri glem at det er det indre som teller mest i hele verden. Menneskets indre verdi. Tenk.





I just need control.



Jeg kjenner følelsen av frustrasjon, sinne og fortvilelse vokse. Hadde jeg bare forstått konsekvensene, hadde jeg kanskje klart å snu mot den rette veien før sykdommen fikk mer makt og mer kontroll. Jeg forstår det bare ikke. Jeg forstår ikke hvorfor det må være så vanskelig å spise. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å godta og respektere. Jeg har mine oppturer og nedturer, det er bare nå jeg kjenner jeg er helt tom. Helt tom for krefter, energi og motivasjon. Kanskje det bare er i dag, men jeg kjenner kroppen er ekstra sliten akkurat nå. Likevel fortsetter jeg. Jeg skal ikke la anoreksien ta overhånd og ødelegge hele livet mitt. Det kan jeg bare ikke gjøre. Jeg må vinne dette.

Noen ganger slår det meg. "Jeg er ikke frisk". Jeg kan se det. Dypt dypt i øynene. Jeg ser på kroppen. Jeg ser i ansiktet at jeg ikke er frisk. Huden sprekker og den er sår. Jeg kjenner det gjør vondt i hele kroppen også. Jeg prøver å ikke tenke så mye over det. Jeg prøver ikke å lete etter sykdomstegn som forteller meg at jeg sliter med spiseforstyrrelser. Jeg vet det. Jeg vet hvilken sykdom jeg har, det er bare så vanskelig å godta alt dette på en gang. Samtidig. Jeg prøver å smile. Jeg prøver å le, ha det bra og vise glede. Noen ganger er det bare så ekstra vanskelig. Jeg merker når jeg har mine dårlige og gode peridoer. Når jeg møter på oppturer og nedturer. Jeg merker det godt.

Jeg har blitt flinkere til å tenke og fokusere positivt. Det er jo bra? Jeg prøver å fokusere framover og fokusere på her og nå. Jeg prøver å ordne opp i spisinga og prøve å spise noe hver dag. Klarer jeg det? Nei. Men jeg gir ikke opp. Jeg er nødt til å klare det. Jeg er nødt til å spise hver dag, slik som alle andre. Jeg må det for å bli frisk igjen. Mat blir som medisin. Jeg kjenner bare at jeg er veldig frustrert over at matlysten har lenge vært dårlig. Helt nede og på bånn. Det er jo selvfølgelig da jeg er mest motivert, når ikke alle samarbeider. Jeg må vise anoreksien hvem som skal ta opp denne kampen. Den er tøff. Hard. Veldig vanskelig. Men heldigvis er det ikke umulig. Det umulige tar bare lengre tid.

Håper alle dere fantastiske, vakre mennesker har det bra. Jeg skal begynne å blogge oftere nå når jeg har tid :-)

I'll keep breathing.



It's okay to be scared. It just mean you have something to loose.



Jeg kjenner jeg er redd. Hjertet dunker bare fortere og fortere når jeg tenker på det. Jeg vet ikke om jeg har fortalt dere det før, men for å legge tankene litt bort på andre ting, har jeg startet med å skrive en bok. Jeg vet ikke om den noen gang kommer til å gis ut, men det er på en måte min måte å bearbeide det vonde på også. Jeg føler det er godt å skrive det vonde ned. Det vonde av tanker og følelser. Noe som plutselig slo meg her en dag, er noe jeg har tenkt på veldig mye og noe som har holdt meg våken om natten. Hva om jeg ikke er sterk nok? Hva om jeg kommer til å tape kampen? Hva om jeg aldri kommer til å bli frisk igjen, og hva om jeg dør? Jeg er livredd, men tenker ikke så mye på døden. Jeg har lært meg å leve her og nå, og prøve å gjøre det beste utav det hele. Jeg prøver så godt jeg kan, mer kan jeg ikke.

Hver morgen når jeg våkner, har jeg to valg. Store valg. Jeg kan velge om jeg bare vil ligge i senga og vente på at sykdommen skal angripe og bare gjøre alt vondt, eller om jeg vil prøve å leve i nuet. Her og nå. Jeg kan velge om jeg vil droppe måltidene for så å tape, eller om jeg skal kjempe hardt for å klare å ta dagens seier. Jeg velger å leve. Jeg velger å leve og prøve å kjempe videre. Da vet jeg i hvert fall at jeg har god grunn til å ha god samvittighet når det er noe som sier meg at jeg ikke fortjener det. Jeg velger å kjempe videre fordi jeg vil så inderlig vinne denne kampen. Innerst inne vil jeg vinne og ta seier til slutt. Sykdommen nekter å gi slipp, den river i meg og prøver å lure meg på alle mulige måter. Det blir som et spill der jeg må vinne mot motspilleren og motstanden jeg har. Jeg må prøve å leve så godt jeg bare kan.

Sykdommen prøver hele tiden å få meg til å føle meg svak. Den lurer meg og er den største jævelen jeg kan tenke meg. Den prøver bare å dra meg lenger ned og den prøver hele tiden å gjøre seg så sterk at jeg gir opp til slutt. Det skal den ikke få lov til å gjøre. Jeg kjemper hver dag. Jeg kjemper hver eneste dag selv om det kanskje ikke alltid synes og er synlig. Men det gjør jeg. Jeg kjemper fordi jeg så inderlig vil komme fram til mål en gang. Jeg kjemper fordi jeg har så mye jeg lever for. Jeg har så mye i livet mitt som jeg har lyst til å leve ut. Jeg skal jo bli gammel og grå jeg også. Jeg kan jo ikke gå glipp av de verdifulle drømmene og målene som jeg har foran meg i framtiden. Jeg kan nesten ikke vente. Det eneste jeg trenger er omsorg, kjærlighet, støtte og trøst. Jeg trenger at noen holder rundt meg når jeg er trist og lei.

Selv om jeg er syk, vil jeg ikke at alle skal synes synd i meg. Noen tenker kanskje at det er noe stort jeg trenger for å ha det bra og for å smile, men nei, det trenger ikke å være slik. Bare en liten klem kan være nok. En klem kan være det største lyspunktet i hverdagen min. En klem eller et smil kan gjøre dagen min litt bedre enn vond, og jeg har på en måte lært meg å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i. Selv om jeg er syk og møter på en del hindringer og utfordringer i hverdagen, betyr det ikke at det er umulig for meg å leve livet på best mulig måte. Jeg prøver å finne muligheter og løsninger hver dag. Hver eneste dag. Jeg prøver å være åpen for nye dører, og jeg prøver å kjempe og sloss mot sykdommen som hele tiden prøver å rive i kroppen. Rive, sloss og ødelegge. Vær så snill, kjære dere, pass på dere selv.

My weekend

Frykt



Dagene varierer veldig opp og ned, og jeg møter på oppturer og nedturer hele tiden. Jeg sitter igjen med en rar og ganske vond følelse når både gode og vonde ting har skjedd i løpet av dagen, for da vet jeg aldri om den har vært mest god eller mest vond. Jeg merker det veldig godt at kroppen reagerer. Kroppen har det ikke så veldig bra nå. Det er klart at den er sliten. Magen skriker jo etter mat, og det samme skjer når jeg merker at konsentrasjonen er veldig dårlig. Hjernen klarer jo ikke å gjøre en god innsats når den har ingen å samarbeide med. Jeg kunne ønske det var så mye lettere. Jeg kunne ønske det var så mye enklere enn det faktisk er. Jeg kjenner det gjør vondt langt innerst inne. Vondt i hele kroppen. Av og til føles det ut som om bare tiden stopper helt opp. Som om verden raser sammen og ikke går videre fram.

Det skaper igjen angst. En frykt. En følelse av redsel. Jeg drømmer om så mye vond og så mye skremmende fortiden. Det gjør vondt. Så uendelig vondt. Jeg vet denne kampen er tøff og ikke minst lang. Men den er der. Framtiden er der også, og den vil ikke forsvinne. Sykdommen skal ikke ødelegge mer for meg nå. Den har nok kontroll og nok styring. Det er vondt å føle at den stopper og hindrer meg uansett hva jeg gjør. Så vondt å kjenne det på kroppen når jeg prøver å utfordre den og når jeg prøver å gi slipp. Mat blir som medisin for meg. Mat, som nå i min situasjon er min verste fiende, er det eneste som kan gjøre meg frisk igjen. Det er noe som er veldig vanskelig å godta og akseptere for meg. Så vanskelig å tenke på. Jeg vet bare, at en dag, så vil jeg få en bedre hverdag som frisk. Som fri fra sykdommen.

 

Hva vet vel de?


Det er ikke så mye som skal til for at tårene strømmer på og for at jeg skal knekke sammen, og spesielt er det ikke så mye som skal til nå som jeg er i en litt dårlig periode. Det er så vanskelig å ignonere kommentarer og blikk, og ikke for å glemme det andre vonde som kommer fram. Det er bare jeg som sitter igjen med sannheten, og det er bare jeg som vet hvordan jeg har det. Det er bare jeg som vet hvordan jeg takler det jeg møter på, men de rundt meg vet aldri hvordan det er for meg. Vi tolker ulikt, og det er noe jeg har merket veldig godt i det siste. Det er noe jeg har merket ekstra den siste tiden, og jeg er frustrert.

Hva vet vel andre om at jeg har det bra eller ikke? Hva vet vel andre om at jeg er sterk og takler mye eller ikke? Hva vet vel andre om at jeg spiser og klarer å følge kostlista hver eneste dag? Hva vet vel andre hvordan dagene mine er? Hva vet vel andre om hva som skjuler seg bak smilene og latteren? Hva vet vel andre om hva som skjuler seg bak den positive innstillingen jeg prøver å vise og ha? Hva vet vel andre om hvordan sykdommen er for meg, og hva vet vel andre? Sannheten er at de ikke vet noe som helst helt sikkert, og at det er kun jeg, og bare jeg som vet sannheten. Det er kun jeg som sitter igjen med den.

Det er jo positivt at de tenker at det går bedre med meg, men da er det så ekstra vondt når jeg vet at det ikke er sant. Så vondt når jeg så inderlig ønsker at det var sannhet. At jeg hadde det bra. At jeg plutselig var frisk igjen, når jeg spiste. Men slik er det bare ikke. Så enkelt er det virkelig ikke. Det krever så utrolig mye fra meg for å bli frisk igjen, og det tar tid. Det er noe jeg har innsett nå, og det er noe jeg bare må lære meg å akseptere. Jeg opplever både gode og dårlige dager, oppturer og nedturer. Jeg syns det er godt å komme meg ut sammen med andre. Smile, le og tenke på noe helt annet bare for en liten stund.

Selv om andre ser meg spise noe, så betyr det ikke at jeg er frisk igjen. Så enkelt er det bare ikke. Selv om andre ser jeg smiler og ler, så betyr det ikke at jeg oser av glede eller har det slik hele tiden. Når jeg smiler og ler, tenker positivt og har en positiv innstilling, er det fordi jeg klarer å legge bort sykdommen for en liten stund. Og de stundene trenger jeg. Bare for å puste litt. For å slappe av litt og kjenne på den friheten. Den friheten som jeg så sårt og så inderlig savner å ha. Selv om jeg smiler og ler, så er det ingen som vet hvordan jeg har det innerst inne. Folk tolker og mener utrolig mye. Men det er bare jeg som vet.

 

Noe godt i det vonde.

Denne kvelden har vært helt fantastisk. Ettersom matinntaket har gått litt bedre i dag, så hjalp det også faktisk litt på humøret. Jeg hadde ikke så veldig dårlig samvittighet når jeg spiste yoghurten med müsli og når jeg fikk i med næringsdrikken/energidrikken. Noe som hjalp veldig på humøret mitt også, var når jeg fikk snakke med en venninne. Det hjalp virkelig veldig mye, og jeg merket en veldig stor lettelse etterpå. Jeg gikk fra tårer i øynene og fra en oppgitt og frustrert person til en lettet og glad person. Det er nesten litt rart å tenke på at det ikke skal så mye til, er det ikke? Jeg er så utrolig glad og takknemlig for støtten.

Jeg har mange venner jeg kan snakke med om alt, og det føles så utrolig godt. Jeg har spesielt noen som har vært i vanskelige situasjoner før som forstår meg veldig godt, og når de snakker og forteller, så kjenner jeg meg så utrolig godt igjen i så mye av det de forteller. Det blir en helt annen følelse når du snakker med noen som er i samme situasjon eller som har vært der selv før, for da er det ikke det helt det samme som å snakke med psykolog eller lege. Det blir så annerledes. Det blir så forskjellig. Uten så gode venner som jeg har, så hadde jeg aldri klart dette. Uten de jeg har rundt meg, hadde jeg ikke komt langt.

Det er derfor det er så viktig å ta vare på vennene man har, og være glad for det. Sett pris på dem. Fortell dem det. Det er så utrolig viktig. De kan nok ikke gjøre meg frisk, men bare at jeg vet jeg har dem, betyr så utrolig mye for meg. Det betyr alt, egentlig. Det er jeg som må gjøre selve jobben, men med all den støtten og hjelpen som de gir meg akkurat nå, så blir ting litt lettere. Det er virkelig en god følelse å snakke om alt som er vondt og vanskelig, og når du føler at personen faktisk forstår veldig godt. Jeg kunne ikke hatt bedre venner enn det jeg har, og spesielt i denne perioden jeg er i nå, så er det så ekstra godt.

Ta vare på vennene du har. Du vet aldri hva du har før du mister det.

En kamp



Jeg syns det er så vanskelig. Så vanskelig å godta og akseptere. Ord blir så tomme i en slik situasjon. Jeg prøver å holde meg sterk. Jeg prøver å være positiv midt i behandling og alt som er av samtaler. Uansett hvor mye kjærlighet og omsorg jeg mottar, blir ikke tomrommet noe spesielt mindre. Det gjør så vondt. Jeg kjenner humøret bare synker lenger og lenger ned når jeg ser den syke kroppen min i speilet. Hvorfor må det være så vanskelig? Hvorfor må det være så vanskelig å bare bli frisk og fri fra sykdom og elendighet? Håpløshet? Jeg kunne ønske sykdom ikke fantes. Jeg kunne ønske det var så mye bedre. Så mye annerledes enn det er. Jeg vil bare leve et normalt liv. Leve livet mitt.

Drømmene og målene jeg har som jeg lenge har holdt fast på, blir ofte det viktigste som er av motivasjon og drivkraft framover. Jeg hater at det skal gå så dårlig. Jeg hater at blodprøvene viser dårlige resultater, at jeg har mangel og på ta tilskudd ved siden av måltidene og maten. Næringen. Jeg hater det. Nå syns jeg ikke det er noe spesielt gøy lenger å ta blodprøver eller i det hele tatt å være på et sted som det. Venterom, dårlige nyheter og alt det der. Jeg gråter ikke så mye lenger. Jeg tror jeg er tom for tårer. I hvert fall for en stund. Uansett hva det er jeg møter på av motstand, hindringer og utfordringer hver dag, så smiler jeg. Jeg graver meg ikke lenger ned, for jeg vil ikke gjøre det verre nå.

"Hvordan går det med deg, går det litt bedre?" jeg tar fram smilet, og rekker ikke å tenke før det kommer ut et ja. Jeg smiler når jeg skal ta blodprøver også. Innerst inne gråter jeg. Innerst inne er jeg livredd, fordi det lenge har vært en stor frykt for meg. "Er du helt sikker på at det går bra?" Jada. Selvfølgelig. Positiviteten er der. Jeg vil ikke være så negativ. Jeg vil ikke være fanget av sykdommen. Jeg må fortsette med det jeg liker å holde på meg og som fyller dagene og som gjør det litt bedre og lettere for meg. Skrivinga fortsetter jeg med, jeg håper bare at jeg en gang kan gi ut boka. Jeg vil ikke grave meg lenger ned eller i det hele tatt å være på samme lag som sykdommen. Det vil jeg ikke.

Hvordan skal man liksom reagere? Hva er normal reaksjon når man er syk? Jeg har det jo bra, er det ikke slik? Jo, nei? Kanskje? Jeg er veldig glad for at deler av livet er bedre, men det er fremdeles vondt å kjenne sykdommens kraft og makt. Jeg må ha den kontrollen snart. Den friske og sunne. Jeg skal klare det, jeg trenger bare tid på meg. For å trekke fram det positive, er jeg blitt mye flinkere til å tenke på det gode og det fine i livet - selv i den vanskelige situasjonen jeg er i. Jeg er blitt flinkere til å sette meg mål også. Til og med å sitte sammen med andre å spise. Noe er blitt bedre midt opp i all elendigheten. Så dette ble jo nesten som to fluer i en smekk, eller hva man nå kaller det?

Noe negativ og positivt. Godt og vondt. Jeg håper bare dere tar vare på dere selv, og at dere har det bra. Husk på at det ikke er meningen at dere skal være like sterke hver eneste dag. Det er lov å ha det vondt noen ganger. Det er lov å si at man ikke har det så veldig bra når det er det følelsene forteller deg innerst inne. Vi mennesker er ikke laget av stål, det er lov å være lei og trist. Det er lov å ha dårlige dager og det er lov å gråte. Tenk på at det er deres liv. Tenk så fantastisk og så vakkert det er, bare man leter etter bevis. Kropp, vekt, utseende, mat og kalorier betyr ikke alt i hele verden. Tenk på det. Det er det indre som teller, og alle og enhver er like vakre og fantastiske på hver måte.

 

En fin lørdag

HeiHei.

Denne lørdagen har vært veldig fin så langt. Jeg har forresten masse oppskrifter jeg skal dele med dere etter hvert, så stay tuned. Har blitt utrolig glad i å bake konfekter og slike ting som kan gjemmes på, og haha, jeg merker at humøret blir så utrolig mye bedre når jeg gjør dette som jeg virkelig liker å holde på med. Det er utrolig herlig vær ute også, selv om jeg virkelig savner sol og sommer. Jaja, får jo bare begynne å telle ned dager til ferien kanskje. Heldigvis er formen litt bedre, og så lenge den er litt bedre, så er jeg veldig glad og takknemlig for det. Uff, stakkers de rundt meg som må være i nærheten av en sur og gretten meg. Det er ikke alltid så veldig hyggelig . . .

Denne uka som kommer er det faktisk veldig mye som skal skje. Jeg skal blant annet på sykehuset, jeg skal til legen og jeg har en rekke ting jeg må få unnagjort på disse fem dagene. Kjenner jeg gruer meg en del egentlig, for stress og måltider for meg er ikke helt noe som har det beste samarbeid. Jaja, det er vel bare å prøve å komme seg gjennom med et smil og tenke positivt. Jeg prøver, og jeg prøver å gjøre mitt beste. Dette året vil jeg bli helt frisk og fri fra denne jævelsykdommen. Det blir tøft, vanskelig og en hard kamp, men jeg må klare det til slutt om jeg bare fortsetter å kjempe. Forresten, så har jeg noe jeg må fortelle dere, men det tar jeg i et annet lengre innlegg.

Nå skal jeg bare kose meg resten av dagen og skrive noen innlegg som jeg skal poste så snart som mulig :-)

My weekend


I will try my best, not better

Jeg prøver å sette meg små mål om gangen, slik at det skal bli enklere og litt lettere for meg å nå fram til de store målene til slutt. Det har egentlig fungert veldig bra, og jeg gleder meg til å kjenne at det er jeg som har overtaket og litt mer kontroll, og at det ikke bare er anoreksien som styrer og holder på. Jeg kjenner den river i meg, og den skriker til meg hver gang jeg prøver å utfordre den og gjøre det litt vanskelig når jeg går imot. Den hater meg bare mer og mer, men jeg prøver å holde fast ved motet mitt og viljen. Kampviljen. Det blir så mye lettere når maten og måltidene går bedre også. Det blir så mye bedre.

Det er ingen tvil om at mat har blitt et stort fokus for meg, og ikke for å glemme at det har blitt viktig for meg. Anoreksien har tatt en stor del av hverdagen min og livet mitt, og jeg kjenner klumpen i magen blir større og større. Det er vondt å tenke over konsekvensene og det sykdommen har ødelagt for meg, og det er da frustrasjonen bare bygger seg større og større. Det er så vondt å tenke på at det er så vanskelig å komme seg ut fra denne sykdommen. Så vanskelig å godta at det er en lang prosess. Så vanskelig å godta at det er en alvorlig sykdom som en kan dø av hvis en ikke snur til tide. Jeg må snu. Jeg må snu nå.

Jeg kunne ønske det var så lett som det er når en sier det. Jeg kunne ønske det var lettere enn det i virkeligheten er. Noen ganger vet jeg ikke hva som er virkelig, eller hva som er en vond drøm om natten. Noen ganger lurer jeg på hvem som har mest kontroll og styring, og om det er sykdommen eller meg. Jeg prøver å høre mest på fornuften, men jeg har merket at det er blitt enda vanskeligere når jeg prøver å kjempe og gå imot anoreksiens vilje. Det er da jeg kjenner motstanden og kreftene imot meg aller mest. Det er da jeg kjenner anoreksien river i kroppen, og det er da det er verst. Det er de dagene som er vond.

 

En dårlig dag

Det har virkelig ikke vært min dag i dag. Tårene har bare strømmet på, og jeg kjenner anoreksien river meg i kroppen. Samtidig som den får meg til å føle meg maktesløs og svak, så kjenner jeg en spesiell styrke også. En styrke som jeg aldri har følt eller kjent på før. Jeg er så glad for at jeg har så mange rundt meg av venner og familie, som alltid er der for meg og som støtter meg. Det er vondt å tenke på hva de må gå gjennom og oppleve gjennom denne sykdomsperioden, og jeg liker det virkelig ikke. Jeg vil ikke at dem skal se meg slik som dette. Jeg vil bare leve så normalt som mulig, og bli frisk igjen. Ha en balanse.

Det er mange grunner til at jeg har hatt en dårlig dag som dette i dag, men slike dager kommer jeg til å møte på mange ganger på veien videre også. Det er noe som er vanskelig å godta, men jeg prøver å tenke på alt jeg lærer og all den erfaringen jeg får til slutt. Den erfaringen jeg sitter igjen med til slutt som frisk, som jeg kan lære videre til andre eller hjelpe. Jeg vet at dette kommer til å bli en veldig lang kamp og veldig tøff prosess, men til slutt er det jeg som skal ta seieren. Jeg må bare kjempe nå og aldri miste motet. Det er så utrolig viktig å hente all styrke, vilje, mot og motivasjon som jeg må ha med meg videre.

Det er vondt når jeg tenker over konsekvensene. Jeg er så redd for å få andre sykdommer fra denne sykdommen, som jeg kommer til å slite med videre i livet. Det er noe jeg virkelig ikke vil og ønsker, og jeg innser nå at det er jeg må snu. Ikke i neste uke. Ikke i neste måned. Men . Jo tidligere jeg klarer å snu, jo bedre og jo lettere blir det for meg å komme ut fra spiseforstyrrelsen og anoreksien også. Dagene kommer til å bli lange, og jeg vet anoreksien kommer til å være sterk. Den kommer til å hate meg mer og mer for hver gang jeg spiser og prøver å utfordre den. Og det kommer jeg til å kjenne på kroppen.

Uten tvil.

Dear pain, please fly away


Jeg blir så sint og oppgitt over meg selv med den feile innstillingen som jeg har hatt den siste tiden. Jeg forstår det bare ikke. Jeg sitter igjen med så mange spørsmål. Så mange spørsmål som ikke finnes svar på. Kanskje jeg finner de en dag langt innerst inne i sjelen, men nå føles det veldig vanskelig. Det dukker bare flere og flere spørsmål opp, og jeg blir nesten sprø. Jeg tenker og tenker, og jeg kjenner det bare koker og bobler fordi det gjør så vondt å tenke. Det gjør så vondt og det er så slitsomt å tenke så utrolig mange tanker. Det er så vondt når jeg ikke føler at jeg er i nærheten av mål. Så vondt og så vanskelig. En dag kommer jeg vel fram til mål. En vakker dag kommer jeg til å kjenne på den friheten jeg savner.

Anoreksien kommer aldri til å gi slipp. Det er det jeg som må gjøre. Det er kun opptil meg som person, og ansvaret bærer jeg på mine egne skuldre. Jeg er så redd. Hele tiden. Så redd for å ødelegge kroppen min. Så redd for å få andre langvarige problemer. Jeg er redd for å tape. Redd for at jeg ikke skal klare å ha et normalt forhold til mat, kalorier og måltider. Det er det som skremmer meg litt. Jeg må velge rett. Jeg må velge å presse meg selv å spise sammen med andre hvert eneste måltid. Det er vondt, helt grusomt og alt det der, men det er nødvendig. Det er kanskje noe jeg kommer til å hate meg selv for akkurat nå, her og nå, men i tiden etterpå som frisk vil jeg nok mest sansynlig takke meg selv for at jeg gjorde det.

Velger jeg det feile, så er det ingen tvil om hvilken vei det vil gå da. Jeg må bare prøve å stå oppreist. Ikke falle.

I know what a smile can do.


I dag blir det bare en rolig og avslappende lørdag. Det er vel det perfekte været til å være inne også, siden det er så utrolig kaldt ute. Det er faktisk nå på vinteren jeg virkelig kjenner jeg savner sol og sommer. Haha. En varm kopp kakao er alltid godt på en slik dag som dette. Litt senere tenkte jeg å bake litt for å få tankene over på noe annet enn det sykdommen gir meg. Det skal bli godt å få gjort noe egentlig. Tenkte kanskje å legge ut cupcakesoppskriften som jeg skal bruke, om det er noen som er interesserte? Jeg elsker virkelig å bake, og selv om det er mange som spør meg om det ikke frister, så gjør det faktisk ikke det. Jeg har ingen problem med å bake, lage god mat til andre eller være tilstede når andre spiser, det er bare maten og spisingen selv som blir den store utfordringen. Det er veldig vanskelig for meg.

Skriving av bok er jeg godt i gang med. Jeg gleder meg virkelig til å se resultatet og i det hele tatt hva som skjer videre med den. Tenk så fantastisk det hadde blitt om drømmen min hadde gått i oppfyllelse? Målet mitt med dette, er å fortelle alle som sliter med samme sykdom at det faktisk er mulig. Alt er mulig, selv om det kanskje kan kjennes helt håpløst og elendig. Kunsten å komme seg ut fra spiseforstyrrelser er vanskelig, men jeg må etter hvert lage min egen oppskrift som jeg kan bruke ut til det frie. Herregud så jeg gleder meg til å bli frisk. Hvorfor må det ta så lang tid da? Hvorofor må så mye motstand gå imot kroppen min nå? Hvorfor akkurat nå, og hvorfor meg? Snart skal jeg møte på en litt bedre tid og periode. Både psykisk, fysisk og matmessig. Formen nå fortiden er alt annet enn god - den er elendig.

Liker du å bake?

Sometimes, I just want to scream.


Jeg hater å si det, men jeg er i en dårlig periode matmessig. Jeg blir nesten kvalm av bare tanken, og det eneste jeg gjør er å skyve bort maten når jeg prøver å sitte sammen med de andre ved middagsbordet. Det er vondt, for jeg vil ikke skuffe de andre. Så vondt å kjenne angsten knyte seg i magen og kjenne kvalmen konstant er tilstede. Jeg vil egentlig bare gråte, men får ikke ut en eneste tåre. Ikke nå. Ikke i dag. Jeg kjenner tomheten og håpløsheten snike seg innpå meg. Ambivalensen gjør meg bare mer og mer forvirret og anoreksiens tanker trenger gjennom alle andre tanker. Noen ganger vil jeg bare skrike ut.

Jeg vil ikke skuffe mine nærmeste og vise dem hvor lett det er å bare gi opp og ikke gjøre ett forsøk en gang. Jeg vil egentlig ikke gjøre dette, men det er så vanskelig å være sterk mot anoreksien hver eneste dag. Noen ganger taper jeg bare. Noen ganger kan jeg ikke styre sykdommen. Jeg kunne ønske jeg kunne fortelle alle at jeg hadde det bra og at det var jeg som hadde kontroll på sykdommen nå, men det kan jeg ikke. Og jeg sier det rett ut, uten at jeg har masken foran ansiktet. Jeg bruker ikke masken og forteller det som er langt i fra sannhet. Jeg vil ikke lyve lenger. Jeg vet jeg kommer til å ha slike perioder.

Det er ikke første gangen jeg opplever nedtur etter nedtur, og slike vanskelige perioder der det ikke går så bra med maten. Anoreksien får meg til å angre for hver eneste kalori som jeg inntar, og det gjør alltid så vondt med følelsen av skam, selvhat og dårlig samvittighet. Jeg hadde en fin periode der jeg følte jeg klarte å stå imot anoreksiens makt og motstand, men nå, nå er alt annerledes. Jeg trodde i en liten periode at det var jeg som hadde overtaket, men der tok jeg feil. Jeg trodde jeg hadde en god sjanse til å komme meg lenger oppover og ta større framskritt, men jeg gikk noen skritt bakover i stedet for framover.

Noen ganger er det som om verden raser sammen. Egentlig så vil jeg bare få ut all frustrasjon som jeg har inni meg, men noen ganger klarer jeg bare ikke å gråte. Tårene stopper opp. Tårene blir vonde og tunge når jeg ikke klarer å gråte dem fram, og det gjør enda verre når de plutselig strømmer på. Det er så vondt når sykdommen er så sterk. Så vondt å våkne opp av mareritt, og se hva som er virkelighet. Så vondt å bli skuffet og oppgitt av seg selv for å ikke prøve hardere og sterkere. Noen ganger, forstår jeg bare noe jeg ikke har innsett tidligere. Jeg kan ikke være like sterk hver eneste dag. Jeg er ikke et menneske av stål.

 

Kaos

Det er mye som skjer fortiden, så jeg håper dere forstår om det ikke blir så mange nye innlegg hver eneste dag. Formen er virkelig ikke bra, og jeg kjenner sykdommen river i meg. Jeg prøver å kjempe og sloss hver eneste dag. Jeg kjemper med nebb og klør om å komme meg på bena igjen etter en lang periode og etter en lang tid med en slapp og sliten kropp. Jeg skal jo klare dette, det skal jeg jo. Jeg har så mye jeg må klare å fullføre og gjennomføre. Jeg skal ikke forsvinne eller tape på grunn av sykdommen. Men jeg er redd. Det må jeg innrømme. Jeg er livredd for å ikke være sterk nok. Jeg er livredd for å ikke vinne. Det er derfor jeg må holde fokuset. Jeg må se rett fram, og prøve å reise meg opp.

Jeg har fantastiske mennesker rundt meg som støtter meg og som er der for meg. Likevel er det noen som jeg blir veldig sliten og trøtt av å høre på. Mas og mye snakk om mat, måltider og kosthold gjør meg veldig trøtt og lei. Jeg kan dette med kosthold nå. Trenger ikke mer kunnskap. Jeg trenger ikke å høre andre hva jeg skal gjøre eller hvilken "oppskrift" jeg skal gå etter. Jeg lager min egen oppskrift for hvordan jeg skal klare å komme meg fri fra sykdommen og bli helt frisk. Den lager jeg og skriver jeg nå på veien videre og på veien ut. Veien ut fra sykdomshelvete. Har jeg nevnt til dere at jeg skriver bok? Jeg er godt i gang. Over halvveis faktisk. Det er det jeg har gjort når jeg har hatt krefter og energi til det.

Jeg prøver å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i. Jeg prøver, men vinner ikke hver gang. Alt går ikke den veien jeg ønsker skal gå, men slik er det jo med alle. Alt kan ikke gå rett fram og i riktig retning. Jeg er så utrolig takknemlig og så lykkelig over alle de fine dagene og de gode tingene jeg møter på veien. Selv om det kanskje høres ut på den negative måten at jeg bare har dårlige dager og at jeg bare møter på motstand, utfordringer og hindringer, så kan jeg ikke legge skjul på at jeg klarer å smile og le, ha det bra også. Jeg takler bare ikke at noen presser meg. Jeg må gå i mitt eget tempo. Jeg, og kanskje veldig mange andre, at det vil ta tid. Den tiden trenger jeg.

Vanskelig å godta.

Det er så vanskelig å godta. Respektere. Hadde jeg gjort noe annerledes og hadde jeg forstått konsekvensene, hadde jeg kanskje ikke vært syk. Alt hadde kanskje vært annerledes. Jeg forstod ikke konsekvensene før en god stund etterpå. Jeg forstod ikke egentlig hva jeg holdt på og hva jeg var i ferd med å gjøre, og jeg kjenner jeg blir så sint og så oppgitt over meg selv. Jeg vil ikke at noen skal se meg som dette. Jeg vil ikke at noen skal se meg som den jeg er blitt til nå. Det er så vondt når det er så mye kaos i tankene og følelsene som bare surrer rundt. Det er så vanskelig når matlysten bare synker og blir mindre og mindre, og det er ingenting som er godt lenger. Jeg hater å spise sammen med andre. Jeg hater det virkelig. Derfor er middagsbesøk så utrolig vanskelig å være med på. Så vanskelig å godta alt.

Det skal ikke så mye til før jeg knekker i sammen. Jeg føler meg så svak. Så maktesløs. Så mye svakere enn sykdommen. Det er så vondt å ikke vite. Så ubehagelig og så vondt å gå rundt med denne vonde følelsen. Jeg smiler, ler og jeg prøver å holde på denne masken. Den er så trygg og så god å ha, samtidig som det er vondt og slitsomt å gå rundt å bære på den hele tiden. Jeg blir så trist når jeg tenker på alt som går utover de jeg har rundt meg. Alt de må gjennom. Alt av det vonde som de må oppleve. Det må være veldig slitsomt for dem, og jeg kjenner at den dårlige samvittigheten og den skammen er der konstant og nesten hele tiden. Jeg kunne ønske jeg kunne gjøre det godt igjen. Jeg kunne ønske jeg bare kunne gjøre det litt bedre og litt lettere for dem litt fortere. Snarest mulig. Jeg kunne bare ønske at de forstår at jeg vil.

De forstår ikke, men det er også veldig mye jeg ikke forstår. De dagene jeg bare vil være for meg selv og gråte er kanskje ekstra slitsom for dem. De dagene jeg skriker til dem og krangler med dem uten å ha noen spesiell grunn å være sint og lei for. Jeg har bare slike dager, og jeg kunne ønske at jeg kunne gjøre noe med det litt fortere. Jeg kunne ønske at det ikke var slik som det er akkurat nå. Det er så vondt å bli missforstått. Så vondt å tenke på at jeg ikke vet hva andre tenker om meg. Jeg hater at noe blir missforstått, for da føler jeg bare mer maktesløs og svak. Som om de aldri vil tro på meg. Som om det jeg sier bare blir lagt til side og som om det jeg forteller blir skyvet bort og ikke har noen mening. Det er vondt og vanskelig, men ved å kjempe videre må det bare gå bra til slutt. Jeg bare lurer på hvor lang tid det tar.

 

En fin dag


Det har vært en helt fantastisk fin dag. Været er det siste jeg kan klage på, knall blå himmel og sol. Minusgradene er på sin plass, men det gjør ingenting så lenge sola varmer. I dag har jeg rett og slett gått en lang tur sammen med verdens beste. Det var godt å prate om det som har vært vanskelig de siste dagene, og veldig godt å få litt pause også. En liten pause fra anoreksiens tanker og kaos, og faktisk bare gå ute i frisk luft og se på fin natur. Fokusere litt på andre ting som er så mye mer positiv. Jeg ble faktisk litt fornøyd med bildene jeg knipset også, så det er jo et stort pluss. Hihi. Etter store magesmerter er jeg heldigvis litt bedre. Skal si det gjorde godt å komme seg ut litt og trekke litt frisk luft ned i lungene. Nå skal jeg fortsette å se Greys Anatomy sesong 8, og kose meg med en varm kopp med varm chai-te. Tror det må være den beste te-typen jeg noen gang har prøvd før. Anbefales virkelig på det sterkeste.

I'm smiling. I'm laughing. I live, but It doesnt mean that I feel happiness. It doenst mean that I feel I'm alive.

Det er så lett for å tro at alt er så bra når smilet er på plass. Så lett å tenke at alt er som det skal være og at livet er perfekt. Men nei. Så enkelt er det virkelig ikke. I hvert fall ikke for meg. Når jeg er sammen med andre, prøver jeg å presse fram smilet. Jeg prøver å holde igjen tårene og holde meg oppreist på begge bena. Jeg vil ikke kollapse. Jeg vil ikke knekke i sammen. Jeg vil prøve å vise at jeg er sterk, for innerst inne vet jeg at jeg klarer mer enn jeg kanskje selv kan tenke og tro. Det er vi alle sammen. Jeg syns det er så vondt å falle tilbake. Så vondt å stå opp om morgenen etter lite søvn og kjenne at sulthetsfølelsen gnager og river i meg. Den følelsen gjør meg kvalm, men likevel har jeg ikke noe matlyst. Jeg er så tom. Den følelsen er ikke god å kjenne på. Ikke i det hele tatt. Hvordan skal man reagere egentlig? Normalt?

Noe som sliter meg ut, er uten tvil feberen og den dårlige formen ellers. Humøret er heller ikke noe jeg kan skryte av, og blodprøvene venter jeg svar på. Jeg kan ikke si jeg har så god følelse akkurat, men jeg skal prøve å ikke ta sorgen på forskudd. Jeg syns det er godt med de få som virkelig forstår meg. Det er så godt å ikke føle seg så ensom med sykdommen. Jeg vet virkelig ikke hva sykdommen bærer med seg, men jeg blir ikke akkurat så overrasket når jeg møter på en nedtur. Når noe vondt står å venter på meg bak døra og jeg åpner opp. Jeg har både gode og dårlige dager, men det har ikke vært så ofte jeg har hatt disse dagene som jeg virkelig kan stråle av glede og faktisk leve litt mer normalt og litt mer i frihet. Det er vondt å kjenne på, men så lenge jeg får litt mer fri fra sykdom og smerte er det noe som er viktig for meg.

Jeg forventer ikke at alle skal forstå meg. Jeg krever ingenting. Jeg forventer ikke at opptur skal komme etter opptur, at gode dager skal komme etter gode dager. Jeg er redd, livredd for å tape og dø, men jeg prøver hele tiden å holde fast i håpet. Der er jo der enda, er det ikke? De dagene som er litt bedre enn de dagene som er verst, får meg til å smile litt. Det betyr ikke at jeg har det så bra selv om jeg smiler, men det er veldig lett for å tro og tolke det på den måten. Kanskje jeg hadde gjort det samme om jeg var i en helt annen situasjon enn det jeg opplever nå? Kanskje, kanskje ikke. Jeg vet virkelig ikke. Jeg syns det er så vondt å gå rundt å bære på masken. Fortelle at det går bra når det ikke går så bra. Jeg vil bare ikke være så negativ hele tiden. Orker ikke. Vil ikke. Jeg vil bare leve et sunt og friskt liv. Leve i den friheten.

Jeg kan smile, le og tenke positivt. Jeg kan til og med ha en positiv og god innstilling selv når jeg egentlig bare vil legge meg ned på bakken for å gråte. Samtidig som det bare frister, kan jeg bare ikke gjøre det. Det blir bare feil. Det blir bare ikke riktig. Det er ikke det jeg egentlig vil. Det er ikke det jeg egentlig ønsker. Det er så vondt å kjenne sykdommen så sterk. Så vondt å miste litt balanse og krefter som gjør at jeg klarer å holde meg oppreist og på begge ben. Jeg vil bare være sterk. Jeg vil bare overleve og kjempe meg gjennom dette. Det er vondt, men jeg er glad så lenge jeg klarer å holde meg oppreist på begge ben. Jeg er glad for hvert sekund jeg puster. Hvert sekund jeg faktisk lever. Jeg prøver å ta imot alt det gode og det som er positivt og bra. Jeg prøver, men det er virkelig ikke enkelt. Jeg trenger bare tid. Tid til å vinne.

 

My weekend

Jeg kjenner jeg får litt mer motivasjon når det er ting som får meg til å se litt mer framover. Ting jeg gleder meg til og som kommer til å gi meg veldig mye pågangsmot og styrke. Krefter til å kjempe med. Det trenger ikke alltid å være så stort, men et stort smil fra meg var så se når jeg fikk kjøpt en del nye ting til rommet. Fikk kjøpt noen fine englevinger, noen nye fine snøkuler (loveit) og andre fine interiørting fra kremmerhuset. Ah - kjenner det ikke skal så veldig mye til før humøret skal bli litt bedre enn det som det pleier å være. Hater å være i dårlig humør. Jeg har også (hihi) søkt på sydenturer på nettet, og det er så utrolig mange fine steder jeg har så lyst til å reise til. Hvis dere har noen steder å anbefale etter deres mening, er det bare å skrike ut.

Selv om kroppen er sliten og selv om jeg ikke er så veldig bra fortiden, prøver jeg å gjøre det beste utav det. Jeg prøver så godt jeg kan å gi kroppen noe næring, jeg prøver å tenke posiitvt og holde motet oppe. Det er langt i fra enkelt, og noen dager er langt i fra gode. Jeg er glad jeg har nytte av motivasjonsplakaten jeg har hengende på veggen og noen motivasjonslapper som jeg prøver å tenke på og fokusere mer på. Jeg vet bare at motivasjonen må komme innenfra. Dette er noe jeg virkelig må ønske og ville. Jeg syns det er så vanskelig. Hvordan vil livet som frisk bli? Kommer jeg til å bli redd og falle tilbake? Hvordan kommer det egentlig til å være i hverdagen? Jeg vet ikke. Ingen vet. Jeg vet bare at jeg må bli frisk igjen for å kunne nå fram til drømmene og målene mine som jeg har for framtiden. Det er det jeg virkelig vil.

Hvordan har deres uke vært?

Lørdag

I dag tror jeg blir en rolig og avslappende lørdag. Egentlig så blir det veldig godt også, ettersom det er så mye å gjøre fortiden. Da er det herlig å bare kunne senke skuldrene og bare legge hodet nedpå puten når hodet dunker og feberen stiger. Jeg skjønner det egentlig ikke. Feberen kommer hver kveld, jeg fryser og kaldsvetter bare sånn helt plutselig, jeg er iskald på begge hendene men varm på resten av kroppen. Da er det kanskje bare positivt og bra at jeg skal til legen da. I dag skal jeg ikke noe annet enn å bake litt cupcakes, en liten tur til byen, og bare slappe av og gjøre en del ting. Har faktisk en rekke innlegg som jeg skal poste til dere som jeg har skrevet på forhånd, blant annet oppskrifter som jeg hadde lovet dere.

Når det er så kaldt ute, kjenner jeg at jeg gleder meg utrolig mye til sol og varme. Egentlig elsker jeg vinteren best, utrolig nok siden jeg er skikkelig frysepinne, men det er virkelig sommer og sol jeg trenger akkurat nå. Noe som ga meg litt ekstra motivasjon til å bli frisk, er sydentur. Om jeg ikke er frisk, men om jeg er på bedringsvei og frisk nok til å reise, blir det nok sol og varme på meg. Åh, herregud! Kan ikke alt bare gå min vei nå? Kan ikke alt bare gå framover og ikke bakover, og kan ikke jeg bare spole fram i tid til sommerferien? Jeg vil virkelig til syden, men jeg kjenner det ikke frister om formen er så elendig som den til tider kan være. Da vil jeg ikke være noen andre steder enn sengen min under dyna.

Pause

Hei dere.

Etter at det blir litt vanskelig å skrive hver dag når jeg ikke er så veldig bra fortiden, velger jeg heller å ha en liten pause med skrivingen til jeg blir litt bedre. Jeg trenger å sove ut nå slik at jeg er litt mer opplagt. Jeg trenger mer motivasjon til å kjempe enda hardere mot denne tøffe kampen. Jeg vet det kommer til å bli vanskelig og at det er en lang vei, men jeg skal klare det til slutt. Håper dere forstår. Jeg kommer nok ikke til å slutte helt, men jeg kommer til å ta en pause for kanskje noen uker eller bare noen dager. Så lenge jeg blir litt bedre, så er det dette som skal til. Håper dere får det fint så lenge jeg blir borte, så får dere bare sende en mail om det er noe dere lurer på eller om det er noe dere vil skrive og fortelle meg. Blogges om ikke så alt for lenge! Plutselig er jeg tilbake igjen med nye innlegg.






A feeling is not always the reality.

Hei dere.

Jeg må bare beklage om det ikke kommer noen nye innlegg hver eneste dag som det har pleid å vært før, for nå er ting annerledes. Det er mye som skjer som jeg ikke kommer til å gå ut med her, og mye av tiden min går til soving. Jeg liker ikke å si det, men det er virkeligheten og sannheten. Det er så mye jeg ønsker å gjøre, men som jeg ikke får gjort. Både energien og kreftene er på langt mer enn minus nå og forbi tallet null, og jeg føler formen er helt elendig. Heldigvis er det ikke så veldig mange dager igjen til neste legetime. Tror det er første gangen jeg ser fram til det.

Ettersom det ikke blir så mye tid til alt annet jeg hadde på planen, blir det heller ikke så veldig mange bilder. Jeg prøver så godt jeg kan, men jeg kan ikke love noe som helst. Jeg håper bare dere alle forstår. Jeg skal nok fortsette å komme med noen innlegg her og der og når jeg virkelig har krefter til det, så får jeg bare vente å se hva som møter meg i tiden framover. Jeg må bare nok en gang takke dere alle sammen for de herlige kommentarene dere skriver. Hva skulle jeg gjort uten dere? Kunne bare ønske jeg hadde muligheten til å gi dere alle sammen en stor klem.

Jeg smiler, ler og prøver å vise den indre gleden, men likevel betyr det ikke at alt er som det skal være. Likevel betyr det ikke at alt er så bra og så perfekt som mange tror og forventer at det skal være. Jeg føler meg så håpløs og elendig. Jeg føler det er så få som virkelig forstår. Det gjør så vondt innerst inne. Jeg føler jeg går rundt og rundt i en ond sirkel sammen med sykdommen. Den er helt jævlig når den er på sitt verste. Den river i meg og jeg slipper aldri unna de vonde følelsene. Hvor lenge skal det vare? Når kan jeg kjenne frisk luft igjen og følelsen av å virkelig være i live? Jeg vil ikke bare se de fysiske tegnene til at jeg fremdeles puster og kan bevege meg, men jeg vil føle det også.

0701012

Jeg kunne ønske sykdommen var en vond drøm om natten som jeg bare snart kunne våkne opp fra. Jeg kunne ønske at det var et vondt mareritt jeg visste jeg snart kom til å våkne opp fra, og at det ikke var virkelig. At jeg egentlig våknet opp frisk. Uten sykdommen. Enkelte dager er det så utrolig vanskelig å godta og å respektere alt som sykdommen bærer med seg. Så vanskelig å godta alt dette som er av det vonde. Det er vondt når anoreksien river i meg, for hver eneste dag som går, så lengter jeg tilbake til det friske livet. Der jeg kan løpe fritt rundt uten å bli så fort sliten og enda mer tom for energi og krefter. Alt.

Å tenke tilbake på tiden som frisk, er ikke bare vondt heller. Det gir meg en slags motivasjon og styrke også, og det gir meg mye positivt tilbake. Jeg prøver å holde motet oppe og si til meg selv at dette er noe jeg skal klare. Det som er så skremmende, er at jeg ikke vet om det er jeg eller anoreksien som snakker for meg. Om det er jeg eller anoreksien som har mest kontroll og styring. Av og til er dagene veldig vanskelige, men jeg klarer med den styrken jeg har å komme meg gjennom de dagene der sykdommen er verst. Jeg tenker alt for mye når tankene bare surrer rundt og lager kaos. Det er så mye som surrer rundt.

Jeg vil ikke våkne opp i en sykehusseng med veneflon og intravenøs væske fordi jeg er dehydrert. Jeg vil ikke ha mat gjennom sonde som blir en slange i kroppen. Jeg kjenner det gjør vondt å tenke på det, fordi jeg vet det kan bli virkelighet om jeg ikke klarer å snu snart. Jeg må komme meg avgårde. Jeg må prøve å klatre oppover, ikke være nede og vente på at noe skal skje av seg selv. Jeg kan ikke vente. Jeg har ikke tid. Jeg har så mye som venter på meg i framtiden, og når jeg tenker på alle drømmene og målene mine, så vil jeg virkelig ikke at sykdommen skal ødelegge for meg. Jeg trenger mer motivasjon og vilje. Styrke.

 

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011

kategorier


Anoreksi, spiseforstyrrelser
Bakst
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Månedsoppdatering
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits